nordjevel – Metallurgi

Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#10-#1)

Klikk her for å se plass #50-#36
Klikk her for å se plass #35-#21
Klikk her for å se plass #20-#11

#10: Ingenium – Sustenance through Death (2021)

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Psykedelisk/progressiv death metal

Teknisk sett ble Ingeniums ‘Sustenance through Death’ utgitt i 2021 (om enn på årets siste dag), men det hadde ikke vært snakk om å utelate skiva fra årets liste av den grunn. Trondheims-bandets smått visjonære dødsmetall kombinerer nemlig sjangerens klassiske, progressive trekk fra 90-tallet med en omfattende bruk av suggererende psykedelisk rock, og det på en måte som får kombinasjonen til å fremstå som det mest naturlige i verden. Det er lett å forestille seg at den romslige psykedelikaen kunne endt opp med å stjele fokuset fra bandets dødsmetalliske bragder, men Ingenium disker opp noen aldeles eksemplariske riffsekvenser som hindrer dette fra å skje. ‘Sustenance through Death’ er en uforglemmelig reise gjennom en av årets mest spennende og nyvinnende sjangerkombinasjoner innenfor norsk metall, og en soleklar inklusjon blant årets topp ti.

Beste låter: «Carnal Blood Boils», «The Heir of Sanity», «Orbital Decay»

Link til omtale
Strømmelink

#9: The Nika Riots – Derelict

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Undersjanger: Hardcore/metalcore

The Nika Riots‘ ‘Derelict’ har kanskje vært den vanskeligste skiva på denne lista å plukke ut noen favorittlåter fra. På nesten hver låt er det et eller annet gitarsegment, et eller annet skikkelig sterkt og fengende refreng eller en eller annen skikkelig tilfredsstillende hardcore-utblåsning som imponerer stort, og det gjør at det ikke er noen tvil om at denne plata er blant listas mest umiddelbart underholdende. Uttrykksmessig finner også bandet en herlig balanse mellom hardcore-sjangeren og metallelementer, og de blir som et norsk barn av mye av det band som Converge og The Dillinger Escape Plan har introdusert verden for. Så du får nesten bare høre hele plata.

Beste låter: «Dereliction Beat», «Like Swans», «Crime Tapes and Weltschmerz»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#8: Deathhammer – Electric Warfare

Plateselskap: Hells Headbangers Records
Undersjanger: Speed metal/blackthrash

Deathhammer har lenge vært en av de mest konsistente leverandørene av klassisk, høykvalitets ekstremmetall på norsk jord, men det betyr ikke at bandet ikke jobber overtid for å pushe håndverket sitt til enda et nytt nivå. På ‘Electric Warfare’ kombinerer bandet sin sedvanlige, heseblesende blackthrash med lengre låtformer trolig inspirert av lærdommer fra Black Vipers ‘Hellions on Fire’. De korte, kjappe sjokkene til låter som «Savage Aggressor» og «Thirst for Ritual» sidestilles med episke fartsgiganter som «Return to Sodom/ Soldiers of Darkness», og resultatet er en dynamisk skive som forundrer og forlyster, samtidig som den er fullstendig bestemt på å ta livet av deg. Det er nesten umulig å unnslippe dragsuget når ‘Electric Warfare’ settes på anlegget, og selv har jeg latt meg rive med inn i fulle gjennomlyttinger av Deathhammers foreløpige karriere-topp flere ganger enn jeg kan telle. Og flere skal det bli!

Beste låter: «Return to Sodom/Soldiers of Darkness», «Rapid Violence», «Violent Age of Bloodshed»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#7: Kharon – Shores of Acheron

Plateselskap: Hellstain Productions
Undersjanger: Black metal

Svartmetallen Kharon serverer på ‘Shores of Acheron’, som faktisk er bandets første plate på tross av et virke som visstnok strekker seg helt tilbake til 1989, er ikke nødvendigvis så unik eller nyskapende. Snarere er det rett og slett snakk om en helt uhyre solid bunt av svartmetallåter der et umiskjennelig svartmetallsk høyspenn forenes med et herlig riffteft og en bruk av melodier som tidvis setter musikken i dialog med de mer folketonale sidene av sjangeren. Det er snakk om en eneste stor imponerende låtskriverprestasjon, og det er utvilsomt deilig å kunne si at en svartmetallskive av såpass klassisk kaliber når såpass høyt på årets liste. Og bare se på det coveret, da.

Beste låter: «Destination Hell», «The Plague Returns to the Northlands», «The Face of Death»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#6: YAWN – Materialism

Plateselskap: Mindsweeper Records (eget plateselskap)
Undersjanger: Eksperimentell metall/djent

I blant støter man som lytter på en skive som fullstendig rekalibrerer forventningene dine til en bestemt sjanger. Djent-sjangeren gikk fort fra å være en yndling hos unge gitarister på det tidlige 10-tall, til å bli en uniform scene fullstendig tappet for kreativ driv og egenart. Dette var en enorm skuffelse etter det åpenbare potensialet til utgivelser som Vildhjartas ‘Måsstaden’ og Chimp Spanners ‘All Roads Lead Here’, så det er en tilsvarende enorm glede at norske YAWN har plukket opp ballen til 10-tallets største kreative drivkrefter innenfor sjangeren. Personlig mener jeg at de allerede har utkonkurrert den originale bølgens mest eksperimentelle grupper, ettersom ‘Materialism’ er en skive som fullstendig endrer forståelsen av hva djent kan være i 2022. Gjennom fire biomekaniske monstre av noen låter, forer YAWN djent-uttrykket gjennom en rekke rytmiske, tonale og elektroniske transformasjoner, og resultatet er en eksperimentell metallskive som er fullstendig uten parallell for øyeblikket – selv på den internasjonale scenen. YAWNs ‘Materialism’ et av årets friskeste pust innenfor sjangeren, og det er nesten skremmende å tenke på at dette er standarden de setter på sin aller første skive. Lytt og la deg forbløffe!

Beste låter: «Chaos I: Untelligence», «Lachrymator II: Lignite», «Lachrymator II: Tripwire», «Tokamak IV: Confluence»

Link til omtale
Strømmelink

#5: Nordjevel – Gnavhòl

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Teknisk black metal

Så stygg, frenetisk, teknisk og flerrende svartmetall som den Nordjevel friterer lytterne sine i på ‘Gnavhòl’ skal du lete lenge etter. Imponerende musikerprestasjoner og en helt forrykende og fryktinngytende innsats fra vokalist Doedsadmiral løfter komposisjonene på denne plata til sitt fulle potensiale, og blir viktige ingredienser i en svartmetall som fremstår både fremoverlent og tro mot sjangergrunnlaget. Det er nemlig få som så effektivt klarer å formidle vederstyggeligheten som mye av svartmetallen bygger på, samtidig som at Nordjevel lykkes godt med å gi det hele et moderne fortegn med høy produksjonskvalitet og et uvanlig sentralt teknisk og avansert aspekt i musikken. Med både denne fullengderen og fjorårets kruttsterke EP ‘Fenriir’ er det uansett ingen tvil om at Nordjevel nå kan kalles en spiller i den norske svartmetallscenen man ikke kan tillate seg å unngå å sjekke ut.

Beste låter: «Of Rats and Men», «Gnavhòl», «Spores of Gnosis»

Link til omtale
Strømmelink

#4: Hypermass – Empyrean

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv melodisk death metal

Hypermass sin debutskive ‘Empyrean’ er en av årets mest gåsehud-fremkallende plateopplevelser. Måten åpningssporet «The Constant» bygger opp forventning via futuristiske synther og rytmisk driv, for deretter å detonere i en fargerik eksplosjon av triumferende instrumentalspill er en ypperlig introduksjon til en skive som ‘Empyrean’, og en sekvens som er garantert å dynke metallfans i den varme, nuppete følelsen vi alle jakter på gjennom vår nitide musikklytting. ‘Empyrean’ er en tilnærmet perfekt debut; en skive som leverer like godt på den umiddelbare, kommersielle fronten som på den mer dyptgripende, kreative fronten. Det finnes ingen annen skive jeg har hørt på like mye som ‘Empyrean’ i 2022, og sånn sett er det nok kun en mikroskopisk loppehårsbredd som skiller den fra utgivelsene som topper lista. Sjeldent har det fremstått som så riv, ruskende urimelig at et band har stått uten plateselskap som for Hypermass, og jeg både tror og håper at 2023 kommer til å gi bandet den oppmerksomheten de fortjener. Jeg kommer i alle fall til å anbefale dem til samtlige innenfor hørevidde.

Beste låter: «Hivemind», «The Degenerate Strain», «Behind the Leviathan», «Empyrean»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#3: Djevel – Naa Skrider Natten Sort

Plateselskap: Aftermath Music
Undersjanger: Black metal

Ikke nok med at Djevel skulle slippe den strålende ‘Tanker Som Rir Natten’ i fjor; i år har bandet rett og slett sluppet noe som låter større, bedre og enda mer gjennomført i form av ‘Naa skrider natten sort’, som sammen med førstnevnte plate visstnok går inn i en trilogi som står i fare for å bli urimelig bra. ‘Naa skrider natten sort’ er en time med svartmetall som egentlig ikke har et eneste svakt øyeblikk, noe som i seg selv er uhyre imponerende når Djevel også får de monumentale komposisjonene sine til å fungere så godt i sin sammenheng og rekkefølge. Det som nok kan omtales som Djevels grunnformler tukles ikke mye med på denne plata, men til gjengjeld skviser bandet alt de kan ut av dem, og spennvidden mellom aggressiv svartmetall, dunkle, suggererende strekk og melodisk prakthåndverk gjør ‘Naa skrider natten sort’ til en svært variert lytteropplevelse. Årets soleklart beste utpreget atmosfæriske norske svartmetallplate.

Beste låter: «Naar Taaken Tetner», «Kronet Av En Væpnet Haand», «I Daudens Dimme Natt»

Link til omtale
Strømmelink

#2: Vorbid – A Swan by the Edge of Mandala

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Progressiv thrash metal

Når det kommer til det norske metallårets sterkeste progressive bidrag, så er det ingen tvil om at den bragden ble begått av Arendals Vorbid. ‘A Swan by the Edge of Mandala’ er en storstilt, konseptuell reise gjennom selvet og dets bestanddeler, akkompagnert av en form for progressiv thrash som er nesten blendende i sin kreative glød. Halsbrekkende instrumentalflukter knyttes sammen av minneverdige, melodiske tråder; det hele gjennomsyret av et rytmisk overskudd som holder lytteren i en konstant tilstand av årvåkenhet og spenning. Et ytterligere testament til gruppens kompositoriske tekke, er at den komplekse musikken danner en sammensveiset helhet hvor alt leder frem til siste akt, der «The Swan» setter punktum ved reisen på umåtelig tilfredsstillende vis. Det er rett og slett lite annet å gjøre enn å ta av seg hatten og beundre det Vorbid har fått til på ‘A Swan by the Edge of Mandala’; et landemerke innenfor norsk progmetall som trolig kommer til å være sammenliknings-idealet i årene som kommer.

Beste låter: «Union», «Ex Ante», «By the Edge of Mandala»

Link til omtale
Strømmelink

#1: Kampfar – Til Klovers Takt

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Black metal

Det er lett å forstå hvorfor Kampfar ser på sin niende plate ‘Til Klovers Takt’ som en slags kulminasjon av det bandet har gjort tidligere, og hvorfor de omtaler det som en plate de alltid har hatt lyst til å lage. Det er ikke fordi den nødvendigvis fungerer som en slags oppsummering av alt dette nesten tretti år gamle svartmetallbandet har gjort tidligere; nei, noe av det mest imponerende med denne plata er hvordan den står så støtt som et selvstendig og avgrenset prosjekt. Snarere er det fordi det ligger en så ubestridelig, forfriskende og gjennomgående profesjonalitet innbakt i disse tre kvarterene, og at det på sett og vis fremstår helt åpenbart at det er snakk om et band som har raffinert og finslipt et allerede veletablert grunnuttrykk med en utrolig god finfølelse. Låtene på ‘Til Klovers Takt’ er rødglødende, kaotiske, melodiske, intense, folketonale, hamrende og uforutsigbare, og det at Kampfar binder disse tendensene på en spesiell måte som likevel føles så naturlig er utrolig kult. Sammen med den sterke visuelle presentasjonen og den gjennomførte tematiske innretningen gjør det ‘Til Klovers Takt’ til en herlig pakke svartmetall med ubestridelig egenart.

Derfor var det egentlig aldri noen tvil om at dette var plata Metallurgi skulle kåre til årets beste i den norske metallscenen. Så håper vi dere lytter på denne i det nye året og forbi. Godt nyttår fra oss i Metallurgi!

Beste låter: «Urkraft», «Flammen fra nord», «Dødens aperitiff»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Dette innlegget inneholder våre favoritter fra de to foregående ukene.

Simen Jakobsen Harstad – ‘Stallo’

Simen Jakobsen Harstad er tross sin unge alder virkelig i ferd med å bli et kjent navn i norske rock- og metallkretser. Harstad er fra før av kjent som den ene halvdelen av den eminente stoner/doom-duoen Golden Core, og nå er han altså aktuell med sitt aller første soloalbum: ‘Stallo’. Behovet for et prosjekt utenom Golden Core kan nok sies å være tydelig ut fra det man hører gjennom hele denne skiva. Selv om lytteren får servert en og annen feit akkord og grovkornet gitarlyd, byr Harstad her opp til en annen dans enn den Golden Core har stått for. Musikken kan nok enklest plasseres innenfor landskapet av instrumental og progressiv rock og metall, der Harstad ikke er redd for også å prøve seg på stilistiske grep som ligger utenfor dette.

Med det får man på ‘Stallo’ smaken på en eventyrlyst og kreativitet som imponerer, særlig med tanke på at Harstad har komponert alt sammen og spilt nesten alt selv, bare med noen få bidrag fra andre utøvere. De mest metalliske innslagene kommer i platas første halvdel, der åpningen «Los» lar gitarakkorder legge fine teksturer over en småguffen loop, før skeive taktarter og friske arpeggioer setter opp farten på «Tribus». Platas tittellåt følger deretter opp i form av en nesten ti minutter lang prog-odyssé, der Harstad utviser en svært god kontroll på struktur og oppbygning. Den minner meg mye om mye av det nyere materialet til Opeth, og det beskriver nok også den stilistiske grunnstammen på ‘Stallo’.

Gitarklimpringen på «Columna Vertebralis» og den flotte, lille crescendoen «Aln» baner etter hvert vei for platas andre kjempe: «Nattens Vokter». Her komplementeres lavmælte clean-gitarer fint av solskinnsakkorder og en lekker solo i oppbygningen til platas kanskje aller flotteste klimaks – på tross av at låta muligens er en smule for omskiftende til å føles like konsistent som tittellåta.

Etter dette tar ‘Stallo’ en aldri så liten vending, og drar lytteren i et mer ambient-befengt, dunkelt og stemningsfullt hjørne. «Han Vandrer» og «Fata Morgana» er elektroniske ambient-stykker som gir meg assossiasjoner til småklipp fra post-rock-kjempene Godspeed You! Black Emperor og This Will Destroy Yous underlige og mørke annerledesalbum ‘Tunnel Blanket’. Men det virkelige høydepunktet i dette sisteleddet av ‘Stallo’ kommer nok helt til slutt, da i form av den melankolske balladen «Første Snø». Her skyver Harstad egen gitarklimpring og gjestemusikere på piano og saksofon frem i lyset i nesten seks minutter, noe som resulterer i en sann vidunderlighet og platas kanskje mest stemningsfulle innslag.

Noe som imponerer meg spesielt mye med ‘Stallo’ er hvordan Harstad klarer å formidle stemninger og inspirasjon såpass effektivt uten låttekster. Når jeg leser at inspirasjon hentes fra skogturer rundt Ammerud i Oslo, er det mye som stemmer når jeg samtidig lytter på musikken og tenker på egne skogturer i hverdagsskumringen rundt hovedstadens drabantbyer. Om jeg så får mye drahjelp fra egne personlige erfaringer, står ikke det i veien for at jeg trygt kan konstatere at ‘Stallo’ er en rik og flott opplevelse. Det er en plate som kanskje spriker litt vel mye stilistisk, men det gjør det også til en interessant debutplate, og noe som pirrer interessen for flere ablegøyer fra Harstads soloprosjekt. ‘Stallo’ oser nemlig av talent og anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Nordjevel – ‘Gnavhòl’

Få plater klarer å formidle et førsteinntrykk som det Nordjevels ‘Gnavhól’ gjør når åpningslåta «I Djevelens Skygge» når 50-sekundersmerket. Det første verset åpner portene til Helvete via en helt urimelig voldsom blast-beat, krystallklare, svære og iskalde moll-arpeggioer og gneldrende, høylytt vokal. Representativt for resten av denne platas materiale er det også. ‘Gnavhòl’ er noe av den mest flerrende, frenetiske og hurtige norske svartmetallen som er sluppet i år, og byr på en kompromissløshet og kaosfølelse som stadig nærmer seg overtenning.

Nordjevel har de siste årene sakte, men sikkert bygget seg opp et solid rykte som svartmetallband. Etter at andreplata ‘Necrogenesis’ sørget for et aldri så lite gjennombrudd i 2019, kom bandets første utgivelse på Indie Recordings i form EP’en ‘Fenriir’ i fjor, som vi i Metallurgi belønnet med en femteplass på fjorårets liste over beste EP’er. ‘Gnavhòl’ befester bandets egenart innenfor scenen, der svartmetallens uhyggelige og ondskapsfulle atmosfærer pares med et årvåkent øye for tekniske detaljer. Dette albumet minner mye om en del av materialet til band som Mayhem og Gorgoroth, men sender i større grad oppmerksomheten mot krevende og tekniske musikerprestasjoner som gir svært lite pusterom for lytteren.

Nordjevel klarer imidlertid like fullt å sørge for god dynamikk. Mer ekspansive og strålende mid-tempo-partier dukker for eksempel opp i andrelåta «Of Rats and Men» og den påfølgende «Satans Manifest», og en virkelig tilfredsstillende groove kommer til live i tittellåtas andre halvdel. Det skaper god variasjon når låter som «Within the Eyes» og «Gnawing the Bones» viser Nordjevel fra sin beskeste side, der vokalist Doedsadmiral setter kronen på verket med sin helt ufyselige og klare røst.

Platas definitive høydepunkt for meg er låta «Spores of Gnosis», der et virkelig ondskapsfullt hovedriff og refreng får drahjelp av en illsint, stratosfærisk melodi som utvikler seg til en storslått gitarsolo på slutten av låta. Etter at «Gnawing the Bones» deretter sørger for en andpusten etappe mister imidlertid ‘Gnavhòl’ dampen litt, der den ti minutter lange og vesentlig tregere «Endritual» blir en i overkant langtekkelig affære, tross sterke temaer, før «Twisted Psychosis» avslutter ballet uten helt å tilføre noen nye høydepunkter. Det hindrer imidlertid ikke ‘Gnavhól’ fra å være et sant høydepunkt i seg selv for det norske svartmetallåret, og i det vesentligste er dette en vill, imponerende og bunnsolid lytteopplevelse som stadig slår meg i bakken med sin råskap.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Kingdom«

Jommen er det ikke mye svartmetall igjen i Enslaved-maskineriet. Grutle Kjellsons umiskjennelige skrikevokal ligger som et anker i bandets svartmetallgrunn, men ellers bar både fullengderen ‘Utgard’ og fjorårets EP ‘Caravans to the Outer Worlds’ bud om bandets fullkomne transformasjon til et ganske rendyrket progressivt ekstremmetallband. Den nye singelen «Kingdom» sementerer nok en slik utvikling, da med Enslaveds stadige egenart i behold.

«Kingdom» er – i alle fall ikke så langt – betraktet som en del av noe større prosjekt, og omtales av bandets gitarist Ivar Bjørnson som en hyllest til både ideers slitestyrke, thrash metal, space rock og ambient-pionérer. I bunn og grunn er uansett «Kingdom» en solid og direkte Enslaved-låt, der luftig prog-riffing a la ‘Vertebrae’ og krautrock-tendensene som overrasket på låta «Urjotun» for to år siden er noe av det som får prege uttrykket mest. Og jo: Synth-bruken her er helt utsøkt, noe som veier litt opp for en småtam prestasjon i clean-vokal-registret.

Skrevet av Alexander Lange

Kampfar – «Flammen fra Nord«

Da jeg omtalte singelen «Lausdans under Stjernene» i februar hadde Kampfar enda ikke annonsert slippet av sin niende skive ‘Til Klovers Takt’. Nå er dog slippdatoen satt til 11. november, og hele to tredeler av skiva har blitt sluppet i form av singler. Basert på en hastig gjennomlytt av de andre låtene – i tillegg til mange og iherdige gjennomlyttinger av sistesingelen «Flammen fra Nord» – er det trygt å si at Kampfar foreløpig ikke befinner seg i noen kreativ bølgedal i sin lange karriere. Tvert i mot virker ‘Til Klovers Takt’ å være et produkt av en høyst vital og inspirert periode i bandets historie.

I likhet med Helheim er Kampfar mestre i å bruke svartmetall-sjangeren som et middel heller et mål i seg selv. Man får aldri følelsen av at Kampfar sitter og krysser av en liste med sjangertroper, men heller at svartmetallen fungerer som et utgangspunkt for bandets egne visjoner og musikalske påfunn. Musikken du finner på «Flammen fra Nord» og de andre singlene fra den kommende skiva er rikholdig, intens og innhyllende – alle karakteristikker som tyder på at ‘Til Klovers Takt’ kommer til å være en bemerkelsesverdig hendelse i det norske utgivelsesåret.

De massive akkordene som runger ut i dalstrøkene ved starten av «Flammen fra Nord» fungerer effektivt som en heving av sceneteppet. En enslig taler entrer scenen fra vingen for å deklamere sin illevarslende liturgi, før piskende svartmetall velter som uregjerlige flammer ut i salen. Dette åpningsstrekket er noe av den mest intense musikken Kampfar har produsert i sin fartstid, og bandet balanserer den ildnende heten med mer romslige og suggererende partier på utsøkt vis. Den folketonale, melodiske svartmetallen som entrer rundt 4 minutters-merket er selve prikken over i-en, et fordømmende klimaks kronet av vokalist Ask sine utøylede utrop mot oven. Kampfar har alltid vært et noe undervurdert band i den norske svartmetall-floraen, men om rettferdigheten fortsatt har en rolle å spille i det moderne musikklandskapet burde dette endre seg med slippet av ‘Til Klovers Takt’. For de allerede innvidde er det i alle fall liten grunn til å forvente noe annet enn en essensiell plateopplevelse når Kampfar lanserer sin nye skive i november.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nordjevel – «Of Rats and Men«

Parallelt med Metallurgis dvale har tungvekterne i svartmetallbandet Nordjevel sluppet hele fire låter fra sin kommende fullengder ‘Gnavhól’. Siste singel i rekka, «Of Rats and Men», som kom sist fredag, bærer i likhet med det meste i de andre singlene bud om en plate der Nordjevel ønsker å skvise ut det mest flerrende, tekniske og hurtige de klarer innenfor svartmetallens rammer. I smeltedigelen finner vi som regel raske, intrikate og aggressive virvelvinder av gitarspill, besk og insisterende vokal og utrettelige trommegallopper. En forsmak fikk vi for så vidt allerede i fjor, da låta «Gnawing the Bones», som var på EP’en ‘Fenriir’ og som også kommer på Gnavhól’, sendte assossiasjoner til de mest frenetiske øyeblikkene i musikken til band som 1349 og Mayhem.

«Of Rats and Men» demonstrerer riktignok også Nordjevels evne til å føye inn dynamikk og flott pacing over litt lengre låtstrukturer. Denne låtas introduksjon er omtrent så aggressiv og frenetisk som man får det, men den beveger seg like fullt inn i åpnere, mektigere og mer mid-tempo-befengte partier. Låta kulminerer i et tungt, svært refreng som må kunne sies å være høydepunktet, og refrengriffet geleider lytteren ut av voldsomhetene med stor suksess. Ut fra både «Of Rats and Men» og mye annet Nordjevel har sluppet de siste månedene kan man trygt si at mye er lagt til rette for en sterk svartmetallutgivelse når ‘Gnavhól’ lander 23. september.

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – «Forever and Beyond»

En av (de utallige) tingene som har vært kjipt med å sette bloggen på pause et halvt år, er å måtte droppe tråden på den stadige utrullingen av Morten Velands nyeste prosjekt under Mortemia-banneret. Jeg kan bare tenke meg til hvor mange uimotståelige refrenger og massive arena-riff jeg har gått glipp av i løpet av de siste seks månedene, men jeg kan også glede meg over at pausen har transportert meg stadig nærmere prosjektets fullendelse. Det skal bli spennende å endelig få skrive om en skive som jeg begynte å stifte bekjentskap med for et helt år siden, samt å se hvordan låtene spiller på hverandre når de settes i kontekst.

Men før den tid må vi kaste et blikk på den nyeste singelen «Forever and Beyond». Som de fleste andre låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er «Forever and Beyond» en enkel sak bygd på velkjente styrker fra Velands låtskriver-arsenal. Sagende rave-synther deler plass med massive gitarer og eventyrlige synth-arpeggioer, og refrenget krones som alltid av et dødsfengende gjestebidrag; denne gangen fra Linda Toni Grahn fra Anima Veil og tidligere Follow the Cipher. Til tross for at låtas bro ikke er blant de sterkeste, er det ingen tvil om at «Forever and Beyond» føyer seg inn som nok en hit i resymeet til den veritable låtfabrikken Morten Veland, og det er ikke til å legge skjul på at jeg sitrer av forventning på å få høre det siste kapittelet i Mortemias pandemi-saga.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Besatt – «Machete»

Den svartmetall-berørte horrorpunk-duoen Besatt har på sine utgivelser fra det siste året demonstrert et sound som søker å kombinere sære avantgardismer med relativt streite punk-forløp. På deres nyeste singel «Machete» er dette fortsatt en line som Besatt balanserer på – den store forskjellen fra tidligere er at skrittene deres nå virker langt mer selvsikre.

Det byksende og D-beat-inspirerte verset som åpner ballet er et eksempel på hvor instinktivt fengende musikken til Besatt er på sitt enkleste. Den glefsende, førstebølge-aktige vokalen skaper forbindelser til horrorpunken via sin blodige skrekkfiksjon, og selv om den neppe er det sterkeste leddet rent musikalsk er vokalen likevel en viktig bit av Besatts uttrykksmessige puslespill. Åpningen er dog det straighteste strekket vi finner på «Machete», og resten av låta skjener gjennom en yrende lydjungel befolket av elementer som tamburin-pyntet doomrock, Virus-aktige gitar-abstraksjoner og synkoperte gitarhugg som lydmaler låtens tittel på effektivt vis.

For min del er det hovedsakelig vokalen som hindrer meg i å omfavne musikken til Besatt uten reservasjoner. Det kan hende at det ikke er mer som skal til enn en subtil endring i produksjonsvalg – som f.eks en mer diffus romklang eller økt distortion – men sånn som den står per i dag tilfører den ikke så mye musikalsk sett, om så den har en viktig narrativ funksjon. Dette hindrer meg dog ikke i å sette pris på den avmålte galskapen som Besatt leverer på «Machete», en fengende og interessant liten klump med Agdersk horrorpunk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Nordjevel – Within the Eyes

Etter å ha sluppet et av fjorårets beste norske metall-EP’er, ‘Fenriir’ viser det erfarne svartmetallmannskapet i Nordjevel at de fortsatt har mye krutt på lager med singelen «Within the Eyes». Denne låta føyer seg inn i rekka av Nordjevel-låter som blander svartmetallens intensitet med mange av de tekniske finurlighetene man finner særlig i moderne dødsmetall, ikke helt ulikt det man kanskje har vært borti mens man har hørt på band som 1349.

Resultatet er en frenetisk, fryktinngytende cocktail av en låt. Hovedtemaet sørger for en utålmodig og hektisk start, og derfra drar Nordjevel lytteren gjennom både groovy mid-tempo-partier og illsinte svartmetalldeler. Det er særlig de sistnevnte som faller i smak hos meg når de åpner lydbildet ca. midt i og på slutten av låta, men det er riktignok i forlengelse av at Nordjevel også klarer å balansere de ulike elementene man er innom i helheten på en gjennomført måte. På tross av at låta med sine ganske distinkte deler kan føles litt fragmentert, er «Within the Eyes» dermed en låt jeg trygt kan anbefale for alle som har sansen for virkelig heseblesende ekstremmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Slagmaur – Ritual Dogs

Det trønderske svartmetallbandet Slagmaur har sluppet ny musikk for første gang på tre år, men har da også sluppet en låt som uttrykks- og produksjonsmessig ligger tett opp mot singelen «Wildkatze» fra 2019. «Ritual Dogs» fremstår i og for seg også som en vaskeekte Slagmaur-låt der norske svartmetalltradisjoner følges til punkt og prikke på dette bandets særegne måte. I denne låta brukes for eksempel iskalde moll-akkorder og -arpeggioer for det de er verdt og med stort hell, noe som gir låta en flott atmosfære kombinert med at særlig hovedtemaet er ganske så fengende. Særlig avslutningspartiet der rytmikken blir litt løsere i formen og gitarmelodiene blir lenger er skikkelig fett.

Det mer spesielle ved låta ligger i Slagmaurs veletablerte tendens til å bruke utrolig fuzzete gitarer som nesten sender assosiasjoner til hybridene mellom svartmetall og shoegaze. Dette kan nok sies å bli hakket for dominerende i produksjonen, men det tilfører like fullt en egenart, og gir en litt distinkt farge på et stykke svartmetall som i all sin prakt egentlig er ganske typisk.

Skrevet av Alexander Lange

Haunted by Silhouettes – «Flock»

Trondheims-bandet Haunted by Silhouettes girer opp til utgivelsen av sin nyeste EP ‘No Man Isle’ med den hardtslående singelen «Flock». Som tittelen tilsier omhandler låta de utallige, meningsresirkulerende saueflokkene som for øyeblikket legger beslag på det kollektive debattforumet, samtidig som bandet oppfordrer samtlige lyttere til selv-refleksjon i det som er en trøblete og vanskelig tidsalder.

«Flock» er reist på mørk og teknisk riffing i skjæringspunktet mellom melo-death og Parkway Drivesk metalcore, frontet av en kar (Mathias Jamtli Rye fra Blodtørst) som låter som en nær slektning av Randy Blythe. Dette passer for så vidt godt – låtas sosio-politiske brodd tatt i betraktning – selv om det skal sies at Haunted by Silhouettes leverer kritikken sin på langt mindre direkte og konfronterende vis enn sin amerikanske motpart. Det som selger låta for mitt eget vedkommende er det storskalerte og Insomnium-aktige refrenget, samt den tekstlige oppfordringen til selvransakelse fremfor å legge ansvaret over på omgivelsene for alt som måtte skjære seg i det større bildet. Omtenksomme som de er gir bandet oss et øyeblikks ro til å utøve denne selvrefleksjonen ved låtas slutt – en ro som dog akkompagneres av foruroligende, apokalyptiske drønn i det fjerne. Haunted by Silhouettes iakttar verden gjennom en vidvinklet linse på sin nye singel «Flock».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fjøsnisse – «Den Forlatte Kirke»

Mørk og mytisk nasjonalromantikk fortsetter å være toneangivende på den nyeste singelen til det norske enmanns-svartmetallbandet Fjøsnisse. Der den forrige singelen «Midnattstime» var en ode til den grublende nattevandrer, er «Den Forlatte Kirke» en stemningsfull beskrivelse av et svunnet, lokalt knutepunkt i det tidligere norske bygdelivet.

Etter en støvete og gulnet folkemelodi åpner Anders Vada – mannen bak prosjektet – flomportene for den stormfulle men melodiske svartmetallen som kan sies å være Fjøsnisses signatur. Det instrumentale åpningsstrekket er langstrakt og utbrodert, og maler den gamle, nedbrutte kirkefasaden i bryske trekk. Drivende black’n’roll og post-svartmetalliske bobler av atmosfære finner atter plass i Vadas mangefasetterte låtkonstruksjon, hvor de mest virkningsfulle seksjonene er versets hektiske gitarer og Djevelske vokal, samt kirkespiret av en melodi som strekker seg mot himmelen ved slutten av låtas bro. Rekapituleringen av åpningsmelodien knytter så en fin sløyfe rundt den helhetlige opplevelsen; en opplevelse som rivaliserer de sterkeste øyeblikkene fra fjorårets ‘Vord’ på både musikalsk og tematisk plan. «Den Forlatte Kirke» er et effektivt stykke melodisk svartmetall, hvilket lover godt for utgivelsen av ‘Fjord og Fjeld’ i mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årets edleste norske metaller 2021: EP’er og demoer

Som både ivrige skribenter og ihuga musikkfans er det en glede for oss i Metallurgi å ønske leserne våre velkommen til årets musikkjournalistiske høydepunkt, nemlig listesesongen! I løpet av 2021 har vi hørt på flere hundre metallutgivelser, samt skrevet godt over 200 000 ord om dem som vi har publisert på nettsiden vår, så vi føler oss rimelig godt rustet til å ta for oss oppsummeringen av året innenfor norsk metall. Det vil ikke si at det på noen måte har vært lett, og vi har da både røsket ut store tufter med hår og sendt kopper med kaffe flyvende gjennom lokalet under forsøket på å ferdigstille listene våre. Etter betydelig med felte tårer og spilt blod står listene omsider klare, og både med-skribent Alexander Lange og jeg vil vel si oss temmelig tilfreds med resultatet. Sluttproduktet er en liste over årets 50(!) beste norske albumer innenfor sjangeren, samt to kortere lister for årets beste EP-er og demoer.

Vi er klar over at de fleste av dere er mest spent på hvilke plater vi har på Metallurgis topp 50, men utrullingen av den lista begynner ikke før i morra. I dag har vi derimot gleden av å avsløre hvilke EP-er og demoer som har gjort størst inntrykk på oss si løpet av året, og som dere snart vil se var det ikke rent få av dem heller. Vi har valgt å separere EP-ene fra demoene, ettersom vi føler det er vanskelig å rangere utgivelsestyper som – for oss – gjør to ganske forskjellige ting. Demoer fungerer på mange måter som testing av et bands uttrykk, og den viktigste målestokken på hvorvidt en demo har gjort jobben sin er hvor fyret opp du blir av tanken på en fremtidig full-lengder fra bandet. EP-er kan på sin side være fullverdige utgivelser som er av like stor betydning som enkelte full-lengdere i et bands diskografi, og kan med fordel holdes til en høyere standard enn demoene. Dette er i alle fall slik vi ser på utgivelsesformatene grovt sett, og det er også synet bak kriteriene som har ligget til grunn for seleksjonene vi har gjort oss.

Men nok kjas og prat; dere er her for å få tips om hva dere burde fylle ørene deres med i ukene som kommer. Her har dere de 25 EP-ene og de seks demoene som har fått Metallurgi til å hvine av begeistring i 2021. Takk for at dere har fulgt oss så langt!

Fredrik Schjerve

Årets 25 beste norske metall-EP’er:

#25-#6 (i ubestemt rekkefølge):

Heimland – Fimbulvinter (u signert)
Gaahls Wyrd – The Humming Mountain (Indie Recordings)
Thale – Daudens Kalde Auge (Svart Records)
Enslaved – Caravans to the Outer Worlds (Nuclear Blast)
Obzene – The Human Condition (usignert)
Stryknin – Yersinia Pestis (usignert)
Kaos Manifest – The Illusion of Freedom (Stench from Below Records)
Graular – Ashes (usignert)
Hengestaur – Eldhug (usignert)
Deathcult – Bestial Recordings (Edged Circle Productions)
Morta Sentinel – Golgata (usignert)
Sinister King – All Is Vanity (usignert)
Kvesta – Corpsebog (Digipus Music)
Nathr – Beinahrùga (Signal Rex)
Praise the Sun – Alchemical Slave: Omen of Fire (usignert)
Superlynx – Solstice EP (Dark Essence Recordings)
Husmanskost – Sykkelstjæling (usignert)
Mayhem – Atavistic Black Disorder / Kommando EP (Century Media Records)
Fürze – Black Psych Tormentor (usignert)
Svart Hav – Funeral Fields (DerelictGoods)

#5: Ghetto Ghouls – The Horror of Party Beach

Ghetto Ghouls - The Horror of Party Beach - Encyclopaedia Metallum: The Metal Archives

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Crossover thrash

‘The Horror of Party Beach’ er et aldri så lite unikum på den norske EP-fronten i år, der man på bare litt over tolv minutter får servert noe som virkelig føles som en spesiell, full pakke. Ikke bare ligger et bunnsolid, uhøytidelig og vanvittig energisk crossover-thrash-uttrykk i bånn, men Ghetto Ghouls pakker det på imponerende inn i en effektiv og vellykket presentasjon preget av voldsromantikk, tegneserieestetikk og b-film-vibber. De fem febrilske låtene holder høy kvalitet og byr stadig på overraskelser, og små lydsnutter, voldsomme låttekster og et helt utsøkt platecover bidrar videre til en dritkul og gjennomført helhetsopplevelse. Det er snakk om sann underholdning.

Link til omtale
Strømmelink

#4: Tottal Tömming – Omgangspsyke

Plateselskap: Kannibal Records
Undersjanger: Galskap (Grindcore*)

Det er ingen annen utgivelse som har klart å fange den mentale påkjenningen som pandemien har medført seg så godt som Tottal Tömmings ‘Omgangsspsyke’. Over låtas snaue kvarters spilletid tar grindcore-kollektivet oss på en reise gjennom sinnet til den gjennomsnittlige hjemmekontorist; en desperat og plaget plass som befinner seg en halv sjenkestopp unna fullstendig sammenbrudd. Fra rasende utbrudd av hyperaktiv ekstremmetall til sjøsyk gitar-drodling og uforglemmelige shout-outs til Drammen, ‘Omgangsspsyke’ er et stykke musikalsk kaos som kaster alle regler og normer ut av vinduet i et forsøk på å skildre vår enestående unntakstilstand. ‘Omgangsspsyke’ har vært en trofast følgesvenn gjennom både demoraliserende pressekonferanser og ekstatiske gjenåpninger, og kommer garantert til å bli med meg videre lenge etter at pandemien har trukket sitt siste, bedervede åndedrag. For å sitere min egen omtale av skiva: Ned med koronaen, lenge leve omgangsspsyken!

Link til omtale
Strømmelink

#3: Nordjevel – Fenriir

NORDJEVEL. Fenriir CD – Indie Recordings Shop

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Black metal

Det erfarne mannskapet i Nordjevel kan skryte på seg å ha levert en EP i år som fremstår overraskende variert til å vare i litt over 20 minutter. Det er en utgivelse som drar lytteren innom både tradisjonelle svartmetalluttrykk, mer melodiske og folkmetallske segmenter og ikke minst en febrilsk og gneldrende teknisk vri på sjangeren – ja, «Gnawing the Bones», jeg ser på deg! Alt dette gjøres ikke minst med en kruttsterk produksjon, upåklagelige musikerprestasjoner og god sans for låtskriving. Den sterkeste norske metall-EP’en Indie Recordings har levert i år.

Link til omtale
Strømmelink

#2: Issolei – Devouring Current, Pt. 1 – Crystalline Fractures / Devouring Current, Pt. 2 – Treacherous Ascent

Plateselskap: Terratur Possessions
Undersjanger: Avant-garde/eksperimentell black metal

Har du ikke hørt Issoleis todelte ‘Devouring Current’ – som i og for seg utgjør en plate til sammen – ennå, er det bare å spenne setebeltet og forberede seg på et av årets mest krevende og fascinerende lytteropplevelser innenfor den norske metallscenen. Terratur Possessions slapp disse to EP’ene i en svær bunt sammen med plata ‘Cilicium’ i år, og EP’ene demonstrerer Issolei på sitt mest tekniske og usminkede. Det er snakk om et norsk svar på avant-gardistisk, moderne svartmetall a la Deathspell Omega, der Issolei – tross sin åpenbare respekt for denne inspirasjonskilden – klarer å by på noe svært gjennomarbeidet og komplekst materiale som ender opp som ganske enestående. ‘Devouring Current’ er neppe for alle, men gir mye for dem som går inn for et skikkelig dypdykk.

Link til omtale
Strømmelink

#1: Jointhugger – Reaper Season

Plateselskap: Majestic Mountain Records
Undersjanger: Stoner/doom

Siden Jointhuggers ‘Reaper Season’ ble sluppet i april har det vært liten tvil om hvilken utgivelse som kom til å trone på toppen av Metallurgis EP-liste mot slutten av året. Den relativt ukjente gruppen fra Horten har med ‘Reaper Season’ produsert en låt som muligens (les: bør) kommer til å gå inn i historien som en av Norges viktigste bidrag til stoner/doom-sjangeren; en atten-minutters mammut-komposisjon som svinger mellom planetariske riff og sjelfulle bølgedaler. Som et resultat av den utsøkte produksjons-jobben er alle aspektene ved trioens dynamiske samspill synliggjort – fra de singlende hi-hatsene til de overanstrengte og døende gitarforsterkerne. Avslutningens gradvise nedfrysning er en av årets mest minneverdige musikalske hendelser, og utgjør én av hundre grunner til å ta en tur gjennom Jointhuggers underjordiske rike. ‘Reaper Season’ er et aldri så lite mesterverk innenfor norsk metall, og årets beste EP hos Metallurgi.

Link til omtale
Strømmelink

ÅRETS SEKS BESTE NORSKE METALL-DEMOER (i ubestemt rekkefølge):

Abhorration – After Winter Comes War

Abhorration har med ‘After Winter Comes War’ oppfylt den ultimate våte drømmen for fans av døds/thrashens sene 80-tall. Demoen er en destruktiv virvel av energiske riff og heseblesende trommebrekk, kledd i en produksjon som får ammunisjonsbeltet til å spontan-materialisere seg rundt livet på alle som måtte komme i skade for å lytte. Årets sterkeste undergrunnsopplevelse!

Strømmelink

Filthdigger – Abysmal Demo

Der svartmetall og stoner-relatert musikk har utgjort mye av den norske plate-produksjonen i 2021, har dødsmetallen lagt beslag på demo-kategorien. Blant de beste finner vi Filthdiggers ‘Abysmal Demo’, som med sine seige Autopsy-ismer og mer byksende, svenske påvirkninger hadde føyd seg godt inn i rekkene av utgivelser fra sjangerens klassiske periode. ‘Abysmal Demo’ er pil råtten tvers igjennom, og en av mange gode grunner til å holde øynene på den norske dødsmetall-scenen i årene som kommer.

Strømmelink

Nithe – Cemetery Fever Demo

Nå som vi først befinner oss i det klassiske dødsmetall-hjørnet hadde det blitt helt feil å ikke nevne Nithes ‘Cemetery Fever’. Demoen kommer spurtende gjennom kirkegårdenes porter på åpningssporet «K.R.Y.P.T», og bruker de resterende tre låtene på å velte gravstøtter, foreta sporadiske oppgravinger og generelt sett etterlate gravplassen i en dårligere tilstand enn den de fant den i. Lytteren vil derimot være i en meget bedre tilstand etter å ha hørt gjennom ‘Cemetery’ Fever, en av de mest stilrene ekstremmetall-utgivelsene som ble gitt ut på norsk jord i 2021.

Strømmelink

Corroder – Demo 2021

Corroders ‘Demo 2021’ kan sies å være ekstremthrashens svar på Nithes stilrene dødsmetall. Trondheims-bandet har tilsvarende god oversikt over de ulike bestanddelene som knytter musikken deres til sjangerens forfedre, og om de ikke ennå strekker seg forbi disse, så vet de i alle fall å skrive et sett med låter som får blodet til å pumpe og nakkemusklene til å jobbe overtid. Et svært spennende band å holde øye med fremover.

Strømmelink

Neurotic Doom – Netherwards into Catacombs

Neurotic Dooms ‘Netherwards into Catabombs’ forsøker egenhendig å fylle et tomrom i den norske metallscenens musikkproduksjon, et tomrom som kjennetegnes av en alvorlig mangel på dødsdoom og funeral doom. Dette er ikke en jobb som kan utføres av én mann alene, men musikeren bak Neurotic Doom gjør likevel en hederlig innsats over demoens tre bekmørke innslag. Ta en ekstra runde innom «The Eventide Gown» dersom en norsk variant av Mournful Congregations katedralske begravelses-doom står høyt på ønskelista til jul.

Strømmelink

Hideous Death – Remnants of Archaic Evil

Hybrider av ekstremmetall og thrash er etter hvert blitt noe den norske metallscenen virkelig kan skryte av, og årets nykommer innenfor gamet er kanskje Hideous Death. Demoen ‘Remnants of Archaic Evil’ kjennetegnes av stålkontroll, et voldsomt driv og en brutal musikalsk tilnærming Hideous Death har døpt «deathrash». Minneverdige riff, febrilske gitarsoloer og til og med noen spor av førstegenerasjons svartmetall ligger bakt inn i materialet – med det er variasjonsbredden også mer enn god nok for en større og mer ambisiøs utgivelse.

Strømmelink

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Nordjevel – Fenriir

Nordjevel er nok ikke så langt unna det man kan kalle en slags supergruppe innenfor norsk og nordisk svartmetall, der frontfigur Doedsadmiral leder an en gjeng musikere med erfaring fra band som Dark Funeral, Zyklon, Myrkskog og Vredehammer. Sånn sett har det kanskje heller ikke vært så overraskende at Nordjevels utgivelser har signalisert en høy respekt og forståelse for sjangeren og sånn sett også har vært av høy kvalitet. Denne nye EP’en, ‘Fenriir’, er intet unntak i så måte, og på tross av sitt korte format er det nok også snakk om noe av Nordjevels virkelig beste materialet så langt.

EP’en åpner med tittellåta, som også var den første singelen vi fikk høre herfra. Dette er en låt jeg har likt svært godt allerede første gangen jeg hørte den, men som like fullt har vokst på meg. Den åpner strålende med dissonante akkorder og rå, mørke og raske gitarmelodier i versene, men det beste ved låta er nok hvordan Nordjevel også klarer å spe på med et mektig, folkemetallsk bridge-parti og en sterk, melodisk avslutning på det hele. Sånn sett får man allerede her en smak på det aller meste bandet drar oss gjennom på de neste låtene.

Låt nummer to, «Gnawing the Bones», er EP’ens sinteste, raskeste og mest avanserte låt. Her kommer det kanskje først og fremst frem hvor godt og sentralt gitararbeidet er på ‘Fenriir’; riffene går så fort og er så avanserte at prestasjonen nesten minner litt om en av et teknisk death metal-band, men så er det heller aldri noen tvil om at Nordjevel spiller svartmetall – dette er ondesaker og minner nok egentlig enda mer om band som 1349 og Gorgoroth. Favorittøyeblikket mitt er når blendende mollakkorder kommer fykende som kniver – det hele føles litt som et Mayhem på steroider.

EP’en strekker seg deretter videre til «Rovdyr», der det heseblesende tempoet senkes ned et hakk og det melodiske igjen får tre litt mer frem i lyset. Dette gjøres også på utmerket vis, og denne låta er sånn sett også et høydepunkt på plata. Jeg synes imidlertid ‘Fenriir’ taper seg litt mot slutten da «Fallen Angel» ikke bringer med seg så mye nytt og spennende og jeg heller ikke ser det helt store med live-versjonen av «Det Ror og Ror». ‘Fenriir’ er likevel i alt en usedvanlig solid og profesjonell svartmetallplate, som kanskje først og fremst er en vaskeekte svartmetallutgivelse, men som er såpass godt gjennomført at det likevel får mye egenart og egenverdi.

Skrevet av Alexander Lange

Marius Danielsen – Legend of Valley Doom, Part 3

Fra låtenes spede begynnelse som ideer og fragmenter på tidlig 2000-tall, til innspillingsprosessen som satte ham i kontakt med sjangerens legender og oppkomlinger i senere år; Marius Danielsens realisering av eget powermetall-univers har vært en gledelig historie om hvordan hårete mål kan oppnås dersom arbeidsviljen og besluttsomheten er stor nok. The Legend of Valley Doom-prosjektet virket nok i overkant ambisiøst til og begynne med, – med et tredelt plott som henter rikelig med inspirasjon fra fantasy-sjangerens største bautaer, og et uttrykk som søker etter å samle hele den europeiske powermetall-tradisjonen under et og samme tak – men nå sitter vi her altså med tredje og siste utgivelse, og dermed et fiks ferdig verk.

I sagaens siste kapittel må «Krigerkongen» og hans karakterfulle følgesvenner samle syv eldgamle, magiske gjenstander for å ha en sjans i den avgjørende kampen mot mørkets herre og hans vemmelige undersåtter. Noe nevneverdig vekt på originalitet har det altså ikke vært under utformingen av Valley Dooms univers, og det samme kan sies å gjelde det musikalske lydbildet. Dette er dog et urimelig punkt å vektlegge dersom man skal evaluere ‘Legend of Valley Doom, Part 3’ på sine egne premisser, ettersom det tross alt er et prosjekt som ikke forsøker å gjøre mer enn å signalisere Danielsens kjærlighet for Fantasy og powermetall. Derfor vil det være mye mer passende å se på platas meritter innenfor sin utvalgte uttrykksform, som er europeisk powermetall i all sin vanvittige, storslåtte prakt.

Platas 70 minutter er fylt av det samme fargesprakende kaoset som har preget sagaens første to kapitler. Marius har for det meste to låtskriver-moduser han veksler mellom: klassisk powermetall med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer, og kraftballader med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer. Dette fokuset på høytsvevende stemmebruk er kanskje ikke så uforståelig når du tar i betraktning den voldsomme mengden vokal-talenter Danielsen har til sin disposisjon, og generelt sett er materialet utformet slik at musikerne får jobbe i den settingen de fungerer som best i. Raphael Mendes får vist sin utrolige, Dickinson-liknende røst over «Bane of Lord Cremortius»s episke musikalske bakteppe, og Herbie Langhans bruker sin røffe stemmekarakter til å fremheve «Deep in the Mountain»s Accept-aktige undertoner.

Selv om det meste funker som det skal på ‘The Legend of Valley Doom, Part 3″ er det ikke til å komme fra at platas lange spilletid åpenbarer aspekter ved prosjektet som kunne vært forbedret. Det er jo for eksempel naturlig for Danielsen å bruke mye krefter på å sørge for at plottet får den plassen i rampelyset den fortjener, men jeg skulle ønske at det musikalske kunne strekke seg litt lengre forbi rollen som støtteapparat. Og i de tilfellene dette faktisk skjer, har det en tendens til å skje i form av en gitarsolo, noe som ikke nødvendigvis tilfredsstiller higenen etter musikalsk drama like godt som et velutformet instrumentalparti kan.

Det er likevel ingen tvil om at Danielsen og hans enorme musiker-bande har oppnådd noe helt spesielt ved å fullføre ‘The Legend of Valley Doom’-trilogien. En overveldende mengde enkeltbidrag har over et tidsrom på flere år blitt omarrangert til en tre og en halv times musikalsk reise gjennom et rikt og livlig fantasy-univers, – en reise med forbløffende jevnt og fint underlag. Man kan ikke annet enn å beundre innsatsen, og håpe på at prosjektet kan inspirere andre individer til å realisere tilsvarende ambisiøse drømmer. Marius Danielsens ‘The Legend of Valley Doom, Part 3’ er et sammensatt og fokusert stykke fortellerkunst, og en plate jeg kan anbefale samtlige som har latt seg sjarmere av powermetallens gledesspredende fargespill.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Phantom Fire – Return of the Goat

Phantom Fire er en duo bestående av Kjartan fra Kraków og «Eld»- som i tillegg til å spille lavslyngt bass i det samme, venerable stoner-bandet som Kjartan – har både Aeternus og Gaahls Wyrd på CV-en. Prosjektet er helt ny-oppstartet, og har dukket opp fra ingensteds med både albumplaner og albumavtale med det fabelaktige undergrunns-plateselskapet Edged Circle Productions i sekken. Phantom Fire ser ut til å være et såkalt «Passion Project», hvor de to musikerne returnerer til uttrykkene som har vært med å forme dem som unge, hvilket i deres tilfelle er speed, thrash og svartmetallens prototypiske førstebølge.

Ved første øyekast er ‘Return of the Goat’ nesten umulig å skille fra musikken den henter sitt basale uttrykk fra. Det enkle EP-coveret er tilfredsstillende likt innpakningen som prydet de formative demoene til sjangerens gamle helter, og når du introduserer ørene dine for musikken på innsiden er det som at du utvikler empatisk øresus i solidaritet med menneskene som levde gjennom denne mytiske epoken førstehånds. Med intensjonen på plass og energi i bøttevis er det ingen tvil om Phantom Fire greier å mane frem periodens flyktige ånd i skremmende detalj; men hva kan de to låtene fortelle oss om hva vi kan forvente på den kommende plata?

Tittelsporet er som forventet en rødglødende sprint gjennom førstebølgens punk-svertede fartsmetall. Gitarene drar til med både huggende powerchords og flerrende strømmer av enkelttoner, og trommene veksler mellom beine rockebeats og mer ekstreme trommeteknikker. Som sagt låter dette farlig nærme originalene, ikke bare som følge av musikkens åpenbare hyllester, men også som følge av den ulmende og organiske miksen. På «Mara» føler Phantom Fire derimot ingen trang til å tviholde på det utslitte lovverket som dikterte «Return of the Goat». Heseblesende strekk av villrådig svartmetall avbrytes av små lommer av ondskapsfullt slentrende bass, og like før låtas sluttpunkt blir vi møtt av et vemodig, harmonisk spill som utfordrer de smått konservative forventningene man ofte har til throwback-utgivelser i 2021.

Det er uansett ingen tvil om hva som er Phantom Fires animerende spiritus på ‘Return of the Goat’. Duoen har tatt et knippe av førstebølgens mest verdsatte elementer og brukt dem til å snekre en eksosspyende, svartmalt og naglekledt doning som kan få øynene til å sprette ut av hodet på den gjengse metall-fan. Det er begrenset hvor mye informasjon det er mulig å hente ut av en to-låts-EP på fem minutter, så det skal bli spennende å se hva slags strukturerPhantom Fire ender opp med å reise på grunnmuren de har støpt på sin debut-utgivelse. Svaret får vi når full-lengderen ‘The Bust of Beelzebub’ kommer ut i September, men innen den tid er det bare å dra på seg en lappete ola-vest og brenne noen dekksmerker i nærmeste parkeringsplass med ‘Return of the Goat’ på anlegget.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Chalice Ablaze – Rites of Abhorrent Redemption

Det smått mystiske svartmetallprosjektet Chalice Ablaze dukket opp fra ingensteds med demoen ‘Beneath Abyssal Graves’ i mars i år, og det følger nå opp denne med EP’en ‘Rites of Abhorrent Redemption’. Det innebærer et dypere dykk ned i prosjektets obskuriteter; ‘Rites of Abhorrent Redemption’ gir med sine drøye 25 minutter et klarere inntrykk av Chalice Ablazes musikalske uttrykk enn den relativt korte demoen, og da er det også snakk om en raffinering av et uttrykk som fascinerer. Musikken til Chalice Ablaze er så obskur, mørk og ugjennomtrengelig at det stadig føles som om den åpner et vindu til et slags evig, fortapt limbo – og den bekmørke visuelle profilen til prosjektet forsterker naturligvis bare dette inntrykket.

Sånn sett er det ikke helt ulikt den klassiske Burzum-inspirerte enmannssvartmetallen vi allerede har så mye av, men samtidig evner Chalice Ablaze i større grad enn mange andre slike prosjekter å få en virkelig håpløs atmosfære ut av musikken. I så måte minner prosjektet meg litt om det kortvarige nord-norske svartmetallprosjektet Selvmord, som på sitt beste fikk til mye av det samme da jeg hørte på det i vintermånedene.

Åpningen «III» er sånn sett også en god introduksjon. Her skjærer lyse, melankolske gitarmelodier seg gjennom en vegg av lavoppløselige gitarer og spinkle og nærmest uhørbare trommer, og over det hele ligger en dyrisk og uhyggelig skrikevokal. Låta føles nærmest som en konstant størrelse der Chalice Ablaze drar oss gjennom de samme motivene om og om igjen – og det er nettopp det som funker så bra.

Videre, på «IV» og «V», introduseres et nytt, sentralt element – nemlig synther. Dette løfter i mine øyne noen komposisjoner jeg synes er litt svakere enn «III», særlig i den nærmest fengende andre halvdelen av «IV», og fanger også oppmerksomheten ved å tilføye noe utover et klassisk dungeon synth-preg. Her er det snakk om synther med et uvanlig forvrengt, syntetisk preg – det er i alle fall sjelden jeg av en svartmetallutgivelse får øyeblikkelige assossiasjoner til hvordan støyprosjektet Prurient utnytter iskalde, ugjestmilde og industrielle synther på flere av sine nyere utgivelser.

Den siste og fjerde låta, «VI», er også, på tross av noen merkelige ulyder innimellom, god, særlig i form av at den gjør flittig bruk av melankolske, sterke gitarmelodier. Denne låta fremstår nærmest litt progressiv der den tar i bruk mange elementer og har flere segmenter, noe som i all hovedsak er positivt, men som også eksponerer utfordringen ved å finne balansen mellom det obskure uttrykket og produksjonen og mer konvensjonelle tilnærming til komposisjon. Både her og ellers snubler Chalice Ablaze litt når akkordrekker og riff ligger i sentrum for lydbildene; produksjonen tjener rett og slett ikke disse delene helt godt. Likevel står kvalitetene ved ‘Rites of Abhorrent Redemption’ seg sterkt ellers, og Chalice Ablaze evner sånn sett også å peke mot en interessant videreutvikling for prosjektet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Nordjevel – «Gnawing the Bones«

Opptakten til Nordjevels kommende utgivelse ‘Fenriir’ startet for ca. en måned siden med slippet av EP’ens tittellåt, som var en dynamisk og nokså bunnsolid svartmetallåt fra de erfarne personlighetene i dette bandet. Nå har vi fått smaken på nok en singel, «Gnawing the Bones», og denne vitner om en større variasjon på ‘Fenriir’ enn det jeg i utgangspunktet så for meg.

«Gnawing the Bones» er nemlig først og fremst et slag i trynet i form av å være en uhyre hurtig og aggressiv låt. Mens «Fenriir» var en ganske så konvensjonell svartmetallåt, peiler Nordjevel seg på «Gnawing the Bones» inn mot langt mer forrykende og teknisk avansert musikk. Svartmetall er det naturligvis fortsatt, da på ganske lik måte som mye av materialet til 1349 og de siste årenes Gorgoroth, men man kommer ikke helt utenom assossiasjoner til teknisk death metal og de ulike blackened death metal-variantene der ute. At en tidligere Zyklon-gitarist leder an på denne låta gir i alle fall mye mening i så måte. Men det er de velutførte svartmetallelementene som like fullt får låta til å skinne, nærmeste bestemt gjennom de iskalde tremoloarpeggioene i versene og ikke minst de store akkordene som får lydbildet til å åpne seg litt midt i låta – riktignok med like stort tempo som før.

Skrevet av Alexander Lange

Nekromantheon – «Dead Temples»

Vi er nå så nære slippet av Kolbotn-bandet Nekromantheons tredje skive, «The Visions of Trismegistos», at de mest miljøskadede blant thrash-fansen har begynt å selvantenne av pur forventning. Når det kommer til å blande thrashens aggresjon med svartmetallens skoldende råskap er det nemlig ingen over eller ved siden i vårt langstrakte land (med unntak av Aura Noir, muligens), og om du er på leting etter tilsvarende primale uttrykk ellers i den vide verden må du nesten ta turen helt over til de bestialske black/trash-scenene i Sør-Amerika. Deres nyeste singel «Dead Temples» er nok en ildfull leveranse fra de tre karene i Nekromantheon, en låt som bærer bandet et godt stykke på vei mot det selverklærte målet om å slippe deres «mest kompromissløse album så langt».

Låtas drøye tre minutter byr på de samme grunnleggende elementene som alltid har vært tilstede i bandets musikk: tordnende trommebrekk, hylende ledegitarer og riff som flerrer opp både jordsmonn og animalsk vev på leting etter thrashens ukuelige id. Denne gangen er musikken forsterket med et solid tematisk holdepunkt, og dette gjør at Nekromantheons musikalske strukturer mottar en liten dæsj av mystikken som omkranset Trismegistos laboratorier. Riff løper over i riff som en kar på flukt gjennom en labyrint av instrument-fylte korridorer, og gitar-soloenes forvridde arkitektur speiler den kantete geometrien i Trismegistos hermetiske arkana. Dette samspillet mellom tematikk og toner er et nytt og spennende aspekt ved Nekromantheons musikk, men det er viktig å nevne at konseptet ikke overskygger de kvalitetene ved bandet vi har lært å elske over årenes løp. «Dead Temples» er først og fremst en ubestridt ripper i kjent Nekromantheon-stil; en kombinasjon av aske og ild som setter de adrenalin-produserende kjertlene i kroppen på prøve. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – «The Sarlinian Bow»

Den nordiske power metall-dirigenten Marius Danielsen og hans eventyrlige følgesvenner har ferdigstilt konklusjonen til den episke trilogien The Legend of Valley Doom, en saga som avsluttes med slippet av ‘Part III’ 7. Mai. Det eksepsjonelt ambisiøse prosjektet har vært under utvikling siden 2016, og over tre album har Marius Danielsen fått besøk av et helt absurd antall gjestemusikere og legender fra power metallens rekker. Det går ikke an å spare på kruttet når man skal formulere en avslutning på et verk av en slik operatisk skala, og dette har Danielsen trolig vært klar over da han valgte ut singel nummer to, den 8 minutter lange fortellingen om «The Sarlinian Bow».

I og med at jeg sitter på en nettløs hytte i Oppdal har jeg dessverre ikke mulighet til å utforske den stjernespekkede besetningen som har bidratt til å skape «The Sarlinian Bow», men at talentene er brukt med tanke på deres respektive styrker er det ingen tvil om. Fortellingen om jakten på den «Sarlinske buen» og dets magiske egenskaper er nemlig fullstappet av karakterer og skikkelser som alle er portrettert av hver sin sanger, og det vide spennet i både stemmetype og lynne bidrar til å gjøre universet mer levende. Eventyret lar seg også farge av optimismen i Danielsens europeiske powermetall, så ved reisens ende er det altså ikke den mektige og fryktede krigskongen som vinner gunsten til livets tre og dermed også buen, men heller den vennlige sjelen spilt av Annikken Rasmussen Danielsen. Det bombastiske og symfoniske snittet til Danielsens musikalske ramme driver dramaet forover på godt vis, og det vidtspennende og fengende refrenget er en glede å overvære både ved reisens åpning og ende.

Man vet hva man får med Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom, og det er slettes ikke en dum ting om man har sansen for gledesfylt og skamløst episk power metall med innslag av fantasy-inspirert historiefortelling. Ta på deg din mest hullete og slitte kappe, sleng skreppa over skulderen og gjør deg klar for en eksplosiv finale på Legend of Valley Doom-sagaen 7. Mai 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ildfar – «The Last Dawn«

Svartmetallprosjektet Ildfar skal ha sett dagens lys allerede i 1994, og har på sett og vis gjenoppstått etter en lang periode der det tilsynelatende ikke har skjedd spesielt mye. Nå er imidlertid fullengderen ‘Som vinden farer vil’ på trappene, og singelen «The Last Dawn» vitner på alle måter om en som har god kjennskap til svartmetallens røtter og bestanddeler.

Det er snakk om lite annet enn en svært solid svartmetallåt. Produksjonen er mer eller mindre perfekt med tanke på svartmetallens estetikk, der man får øyet på en viss storslagenhet i det mystiske og obskure lyduttrykket. Låta i seg selv er også sterk, der den kaster lytteren gjennom en kaotisk, men velfungerende struktur og sånn sett holder interessen oppe hele veien, også ved hjelp av et godt melodisk hovedtema. Jeg kan lite annet enn å glede meg til plata kommer og anbefale låta, kanskje særlig om man har sansen for band om Immortal og har hatt glede av Enslaveds eldre materiale.

Skrevet av Alexander Lange

Vardok Nalt – «Words Unspoken»

Enmanns-prosjektet Vardok Nalt – som dukket opp på radaren til Metallurgi i 2020s senere måneder – har i løpet av sine få måneders eksistens gått fra å være et tematisk intenst band med et noe uavklart sound, til et prosjekt som klarer å matche tekstenes brutale åpenhet med en tilsvarende konfronterende, svart-pulserende energi. Der de tidlige singlene og til dels debut-EPen ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ sveivet litt rundt i lendet på leting etter et koherent sound, har låtene som har blitt sluppet i etterkant vært særs overbevisende til sammenlikning; spesielt «Rosedansen» står friskt i minnet med sine piruetterende melodier og apokalyptiske atmosfære. På sin nyeste singel «Words Unspoken» lever Osterøy-væringen en aldri så liten finte lydmessig, selv om låtmaterialet besitter de samme kvalitetene som har gjort musikerens senere utvikling så lovende.

«Words Unspoken» inneholder nemlig svært lite av Vardok Nalts karakteristiske svartmetall, men trasker inn i doom-metallens skyggelagte dalstrøk med overraskende selvsikre skritt. Herlig velutformede doom-riff og dronende tåkelurer smelter sammen til en mørk understrøm som de syrlige og alarmerende ledegitarene kan flyte på. Et eller annet sted mellom himmel og helvete finner vi Vardok selv, som (for første gang på engelsk) vokaliserer med en dyp og hul growl som trolig er inspirert av de dystre og bekjempede hjørnene av den ekstreme undersjangeren funeral doom. Etter en Aldebaran-aktig mellomkorridor bestående av dumpt og dunkelt strengespill bringes noen av de velkjente svartmetall-teksturene tilbake; forskjellen fra tidligere er at Vardoks raspende vokaler nå ligger tydelig fremme i miks, noe som gjør at vi kan høre en Esoteric-liknende desperasjon i stemmen hans som kun har vært insinuert tidligere. Det gjenstår ennå å se om «Words Unspoken» kun er et sjangermessig eksperiment for Vardok Nalt, eller om det er en låt som staker ut kursen for fremtidige ekskursjoner for musikeren fra Vestlandet. Låta fungerer uansett utmerket for undertegnede, og jeg hadde ikke hatt noe imot at doom metallens nedtrykte gen fikk en mer eller mindre permanent plass i DNA-et til Vardok Nalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nekonomicon – «The Ghost Maze Project«

Nekonomicon on Prime Music — Ute via Pagefire Records.

Youtuberen Andri fra kanalen Pagefire har utmerket seg som noe så sjeldent som en humorist innenfor norsk metall, og har servert eksperimentert med ulike sjangeruttrykk – gjerne med et uhøytidelig, og dermed også ganske appellerende, preg. Nekonomicon er et resultat av Andris sjangerutforskning, og vokste ut av et ønske for å dyrke sjangeren nintendocore ytterligere (Andri forklarer hvorfor her). Første smakebit er låta «Ghost Maze Project», der vi som lovet får elementer fra dataspilltematikk, metalcore og chiptune.

Og det er en ganske så kul og underholdende affære. Andri drar lytteren inn med et godt, catchy og akkurat passe melankolsk og synth-tungt hovedtema, og de fem minuttene fylles videre opp av ulike variasjoner, sentral kvinnelig vokal over det hele og små innslag av metalcore-vokal. Sånn sett er det absolutt snakk om en god låt, og om noe, skulle jeg egentlig bare ønske at det var en enda dristigere affære. Med tanke på mange av de tidligere påfunnene til Andri, vet jeg at han kan få til det, og med tanke på sjangermerkelappen forventet jeg egentlig noe enda litt mer out there. «Ghost Maze Project» er imidlertid et sterkt første steg inn i et prosjekt som kan gå i mange spennende retninger.

Skrevet av Alexander Lange

Himmelstorm – «When We Rise«

Himmelstorm forlenger en allerede lang rekke med singler med «When We Rise», der bandet omsetter inspirasjon fra diverse rock- og metalstorheter så vel som en rekke sci-fi-eventyr inn i seks minutters låthåndverk. Himmelstorms metall er ikke av den spesielt harde sorten, og på tross av å inneholde nikk til metalcore og melodeath i enkelte gitarriff og groove metal og industriell metall i stadige basstromme-bursts, lener musikken seg i stor grad på ganske fordøyelige rockeuttrykk og lettere progressive elementer. Sånn sett blir «When We Rise» en aldri så liten lite-versjon av de litt snillere påfunnene til band som Dream Theater.

«When We Rise» er en låt som hverken blåser meg av banen eller skuffer meg spesielt stort. Bandets ess i ermet er helt klart musikerprestasjonene, der de kan skilte med godt gitararbeid og en vokalist med stålkontroll. Det mer underveldende (om det er et ord…) går på det komposisjons- og produksjonsmessige, som ikke nødvendigvis er så dårlig, men som beveger seg på svært trygg grunn. Låta er etter min smak litt vel ensformig til å vare så lenge som den gjør, og jeg tror det også kunne vært positivt med litt mer kraft i lydbildet – særlig for vokalens del. I det store og det hele gjør imidlertid «When We Rise» jobben nokså godt i å være en habil rockelåt med sterkt slektskap til metallen.

Skrevet av Alexander Lange