majestic mountain records

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Immortal – «War Against All»

Om dere er lik meg på noen som helst måte, kom slippet av Immortals ‘Northern Chaos Gods’ i 2018 trolig som et stort sjokk. Tanken på et Immortal uten den legendariske ekstremmetalliske figuren Abbath i front vekket stor skepsis hos meg personlig, og jeg var redd for at skiva mer eller mindre skulle fremstå som en oppfølger av Demonaz sin egen ‘March of the Norse’ fra 2011. Det at ‘Northern Chaos Gods’ viste seg å være en av årets sterkeste norske skiver det året, var en såpass stor positiv overraskelse at jeg fremdeles lever litt i ettergløden av åpenbaringen den utgjorde i 2018.

Nå har dog fem år til passert, og nok en viktig skikkelse i bandets historie har forlatt rekkene. Demonaz står nå igjen som siste gjenværende medlem av Immortal, og det, kombinert med den manglende promoen i forkant av slippet, har ført til at skepsisen atter en gang viser sitt beske andlet hos anmelder. Skivas eneste singel, «War against All», klarer kanskje ikke fullstendig å viske ut denne skepsisen, men det er ingen tvil om at den gir et solid førsteinntrykk av skiva. Låtas aggressive, blastende og krigerske fremtoning skriker klassisk Immortal, selv om den korte spilletiden gjør at dette mer eller mindre er alt den skriker. «War Against All» er et nådeløst åpningsbombardement som får blodet til å bruse, men som overlater oppgaven med å berolige bekymrede Immortal-fans til skivas resterende låtmateriale. Spennende blir det uansett!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dødheimsgard – «Abyss Perihelion Transit»

Dødheimsgard kan sies å være den viktigste norske, avantgardistiske metall-institusjonen vi har hatt – både nålevende og fordums. Selv om man kan hente frem både Ihsahn og Ulver som gode kandidater til denne tittelen, kan man argumentere for at førstnevnte har slått seg noenlunde til ro uttrykksmessig på sine nyeste skiver, og at sistnevnte strengt tatt har forlatt metallverdenen til den graden at tittelen ikke lenger virker passende. Dødheimsgard har på sin side kontinuerlig tviholdt på kjernen av sin metalliske identitet, samtidig som de har produsert en platesamling der hver eneste skive presenterer en annen side ved deres framoverskuende kreative virke.

Derfor er det vanskelig å ikke få litt overtenning når bandet annonserer at en ny utgivelse er på vei, hvilket de gjorde i slutten av februar. «Abyss Perihelion Transit» er vårt første innblikk i universet bandet har manet frem på den kommende skiva ‘Black Medium Current’, som slippes 14. april. I sann Dødheimsgard-stil er det snakk om en låt som reiser flere spørsmål enn den besvarer; en enslig (om massiv) puslespillbrikke som krever konteksten av den fullstendige skiva for å gjøre seg klok på.

Den beste måten jeg kan beskrive den elleve minutter lange singelen på, er åpen og søkende – like opptatt av å granske sine mange strukturelle plan som låtteksten til «Vicotnik». Den legendariske undergrunnsskikkelsen har erklært at ‘Black Medium Current’ er en personlig utgivelse, og ut ifra presseskrivene å tyde tar denne personlige granskningen form via et dypdykk inn i refleksjoner rundt eksistens og persepsjon fra et både filosofisk og psykologisk perspektiv.

Låta speiler denne strømmen av tanker og refleksjoner i sin egen struktur, som fremstår som et landskap bestående av idéfragmenter og teksturer som ikke helt har funnet frem til sin endelige form. På samme tid får man følelsen av at det er nettopp denne diffuse og utsvevende formen låta måtte ha, nøyaktig for å skape den nødvendige forbindelsen til «Vicotnik»s funderinger.

Noe særlig mer har jeg egentlig ikke lyst til å om låta, i frykt for å styre andre lytteres opplevelse og oppfatning av musikken. For de av dere som likevel trenger et overforenklet salgsargument, kan jeg kjapt bemerke at dette er Dødheimsgard på sitt mest tålmodige og post-metalliske; fylt til randen av speilblanke gitarteksturer, murrende synther og romslige trommebeats, samtidig som en og annen seig strøm av dypt meditativ svartmetall kløyver gjennom det metafysiske landskapet. Jeg gleder meg alltid enormt til å høre hva denne gjengen har stelt i stand på nye utgivelser, og selv om «Abyss Perihelion Transit» ikke nødvendigvis er det beste singelmaterialet, merkes dette godt på den fullstendig overtente omtalen min. Til syvende og sist er det nok lite jeg kan gjøre annet enn å anbefale folk å sjekke ut låta og gjøre opp sin egen mening.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Atena – «Oh My»

Et av Norges store metalcore-stoltheter, Atena, fortsetter en til nå kruttsterk rekke med singelslipp med låta «Oh My». Nok en gang er sjangerguruen Henrik Udd bak produksjonsspakene, og skal vi tro en Facebook-kommentar på bandets egen side er en albumannonsering rett rundt hjørnet – noe som får det svært like coverdesignet på de tre singlene til å gi mening.

Men tilbake til «Oh My», for dette er nok et virkelig sterkt bank i bordet etter at særlig «Slip Away» slo mang en metalcore-entusiast i bakken. Det kan nok ikke kalles noe annet enn en kraftfull metalcore-ballade, og høres attpåtil ut som en blytung My Chemical Romance-låt, særlig om man tar vokalprestasjonen i betraktning. Referansene til legendene innenfor bandets sjangerlandskap er ytterst smakfulle, og refrenget er en herlig følelsesbombe. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Marius Danielsen – «March of the Living Dead»

Det kan virke som at Marius Danielsen har to primære låtskrivermoduser. Under Legend of Valley Doom-banneret produserer han utbroderte og episke fantasy-narrativer i plateform; voldsomme musikalske spetakler der hundrevis av kraftmetallens ypperste instrumentalister møtes som karakterer i et omfattende, fiktivt univers. I sitt andre modus sløyfer vokalist/gitaristen Legend of Valley Doom-suffikset, og skriver låter som byr på enklere gleder i en mer beskjeden skala. Det viser seg at karen slapp en hel drøss av låter og en hel skive i sistnevnte modus i fjor, uten at dette ble fanget opp av bloggens redaksjon. Dette bøter vi på ved å hive oss rundt og omtale karens nyeste låt, «March of the Living Dead».

Låta bygger på et enkelt melodisk tema over en power-metallisk galopp, som kontrasteres med en neoklassisk fanfare som mest av alt minner om den teatralske bombasten til det legendariske britiske NWOBHM-bandet Hell. Utgangspunktet er utvilsomt simpelt, men Danielsen krydrer i tillegg låta med en aktiv bruk av orgel, samt noen heseblesende gitarsoloer spilt inn av tidligere Falconer-gitarist Jimmy Hedlung. Personlig synes jeg låtas rytmiske grunnlag er litt for ensformig til tross for oppbruddene i andre halvdel, og jeg skulle ønske at trommis Alessandro Kelvin varierte spillet litt for å fikse opp i dette. Likevel er «March of the Living Dead» en kompakt og konsis powermetall-låt med nok fyrverkerier til å fenge fansen av uttrykket.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Saint Karloff – «Psychedelic Man»

Første gang jeg hørte om stoner metal-bandet Saint Karloff, var ikke lenge etter den tragiske bortgangen til bassist Ole «Karloff» Sletner i 2021. Hvor lenge det har ligget i kortene at bandet skulle komme tilbake for fullt vet jeg ikke, men det er uansett en glede å se at bandet nå skal slippe sin tredje fullengder i år. Den skal hete ‘Paleolithic War Crimes’, lanseres naturligvis på ærverdige Majestic Mountain Records, og første singel heter «Psychedelic Man».

Stoner metal er i mine øyne en sjanger med ganske veletablerte grunntrekk og spilleregler, all den tid formlene fungerer svært godt. Innledningsvis er heller ikke «Psychedelic Man» noe som skiller seg mye ut, spesielt i en tid der jeg oppfatter at det dukker opp mye norsk stoner-metal, og Saint Karloff seiler først og fremst på det rent kvalitative i de svære, flotte riffene som dundrer det første halvannet minuttet. Etter dette blir det imidlertid litt andre boller, og trioen frisker opp med et verstema som vel egentlig høres ut som et fett stoner-riff som utsettes for uvanlig store sentrifugalkrefter (tenk: hvordan ville et stoner-riff hørtes ut om det lå i en vaskemaskin?). Det er herlig energisk, og bidrar mye til at «Psychedelic Man» med sine nesten syv minutter er en variert og interessant lytteropplevelse.

Skrevet av Alexander Lange

Hex A.D. – «The Memory Division (Single Edit)»

Larviksbandet Hex A.D. har nå i snart ti år utsmykket den norske rock- og metallkanonen med sin melodiske og rikholdige sammensmelting av progressiv rock/metal og doom. Mitt første møte med gruppa var i 2021, da de imponerte Metallurgi-redaksjonen stort med det majestetiske og innbydende opuset ‘Funeral Tango for Gods & Men’- som for øvrig kapret tolvteplassen på vår egen toppliste ved årets slutt. Nå har gruppen endelig vært i studio igjen, og resultatet av denne visitten får vi høre når sjetteskiva ‘Delightful Sharp Edges’ slippes 12. mai.

Førstesingelen «The Memory Division» låter i utgangspunktet som Hex A.D. som vi kjenner dem fra sist. Åpningens tradmetalliske gitarer fungerer som forlokkende agn, før den hammond-mettede, 70-tallsinspirerte prog-rocken deres brer seg ut i lydrommet som et landskap tegnet av Roger Dean. Det viser seg dog at låta er en editert singel som kun inneholder 4 av platesporets 12 minutter, og dette burde kanskje tilsi at det venter oss litt av hvert av musikalske odysseer bak ‘Delightful Sharp Edges’ sitt glorete platecover. «The Memory Division» får til en bra blanding av tette grooves og mer storslagne øyeblikk, og den sjelfulle vokalen til Rick Hagan er som vanlig en ypperlig narrativ kraft i bandets musikk. Den varme og levende produksjonen gjør «The Memory Division» til en meget effektiv invitasjon inn i Hex A.D. sitt musikalske skaperverk, og jeg kan ikke annet en å glede meg fryktelig til slippet av ‘Delightful Sharp Edges’ i mai. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattehimmel – «Astrologer»

Nattehimmel er et temmelig nytt band fra Kristiansand bestående av erfarne musikere fra en rekke noteringsverdige band, deriblant band som Green Carnation, Jaldaboath og Strange New Dawn. Bandet imponerte undertegnede i fjor, da de gav ut debut-demoen sin ‘The Night Sky Beckons’, som for øvrig ble trukket frem som en av årets sterkeste demo-utgivelser her hos oss. Demoen demonstrerte kvintettens særegne uttrykk; en blanding av svartmetall og melodisk doom skreddersydd for å vekke nysgjerrighet og ærefrykt overfor det store kosmos hos lytteren.

Nå har bandet annonsert at debutskiva er på vei, en utgivelse ved navn ‘Mourningstar’ som slippes 20. mai. Førstesingelen fra skiva er faktisk en av låtene fra demoen bandet slapp i fjor, som foruten en ny miks fremstår som temmelig uforandret siden da. Dette har jeg ingen problemer med, ettersom «Astrologer» var min soleklare favoritt på ‘The Night Sky Beckons’. Åpningens svingende grooves og skimrende stjernesynther sender tankene i retningen den norske andrebølgens tidlige flørt med symfonikk og keyboards, og broens majestetiske doom-riff skaper en sterk kontrast som virkelig fremhever bandets unike sound. Det hele er badet i en følelse av nattlig og stjerneskuende mystikk, mye takket være den noe mørkleggende og gammelt-lydende produksjonen. «Astrologer» er en nydelig liten sak å fortape seg i, og jeg gleder meg stort til å høre Nattehimmel spre vingene sine ytterligere på debutskiva i mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Asmodean – «Below the Line»

Bandet Asmodean har sluppet noen få singler opp gjennom årenes løp, men er nå omsider snart klare med sin første fullengder. Første låt derfra, «Below the Line», er med det ute, og bærer bud om en type metall som ligger i skjæringspunktet mellom moderne progressiv metall og alternativmetall – da i forlengelse av sin moderne, stilige og lettfordøyelige finish.

«Below the Line» er også et livlig og smakfullt stykke arbeid, og vitner om at vi kan ha en forfriskende plateopplevelse i vente. Dette er fengende, energisk metall med clean-vokal i front, og inneholder blant annet et nokså uimotståelig refreng som kanskje vekker flere pop- enn metallnerver, men som like fullt er en komponent i en potent metallkomposisjon. Og joda, sånn sett minner den meg litt om at ekstreme elementers dominans i vår kjære sjanger ikke må bety at lettere uttrykk må falle helt utenfor i sjangerdefinisjonspedanteriet. Den lykkes i alle fall med å gi mer vann i munnen i påvente av plateslippet, og det holder jo kanskje det også.

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Protagonist»

Camelios ukentlige singelslipp opp mot bandets kommende platelansering fortsetter, denne gangen med låta «Protagonist». Bandet fortsetter sin interessante balansegang mellom ulike undersjangere innenfor metall, og begynner nok nå og manifestere seg som et slags Kvelertak som tillater seg et ganske betydelig innslag av stoner-rock uten helt å gi slipp på det svartmetallske. «Protagonist» varter opp med et groovy, tungt og svingende hovedriff, et melodisk, flott og åpent hardcore-aktig refreng og en nesten litt folketonal, svartmetallsk avslutning. Låta er nokså kort, og er heller ikke den låta som setter seg mest av de som har blitt sluppet. På den måten fremstår den først og fremst som et solid, lite ledd i en større albumopplevelse vi ennå ikke har hørt.

Skrevet av Alexander Lange

We the Faded – «Damage Control»

We the Faded er en fersk kvartett fra Østfold som slapp sin første låt, «Crisis Mode», i februar i år. Andre låt er allerede på plass, og gir oss for så vidt mer av uttrykket bandet etablerte den gangen. Som sin forgjenger er «Damage Control» en umiskjennelig dose av en blanding metalcore og alternativ metall, og lever sånn sett også opp til kriteriene.

Her har vi nemlig groovy, buldrende trommebeats og kompgitarer, sirene-aktige leads og en flott, melodisk vokalprestasjon. «Damage Control» er på den måten et godt stykke arbeid for fans av sjangeren, men jeg undres litt over den eventuelle appellen utenfor, og hvorvidt We the Faded er på sporet av noe egenartet. En solid produksjon er det imidlertid uansett, og det blir spennende å følge bandet videre.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

I denne utgaven av makrostrukturell evaluering har vi fått med oss gjesteskribent Jonas Ludvigsen, som blant annet har skrevet en mengde anmeldelser for GAFFA. Grunnen til dette, er at bloggens faste skribenter anser seg som inhabile når det kommer til å dekke Bizarrekult, som følge av at vi har for tette forbindelser til prosjektet gjennom å være en del av dets live-besetning. Vi anser dette som en nydelig mulighet til å hente inn litt nytt blod og ferske perspektiver til bloggen, og som dere snart vil se har Jonas levert et strålende skriveri om ‘Den Tapte Krigen’. Hjertelig takk skal du ha!

Bizarrekult – Den Tapte Krigen

Bizarrekults ‘Den tapte krigen’ er en tour de force hva moderne black metal angår; en salig blanding av gold alt-rock og klassisk norsk svartmetall preget av sjelelig lengsel, frykt for tap, men også livsbejaende optimisme.

Den nevnte lengselen settes umiddelbart i spill på åpningssporet «Du lovet meg», som starter hardt ut i god ekstremmetall-stil, før den sklir over i nydelige melodiske partier som maner til melankoli, nordavind og blekksvart hav. Herfra balanserer Bizarrekult sorg, vrede og håp på sømløst vis. Låta utvikler seg fra bunnløs vrede til luftige vokaliseringer og astronomiske riff, svevende over en bunnsolid fremadstormende blast beat.

Åpningssporet kan sånn sett sies å være plata i mikrokosmos. En god gammel overture om man vil. En smakebit av hva som skal komme, samt en forberedelse på de kreative grepene som venter. For Bizarrekult er ingenting om de ikke er kreative. De ulike alt-metal-elementene inkorporeres i de ulike låtene, holdt oppe av en ramme bygd på progressiv black metal, på en måte som føles overraskende og naturlig på en og samme tid. Så uventet at man stadig kan glede seg over noe nytt. Så selvfølgelig at man bare kan fryde seg ved utførelsen. Vi finner dette igjen blant annet i «Midt i stormen», som starter ut som en meget groovy, bassdreven black’n’roller før den transporterer oss til nettopp stormens øye. Bizarrekult lar kaoset virvle rundt seg, men bevarer roen, og styrer sin egen skute.

Midt mellom alt dette, som for at plata ikke skal bli for mektig kost, har de også funnet plass til mer «tradisjonelle», brvtale bangere. «Kongen» er et godt eksempel. Lett gitarlek og cymbalspill tar oss ut i skoddefylt landskap underbygget av en bass som varsomt gir seg til kjenne. Vokalen kommer inn, skrikende, som fra langt vekk, og låta bygges sakte opp før den eksploderer halvveis gjennom og dundrer av gårde helt til siste sekund. Litt i samme bane, men enda mer eksplosiv fra start er «Løslatt», som nok er platas hardeste låt. Men også her finner man smutthull til melodiske partier som løfter seg ut av avgrunnen og opp mot lyset. Det er noe veldig effektivt i låtskrivingen her. Borte er svartmetallens uendelige selvtilfredshet. Alt er til for uttrykket. Øynene er alltid på målet.

‘Den tapte krigen’ er i stor grad en plate som snakker for seg selv. På drøye 40 minutter gjør Bizarrekult det klart å tydelig hva de ønsker at musikken deres skal være. Tematikken er i og for seg velkjent i sjangerlandskapet, men i ‘Den tapte krigen’ får man ferske perspektiver. Hva kan man tenke nytt om mørke og menneskelig elendighet? Hvordan kan man komme videre? Dette er det som utforskes på denne plata, og det gjøres heldigvis med voldsom musikalsk overflod.

Skrevet av gjesteskribent Jonas Ludvigsen

Draken – The Book of Black

Med en gang du ser at en plate gis ut av det svenske plateselskapet Majestic Mountain Records, kan du nok være ganske sikker på hva du får. Dette selskapet må nok kunne sies å være blant Skandinavias fremste leverandører av tung, psykedelisk og feit metall, og har tidligere blant annet gitt ut musikk av vestfoldske Jointhugger. I 2021 slapp de også Drakens selvtitulerte debutskive, og som seg hør og bør har de nå også gitt ut ‘The Book of Black’. Denne plata gir oss mer av det gode, og den bør definitivt kunne blidgjøre enhver stoner/doom-entusiast.

‘The Book of Black’ låter i alle fall innmari bra. Lyden er både feitere og romsligere enn det den var på debutskiva for to år siden, og kanskje viktigst av alt imponerer Draken med at samspillet også låter så godt og organisk. Det er hele tiden tight nok uten at spillinga føles for kalkulert, og sammen med den fine lyden gir det denne plata en herlig følelse av liv. Det er altså bare å ta av seg hatten for produksjonen av ‘The Book of Black’.

Låtene i seg selv har jeg nok et noe mer ambivalent forhold til. Det gjelder særlig åpningsstrekket. Jeg synes nemlig Draken kommer litt skeivt ut med åpnings- og tittelsporet, der hovedtemaet er tøft nok men grooven repeteres til det kjedsommelige. «Bastard» får deretter opp dampen litt på fint, Motörhead-aktig vis, men denne låta blir heller ingen storfavoritt hos undertegnede med sin litt vel generiske refrengmelodi.

Heretter tar det seg imidlertid opp. «We Deserve to Suffer» byr på en mer interessant og dynamisk oppbygning enn det som har blitt servert tidligere (i tillegg til en merkelig og kul gitarsolo), og den påfølgende «House of Horrors» er et av platas store høydepunkter med det flotte orgelet som stadig får male lydbildet litt mer fargerikt. Også «Symbiote» er en solid sak ved at den byr på et av platas tøffeste riff, og «Relentless Sinners» overrasker positivt med sin storslåtte og fine avslutning.

Platas kanskje beste låt er imidlertid også den mest ambisiøse, nemlig den nesten ti minutter lange avslutningslåta «Bloodguilt». Her kommer Drakens flotte samspill særlig godt til uttrykk ved at de usedvanlig seige partiene på denne låta kommer så godt ut, og som om ikke det var nok, får vi også servert noen virkelig flotte refrenger og en herlig avslutning.

‘The Book of Black’ ender dermed opp som en vellykket raffinering av den feite, fine stoner/doom-musikken Draken vil formidle. Trioen retter fint på skuta etter en litt haltende begynnelse, og ender opp med å servere en plateopplevelse som skiller seg ut ved å være en uhyre godt spilt skive. Med en presentasjon som gjør det hele litt mørkere i kantene, evner Draken også å skille seg ut i stoner/doom-mengden i andre henseender. Så åpner særlig de litt åpnere lydbildene på ‘The Book of Black’ en mulighet for at bandet også kan stå for noe litt mer spesielt i fremtiden også rent uttrykksmessig. Veien videre kan med andre ord bli spennende.

Skrevet av Alexander Lange

Bolzö – Void

Bolzö er en kvartett fra Trondheim som faktisk har bygd opp til lanseringa av debutplata ‘Void’ helt siden 2018. Da slapp bandet nemlig andre låt på dette albumet, «Hate», og dette ble fulgt opp av slippene av låtene «Void» og «Moonlight» i henholdsvis 2019 og 2020. Om en viss pandemi er årsaken til at plata lot vente på seg er meg uvisst, men nå er den i alle fall her, og den byr på en aldri så forfriskende cocktail av svartmetall og melodisk death metal.

De tre singlene i seg selv er nokså ulike og et godt bilde på variasjonen Bolzö presenterer på ‘Void’. Den beste av dem synes jeg imidlertid er «Hate», som også har endt opp som en vital komponent i det sterke åpningssegmentet Bolzö står for her. Her utnytter nemlig bandet aller først melodien som åpner plata for det den er verdt, før «Hate» byr på et av de mest dynamiske og spennende lytteropplevelsene på ‘Void’. For mens de andre låtene stort sett er ganske korte og direkte, puster «Hate» seksminuttersmerket i nakken med en ganske progressiv låtstruktur med lekre vendinger i seg.

Det er imidlertid det stilistiske som utgjør den mest gjennomgående kvaliteten på ‘Void’. Bolzös sjangerlek fungerer svært godt og åpner opp for mye variasjon, og den gjør ‘Void’ til en flerdimensjonal opplevelse. Her får vi høre alt fra Death– og Vorbid-aktige tendenser i «Suffering in Silence» til antemiske melodeath-refrenger i «The Land of Fire» og mystisk svartmetall i «Thy Land», og Bolzö lykkes også fint med å skape en naturlig sammenheng mellom de ulike låtene.

Det negative ved ‘Void’ ligger nok snarere i det produksjonsmessige. Det jeg tenker mest på er nok at jeg tror det instrumentale kunne ha hørtes enda litt mer storslått ut, og at jeg synes det stadig tilbakevendende dungeon synth-keyboardet låter litt vel urtypisk. I tillegg synes jeg mange av riffene låter litt vel enkle, og at idéene nok kunne fått litt mer detaljrikdom. ‘Void’ er likevel en særs underholdende opplevelse som henter sin styrke gjennom velbalansert og fargerik variasjon. Sånn sett er dette langt på vei en sterk debutskive fra Bolzö.

Skrevet av Alexander Lange

Gribberiket – Dråpen

Ute nå via Dead Seed Productions/ Records of the Fleshgod

Gribberiket er et eksperimentelt funeral doom-prosjekt ledet av den visuelle kunstneren og musikeren Sindre Foss Skancke. Til forskjell fra hans langvarige solo-prosjekt Utarm er Gribberiket et fullverdig band, fylt opp av anonyme musikere som jobber under aliaser som «Witchfucker Wangen», «Gimp Molestor» og «Kybermensch». Dette er pseudonymer som formelig oser av lærreim, ridepisk og jordbær-røde gagballs, hvilket gir inntrykket av at Gribberiket ikke er et prosjekt som tar seg selv så høytidelig. Dersom man derimot bestemmer seg for å gi bandets nye LP ‘Dråpen’ et lytt, ja da får denne teorien straks en ripe i lakken.

Gribberikets form for funeral doom befinner seg såpass langt ute i periferien at det blir meningsløst å sammenlikne dem med sjangerens fanebærere. Med sin spinkle, svømmende produksjon og formløse, nesten improvisatoriske struktur er ‘Dråpen’ et aldri så lite unikum innenfor sjangeren, og med det en utgivelse som krever nesten uforskammet mye av lytteren. Om jeg skulle forsøkt å oppsummere opplevelsen via referanser til andre grupper, ville jeg sagt at ‘Dråpen’ låter som en dissosiativ og schizofren versjon av Aldebaran, hjemsøkt av etterlevningene av ‘Tide Turns Eternal’ sine akvatiske ledegitarer.

En annen måte å beskrive skiva på, er som et ruspåvirket svalestup ned i sjelens dypeste avgrunner. Vokalen til Skancke kan ansees å være protagonisten i denne metaforiske reisen, og som den åpenbart kompromissløse kunstneren han er, både hyler, trøster, bærer og messer han som en mann fanget i sitt eget, skreddersydde helvete. Å lytte til en kar maltraktere både lunger og stemmebånd på denne måten i nesten 50 minutter, er åpenbart en opplevelse myntet på en ørliten gruppe auditive selvprylere. Bedre blir det ikke at musikken ikke tilbyr noen form for ly fra Skanckes torturerte skriking, men heller utgjør en tilsvarende forstyrret og skrekkinngytende motpart.

Til tross for skivas krevende kvaliteter, finnes det noen få øyeblikk som kan sies å nærme seg konvensjonell skjønnet. Tittel- og avslutningssporet «Dråpen», har for eksempel et vemodig hovedtema som slekter på den melodiske dødsdoomens sorgtunge affekt. Skivas mest effektive strekk, finner vi dog på «Læren om øyet», som mot slutten av sine 15-minutter åpenbarer en meditativ og bittersøt boble i opplevelsens indre. Det er noe inntrykksfullt med måten Gribberiket plutselig sniker seg tettere opp mot alminnelig dødsdoom; et trekk som plutselig åpenbarer Skanckes vokal som sørgende og forlatt, heller enn desperat og fortapt. Dette øyeblikket vil trolig være utbetaling nok for enkelte til å rettferdiggjøre den lange reisen for å komme seg dit. Likevel tror jeg de aller færreste vil ha tålmodigheten som kreves for å karre seg frem til denne forfalne oasen.

For min egen del, må jeg innrømme at ‘Dråpen’ neppe er en utgivelse jeg kommer til å besøke igjen med det første. Skivas formløse og vedvarende ekstremitet utgjør en ekstrem test for tålmodigheten, og musikkens iboende kvaliteter åpenbarte seg kun i øyeblikk med radikal åpenhet og nysgjerrighet fra mitt eget hold. Jeg har lettere for å sette pris på denne graden av abstraksjon i visuell kunst og film enn jeg har i musikk, ettersom fraværet av tydelige markører over tid gir meg en følelse av å ligge og duppe i en sjøsyke-fremkallende, sensorisk depivasjonstank. Dersom tanken på å høre på Esoterics ‘A Pyrrhic Existence’ under påvirkning av salvie derimot gjør deg gira, kan jeg helhjertet anbefale et dypdykk ned i Gribberikets gnagende skjærsild på ‘Dråpen’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tore Fagerheim – Cessation of Existence/ The Demon Core

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Tore Fagerheim, tidligere gitarist i band som Shadowmind, Unholy Quest og Repent, har i senere år viet døgnets musikalske timer til en omfattende produksjon av backing tracks under eget navn. Disse sporene fulgte til å begynne med backing track-kulturens generiske retningslinjer, som vil si at de ble titulert etter toneart og musikalsk stil (den første låta hans het «E Minor 80’s Power Ballad Guitar Backing Track). I senere tid har det virket som at gitaristen har begynt å investere seg mer i materialet han produserer, noe de mer artistiske utgivelsestitlene og cover-illustrasjonene er tegn på.

De to nye demoene til Fagerheim, ‘Cessation of Existence’ og ‘The Demon Core’, er gode eksempler på denne trenden. Demoene er som vanlig fylt med instrumental-spor i et kommersielt melo-death/metalcore-modus, men utgivelsene unngår å oppleves som ren bruksmusikk som følge av beslutningen om å gi dem en noenlunde kunstnerisk presentasjon. I tillegg er det subtile forskjeller på innholdet på de to demoene rent uttrykksmessig, hvilket de to kontrasterende cover-illustrasjonene skildrer på effektivt vis.

Satt på spissen kan man si at ‘Cessation of Existence’ inneholder melo-death av en episk og melodisk art som sender tankene i retning Insomnium, der ‘The Demon Core’ fremstår som et Bring Me the Horizon-komponert Doom-soundtrack, dersom de mottok kreative innspill fra Justin Broadrick fra Godflesh. Dette er dog kun linser som Fagerheim filtrerer sin kommersielle, In Flames-aktige melo-death gjennom, og generelt sett har de to demoene svært mye til felles rent uttrykksmessig.

Så er det også slik at låtene på de to demoene ikke helt unnslipper å oppleves som backing tracks. Samtlige av sporene bygger på en elementær base av enkle metalcore/melo-death-riff, hvilket i kombinasjon med instrumental-formatet og de lite oppsiktsvekkende trommesporene gjør at det hele får et tydelig soundtrack-skjær over seg. Dette er nok uansett intensjonen til Tore Fagerheim, så det blir feil av meg å dømme musikken etter kriterier den ikke forsøker å oppfylle i utgangspunktet. Vurdert på egne premisser – som bakgrunnsteppe for aspirerende gitaristers klumsete drodling – utretter musikken til Tore Fagerheim nøyaktig det den prøver på, og selv jeg som ikke har prøvd å skvise ut et eneste lick over låtene har funnet et eller annet av verdi å huke tak i på ‘Cessation of Existence’ og ‘The Demon Core’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strymer – Enraged in Utter Darkness

Strymer er en svartmetallduo fra Telemark som slapp både debut- og andreplata si i fjor. Sistnevnte, som altså er ‘Enraged in Utter Darkness’, kom ut i desember og skiller seg noe fra forgjengeren med sine litt kortere låter. Strymers eksistensgrunnlag og stiluttrykk er imidlertid like umiskjennelig. Her er det snakk om skikkelig meat and potatoes-svartmetall, der enkle og aggressive komposisjoner i kjent stil pakkes inn i lavoppløselig produksjonskvalitet.

På ‘Enraged in Utter Darkness’ gjør Strymer det dermed ikke spesielt komplisert for seg selv, og i mine ører er det snakk om noe som kan beskrives som en blanding av noen av elementene fra de tidligste utgivelsene fra Burzum og Darkthrone. Plata varer i litt over en halvtime, og når verktøykassa er såpass kjent og begrenset er det ingen stor overraskelse at det finnes enkelte anonymiteter på ‘Enraged in Utter Darkness’. Allerede i åpningslåta synes jeg for eksempel gitararbeidet er litt vel simpelt og kjedelig, og det samme kan nok sies om noen av låtene og partiene i midten av utgivelsen.

Hovedinntrykket mitt er likevel at Strymer jevnt over lykkes ganske godt med å levere en rå og kompromissløs svartmetallopplevelse på ‘Enraged in Utter Darkness’. Dette gjelder særlig når de krydrer låtene med litt variasjon, noe som eksempelvis skjer i andrelåta «As The Snow Falls», der duoen drar litt treigere og mer doom-metallske riff opp av hatten. Den påfølgende låta, «Cause Of Death», synes jeg også treffer godt, da på grunn av en ganske så mye mer deprimerende stemning enn det man ellers finner på denne frenetiske utgivelsen.

For ellers er det nettopp hurtighet og aggressivitet som gjelder, og ofte byr Strymer på noe som kan minne om den grindcore-aktige svartmetallriffinga Blodkvalt også utsatte verden for i fjor. Når denne oppskriften brukes er det særlig avslutningslåta «Vinternatt» jeg synes peker seg ut som et klart høydepunkt. Så er ikke kvaliteten så høy at jeg tror Strymer klarer å skille seg ut i mengden av prosjekter som prøver å revitalisere 90-tallets svartmetallformler, men stort sett lykkes duoen godt med det de prøver på på denne plata. Aggressiviteten og vederstyggeligheten er i alle fall i god behold tvers gjennom.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Avertia – «Decay»

Siden fjorårets flotte plateutgivelse ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’, har svartmetallprosjektet Avertia gjort en liten haug av små påfunn. Den akustiske EP’en ‘He Who Hunts for Screams, Pt. 1 to, Pt. 4’ kom i mars, og siden da har bandet sluppet noen versjoner av visesangen «Driver Gjennom Bergen By» sammen med Helge Grønhaug og samarbeidet med Fjøsnisse om låta «Sjelefred». Sånn sett er den nye singelen «Decay» et aldri så lite gjensyn med et egenrådig, ekstremmetallsk Avertia vi kjenner bedre fra før, om låta så peker i noen nye retninger for bandet.

Denne konsise fireminutteren viderefører nemlig mye av det Avertia har gjort tidligere. Håndverket ligger fortsatt nærmest svartmetallen, og det potente melodiske elementet bandet har gjort god nytte av før ligger godt bevart i noen flotte leads. «Decay» viser imidlertid et tydeligere slektskap med trad-metallen, og har særlig noen lead-gitarer som like fullt går i dialog med klassiske metalluttrykk fra 70- og 80-tallet. Forholdsvis vellykket er det også, selv om jeg synes mystikken og uttrykket på bandets forrige fullengder kledde dem litt bedre. Et flott og drivende verstema løfter uansett låta nevneverdig.

Skrevet av Alexander Lange

Draken – «Symbiote»

Med mannskap som blant annet har gjort seg bemerket i Spidergawd og Shining slapp bandet Draken sin selvtitulerte debutskive i fjor. Nå er trioen snart klare med andreplata ‘Book of Black’, og som en liten førjulsgave har bandet servert låta «Symbiote» som smakebit.

Denne låta tyder på at ‘Book of Black’ kommer til å låte skitnere, grommere og – ja – mer i tråd med bandets stoner-aktige uttrykk enn debutplata. «Symbiote» låter uhyre behagelig, gjørmete og metallisk på en gang, og byr blant annet på et utsøkt hovedriff og en flott balansegang mellom metallisk råskap og smakfulle hint til klassisk rock. Smittedråper fra Even Hermansens jazz-karriere er også mulig å antyde. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Witch Club Satan – «Solace Sisters»

Ute nå via Lost and Found Productions/ bandet selv

Trioen Witch Club Satan skapte et helvetes leven i den norske musikkindustrien – i alle fall den delen jeg til daglig omgås i – da de inntok scenen med sin punkete, svartmetalliske teater-performance under årets by:Larm. Det er muligens et tegn på et bredere samfunns-onde at jeg føler meg nødt til å nevne at trioen utelukkende består av kvinner, men med tanke på deres uttalte ny-feministiske vinkling på svartmetall-sjangeren føler jeg at dette er en temmelig bevisst del av agendaen. Ut ifra det jeg har funnet av intervjumateriale på nettet får jeg inntrykket av at trioens overordnede mål er å fremdyrke et kvinnelig perspektiv på en ellers mannsdominert sjanger, og dette med et utgangspunkt i «heksa» som symbolsk figur.

«Heksa» i så henseende, kan blant annet sies å stå for en omfavnelse av den utøylede naturen i oss, og dette virker definitivt å være en betydelig drivkraft i musikken til Witch Club Satan. Gruppen har selv uttalt at de har «bestemt seg for å lære å spille instrumenter», og med dette punk-aktige utsagnet i bakhodet vil man gjøre klokt i å forvente noe eksplosivt og elementært heller enn noe voldsomt sofistikert. Disse forventningene blir i stor grad innfridd på bandets andre singel «Solace Sisters», hvilket er en sprengladning bestående av støyende og utypisk svartmetall.

Det mest fremtredende aspektet ved bandets uttrykk for min egen del, er uten tvil den beske og glefsende vokalen. Growling er i dag et utbredt verktøy som brukes uten videre ettertanke innenfor metallsjangeren, og vi gjør godt av å minnes teknikkens røtter som ekstremt emosjonsuttrykk. Witch Club Satan virker klare over dette, og gir seg i kast med vokalstrofene med en innlevelse som sender tankene i retning Lingua Ignota (En dame som sikkert ikke heller hadde hatt noe imot å bli omtalt som heks i ny-feministisk forstand). Når det kommer til den øvrige musikken på «Solace Sisters», mener jeg Witch Club Satan får det til bedre enn på debutsingelen «Hysteria», selv om de fortsatt har en vei å gå før den kvinnelige svartmetallen er etablert som uttrykk. Det er dog ingen tvil om at trioen har satt seg et spennende og særegent mål, så jeg ser frem til å se hvordan prosjektet utvikler seg på sikt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kaaboos – «Wrath of Gods»

Kaaboos er det svartmetalliske soloprosjektet til den mystiske autoren «Atash», som for øyeblikket holder til i Sandefjord. Prosjektets tematiske vinkling er utpreget satanistisk og anti-religiøst, men i denne omgang er det ikke kristendommen som primært får gjennomgå. «Atash» er nemlig opprinnelig fra Iran/Persia, og fører dermed et Islam-kritisk perspektiv som er ganske lite utforsket innenfor sjangeren per dags dato.

Musikalsk sett virker Kaaboos både påvirket av 90-tallets klassiske sjangeruttrykk og mer brutale utviklingstyper fra 2000-tallet. Riffene er av en keiserlig og krigersk type, og trommene har et maskin-aktig, industrielt skjær som minner om Blut aus Nord sine ‘777’-utgivelser fra 10-tallet. «Atash» sin brølte vokal innehar et hint av Attila Csihar sin maniske besettelse, og generelt sett låter «Wrath of Gods» oppriktig rasende i sitt anti-religiøse sentiment. Hjemmestudio-produksjonen – spesielt de programmerte trommene – gjør at låta fortoner seg noe rigid og udynamisk, men til å være et nybakt enmannsprosjekt i demo-stadiet er dette slettes ikke noe dårlig utgangspunkt for Kaaboos.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dadlur – «Something about Spacebase (Grausamkeit cover)»

Fans av Grausamkeit – mannen bak det sagnomsuste sjangerbegrepet «true heroin black metal» – se ikke lengre enn til Bandcamp-siden til det nordnorske frenchcore/svartmetall-prosjektet Dadlur etter ditt neste skudd! Designet som pryder Dadlur sitt cover av «Something about Spacebase» virker kanskje å være et varsel om en desto mer korrumpert og jævlig versjon av tyskerens allerede smertefullt lavoppløste svartmetall, men i all realitet har coveret en ganske klar og fin produksjon – i alle fall sett gjennom Bandcamp-metallens relative linse. Konsekvensen er at det endelig er mulig å nyte Grausamkeits nydelige melodikk, som ellers til stadighet har vært gjemt under heroin-svartmetallens formidable vegg av støy.

*Obs! Heroin-svartmetallen er kun en meme!

**Ennå

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#50-#36)

Da er tiden endelig kommet til å presentere produktet av et år med nitidig lytting og skriving, nemlig listen over Metallurgis favorittplater fra 2021. Da vi i februar bestemte oss for å gi ut en toppliste ved årets slutt var vi slett ikke sikre på hva vi kunne forvente av den norske metallscenen – det eneste som er sikkert er at vi ikke forventet den voldsomme mengden med kvalitetsmusikk som vi faktisk fikk. Lista vår – som i utgangspunktet var begrenset til 20 plater – vokste gradvis i løpet av året, og da arbeidet med å ferdigstille lista begynte for alvor, skjønte vi at vi måtte heve antallet til 50 for å redde i alle fall deler av nattesøvnen.

Til tross for denne omfattende skalaen har vi fremdeles sett oss nødt til å kutte skiver som vi gjerne skulle ha gitt en plass; faktisk er det 15-20 plater som har hatt plass på lista den siste måneden som nå ikke er å spore. Hvor kjipt det enn er å ikke kunne fremheve alle utgivelsene vi mener fortjener det i år, så er det kun et tegn på hvor sunn og sterk den norske metallscenen er for øyeblikket, og det vekker en sterk trang til å gyve løs på neste års utgivelser så snart som overhodet mulig.

Men nå er det tid for å kaste ære på de utgivelsene som faktisk har klart å krige seg til en plass på lista, og dermed befinner seg i godt selskap på den største oppsummeringen av det norske metall-året 2021 du vil finne noe sted, punktum. Lista vil bli rullet ut over de neste fire dagene, med de femten nederste plasseringene i dag, og deretter i bolker på femten og ti hvorav de ti beste platene vil bli postet på onsdag. Tusen hjertelig takk skal dere ha for at dere har lest og støttet oss gjennom vårt første år som blogg, og sees i pit’en i 2022!

Fredrik Schjerve og Alexander Fossen Lange

#50: Avertia – Når Nordavinden Kaster Kniver

Plateselskap: Norwegian Dark Arts
Sjanger: Folk-black metal

Først ut er svartmetallbandet Avertia, som i år har levert noen imponerende takter av den mer melodiske og folkmetallske svartmetallskolen. På ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ tilnærmer Avertia seg materialet sitt på forfriskende vis, og lar de vakre og mer harmløse sidene av uttrykket sitt gå i styggvakker forening med det mer rå og gjennomført svartmetallske. I så måte er ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ en ganske modig prestasjon, der innflytelsen fra post-metall og folkmetall føles smidig og edruelig inkorporert på en måte som får Avertia til å skille seg ganske mye ut som svartmetallband. Det melodiske blinkskuddet «Dødsdans» og black’n’roll-flørten «Forakt» utgjør de største høydepunktene.

Beste låter: «Dødsdans», «Forakt»

Link til omtale
Strømmelink

#49: Terra Odium – Ne Plus Ultra

Plateselskap: Frontier Records
Sjanger: Progressiv metall

Med medlemmer fra band som Spiral Architect og Manitou blant rekkene – for ikke å nevne Steve DiGiorgio på bass! – kommer det kanskje ikke som noe sjokk at debutskiva til Terra Odium utsondrer erfaring og kompetanse fra hver eneste vrengte tone og slag på trommeskinnet. ‘Ne Plus Ultra’ er hugget ut av samme råmateriale som den mørke progmetallen til grupper som Nevermore og Arch/Matheos, men med et tonespråk og en dramatikk som er gruppas helt egen. Det er noe fabelaktig goldt og kjølig ved universet Terra Odium maler over skivas syv låter, fra «Crawling»s alarmerende åpningsinstrumental til den doom-aktige marsjen som leder oss ut i natten mot slutten av «The Clouded Morning». Denne gjennomgående dystre atmosfæren reflekteres godt via den dystopiske betonglabyrinten som preger albumcoveret, og er det definerende elementet i den komplette og smått visjonære pakken som Terra Odium utgjør i 2021. Årets sterkeste norske progmetall-skive.

Beste låter: «Crawling», «The Thorn»

Link til omtale
Strømmelink

#48: Sirenia – Riddles, Ruins & Revelations

Plateselskap: Napalm Records
Sjanger: Symfonisk metall

Sirenia er et for lengst veletablert og forholdsvis velkjent symfonisk metallband internasjonalt, og årets ‘Riddles, Ruins & Revelations’ er bandets tiende fullengder. Om det ikke er bandets beste prestasjon til nå, er det i alle fall en skive som gjennom noen helt strålende høydepunkter ikke levner noen tvil om at bandet fortsatt finner toppformen, og som ut fra det får oppdrevet noen virkelig sterke øyeblikk av den litt mer melodiske og pop-befengte metallskolen. Særlig første halvdel av ‘Riddles, Ruins & Revelations’ utgjør en solid rekke slagere. Musiker- og vokalprestasjonene er det ingenting å si på, et nyintrodusert elektronisk preg føyer seg fint inn i soundet, og på menyen finner man både saftige Rammstein-gitarer, et drøss med Nightwish-vibber, hooks med In Flames-aktig effektivitet – og kanskje til og med en ABBA-assossiasjon eller to.

Beste låter: «Addiction No. 1», «Towards an Early Grave», «We Come to Ruins»

Link til omtale
Strømmelink

#47: Warzaw – Werewolves on Wheels

Plateselskap: Usignerte
Sjanger: Tradmetall

I et år hvor kjipe nyheter har sett en inflasjon som rivaliserer Ungarns legendariske krakk i ’46, har den desidert kjipeste nyheten vært at Warzaw fremdeles står uten plateselskap. For en kar som har jammet debuten deres ‘Werewolves on Wheels’ siden januar virker det nesten utenkelig at det skal kunne gå an å gi ut en debut som er så tjåka full med rødglødende trad-riff, radioklare refrenger og heseblesende gitarleads uten at selskapene steller seg i kø utenfor øvingsrommet med kontrakt og fjærpenn i hånd. Dessverre har urettferdig behandling av kultur-sektor også vært et sentralt stikkord for året, og dette ser ut til å strekke seg ut over områder som er direkte berørt av regjeringens korona-tiltak også. Løsningen på dette er selvfølgelig å hive ‘Werewolves on Wheels’ på anlegget desto oftere, i et tappert forsøk på å få de døvblinde label-folka til åpne øynene for Warzaws fengende og gjennombrudds-klare tradmetall. Slå et slag for rettferdigheten: spill ‘Werewolves on Wheels’ på repeat!

Beste låter: «The Second Banana», «Burner», «Spitfire»

Link til omtale
Strømmelink

#46: Vulture Lord – Desecration Rite

Plateselskap: Odium Records
Sjanger: Black/thrash

Vulture Lords ‘Desecration Rite’ er fort et av årets sinteste norske metallplater, der det dystre og uhyggelige albumcoveret komplementerer en utgivelse der musikken uavbrutt driver fremover i arg og bekmørk stil. ‘Desecration Rite’ er dermed sagt ikke en spesielt atmosfærisk plate, men henter snarere sin nådeløse energi fra et høyst gjennomført black/thrash-uttrykk som i seg selv signaliserer et mannskap med tung erfaring innenfor scenen. Når plata også kan tolkes som en bittersøt hyllest til avdøde Trondr Nefas, som står bak noe av materialet, er det fint å konstatere at det er snakk om en stilsikker og bunnsolid prestasjon der Vulture Lord aldri mister grepet om sitt beske, drivende og hardtslående uttrykk.

Beste låter: «Stillborn Messiah», «The Vulture Lord», «Beneficial Martyrdom»

Link til omtale
Strømmelink

#45: Goat the Head – Strictly Physical

Plateselskap: Crispin Glover Records
Sjanger: Stoner/death metal

Goat the Heads ‘Strictly Physical’ er en av årets største musikalske gåter. Hvordan går det an å fremstå som så vel-lest og lærd, og så primitiv og huleboersk på en og samme tid? Hvordan går det an å skrive dødsmetall som er så røff og brutal, men samtidig så gjennomgående musikalsk? Dette er den type spørsmål som melder seg underveis i turen gjennom Goat the Heads ‘Strictly Physical’, en høyst original skive selv fra et vid-vinklet, internasjonalt perspektiv. Bandet har selv døpt uttrykket sitt «samtids-huleboer-dødsmetall», som burde si sitt om det ukartlagte territoriet som bandet trakterer i sin ambisiøse musikk. I løpet av snaue førti minutter vil du få servert gnistrende dødsmetall, prog-teksturer, atmosfæriske utbrudd av svartmetalliske ledegitarer og Voivodske eksentrisiteter – det hele ledet an av en vokalist som høres ut som Matt Pike er i ferd med å tape kampen mot Hulk-genomet. ‘Strictly Physical’ er en fascinerende lytteropplevelse som inneholder noen glitrende musikalske påfunn du ikke vil kunne finne andre steder i 2021.

Beste låter: «The Call of Ixodes», «Miracle»

Link til omtale
Strømmelink

#44: Sarke – Allsighr

Plateselskap: Soulseller Records
Sjanger: Black metal/heavy metal

På ‘Allsighr’ videreutvikles og finslipes Sarkes litt underlige og interessante tilnærming til svartmetall ytterligere, der klassiske heavy metal- og doom metal-elementer får uvanlig stor plass og bidrar til et rikt og unikt uttrykk. ‘Allsighr’ er en variert affære med mange smakfulle vendinger, og byr både på klassiske svartmetallutblåsninger, enkle, effektive metallriff og ikke minst en strålende inkludering av synther. Det er snakk om en 40 minutters affære som aldri blir kjedelig i kraft av Sarkes gode evne til å samle en stor og tilsynelatende usannsynlig bukett elementer i en meningsfull og stort sett velfungerende enhet.

Beste låter: «Grim Awakening», «Funeral Fire», «Glacial Casket»

Link til omtale
Strømmelink

#43: Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – Legend of Valley Doom, pt. 3

Plateselskap: Crime Records
Sjanger: Power metal

Fullførelsen av Marius Danielsens ‘Legend of Valley Doom’-saga er i seg selv en bragd som fortjener å bli omtalt i en post som denne. Det krever sin mann å samle en veritabel armé av legendariske skikkelser innenfor powermetallen, for så å organisere dem rundt et felles innspillingsprosjekt uten at resultatet blir et klossete rot av Halford-hyl og Formel 1-gitarspill. Å i tillegg feste et high-fantasy-rammeverk rundt det hele og skrive nok fengende hooks til å tiltrekke misunnelige blikk fra den øvrige Europeiske powermetall-scenen; ja det bør ikke gå usett hen. ‘Legend of Valley Doom Pt. 3’ er en musikalsk fest som kun de olmeste av oss vil kunne klare å motstå, et fargerikt og hjertevarmende epos som kommer til å bestå som et viktig landemerke innenfor norsk powermetall i forutsigelig framtid.

Beste låter: «Mines of Eloroth», «Deep in the Mountain»

Link til omtale
Strømmelink

#42: Beyond Man – Beyond Man

Plateselskap: The Sinister Flame
Sjanger: Black metal

Beyond Mans selvtitulerte debutplate, som altså kom først i år tross bandets allerede langvarige virke, utmerker seg ved å være et uttrykksmessig unikt og prisverdig statement innenfor den norske metallscenen i år. ‘Beyond Man’ er i og for seg en atmosfærisk svartmetallplate, og den okkulte, mytologiske tematikken er til å ta og føle på i soundet, men uten at bandet gjør seg avhengig av massive, suggererende låter eller hauger med staffasje i produksjonen. Snarere preges ‘Beyond Man’ like fullt av et ganske rått og direkte uttrykk som minner mye om noe et band som Darkthrone kunne funnet på. Sånn sett føles plata forfriskende, spesiell og fandenivoldsk, og det i spedd noen virkelig gode, effektive komposisjoner og en særlig sterk vokalprestasjon.

Beste låter: «Ave Unsera», «The World Encircler»

Link til omtale
Strømmelink

#41: Octohawk – Animist

Plateselskap: Crime Records
Sjanger: Progressiv sludge metal

‘Animist’ er både en logisk videreutvikling av musikken som medlemmene i Octohawk gav ut under navnet Mammüth, og et hopp i ambisjonsnivå og uttrykksmessig egenart som etterlater deres tidligere utgivelser i støvet. Progressive og spacerock-aktige impulser som har ligget latent i gruppens låter i lang tid hopper nå ut av høyttalerne på slående vis, og det tematiske fokuset på animisme – ideen om at alle naturlige objekter kan besjeles – gjenspeiles i tribalistiske elementer og rystende språklige bilder. ‘Animist’s noe langtrukne spilletid gjøres opp for av det faktum at noen av årets beste låter finnes på skivas låtliste, der spesielt «Weather the Storm» og «By the Root» er uslåelige høydepunkter for mitt eget vedkommende. Octohawk har åpnet en portal til et nytt og spennende univers på ‘Animist’, et univers jeg håper vi får undersøkt grundig i årene som kommer.

Beste låter: «Weather the Storm», «Iconoclast», «By the Root»

Link til omtale
Strømmelink

#40: Syning – Syning

Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Black metal

Debutalbumet til trønderske Syning er fantastisk bekmørkt. I løpet av en tredelt halvtime holder dette atmosfæriske svartmetallbandet lytteren nede i noen virkelig mørke og dype avgrunner og avkroker, men det skjer uten at de gir slipp på hensyn til variasjon og en verktøykasse som er innholdsrik nok til å holde noe så tungsindig interessant hele veien. Her får man servert mørk, sørgelig ambient, isbelagte orgeltoner, seige gitarpartier og noen strålende klimaks. ‘Syning’ er dermed en virkelig prisverdig del av det usedvanlig sterke året til plateselskapet Terratur Possessions.

Beste låt: «Et Siste Skrik»

Link til omtale
Strømmelink

#39: Messerschmitt – Oh Death

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Sludge/doom

Messerschmitts retur til den norske metallscenen med ‘Oh Death’ har vært et gledelig gjensyn med en av våre mest distinkte stilistiske entiteter innenfor sludgy doom. Med sin tungt hamrende rytmeseksjon – en naturlig bi-effekt av å ha to trommiser i medlemstallet – og seige, nesten absurd grove gitarlyd utgjør Messerschmitt en brutal og urban motpart til den nasjonale doom-scenenes mer psykedeliske, science fiction-rettede fakter. ‘Oh Death’ har i tillegg en ekstremt markert visuell estetikk som best kan oppsummeres som «propaganda-plakatene til en satanistisk og verdensomspennende dødskult», en vibbe som strekker seg over i musikken gjennom apokalyptiske koringer og illevarslende orgelspill. Det er sjeldent at doom-skiver klarer å etablere en så sterk identitet i løpet av en snau halvtime som ‘Oh Death’ gjør, en aldri så liten bragd innenfor en sjanger som vanligvis må strekke seg ut i det dobbelte for å gjøre halvparten av inntrykket.

Beste låter: «Ave Satani (Blood, We Want Blood!)», «No Tomorrow»

Link til omtale
Strømmelink

#38: Einherjer – North Star

North Star - Limited Edition av Einherjer (VINYL - Red)

Plateselskap: Napalm Records
Sjanger: Vikingmetall

Man kan bare forestille seg adrenalinet og pulsen til vikingkrigere da de festet blikket på plyndringsmål i en fjern, men voksende landhorisont, og den beske sjølufta som må ha truffet trynet og de voldsomme bølgene som slo mot skipsskroget. Men når jeg har hørt på Einherjers ‘North Star’ har jeg i alle fall kunnet innbille meg at jeg får et lite hint av en slik følelse. Dette velrennomerte Haugesund-bandet har raffinert et allerede velfungerende vikingmetall-uttrykk på denne plata, og kommet sterkt ut ved hjelp av noen tøffe og hardtslående mid-tempo-komposisjoner som aldri mislykkes med å fremkalle en dødseffektiv vikingfølelse. Men overdrevet eller flashy føles det aldri, og med det tror jeg dørene er åpne for en stor lytterskare som vil kunne ha glede av et sterkt første møte med hardtslående vestlandsk metall.

Beste låter: «Stars», «Ascension»

Link til omtale
Strømmelink

#37: Kal-El – Dark Majesty

Plateselskap: Majestic Mountain Records
Sjanger: Stoner/doom

Hvordan skriver man en stoner/doom-plate på over én time som ikke kjeder vettet av lytteren spør du? Jo det skal jeg fortelle deg; du kaster inn et par punchy hitlåter på fire minutter, og sørger for at de omkransende monsterlåtene inneholder noen av de hvasseste riffene veteraner som Sleep og Monster Magnet hadde klart å produsere dersom du holdt en revolver mot tinningen deres. Legg til en planet-knusende lydproduksjon og en vokalist som låter som Ozzy Osbournes ukjente bror, og du sitter mer eller mindre igjen med Kal-Els femteskive ‘Dark Majesty’. Med ‘Dark Majesty’ har Kal-El svart på de forsterker-tilbedende massenes bønner, og levert en skive som vil få murpussen til å drysse ned fra taket i både eget hjem og hjemmene i fem kvartalers omkrets. Heldigvis vet den erfarne stoner/doom-troppen også å utstyre låtene sine med rikelig med pusterom og pauser, og resultatet er en skive som flyter helt utmerket fra start til slutt. Kal-El har med ‘Dark Majesty’ vist at de ikke er fremmed for å strekke seg til nye høyder, og som følge er jeg svært spent på å se hva slags auditive sprengladninger denne gjengen kan finne på å skrive i kjølvannet av sitt nye karriere-høydepunkt.

Beste låter: «Temple», «Spiral», «Dark Majesty»

Link til omtale
Strømmelink

#36: Lysjakt – Ethereal Palace

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Death metal/metalcore

Det er ikke så lett å putte en undersjangermerkelapp på Lysjakts ‘Ethereal Palace’. Plata kan nok best beskrives som en oppvisning i mange av den moderne metallens sider og kvaliteter, og gjør bruk både av dødsmetallsk brutalitet, metalcore-aktige gitarvibber og en stadig sludge-tåke som ligger over et egentlig ganske teknisk og progressivt grunnuttrykk. I det ligger en svært solid og velprodusert prestasjon, der det særlig er kvaliteten på selve riffene som sørger for et jevnt, høyt nivå og noen skikkelig sterke høydepunkter. Det går nok for eksempel ikke an å ikke la seg trollbinde av de melodiske vendingene ut i «Death May Die», basstyngden i åpningsriffet i «Leave the Light» og det uimotståelige black’n’roll-riffet i tittellåta. Her og flere andre steder treffer Lysjakt blink.

Beste låter: «Death May Die», «Leave the Light»

Link til omtale
Strømmelink

Klikk her for plass #35-#21.

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Visegard – «Hvor Gausta Rår»

På den kommende spliten ‘Kirkegard’ spiller Visegard den melodiske motparten til det mer aggressive og krigerske uttrykket til Kirkebrann. «Hvor Gausta Rår» – Visegards første singel fra spliten – er kraftig og velprodusert svartmetall, med en ambivalent atmosfære som balanserer prekært mellom håpefullhet og dysterhet. I likhet med Kirkebrann holder Visegard seg unna svartmetallens blasfemiske vinkling på sin nye låt, men velger heller å foreta et dypdykk inn i de svært nordiske temaene natur, mørke, død og resiliens.

Visegards tilnærming til mørk melodikk er utrolig naturlig og uanstrengt. Låtas vers og refrenger ligger og svever over et rikt og mangefasettert harmonisk landskap, som senere blir befolket av en ruskete og viril samling mannsrøster. Låtas andre halvdel veier dessverre helhetsinntrykket litt ned, ettersom den melodiske ledegitaren kopierer det underliggende riffet i store trekk, samtidig som den repeteres i overkant lenge. «Hvor Gausta Rår» er uansett en bunnsolid og tidvis fabelaktig svartmetall-låt, som sett i sammenheng med Kirkebranns singel kan tyde på et en av høydepunktene innenfor norsk svartmetall i 2021 kan vise seg å være – av alle ting – en split. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jointhugger – «The Calm»

Jointhugger viste på singelen «Midnight» at det bor noen potensielle, bluesy hit-skapere i dem – selv om den ti minutter lange låta demonstrerte at de rommer mange andre dimensjoner også. Trioens melodiske teft er godt ivaretatt på deres nye singel «The Calm», selv om den i denne omgang er presentert i et mer tradisjonelt stoner-format enn på forgjengeren. Dersom man sidestiller de to singlene fra bandets kommende skive blir det tydelig at de tre gutta fra Horten makter å skape sann variasjon innenfor den ganske uniforme sjangeren stoner/doom, noe som lover svært godt for ‘Surrounded by Vultures’ (som for øvrig ble sluppet på søndag).

«The Calm» er Jointhugger redusert ned til sin stoner-kjerne, med nok kvalitetsstemplede riff til å sette skrekken i både Matt Pike og Al Cisneros. Bandets grovkornede fuzz-bass og kampesten-aktige gitarlyd utgjør fortsatt fronten av lydbildet – som på skiva synes å ha fått en profesjonalisert poleringsjobb, muligens på bekostning av de herlige, analoge teksturene som regjerte på ‘Reaper Season’. Vokalen til Nico Munkvold har som tidligere en bluesy affekt, med en oktav-dobling som av en eller annen grunn sender tankene mine i retning en del alternative strømninger innenfor rock og metall på 90-tallet.

Jointhugger er mestre i å sprite opp tradisjonell stoner/doom via aktive og hendelsesrike låtstrukturer. På «The Calm» kommer denne tendensen til uttrykk via broens rasende, pentatone skred, som stadig avbrytes av stillhet og wah-wah-draperte gitarlicks. Bandet ligger og mesker seg uanstrengt i den rytmiske lomma over hele låtas spilletid, før en tøylesløs akselerasjon avslutter det hele med brask og bram. «The Calm» er nok et hakk i beltet for Jointhugger og deres låtskriver-kanon, og en låt som burde vekke entusiasme hos samtlige fans av skikkelig bunntung stoner/doom.

Skrevet av Fredrik Schjerve

KINGSEEKER – Butterflies

KINGSEEKER: Butterflies | NRK P3 Urørt — Usignert, ute på strømmetjenester

«Butterflies» er den fjerde singelen det østlandske metalcore-bandet KINGSEEKER har sluppet siden 2019, men dessverre bare den første vi på Metallurgi har klart å fange opp. Låta vitner like fullt om et band som på tross av beskjeden berømmelse begynner å få grep om et nokså profesjonelt teft.

Her får man en metalcore-kruttønne som dyppes i post-hardcorens melankoli, og KINGSEEKER klarer særlig å imponere med et uhyre effektivt hovedtema som står fjellstøtt som fundament for et herlig Trivium-aktig refreng. Ellers må også vokalen nevnes, som nok tilføyer det meste bandet har av en slags egenart med sitt hardcore-preg – ikke helt ulikt noen av Jacob Bannons prestasjoner i Converge. Såpass skittent er det at jeg nok skulle ønske at råskapen i vokalen også ble noe mer gjenspeilet i den nokså polerte produksjonen. Til syvende og sist lander imidlertid «Butterflies» som en imponerende tre-minutter fra et fortsatt ferskt metalcore-prosjekt som jeg gleder meg til å høre fortsettelsen av.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Mortemia – «Devastation Bound»

Når vi nå har ankommet midtveispunktet i Morten Velands utrulling av Mortemias andreplate har prosjektets natur virkelig begynt å komme i fokus. At ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ utarter seg mer som en samling singler enn en klassisk plateopplevelse vil neppe oppfattes som noe negativt blant musikerens mange fans, ettersom det er innenfor låtformatet Veland har utmerket seg mest over årenes løp. På platas femte singel har han med seg Melissa Bonny (Ad Infinitum), nok en stjerne i boka som rommer listen over mannens høyst vel-selekterte gjestevokalister.

«Devastation Bound» er like eventyr-aktig og minst like pop-metallisk som noe annet nummer fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ vi har hørt så langt. Tunge gitarer og glitrende orkestrering utgjør et effektivt underlag for Veland og Bonnys vekslende vokalbidrag, hvor spesielt sistnevnte gjør en utmerket jobb på det fengende refrenget. Det skal sies at jeg ikke lot meg overbevise like enkelt av denne låta som av prosjektets tidligere låter – kanskje på grunn av det litt uelegante breakdownet som åpner låtas midt-seksjon, kanskje på grunn av at den pop-metalliske vinklingen ikke oppleves som like uanstrengt som vanlig. Jeg lot meg likevel overbevise til slutt, og «Devastation Bound» er dermed nok en symfonisk metall-perle levert av Veland og hans armé av gjestevokalister – om kanskje ikke den mest blank-polerte av prosjektets fem perler til nå.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dold Vorde Ens Navn – «Syke hjerter«

Etter det jeg synes var en litt skuffende første singel, begynner ting virkelig å love godt for Dold Vorde Ens Navn (DVEN) kommende plate ‘Mørkere’ som kommer om en måned. Singel nummer to, «Er det måneskinn», viste noen interessante symfoniske elementer, og den nye låta «Syke hjerter» klarer også å imponere.

Utgangspunktet for låta er friskt, rått og enkelt, der en ukomplisert og taktfast trommerytme legger grunnen for det trege, klare og nærmest doom metal-aktige hovedriffet. Med vokalen over, som er forbausende tydelig til svartmetall å være og nesten er litt vel høy og klar, kan låtas innledende seksjoner minne mye om øyeblikk både på Satyricons ‘Deep Calleth Upon Deep’ og Ulvehyrdes ‘Englemakersken’. Det har samtidig en viss egenart, og denne egenarten styrkes nok også av det Ulver– og Opeth-aktige midtpartiet der vakre akustiske gitarer og sørgmodig clean-vokal får hjelp av symfoniske innskudd til å nå et virkelig flott klimaks. Når hovedtemaet deretter vender tilbake og synker ned i en akustisk versjon av seg selv, er det dermed snakk om en solid låt fra DVEN som får meg til å glede meg til den fulle albumopplevelsen – all den tid dette ikke er direkte overveldende saker.

Skrevet av Alexander Lange

Kite – «Currents»

Andre singel fra den kommende skiva til sludge-bandet Kite står og spinner hjula i den samme emosjonelle søla som sin forgjenger. Dundrende sludge-riff og spenningsfylte pusterom skaper vekslende dynamikk i kjent post-stil, og de hardcore-lenende skrikene til Ronny Flissundet krysser av det siste kriteriet som må til for gi gruppen status som sludge-utøvere av rang. Låtas fem minutter bygger seg opp til et desperat klimaks, et rensende instrumental- og vokalutbrudd som ebber ut i et skingrende og ensomt postludium.

Sludgens nødvendige tyngde og tragiske atmosfære er nok en gang på plass på «Currents», men produksjonen mangler fortsatt en viss dybde og presisjon for å virkelig konkurrere med sjangerens tungvektere i 2021. Det er likevel snakk om kompetent og effektiv sludge, hvilket naturligvis må forventes når man har med medlemmer av band som Sâver og Tombstones og gjøre – to band som på hvert sitt hvis har mestret musikkens lave frekvenser. «Currents» er en nedstemt og vektig affære, som et rustent og forlatt tankskip som ligger og dupper i svart hav.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Avertia – «Triumphant Gleam»

Det melodiske svartmetallbandet Avertia har tydeligvis vansker med å legge fra seg instrumentene og ta seg en velfortjent pause – selv etter å ha levert en av årets sterkeste norske svartmetallutgivelser i ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’. I bandets Spotify-bio står det nemlig at Vestlands-bandet er i full sving med sin neste skive, et prospekt som for min egen del får blodet til å bruse av forventning. Om Avertia ikke makter å ta seg en fullstendig ferie fra bandvirksomheten, så klarer de i alle fall å senke skuldrene og ha det litt moro, hvilket har resultert i et cover av Darkthrones «Triumphant Gleam» fra ‘Panzerfaust’.

«Triumphant Gleam» er en langt mer aggressiv og direkte låt enn noe av materialet som ga ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ sin lengselsfulle melodikk, og dermed er det også en effektiv ganerenser. Primitive og muskulære riff deler plass med byksende og punk-påvirkede fartsmetall-riff, og resultatet er en effektiv adrenalin-injeksjon, om kanskje ikke så fryktelig spektakulært. Produksjonen er temmelig tørr og moderne, og klarer dermed ikke å beholde den maniske råskapen som går som en djevel gjennom originalen. Avertias versjon av «Triumphant Gleam» utgjør en underholdende digresjon, men nærmer seg på ingen måte den glitrende tinden av melodisk svartmetall de trollbandt oss med tidligere i år.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Navian – «Apricity»

Navian er et instrumentalband med beina plantet i den moderne progmetallen, og har nå sluppet tredjesingelen «Apricity» fra deres kommende debutalbum ‘Cosmos’. Her får vi fra begynnelsen servert en salig blanding av kreative gitarleads, elektroniske elementer og bakenforliggende synther som sender assossiasjoner til djent-band som Periphery, men der innslagene av spretne, mørke gitartoner minner vel så mye om spenstighetene til Polyphia. Bandet drar lytteren gjennom flere lag og seksjoner på de fem minuttene låta varer, og krydrer det også med noen melankolske og roligere gitarpartier som kan minne om et eller annet John Petrucci-påfunn. Med det evner Navian å sprøyte inn mange kule og egentlig også ganske lett fordøyelige prog-elementer i en nokså tettpakket låt, selv om jeg definitivt savner mer originalitet og egenart og «Luna» nok fortsatt troner som bandets beste singel i denne omgang. Det er musikerprestasjonene som står igjen som det aller mest imponerende – for ikke å snakke om den flotte, avsluttende oppbygningen i låta.

Skrevet av Alexander Lange

Lysjakt – «Sonic the Hedgehog 3: Boss Act 2»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Til slutt har vi nok et kuriosa levert av en av årets sterkest album-debutanter, nemlig Lysjakt sitt metallcover av «Sonic the Hedgehog 3: Boss Act 2». Coveret er som de fleste spillmusikk-covere i metallisk stil både bombastisk, corny og gledesspredende som fy, så ta deg en lytt dersom du trenger en skikkelig energi-boost underveis i en ellers traust arbeidsdag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Mortemia – «Decadence Deepens Within»

På den fjerde låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Session’ har Morten Veland virkelig sørget for å matche stemme med låtmateriale. «Decadence Deepens Within» er nemlig sterkt inspirert av 90-tallets klassiske og gotiske dødsdoom, og hvem passer vel bedre enn en av Norges fremste praktikere av uttrykket til å stå for låtas fokalpunkt. Jeg snakker selvfølgelig om Liv Kristine fra Theatre of Tragedy og senere Leaves’ Eyes, en stemme som med sin eteriske og nesten sefyr-aktige tonekvalitet kan kaste et eventyr-aktig preg over selv den dystreste ekstremmetall.

Selv om «Decadence Deepens Within» er en uttalt gjenmaterialisering av 90-tallets dødsdoom gjør den oppskalerte lydproduksjonen det mer naturlig å trekke tråder til Swallow the Sun‘s plater fra rundt 2010. Dette gjenspeiles i overgangen fra Velands growlede vers til Liv Kristines nedtonede refrenger, selv om dette også er en dynamikk som er lett å spore tilbake til sjangerens klassiske epoke. I og med at det er Morten Veland vi har med å gjøre er det ingen grunn til å forvente annet enn mesterlig bruk av melodikk, og både introens gitarer og refrenget byr på smektende melodier godt støttet opp av rytmeseksjonens robuste grunnvoller.

Det som kanskje mest av alt skiller Mortemia fra Velands hovedprosjekt Sirenia er at førstnevnte åpner for sjangermessige bidrag som ikke blir naturlig innenfor sistnevntes strengere rammeverk. På «Decadence Deepens Within» opptrer bidraget i form av den Dimmu Borgir-aktige symfoniske svartmetallen som leder oss fra bro til siste refreng, en uhyre velfungerende digresjon som peker mot et annet viktig aspekt av Mortemias identitet sammenliknet med Sirenia. Mortemia er nemlig tydeligere påvirket av ekstremmetall enn Sirenia, hvilket gjør at prosjektene kontrasterer hverandre på en god måte. En tydelig rollefordeling er essensiell når det kommer til å sjonglere flere prosjekter på en gang, et konsept som Veland virker å ha fått en naturlig forståelse av etter mange år i musikkbransjen. «Decadence Deepens Within» er nok en elegant sammensmeltning av to distinkte musikalske personligheter, noe som kan sies å være den sentrale visjonen bak den foreløpig plettfrie ‘The Pandemic Pandemonium Sessions».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Okkultokrati – «Candlemas Eve«

Førstesingelen fra Okkultokratis kommende split med Maggot Heart, «Wolfssegen», signaliserte en smakfull videreutvikling av black’n’roll-bandets allerede bunnsolide uttrykk. Taktfaste rockeriff med svartmetallsk eim om seg drev, som så ofte før, komposisjonen fremover, og en usedvanlig sterk innsprøytning av effektbelagt skrikevokal og gotiske synther sørget videre for et forfriskende og mektig lydbilde – også sammenlignet med tidligere materiale fra bandet.

«Candlemas Eve» lar disse elementene utfolde seg videre – og det mens Okkultokrati nok en gang evner å imponere. Her er nok rock-elementet enda mer i forgrunnen med et upåklagelig og nokså enkelt hovedriff, og et stort, vakkert refreng og et litt underlig clean vokal-parti er noe av det som løfter det til enda litt større høyder også – alt mens synthene fortsatt leverer en guffen og litt spesiell stemning. Som ved mange andre låter av bandet merker jeg at Okkultokrati kanskje kan bli en smule tålmodige med selve låtlengden. Når det gjelder å virkelig få mest mulig ut av musikkens atmosfæriske sider, tjener imidlertid de fem minuttene også et nyttig formål.

Skrevet av Alexander Lange

Dold Vorde Ens Navn – «Er det måneskinn«

DOLD VORDE ENS NAVN Release Video Single 'Er det måneskinn?' | Metal Shock Finland (World Assault ) — Ute nå via Lupus Lounge

«Er det måneskinn» fortoner seg som en aldri så liten overraskelse i opptakten til Dold Vorde Ens Navns (DVEN) kommende plate ‘Mørkere’. Mens den forrige singelen «Løgnens Abstinenser» var en nokså typisk svartmetallåt uten de helt oppsiktsvekkende grepene, er denne låta nemlig et ganske annet dyr, der symfoniske og filmmusikk-aktige elementer får tre frem og låtstrukturen fremstår litt luftigere og mer dynamisk.

Dimmu Borgir-sammenligningen er vanskelig å komme foruten, men det er vel så riktig å karakterisere «Er det måneskinn» ved at DVEN også klarer å koke opp noe litt særegent. Uttrykket er noe friskere, enklere og mer lavmælt enn det man vanligvis finner innenfor den symfoniske svartmetallen. I tillegg er det bare å slå fast at DVENs forsøk er av høy kvalitet. Den «Dovregubbens hall»-aktige melodien sitter som et skudd, de litt teatralske innslagene av vokal fungerer utmerket, og den melodiske oppbygningen fra intet og til en ganske storslått avslutning som starter midt i låta er et flott stykke arbeid. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Jointhugger – «Midnight»

Jointhugger imponerte staben til Metallurgi voldsomt da de slapp «Reaper Season» tidligere i år, en atten minutter-lang mammut av en låt som kan være Norges beste bidrag til stonersjangeren per dags dato (i alle fall om du spør undertegnede). Nyheten om at gruppens andre plate slippes senere i høst har derfor vært kilde til ekstreme mengder hype her i gården – en hype som både kompliseres og tilspisses av den første singelen fra ‘Surrounded by Vultures’.

«Midnight» er nemlig ingen direkte videreføring av styrkene bandet demonstrerte tidligere i år, men et ganske annet beist som ikke nødvendigvis er betydelig svakere av den grunn. Åpningens knakende frekvenser skaper til å begynne med forventninger om en naturlig oppfølger til «Reaper Season», men riffet som til slutt kommer deisende ut av feedback-tåka er langt mer konsist og singel-verdig enn de massive bautaene som kastet sine skygger over forgjengeren. Koringene som støtter opp rundt Nico Munkvolds bluesy fraser på versene pusher «Midnight» enda lenger inn i singel-territoriet, og de effektbelagte sveipene som dukker opp fra tid til annen er prikken over i-en for et musikalsk strekk som kan være Jointhuggers mest fengende til nå.

Men som låtlengden på ti og et halvt minutt tilsier er ikke bandet fornøyd med å simpelthen skrive en solid fire-minutters singel og så bukke ut. Det som følger er en utstrakt og kreativ instrumentell eskapade, fylt av hurtige og dansbare groover, synkoperte hugg og en høytsvevende, avsluttende gitarsolo. En retur til det fengende singelmaterialet virker så og si uunngåelig, og slutter ikke Jointhugger sirkelen med dette velutprøvde men fortsatt tilfredsstillende trikset. «Midnight» overstiger ikke «Reaper Season» i kvalitet i mine øyne, men det har den heller ingen grunn til å gjøre ettersom den bare er en brikke i det større puslespillet som er ‘Surrounded by Vultures’. Det den er, er en låt som oppleves som uhyre kompakt sin lange spilletid tatt i betraktning, og som demonstrerer at Jointhugger er i stand til å skrive overbevisende musikk nesten uansett hvordan de velger å presentere den. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Phantom Fire – «Sweet Jezebel»

Fartsmetall/svartmetall-duoen Phantom Fire fortsetter å rulle ut promoen i forkant av sin kommende platedebut ‘The Bust of Beelzebub’, og denne uka har vi endelig fått bryne oss på debutens andre singel (tredje om man teller med EP-en ‘Return of the Goat’), «Sweet Jezebel». Låta bygger videre på «Feed on Fire»s fandenivoldske biker-identitet, samtidig som den åpenbarer nye sider ved det unge prosjektets fortsatt uavklarte helhetsuttrykk.

Et slående og hardnakket åpningsriff leder oss inn i «Sweet Jezebel»s ulmende og røyklagte indre. Som tidligere er musikken preget av en utrettelig higen etter fart og spenning, hvilket i denne omgang er temperert via et gradvis oppbyggende mellomparti som fungerer organisk nok til å kunne være frem-jammet. Etter en klimaktisk og noe skjærende ledegitar brytes spenningen opp via trommebrekk og hengende akkorder, før hovedriffet returnerer med full styrke, denne gangen gitt ekstra momentum via dundrende d-beats og blast beats i trommene. Låtstrukturen fungerer utmerket, og koblet med styrken til de individuelle partiene er resultatet at «Sweet Jezebel» gjør enda større inntrykk enn «Feed on Fire», i hvertfall for mitt vedkommende. ‘The Bust of Beelzebub’ ser ut til å bli en minneverdig hendelse i årets norske undergrunns-tidslinje, en uregjerlig og autentisk kobling mellom farts- og svartmetall som velter som svart røyk ut av høyttalerne.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Martyra – «Maleficium«

Til slutt tar vi for oss en mystisk, fire minutter lang sak som er sluppet av svartmetallprosjektet Martyra fra Trondheim. «Maleficium» er ingen svartmetallåt, men et småguffent ambient-stykke med ritualistiske, lavmælte trommeslag som ryggrad. Brølende bass ligger under, vakker vokal drukner i det dunkle lydbildet, og spinkle, men romslige gitartoner får lyse det opp ørlite grann. Det er i det hele tatt et flott stykke ambient og et effektiv stemningsbilde, like fullt som man får håpe på at det også blir del av noe litt større en gang i fremtiden.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Deathhammer – «Rapid Violence«

«Rapid Violence» ble sluppet nå i august i forbindelse med en konsert med Deathhammer og Furze på Vaterland i Oslo, og er en thrash-offensiv av det voldsomme og skamløse slaget – tittelen passer låta, for å si det sånn. Det er nok heller ikke et uventet trekk fra bandet, snarere tvert i mot, der det har etablert seg som en respektert, hemningsløs og smått teatralsk stjerne på den norske thrash-himmelen de siste årene. På «Rapid Violence», som på mye annet av bandets materiale, sitter King Diamond-aktige falsettoer løst, tempoet er akkurat så raskt at instrumentene så vidt rekker å holde tritt, og det er rett og slett ganske moro å høre på hvor heseblesende thrash disse gutta evner å koke opp. I «Rapid Violence» ligger også mye kul dynamikk når bandet sørger for et litt dystert, om enn noe subtilt, stemningsskifte mot slutten av låta. Her melder også noen umenneskelig raske gitarleads sin ankomst før Deathhammer runder av de fem og et halvt minuttene med svettepåkallende thrash.

Skrevet av Alexander Lange

Doedsvangr – «As the Rivers Bleed their Blessings»

Annonseringen av ‘Serpents ov Old’, Doedsvangrs nye skive under Debemur Morti er store nyheter i svartmetallverdenen. Med en medlemsrekke bestående av mesterhjernene bak Sargeist og The Order of Apollyon – i tillegg til våre landsmenn Doedsadmiral fra Nordjevel på vokal og den evig hardtarbeidende Anti-Christian på trommer – er Doedsvangr en supergruppe med høy stjernefaktor i undergrunnsmiljøet. At gruppen i tillegg har blitt plukket opp av Vindvals plateselskap Debemur Morti er nok til å eskalere hypen til usunne nivåer, og slippet av bandets nye singel «As the Rivers Bleed Their Blessings» hjelper ikke akkurat på saken.

Doedsvangrs nye album er per plateselskapets nettsider komponert ved hjelp av en svært ukonvensjonell metode. Trommespor til samtlige av låtene ble spilt inn av Anti-Christian helt i begynnelsen av prosessen, hvilket deretter fungerte som grunnmuren resten av bandet reiste låtene på. På «As the Rivers Bleed their Blessings» kan resultatene av denne prosessen skimtes i trommebeatenes særegne sving, en tilsynelatende liten detalj som ender opp med å ha stor betydning for låtas karakter over flere lytt.

«As the Rivers Bleed their Blessings» åpner med et beat som er så tungt i steget at det nesten minner om den industrielle vibben som gjennomsyret Vardes «Skuld» fra i fjor. Svellende bølger av kvelende svartmetall velter ut av gitarene til Shatraug og BTS, og Doedsadmiral maler apokalyptiske og dramatiske bilder med sin karakteristiske raspevokal. Det er noen vanvittige dimensjoner som finner sitt uttrykk i gitarenes massive akkorder, og både melodiske utsving og tordnende, Enslavedsk vikingmetall bidrar til å farge låtas hendelsesrike forløp. «As the Rivers Bleed their Blessings» er et utrettelig, fremrykkende flammehav av en singel, en låt som presterer å levere på alle forventningene man måtte ha til det fremragende mannskapet som utgjør Doedsvangr.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dold Vorde Ens Navn – «Løgnens abstinenser«

Dold Vorde Ens Navn (DVEN) er et svartmetallband fra Oslo bestående av medlemmer som også har spilt i blant annet Dødheimsgard, Satyricon og det tidlige Ulver. Singelen «Løgnens abstinenser» er det første bandet har sluppet siden debut-EP’en ‘Gjengangere I Hjertets Mørke’ fra 2019, og mens produksjonskvaliteten er skrudd noen hakk opp på denne låta, når nok dessverre ikke kvaliteten på låtskrivingen helt opp til høydepunktene fra EP’en.

Det starter imidlertid svært bra. Hovedtemaet på «Løgnets abstinenser» er sterkt og gjør jobben utmerket som en storslått, melodisk gitarintro som får intensiteten opp raskt og selvsikkert. Med det holder DVEN koken oppe godt i låtas åpningsstrekk. Utover blir imidlertid gitarmelodiene i overkant langdryge og ensformige, trommene holder stadig den samme beaten uten å tilføre spesielt mye dynamikk og vokalen ligger i overkant langt fremme i lydbildet – da også med noen småsurheter i clean-vokal-segmentet. Bandet lander fint ved å la hovedtemaet også sette punktum, og lead-gitar-partiet mot slutten er også velkomment, men i alt sitter jeg igjen med et inntrykk av et band som ikke helt har nådd potensialet sitt på denne låta. I bunn ligger nemlig mye produksjonskvalitet og et sterkt utgangspunkt for god, melodisk svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Kite – «Turbulence»

Med en line-up bestående av medlemmer fra band som Sâver, Tombstones og Stonegard er det naturlig å forvente bunnskrapende tyngde i møte med sludgebandet Kite. På sin nye singel «Turbulence» demonstrerer bandet at de er i stand til å lage engasjerende musikk ut av det som i bunn og grunn er temmelig ordinær sludge – hardcore-svertet og badet i den kaldsvettende desperasjonen som definerte sjangeren i sin oppstart.

Åpningens post-metalliske, luskende gitar narrer først lytteren til å tro at «Turbulence» kommer til å være en sakte oppbyggende affære, før de lidenskapelige hardcore-vokalene til Ronny Flissundet og rytmeseksjonens Kowloon Walled City-aktige tyngde tar tak i nakkeskinnet og river oss ned i gjørma. Til tross for at låta er rimelig streit etter sludge-standarder fungerer den veslende dynamikken godt, og det vel-skulpterte gitar-hooket som dukker opp fra tid til annen jobber overtid for å få festet låta til hjernebarken. Produksjonen makter å fremdrive den vektigheten som er essensiell for god sludge, men et mangel på rom mellom de ulike instrumentene gjør at deres respektive farger blandes på et litt uheldig vis. Til tross for dette er «Turbulence» en god førstesingel, et solid sludge-nummer som vet å veksle mellom spenningsfylt tilbakeholdenhet og eksplosive utbrudd.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hex A.D. – «All the Rage«

Bedre sent enn aldri – Hex A.D. slapp singelen «All the Rage» allerede i juni, men når den har gått under radaren vår og låta enn så lenge er eneste smakebit på bandets kommende plate ‘Funeral Tango for Gods & Men’, tar vi sjansen på en liten omtale likevel. Hex A.D. er et doom metal-band som allerede har noen fullengdere under beltet, og som også på denne låta skaper et inntrykk av at doom-metal-merkelappen er litt utilstrekkelig for å beskrive bandets musikk.

Her er nemlig prog-elementer og nikk til flere tradisjonelle metall-varianter så absolutt til stede, og det i en låt som føles like drivende og innholdsrik som den føles tung og mørk. Hammond-orgelet ligger stadig under de flotte, feite gitarriffene og droner, vokalen svinger mellom å hinte til britisk 70-talls-metall i versene til å minne om Neurosis og High on Fire i det knusende refrenget, og gitarene serverer mer enn nok krydder med et ordentlig progga hovedtema og noen svære gitarsoloer mot slutten. «All the Rage» er med det rett og slett en ganske interessant låt som viser overraskende mange sider av det som jo i bunn og grunn er ganske god og gammeldags doom-metall.

Skrevet av Alexander Lange

Relentless Aggression – «American Carnage»

Relentless Aggressions debutplate ‘A Shadow of All Things Broken’ viste et band som – hele 35 år etter sin oppstart – var i stand til å mane frem den bunnløse energien som man vanligvis finner i thrashmetallband i slutten av tenårene. Inspirert av tilbakemeldingene de fikk på sin autentisk-klingende thrash-debut returnerte duoen nesten umiddelbart til studioet, og resultatet er den tidsriktige tiraden i låtform, «American Carnage».

Bandet bruker lite tid på å demonstrere at energien fortsatt ikke har ebbet av, med et jagende mitraljøseriff som sender tankene i retning Deceaseds ‘Surreal Overdose’. Yngve Eide låter oppriktig sint der han står og skjeller ut amerikansk ukultur med sin høyst Araya-aktige røst, og musikken svarer med å pælme riff og trommebrekk rundt seg som om det var molotov-cocktailer under en gateprotest. Påvirkningen som klassisk thrash fikk fra punk er lett å spore i «American Carnage» sin krakilske fremdrift, og det hele eskalerer til en eksplosiv avslutning som slår hardere fra seg enn det meste på bandets debut. «American Carnage» viser et Relentless Aggression i full fyr og flamme, så vi får virkelig håpe at studiotilværelsen deres leder til flere thrash-perler i nær fremtid. Anbefalt for fans av klassisk, punk-påvirket thrash.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ghetto Ghouls – Wolf Guy

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Da Ghetto Ghouls slapp EP’en ‘The Horror of Party Beach’ tidligere i år ble jeg frelst av bandets frenetiske, humoristiske og ikke minst velutførte lek med punken og thrash-metallens mest voldsomme sider. Nå har de fulgt opp denne lille storsuksessen med singelen «Wolf Guy», som på alle måter holder koken oppe. Musikalsk ligger låta nærme materialet på ‘The Horror of Party Beach’ – om noe ligger speed- og thrash-elementene mer i forgrunnen denne gangen. Ghetto Ghouls leverer et voldsomt tempo og høy energi som får god drahjelp av et bredt vokalrepertoar, sterke gitarriff og noen fantastisk høylytte basstrommer, og det eneste jeg stusser på er egentlig en litt merkelig balanse i lydbildet når en gitarsolo runder av låta. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Vald Heks – «Supernova»

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Tentativ gitarplukking og søkende stråler av synth skaper en atmosfære av naturmystikk på Vald Heks debut-singel, den elleve minutter-lange sjelevandringen «Supernova». Bandet skriver i sin bio at de ønsker å by på musikk med et bredt spekter, dybde og diversitet i en tid der metallen har blitt mer og mer ensartet (noe jeg ikke akkurat kan si meg enig i), og «Supernova» er sannelig et godt argument for bandets egenartede synspunkt på moderne metall.

Bandets utgangspunkt kan sies å være en form for progressiv sludge som henter mengder av inspirasjon fra Mastodons moderne klassiker ‘Crack the Skye’. Det romslige klangbildet som åpner «Supernova» er som en temperert utgave av «Crack the Skye»s vevende gitarer, og de hurtigere strekkene minner om «The Last Baron»s joggende midtparti. Bandet er dog ingen Mastodon-klone – elementer som utsvevende rytmikk og den Jonas Renske-aktige, rensungede vokalen hjelper til med å distansere gruppen fra sine idoler.

I blant får jeg følelsen av at ambisjonsnivået overstiger bandets egenskaper noe, ettersom det rytmiske spillet tidvis er litt utight, samtidig som at enkelte overganger mangler presisjon nok til å overbevise. De røffere vokalene sliter også litt med å finne fotfeste i det kompliserte rytmiske landskapet, hvilket fremhever problemet ytterligere. Dette er skavanker som bandet trolig kommer til å jevne ut over tid, så for øyeblikket er det mer hensiktsmessig å fokusere på de positive faktorene som skiller bandet fra mengden. Jeg er personlig veldig interessert i å se hvor bandet kommer til å ta soundet de har jobbet seg frem til på «Supernova» hen, ettersom det er en lydsignatur som bugner av kreative rytmiske og atmosfæriske vinklinger. Du bør definitivt sjekke ut låta om du er fan av band som Mastodon eller norske Octohawk, men jeg også stor tro på at nysgjerrige nykommere kan finne litt av hvert å like på «Supernova».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Kal-El – Dark Majesty

Stavangersbandet Kal-El har i snart ti år vært en bauta innenfor norsk stoner/doom. Med sitt ruvende, Lowrider-aktige sound og udødelige interesse for B-film- og sci-fi-estetikk har bandet lenge appellert til en spesifikk gruppe med nostalgiske lyttere, men musikken har alltid prestert å heve seg over sine overfladiske karakteristikker. På sin femte plate toner Kal-El ned B-film-elementet, men skrur til gjengjeld opp sine kosmiske og sci-fi-inspirerte kvaliteter betraktelig. I prosessen skaper gruppen en hendelsesrik, detaljert og komplett plateopplevelse som unektelig er deres største plateprestasjon til nå.

Det første man vil legge merke til på ‘Dark Majesty’ er – som på de fleste av bandets utgivelser – det kolossale lyddesignet. Kal-El har lenge mestret den livsviktige kombinasjonen mellom drønnende Conan/Sleep-gitarer og vektige basstrommeslag som gir stoner/doomen sin mektige tyngde, og på ‘Dark Majesty’ er denne kombinasjonen mer potent enn noensinne tidligere. Med en total spilletid på 65 minutter kan bandet dog ikke lene seg på sine tyngre kvaliteter alene, og denne utfordringen møter de erfarne musikerne med sin velutviklede sans for dynamisk og teksturell variasjon. Kosmiske og svevende partier møter drivende og tungrock-inspirert jamming møter bølge etter bølge av krengende stoner/doom-riff, det hele bundet sammen av «Cpt Ulven»s rungende stemme og melodiske teft.

Noe annet som hjelper ‘Dark Majesty’ med å holde lytterens fokus over sin veldige lengde er måten Kal-El har strukturert plata låtmessig. For hver kosmiske og utsvevende stjerne-odyssé vi får (f.eks «Temple», «Kala Mishaa»), får vi også noen mer tungrockende og drivende skudd fra hofta (som de fire minutter-lange «Spiral» og «Comêta»). Til tross for at bandet har tatt mange grep for å gjøre platas lengde mer håndterbar, er det ingen tvil om at ‘Dark Majesty’ bør lyttes til som om den var en dobbel-LP. Hør på de fire første låtene, ta deg en pause, og kast deg inn i den vidvankende B-siden med nytt fokus og ferske ører.

Når jeg reflekterer rundt platas høydepunkter blir det fort tydelig at Kal-El har et skarpt øre for singelmateriale. «Spiral» er en av de mest fengende låtene som har ramlet ut av den norske metallscenen i 2021 – en joggende og drivende bulldoser som kaster sin fulle vekt bak sitt fabelaktige refreng. «Mica» og «Dark Majesty» ligger ikke langt bak kvalitetsmessig, men tar seg bedre tid til å utforske instrumentale ideer via sine eventyrlystne og jam-tunge broer. Til slutt kan vi nevne «Kala Mishaa», som etter en snerrende bass-intro bruker sine resterende ni minutter på å bygge opp massivt med klangmasse og momentum.

Og sånn sett hadde det kanskje vært best om «Kala Mishaa» fikk æren av å sette punktum for plata, ettersom avslutningssporet «Vimana» oppleves som litt overflødig etter 55 meskende minutter med kaloritett stoner/doom. Det er likevel lite annet jeg kan rette mitt kritiske øye mot på ‘Dark Majesty’, ettersom det er en rikholdig og komplett utgivelse som tar sitt utvalgte sound og raffinerer det til et mesterlig sluttprodukt. ‘Dark Majesty’ er en stor begivenhet innenfor norsk stoner/doom, og en utgivelse som vil falle i smak hos både rød-øyde stoner-hoder og mer generelle metall-lyttere. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Caravans to the Outer Worlds»

Midt oppe i det forrykende og kaotiske gildet som er slippet av Enslaveds fire streamede konserter fra korona-perioden er det lett å glemme at det nærmer seg et år siden slippet av bandets 15. studioplate ‘Utgard’. Plata – som bød på en tematisk reise inn i underbevissthetens ukjente farvann inspirert av psykoanalytikeren Carl Jung – var på mange måter et stilistisk veikryss for bandet, og et av spørsmålene jeg har stilt meg selv oftest i etterkant av slippet er hvorvidt bandet tenker å fortsette ut i det psykedeliske og post-punkete universet de manet frem på plata, eller om de kommer til å snu skipet tilbake til tryggere havner. «Caravans to the Outer Worlds», tittelsporet fra bandets kommende EP, deklamerer med både tittel og innhold at Enslaved ikke er ferdige med å høste visdom fra Utgards disige og langstrakte vidder helt ennå.

Vindene som blafret i seilene på skipet som fraktet Enslaved gjennom ‘Utgard’ uler fremdeles på åpningen til «Caravans to the Outer Worlds», men en rytmisk ambiguøs basslinje varsler tidlig om kursendring for den rastløse musikerbanden. En diffus og psykedelisk atmosfære etableres, før et frenetisk parti vender blikket tilbake til ‘RIITIIR’s mer kaotiske øyeblikk. En ting som blir klinkende klart over «Caravans…» drøye seks minutter er at Enslaved har fullstendig oversikt over styrkene til sine respektive medlemmer, og de får alle muligheten til å flekse sine musikalske muskler innen vinden loser oss ut på slutten av låta. Isdal pisker opp en stjernestorm med sine flerrende gitarlinjer, Vinje lokker noen kosmiske 70-talls-teksturer ut av keyboardet sitt, Sandøy fungerer som en rytmisk hyperdrive for bandets rom-farkost, og Kjellson er den bryske barden som returnerer for å fortelle om de utrolige tingene som eksisterer ute i den kaotiske eteren.

Og så har vi selvfølgelig Bjørnson, mannen som skriver brorparten av bandets låtmateriale og tekster. Det er ingen tvil om at Bjørnson har mye av æren for at bandet har beholdt en lett gjenkjennelig identitet gjennom mengdevis av stilistiske skifter og utviklinger, men intervjuer rundt slippet av ‘Utgard’ og de fire streaming-konsertene ga meg inntrykket av at den nye medlemsbestanden har blitt et stadig mer integrert beist. «Caravans to the Outer Worlds» sine lydmalende kvaliteter og yrende musikalske liv vitner om et mulig frem-jammet aspekt, og bandets uttalelse i forbindelse med EP-annonseringen hinter også til en slags uunngåelig kollektiv transformasjon. Som blodfan av Enslaved kan jeg ikke annet enn å omfavne bandets nyfunnede retning og progresjon, ettersom ‘In Times’ og ‘E’ bar tegn til stagnering til tross for sine utallige styrker. Enslaved er nok en gang en uforutsigelig kreativ naturkraft på «Caravans to the Outer Worlds».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Blood Red Throne – Conquered Malevolence

Blood Red Throne - Imperial Congregation — Ute nå via Nuclear Blast Records

«Conquered Malevolence» er den andre singelen som slippes i forkant av death-metal-yndlingene Blood Red Thrones plate nummer ti, ‘Imperial Congregation’. Stafettpinnen tas i og for seg modig videre fra førstesingelen «Itika», som slo lyttere i bakken med en ubestridelig death metal-soliditet da den ble sluppet for noen uker siden. «Conquered Malevolence» er imidlertid en vel så god, om ikke bedre, prestasjon fra bandet.

Igjen er det snakk om en låt der grunnformlene i death metal-skolen mestres på ypperlig vis – produksjonen er tung, kraftig og klar der en bukett av upåklagelige riff driver låta fremover. Musikken er på mange måter et ganske typisk death metal-uttrykk, og byr i alle fall ikke på store særegenheter eller dristigheter, men henter mye styrke særlig i et gitarspill som for meg fremstår noe mer dynamisk enn det man finner i et hvilket som helst typisk death-metal-band. Dette gjelder særlig bridge-partiet, der Blood Red Throne byr på mørke, hissige harmonier og et soloparti som åpner låta på strålende vis. Dette er i alle fall aspekter som gjør meg mer nysgjerrig på ‘Imperial Congregation’ og bærer bud om en plate som kommer til å levere varer av særlig høy kvalitet når den slippes i oktober.

Skrevet av Alexander Lange

Helheim – WoduridaR

Tittellåta på det bergenske svartmetallbandet Helheims neste plate er sluppet. Gjennom sitt nesten 20 år lange virke har dette bandet hentet inspirasjon fra den norrøne mytologien og derav etablert seg som en viktig aktør innenfor melodisk svartmetall, og om «WoduridaR» ikke serverer øregangene noen spesielt store overraskelser i så måte, vitner låta like fullt om en solid neste steg for Helheim.

Gjennom sitt melankolske og storslåtte preg er Helheims svartmetall her egentlig nokså vakker – særlig når den spinkle intro-melodien på «WoduridaR» vokser seg til å bli et sterkt, blendende akkordspill i versene. De neste seks minuttene sirkler mye rundt det flotte og folkemusikkinspirerte gitarspillet der Helheim også evner å by på noen hissigere variasjoner av verstemaet, og dette komplementeres av et storslått refreng der clean-vokalen sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ulvers ‘Bergtatt’ – med Helheims egenart i god behold. Til syvende og sist er nok «WoduridaR» en litt i overkant ensformig og repetitiv låt der dette repeteres mange ganger – likevel skygger ikke dette over at bandet har stålkontroll på selve materialet, der balansen mellom råskap og melankoli mestres uhyrlig godt.

Skrevet av Alexander Lange

Kal-El – «Mica»

Det nærmer seg slippet av det norske «Astrodoom»-bandet Kal-El sin femte full-lengder ‘Dark Majesty’, og i den forbindelse slapp gruppen nylig en stoner-koloss av en singel ved navn «Mica». Kal-El har i lengre tid jobbet med å perfeksjonere sitt enkle men effektive sound, og bandets senere singler har virket farlig nærme å lokalisere uttrykkets kilde og essens. I kombinasjon med albumets fantastiske illustrasjon kan dette tyde på en helhetlig oppgradering av både ambisjon og musikalsk presisjon for rogalendingene, og singelen «Mica» bekrefter dette med et buldrende stoner-vogntog som vil kunne høste bifallende nikk fra selv de mest kresne stoner/doom-fanatikere.

For folk som har fulgt bandet over en lengre periode er det lite nytt å melde på «Mica». Gitarene flytter fremdeles tektoniske plater med sine dundrende fuzz-bomber, og «Cpt Ulven» trenger fremdeles gjennom veggen av lyd med sin messingblanke og kraftige røst. Det er altså lite som har endret seg ved Kal-Els beine og tilfredsstillende stoner annet en kvaliteten på materialet og låtskrivinga, men disse har til gjengjeld blitt raffinert til et nesten uangripelig nivå. Riffene kaprer lytterens musikalske minne med en uimotståelig enkelhet, og refrengene fester seg til hjernebarken som om de skulle vært brent inn med et merkejern. ‘Dark Majesty’ ser ut til å bli årets norske event hva gjelder tung men tilgjengelig stoner/doom, så om du har sansen for B-filmer, romferdsel og armerte oppdateringer av ‘Master of Reality’s tårnende riff burde du notere ned 27. august i kalenderen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Phantom Fire – «Feed on Fire»

Den scene- og studiovandte duoen som utgjør Phantom Fire høstet i mai lovord hos Metallurgi for sin inspirerte og potente sammensveising av farts- og svartmetall på EP-en ‘Return of the Goat’. Nå har vi fått enda en smakebit på bandets kommende debut ‘The Bust of Beelzebub’, og sannelig svarer ikke «Feed on Fire» på forventningene, om ikke de kanskje til og med tilspisser dem en smule.

«Feed on Fire» tar sitt eget imperativ på alvor. Låta er som en flammedrevet doning som gradvis trapper opp fart og intensitet, for så å detonere i et selvoppslukende flammehav ved veis ende. Låta veksler hovedsakelig mellom to moduser over sin spilletid: et ondskapsfullt og trillende d-beat-parti, og et eskalerende strekk med intens og svermende svartmetall. Galskapen begrenser seg ikke utelukkende til disse to seksjonene endog, og lydbildet kompliseres med en elegant rekontekstualisering av åpningstemaet via bassakkorder, samt en ledegitar som minner om en slags djevelsk utgave av surf-maestroen Dick Dale. De akustiske gitarene vi så vidt skimter ved låtas ende er et solid hint om at Phantom Fire ikke ønsker å spille safe eller streit på sin kommende debut, så hold øynene oppe for et potensielt ekstremmetall-høydepunkt på senåret. Phantom Fire annonserer sin ankomst på den norske metallscenen med ildfull overbevisning på «Feed on Fire».

Skrevet av Fredrik Schjerve