ukas favoritt – Metallurgi

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Fordi vi ikke fikk publisert denne spalta forrige uke skriver vi her om både forrige ukes og denne ukas favoritt.

Ukas favoritt (uke 11): Phantom Fire – Eminente Lucifer Libertad

Det Vestlandske svartpunk/speed metal-bandet Phantom Fire har rukket å bli gode kjenninger av bloggen til tross for vår fortsatt korte levetid. Over et drøss med singler, en demo og en full-lengder har bandet både forundret, forvirret og forlystet undertegnede, og min tid med bandets musikk har som følge vært preget av både voldsom glede og frustrasjon. Historien oppsummert i grove trekk, er at bandets singler som regel disker opp fartsmetallisk, sort gull, og at debuten ‘The Bust of Beelzebub’ viet altfor mye av den korte spilletiden sin til noe retningsløs og blodfattig eksperimentering.

Derfor er det en glede å erklære at Phantom Fire endelig har levert en skive som står til forventningene skapt av deres mer eller mindre plettfrie singel-historikk. ‘Eminente Lucifer Libertad’ er i mye større grad enn forgjengeren opptatt av å gyve løs på lytteren med alskens ekstremmetalliske triks, våpen og sadistiske redskaper, og de eksperimentene som finnes er i mye større grad bakt inn i et hensiktsmessig musikalsk forløp enn tidligere – i alle fall med unntak av en låt som vi skal prate om litt senere.

Bandets iboende, ekstremmetalliske beist river seg ut av lenkene og bykser ut av helvetes porter i det øyeblikket man trykker play på åpningslåta «Bloodshed». Versets eksplosive svartpunk putter d(jevel)-en i d-beat, før skivas eneste jævla dødsmetallriff gir eders anmelder de blåeste ballene han har hatt i hele sitt unge liv. Det at Phantom Fire har unnlatt å bruke en såpass heseblesende kruttønne av en låt som singel burde gi et solid hint til hvor bandets mentalitet befinner seg på ‘Eminente Lucifer Libertad’, og vi finner flust av supersoniske brannbomber i skivas låtliste som bekrefter dette.

Men selv om låter som «Ritual», «De Taptes Dans», «Black Night» og «Mara» sørger for å holde «fartsbølle/eksperiment»-ratioen på riktig side i denne omgang, så er det likevel ikke sånn at ‘Eminente Lucifer Libertad’ følger regelboka slavisk. «Derive from Ash» slentrer inn i en dundrende, tradmetallisk groove med ukuelig selvtillit, «Pentagram» avslutter skiva med ulmende og sakte-brennende, Messerschmitt-aktig dommedagsdoom, og «Satanic Messenger» bruker pingende synther og elektroniske trommer i et forsøk på å utkonkurrere Celtic Frost sine merkeligste eksperimenter på ‘Into the Pandemonium’. Dette klarer de for øvrig, uten at dette nødvendigvis jobber i skivas favør.

Foruten dette feiltrinnet er ‘Eminente Lucifer Libertad’ en svartpunk/fartsmetallisk triumf fra ende til annen. Den delen av meg som hadde veldig lyst til å elske ‘The Bust of Beelzebub’ men ikke fikk det helt til, sitter nå med en tåre i øyekroken og mesker seg i sprayen av gnister, glør og grus som generes av ‘Eminente Lucifer Libertad’ når den står på anlegget. Phantom Fire har med sin nye skive gjort seg fortjent til flere stilpoeng enn de fleste av årets norske utgivelser til nå, og gjør endelig ære på potensialet som har vært umulig å overse fra det øyeblikket de entret scenen i 2021. Enhver ffartsglad skroting bør se sitt snitt til å hive denne bråtebrannen på anlegget.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ukas favoritt (uke 12): Forcefed Horsehead – Monoceros

Ute nå via Forcefed Horsehead/Owlripper Recordings

Band liker gjerne å beskrive sin egen musikk som en spennende og unik cocktail med ulike inspirasjonskilder og undersjangertrekk i egne presseskriv, selv om det ofte i virkeligheten blir snakk om overdrevne eller til og med helt feilaktige beskrivelser av hva det aktuelle bandet egentlig driver med. Og man kan kanskje få inntrykk av at Forcefed Horsehead går i denne fella i sin promotering av sin nye plate ‘Monoceros’, der oppramsingen blir lang i beskrivelsen av musikken. Vi skal nemlig få en smak av både death metal, punk, hardcore, black metal, post rock, prog, galskap og generelt hysteri på denne plata.

Men tro det eller ei: Dette stemmer ganske godt, og det er snakk om velfungerende, hardtslående, interessant og forholdsvis egenartet cocktail som kanskje til og med inneholder flere elementer. Forcefed Horsehead har nemlig smidd sammen et flerfasettert musikalsk uttrykk på ‘Monoceros’, om det så ikke er så innmari mye post-rock her, og det uten å få det til å virke unødig komplisert og pretensiøst. Respekten for inspirasjonskildene og forståelsen for grunnelementene i sjangerlandskapene bandet beveger seg i, særlig hardcore punk og death metal, er der hele tiden, og med det er det klart at Forcefed Horsehead i stor grad mestrer en krevende balansegang. Sånn sett minner bandet meg mye om amerikanske Converge her, der bandet har et kompromissløst og i stor grad hardcore punk-basert uttrykk i bunn uten at man er redd for å dra inn mange andre elementer.

Grovt sett kan låtene i ‘Monoceros’ deles inn i to kategorier, der den ene kategorien består av de mange, korte, raske og voldsomme låtene og sånn sett også er den minst overraskende at Forcefed Horsehead disker opp når man tar tidligere utgivelser i betraktning. Den andre kategorien er imidlertid et litt annet dyr, og byr på lengre, tregere låter som nok mer enn noe annet peker i nye retninger for bandet. Det er bare to låter, men like fullt tar de opp et kvarter av spilletiden på 42 minutter, og byr på tregere, tyngre og mektigere strekk som kontrasterer seg sterkt mot de andre låtene som stort sett ligger komfortabelt og utålmodig rundt to-minuttersmerket.

Den første av dem, «The Black Sun», var den andre singelen Forcefed Horsehead slapp fra denne skiva og imponerer meg fortsatt like mye som det den gjorde ved singelslippet, da jeg ikke nølte med å slå fast at det var (er) den beste norske metallåta jeg har hørt til nå i år. «The Black Sun» er et knusende stykke elefantmetall, som byr på et utilgivelig tungt hovedriff, deilig chugging i versene og usedvanlig headbangingsverdige oppbygginger mot slutten, samtidig som at svartmetallske blast-beats og noen voldsomt kaotiske og grindcore-aktige overganger også får plass. Det er rett og slett snakk om en ganske imponerende oppvisning i hvordan mektige partier og punksk aggresjon sammen kan levere metallisk brutalitet i én og samme låt.

Så har vi den hele ni minutter lange «…And There Was None». Her får vi først servert en uvanlig rolig intro før Forcefed Horsehead åpner portene med et herlig dissonant og tungt hovedriff som blir med oss gjennom hele låta. Og denne låta, som også avslutter ‘Monoceros’, er nok også et enda seigere og mektigere stykke arbeid enn «The Black Sun». Også her gjør Forcefed Horsehead et vellykket byks inn i nytt territorium, om det så er snakk om en låt som kunne vært noe strammet opp og disiplinert i formen – ni minutter fremstår nemlig for meg som i overkant langt.

Om det er litt fordi jeg til da har blitt vant til vesentlig kortere låtlengder, kan naturligvis hende. For det store flertallet av låtene på ‘Monoceros’ er som sagt små kruttønner med voldsom energi og stort hastverk, og også her finner man svært mange av platas store høydepunkter. Åpningsstrekket er for eksempel helt vanvittig bra, og er en utrulling av den ene voldsomheten etter den andre som også alle har noe spesielt ved seg. «Every Death You Take» er en perfekt åpning for det man har i vente med sine hurtige d-beats og overganger, imponerende gitararbeid og kompromissløse refrenger. Deretter får vi høre platas kanskje feteste gitarriff i «Futile», groovy og regelrett fengende vers i «Novgorod» og en herlig gjestevokalprestasjon i «Ruins» – for å nevne noe.

Noen av låtene på ‘Monoceros’, «Futile», «Dragged Back Into Life og «Spell No Stones», er lansert før, og er blitt pusset opp produksjonsmessig for denne plata. De er også blant de bedre låtene på plata, og de to sistnevnte styrker b-siden, som ellers nok ikke imponerer meg så mye som det ganske så spinnville åpningsstrekket.

Det negative jeg har å si om ‘Monoceros’ handler nok imidlertid mest om at jeg synes Forcefed Horsehead har en jobb å gjøre med å få de korte, hurtige låtene og de tregere gigantene til å fungere bedre sammen i plateopplevelsen. «The Black Sun» og «…And Then There Was None» ligger for så vidt meningsfullt til der de ligger, der de på sett og vis avslutter hver sin halvdel av plata. Men kontrasten blir i overkant stor, og det eneste som jeg synes kompenserer litt er låta «Iri», som er en sterk fireminutter som på sett og vis havner litt i en mellomkategori.

Kanskje får disse problemstillingene peke mot noen interessante kreative eskapader videre for Forcefed Horsehead som også i enda større grad kan åpne for et unikt uttrykk. Men jeg kan også konstatere at ‘Monoceros’ egentlig ikke byr på noen øyeblikk som er svake i seg selv i det hele tatt, og at det er snakk om en utrolig sterk prestasjon fra bandet. ‘Monoceros’ er stilistisk interessant, profesjonell, inspirert og kompromissløs, og pakkes endatil inn i en produksjonsdrakt som vel egentlig er nokså upåklagelig og bare får frem låtenes styrker enda mer. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Enslaved – Heimdal

‘Heimdal’ er det sekstende(!) albumet til Enslaved, bandet som siden sin spede begynnelse på starten av nittitallet etter hvert har blitt Norges kanskje største progressive ekstremmetallband. Albumet kommer tre år etter ‘Utgard’ ble sluppet, som jeg for min egen del har et litt ambivalent forhold til. På én side inneholdt denne plata noen av de største dristighetene bandet hadde stått for på mange år, blant annet gjennom de herlige krautrock-vibbene i min personlige favoritt «Urjotun», noe som gjorde at plata pekte i noen etterlengtede og spennende retninger. Samtidig synes jeg ‘Utgard’ er blant Enslaveds svakeste plater, noe som kanskje sier mer om bandets andre utgivelser enn ‘Utgard’ i seg selv, men som også handler om at jeg ikke synes låtskrivingen og pacingen holder helt mål særlig i de lengste låtene.

‘Heimdal’ vil jeg nok beskrive i litt andre ordelag. Denne plata utnytter nok nemlig ikke helt det springbrettet mot en videreutvikling som ‘Utgard’ kan sies å ha lagt opp til, noe som er litt synd når bandet stilistisk sett i mine ører har utviklet seg ganske lite siden ‘RIITIIR’ kom for hele elleve år siden. På den andre siden er det en særdeles sterk plate låtskrivingsmessig, og kanskje den kuleste, mest interessante og den mest helhetlige kreative prestasjonen bandet har stått for siden nettopp ‘RIITIIR’.

Helt blottet for nye idéer er plata heldigvis – og naturligvis – ikke. For eksempel: Andrelåta «Congelia» kom svært godt ut i den svære bunten med singler som ble sluppet i forkant (for ja, vi fikk faktisk høre hele fire av syv låter før plateslippet), og står seg også svært godt i plateopplevelsen nettopp på grunn av den kreative dristigheten bandet tillater seg å tilnærme seg på denne åtteminutteren. Underlig og egentlig ganske morsom dissonans, suggererende rytmer og eksplosive clean-vokal-refrenger levner her ingen tvil om at vi har med Enslaved å gjøre. Men på denne låta løfter også bandet disse elementene til et nytt nivå og demonstrerer en raffinering av dem som føles inspirert og forfriskende. Det er rett og slett en låt jeg har hørt på fryktelig mye siden den ble sluppet, og som jeg stadig gleder meg over fordi den føles såpass unik og fremoverlent i Enslaveds katalog.

Avslutnings- og tittellåta er også en herlig overraskelse, der vi plutselig får høre usedvanlig dype, doom-metallske gitarer som i Enslaved-sammenheng vel egentlig kun sender assossiasjoner til den strålende bonuslåta «Djupet» fra ‘RIITIIR’. Måten bandet blander dette med sin progga finfølelse er ordentlig smakfullt, og det fungerer også overraskende godt som en opptakt til den drivende, raskere avslutningen på låta – og plata.

Ellers holder innmaten som ligger i de litt kortere låtene stort sett særdeles habil kvalitet, om de så ligger litt tett opp mot klassisk Enslaved-lingo for de strengeste av oss. «Kingdom» er en helt strålende låt med sitt driv, sine stilige synth-triks og råtøffe gitarriffing, «Forest Dweller» bidrar sammen med den til et herlig og dynamisk midtpunkt på plata, og «Caravans To The Outer Worlds» er et velkomment og passende gjensyn etter at den først viste seg på EP’en med samme navn i 2021. Sistnevnte imponerer fortsatt med sitt forrykende tempo og sterke oppbygning, og er sånn sett også et passende bank i bordet før den noe mer gravalvorlige og mørke tittellåta runder av utgivelsen.

Låtene «Behind The Mirror», som åpner plata, og «The Eternal Sea» har jeg nok litt større problemer med, og disse låtene stiller ikke med like sterke låtskriverprestasjoner som de andre. Førstnevnte synes jeg rett og slett mangler minneverdige øyeblikk, og den fremstår noe formløs og rotete selv etter ganske mange gjennomlytt. I tillegg blir låta kroneksempelet på at clean-vokalen til tider blir litt vel flat og eterisk, slik at den minner litt om en slags keyboard-effekt.

«The Eternal Sea» fremstår på sin side som et eneste stort kaos de første to minuttene med merkelige darkwave-aktige synther, utilpass bass og slappe opptakter før clean-vokal-verset omsider retter på skuta. Særlig integreringen av synth her vitner nok om at ambisjonene for produksjonen ikke alltid slår helt heldig ut, selv om synthene stort sett bidrar positivt til platas egenart ellers.

I tillegg må jeg bare slå fast det jeg impliserte innledningsvis, nemlig at jeg er litt småskuffa over at en tenkt stilistisk videreutvikling – som «Congelia» og «Heimdal» jo tross alt utvilsomt kommer ganske langt i å fullbyrde – ikke får mer utløp på ‘Heimdal’. Jada, Enslaved fortjener først og fremst enormt mange klapp på skulderen for utviklingen de har stått for både for dem selv, for svartmetall og for progressiv metall siden oppstarten. Men om bandet staket ut noe litt nytt både når det gjelder det musikalske og det konseptuelle, som innebærer et ytterlige dypdykk ned i esoteriske konsepter fra norrøn mytologi, fra og med ‘Utgard’, er det først og fremst snakk om en inkrementell utvikling særlig når det gjelder det musikalske. Om jeg tillater meg å kaste ut en mulig brannfakkel, tror jeg det meste av musikken på ‘Heimdal’ kunne nok ha glidd ganske ubemerket inn på ‘RIITIIR’, om det så hadde vært noen synth- og groove-elementer som hadde skilt seg litt ut. Og man bør kanskje kunne forvente mer av et så erfarent og dyktig ensemble som det Enslaved tross alt er.

Samtidig har vi sannsynligvis med et av de mest komplette og imponerende produksjonene innenfor det norske ekstremmetallåret 2023 å gjøre her, og bare så det er sagt, så er konseptene og spørsmålene bandet reiser og utforsker rundt mytologien de tross alt alltid har latt seg inspirere av noe som løfter plata til noe enda mer interessant. Så jeg kan love deg det: ‘Heimdal’ er virkelig verdt mangfoldige lytt, og er et sikkert tegn på at Enslaved fortsatt vet å både imponere og overraske.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

66crusher – Limbo

Mitt første møte med Bergensbandet 66crusher var ikke fullstendig uten utfordringer for min egen del. For det første har vi bandnavnet og logodesignet, som mest av alt får meg til å tenke på groove-metalliske eksportvarer fra de amerikanske sørstatene – av den typen som passer på å alltid ha skytevåpenet innenfor en armlengdes avstand. For det andre har vi coverkunsten, som følger en digital stil som til tross for mengder av presedens hos progmetallens giganter aldri helt har vunnet min personlige gunst. Dette overfladiske førsteinntrykket påvirket definitivt opplevelsen min av 66crusher sine nyeste singler, hvilke jeg omtalte med en slags avmålt halv-entusiasme her på bloggen.

Etter å ha hørt adskillige ganger på bandets fjerdeskive ‘Limbo’, har pipa dog fått en annen lyd. 66crusher spiller en form for mørk og melankolsk progmetall som henter vel så mange elementer fra rifftung thrashmetall som triks fra Dream Theaters regelbok, og de gjør dette på et vis som formelig oser av låtskriverkløkt og teoretisk kompetanse. Jeg har skrevet avsnitt opp og avsnitt ned på bloggen om hvordan metallens kompliserte tonespråk ofte blir maltraktert av den manglende teoretiske kunnskapen til sjangerens utøvere. I 66crusher har vi endelig et eksempel på et band som makter å navigere metallens vriene tonale farvann uten å seile seg bort, og ‘Limbo’ er som følge en av de sterkeste norske progmetall-skivene i senere tid.

«Retribution» starter in medias res, med en av skivas tyngre thrash-sekvenser. Spørsmålet jeg fant det mest naturlig å stille på dette tidspunktet, var hvorvidt 66crusher var et progmetall-band med sans for thrash, eller rett og slett Evile med skeive taktarter. Begge disse forslagene viste seg å være svært upresise, ettersom ‘Limbo’s uttrykksmessige bredde og tekniske overskudd gjør det mer nærliggende å omtale bandet som Vorbids melankolske og betenkte storebror. Dette viser seg ikke bare i de akrobatiske instrumentalseksjonene til låter som «Retribution» og den fantastiske singelen «Descent», men også i de mer melodiske og tempererte låtene som «Phantom», «Distrust» og «Unscarred».

I tillegg er 66crusher i besittelse av et dødelig potent våpen i form av vokalist og gitarist Jarle Olsvoll. Som utøver, kan karen best beskrives som en kollisjon mellom den rå kraften til Jørn Lande og den melodiske teften til Bernt Fjellestad, og mannens vokalprestasjon byr på et naturlig fokuspunkt som virkelig suger lytteren inn i skivas musikalske univers. Dette betyr ikke at Olsvoll kupper oppmerksomheten på bekostning av bandets øvrige medlemmer. 66crusher er nemlig en såpass balansert og veloljet prog-maskin at oppmerksomheten flytter seg temmelig friksjonsfritt fra musikalsk hendelse til musikalsk hendelse, uavhengig av nøyaktig hvor i det instrumentelle maskineriet hendelsen utfolder seg.

I tillegg har skiva en gjennomtenkt og dynamisk struktur som aldri mister det overhengende målet av syne. Dette målet kan sies å være det avsluttende tittelsporet, som over sine ti minutter knytter sammen skivas parallelle tråder til en svært beundringsverdig finale. Det tonale skiftet som forekommer rundt låtas sjette minutt vrir de siste, bitre tårene ut av lytterens lommetørkle, før det vekslende solospillet loser oss motvillig ut av en av årets flotteste metalliske plateopplevelser så langt i år – i alle fall fra norsk hold.

‘Limbo’ er en skive som man trolig kan tilbringe et utall timer med, uten at dette får noen betydelig påvirkning på verdien man får hentet ut av den. Skiva balanserer alvorstynget dramatikk med blåøyd forundring til slående effekt, og byr på samme tid på melodiske holdepunkter, kruttsterke riffkunster og låtstrukturer som oppleves som finstemte og meningsfylte. Jeg har rett og slett kost meg gløgg med ‘Limbo’ – progfan som jeg er av natur – og ser frem til å forsøke mitt argeste å spille den i hjel over årets gjenværende måneder. Har du sansen for tung og følelsesladet progmetall skylder du deg selv en tur innom ‘Limbo’!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Tulus – Fandens Kall

I likhet med band som Helheim og Kampfar, var Tulus aktive ved den norske svartmetallens spede begynnelse på tidlig 90-tall, uten at dette nødvendigvis er noe folk flest er klar over i dag. Dette slår meg som en uheldig overseelse, spesielt med tanke på at samtlige tre band fortsetter å levere utgivelser preget av sterke kreative drivkrefter hele 30 år etter oppstarten. Der Helheim og Kampfar har produsert noen av de klareste høydepunktene innenfor norsk svartmetall i senere år – med ‘WoduridaR’ og ‘Til Klovers Takt’ henholdsvis – har Tulus selv levert en kruttsterk og innhyllende plateopplevelse med sin nye skive ‘Fandens Kall’.

I mine singelomtaler i forkant av slippet av ‘Fandens Kall’, har jeg mast mye om vanskene mine med å skille musikken til Tulus fra musikken til Khold, som tross alt består av samme mannskap, mer eller mindre. Etter å ha spunnet gjennom ‘Fandens Kall’ en fire-fem ganger, er det dog relativt lett å finne elementer som skiller det ene prosjektet fra det andre. Der Khold er en kjølig og glattpolert black’n’roll-maskin som synes å prioritere låtenes kraft i en live-setting, er Tulus et prosjekt som fungerer vel så bra på vinyl som på scenen. Nei, bandet er slettes ikke fremmed for å trampe ut en stampende black’n’roll-groove i Kholdsk stil, men den varme og mystiske auraen av nasjonalromantikk som henger over ‘Fandens Kall’ er et langt mer definerende aspekt ved bandets musikalske identitet enn det rytmiske elementet etter min estimering.

Åpningslåta «Fandens Kall» åpenbarer en annen ting som skiller de to gruppene fra hverandre, og det er at Tulus har langt lettere for å begi seg ut i det rå og ruskete, svartmetalliske uværet enn Khold har. Dette gir musikken et innskudd av villskap som kontrasterer godt med de mer bredbeinte riffene og de yndige, folkemusikalske tilleggs-elementene. Skivas første side er den klart mest konvensjonelle musikalsk sett, men byr også på milde overraskelser i form av de snirklende og merksnodige, nesten surf-aktige gitarstrofene på «Lek», og det skeive kampesteinsriffet og hjemsøkte pianospillet til «Slagmark».

Men det er på skivas andre halvdel at Tulus viser sitt smått overraskende talent for å transportere lytteren til en annen plass i tid og rom . «Samuelsbrenna» inviterer lytteren inn i et eldgammelt og mystisk avlukke innenfor norsk folkehistorie, via forhekset strengklimpring og knakende, dissonante akkorder. Også «Sjelemørke»s refrenger er preget av åpne, mektige klangrom, selv om det i denne omgang blir kombinert med en ganske egenartet og svansende kombinasjon av svarmetall og boogie. Toppunktet på denne utviklingskurven når vi på singelen «Bloddråpesvermer», som bruker stålstrengsgitarer og eventyrlig piano for å speile den pittoreske naturen som preger albumets coverillustrasjon.

Skivas fullbyrdende strøk, er dog den enestående og bildefremkallende poesien til Hilde Nymoen. Den mørke folkloren til Tulus og Khold sin faste dikterinne, utstyrer nemlig det audio-visuelle rammeverket med en Kittelsen-aktig mystikk som for alvor levendegjør det nydelige, svartmetalliske landskapet man finner på ‘Fandens Kall’. Totalt sett er ‘Fandens Kall’ kanskje det gjeveste jeg har hørt fra denne musikerbandenså langt, selv om jeg skal innrømme at det gjenstår litt lytting for at jeg skal få fullstendig oversikt over trioens samlede produksjon. Dersom du har sansen for naturpreget svartmetall ala Ulver og Gjendød, er ‘Fandens Kall’ en enkel og helhjertet anbefaling fra Metallurgis skribenter.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Blodkarsk – Jarpi

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

I denne (meget sene) utgaven av ukas favoritt har jeg gleden av å rette opp i en av fjorårets bitreste urettferdigheter. Som mange av dere vet, tok bloggen seg en sårt tiltrengt pause fra mars til september i fjor som følge av ting som skjedde i den private sfæren. I denne lange pauseperioden ble det utgitt mye fantastisk musikk fra norske metallartister, og det var en kjip opplevelse å overvære dette musikalske vindfallet uten å ha muligheten til å skrive om det. Blant skivene vi garantert hadde trukket frem i denne perioden, sett at vi var aktive, finner vi Blodkarsks debutskive ‘Rotvelt’.

‘Rotvelt’ var et uraffinert men engasjerende stykke trøndersk svartmetall; like opptatt av å slenge rundt seg med fete riff som å innhylle lytteren i isnende, svartmetalliske stormvinder. På andreskiva ‘Jarpi’ er forbindelsen til debutens lydbilde fortsatt lett å spore, men i denne omgang er raffinementsjobben i større grad blitt utført. Skiva er som følge både mer ekspansiv og søkende, og konsis og strømlinjeformet enn sin forgjenger.

Blodkarsk sitt sound befinner seg i et slags knutepunkt mellom den skogslige mystikken til Ulvers ‘Bergtatt’ og Windirs fossende melodikk. Bandet understøtter dette utgangspunktet med vikingmetallens svingende rytmikk, og pakker det til slutt inn i en varm og knitrende miks som sender tankene i retning Gjendøds skive fra i fjor, ‘I Utakt med Verden’. Denne miksen av svartmetalliske grunnsteiner finner du i hver og en av de syv låtene som til sammen utgjør ‘Jarpi’, selv om bandet stort sett finner måter å variere terrenget på som unngår at opplevelsen blir ensformig.

«Syndefall» introduserer oss til Blodkarsk v.02 på utmerket vis, med lange, utfoldende gitartemaer og rike, vandrende arrangementer. Tittelsporet fortsetter i stor grad i dette sporet, men bryter opp den musikalske strømmen med et knusende kampesteinsriff i låtas andre halvdel. Tidvis slår kvartetten til og med over i bredbeinte rocke-grooves toppet med ledegitarer, som om de melodiske solstrålene til band som Kvelertak og Avertia plutselig skinner ned mellom bladene i bandets mørke og fuktige skogsterreng.

De to kortere låtene som fullfører platas A-side utgjør så et friskt pust i skivas flyt, hvor spesielt «Over Svart Blautmyr» markerer seg som følge av en tydelig tradmetallisk schwung. På skivas B-side, returnerer bandet til de utstrakte, ‘Bergtatt’-ske slettene de begynte skiva med. Best av de tre er singelen «Hælv Geit, Hælv Mainj», hvor Blodkarsk bruker bassens fremtredende posisjon i miksen til å farge i kantene på utsøkt vis.

Jeg er ikke hundre prosent overbevist om at Blodkarsk alltid klarer å fylle tiden på meningsfullt vis på sine lengre låter. Enkelte deler repeteres gjerne en gang eller to for mye, og den store utbetalingen man forventer ved slutten av de langstrakte utviklingskurvene uteblir. I tillegg feiler kommunikasjonen mellom bandets to gitarister fra tid til annen, hvilket resulterer i noen spesielt sure sammenstøt på låter som «Syndefall» og «Jarpi». Det er dog ingen tvil om at Blodkarsk har tatt et betydelig skritt framover på sin andreskive, og jeg har nytt tiden min med ‘Jarpi’ mye nok til å skjenke den tittelen som ukas favoritt med enkelhet. Anbefales fans av barsk og skogs-vandrende svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Zustand Null – Beyond the Limit of Sanity

Svartmetallbandet Zustand Null har vært en spennende størrelse i Oslos underskog av ekstremmetallband en stund, og debuterte på sterkt vis med EP’en ‘At the Limit of Sanity’ i 2017. Seks år senere har bandet omsider kommet med sin første fullengder, da med det sagnomsuste italienske plateselskapet Dusktone i ryggen og et par spennende singler å vise til.

Ganske så like titler og en ganske åpenbar psykologisk tematisk innretning er ikke de eneste tingene denne debutskiva og 2017-EP’en har til felles. Oppmerksomme sjeler vil nemlig også kunne notere seg at tre låter ligger begge steder, riktignok med en betydelig forskjell i produksjonskvalitet. Låtene, som altså er «Existence Nihil», «Walls of Life» og «At the Limit of Sanity», låter – kanskje ikke så overraskende – ryddigere og klarere på plata.

Med tanke på at svartmetall ofte kommer godt ut av bråkete og tåkete lydbilder, finnes det helt klart argumenter for påstanden om at Zustand Null sånn sett løper en liten risiko. Og hovedtemaet på «Existence Nihil» var kanskje et enda kulere og mer brutalt virvelvindskaos før. Men ellers kommer Zustand Null egentlig veldig godt ut av det, særlig med tanke på at vokalen kommer tydeligere frem og blir en mer naturlig spydspiss i musikken.

Det må også sies at de tre nevnte låtene har tålt tidens tann særdeles godt. Åpningslåta «Existence Nihil» er et særdeles sterkt bank i bordet og en klar favoritt hos undertegnede, og byr i sin nye drakt på riff og partier som også fremstår ganske representative for det som skjer på resten av ‘Beyond the Limit of Sanity’. For det er nesten litt rart å tenke på at denne plata er blitt til over så lang tid med tanke på hvor konsist og sammenhengende uttrykket fremstår her. Zustand Null byr på en salig og brutal blanding av Mayhemsk mollakkord-ondskap og jevnlige thrash-referanser, da med et vel så gjennomgående preg av dissonans. Særlig det sistnevnte bidrar til det nærmeste man kommer et slags signatur-sound.

Oppskriften fungerer vel så bra på «Wall of Life» og «At the Limit of Sanity», der sistnevnte også byr på et mer atmosfærisk og melankolsk strekk på slutten før det minneverdige hovedtemaet strammer det til igjen på strålende vis.

Men vi har heldigvis først og fremst fått servert ferskt materiale, der Zustand Null i stor grad også imponerer stort. At litt nye uttrykksmessige stier har blitt tråkket opp siden 2017, er kanskje tydeligst gjennom låta «The Mirror Maze», som er et av platas mest dynamiske og spennende låter med sine vellykkede og gode overganger mellom et flust av ulike deler og variasjoner. På grunn av god pacing ender denne låta opp som en sterk prestasjon strukturelt sett. At kvaliteten særlig på gitararbeidet også er så høyt her, bidrar naturligvis også til at låta ender opp såpass godt.

Sånn sett får i og for seg Zustand Null til noe på denne låta som nok kunne blitt mestret enda bedre på resten av ‘Beyond the Limit of Sanity’. For eksempel er de fire første minuttene av «An Ocean of Nightmares» blant de beste på plata, særlig fordi refrenget er så upåklagelig, men etter dette renner momentumet bandet har bygget opp ut i sanden på grunn av at repetisjonene av temaer er for mange og retningsløse. Den ambisiøse åtteminutteren «I Will Be Your Eyes» lider noe av den samme skjebnen, selv om jeg synes strukturen totalt sett virker litt mer gjennomtenkt her.

«Stranger than Myself» er også en litt vel lang og repetativ låt, og for meg er det klart at det er i det strukturelle forbedringspotensiale til Zustand Null ligger. Men misforstå meg rett: Det overskygger ikke det faktum at låtskrivinga ellers og idéene som utforskes på denne plata holder en svært høy kvalitet. Jeg synes også det er kult at bandet evner å formidle tematikken rundt psykologiske problemstillinger såpass gjennomgående og effektivt. Det bidrat også til at Zustand Null oppdriver en aldri så liten egenart. På ‘Beyond the Limit of Sanity’ befester de sin posisjon som et spennende og femoverlent undergrunnsband.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Slegest – Avstand

Sjelden har jeg det så gøy på konsert som det jeg hadde da jeg så Slegest varme opp for Kampfar på John Dee i Oslo for et par uker siden. Dette er et band jeg ikke hadde mye kjennskap til før de begynte å slippe singlene fra plata det her er snakk om, men umiddelbart fikk jeg inntrykk av at dette er et band som gjør noe nokså unikt i den norske metall-scenen. Slegest gjør nemlig kunststykket å materialisere enn særdeles effektiv kombinasjon av dansbar rockemusikk og svartmetallens ondskapsfulle tendenser; det føles regelrett som en slags uhyre appellerende grendehus-metall. Denne blandinga ble god mat for en live-opplevelse som var energisk og morsom som fy, og ikke minst gjør den seg også godt i plateopplevelsen ‘Avstand’ byr på.

Jeg ble ikke helt fanga av den første singelen fra denne plata, «Innsikt», som også åpner ballet på ‘Avstand’. Etter hvert har imidlertid denne vokst på meg, særlig etter at andresingelen «Forløysning Og Rus» imponerte meg umiddelbart og nok kommuniserte Slegests appell noe bedre på første lytt. Sistnevnte står igjen som en de aller største høydepunktene på ‘Avstand’ med sin fengende groove og sitt effektive riff-håndverk, og det gjør for så vidt også «Innsikt». Den er en strålende introduksjon til det man har i vente på denne plata, og Slegest tilføyer ikke minst også det lille ekstra gjennom den antemiske og minneverdige frasen «kraftens sentrum…kan ein ikkje forklara» som vokalist Stig Ese gjentar uanfektet over den ustoppelige grooven.

Eses vokal er noe av det jeg synes bidrar mest til svartmetallpreget på ‘Avstand’. Det er ikke bare fordi den er såpass grov i kantene, men også fordi den er så mørk, sint og lavmælt at den rett og slett gir musikken et litt ondt preg. Ellers synes jeg Slegest – om det så er intensjonelt eller uintensjonelt – kommuniserer slektskapet mellom svartmetall og gammeldags tungmetall særdeles godt. Det gjelder særlig når bandet skrur ned tempoet litt og forlater de mest fartsfylte groovesene, og finner en finfølelse som jeg synes setter dem i dialog med mye av gitararbeidet Darkthrone har bydd på gjennom sitt lange virke.

Det beste eksempelet på dette er kanskje midtpartiet i låta «Gåte», som i det hele tatt også er et høydepunkt på plata gjennom sin relativt lange og dynamiske form. Her ruller Slegest ut noen flotte, doom-metallske 70-tallsreferanser før et herlig riff får medvirke som en slags epilog.

Og de fleste av de andre låtene på ‘Avstand’ treffer også godt; «Vinterkristus» er et sterkt og kort midtpunkt, «Er Det Deg Livet?» og «Til Det Største Som Fins» overrasker positivt mot slutten av plata med noen langt mer ekspansive lydbilder enn det som presenteres tidligere, og coveret av Status Quo-låta «Oh Baby» er et smakfullt og passende frynsegode helt på tampen av plateopplevelsen.

Men når denne låta er over er det altså slutt, og med en spilletid på 31 minutter og en avslutningslåt som tross alt føles som en slags bonus, synes jeg det blir en forholdsvis kort fullengder. Det blir kanskje også et bilde på at Slegest nok har litt å gå på når det gjelder variasjon, selv om de klarer seg greit over akkurat denne halvtimen. Særlig «Evigheit Etter Evigheit» blir et uttrykk for dette, der den blir som en litt blek hale på «Innsikt» med sin ganske så identiske groove.

Men dette er pirk. Først og fremst leverer nemlig Slegest en svært underholdende plateopplevelse på ‘Avstand’ som peker seg vel så mye ut som en tilfredsstillende rockeplate og en solid metall-affære. Som sagt er det dansbart som bare det, så kanskje kan du endelig sette på en Metallurgi-favoritt på fest. Kanskje.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Natt – Natt

Norske musikere har de siste årene levert noen virkelig sterke utgivelser innenfor instrumental musikk i skjæringspunktet mellom rock og metall. Band som Addiktio, Kanaan og Astrosaur har stått for noen sanne årshøydepunkter av noen plater i starten av dette tiåret, og har nok bidratt til at jeg hadde visse forhåpninger allerede før jeg satte på Natts selvtitulerte debutskive. Og i all hovedsak ble også disse forhåpningene innfridd. ‘Natt’ er nemlig et sterkt og profesjonelt stykke håndverk, der jeg først og fremst bare vil ha mer av en del av elementene dette bandet byr på.

Besetningen i Natt kan nok også i seg selv gi høye forhåpninger til det en lytter har i vente på denne plata. Låtskriverne har bakgrunn fra blant annet Krakow og Lindy Fay-Hella, og lenger ned på utøverlista finner man for øvrig også trommeslageren i Enslaved. Sammen tar de lytteren med på tre svære, atmosfæriske turer på henholdsvis tolv, elleve og 20(!) minutter, der bandet spiller omhyggelig og organisk rundt noen flotte og enkle hovedmotiver. Magien ligger i lydeffektene og detaljene bandet pynter disse motivene med, og Natt klarer i ekte post-rock-ånd også å bygge opp komposisjonene på svært effektivt og intenst vis. Med vissheten om at det bygger seg mer og mer opp får man stadig inntrykk av at låtene ligger i et gedigent høyspenn, noe som er så kult når det samtidig føles så seigt og uanstrengt der Natt, som du sikkert har skjønt, også tar seg god tid.

Det ville ikke vært feil å omtale ‘Natt’ som en ren rockeplate. Utenom de buldrende, Earth-aktige dronegitarene som runder av siste låt, «Etterslått», er det få åpenbare metal-elementer som viser seg i løpet av albumets gang. Stort sett er det ganske lette gitarer, groovy, rocka trommerytmer og en underlig ansamling effekter av det elektroniske slaget som driver låtene fremover. Men både det metallske og det grensesprengende kommer til uttrykk på mer subtile måter; atmosfærene er for eksempel tidvis mystiske og mørke, og de utrettelige, suggererende rytmene i bunn gjør musikken usedvanlig tung til tider. Videre finnes tydelige referanser til tidlig 2000-talls post-metal. For eksempel sender platas kanskje sterkeste låt for min del, «Appell», meg øyeblikkelige assossiasjoner til ISIS-klassikere som «In Fiction», «Weight» og «The Beginning and the End».

Men nok sjangerpirk – ‘Natt’ er først og fremst et sterkt stykke musikk. Natt starter like godt plata med et høydepunkt, der voldsomme og nydelige gitarakkorder får male lydbildet sammen med noen nette synther. De neste tjue minuttene er en sann fryd å høre gjennom, der Natt byr på det ene flotte jam-temaet etter det andre og gjør en utmerket jobb med å bygge intensitet. De herlige og uforutsigbare elektroniske effektene er også et lekkert tillegg til det hele, og kommer kun til kort fordi det rett og slett er litt få av dem i forhold til det jeg gjerne skulle ønsket meg. De fremstår som Natts kanskje fremste særtrekk på denne plata, og derfor skulle jeg gjerne fått inntrykk av enda litt mer eventyrlyst.

Navnet på både bandet og plata gjenspeiles i de første minuttene på den 20 minutter lange giganten som runder av plata, der en avgrunnsdyp ambient-drone etter hvert får selskap av en guffen ringe-effekt, en minimalistisk trommebeat og den noir-aktige melodien som etter hvert blir låtas episenter. Denne låta er også god, særlig når det knusende klimakset melder seg, men kommer ikke like sterkt ut som de to foregående. Dette handler både om at jeg ikke synes melodien er sterk nok til å holde oppe en så svær komposisjon, og at jeg ikke synes Natt klarer å rettferdiggjøre lengden helt heller. Det mangler med andre ord en hel del pacing her.

Likevel reddes den ganske godt inn av den fengslende atmosfæren Natt klarer å konstruere, og det blir en ambisiøs og kolossal avslutning på en plate jeg vil omtale som både unik og beundringsverdig. ‘Natt’ er en virkelig sterk debutskive der en høy grad av profesjonalitet skinner gjennom. Det er sannelig snakk om tre svære kvarter her.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Høstsol – Länge Leve Döden

En av årets første virkelig store plateopplevelser kommer i form av det skandinaviske samarbeidsprosjektet Høstsol sin debutskive «Länge Leve Döden». Kvartetten huser en rekke erfarne musikere fra den norske, finske og svenske undergrunnsscenen, som kollektivt kan skilte med medlemskap i fantastiske band som Shining, Ajattara, Barathrum, Manes og Syning. Ettersom bandet ble stiftet i 2020 kan det godt tenkes at det var pandemiens isolasjon som drev musikerne til å ta kontakt med hverandre, selv om det ikke er helt usannsynlig at dette prosjektet hadde sett dagens lys før eller siden uansett. På ‘Länge Leve Döden’ fremstår Høstsol nemlig så fullstendig samstemte i sin musikalske visjon at skiva like så godt kunne blitt utgitt av et band med 20 års, uavbrutt fartstid.

Flakkende, eteriske stemmer lokker oss inn i åpningssporet «As Seen through the Eyes of the Prophet», før et skybrudd av melankolsk, hedensk svartmetall åpner seg over lytteren. Høstsols tilnærming til svartmetall er en sann sammensveising av sentrale strømninger fra Nordens sagnomsuste 90-tall, der tradisjonelle, melodiske og hedenske tråder fra samtlige av bandmedlemmenes hjemland veves inn i den musikalske flyten. Dersom jeg i bloggens ånd skulle hentet frem noen norske referanser, ville jeg sagt at Høstsol er som en blanding av Kampfars stormende bevegelser og dramatikk, Djevels nattlige atmosfære og Nattverds melodiske teft.

Men disse referansene hentes kun frem for å sette de rette lytterne på sporet; Høstsol føles i stor grad som sin egen entitet på ‘Länge Leve Döden’. Det er svært vanskelig å ta innover seg den kraftige stormen som herjer gjennom høydepunktet «Det som en gång var (det kommer aldri igen)», uten å erkjenne at bandets musikk utgjør noe større enn sine bestanddeler. Heller en å vifte med alskens referanser er ‘Länge Leve Döden’ en skive som innbyr til bruk av metaforer, dette for å skildre de veldige naturkreftene som kommer til uttrykk gjennom bandets musikk.

Ta for eksempel det nevnte høydepunktet «Det som en gång var(…)». Å lytte til denne låta er som å være strandet på en skjør og skrøpelig bark midt ute på havet i en fryktelig storm. Synth-brekket mot slutten av låta oppleves som et vindstille orkanøye, der båtens herjede mannskap i en stakket stund får undre seg over den klare og stjernespekkede nattehimmelen, før de atter en gang blir kastet ut i kamp mot de overlegne naturkreftene. En liknende behandling kunne jeg gitt samtlige av låtas fem låter, men aller helst vil jeg at folk skal oppleve skivas bildefremkallende kvaliteter på egenhånd.

Høstsol har selv uttalt at ‘Länge Leve Döden’ er en slags hyllest til døden (hvilket egentlig ikke burde komme som noe sjokk, ref. albumtittelen), et aspekt ved skiva som best kommuniseres via Niklas Kvarforths formidable vokalprestasjon. Mannen hveser, brøler og jamrer som om han er strandet i helvetes niende sirkel, og bringer en intensitet til musikken som kun kan matches av vokalister på høyde med «Doedsadmiral» og Celebratums «Romul» innlands. Eneste kritikken jeg har å komme med er at «Parallellt Dubbelliv» – til tross for å være svært innholdsrik – ikke klarer å avslutte skiva på noe definitivt vis. Utenom dette er det lite å si på kvaliteten på Høstsols ‘Länge Leve Döden’, en bekmørk og oppslukende utgivelse fra noen av Nordens fremste svartmetall-musikere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Siden det ikke kom favorittpost sist uke kombinerer vi forrige og denne ukas favoritt i én post.

Askeregn – Brennende Åkres Grøde

Da bloggen Metallurgi var nyopprettet, brukte jeg til stadighet hele avsnitt på å sutre over fraværet av en rød tråd i den norske metallscenen. I sine glansdager på 90-tallet var den norske scenen åpenbart samlet bak flaggskipet som var svartmetallen, og senest for ti år siden virket en ny, distinkt bølge av ekstremmetall å skylle over det norske landskap i form av band som Execration, Obliteration, Nekromantheon og Diskord. Det jeg ikke var klar over da vi startet bloggen i 2020, er at Norge slettes ikke er foruten bemerkelsesverdige regionale scener i skrivende stund. Plateselskapet Terratur Possessions har nemlig over årenes løp klart å samle noen av de dyktigste proponentene av okkult svartmetall vi har til lands, og har generelt sett vært en sentral kraft i videreformidlingen av lokalfenomenet «Nidarosisk» svartmetall.

Askeregn er slettes ikke fra Nidaros, men det er ingen tvil om at det er hos Terratur Possessions de hører hjemme. Med sitt tidvis dissonante tonespråk har bandet nemlig mye til felles med band som Issolei og Misotheist, men distanserer seg på samme tid fra disse ved å ha en mye større påvirkning fra punk-preget svartmetall på lydbildet sitt. Felles for så og si samtlige av bandene hos Terratur er et tekstlig fokus på okkultisme og satanisme, og der stiller ikke Askeregn svakere enn øvrigheten. Andreskiva ‘Brennende Åkres Grøde’ presenterer nemlig en dramatisk og profetisk dommedagsvisjon, og det fortalt via et symbolsk språk ladet med referanser til bibelens falne engel.

Åpningssporet «Under Dødens Måne, Under Djevelens Sol» kaster oss rett inn i Askeregns støyende og dissonante virvelvind av svertet punk og sydende svartmetall. Produksjonen har fått en kraftig oppgradering siden sist, men uten å legge bak seg den konfronterende og øredøvende kvaliteten som gjennomsyret debutskiva ‘Monumenter’. Bandets auditive ødeleggelse beveger seg i bølger gjennom låtas spilletid, og får sitt klimaks i sluttstrekkets ledegitarer, som ligger og ulmer som glødende askeflak i lufta.

Platas midtparti består av en rekke korte, skarpe stikk som alle bidrar til å bygge momentum i retning platas avsluttende låtkolosser. Spesielt verdt å nevne er kvasi-tittelsporet «I Røyken fra Brennende Åkre», som via skingrende interferens mellom orgel og gitar oppnår en langt mer illevarslende effekt enn foregående låter. «Inn mot Natten» skaper et aldri så lite oppbrudd i form av hedenske, svermende gitarer i åpningsstrekket, før bandet atter en gang gir rovdyrinstinktene fritt spillerom på broens destruktive vignetter.

Hovedattraksjonen på ‘Brennende Åkres Grøde’ er likevel de to avsluttende låtmammutene «Mitt Hjerte er en Navnløs Grav» og «Når Ilden har Sluknet». På førstnevnte vektlegger Askeregn sine ‘Paracletus’-aktige, dissonante tendenser, og strekker seg paradoksalt nok i retning et eget, særegent tonespråk i samme slengen. «Når Ilden har Sluknet» fullbyrder omsider dommedagsscenarioet som bandet har brukt den siste halvtimen på å bygge opp, og gjør dette via syklisk, transe-induserende repetisjon av enkle motiver. Det er viktig for meg å understreke hvor organisk svartmetallen til Askeregn fortoner og utvikler seg, og å høre på dette avslutningssporet er som å bevitne et flammehav som fraktes med vinden og fortærer hele hektar med dyrkbar mark.

Til slutt må jeg nesten fremheve vokalprestasjonen til E. Rustad, som er lidenskapelig, glefsende og omskiftelig på en måte som minner om Kampfars «Dolk». Pussig nok stopper ikke forbindelsen der for min del, ettersom jeg av en eller annen grunn føler at ‘Brennende Åkres Grøde’ utgjør et motstykke til Fredrikstad-bandets ‘Til Klovers Takt’ fra i år. For der ‘Til Klovers Takt’ var en vill og florerende ode til norsk natur, så virker ‘Brennende Åkres Grøde’ å skildre det samme landskapet etter at et katastrofalt og altomfattende inferno har slukt alt som lever og gror. Askeregn har med sin andreskive levert en av årets mer evokative og uttrykksfulle svartmetallutgivelser, og gjør med enkelhet krav på tittelen Ukas Favoritt hos Metallurgi.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ritual Death – Ritual Death

Passende nok er det trondheimsbandet Ritual Death som endte opp med å dele årets siste, doble favorittspalte her på Metallurgi sammen med Askeregn. I likhet med bandet over, passer det nok ikke helt å plassere Ritual Death i båsen nidarosisk svartmetall, både fordi det er snakk om tyngre og mer death metal-aktig svartmetall og denne selvtitulerte debutskiva er gitt ut på svenske Shadow Records. Men med medlemmer som blant annet er å finne i Beyond Man og en fortid på det sagnomsuste Terratur Possessions, er det nok likevel riktig å løfte fram Ritual Death som en av mange størrelser som på en eller annen måte, og fra landets midtre trakter sprøyter nytt, spennende liv inn i norsk svartmetall.

Da jeg først leste om Ritual Death i forbindelse med singelslippene til denne plata, kom det på som en liten overraskelse at dette bandet, som før nå altså ikke en gang har sluppet en fullengder, blant annet kan vise til en split-utgivelse med de franske undergrunnslegendene i Aosoth. Akkurat hvordan dette samarbeidet kom i stand vet jeg lite om, men én ting er klart for meg, og det er at Ritual Death nok har mer til felles med dette bandet stilistisk sett enn noen andre norske band jeg har vært borti. Misforstå meg rett: Ritual Death skiller seg delvis også markant fra dette bandet blant annet med sine vesentlig kortere låter. Men mange likheter ligger i musikkens klare slektskap til death metal og til og med sludge metal, der dyp growlevokal og skitne, feite gitarriff får prege uttrykket sammen med okkulte vibber og jevnlige innslag av svartmetallelementer.

Likheter med industriell metall finnes også på ‘Ritual Death’, noe som særlig aksentueres av det nærmest mekaniske preget trommene får i produksjonen. Det minner vel så mye om Godfleshs trommemaskinmetall som Blut Aus Nords syntetiske take på moderne svartmetall, og er noe av det som gir Ritual Death mest egenart. Ikke minst går det i forening med det jeg oppfatter som en slags minimalisme på denne plata. Både komposisjonene og produksjonen fremstår ukomplisert og enkelt skrudd sammen, noe som tilføyer en forfriskende skitten brutalitet til uttrykket.

Det kanskje tydeligste eksempelet på dette er de febrilske slagene med bare hi-hat og skarptromme som sammen med ukompliserte riff og brutal growling særlig setter preg på den første delen av plata. Her får vi blant annet servert et sterkt høydepunkt i det knusende refrenget på slutten av «Vermin», der Ritual Death viser hvor hardtslående de har evne til å være. Slike tendenser følges passende nok opp av «Black Metal Terror», som også innleder en mer groovy fase av plata som høydepunktet «Morbid veils of Kharon» tar videre på strålende vis videre.

Et annet høydepunkt finnes i den litt lengre «The pale king», som livnærer seg av en hypnotisk, suggererende og sakte blast beat før et av platas mer vellykkede orgel-innslag smyger seg inn mot slutten. Deretter avslutter Ritual Death det hele på utsøkt vis med et av de mer utpregede svartmetallåtene på plata, «Nothingness without emptiness within», som i og for seg samler elementene fra plata på vellykket vis der både illsinte blastbeats, primale riff og trommerytmer og atmosfærisk orgel får runde av dansen.

I all sin merkelighet og enkelhet er det for så vidt mye som ikke fungerer så bra på ‘Ritual Death’. Det gjelder imidlertid i større grad isolerte deler enn aspekter som brer seg over plata; for eksempel er gitarmelodien som åpner «Lunae» nokså patetisk. Men i alt er dette en unik og interessant plate som biter innmari godt fra seg når det gjelder å levere brutal og primal svartmetall, og det med ganske kule hint til andre grener av ekstremmetallen.

Skrevet av Alexander Lange