aftermath music – Metallurgi

Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#10-#1)

Klikk her for å se plass #50-#36
Klikk her for å se plass #35-#21
Klikk her for å se plass #20-#11

#10: Ingenium – Sustenance through Death (2021)

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Psykedelisk/progressiv death metal

Teknisk sett ble Ingeniums ‘Sustenance through Death’ utgitt i 2021 (om enn på årets siste dag), men det hadde ikke vært snakk om å utelate skiva fra årets liste av den grunn. Trondheims-bandets smått visjonære dødsmetall kombinerer nemlig sjangerens klassiske, progressive trekk fra 90-tallet med en omfattende bruk av suggererende psykedelisk rock, og det på en måte som får kombinasjonen til å fremstå som det mest naturlige i verden. Det er lett å forestille seg at den romslige psykedelikaen kunne endt opp med å stjele fokuset fra bandets dødsmetalliske bragder, men Ingenium disker opp noen aldeles eksemplariske riffsekvenser som hindrer dette fra å skje. ‘Sustenance through Death’ er en uforglemmelig reise gjennom en av årets mest spennende og nyvinnende sjangerkombinasjoner innenfor norsk metall, og en soleklar inklusjon blant årets topp ti.

Beste låter: «Carnal Blood Boils», «The Heir of Sanity», «Orbital Decay»

Link til omtale
Strømmelink

#9: The Nika Riots – Derelict

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Undersjanger: Hardcore/metalcore

The Nika Riots‘ ‘Derelict’ har kanskje vært den vanskeligste skiva på denne lista å plukke ut noen favorittlåter fra. På nesten hver låt er det et eller annet gitarsegment, et eller annet skikkelig sterkt og fengende refreng eller en eller annen skikkelig tilfredsstillende hardcore-utblåsning som imponerer stort, og det gjør at det ikke er noen tvil om at denne plata er blant listas mest umiddelbart underholdende. Uttrykksmessig finner også bandet en herlig balanse mellom hardcore-sjangeren og metallelementer, og de blir som et norsk barn av mye av det band som Converge og The Dillinger Escape Plan har introdusert verden for. Så du får nesten bare høre hele plata.

Beste låter: «Dereliction Beat», «Like Swans», «Crime Tapes and Weltschmerz»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#8: Deathhammer – Electric Warfare

Plateselskap: Hells Headbangers Records
Undersjanger: Speed metal/blackthrash

Deathhammer har lenge vært en av de mest konsistente leverandørene av klassisk, høykvalitets ekstremmetall på norsk jord, men det betyr ikke at bandet ikke jobber overtid for å pushe håndverket sitt til enda et nytt nivå. På ‘Electric Warfare’ kombinerer bandet sin sedvanlige, heseblesende blackthrash med lengre låtformer trolig inspirert av lærdommer fra Black Vipers ‘Hellions on Fire’. De korte, kjappe sjokkene til låter som «Savage Aggressor» og «Thirst for Ritual» sidestilles med episke fartsgiganter som «Return to Sodom/ Soldiers of Darkness», og resultatet er en dynamisk skive som forundrer og forlyster, samtidig som den er fullstendig bestemt på å ta livet av deg. Det er nesten umulig å unnslippe dragsuget når ‘Electric Warfare’ settes på anlegget, og selv har jeg latt meg rive med inn i fulle gjennomlyttinger av Deathhammers foreløpige karriere-topp flere ganger enn jeg kan telle. Og flere skal det bli!

Beste låter: «Return to Sodom/Soldiers of Darkness», «Rapid Violence», «Violent Age of Bloodshed»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#7: Kharon – Shores of Acheron

Plateselskap: Hellstain Productions
Undersjanger: Black metal

Svartmetallen Kharon serverer på ‘Shores of Acheron’, som faktisk er bandets første plate på tross av et virke som visstnok strekker seg helt tilbake til 1989, er ikke nødvendigvis så unik eller nyskapende. Snarere er det rett og slett snakk om en helt uhyre solid bunt av svartmetallåter der et umiskjennelig svartmetallsk høyspenn forenes med et herlig riffteft og en bruk av melodier som tidvis setter musikken i dialog med de mer folketonale sidene av sjangeren. Det er snakk om en eneste stor imponerende låtskriverprestasjon, og det er utvilsomt deilig å kunne si at en svartmetallskive av såpass klassisk kaliber når såpass høyt på årets liste. Og bare se på det coveret, da.

Beste låter: «Destination Hell», «The Plague Returns to the Northlands», «The Face of Death»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#6: YAWN – Materialism

Plateselskap: Mindsweeper Records (eget plateselskap)
Undersjanger: Eksperimentell metall/djent

I blant støter man som lytter på en skive som fullstendig rekalibrerer forventningene dine til en bestemt sjanger. Djent-sjangeren gikk fort fra å være en yndling hos unge gitarister på det tidlige 10-tall, til å bli en uniform scene fullstendig tappet for kreativ driv og egenart. Dette var en enorm skuffelse etter det åpenbare potensialet til utgivelser som Vildhjartas ‘Måsstaden’ og Chimp Spanners ‘All Roads Lead Here’, så det er en tilsvarende enorm glede at norske YAWN har plukket opp ballen til 10-tallets største kreative drivkrefter innenfor sjangeren. Personlig mener jeg at de allerede har utkonkurrert den originale bølgens mest eksperimentelle grupper, ettersom ‘Materialism’ er en skive som fullstendig endrer forståelsen av hva djent kan være i 2022. Gjennom fire biomekaniske monstre av noen låter, forer YAWN djent-uttrykket gjennom en rekke rytmiske, tonale og elektroniske transformasjoner, og resultatet er en eksperimentell metallskive som er fullstendig uten parallell for øyeblikket – selv på den internasjonale scenen. YAWNs ‘Materialism’ et av årets friskeste pust innenfor sjangeren, og det er nesten skremmende å tenke på at dette er standarden de setter på sin aller første skive. Lytt og la deg forbløffe!

Beste låter: «Chaos I: Untelligence», «Lachrymator II: Lignite», «Lachrymator II: Tripwire», «Tokamak IV: Confluence»

Link til omtale
Strømmelink

#5: Nordjevel – Gnavhòl

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Teknisk black metal

Så stygg, frenetisk, teknisk og flerrende svartmetall som den Nordjevel friterer lytterne sine i på ‘Gnavhòl’ skal du lete lenge etter. Imponerende musikerprestasjoner og en helt forrykende og fryktinngytende innsats fra vokalist Doedsadmiral løfter komposisjonene på denne plata til sitt fulle potensiale, og blir viktige ingredienser i en svartmetall som fremstår både fremoverlent og tro mot sjangergrunnlaget. Det er nemlig få som så effektivt klarer å formidle vederstyggeligheten som mye av svartmetallen bygger på, samtidig som at Nordjevel lykkes godt med å gi det hele et moderne fortegn med høy produksjonskvalitet og et uvanlig sentralt teknisk og avansert aspekt i musikken. Med både denne fullengderen og fjorårets kruttsterke EP ‘Fenriir’ er det uansett ingen tvil om at Nordjevel nå kan kalles en spiller i den norske svartmetallscenen man ikke kan tillate seg å unngå å sjekke ut.

Beste låter: «Of Rats and Men», «Gnavhòl», «Spores of Gnosis»

Link til omtale
Strømmelink

#4: Hypermass – Empyrean

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv melodisk death metal

Hypermass sin debutskive ‘Empyrean’ er en av årets mest gåsehud-fremkallende plateopplevelser. Måten åpningssporet «The Constant» bygger opp forventning via futuristiske synther og rytmisk driv, for deretter å detonere i en fargerik eksplosjon av triumferende instrumentalspill er en ypperlig introduksjon til en skive som ‘Empyrean’, og en sekvens som er garantert å dynke metallfans i den varme, nuppete følelsen vi alle jakter på gjennom vår nitide musikklytting. ‘Empyrean’ er en tilnærmet perfekt debut; en skive som leverer like godt på den umiddelbare, kommersielle fronten som på den mer dyptgripende, kreative fronten. Det finnes ingen annen skive jeg har hørt på like mye som ‘Empyrean’ i 2022, og sånn sett er det nok kun en mikroskopisk loppehårsbredd som skiller den fra utgivelsene som topper lista. Sjeldent har det fremstått som så riv, ruskende urimelig at et band har stått uten plateselskap som for Hypermass, og jeg både tror og håper at 2023 kommer til å gi bandet den oppmerksomheten de fortjener. Jeg kommer i alle fall til å anbefale dem til samtlige innenfor hørevidde.

Beste låter: «Hivemind», «The Degenerate Strain», «Behind the Leviathan», «Empyrean»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#3: Djevel – Naa Skrider Natten Sort

Plateselskap: Aftermath Music
Undersjanger: Black metal

Ikke nok med at Djevel skulle slippe den strålende ‘Tanker Som Rir Natten’ i fjor; i år har bandet rett og slett sluppet noe som låter større, bedre og enda mer gjennomført i form av ‘Naa skrider natten sort’, som sammen med førstnevnte plate visstnok går inn i en trilogi som står i fare for å bli urimelig bra. ‘Naa skrider natten sort’ er en time med svartmetall som egentlig ikke har et eneste svakt øyeblikk, noe som i seg selv er uhyre imponerende når Djevel også får de monumentale komposisjonene sine til å fungere så godt i sin sammenheng og rekkefølge. Det som nok kan omtales som Djevels grunnformler tukles ikke mye med på denne plata, men til gjengjeld skviser bandet alt de kan ut av dem, og spennvidden mellom aggressiv svartmetall, dunkle, suggererende strekk og melodisk prakthåndverk gjør ‘Naa skrider natten sort’ til en svært variert lytteropplevelse. Årets soleklart beste utpreget atmosfæriske norske svartmetallplate.

Beste låter: «Naar Taaken Tetner», «Kronet Av En Væpnet Haand», «I Daudens Dimme Natt»

Link til omtale
Strømmelink

#2: Vorbid – A Swan by the Edge of Mandala

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Progressiv thrash metal

Når det kommer til det norske metallårets sterkeste progressive bidrag, så er det ingen tvil om at den bragden ble begått av Arendals Vorbid. ‘A Swan by the Edge of Mandala’ er en storstilt, konseptuell reise gjennom selvet og dets bestanddeler, akkompagnert av en form for progressiv thrash som er nesten blendende i sin kreative glød. Halsbrekkende instrumentalflukter knyttes sammen av minneverdige, melodiske tråder; det hele gjennomsyret av et rytmisk overskudd som holder lytteren i en konstant tilstand av årvåkenhet og spenning. Et ytterligere testament til gruppens kompositoriske tekke, er at den komplekse musikken danner en sammensveiset helhet hvor alt leder frem til siste akt, der «The Swan» setter punktum ved reisen på umåtelig tilfredsstillende vis. Det er rett og slett lite annet å gjøre enn å ta av seg hatten og beundre det Vorbid har fått til på ‘A Swan by the Edge of Mandala’; et landemerke innenfor norsk progmetall som trolig kommer til å være sammenliknings-idealet i årene som kommer.

Beste låter: «Union», «Ex Ante», «By the Edge of Mandala»

Link til omtale
Strømmelink

#1: Kampfar – Til Klovers Takt

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Black metal

Det er lett å forstå hvorfor Kampfar ser på sin niende plate ‘Til Klovers Takt’ som en slags kulminasjon av det bandet har gjort tidligere, og hvorfor de omtaler det som en plate de alltid har hatt lyst til å lage. Det er ikke fordi den nødvendigvis fungerer som en slags oppsummering av alt dette nesten tretti år gamle svartmetallbandet har gjort tidligere; nei, noe av det mest imponerende med denne plata er hvordan den står så støtt som et selvstendig og avgrenset prosjekt. Snarere er det fordi det ligger en så ubestridelig, forfriskende og gjennomgående profesjonalitet innbakt i disse tre kvarterene, og at det på sett og vis fremstår helt åpenbart at det er snakk om et band som har raffinert og finslipt et allerede veletablert grunnuttrykk med en utrolig god finfølelse. Låtene på ‘Til Klovers Takt’ er rødglødende, kaotiske, melodiske, intense, folketonale, hamrende og uforutsigbare, og det at Kampfar binder disse tendensene på en spesiell måte som likevel føles så naturlig er utrolig kult. Sammen med den sterke visuelle presentasjonen og den gjennomførte tematiske innretningen gjør det ‘Til Klovers Takt’ til en herlig pakke svartmetall med ubestridelig egenart.

Derfor var det egentlig aldri noen tvil om at dette var plata Metallurgi skulle kåre til årets beste i den norske metallscenen. Så håper vi dere lytter på denne i det nye året og forbi. Godt nyttår fra oss i Metallurgi!

Beste låter: «Urkraft», «Flammen fra nord», «Dødens aperitiff»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Djevel – Naa skrider natten sort

Djevels forrige plate ‘Tanker Som Rir Natten’ var et av fjorårets store høydepunkter innenfor norsk svartmetall. Den stakk av med intet mindre enn en Spellemannspris i kategorien «Metall», og her endte den opp på en 13. plass på vår liste over fjorårets beste norske metallplater. Med sin dunkle, langstrukne og atmosfæriske svartmetall, sin poetiske presentasjon og noen enorme høydepunkter særlig i første ledd av skiva, sto Djevel i mine ører her for en prisverdig revitalisering av mange av den norske svartmetallens grunntrekk. For å si det sånn: ‘Tanker Som Rir Natten’ er for preget av den norske svartmetallens fremskritt på snart tretti år, både når det gjelder låtskriving og produksjon, til at den kunne blitt gitt ut på 1990-tallet. Men uten å la entusiasmen ta helt overhånd, frister det likevel litt å si noe sånt som at mye av materialet som fantes her føles som mat for svartmetallklassikeren vi aldri fikk – om plata ikke bare bør kalles en moderne norsk svartmetallklassiker, naturligvis.

Bare halvannet år etterpå sitter vi altså nå med ‘Naa skrider natten sort’, som i ordets rette forstand kan kalles en oppfølger da denne plata tydeligvis er andre del av en såkalt Natt-trilogi. Med det er det heller ingen stor overraskelse at den også ligner mye på ‘Tanker Som Rir Natten’. Det gjelder både den visuelle og tekstlige presentasjonen og lyduttrykket, der de eneste tydelige forskjellene er et bandlogo-skifte, litt kortere låttitler (om det er et poeng…) og en produksjon som fremstår hakket romsligere og rundere i kantene enn den vi fikk i forrige omgang. Så utgår en kort, akustisk interlude til fordel for mer variasjon i lengden på låtene.

I den forstand kan man sikkert raskt tenke seg til at ‘Naa skrider natten sort’ i all hovedsak forbedrer og raffinerer. Det er noe som i mine øyne også utvilsomt stemmer, selv om jeg synes at høydepunkter så store som for eksempel «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid», som vel er å regne som et slags magnum opus for Djevel, mangler. Kvaliteten er imidlertid jevnere enn den var på ‘Tanker Som Rir Natten’, og noe av det jeg er aller mest imponert over her er hvordan Djevel klarer å utnytte en hel time med spilletid såpass godt. ‘Naa skrider natten sort’ fremstår like disiplinert som den er ekspansiv og dristig i formen. Selv om jeg synes Djevel nesten mister grepet mot slutten med «Afgrundsferd», som jeg synes har et ganske uinspirert og nærmest irriterende hovedtema i andre halvdel, henter bandet seg voldsomt godt inn igjen med den eksplosive avslutningslåta «Her Visner Hver En Krans».

‘Naa skrider natten sort’ er med andre ord en svært god helhetsopplevelse, og det virker som at Djevel også har lagt inn en ganske aktiv arbeidsinnsats for å sørge for at det nettopp blir slik. Best demonstreres dette kanskje i platas åpningsstrekk. Dette sparker Djevel uanfektet i gang med den storslåtte og hele 13 minutter lange, traskende og melankolske «Naar Taaken Tetner», før lytteren kompenseres for tålmodigheten med den forrykende fem-minutteren «Kronet Av En Væpnet Haand», som med imponerende trommespill og strålende melodier blir som et gufs tilbake til 90-tallets aggresjon i moderne drakt.

Tittellåta drar deretter ned tempoene noen hakk og leverer et nærmest Burzumsk håndverk når det gjelder atmosfære, og deretter kommer det jeg synes ender opp som platas store, overraskende høydepunkt: «Mitt Tempel Av Stierner Og Brennende Maaner». For mens gitarist Ciekals’ mørke, forheksende clean-vokal ellers stort sett spiller annenfiolin bak bassist Kvitrims skrikevokal på komposisjonene, skyves den i forgrunnen her og står for en svært minneverdig prestasjon. Det virker simpelthen som lytteren plutselig har funnet et gudsforlatt kappell i Djevels store skogslandskap, og at et prestegjenferd står og synger gråtende på en falleferdig prekestol. Det minner mye om tilsvarende grep polske Batushka har gjort i sin musikk, og er med et svært sterkt hovedtema i bunn et herlig friskt pust i produksjonen på ‘Naa skrider natten sort’.

Når jeg da også vet at Djevel er i stand til å levere slike friske pust, kunne jeg ønsket meg litt flere av dem. Et annet eksempel finner man i de krystallklare og nesten perkussive akustiske gitarene som ligger over tåken av vrenggitarer i refrenget på «Daudens dimme natt» (som for øvrig står for et helt vidunderlig angrep av Grieg-aktig melodihåndverk til å begynne med). Men ellers holder Djevel seg ganske trygt innenfor et ganske klart definert uttrykk som ligner mye på det vi har hørt tidligere. Det fungerer, som du sikkert har skjønt, i utgangspunktet usedvanlig godt, men jeg tror bandet kunne skrudd opp eventyrlysten et hakk med stor suksess.

Så kan vi heldigvis også i stor grad nøye oss med det vi har fått, og vel så det. Jeg tror uansett man knapt kunne bedt om mer fra Djevel på dette punktet i bandets karriere, og denne plata er et virkelig, virkelig sterkt og effektivt stykke atmosfærisk stykke svartmetall. Kvaliteten på riffene og melodiene er gjennomgående høye, musikerprestasjonene er på topp, og Djevel sørger i det hele tatt for en time som holder seg svært interessant hele veien. Så kan vi glede oss stort til siste del av trilogien denne plata er en del av.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

In the Woods… – «Master of None»

Det er kun 10 dager til In the Woods… slipper sin nye skive ‘Diversum’, og for å tromme opp litt hype i forkant slipper bandet like så greit den beste singelen fra skiva så langt. «Master of None» er generelt sett et godt eksempel på hvordan man gjør en singel skikkelig, med noen få treffsikre elementer som alle passer inn i en større helhet.

In the Woods… gjorde sin debut på den norske svartmetallscenen på 90-tallet, men det er noen helt andre hjørner av 90-tallet som setter sine spor på bandets musikk i denne omgang. De rolige versene til «Master of None» sender tankene i retning tiårets alternative rock og grunge, der de tyngre delene er en naturlig videreføring av den melodiske døds/doomen som ble skapt av «The Peaceville Three». Låta er en velfungerende, dramatisk og cinematisk kommersiell ekstremmetall-låt, og føyer seg godt inn i det tematiske bildet som albumcoveret og de tidligere singlene har presentert. Alt i alt er det god grunn til å være spent på slippet av ‘Diversum’ om en drøy uke – Metallurgi er i alle fall i høy beredskap!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Djevel – «I Daudens Dimme Natt»

Med slippet av singelen «Kronet Av En Væpnet Hånd» i oktober, ble det klart at svartmetalltrioen Djevel i desember er klare med fullengderen ‘Naa Skrider Natten Sort’ – og det bare halvannet år etter bandet slapp det imponerende, kritikerroste og Spellemannspris-vinnende ‘Tanker Som Rir Natten’. Grunnene til å se fram til å gå inn i årets vintermørke med en ny Djevel-plate på øret ble heller ikke færre av førstesingelen, og heller ikke den nye, «I Daudens Dimme Natt», makter å dempe forventningene.

Mens «Kronet Av En Væpnet Hånd» viste Djevel fra en mer kortfattet, hurtig og intens side, står «I Daudens Dimme Natt» mer i stil med materialet på ‘Tanker Som Rir Natten’. Låta flørter med ti-minuttersmerket, og den består av to deler der bandet tyner sin mørke, atmosfæriske og smått folketonale svartmetall. De første minuttene er et ondskapsfullt, melodisk inferno der det høres ut som bandet har fått hjelp av Edvard Griegs gjenferd for å skrive hovedtemaet, og over dette legges det etter hvert elegant til noen akustiske gitarer med en nesten perkussiv effekt. Deretter bryter en lavmælt gitarmelodi opp intensiteten, og Djevel drar som ofte før lytteren seigt gjennom et langt, atmosfærisk strekk. Stemningen er herlig effektiv, og peker mot et sant årshøydepunkt innenfor norsk svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Dødsengel – «In the Heart of the World»

Jeg lot meg ikke helt bite på kroken av førstesingelen i opptakten til Dødsengels kommende plate ‘Bab Al On’: «Ad Babalonis Amorem Do Dedico Omnia Nihilo». På tross av en ålreit komposisjon gjorde litt underlige balanser i lydbildet og litt vel mekanisk trommelyd meg litt bekymret om produksjonen kom til å gjøre denne plata en bjørnetjeneste. Bekymringen er heldigvis mindre etter å ha hørt «In the Heart of the World», der Dødsengel lykkes godt med å skape en demonisk atmosfære i løpet av ni fengslende minutter.

«In the Heart of the World» er en treg, mektig og stemningsfull svartmetallåt, og består i all hovedsak av tålmodig repetisjon av enkle akkordrekker – de første minuttene farges faktisk bare av en eneste akkord. Med ritualistisk trommespill og en Attila Csihar-aktig vokalprestasjon over lykkes Dødsengel svært godt med å male lydbildet mørkt og okkult, og gitarmelodien som kommer mot slutten er også effektiv i så måte. Jeg tror bandet kunne fått enda mer ut av vokalen dersom den lå enda litt lenger frem i lydbildet, og det er kanskje mitt største ankepunkt mot «In the Heart of the World». Ellers løfter låta forventningene til plata, som nok uansett blir et aldri så lite velkomment førjulshelvete når den lander 16. desember.

Skrevet av Alexander Lange

Zustand Null – «An Ocean of Nightmares»

Svartmetallbandet Zustand Null fra Oslo har en debutplate på trappene som skal gis ut av Dusktone, og har omsider gitt oss nok en smakebit etter at låta «Stranger Than Myself» ble sluppet for litt over et år siden. «An Ocean of Nightmares» er med sine syv minutter et sant utstillingsvindu for bandets hardtslående, intense og moderne form for svartmetall, og byr på syv minutter med både voldsomme moll-akkord-gallopper, nærmest fengende refrenger og groovy mid-tempo-partier.

De første minuttene synes jeg Zustand Null treffer blink, og bandet drar lytteren selvsikkert og stødig gjennom noen fantastisk intense partier. Deretter blir det tidvis dessverre litt som på «Stranger Than Myself», der kvaliteten på de sterke enkeltpartiene forstyrres litt av at låtstrukturen føles noe utstrukket og ufokusert. Det er nok ikke mer enn en liten ripe i lakken, men et ønske om en liten oppstrammer blir ikke mindre av at råmaterialet er såpass sterkt. Grunner til å se frem til plata er det med andre ord i alle fall nok av uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Bizarrekult – «Du Lovet Meg»

Der den første singelen fra Bizarrekults kommende skive ikke helt forlot debutens rifftunge svartmetall til fordel for post-svartmetallen, er «Du Lovet Meg» en helhjertet omfavnelse av sistnevnte uttrykk. Åpningsstrekkets dramatiske, melodiske svartmetall holder litt på kortene til å begynne med, men straks befinner vi oss i et Sylvaine-aktig post-klima preget av eterisk, kvinnelig vokal. Det avsluttende post-rock crescendoet er kanskje i overkant tatt på kornet, men i det hele tatt er «Du Lovet Meg» en sterk singel som vitner om en ny, post-preget retning for Bizarrekult.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#20-#11)

Klikk her for plass #50-#36.
Klikk her for plass #35-#21.

#20: Bizarrekult – Vi Overlevde

Plateselskap: Petrichor
Sjanger: Post-black metal

‘Vi Overlevde’ ligger i et unikt skjæringspunkt mellom klassisk, aggressiv og taktfast svartmetall og kjølig, atmosfærisk og reflekterende post-black metal, og gjør det mens Bizarrekult aldri mislykkes med å samle alle elementene i en sterk og meningsfull enhet. Enten man trives best i noe sånt som platas åpningsstrekk, der låtene «For 1000 år siden» og «Galskap» slippes løs sint og heseblesende, eller heller liker seg i denne platas siste, tålmodige og ofte melankolske kvarter, slår komposisjonene og sammenhengen mellom alt dette aldri feil. Krydre det med låttekstene som trekker sammen en personlig reise og naturkreftene som også reflekteres så fint gjennom musikken, og du har et av årets beste norske konseptplater på svartmetallsk.

Beste låter: «Galskap», «Skrik i Tomhet», «Ensomhet»

Link til omtale
Strømmelink

#19: Nergard – Eternal White

Plateselskap: Pride & Joy Music
Sjanger: Symfonisk power metal

Nergards ‘Eternal White’ er skiva for deg har prøvd å jobbe deg inn i powermetall-sjangeren, men aldri helt har klart å sette pris på musikkens corny aspekter. ‘Eternal White’ bevarer nemlig powermetallens viktigste elementer, – uimotståelige melodier, høye tempoer og bombastisk lyddesign – men erstatter det ofte flåsete fantasy-elementet med en tematikk som sentrerer seg rundt de meget virkelige, tragiske hendelsene som utspilte seg under vinterkrigen i Finland. De tre (nå permanente) sangerne gir Nergard en stor nok rollebesetning til å skildre et bredt spektrum av individuelle perspektiver på krigens elendigheter, og de utrolig velskrevne symfoniske innslagene gir plata et storslagent skjær som fremhever dens helhetlige, konseptuelle natur. Der mange band kan komme seg unna med et lite dropp i kvalitet mot slutten av skiva si, er dette ikke et alternativ når det kommer til en såpass teatralsk opplevelse som ‘Eternal White’. Nergard tar denne utfordringen på strak arm, og leverer en empatisk og hjerteskjærende avslutning som gjør uutslettelig inntrykk. Noe av årets aller skarpeste powermetall-låtskriving gir ‘Eternal White’ en velfortjent plass i det øvrige sjiktet av Metallurgis topp 50.

Beste låter: «God Forgive My haunted Mind», «From the Cradle to the Grave», «Eternal White»

Link til omtale
Strømmelink

#18: Nifrost – Orkja

Nifrost - Orkja (Full Album Stream) | Metal Kingdom

Plateselskap: Dusktone
Sjanger: Melodisk black metal

‘Orkja’ er årets sikreste tegn på at sognametallen lever i beste velgående – også når denne lille, stolte norske metalltradisjonen får et mer moderne fortegn. Nifrosts tredjeplate er utvilsomt bandets sterkeste utgivelse så langt, og vinner mye på å krydre et selvsikkert grunnuttrykk av klassisk, melodisk og litt folkmetallsk svartmetall med en variasjon man kanskje vil oppfatte som overraskende. Grunnuttrykket har bandet for det første stålkontroll på, men når de treigere og nesten litt post-metallske «Sirkel» og «Hausten» får prege platas midtdel, klarer de også å oppdrive en interessant og uvanlig flerdimensjonal svartmetallplate som peker i spennende retninger jeg virkelig håper Nifrost utforsker videre. Så har plata altså også noen helt nydelige, melodiske høydepunkter i mer tradisjonell svartmetalldrakt – det vil vi naturligvis også ha!

Beste låter: «Nauden», «Orkja brotna», «Ishjarte»

Link til omtale
Strømmelink

#17: Issolei – Cilicium

Issolei - Cilicium (digiCD), 13,50 € | Ván Records - Onlineshop

Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Eksperimentell black metal

Terratur Possession sitt gigaslipp av hele tre Issolei-utgivelser i slutten av august står igjen som en av de mer betydelige hendelsene innenfor norsk undergrunns-svartmetall i 2021. Det er ikke hver dag en ny artist kommer luntende inn på scenen vår med et såpass vel-utformet – for ikke å si fryktløst – take på svartmetallsjangeren, og at denne debuten skjer i form av to EP-er og en full-lengder kan jeg vel egentlig ikke huske at har skjedd før i det hele tatt. Der ‘Devouring Currents’-EP-ene bar preg av en eksperimentell tilnærming til utforsking av tonespråk, er ‘Cilicium’ en direkte og dødspotent plateopplevelse. Det første som møter ferske ører idet man trykker play på åpningslåta «Destroyers» er den gnistrende og tærende lyden av dissonerende svartmetall, men allerede på «The Awakening» drar Issolei frem penselen og begynner å male i voldsomme, melodiske strøk. ‘Cilicium’ – som mange andre eksperimentelle svartmetallprosjekter – har en åpenbar tilknytning til nyvinningene til Deathspell Omega, men der andre band ville forsøkt å kopiere franskmennenes syrlige dissonanser har Issolei valgt å fokusere på måten de hugger sterke og minneverdige motiver ut av desorienterende masser av støy. Resultatet er en turbulent, suggererende og trollbindende reise gjennom en slående distinkt svartmetall-visjon, og nok en triumf i et enormt år for Terratur Possessions.

Beste låter: «The Awakening», «Ascension», «Convergence»

Link til omtale
Strømmelink

#16: Blood Red Throne – Imperial Congregation

Imperial Congregation | Blood Red Throne

Plateselskap: Nuclear Blast
Sjanger: Death metal

Dødsmetallens eldste bestanddeler plukkes opp igjen, finslipes og raffineres på rendyrket og respektabelt vis på Blood Red Thrones ‘Imperial Congregation’, og resultatet er nokså upåklagelig. Bandet sementerer langt på vei sin allerede ganske udiskutable status som Norges kanskje mest umiskjennelige og proffe klassiske death metal-band, og byr på denne plata på såpass mye hardtslående og uimotståelig trøkk at mosh-følelsen nærmest er til å kjenne på gjennom høyttalerne på hjemmekontoret. Blood Red Throne leverer kanskje først og fremst på en helt fantastisk groove-følelse, men er også kjennetegnet av noen finurlige, tekniske musikerprestasjoner og en forholdsvis stor bredde i variasjon – fra deathcore-vibbene på «Inferior Elegance» via platas dødsmetallske grunnvoller til det høyst vellykkede, traskende og litt progressive forsøket av en avslutningslåt. Hvis du vil høre på norsk death metal fra i år, må du høre på ‘Imperial Congregation’.

Beste låter: «Inferior Elegance», «6: 7», «Zarathustra»

Link til omtale
Strømmelink

#15: Agabas – Voluspå

ALBUM REVIEW: Agabas – Voluspå – Rock Out Stand Out

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Dødsjazz

Da Metallurgi gav Agabas «ukas favoritt» i april skrev jeg at bandet var «årets trolig friskeste pust innenfor norsk metall», og etter ytterligere åtte måneder har jeg fremdeles ingen problemer med det utsagnet. På debutskiva ‘Voluspå’ anvender bandet både skolert skjønn og rennesteins-mentalitet til å skape en musikalsk opplevelse som er nådeløs, direkte og instinktivt fengende, men på en smart og kreativ måte. Skivas drøye halvtime flyr unna, båret av en vanntett rekke med metalliske hardcore-slagere som røsker like godt i lysken på skive som i konsert-arenaen. Til og med klarinetten – som for mange metallband ville blitt brukt som lite mer enn oppsiktsvekkende vinduspynt – er bakt inn i det fundamentale uttrykket på sømløst vis, som en fasett ved den gromme gitarlyden som gir musikken et ondskapsfullt kammer-preg. Agabas skriver adrenalinsprengt musikk som beveger både kropp og sinn, og gjør det samtidig som de slenger ut treffsikre knyttneveslag i retning hverdagsfascisme og andre samfunnsbyrder. Det står det klasse av!

Beste låter: «Voluspå», «Skamklipt», «Father»

Link til omtale
Strømmelink

#14: Mork – Katedralen

Plateselskap: Peaceville Records
Sjanger: Black metal

På ‘Katedralen’ mestrer Thomas Eriksens Mork på sett og vis sin stilsikre, klassiske, men flerdimensjonale tilnærming til tradisjonelle norske svartmetalluttrykk. Denne plata er en 48 minutters ferd gjennom både beinhard black’n’roll, mørke virvelvinder av svære akkordrekker, tremolo-gitarer og doble basspedaler, og melankolske og storslåtte øyeblikk med dystert fortegn. Det evinnelige mørket i albumcoveret får også et ekstra lag via sjeldent, men høyeffektivt orgelspill og noen virkelig gode og velimplementerte clean-vokal-prestasjoner. ‘Katedralen’ etablerer Mork som en virkelig sterk spiller i samtidens norske svartmetallscene av den mer tradisjonelle skolen – og det innebærer ingen liten prestasjon.

Beste låter: «Dødsmarsjen», «Svartmalt», «Det Siste Gode I Meg»

Link til omtale
Strømmelink

#13: Djevel – Tanker Som Rir Natten

Plateselskap: Aftermath Music
Sjanger: Black metal

Djevel fortsetter utviklingen av sin helt egne, stemningsfulle og poetiske svartmetall-uttrykk på sitt foreløpige karriere-høydepunkt ‘Tanker Som Rir Natten’. Fra det øyeblikket jeg først sveipet øynene mine over coverets blåskimrende nattescene har skiva hatt et permanent opphold i fantasien min, et mystisk og forlokkende objekt som konstant truer med å suge meg inn i en spontanlytt eller to. Klangmassen som Djevel har akkumulert på ‘Tanker Som Rir Natten er helt enestående innenfor årets svartmetallbidrag; en turbulent og virvlende masse av lyd som konstant truer med å sluke og fortære lytteren hel. Det kunne vært lett å gå seg vill i lydbildets tåkelagte landskap, men heldigvis stiller bandet opp med noen orienterende holdepunkter i musikken i form av sterke melodiske motiver og harmoniske progresjoner. Skivas usungne helt må dog sies å være bassen, som stadig farger og endrer betydningen av de overliggende harmoniene med sine vandrende linjer. ‘Tanker Som Rir Natten’ er en av årets rikeste svartmetall-opplevelser, og en ugjendrivelig triumf for Djevel.

Beste låter: «Englene som falt ned i min seng,..», «Maanen skal være mine øine,..», «En krone for et øie som ser alt,..»

Link til omtale
Strømmelink

#12: Hex A.D. – Funeral Tango for Gods and Men

Hex A.D. | Funeral Tango For Gods And Men | Norway Rock Magazine

Plateselskap: Fresh Tea
Sjanger: Progressiv stoner metal

‘Funeral Tango for Gods & Men’ er en sann prog-odyssé. Vi fikk en liten smak av den doom-metallske fem-minutteren «All the Rage» i ganske god tid før plateslippet, men man var da kanskje ikke helt klar over hva man hadde i vente, der Hex A.D. sin briljante forening av et doom- og stoner-uttrykk og klassiske prog-rock-elementer skulle komme til å få sitt livs overhaling. Denne plata fortsetter i bandets fra før av sterke spor og er et av denne listas mest utpregede rockeplater, men gjør det med noen skarpe og tidvis høyst synlige metalltenner, noe som tilføyer en balanse og en variasjon som synliggjør en forfriskende egenrådighet oppi det i utgangspunktet ganske tradisjonelle musikalske uttrykket. En vidunderlig blanding av psych-rock, prog-rock og doom metal, som blant annet får nydelig i spillerom i tre svære, minneverdige åtte-minuttere, er resultatet.

Beste låter: «Got the Devil by the Tail», «Painting With Panic», «Positively Draconian»

Link til omtale
Strømmelink

#11: Vestindien – Null

Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Black metal/metalpunk

Vestindiens ‘Null’ er den skiva som har gjort seg fortjent til klart flest stilpoeng av alle Metallurgi har dekket i løpet av 2021. Den unike kombinasjonen av stampende metallpunk, svartmetallisk intensitet og apokalyptiske, dansbare beats utgjør en potent, sødmefylt og giftig cocktail – og det før vi i det hele tatt har prøvd å ta for oss den dunkle atmosfæren! Det er altså snakk om en haug av vilt forskjellige elementer som har blitt kombinert til et dristig og egenartet uttrykk, en miks som føles selvfølgelig nok til å kunne ha gjort sitt inntog med gotikken og svartmetallens førstebølge på 80-tallet. Samtlige av skivas låter er utstyrt med et arsenal av instrumentalteksturer som bidrar til å skille dem fra omgivelsene, og levert med en tæl og en overbevisning som hadde gjort seg på en fest som fant sted ved slutten av den menneskelige tidsregning. ‘Null’ er en skive som krever flere lytt for å åpenbare sin dyptgripende trolldom; men det er en trolldom som til gjengjeld er fullstendig umulig å utdrive når den først har grepet tak i deg.

Beste låter: «Meldrøye», «Ormegard», «Øst for Sol»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Djevel – Tanker som Rir Natten

En av mine mange erindringer fra tiden som ung og entusiastisk konsumer av metall-journalistikk er den litt vasne mottakelsen Djevel syntes å få av diverse nettsteder og magasiner. Det var generelt mye skepsis rettet mot supergrupper – et begrep som nesten eksklusivt ble anvendt av metall-pressen – tidlig på 10-tallet, og Djevel sine medlemmer har en samlet fartstid i betydningsfulle grupper som rettferdiggjør bruken av ordet. Selv nå i 2021, etter slippet av deres syvende plate ‘Tanker som Rir Natten,’ ser jeg flust av skribenter som synes å gripe etter enkle og usaklige argumenter heller enn å forsøke å beskrive platas rike innhold; «Coveret er en klisjé», «de lange låttitlene er pretensiøse», «supergruppen har gitt ut syv plater på ti år, så de kan ikke være opptatt av kvalitetskontroll».

At Djevel av mange blir sett på som et slags annen-rangs kopi av andrebølgens klassiske grupper ergrer meg stort. Egne aversjoner – om det så er snakk om mot lange låttitler eller mot album-covre som avbilder måner og bartrær – vil aldri kunne utgjøre rettmessig kritikk av en plates kunstneriske agenda, og jeg skulle ønske dette var en trend som kunne røskes ut med roten en gang for alle. Jeg mener at Djevel på ‘Tanker som Rir Natten’ har valgt et cover som skildrer musikkens nattlige atmosfære på utmerket vis, låttitler som svarer til låttekstenes allerede poetiske natur, og at deres høye produksjonstempo etter ti år har ledet til en utgivelse som for meg personlig er deres beste.

Det stemmer for øvrig at andrebølgens ånd lever og puster gjennom musikken til Djevel på ‘Tanker som Rir Natten’, det er bare slik at andre geist også har forvillet seg inn i musikken deres over årenes løp. Djevels svartmetall har mye til felles med de mest atmosfæriske strekkene og langstrakte melodiene på plater som f.eks Satyricons ‘Nemesis Divina’, men man finner også atmosfæriske trekk og melodiske vendinger som bærer et nyere stempel. I tillegg utnytter bandet det moderne studioet til å blåse opp lydbildet til massive proporsjoner, til en yrende og turbulent sjø av gitarer og trommer som på mange måter ender opp med å være platas definerende karakteristikk.

Den seremonielle sekvensen av skingrende gitarer og trommebrekk som åpner «Englene som faller,..» er en utmerket scene-setter. Miksen er bygd opp som et veldig sankthans-bål, med rytmeseksjonen som hardpakka jord og stein og gitarene som gnistrende, tårnende flammer. Trond Ciekals vever enkle melodiske fraser til detaljrike veggtepper, og «Faust» opprettholder fremdriften med forrykende, levende trommespill. Over det hele gauler «Kvitrim» med tordnende røst, tidvis avløst av den uaffekterte og nesten gotiske renvokalen til Ciekals.

Selv om ‘Tanker som Rir Natten’ åpenbart er ment å lyttes gjennom fra start til slutt, er det en gang slik at enkelte passasjer etterlater et sterkere inntrykk på anmelder enn de øvrige. Platas andre singel, «Maanen kal være mine øine,..», begynner med en voldsom og emosjonell, instrumental utblåsning som for meg er et av årets virkelig gripende musikalske øyeblikk, og satt i forbindelse med broens akustiske nokturne og det mørke, mektige refrenget som følger etter er det en låt som fans av moderne svartmetall burde merke seg umiddelbart. «En krone for et øie» bør nevnes i samme åndedrett; spesielt åpningens storslagne gitar-kor og broens hypnagogiske og tålmodige skogsmeditasjon slår rot i sinnet etter flere lytt.

Med sin snaue times spilletid er det ennå slik at ‘Tanker som Rir Natten’ utgjør en utfordring for lyttere som foretrekker å vie sitt fulle fokus til en utgivelse fra start til slutt. For mitt enkelt distraherte hjemmekontors-lynne begynte problemene å oppstå rundt midten av «Naar maanen formørker solen i en dødelig dans,..», og vedvarte til det tolv minutter-lange avslutningssporet var over. Platas atmosfæriske kvaliteter åpner heldigvis for muligheten til å sone inn og ut uten at det tærer på helhetsopplevelsen, og dersom du virkelig har behov for et dypdykk er det bare å ta med deg musikken ut på nattevandring i et dunkelt skogholt. ‘Tanker som Rir Natten’ er et innbydende og oppslukende stykke poetisk svartmetall, og en sterkt anbefalt plate for samtlige fans av undersjangeren.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Djevel – «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid»

Med to singler med en samlet spilletid på 20 minutter har Djevel allerede avslørt en betydelig del av sin kommende utgivelse ‘Tanker som Rir Natten’ i forkant av slippet. Der «Englene som falt ned i min seng,..» bød på bandets mer tradisjonelle, konfronterende og andrebølge-inspirerte side, byr «Maanen skal være mine øine,..» på en mer utpreget melankolsk og storslått affære. De ti turbulente minuttene som utgjør låta er så mettet av stormende gitarer og atmosfære at det blir naturlig å anslå den til å være platas høydepunkt, men en kjapp konsultasjon med platas låtliste vil avsløre at «Maanen…» befinner seg nesten helt i begynnelsen av reisen. Dette hinter om at ‘Tanker som Rir Natten’ neppe blir noen lavmælt reise gjennom standardisert svartmetall, og jeg er spent på hvordan Djevel har balansert det svevende og det jordnære på det ferdige produktet.

Som enkeltspor er i alle fall ingen tvil om at «Maanen…» er et fengslende stykke svartmetall. Den mørke gotikken som pulserer gjennom låtas rensungede partier minner om Sivert Høyem i et usedvanlig dystert lynne, og de eteriske gitarene skjuler en underliggende dyriskhet som hindrer dem i å fullstendig miste kontakt med bakken. Gitarenes detaljarbeid blir slukt av den ruvende veggen av rik og mettet lyd som dominerer uttrykket, men i dette tilfellet er det et offer som gir avkastning i form av en følelse av universell skala. Atmosfæren er voldsomt potent, og platas cover tatt i betraktning er det nok grunn til å forvente at dette elementet kommer til å være avgjørende for totalopplevelsen av ‘Tankene som Rir Natten’. «Maanen…» er en låt for folk som ønsker seg en lavere konsentrasjon av sødme i blackgazen sin, samt fans av nattlig og harmonisk rik svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vulture Lord – «Bloodbound Militia»

Vulture Lord fra Hønefoss har lenge vært et standhaftig geist innenfor norsk metall; et ekstremmetall-fenomen med ufattelig lang fartstid, men kun et enkelt album å vise til. Dette endrer seg dog i 2021, ettersom bandet nylig har annonsert slippet av andreplata ‘Desecration Rite’ under Odium Records 20. Juni. Dette burde være gode nyheter for både fans av døds-, svart- og thrashmetall, ettersom Vulture Lord demonstrerte hvordan de tre uttrykkene kan danne uhellig treenighet på sin debutplate ‘Profane Prayer’ fra 2003.

Andreplatas første singel «Bloodbound Militia» viser til en rimelig naturlig progresjon for gruppen, sett ut ifra de nesten tjue årene det har tatt å produsere en oppfølger til ‘Profane Prayer’. Produksjonen låter både kraftigere og mer moderne, samtidig som den ikke skyver bandet unødvendig langt fra sine røtter i undergrunnen. Bandet svarer med en låt som er ukomplisert men hensynsløs i sin utsteding av auditiv straff; tjåk full av hvinende gitarer, rasende blast beats og thrashende momentum. Det drillende dødsmetall-riffet som dukker opp i låtas siste minutt er et klart høydepunkt, og det samme er det evig rastløse og tordnende trommespillet til trommis «Uruz». Alt i alt er «Bloodbound Militia» lav på overraskelsesfronten men tilsvarende høy på trøkk, og fungerer som et effektivt forvarsel om blodbadet som vil finne sted når ‘Desecration Rite’ treffer markedet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vanvidd – Storm feat. Trollfest

«Storm» er kanskje akkurat det jeg hadde forventet av et samarbeid mellom Vanvidd og Trollfest. Førstnevnte slapp for noen uker siden den første smakebiten på sitt kommende album, låta «Blodsjord», som var seks minutter med storslått folk-metal med kruttsterke melodier og tydelige svartmetallelementer. At «Storm» med Trollfests bidrag er en hakket mer direkte, oppstemt og gøyal affære er videre ingen stor overraskelse, og at de to bandene på denne låta også evner å komplementere hverandre svært godt er helt klart – all den tid de naturligvis har mange likheter som folk-metal-band i ekstrem-metal-land.

«Storm» er nemlig i utgangspunktet en ganske lettfordøyelig fire/fem-minutter sterkt preget av begge bandenes melodiske teft, Vanvidds evne til å ta lydbildet til stratosfæriske høyder og Trollfests uhøytidelige og festglade fremtoning. Hurtige, taktfaste folkerytmer preger versene, men vi får også servert melankolske melodier og smak av virkelig store lydbilder. Jeg nøt det mer atmosfæriske og tålmodige i «Blodsjord», men ved hjelp av Trollfest svarer Vanvidd like fullt til andre behov man er ute etter å tilfredsstille gjennom folk-metal med «Storm» – og det uten å være endimensjonal.

Skrevet av Alexander Lange

Bizarrekult – «Ut i Skogen»

Ute nå via Petrichor/Hammerheart Records

Bizarrekult er et enmannsband med røtter i både Russland og Norge som på sin kommende debutplate søker etter å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt», per bandets Spotify-bio. Etter noen introduserende lytt på prosjektets nye singel «Ut I Skogen» blir det tydelig at det kunstneriske målet har satt sine spor på samtlige av låtas elementer, ettersom både musikk, tekst og visuell utforming bærer preg av en viss dualitet. Resultatet er et sammensatt og særegent uttrykk som ser ut til å nyte kampen av motkrefter som spilles ut mellom to poler.

I likhet med tekstens karakter foretar det musikalske en reise lengre og lengre ut i ødemarken over sin spilletid. Det som i begynnelsen fremtoner seg som en slags synergi mellom norsk svartmetall og bryske basstoner fra post-hardcorens tyngre hjørner utvikler seg sakte men sikkert i en mer atmosfærisk og introvert retning. Romslige strekk av meditativ, postrock-berørt gitar åpner seg mellom krystallinske og glitrende svartmetall-teksturer, og på dette punktet er lett å forestille seg den Sibirske tundraens påvirkning på artisten. Dersom jeg hadde sett på musikken isolert fra tekst og tematikk hadde jeg nok ønsket meg en reprise av det presise og hardtslående materialet som åpner låta på et eller annet punkt, men sett fra et helhetlig perspektiv er det ingen tvil om at Bizarrekults tematiske visjon har endt opp med å forme musikken på hensiktsfult vis. «Ut i Skogen» byr på både umiddelbart fengslende og sakte-ebbende materiale i en og samme låt, og er dermed en strålende introduksjon til Bizarrekults mangefasetterte post-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Djevel – «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier»

De skygge-aktige silhuettene til medlemmene i Djevel har nok en gang blitt observert flakkende gjennom norsk skog og hei, hvilket pleier å være et tegn på at et nytt album er rett rundt hjørnet. Ganske riktig har bandet nylig annonsert plate nummer syv, en stemningsfullt innpakket sak ved navn ‘Tanker som Rir Natten’. Djevel har vært en viktig bidragsyter i prosessen med å videreføre de fundamentale prinsippene fra den norske andrebølgen til den moderne svartmetallens tidsalder, og har i løpet av sine ti år som band opparbeidet en rimelig uangripelig diskografi. Bandets nye singel, «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier», viser fortsatt ingen tegn til at deres kreative egg er i ferd med å sløves, men er heller et argument for det motsatte: at Djevels kreative instinkter er skarpere enn noensinne før.

Dette har store følger når platas første singel har en ubeskjeden lengde på nesten ti minutter. En ulmende og tonesettende introduksjon – full av hengende gitarer og tordnende trommebrekk – bygger opp til en solid groove, før andrebølgens tremulerende dragsug endelig blir sluppet løs på lytteren rundt to minutters-merket. «Kvitrim» angriper som vanlig svartmetallens mørke og forbitrede tematikk med lidenskapelig ild og poetisk vinkling, og de melodiøse gitarlinjene til Trond Ciekals fungerer som distinkte landemerker underveis i vandringen gjennom «Englene…»s ekspansive terreng. Rundt reisens endepunkt er tempoet så høyt at både hest og kjerre er i fare for å kollapse, og det hardtslående trommespillet til «Faust» leverer et barmhjertig nådestøt i form av et destruktivt cymbalslag for å sette punktum på opplevelsen. Dette er en forrykende måte å starte en plate på, og en låt som virkelig fører sak for Djevels stadig økende betydning for kontemporær, norsk svartmetall. Innvielsesritualet for ‘Tanker Som Rir Natten’ går av stabelen 14. Mai – kjenn din besøkelsestid om du har kun et fnugg av interesse for boreale svartekunster.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dark Delirium – «Slave of Darkness»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Sist vi hørte fra de lovende metalcore-jyplingene Dark Delirium var på EP-en ‘Rise’ i Januar. Rogalendingenes debut-utgivelse demonstrerte en vilje til å strekke sjangerens grenser i retning mer atmosfæriske og post-påvirkede retninger, men bar også preg av den relative uerfarenheten som er felles for de fleste unge band. Deres nye singel «Slave of Darkness» eliminerer noen av mine tidligere kritikker, og er generelt et steg fremover hva angår både låtmateriale og produksjon.

Låtlengden til «Slave of Darkness» er et minutt eller to kortere enn gjennomsnittet på EP-en, og dette medfører en strammere og mer fokusert lytteropplevelse som kler gruppas kommersielle aspirasjoner godt. Den metalcore-møter-Gojiras «Another World»-aktige åpningen skaper en mørk og dramatisk stemning, før verset låser seg inn på et hardt og laserskåret riff som får det til å rykke i nakkemuskulaturen. Dette strekket fungerer som bare det – spesielt de hyppige innslagene av pinch-harmonics som tilfører en liten dæsj av Immolations ondskapsfulle aura er en flott touch. Jeg skulle derimot ønske at overgangen fra førrefrenget til refrenget selv var litt tydeligere, ettersom den oppbygde spenningen trygler om en mer voldsom og umiddelbar frigjøring enn refrengets diffuse form makter å gi.

Det er likevel flere positiver å rette søkelyset mot på Dark Deliriums nye singel enn negativer. Riffene er sterke, låtstrukturen og tematikken er flettet sammen på en meningsfull måte, og produksjonen har blitt mer sammensveiset siden sist. Det som kreves for at bandet skal rykke opp enda et nivå i mine øyne, er en videre utforskning av de aspektene som skiller Dark Delirium fra de talløse hordene av aspirerende metalcore-band ute i det internasjonale markedet. EP-en hadde f.eks en post-rock-aktig tilnærming til dynamikken mellom svake og voldsomme partier, og «Slave of Darkness» har en nesten gotisk affekt som gjennomsyrer låtas nedslåtte atmosfære. Dette er elementer som ikke kan attribueres til et hvilket som helst band i deres sjanger, og er derfor potente verktøy til hjelp i bandets leting etter et eget sound. «Slaves of Darkness» er uansett Dark Deliriums beste låt til nå, en negativt ladet metalcore-granskning av eget mørke.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ulvehyrde – «Englemakersken«

Etter slippet av låta «Jarlen» på tampen av fjoråret har svartmetallbandet Ulvehyrde nå sluppet tittellåta på sin kommende debutplate ‘Englemakersken’. På tross av bandets ikke så alt for lange levetid består det like fullt av erfarne personligheter innenfor norsk svartmetall, noe som høres godt via stålkontrollen bandet har på både produksjon og låtmateriale. Dette er svartmetall av høy kvalitet, som lar seg bære av feite gitarer som kommer til uttrykk gjennom både forrykende tempoer og tyngre, tøffere riff.

«Englemakersken» åpner med et gjørmete, aggressivt beist av et fantastisk hovedriff, der hissige blast-beats river seg målrettet fremover sammen med heseblesende og bunnsolid 1349-aktig gitarspill. I dette ligger låtas grunnmur og største styrke, men Ulvehyrde klarer seg i grunnen vel så bra når gitarene åpner akkordene i de drivende, raske versene. Barnegråt-sampelet som kommer litt uti sliter jeg med å få så veldig mye ut av, men låta bygger opp til en sterk avslutning når tremolopickingen eskalerer et litt tyngre overgangsriff og hovedriffet setter en perfekt spiker i kista for låta. Med andre ord gleder vi oss til plata kommer i april.

Skrevet av Alexander Lange

DRITTMASKIN – «Limi«

Ute nå via Drittmaskin / Edged Circle Productions.

DRITTMASKIN fortsetter opptakten til plata ‘Svartpönk’ og har sluppet det man nok kan kalle en uvanlig lang singel etter bandets eget kaliber: «Limi». På seks minutter får vi her servert et innslag som nok er litt mer progressivt og saktegående enn det vi er vant med fra det ellers så direkte og utålmodige vestlandsbandet, og der innflytelsen fra rifftradisjonene i mer tradisjonell metall virker hakket mer påfallende enn ved tidligere påfunn. Men ta det helt med ro: Onde akkordskifter og skrikevokal av særdeles høy pitch er også på plass, og selv om punken er litt fraværende, glir «Limi» flott inn som et friskt pust i DRITTMASKINs univers.

Det starter riktignok, synes jeg, litt vaklende i åpningspartiet, men bandet får momentumet på plass gjennom et råtøft refreng, og resten av låta er et stykke solid, traskende og smått suggererende metall ikledd DRITTMASKINs litt forskrudde tvister. På slutten får man attpåtil servert litt merkelig, men like fullt vakkert desorienterende klassisk gitar-spill som får en til å lure på hva slags ess i ermet dette bandet kan finne på å trekke frem på plata.

Skrevet av Alexander Lange