Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Usignert, ute på strømmetjenester

‘iota’ er debutplata til bandet Messier 16 – et Oslo-band som helt klart befinner seg under den moderne progressiv-metall-paraplyen, og som i forlengelsen av det også leker seg med en rekke elementer fra svartmetallen og diverse teknikaliteter man finner innenfor mye moderne death metal. Slektskapet med førstnevnte undersjanger er kanskje mest iøyenfallende; dette er progressiv musikk som minner meg spesielt mye om Emperors to siste plater og ikke minst mye av frontmannen Ihsahns solomateriale i ettertid, mens det på en annen side sender meg minst like mye om de mer avant-gardistiske og dissonante tendensene i musikken til mer moderne band som Dodecahedron og Thantifaxath. Her er det utvilsomt intrikat gitarspill som ligger i kjernen av musikkens høye grad av kompleksitet.

For Messier 16 sin del resulterer dette i en plate som først og fremst preges av uhyre god låtskriving. Dette var på alle måter innevarslet av alle de tre singlene som ble sluppet i forkant – tittellåta, «Lotus» og «Rho» – der både fantastisk kreativt akkordspill, guffen skrikevokal, spennende bruk av dissonans og velfungerende låtstrukturer underbygde den høye kvaliteten.

Så er det nok egentlig ingen dårlige låter på ‘iota’ for øvrig, snarere tvert imot. Åpningsstrekket er helt utsøkt, der «Singular» og «Omnicron» glir flott inn i hverandre og utfyller hverandre svært godt før de litt lengre og mer progressive «Sigma» og «Equinox» tilfører litt mer variasjon med litt tyngre, melankolske og mer atmosfæriske strekk. Midten av plata, der «iota» og «Lotus» står støtt på hver sin side av den kule interluden «Haze», er muligens utgivelsens sterkeste segment. Den avsluttende tredjedelen er nok hakket svakere, noe som henger sammen med at jeg synes «Zenith» og «Zeta», på tross av å komplementere hverandre godt, ikke alltid virker like fokuserte i oppbygningen til det ganske så gode klimakset på sistnevnte låt. Deretter sørger imidlertid «Rho», ikke helt overraskende, for en særdeles god avslutning på ‘iota’, som da ender opp som en plate jeg først og fremst lar meg imponere stort over når det gjelder hva Messier 16 har klart å komponere seg til.

En litt mer generell innvending jeg har handler først og fremst om produksjonen. Lydbildene mangler i mine øyne en del bunn der bassen havner ganske langt bak, og basstromma leverer ganske lite trøkk. Når gitarene samtidig er såpass diskantbefengte – og ofte i høye toneregistre – synes jeg dermed lyden kunne hatt godt av enda mer balanse. Det nokså hypermoderne og litt komprimerte preget som følger med synes jeg nok gjør at mange av innslagene av klassisk musikk, både introduksjonen – som er en flott tolkning av et stykke av den russiske komponisten Alexander Scriabin – og særlig interluden «Bore», føles litt atskilte i platesammenhengen i stedet for å gå opp i en høyere enhet med metallen. I tillegg synes jeg innslaget av den Leprous-aktige clean-vokal lider litt samme skjebne, der den ofte blir litt vel platt og lavmælt der den dukker opp.

Om disse innvendingene er betydelige, er de imidlertid også ting jeg mener ofte blekner i forhold til det Messier 16 faktisk får til på ‘iota’. Som en selvutgitt debutplate – ja, for det er det det er!… – er dette først og fremst virkelig imponerende saker. Her pekes det i utrolig mange spennende retninger for bandet, og ‘iota’ er et type statement som også innevarsler høye ambisjoner vi kanskje ennå ikke har hørt alle konturene av. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Octohawk – Animist 

Ute nå via Crime Records

Etter to lavslyngete og blytunge sludge/stoner-plater under artistnavnet Mammüth ble det klart for drammens-kvintetten bestående av Espen Geitsund (bass), David Hjellum (trommer), Christian Schrei (gitar), Steffen Overaa (synth, vokal) og Stian Svorkmo (gitar, vokal) at et mer fargerikt og utsvevende beist gjemte seg i dypet av deres artistiske visjon. På et tidspunkt ble de progressive og space-rock-relaterte impulsene tilsynelatende for sterke til å tøyle, og bandet så det for godt å endre på både prosjektets navn og visuelle utforming. Resultatet ble debutplata til Octohawk, et veritabelt beist av en progressiv sludge-plate som balanserer det sprudlende og fargesprakende med det blodige og brutale. 

Det som slo meg da jeg hørte musikken til Octohawk for første gang, var at det i balansen mellom space-rockens kosmiske tåke og sludgens forankrende tyngde var sistnevnte som ble mest vektlagt av bandet. Det finnes knapt et øyeblikk på ‘Animist’ som ikke forsøker å tvinge deg i knestående med enten perkussive gitarhugg eller massive grooves, en strategi hvis effekt forsterkes av en miks som vet å forsterke den konstruktive interferensen mellom mørke strenger og basstrommer. Likeså er space-rocken og proggen sentrale brikker i Octohawks puslespill, om de så uttrykkes via den gjennomsyrende, lysergiske atmosfæren, eller en tematikk som med sin dyriske og primitive bildebruk nesten kunne vært skriblet ned etter en lengre ayahuasca-trip. 

Og la oss for all del ikke glemme melodiene. De aller største og mest fengende refrengene finner vi naturlig nok på de tre fenomenale singlene «Weather the Storm», «Iconoclast» og «By the Root», men melodier i form av halvgrowlede vokallinjer og ledegitarer finner vi selv flettet inn i ‘Animist’s innerste strukturer, som plantevekst i tettpakket berggrunn. Aller enklest er det å peke på «Eyes Glowing Red», som med sitt arenaklare åpningsriff og sine rensungede harmonier er det nærmeste Octohawk kommer metallradio, men selv de mest frenetiske og ekstreme numrene som «Reanimate» vier store deler av spilletiden sin til tårnende melodier og rike harmoniske vendinger. 

Noe av det som mest av alt sørger for at ‘Animist’ oppleves som en bunnsolid album-opplevelse, er Octohawks evne til å variere låtlandskapet uten noensinne å helt forlate grunnuttrykket sitt. «Origin» åpner for eksempel som en mørkere og mer dramatisk skyggeside av Mastodons ‘Blood Mountain’, før den via en fullstendig rattomdreining ender opp i den mest instinktivt gledes-fremkallende riffsekvensen på skiva. Introen til «Ferocious» låter som om noen skulle ha kledt Tools «The Grudge» i skinnvest, og bandet klarer altså fra dette utgangspunktet å jobbe seg frem til en Oranssi Pazuzu-aktig, psykedelisk svartmetall-freakout, et blytungt, synth-doblet breakdown og en serie orientalske sitar-ornamenter som prikken over i-en. 

Til tross for denne variasjonen i terrenget oppleves platas drøye time som litt i overkant lenge. «Skyward» og «Ancestor» – selv om de er aldri så flotte låter sett i isolasjon – er med sine syv og åtte minutters spilletider nemlig en uheldig tålmodighetstest etter 45 minutter med informasjons-tett og bånntung stoner/sludge. I tillegg har miksen et noe digitalt og komprimert preg, noe som utmatter ytterligere når den eneste skikkelige pustepausen vi får servert er det to minutter-lange mellomspillet «Redemption» mot slutten av plata. Likevel hersker det liten tvil om at ‘Animist’ er en ragende triumf for Octohawk, en kvasi-debut som kombinerer bandets allerede ferdigformede signatursound med kreativt omstreifende låtskriving og et glitrende hvelv av skuddsikre, melodiske hooks.

Ja, og «By the Root» er uten tvil min favorittsingel så langt i 2021. Ta dere en lytt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Lysjakt – Ethereal Palace

Ute nå via Ofstad Records

Lysjakt er solo-prosjektet til Marius Ofstad fra Stavanger, best kjent som bassist i Deception og som vokalist i den tidligere versjonen av samme bandet, Art of DeceptionLysjakt oppsto originalt i 2018, men ble oppløst før den første besetningen rakk å samle seg rundt et innspillingsprosjekt. Rustet med en endeløs haug av spørsmål rundt eksistens og mental helse så Ofstad muligheten til å plukke opp restene av det kortvarige bandet og samle dem rundt et nytt formål, og resultatet er debutplata ‘Ethereal Palace’ som ble skrevet og spilt inn i løpet av det siste årets sosiale isolasjon. 

Tekstene på ‘Ethereal Palace’ kommuniserer både motstandsdyktighet, vegring og forsiktig optimisme i møte med eksistensielle plager, og musikken speiler dette mentale landskapet med sine sentrale, iboende karakteristikker. Det grunnleggende musikalske uttrykket kan sies å være en moderne og relativt tilgjengelig kombinasjon av sludge og dødsmetall, men andre stilistiske trekk sniker seg inn og ut av sidesynet i løpet av platas snaue halvtime, om så kun for en enkelt idé eller et lengre strekk. ‘Ethereal Palace’ byr dermed på et variert og dynamisk sjangerlandskap, samtidig som det dannes en helhet via Ofstads særegne teft for brutal, rytmisk tyngde.

Blant platas åtte spor finner vi et preludium og et postludium, samt fem låter som alle har blitt gitt ut som singler tidligere – noen så tidlig som i 2019. Dette har nok ikke så mye å si for mottakelsen av plata, ettersom jeg vil anta at et er flere enn meg som går bandet i møte for første gang på ‘Ethereal Palace’. De innledende sporene fungerer mer eller mindre som ledsagere inn og ut av platas mørke og avstraffende atmosfære, imens de seks fullverdige låtene er slagkraftige og mangefasetterte komposisjoner som tidvis har problemer med å beholde sin røde tråd, men som uansett tviholder på lytterens oppmerksomhet og fascinasjon med enkelthet.

Best av bunten er «Death May Die», «Leave the Light» og «Tidens Hånd». Førstnevnte veksler mellom dunkle, atmosfæriske partier og thrashende sludge-riff, med en tekst som stirrer på både guder og indre demoner med forakt i blikket. «Leave the Light» bruker sin brutale melodikk til å fremme en viss stoisk optimisme, – en oppfordring til å se det vakre i det vonde – I tillegg til å ha et avsluttende refreng som i all sin storslagenhet minner om de tårnende platene Amorphis fortsetter å pumpe ut i sin sen-karriere. Til slutt har vi «Tidens Hånd», som til tross for å være et uttrykksmessig avvik utgjør et unektelig høydepunkt basert på det musikalske materialets styrker alene.

Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde tilgang på låttekstene, ettersom tematikken ser ut til å ha vært avgjørende for det musikalske sluttresultatet på ‘Ethereal Palace’. De linjene jeg plukket opp med egne ører vitner om en hardvunnet visdom i møte med personlige prøvelser, en visdom som det stadig blir viktigere å finne veien frem til etter hvert som flere og  flere rammes av de samme prøvelsene. Som tidligere nevnt er det ikke alt som henger på greip på Lysjakts debutplate, – en tendens til usammenhengende låtformer er kanskje min største kritikk, hvorav «Irongod» er den største synderen – men disse ukritiske svakhetene forsvinner litt i skyggen av den betydningsfulle tematikken og det komplette, sammensatte musikalske uttrykket Ofstad har valgt til å kommunisere den med. ‘Ethereal Palace’ er en umiddelbart oppslukende og tilgjengelig plate som på samme rommer en tematisk rikdom og dybde, hvilket gjorde det enkelt å kåre den til «Ukas Favoritt». Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Djevel – Tanker som Rir Natten

Ute nå via Aftermath Music

En av mine mange erindringer fra tiden som ung og entusiastisk konsumer av metall-journalistikk er den litt vasne mottakelsen Djevel syntes å få av diverse nettsteder og magasiner. Det var generelt mye skepsis rettet mot supergrupper – et begrep som nesten eksklusivt ble anvendt av metall-pressen – tidlig på 10-tallet, og Djevel sine medlemmer har en samlet fartstid i betydningsfulle grupper som rettferdiggjør bruken av ordet. Selv nå i 2021, etter slippet av deres syvende plate ‘Tanker som Rir Natten,’ ser jeg flust av skribenter som synes å gripe etter enkle og usaklige argumenter heller enn å forsøke å beskrive platas rike innhold; «Coveret er en klisjé», «de lange låttitlene er pretensiøse», «supergruppen har gitt ut syv plater på ti år, så de kan ikke være opptatt av kvalitetskontroll». 

At Djevel av mange blir sett på som et slags annen-rangs kopi av andrebølgens klassiske grupper ergrer meg stort. Egne aversjoner – om det så er snakk om mot lange låttitler eller mot album-covre som avbilder måner og bartrær – vil aldri kunne utgjøre rettmessig kritikk av en plates kunstneriske agenda, og jeg skulle ønske dette var en trend som kunne røskes ut med roten en gang for alle. Jeg mener at Djevel på ‘Tanker som Rir Natten’ har valgt et cover som skildrer musikkens nattlige atmosfære på utmerket vis, låttitler som svarer til låttekstenes allerede poetiske natur, og at deres høye produksjonstempo etter ti år har ledet til en utgivelse som for meg personlig er deres beste. 

Det stemmer for øvrig at andrebølgens ånd lever og puster gjennom musikken til Djevel på ‘Tanker som Rir Natten’, det er bare slik at andre geist også har forvillet seg inn i musikken deres over årenes løp. Djevels svartmetall har mye til felles med de mest atmosfæriske strekkene og langstrakte melodiene på plater som f.eks  Satyricons ‘Nemesis Divina’, men man finner også atmosfæriske trekk og melodiske vendinger som bærer et nyere stempel. I tillegg utnytter bandet det moderne studioet til å blåse opp lydbildet til massive proporsjoner, til en yrende og turbulent sjø av gitarer og trommer som på mange måter ender opp med å være platas definerende karakteristikk.

Den seremonielle sekvensen av skingrende gitarer og trommebrekk som åpner «Englene som faller,..» er en utmerket scene-setter. Miksen er bygd opp som et veldig sankthans-bål, med rytmeseksjonen som hardpakka jord og stein og gitarene som gnistrende, tårnende flammer. Trond Ciekals vever enkle melodiske fraser til detaljrike veggtepper, og «Faust» opprettholder fremdriften med forrykende, levende trommespill. Over det hele gauler «Kvitrim» med tordnende røst, tidvis avløst av den uaffekterte og nesten gotiske renvokalen til Ciekals.

Selv om ‘Tanker som Rir Natten’ åpenbart er ment å lyttes gjennom fra start til slutt, er det en gang slik at enkelte passasjer etterlater et sterkere inntrykk på anmelder enn de øvrige. Platas andre singel, «Maanen kal være mine øine,..», begynner med en voldsom og emosjonell, instrumental utblåsning som for meg er et av årets virkelig gripende musikalske øyeblikk, og satt i forbindelse med broens akustiske nokturne og det mørke, mektige refrenget som følger etter er det en låt som fans av moderne svartmetall burde merke seg umiddelbart. «En krone for et øie» bør nevnes i samme åndedrett; spesielt åpningens storslagne gitar-kor og broens hypnagogiske og tålmodige skogsmeditasjon slår rot i sinnet etter flere lytt.

Med sin snaue times spilletid er det ennå slik at ‘Tanker som Rir Natten’ utgjør en utfordring for lyttere som foretrekker å vie sitt fulle fokus til en utgivelse fra start til slutt. For mitt enkelt distraherte hjemmekontors-lynne begynte problemene å oppstå rundt midten av «Naar maanen formørker solen i en dødelig dans,..», og vedvarte til det tolv minutter-lange avslutningssporet var over. Platas atmosfæriske kvaliteter åpner heldigvis for muligheten til å sone inn og ut uten at det tærer på helhetsopplevelsen, og dersom du virkelig har behov for et dypdykk er det bare å ta med deg musikken ut på nattevandring i et dunkelt skogholt. ‘Tanker som Rir Natten’ er et innbydende og oppslukende stykke poetisk svartmetall, og en sterkt anbefalt plate for samtlige fans av undersjangeren. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Motorpsycho – Kingdom of Oblivion

Ute nå via Rune Grammofon

Etter å ha fullført et av sine desidert mest ambisiøse prosjekter til nå i form av Gullvåg-trilogien, var det på tide for yrkesmusikerne i Motorpsycho å roe ned tempoet med en enklere og mindre strabasiøs utgivelse. Planen var å samle en håndfull riff og snekre sammen en mer eller mindre rendyrket hardrock-skive, men i kjent Motorpsycho-stil endte den kreative strømmen opp med å frakte bandet et stykke lengre ut fra fastlandet enn det som var planen. Resultatet ble ‘Kingdom of Oblivion’, en omfattende utgivelse hvor bunntung rock og forheksende folk tevler vennskapelig om den luneste plassen ved bålet.

Den originale visjonen for plata kommer best til uttrykk i platas åpningsstrekk. Både «The Waning (Pt. 1 & 2)», tittelsporet og «The United Debased» er bygget på en grunnvoll av tung, proto-metallisk høyrehånds-gitar, fuzz-kledt bass og steilt, drivende trommespill. På åpningssporet opptrer tyngden i form av en Sabbathsk, joggende rytmikk, der den på «The United Debased» blir levendegjort via et uimotståelig og uforglemmelig ur-riff. Tittelsporet bygger både ruvende tårn av keyboard og dype brønner av forankrende bass, og Bent Sæther fyller ut lydbildet med noen av de flotteste og mest fargerike vokalmelodiene Motorpsycho har bakt inn i musikken sin til nå.

Den varme prog/folken som blir introdusert på «Lady May» tar så fullstendig over rundt platas midtre seksjon. «The Watcher» er et lavmælt, ulmende og foruroligende vakuum, kun befolket av spøkelset av en Roger Glover-vamp. Denne stillheten strekker seg over i «Dreamkiller», som i åpningsminuttene rivaliserer Nick Drakes evne til å skape yrende psykedelisk liv ut av minimalistiske landskaper, før en vrengt gitarlinje sparker låta hodestups inn i en masse-akkumulerende storm av teksturer. På «At Empire’s End» -som utgjør platas naturlige midtpunkt – blir endelig rock og folk forent under samme banner, og bandet tar seg friheten til å vandre litt rundt i det mangfoldige klanguniverset de har brukt de første 40 minuttene av ‘Kingdom of Oblivion’ til å utvikle. 

Deretter når livlighetene et uventet klimaks på «The Hunt», som med en tematikk sentrert rundt parrings-ritualet til to sparrende, firbeinte skapninger er en underlig og sjarmerende affære. Den beskjedne men nydelige «After the Fair» tilbyr så lytteren et øyeblikks hvile før platas høyeste toppunkt skal skaleres. «The Transmutation of Cosmoctopus Lurker» er et mystisk, mørkt og veldig beist, fylt til randen av haltende synkoperinger, rytmiske hugg og klatrende, motivistisk viderespinning. Den utbroderte, instrumentale broen frigjør all spenningsenergien som har bygget seg opp over platas drøye time på tilfredsstillende vis, og det gjenstår lite annet for Motorpsycho å gjøre i kjølvannet av låta enn å iverksette en diskret tilbaketrekning gjennom den støvfylte atmosfæren til postludiet «Cormorant». 

Motorpsycho gav en yngre utgave av meg selv sin første magiske festivalopplevelse da de fremførte ‘Timothy’s Monster’ i sin helhet på Øyafestivalen i 2010, og dermed er det bare passende at de fullfører sirkelen og gir meg en av årets beste plateopplevelser tolv år senere. ‘Kingdom of Oblivion’ har – som Motorpsychos plater ofte har – en særegen evne til å transportere og fremkalle detaljrike panoramaer kun ved hjelp av lyd, samtidig som kraften til å virke på lytteren umiddelbart opprettholdes via kraftige riff og fengslende melodier. Motorpsychos progrock ser ikke ut til å sløves av hverken tidens tann eller bandets voldsomme produksjonsfart, og ‘Kingdom of Oblivion’ er nok et høydepunkt i gruppens svimlende diskografi. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Nekromantheon – The Visions of Trismegistos

Ute nå via Indie Recordings

For min egen del er slippet av Nekromantheons ‘The Visions of Trismegistos’ en av de større hendelsene i musikkåret 2021. ‘Rise, Vulcan Spectre’ fra 2012 var en av platene som bidro til å introdusere meg for den labyrintiske undergrunnsverdenen av internasjonal ekstremmetall, en verden jeg har tilbrakt betydelig med tid i siden. I tillegg til at jeg har hatt personlige grunner til å se frem til Nekromantheons tredje plate, er det jo slik at bandet står trygt på toppen av thrash-fjellet i et land som er mest kjent for sin svartmetall-infuserte hybrid, heller enn undersjangeren i sin pureste form. På ‘The Visions of Trismegistos’ har Nekromantheon funnet thrashens hoved-åre, og med et velrettet hugg åpnet den så det svarte gullet kan strømme uhemmet ut av høyttalere landet over. 

‘The Visions of Trismegistos’ er en plate som man ikke nødvendigvis føler en trang til å skrive om. Mest av alt har man bare lyst til å peke ut et par av sporene og la musikken utøve sitt eget arbeid på de uinnvidde, men Metallurgi er jo tross alt en musikkblogg, så disse lenkene har jeg festet rundt mine egne ankler. Progresjonen fra ‘Rise, Vulcan Spectre’ til ‘The Visions of Trismegistos’ er egentlig ikke så vesentlig – om sistnevnte oppleves noe mer intens så er det fortsatt en naturlig forlengelse og viderespinning av førstnevntes bestialske thrash. Tempoet oppholder seg permanent i det høyere sjiktet, de trillende riffene rives gjennom med voldsom hast, og det hele er pakket inn i en organisk produksjon som er like reaktiv og egenrådig som de flyktige stoffene i Trismegistos mystiske lab. 

Fra tittelsporets åpningssekunder til den kaotiske skyen av støy som avslutter «Zealot Reign» finner man svært få pusterom, men også få grunner til å måtte ønske et avbrekk. Riff, overganger og sammensveisende ledegitarer leder inn i hverandre med en selvfølge man har lært seg å forvente etter flere tiår med klassisk thrash-kondisjonering, og man vil være best tjent med å overgi seg til strømmen enn å prøve å skille mellom enkeltøyeblikk og hendelser. Likevel er det slik at strekket fra den noe mer utbroderte «Neptune Descent» inn i duoen «Scorched Earth» og «Dead Temples» for meg har dannet et naturlig høydepunkt etter utallige lytt, og det går ekstra varmt for meg når den tumlende og huggende neveutvekslingen mellom gitar og trommer utspiller seg i all sin brutalitet på «Dead Temples».

Jeg har aldri sølt så mye kaffe under amper traversering av eget stuegulv som når jeg hører på ‘The Visions of Trismegistos’, og i et hjemmekontors-orientert klima er nok det den gjeveste rosen man kan utstede som musikkanmelder. Sisteskiva til Nekromantheon er den sjeldne plata jeg ikke er så interessert i å sitte og plukke fra hverandre med intellektet, enkelt og greit fordi jeg kunne spunnet skiva i sin helhet et ytterligere par ganger i løpet av den tiden det har tatt meg å skrible ned disse avsnittene. Nekromantheon er trolig for opptatte med å utvinne ny, svart gull til å bry seg om hva en amatørskribent sier om dem på den lille bloggen sin, men for øvrige lesere og interesserte: ‘The Visions of Trismegistos’ er et lytt du skylder deg selv om du interesserer deg det døyt for norsk thrash, og en soleklar kandidat til årets norske skive når Desember melder sin ankomst.  

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Jointhugger – Reaper Season

Ute nå via Majestic Mountain Records

Det er ikke alltid like enkelt å peke seg ut en soleklar favoritt blant platene som gis ut av norske artister fra uke til annen. Norge har lenge vært en bidragsyter innenfor metall på et nivå som er fullstendig disproporsjonalt i forhold til befolkningstallet, hvilket er noe man virkelig får erfare dersom man bestemmer seg for å prøve å dekke alt sammen. Denne uka har vi allerede omtalt tre utgivelser som alle – basert på svært ulike grunnlag – har vært kvalifisert til å konkurrere om vår gjeveste tittel, men de utmerkede bidragene til Superlynx,Ulvehyrde og Vetter må altså se seg slått på målstreken av en 18-minutters EP bestående av et enkelt spor: Jointhuggers ‘Reaper Season’. 

Stoner/doom-trioen Jointhugger fra Horten har allerede en demo og en godt mottatt full-lengder under beltet, men ‘Reaper Season’ er personlig mitt første møte med bandet. Stilistisk sett er det snakk om psykedelisk stoner rock der voldsomme steinrøyser av gitar og bass balanseres med meditative og tålmodige strekk, det hele toppet med Nico Munkvolds sjelfulle og stentoriske vokal. Band som Yob og Electric Wizard blir et naturlig referansepunkt for de tilfredsstillende bunnfrekvensene og stål-kantede vokalstrofene, men det mest hensiktsmessige ville være å rette fokus mot det som gjør Jointhugger til en ensom øy i et hav av middelmådig stoner rock. 

Det som kanskje mest av alt skiller Jointhugger fra mengden, er at de virkelig vet å utnytte studioet og instrumentene sine for alt de er verdt. Gitarens, bassens og trommenes individuelle karakteristikker er bevart til en grad som er svært sjelden i dagens digitaliserte studiokultur, og det dynamiske spennet i produksjonen gjør at Jointhugger både kan kaste sin fulle vekt bak de eksplosive utbruddene, samt male de roligere seksjonene med delikate strøk. Resultatet er et sound som er som skreddersydd for gruppen, og bandet benytter dette massive fortrinnet til å skrive noe av den beste stoner rocken produsert på norsk jord per dags dato.

«Reaper Season» introduseres via en hjemsøkende men likevel inviterende atmosfære som kan sammenliknes med å stå på albumcoverets bro og la seg forlokke av lyset som strømmer ut fra det underjordiske dypet. Krasjende akkorder baner vei for en tålmodig, lettere kosmisk ørken-groove, og disse to kontrasterende elementene deltar i en likestilt dra-kamp gjennom låtas første del. Munkvold bruker sine sparsommelig plasserte vokalfraser til å berette om en tilsvarende prekær konflikt mellom undertrykte instinkter og konstruert ego, filtrert gjennom en velutprøvd metafor om lys og mørke. Denne tematikken hever Jointhugger over den kosmiske og rus-fetisherende tendensen som dominerer klassisk stoner rock, og skyver dem i retning et rikere tematisk territorie.

Låtas andre avsnitt bryter ut i et langt friskere ganglag, og den livlige gitar-riffinga kan minne om en stoner-variant av Hendrix ikoniske spillestil. Trommespillet komplimenterer det uttrykksmessige skiftet med både kraft og smidighet, og den fler-sporede vokalen bidrar til å gi utvalgte strofer ekstra trøkk. En Gurglende, effektbelagt solo og wah-wah-aksenter gir seksjonen et feberaktig jam-preg, før et drivende riff øker den motoriske kraften ytterligere. På dette punktet har låta samlet opp så mye masse at den står i fare for å kollapse helt, og de siste minuttene brukes til å hugge løs på denne massen til det eneste som gjenstår er en ensom gitartone badet i sprakende, glødende fuzz.

Det er lenge siden jeg har kommet over et stykke stoner rock som har vekket så mye entusiasme i meg som «Reaper Season». Det virker som at Jointhugger har tatt seg tiden til å spille og pusse vekk alle overflødige elementer, og resultatet er en låt som vokser og vokser på deg til du ikke har noe annet valg enn å anbefale den til alle du kjenner som interesserer seg for uttrykksformen. Med andre ord er «Reaper Season» et av årets virkelig enestående musikkøyeblikk innenfor tung musikk, og en utgivelse som har gitt meg insentiv til å sjekke ut resten av bandets bak-katalog. Om du er en ivrig stoner-fan er «Reaper Season» selvfølgelig en EP du burde sjekke ut, men om du ikke ennå har latt deg overvinne av sjangeren kan Jointhugger være gruppen som sender deg flyvende over klippekanten og ned i de røykfylte avgrunner. Anbefales på det sterkeste!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Agabas – Voluspå

Usignert, ute 30. April på div. strømmetjenester

Om jeg skulle nevnt én ting som kjennetegner jazzens utviklingsforløp for meg de siste årene, så er det den frisinnede sammensmeltingen av jazz og populærmusikalske uttrykk som blir utført av unge jazz-musikanter på den internasjonale scenen. Om det er snakk om London-scenens afrosentriske trykk-koker, eller de utallige gangene jeg tilfeldigvis har støtt på et djevelsk underholdende band som Pom Poko på en norsk festivalscene; det er i skjæringspunktet mellom tradisjon og løsrivelse jeg danner mine mest meningsfylte forhold med den gamle traveren av en sjanger. Årsaken til at jeg nevner dette innledningsvis er selvsagt at ukas favoritt hos Metallurgi er en debut av et band som eksperimenterer med nettopp dette skjæringspunktet, nemlig Trondheims Agabas

I likhet med inspirasjonskilden Shining har bandet valgt å gi sjangerblandingen sitt et navn der prefikset har lite å gjøre med de faktiske bestanddelene i bandets uttrykk. Shinings «Blackjazz» hadde skuffende lite kapper og liksminke, og man finner tilsvarende lite HM2-pedaler og gurglende growling i Agabas‘ «Dødsjazz». Det man derimot finner er en miks av så mange forskjellige uttrykksmessige puslespillbiter at man som anmelder står i fare for å kortslutte om man skulle forsøke å liste opp alt man har synset seg frem til i sin forvirrede tilstand. Muskulære og groove-tunge støyrock-riff detter hodestups inn i Meshuggah-inspirert rytmisk lek; diskordante strekk av Dillingers metalliske hardcore overraskes av plutselige utbrudd av blastbeats og tremulerende gitarer, og Gojira-aktige elefantmarsjer leder inn i frisinnede tekstur-cocktailer ala Imperial Triumphants ‘Alphaville’ fra 2020. Har jeg nevnt klarinetten?

‘Voluspå’ kan kanskje virke rotete på papiret, men det som er så imponerende er hvor godt det hele henger sammen som en lytteopplevelse. Bare hør hvordan klarinetten og gitaren smelter sammen til en teksturell kimære på åpningslåta «Children of Adams» drivende hovedriff. Eller kanskje hvordan tittelsporets eksplosive groove leder over i før-versets ‘Koloss’-aktige rytmiske undervannsstrømmer? Så har vi selvfølgelig «Father», hvor den tidligere nevnte Gojira-liknende elefantmarsjen legger på seg kilo etter kilo med klangmasse, før klarinetten legger ut på en av sine svevende og fritonale solo-ekskursjoner i luftrommet ovenfor. Som lytter venter det deg med andre ord spennende teksturell eksperimentering hvor hen du retter oppmerksomheten på ‘Voluspå’, samtidig som det hele er presentert på en direkte, organisk og tilgjengelig måte.

‘Voluspå’ er med sine 32 minutters spilletid en kort og konsis affære fullstendig rensket for auditiv tidsfordriv. De åtte låtene står godt på egne ben, men det gir selvsagt et ekstra adrenalinkick å overvære de uttrykksmessige heksekunstene fra ende til annen. Fjelltoppene som ruver høyest på skiva må for min egen del bli åpningslåta, som for mange vil bli husket som deres første møte med bandets unike uttrykk, den norsk-tekstlige singelen «Skamklipt» som oser av rampete og punkete autoritetsforakt , og avslutningssporet «Serpentine» med sin fabelaktig snuskete fusion-gitarsolo.  

Det er vanskelig å skrive om og forsøke å oppsummere en plate som ‘Voluspå’ uten å ty til hyperboliske utbrudd og overivrig ordsalat. Platen formelig bugner av kreativ entusiasme, forkjærlighet for både jazzens improvisasjon og metallens brutale tyngde, og en higen etter å produsere musikalsk råstoff som vil transformere publikumsmengder landet over til ukontrollerte sykloner av flagrende kroppsdeler.  Med andre ord har ‘Voluspå’ falt i smak hos Metallurgi-redaksjonen, og vi er rimelig sikre på at vi ikke vil være de eneste som spiller luft-klarinett i stua når plata slippes 30. April. Agabas leverer årets trolig friskeste pust innenfor norsk metall med sin plate-debut, ‘Voluspå’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Ene – Lang Kald Natt

Ute nå via Hellstain Productions

Ene er et norsk svartmetallband som til tross for et fullstendig fravær av oppdrivelig informasjon på nett kan antas å bestå av kun et enkelt medlem. Stilistisk og produksjonsmessig sett er det den norske andrebølgen kompassnåla peker på, men innslag av melodisk svartmetall av nordeuropeisk sort og post-punk-aktige akkordrekker redder debutskiva ‘Lang Kald Natt’ fra å fremstå som en renspikket kopi uten egen agenda og kreativ drivkraft. Over platas åtte låter tar den kappekledte guiden bak Ene lytteren med på en tur gjennom en naturflekk som ved første øyekast virker gold og øde, men som viser seg å yre av liv og historie for den som vet hvor man skal lete.

De første øyeblikkene av åpningslåta «Grålysningen» er på mange måter et effektivt forvarsel om utfordringene som venter en lenger inn i ‘Lang Kald Natt’s spilletid. Ensomme akkorder kledt i en knitrende ulltrøye av diskant og vreng runger utover i tomrommet i det som føles som en evighet, før en spartansk blast beat og glefsende vokaler kaster oss ned i en grop av primitiv og støyende svartmetall. Til tross for at vokalen, bassen og trommene på «Grålysningen» er rimelig enkle og uforanderlige (som på de fleste andre låtene på ‘Lang Kald Natt’ forøvrig) bidrar endringer i låtas helhetlige terreng til å holde liv i anmelderens interesse. Spesielt verdt å nevne er den harmoniserte klagesangen som utgjør låtas midtpunkt og det streite, stoiske rockebeatet som dukker opp i kjølvannet.

Resten av platas A-side består av et par lengre låter som vandrer dypere inn i ødemarken enn sine omgjengere, separert av et suggererende og forhekset mellomspill med navn «Skogsdemon». «Smal er Porten til Stjernene» veksler mellom langstrakte melodier som minner om de man finner på Satyricons ‘Nemesis Divina’, og akkordprogresjoner med et skjær av post-svartmetallens sødmefylte melankoli. «En Ulv Sang et Ukjent Sted» skviser mengder av ideer mellom den lamenterende ulvesangen som åpner låta og det svansende riffet som setter punktum, og er kanskje den låta på ‘Lang Kald Natt’ som overbeviser mest som storstruktur. Et episk, traskende tradmetall-riff leder inn i platas kanskje mest bitende svartmetall-sekvens, som igjen leder inn i en serie harmoniske vendinger som leker med lyset lik brytninger i krystallklart fjellvann. 

Selv om platas første halvdel byr på mangt en minneverdig opplevelse, er det B-siden som tar kaka hva gjelder ubestridte høydepunkter. Tittelsporet er et utskudd av klassisk norsk faenskap, et storslått vinterlandskap utsmykket med mollakkorder som ruver som varder og steinrøyser bestående av krokete arpeggioer. Den anonyme musikeren bak Ene har en fremragende sans for utforming av melodier, og ingen låter demonstrerer dette bedre enn «Lang Kald Natt» og platas singel og absolutte høydepunkt «Satans Sorte Spor». Turen rundes så av med et sjelfullt, inderlig og vakkert akustisk mellomspill med navn «Jeg er Dog Kun som Bare Støv», og det frynsete og Burzum-aktige sporet «Stille Vann». 

‘Lang Kald Natt’ er en langt bedre debut-plate enn det man gjør klokt i å forvente fra det gjennomsnittlige enmanns-svartmetallband. Ja, repetisjoner av enkelte av ideene kan oppleves som overflødige, og kombinert med de noe statiske arrangementene i rytmeseksjonen er det et strekk eller to av plata som sleper litt på bakbeina. Likevel er ‘Lang Kald Natt’ for det meste en innhyllende og berikende opplevelse, og man føler virkelig man har blitt godt kjent med den bevandrede naturflekken innen guiden vår forsvinner oppover i fjellheimen på slutten av «Stille Vann». Ene har levert en selvsikker og komplett debut-plate med ‘Lang Kald Natt’, en utgivelse jeg anbefaler samtlige fans av god gammel andrebølges-svartmetall med sterke melodiske trekk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Blodtørst – Ferd

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Debutplata til det nye og ukjente Trondheimsbandet Blodtørst er både en fascinerende kuriositet og en imponerende balansekunst i ett . På ‘Ferd’ kan man nemlig spore en voldsom, indre dra-kamp hvor nye og spennende impulser forsøker å lede fokuset vekk fra deres solide holdepunkt i svensk-inspirert dødsmetall, men til tross for at denne konflikten fører til en utgivelse som kan oppleves som splittet på midten, har bandet altså likevel klart å produsere en produkt som imponerer og overbeviser fra ende til annen. Hvordan kan dette ha seg?

Om man lytter gjennom de første fire-fem låtene på ‘Ferd’ og deretter forsøker å beskrive det man har hørt, vil de fleste trolig strekke seg over grensen for å finne analoger hos våre naboer i Sverige. Låter som «Orm» og «Madrugal» er nemlig såpass tett modellert etter byggeplanene til de melodiske dødsmetall-legendene i At the Gates og Dismember at man vil være fristet til å anta at resten av plata også vil bestå av liknende sjanger-øvelser. Om man derimot husker tilbake til de melodiske, black/death-aktige teksturene som strømmet gjennom åpningslåta «Troll», vil man kanskje fatte mistanke om at bandet har flere strenger å spille på, og riktig nok returnerer disse elementene for å legge fullstendig beslag på platas andre halvdel. 

En av de viktigste årsakene til at ‘Ferd’ ikke oppleves som en sammenfletting av to vidt forskjellige uttrykk er at ingen av låtene KUN består av svensk dødsmetall eller melodisk black/death. «Troll» er et godt eksempel på dette, ettersom den omformer svartmetall-teknikker som tremulerende akkorder og blast beats til redskaper av dødsmetallen nesten utelukkende via produksjonens vektlegging av den sistnevnte sjangerens kroppslige tyngde. Mathias Jamtli Ryes mørke growle-vokaler hindrer også de største avvikene fra å forsvinne fullstendig ut i ødemarken, spesielt da låter som «Valgets Kvad» og tittelsporet som lener seg ekstra langt over i retning svartmetallen.  

En annen viktig årsak til at ‘Ferd’ fungerer som en helhetlig opplevelse er jo at låtene er sterke nok til å sette korken i kjeften på en hvilken som helst sjanger-besatt kverulant som meg selv. Buldrende, Bolt Thrower-aktige riff leder inn i refrenger som makter å skape fengende hooks av utelukkende growlet vokal (en sjeldenhet innenfor alle metallens sfærer), som deretter krones av mellomspill som ofte utforsker mer rytmisk lekent eller atmosfærisk terreng. Best av alle er «Reservoir» og «Orm», som begge kan legge hele nasjoner i grus med sin voldsomme dødsmetall-driv; samt avslutningssporet «Worship Me», som sender bandet i retning langt norskere retninger via stampende vikingmetall og en låttekst som er skrevet på morsmålet.

Bandet har i et intervju med Metal Hammer Norge sagt at ‘Ferd’ faktisk er splittet på midten, med en første halvdel bestående av eldre låter og en andre halvdel bestående av nyere låter. Dette lover svært godt for fremtiden, for hvor mye jeg enn setter pris på de fengende og hardtslående låtene som åpner plata er det de senere sporene som viser den sterkeste antydningen til egenart hos Blodtørst. ‘Ferd’ er uansett en helt utmerket utgivelse som, til tross for at jeg har lyttet til den voldsomt mye, fortsatt ikke synes å ha nådd toppunktet av min egen verdsettelse av skiva, og jeg håper den skaffer Blodtørst en hel haug av muligheter når turné-økonomien og konsertlivet kommer seg på beina igjen. Sterk anbefaling!

Fredrik Schjerve