Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Fordi vi ikke publiserte favorittspalte i forrige uke inkluderer vi to plater denne uka.

Darvaza – Ascending into Perdition

Ute nå via Terratur Possessions/ Ván Records

Darvaza er et samarbeid mellom to betydningsfulle skikkelser innenfor den internasjonale svartmetall-undergrunnen, nemlig italienske «Omega» fra bl.a. Blut aus NordChaos Invocation og Nubivagant, og norske «Wraath» fra BehexenBeyond Man og tidligere One Tail, One Head. Duoen skriver allerede musikk sammen i Fides Inversa, men tydeligvis er ikke et enkelt prosjekt nok til å romme den veldige idéverdenen som åpner seg når de to låtskriverkreftene møtes. Passende nok -med tanke på at debuten ‘Ascending into Perdition’ er gitt ut via Terratur Possessions – er det snakk om symboltung og okkult svartmetall av en type som bruker enkle metoder for å sette dype spor. 

På ‘Ascending into Perdition’ makter de to artistene å skape et sluttprodukt som oppleves som sømløst, samtidig som deres respektive karakteristikker som musikere er lette å spore i musikken. «Wraath» tilfører den samme ritualistiske intensiteten som han er kjent for i Beyond Man, en uhemmet og brølende seremoniell leder som fremfører liturgien med sydende overbevisning. «Omega» står på sin side for det musikalske underlaget, som består av gold, ulmende svartmetall som ofte låner fra både metallens tradisjonelle kretser og førstebølgens røtter i infernalsk fartsmetall. Det er også mulig å spore en del tromme/gitarteknikker og teksturer fra soloprosjektet hans Nubivagant, hvis ritualistiske droning her blir kontrastert med tårnende melodier og oppbrytende riff. 

‘Ascending into Perdition’ starter sterkt med høydepunktene «Mother of Harlots» og «The Spear and the Tumult». Korrumpert og ominøs klassisk musikk leder oss inn på seremoniell grunn, før stormende svartmetall annonserer ritualets oppstart. Låta er enkel men dødelig – et giftig stikk fra en kurvet, seremoniell kniv. «The Spear and the Tumult» trer så inn i et virvlende, blasfemisk territorie ikke altfor langt unna Beyond Mans «Ave Usera» fra i fjor. De minneverdige, musikalske hendelsene kommer på løpende bånd, med spesielt «Wraath»s ufortøyde og sinnssvake «Attila Csihar»-ismer og låtas mer romslige andre halvdel som høydepunkter. 

Darvaza legger seg så i marsjfart over de neste par låtene, om så en svimlende og rasende en. «Mouth of the Dragon» og «This Hungry Triumphant Darkness» bidrar til å opprettholde den rituelle transen uten å eskalere den; to forrykende messeledd som ikke når samme nivå av ekstase som skivas lengre spor. «The Second Woe» hever så kvaliteten så den nesten streifer borti åpningsstrekket, med noen kolossale riff og melodiske kurvetopper som fungerer som distinkte landemerker i platas landskap. «Silence in Heaven» lukker så katakombenes dører med en bestemt hånd, via en langstrakt konstruksjon som fungerer som seremonielt klimaks og kollaps i ett.

Til tross for at musikerne bak Darvaza har vært involvert i mange prosjekter over årenes løp, har de et utgivelsestempo som er relativt tregt i forhold. Skiver som ‘Beyond Man’, ‘Roaring Eye’ og ‘Ascending into Perdition’ hinter om en tidkrevende og streng skriveprosess – en prosess som dog resulterer i utgivelser som alle utgjør karakteristiske, avgrensede universer. ‘Ascending into Perdition’ er nok en byggesten i Terratur Possessions stadig-voksende tempel til okkult svartmetall, og en overbevisende triumf for den kyndige duoen som står bak Darvaza. Anbefales fans av bitende, rituell svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve


YAWN – Materialism

Ute nå via Mindsweeper Records

Ingen skal beskylde det progressive, jazzete og djentende YAWN for å fremstå lite ambisiøse på sin debutplate ‘Materialism’. Dette er en plate som fremstår som et enhetlig, inspirert og målrettet prosjekt, og som med et bredt arsenal av produksjonstriks med det også fortoner seg som noe nokså unikt. YAWNs ess i ermet ligger i den interessante balansegangen mellom improvisatorisk finesse, nærmest mekanisk rytmikk og elektroniske, atmosfæriske og tidvis voldsomme ambient-partier. Alt dette smelter på ‘Materialism’ sammen i et slags hypermoderne og eksperimentelt musikalsk uttrykk som peker i et flust av interessante retninger.

Med sin bukett av ulike elementer er ‘Materialism’ også en svært variert lytteropplevelse, noe som kan sies å gjenspeiles i den ganske spesielle strukturen YAWN har gitt plata. ‘Materialism’ inneholder 16 spor, varer i 37 og et halvt minutt og er delt inn i fire hoveddeler, noe som visstnok skal være en slags tilpasning til det moderne streaming-formatet, men som kanskje først og fremst bidrar til at plata føles som en sann fargeklatt. På tross av at alle sporene er en del av en større hoveddel, føles de alle unike, og de går egentlig såpass sømløst inn i hverandre alle sammen at det først og fremst føles som at de livnærer den store soniske organismen ‘Materialism’.

I det ligger det at denne plata for meg gir mest mening som en helhet, noe som helt klart føles som et lite paradoks når den samtidig er delt opp i såpass mange fragmenter. Plata føles på sett og vis også fragmentert i forlengelsen av en variasjon som i grunnen kan fortone seg som ganske ekstrem. Det åpner for eksempel i ganske velkjente djent-takter med den tredelte «Cement» før denne går svært flott og sømløst inn i den lavmælte, nydelige og smågufne ambient-snutten «Chaos I : Artificial Superstition», der det nesten føles ut som om at man befinner seg midt i en økologi av små, robotiske vesener. Dette kule, abstrakte og merkelige lydbildet suppleres straks med Meshuggah-aktig gitarspill i den neste snutten før blant annet breakdowns og nye, interessante ambient-triks får prege resten av «Chaos».

Deretter introduseres platas tredjedel «Lachrymator» med den kanskje kuleste snutten på ‘Materialism’, «Lignite», der en buldrende bass sender assossiasjoner rett til støyrock- og no wave-takter man ellers støtter borti i musikk av Swans og KEN Mode. «Lachrymator» er i det hele tatt kanskje den kuleste delen på denne plata, særlig med tanke på det voldsomme og nærmest ubehagelige (på en positiv måte…) ambient-sporet «Erebus & Terror» og hvordan «Tripwire» plutselig åpner og lyser opp lydbildet og sånn sett sørger for en overgang som er like brå som den er velfungerende. Også siste fjerdedel, «Tokamak», er en interessant sak, spesielt med tanke på den kule bruken av mikrotonale gitarer, polyrytmisk klokketikking(?!) og de enorme, støyete gitarene som får runde av hele plata.

Når det hele er over, får jeg et slags inntrykk av at avslutningen egentlig var litt uventet, og at ‘Materialism’ aldri pekte i en veldig ensidig og åpenbar retning underveis. Det kan være en innvending mot plata at variasjonen og fragmenteringen gir et slikt inntrykk, men for meg sier det mest om hva slags plate YAWN har kokt opp her – og i mine ører er ‘Materialism’ ganske så interessant i så måte. Denne plata er litt som det abstrakte maleriet som er albumcoveret; alternativt som en merkelig bygning uten inngang og utgang der lytteren vandrer mellom mange små rom som alle er unike. Så er ikke alle rommene like interessante, og særlig djent-delene som preger platas første del føles litt for velkjente og utdaterte. Men i all hovedsak er ‘Materialism’ uhyre fremoverlent, og er eksperimentell i den forstand at den utfordrer konvensjoner i både uttrykket og formatet sitt. Først og fremst er det kanskje en plate som setter seg selv på kartet ved å vise hvor mye sprengkraft og potensiale som ligger i progressiv, jazzete og moderne metall.

Skrevet av Alexander Lange

  

Metallurgiske funn: Ukas favoritt(er)

Grunnet mangel på utgave av favorittspalten forrige uke omtaler vi to favoritter denne uka.

Corroder – Tombs of Terror

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Trondheimsbandet Corroder utmerket seg i 2021 som en av de bedre demo-bandene innenfor den norske undergrunnen. Debut-utgivelsen ‘Demo 2021’ var et heseblesende vådeskudd av sann old-school thrashmetall, godt forsterket av dødsmetallisk tyngde og semi-progressive, tekniske impulser. Samtlige undergrunnshoder med et øre for tradisjonsrik ekstremmetall ville ha kommet frem til konklusjonen at gutta i Corroder har velutviklede instinkter for thrashmetalliske prinsipper, bare ved å skumme gjennom ‘Demo 2021’. På sin nye demo ‘Tombs of Terror’ presenterer Corroder dog et evolusjonært hopp som fortoner seg som en helt naturlig forlengelse av debuten, men som likevel bør klassifiseres som en svært spesiell begivenhet. 

I min omtale av debuten ‘Demo 2021’ fra i fjor identifiserte jeg mange av de uttrykksmessige tendensene som fremdeles styrer skuta på ‘Tombs of Terror’. Det jeg dog ikke forutså, var nøyaktig hvor langt Corroder skulle klare å strekke disse impulsene på kun et halvt år. Thrashmetallen er lynende rask og hensynsløs som tidligere, men dødsmetallen og de eventyrlystne impulsene har blitt en så sentral del av uttrykksmessige puslespillet at det ikke lenger er naturlig å sette dem i bås med Nekromantheon. Det virker nå som at bandet heller strekker seg i retning den type ekstremmetallisk håndverksmestring som Abhorration demonstrerte på fjorårets ‘After Winter Comes War’ – om ikke i uttrykk, så i etos. 

Corroders ildnende ekstrem-thrash kommer byksende ut av portene med uforminsket kraft på åpningssporet og singelen «Living Hell». Bandet spiller som en samlet enhet, og med den uhemmede driven og tælen som igjen satte den norske undergrunnsscenen på kartet ved begynnelsen av 2010-tallet.  Demoens høydepunkt får vi allerede på spor nummer to, «Scorn for Scorn», som fra sitt utgangspunkt i klassisk, heksende thrashmetall skjener inn i en bro som formelig eksploderer av pur artistisk id. Kreativ gitaristisk tenkning møter trommis Ola Langlis ravgale invensjoner, og sammen danner de en særegen og hektisk verteks som får de ekstremmetalliske nervesentrene til å fyre av i rekordhastighet. 

Det frenetiske tempoet opprettholdes på den korte døds/thrash-cocktailen «At One with Chaos», før demoen rundes av via ytterligere to høydepunkter. «Death Throes» skyter rikosjetterende power chords rundt i alle retninger, og krones av en bro som blander dødsmetallisk tyngde og alarmerende frekvenser til slående, atmosfærisk effekt. «Tombs of Terror» er deretter nok et utskytningspunkt for Corroder, ettersom den legger ut med en krigsmetallisk intensitet som utstyrer bandets allerede varierte arsenal med nok et dødelig våpen. 

Eksperten på alt som faller under sjangrene thrash og dødsmetall, Grizzly Butts, har uttalt at den beste dødsmetallen skrives av band som angriper sjangeren fra en bakgrunn i tradisjonell thrash. Denne teorien styrkes av utgivelser som Abhorrations ‘After Winter Comes War’ og Corroders ‘Tombs of Terror’, som begge blander sjangrene med en manisk glød som er sjelden og verdifull vare i det moderne metall-landskapet – norsk som internasjonalt. Jeg påstår ikke på noen som helst måte at ‘Tombs of Terror’ er en moderne klassiker eller en full realisering av potensialet til Corroder, den tøyles litt for mye av demo-formatets noe u-substansielle karakteristikker til å rettferdiggjøre den type uttalelser. Det er dog ingen grunn til å legge skjul på at Corroder med ‘Tombs of Terror’ kan ha kuppet den norske demo-tronen allerede i januar, og at internasjonale øyer burde se til Norge når de ser etter tradisjonsrik og mesterlig døds- og thrashmetall i tiden som kommer. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dødskvad – Krønike II

Dødskvad - Krønike II
Ute nå via Caligari Records

Dødskvad er en nokså fersk death metal-trio fra Oslo bestående av medlemmer med bakgrunn fra blant annet Obliteration. Bandet slapp demoen ‘Krønike I’ i 2020, og etter å ha blitt signert på amerikanske Caligari Records, har bandet nå fulgt opp denne med EP’en ‘Krønike II’. Med det serveres 25 nye minutter med blytung, brutal og fryktinngytende middelaldermetall.

På ‘Krønike II’ styrkes og videreføres uttrykket som ble etablert på forgjengeren, og er en atmosfærisk death metal-utgivelse i at den virkelig klarer å kommunisere en middelaldersk brutalitet og jævlighet på effektivt vis. Denne EP’en stinker av slagmarkers blod og gjørme, den oser av den uendelige kulda i mørke fangehull, og musikken låter så buldrende og upolert at det i alle fall føles ut som man får De mørke århundrers ugjestmildhet slengt fysisk i trynet. Dødskvads store prestasjon er helt klart at de klarer å levere slike inntrykk med utgangspunkt i et egentlig ganske tradisjonstro death metal-uttrykk. Brutale, streite riff, obskur growle-vokal og tungt trommespill er det som stort sett driver låtene fremover. Men i stedet for at dette bare munner ut i anonym dødsmetall, gjør bandet noen virkelig kule grep – særlig i produksjonen – for å oppdrive en klar egenart. Mye handler nok om trommene og bassen, som smelter sammen i en rå, naken og usminket enhet som leverer et beinhardt og rumlende trøkk.

Men kvaliteten løftes naturligvis også av at det rene death metal-håndverket også er svært godt. Dødskvad utviser en høy grad av forståelse for sjangerens grunnformler, og ‘Krønike II’ kjennetegnes i det hele tatt av svært overbevisende låtskriverprestasjoner i bunn. Det hele åpner for eksempel kruttsterkt med «Dommedagens Lyre», der et utilgivelig tøft og tungt hovedriff baner vei for en komposisjon der variert trommespill, hyppige temposkifter og sporadiske gitarsoloer er noe av det som holder interessen oppe hele veien gjennom.

Dødskvad gjør et interessant grep ved å la små ambient-snutter fungere som overganger mellom låtene. Sammen med effektene som tilslører vokalen, bidrar disse på effektivt vis til at ‘Krønike II’ bærer med seg en side som nesten føles litt åndelig og okkult. Snuttene er i noen tilfeller såpass korte at de egentlig ikke har spesielt mye for seg, men i utgangspunktet fungerer de godt som pusterom mellom de brutale slagene, og ikke minst leverer de på sitt beste en god dose mørk atmosfære ved å fremstå som godt og inspirert ambient-håndverk. Overgangen mellom «Dommedagens Lyre» og den litt tyngre, lengre og mer drivende «Etterlatt til Ulver» er for eksempel helt strålende, og de dissonante pianotangentene som avløser sistnevnte låt er også et smakfullt og positivt overraskende grep.

EP’ens svakeste ledd er sannsynligvis låta «Jakten», noe som skyldes den enkle grunn at den bringer litt lite nytt og spennende i forhold til de to foregående låtene. Avslutningslåta «Verdenstreets Rot» er imidlertid en sann vitamininnsprøytning, og overrasker på kult vis ved å bringe inn elementer som kan minne om både doom-metall og svartmetall. Det skjer i form av at den dødsmetallske brutaliteten her viker litt for et kaldere, tregere og mer melodisk uttrykk. Et Blut Aus Nord-aktig tema får boltre seg under det traskende tempoet og får alt til å føles enda litt mer okkult og ondskapsfullt, og deretter får man rett og slett høre Dødskvad på sitt desidert vakreste når klare gitarleads lyser opp lydbildet. Illusjonen brytes imidlertid, og mørke synther får ganske raskt dominere lydbildet og lede lytteren ned i avgrunnen – med ett har man fått servert et siste, bredt repertoar av atmosfære som fremstår ordentlig friskt og kult.

Og med det kan man konstatere at vi med ‘Krønike II’ sannsynligvis har fått servert et sant høydepunkt på EP-fronten i år. Dødskvad mestrer for det første et solid og tradisjonstro death metal-uttrykk på svært profesjonelt vis, og videre – og kanskje viktigst av alt – styrker de med denne EP’en en egenart som var beundringsverdig allerede fra før. For det ligger en nokså unik energi i ‘Krønike II’, og den kommuniserer en voldsom, middelaldersk atmosfære på en måte som både underholder og fascinerer. I så måte har vi også med en EP å gjøre som bidrar med noe ganske spesielt inn i den norske metallscenen.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Maktkamp – I Affekt

Usignerte(???), ute nå på div. strømmetjenester

Det er vanskelig å kalkulere påvirkningen den betydelige suksessen til Kvelertak har hatt på et lite, avgrenset musikkmiljø som det norske metallmiljøet. Slippet av bandets monumentale, selvtitulerte førsteskive og den enda mer bredt-treffende andreskiva festet det internasjonale søkelyset på den norske scenen, og mange av artistene som slapp musikk i kjølvannet av disse opplevde trolig en større eksponering enn det som har vært vanlig både før og siden. Dette er et eksempel på en positiv effekt et internasjonalt gjennombrudd kan ha på en lokal scene, men det kan også oppstå kinkige situasjoner når et band når ut til verden med sin unike kombinasjon av uttrykk. Hvordan kan for eksempel et ungt band som er inspirert av Kvelertaks musikk uttrykke denne inspirasjonen når den er så tett knyttet til én enkel aktør innenfor det internasjonale metallmiljøet?

For det er liten tvil om at det melodiske hardcore-bandet Maktkamp er dypt inspirerte av sine Stavangersbrødre. Fra Kjetil Elverums Hjelvik-aktige skriking, til det potente sammenstøtet mellom turbulente blastbeats og glitrende, metallisk hardcore – Likheten er stor nok til å rettferdiggjøre beskrivelsen av ‘I Affekt’ som en distinkt mutasjon av Kvelertaks originale genom. Når et band har såpass klare musikalske forbindelser til sin inspirasjonskilde pleier min evaluering av utgivelsene deres å bunne ut i et enkelt spørsmål: hadde musikkscenen som helhet – eller min tilværelse som musikkfan for den saks skyld – vært fattigere uten Maktkamps ‘I Affekt’? Svaret er et rungende ja. 

Musikken på ‘I Affekt’ er fremført med en energi og en overbevisning som ikke levner noen tvil om at dette er nøyaktig denne musikken bandet ønsker å bruke tiden og kreftene sine på å produsere. Låtene er både enkle i måten de alle er drevet av sentrale hooks, og kompliserte i måten de er fullstendig mettet av gitaristisk detaljarbeid og arrangements-messige skruballer. Sammen gir disse to kontrasterende strukturelle grepene ‘I Affekt’ en følelse av hektisk og uregjerlig fremdrift, samtidig som låtene fester seg på hjernen allerede fra første lytt. 

Maktkamp synes å ha god oversikt over egne styrker og svakheter, og har på kyndig vis sluppet platas aller beste spor som singler. «Fyr Av Alt!» bygger en «Bruane Brenn»-aktig slager ut av singlende tamburin og fengende, sykliske ledegitarer, toppet med et refreng som utvilsomt ljomer ut av kjeften på berusede konsertgjengere i en alternativ tidslinje som tillater den slags offentlige samlinger. «Dressmann» intensiverer riff-arbeidet til det nesten bikker over i et garasjepunk-aktig kaos, og «Kvakksalveriets Prester» kombinerer ElderKvelertaks «1985» og gromme bass-slides til en låt som er så fargerik og tung at å høre på den er som å bli slått i svime av det forheksede inventaret til en Flügger Farve-butikk. Det eneste unntaket er «Krenkefest», som for meg personlig må se seg slått av «Homo Elektrus» sine nydelige refrenger og smadrende Power Trip-riffing. 

Med en spilletid på 36 minutter har ikke ‘I Affekt’ noen tid å miste på fyllstoff og svake lenker, og det gjør den heller ikke. Maktkamp klarer til og med å snike inn noen storstrukturelle grep; dette ved å følge opp de hektiske første 26 minuttene med et akustisk mellomspill og en påfølgende låt («I Livets Høst») som fortoner seg som noe mer romslig og dempet enn øvrigheten. På avslutningssporet «Til Helvete» er dog alle motorer atter en gang påskrudd, og det livlige haraballet ender med at Maktkamp rir inn i solnedgangen akkompagnert av en velfortjent fade-out.

Maktkamps ‘I Affekt’ er en gledesspredende festbombe som uanstrengt sniker seg forbi alle mine forsvarsmekanismer som anmelder og etablerer sin ubestridte dominans over lyttevanene mine. Det at musikken ligger så tett innpå Kvelertaks åndsverk som den gjør – hvilket er noe jeg kun vektlegger når jeg beskriver musikken for andre – betyr ikke en pøkk når jeg ramler inn i en av mine daglige gjennomlyttinger av plata. Det er i det hele tatt lett å glemme at uttrykksmessige analyser er et verktøy vi bruker for å finne frem til stilarter vi liker, og at det er den faktiske musikken innenfor disse rammene som må treffe deg som lytter for at det til syvende og sist skal være verdt å høre på. Vel, mine damer og herrer; ‘I Affekt’ treffer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt(er)


Siden vi ikke publiserte ukas favoritt forrige uke kommer vi med to i én post denne uka.

Ingenium – Sustenance Through Death

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Ingenium er et progressivt/psykedelisk dødsmetall-band som har summet rundt i Trondheims undergrunnsmiljø helt siden 2009. Ingen av bandets tre utgivelser til nå har blitt reklamert for gjennom utstrakte promoteringskampanjer, noe som delvis kan forklare hvorfor jeg personlig ikke ble klar over bandets eksistens før mot slutten av fjoråret da ‘Sustenance Through Death’ dukket opp i Metal-Archives sine registre. Dette kan nesten ansees som en tragedie, ettersom Ingeniums vinkling på dødsmetall-sjangeren er en av de klart mest distinkte vi har til lands per dags dato. 

Ingenium operer innenfor et dødsmetallisk uttrykk som har havnet litt i vinden internasjonalt i senere år, men som meget få band makter å reprodusere – i alle fall med tilfredsstillende resultater. Metallpublikumet ble først introdusert for uttrykket på skiver som Tribulations ‘The Formulas of Death’ og Morbus Chrons ‘Sweven’ fra 2014, og senere høydepunkter innenfor den stilistiske retningen er f.eks Swevens ‘Eternal Resonance og de siste skivene til Balmog. Etter min viten har vi ingen til lands som forsøker seg på dette uttrykket utenomIngenium, hvilket gjør det ekstra interessant å se hvilke grep de har gjort for å skille seg fra bautaene nevnt ovenfor.   

Bandets tredjeskive ‘Sustenance Through Death’ kan sies å befinne seg i skjæringspunktet mellom tre konkurrerende impulser. Først har vi den klassiske dødsmetallen, som viser sin beske fysiognomi i form av Obliteration-aktige, primitive riff-eksplosjoner. Den andre biten i pusslespillet er Balmogs postpunk-påvirkede og svartmetall-svertede tagning på dødsmetall, og det tredje elementet i bandets uhellige treenighet er rendyrket, motorisk og jam-sentrisk psykedelia. Når bandet presterer å finne knutepunktet som binder de tre impulsene sammen, ja da er resultatet noe av den mest inspirerende og fremragende dødsmetallen Norge vet å produsere. Dessverre er dette knutepunktet vanskelig å lokalisere, og Ingenium sliter litt med å opprettholde den prekæret balansen over ‘Sustenance Through Death’s spilletid.

Etter åpningens klamme, fuktige fottur gjennom et svært ‘Sweven’-sk undergrunnssystem, kaster tittelsporet oss raskt ut i di kaotiske, sjangerblandende strømmene som renner gjennom platas indre. Ingeniums basale dødsmetall-uttrykk har en dyrisk men elegant tyngde, farget i kantene med både sludge, death’n’roll-aktige grooves, og dissonant, foruroligende psykedelia. Etter denne noe utfordrende introduksjonen består resten av platas første halvdel av korte men hektiske utbrudd av dødsmetallisk ekstremitet, hvor nesten samtlige av låtene finner den gylne ratioen mellom klassisk dødsmetall og psykedeliske teksturer.

Det er derimot på B-siden at Ingeniums romfartøy beveger seg så langt ut i eteren at det blir vanskelig å holde følge. «Churn» åpner en sort malstrøm av kvernende black/death og punkete gitarhugg, før broen utvikler seg i et såpass rendyrket men tungt psych-sound at det nesten oppleves som et olje/vann-forhold. «Orbital Decay» er derimot den verste synderen, ettersom den imponerende og jam-sentriske hyper-strukturen er et utrolig reisverk isolert sett, men føles litt ut som et innskudd skrevet av et helt annet, tung-psykedelisk instrumentalband. Avslutningslåta «Eyes» returnerer så til det uttrykksmessige gyldne snittet – en fremragende finale som makter å hale inn romfartøyet fra ytterkanten av det anskuelige kosmos. 

Ingeniums ‘Sustenance Through Death’ er en sjeldenhet i den forstand at den er et høydepunkt i et svært ungt 2022, samtidig som det er åpenbart at bandet er i full stand til å stramme inn og overgå den i løpet av årene som kommer. Dette er et potensiale som bare et fåtall norske band demonstrerer i løpet av et kalenderår, og en grunn til å la forventningene løpe løpsk dersom du er en fan av periferiske, dødsmetalliske uttrykk. ‘Sustenance Through Death’ er en kompleks, sammensatt, uperfekt og fremragende dødsmetall-plate, og årets første høydepunkt hos de uhelbredelige metall-entusiastene i Metallurgi.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Enevelde – Gravgang

See the source image
Ute nå via Terratur Possessions

Mange, inkludert meg selv, trodde nok at Whoredom Rifes ‘Winds of Wrath’ var plateselskapet Terratur Possessions siste bank i bordet i sitt usedvanlig sterke 2021. Men man får rett og slett tro om igjen. To uker før nyttår slapp plateselskapet nemlig EP’en ‘Gravgang’ av Enevelde – et svartmetallprosjekt bestående av ingen ringere enn Misotheists B. Kråbøl.

Mens Kråbøl i Misotheist – blant annet på fjorårets ‘For the Glory of Your Redeemer’, som kapret femteplassen i vår kåring av fjorårets beste norske metallplater – gjør bruk av et nokså eksperimentelt og sofistikert uttrykk, er Eneveldes svartmetall enklere og mer direkte. Tendensene er sannsynligvis også sterkere på prosjektets nyeste EP enn den selvtitulerte debutplata fra 2020, og selv om man kanskje skulle tro at utviklingen gikk i motsatt retning, er ‘Gravgang’ en råere og grovere affære enn sin forgjenger. Uten at jeg skal slå fast at dette nødvendigvis gjør denne EP’en kvalitativt bedre, er det en tilnærming som kler Eneveldes tilnærming til sjangeren svært godt, og som uansett gjør at ‘Gravgang’ ender opp som minneverdig.

‘Gravgang’ er sånn sett en utgivelse som først og fremst imponerer på grunn av sitt gjennomførte lyduttrykk. I produksjonen ligger en strålende balanse mellom lavoppløselig råskap og mektig og effektiv atmosfære, og stilistisk er det snakk om svartmetall som også fremstår usedvanlig brutal. Dette skyldes nok først og fremst tidvis hardt trommespill og Kråbøls voldsomme growle-vokal. Den fremkaller assossiasjoner til mer dødsmetallnære hjørner av svartmetallskolen, og kanskje særlig minner det om Nergals argeste vokalprestasjoner i Behemoth. Uttrykket som helhet kan nok i det hele tatt sammenlignes mye med dette polske bandets nyere materiale, men Enevelde er nok i så fall et slags fangehull-Behemoth, der mektige stemninger i mindre grad ligger i forlengelsen av storslått og velpolert produksjon og snarere formidler et slags kaldt, rått og uovervinnelig middelaldersk mørke.

Her er også gitarlyden en vital ingrediens, der store mengder romklang får de stadige, lyse tremolo-galoppene til omtrent å høres ut som kirkeklokker omgitt av en tjukk helveteståke – ikke helt ulikt soundet man fikk på Issoleis ‘Cilicium’ fra i fjor. Det setter et umiddelbart og gjennomgående preg på ‘Gravferd’ fra åpningslåta «Enevelde» sparker EP’en i gang, der Enevelde imponerer med kule variasjoner der Kråbøl skifter mellom nærmest doom-metal-aktige riff og blast-beat-drevne og intense svartmetalltemaer. Mindre dynamiske, men mer suggererende, takter kommer i den påfølgende tittellåta, der man i løpet av åtte minutter nok får det dypeste dykket ned i Eneveldes Helvete.

Det må nevnes at ‘Gravferd’ også henger svært godt sammen, og at en klar styrke ved denne EP’en er følelsen av en rød tråd hele veien gjennom – i alle fall til Thorns-medleyen «Ærie Descent/Funeral Marches to the Grave» melder seg helt på slutten som et fett og friskt cover-bidrag som i grunnen kler Eneveldes produksjonsdrakt overraskende godt. EP’ens korteste låt, «En Skal Ikke Tro», er for eksempel strålende som en forlengelse av den svære og nokså ensformige tittellåta, og er nok også utgivelsens mest spennende og varierte låt. Første halvdel preges på strålende vis av taktfaste, intense og egentlig ganske Mayhem-aktige temaer, og senere får man blant annet servert noe som vel egentlig kan omtales som et breakdown. Det tilføyer kul variasjon, all den tid det nok ikke står helt i stil med produksjonsdrakten.

Så har Enevelde også sine begrensninger på ‘Gravgang’. Verktøyene er ikke veldig mange produksjonsmessig, og selv om den litt mer melankolske «Den Dypsindige» nok uansett ikke er den sterkeste låtskriverprestasjonen på EP’en, merker jeg at jeg ikke får så veldig mye mer ut av utgivelsen noen minutter ut i denne åtte minutter lange giganten av en låt. Likevel synes jeg ‘Gravgang’ er et must for de som er interesserte i svartmetallens nyere strømninger her til lands – i all sin brutalitet er det egentlig en nokså unik utgivelse som formidler en type atmosfære man ikke finner mange andre steder. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Messerschmitt – Oh Death

Ute nå via Siste Reis Records

Fire trommeslag og et hvesende, for-sludget QOTSA-riff er alt som skal til for at ‘Oh Death’, den nye skiva til stoner/sludge-bandet Messerschmitt når cruisefart. Med en bak-historie som rommer et opphold på åtte år, samt nærhet til en tragisk hendelse som på urettferdig vis truet med å overskygge aspektene ved bandet som faktisk er meningsbærende, er det en glede å se den kritikerroste gruppen returnere til studioet og plateformatet. En enda større glede er det at returen ‘Oh Death’ er så sterk som den er, en blytung og spastisk stoner/sludge-plate med mengder av farge og karakter. 

For de mest kresne av metallfansen der ute vil nok ikke de første par låtene på ‘Oh Death’ nødvendigvis treffe så godt. Førstesingelen «Gummo Ain’t for Nothing» er en svingende og snerten sammensmelting av stoner og støyrock toppet med melodisk vokal, og «If You See Me, Weep» har en døsig og svansende groove som leder inn i et fengende og alternativ-farget refreng. Dersom du klarer å karre deg over bruddlinjen mellom sistnevnte låt og «Ave Satani (Blood, We Want Blood)» vil derimot mye være gjort. Riffet som åpner låta er nemlig blytung og knusende stoner/doom av beste sort, ledsaget av hemningsløse og brølende vokaler (fremført av Morks Thomas Eriksen) som skyver oss i retning deilig ekstreme undergrunnshjørner. 

Fra dette punktet beveger ‘Oh Death’ seg bare lengre inn i sin egen støyrock/stoner/sludge-verden. Tittelsporet har et krokete og skeivt åpningsriff toppet av de skingrende, støyende gitarene til Årabrots Kjetil Nernes, samt et kolossalt avslutningparti hvor et smertelig grovt gitarriff underbygger eskalerende, messende hyllester til døden. Den sludgy dommedagsmetallen når nye høyder på den Sabbathske «No Tomorrow», hvor vokalen har sterke likhetstrekk med gode gamle Ozzy i både sound og fraseutforming. På dette tidspunktet begynner plata virkelig å bygge seg opp en dystopisk og apokalyptisk atmosfære – som om kloden ble styrt av en satanistisk og kult-aktig verdensorden utstyrt med den type nådeløshet som preger Sabbaths «War Pigs». 

Sabbaths krigsherjede univers er ikke en mindre passende sammenlikning på avslutningssporet «Kill from Above», som ruller fremover som en sort, tung, ødeleggende sky langs horisonten. Drodlende gitarer slanger seg rundt hverandre som kondensstripene til kryssende bombefly, før bombene slippes i form av hektiske gitarløp og buldrende trommer. ‘Oh Death’ er spilt inn med ikke bare ett, men to trommesett, og dette merkes godt på de kraftige sjokkbølgene som utløses av hvert eneste av skivas hardtslående beats. ‘Oh Death’ er en skive som starter litt underveldende (om aldri så fengende), for så å ekspandere som en soppsky over de siste fire låtene. Plata er verdt å høre for sine kolossale riff og dystopiske atmosfære alene, men for fans av stoner, sludge som tåler litt støyrock-lenende elementer vil dybden av lytteropplevelsen neppe stoppe der. Messerschmitt gjør opp for flere års stillhet med suveren tyngde på ‘Oh Death’.  

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Doedsvangr – Serpents ov Old

Ute nå via Debemur Morti Productions

Doedsvangrs besetning er så stjernespekket fra et undergrunns-perspektiv at det er tilnærmet umulig å ikke ha skyhøye forventninger til materialet de gir ut. «Doedsadmiral» (Nordjevel), «Shatraug» (SargeistHorna), «BST» (The Order of Apollyon, eks-Aosoth) og «AntiChristian» (Beaten to Death, eks-Tsjuder) har gitt ut så mye ekstremmusikk av rang at man egentlig ikke har rett til å kreve så mye mer av gjengen, men selvfølgelig vil det være umulig for en iherdig svartmetall-fan å forvente noe annet enn svart gull når disse musikerne samles under ett og samme studiotak. På sin andre plate som Doedsvangr svarer veteranene i stor grad på forventningene, selv om det skal nevnes at ‘Serpents ov Old’ ikke er i nærheten av å true firkløverens sterkeste plateutgivelser.

I det øyeblikket man spiller av åpningssporet «Serpents ov Old» vil Doedsvangrs sterkeste kort allerede være avslørt. Gruppens svartmetall er av en støymettet, mektig og kvelende sort – sammenliknbart med sort og svovelholdig røyk som velter opp fra dype flenger i jordskorpen. Ruvende mollakkorder og ulmende leads fyller røyken med aktivitet og bevegelse, og produksjonen forener røykskyens ugjennomtrengelighet og de skarpere detaljer på ypperlig vis. Disse elementene rekonfigureres og varieres subtilt over platas ni låter, og helhetsinntrykket er at ‘Serpents ov Old’ er en usedvanlig konsistent og enhetlig plate med et auditivt fotavtrykk som er sitt eget. 

Noe av skivas distinkte personlighet stammer uten tvil fra komposisjonsprosessen, som besto av at «AntiChristian» skrev seg frem til noen basale trommespor som resten av bandet deretter reiste låtenes strukturer oppå. Trommenes sentrale rolle gjør seg bemerket i noen av skivas sterkeste øyeblikk, som for eksempel den nonchalante og groovy beaten som åpner «As the Rivers Bleed their Blessings», eller den metriske modulasjonen som snur «Black Dragon Phoenix»s svingende tretakt på hodet. «AntiChristian» er jo selvfølgelig ikke den eneste musikeren i flokken som er utslagsgivende for plata; «Shatraug» og «BST»s respektive streng-signaturer er lett gjenkjennelig i ‘Serpents ov Old’s rike gitarteksturer, og «Doedsadmiral» er uforglemmelig i sin rolle som teatralsk blasfemiker – en vokalprestasjon som kan fremkalle spørsmål rundt hvorvidt mannen er besatt av en eller annen ugudelig åndeskapning. 

Tidvis virker det som at Doedsvangr i sin leting etter et komplett og innhyllende lydbilde har nedprioritert materialets egenverdi noe. Flere av skivas partier er preget av rikholdige men anonyme transportetapper, spesielt på de lengre låtene som «White Finger» og «Poisonous Tides». Dette sverter ikke lytteropplevelsen nevneverdig, men det er ingen tvil om at de skarpe og fremtredende riffene på låter som «Black Dragon Phoenix» og «Carrier of Heads» utgjør klare høydepunkter på ‘Serpents ov Old’. Til tross for disse skavankene er ‘Serpents ov Old’ en av årets sterkere norske undergrunns-utgivelser, og en klar anbefaling går ut til de av dere som interesserer dere for mørk, okkult og symboltung svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Vulture Lord – Desecration Rite 

Ute nå via Odium Records

‘Desecration Rite’, den andre full-lengderen til det norske døds/black/thrash-bandet Vulture Lord er et bittersøtt prospekt. Som den muligens siste tilførelsen av nytt materiale skrevet av den avdøde Trondr Nefas (Urgehal) er skiva både et monument og en hyllest, samt et alt for tidlig farvel til en viktig figur innenfor norsk svartmetall. Dersom man setter konteksten til side og ser på musikken alene er ‘Desecration Rite’ derimot ingen bittersøt affære. Over en drøy halvtime pisker bandets høyst kapable besetning (bestående av medlemmer av band som UlvehyrdeCarpathian ForestSvarttjern og Endezzma) opp en storm av fandenivoldsk ekstremmetall som ikke diskriminerer i sin higen etter total, verdensomspennende ødeleggelse. 

‘Desecration Rite’ er en plate som overkjører nyanse og dynamikk i råskapens og slagkraftighetens navn. Stilistisk sett er utgivelsen godt plassert i skjæringspunktet mellom svartmetall, dødsmetall og thrashmetall, en uhellig treenighet som Vulture Lord melker for sine mest destruktive tendenser. Til tross for deres sammensatte musikalske identitet er det naturlig å anse bandet som en forlengelse av norske svartmetall-idealer – en blasfemisk stridsmaskin som verdsetter Immortals krigerske tendenser og Shagraths tårnende tilstedeværelse bak mikrofonen. Legg så til litt heksende og infernalsk black/thrash i miksturen, og vi begynner å nærme oss et klart bilde av ‘Desecration Rite’s genetiske sammensetning. 

Etter en dramatisk og teatralsk åpning i form av intro-sporet «Glorification of the Dethronation» blir vi kastet rett inn i «Bloodbound Militia»s dyriske shredding. Tempoet er høyt, de svartmetalliske gitarene flerrer og river, og «Sorath Northgrove» deklamerer sine blasfemiske tirader med ukuelig overbevisning. Singelmaterialet er plassert helt fremst i platas spilletid, så den nesten krigsmetalliske andresingelen «Stillborn Messiah» ser sitt snitt til å pryle lytterne før vi får bryne oss på de nye komposisjonene til Nefas og co. Den selvtitulære «The Vulture Lord» svarer godt på forventningene man naturligvis har til en besetning av Vulture Lords kaliber, og er et tidlig høydepunkt med sine huggende thrash-partier og kaskadene av Mayhemske akkorder som følger. 

Thrashen beholder jerngrepet rundt det musikalske forløpet på «Diabolical Intervention», en låt som gjør ære på sin tittel via endeløse strømmer av djevelsk black/thrash. På dette tidspunktet i lyttinga kjenner jeg personlig på at plata kunne trengt et tydeligere musikalsk landemerke – f.eks en lengre, episk komposisjon eller en dynamisk motpol til den dyriske råskapen som herjer på resten av plata. Til tross for at dette momentet uteblir er ‘Desecration Rite’s B-side fortsatt et fantastisk strekk med musikk, en stadig voksende pyroklastisk strøm som når sitt klimaktiske toppunkt i løpet av «Perverting the Bible»s heseblesende avslutning. 

På ‘Desecration Rite’ har Vulture Lord gitt meg noe jeg har savnet så langt i 2021; en aggressiv og brutal svartmetallplate som ikke er redd for å stå i stormen den selv har skapt. Her finnes ingen atmosfæriske lysninger eller retningsløse avstikkere, kun ulmende og brennhet ekstremmetall av høyt kaliber. Mest sannsynlig hadde et bredere dynamisk spekter fått opplevelsen til å stå tydeligere i minnet, men dette er sjeldent et problem når man er fanget i musikkens ubønnhørlige fremdrift. ‘Desecration Rite’ er en av årets sterkere rendyrkede ekstremmetall-plater, og en tydelig påminnelse om den ruvende musikalske skikkelsen vi har mistet i Trondr Nefas. Anbefales for samtlige fans av black-, thrash- og dødsmetallens mest nådeløse og aggressive former. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt



Leprous – Aphelion 

Ute nå via Inside Out Music

Som anmelder går mye av tiden med til å tvinge fram synspunkter rundt utgivelser som ikke inspirerer eller vekker tanker uten betydelig drahjelp fra mitt eget hold. Dette er skyggesiden ved den større gleden som er å dekke en nasjons metall-produksjon på helhetlig vis, men definitivt noe man klarer å jobbe seg gjennom dersom man holder fokus på det som inspirerte en til å plukke opp pennen til å begynne med. I blant får man nemlig gleden av å dekke en utgivelse som virkelig setter fart på tankene – som fører til så mange betraktninger og observasjoner at det tradisjonelle anmeldelsesformatet strever forgjeves med å finne plass til alt sammen. Leprous sin syvende plate ‘Aphelion’ er en slik utgivelse: en følelsesladet, detaljrik og oppslukende plateopplevelse som kan vise seg å være bandets beste til nå.

Dette utsagnet mangler ikke akkurat vekt i lys av bandets eksisterende diskografi. Leprous er av mange betraktet som et av Skandinavias fremste band, en moderne pop/prog-maskin som bruker sine formidable instrumentelle egenskaper til å skrive resonnerende låter om motgang og mental lidelse. Denne tematikken har bidratt sterkt til å bevare bandets identitet gjennom deres mange musikalske transformasjoner, et utviklingsforløp som på ‘Aphelion’ har tatt bandet nærmere den moderne pop-musikkens elegante kurver og skinnende overflater enn noensinne før.

For selv om ‘Pitfalls’ kanskje er «softere» i uttrykket tar ‘Aphelion’ i bruk langt klarere pop-manøvre enn sin forgjenger. Singelen «Running Low» vekker med sine perkussive pianolinjer assosiasjoner til band som Algiers, en forbindelse som forsterkes av Einar Solberg sine soul-fargede, riffende vokalstrofer. Elektroniske pulser og groover står for ryggraden til flere av platas låter, men ingen av dem tester grenser på lik linje med «Have You Ever?». Med sitt minimalistiske, kjølige og rytmisk sofistikerte R’n’B-sound er «Have You Ever?» en ordentlig utstikker i bandets låthistorikk, en låt som unektelig høres ut som Leprous til tross for et nesten fullstendig mangel på elementene som har kjennetegnet bandet i årevis.

Mye av årsaken til at ‘Aphelion’s største sjangereksperimenter fungerer så bra som de gjør er den utmerkede lydproduksjonen og miksingen. Miksen åpner et auditivt rom på størrelse med platecoverets svimlende landskap, et landskap Leprous fyller med nøyaktig plasserte og meningsfulle instrumentelle bidrag. I tillegg fremhever produksjonen samtlige av instrumentenes særegne kvaliteter – noe som ikke kan være lett med tanke på det yrende detaljnivået som opprettholdes fra låt til låt. For de av dere som er svake for knakende bunnfrekvenser og metallisk tyngde (som vil si de fleste, vi er jo tross alt en metallblogg) finnes det også mye å glede seg over på ‘Aphelion’, ettersom de fleste låtene inneholder et øyeblikk eller to hvor de utvidede strengeinstrumentene får hugge ut potente rytmiske spor i sitt mørkeste register.

Men den viktigste faktoren i ‘Aphelion’s suksess er – som på alle bandets plater – måten Einar Solberg og resten av Leprous tvinger deg til å føle på de vonde og dypt forankrede følelsene som kommuniseres via tekst og musikk. Låter som «Out of Here» og «All the Moments» finner veien direkte til følelsessenteret i hjernen via sine reflekterende bølgedaler og emosjonelle utbrudd, men stormens kjerne finner vi på «On Hold», der Solberg leter etter svar på livets vanskeligste spørsmål med en fortvilelse og en håpløshet som kjennes langt inn i beinmargen. At det først er i platas siste minutt vi får høre ham skrike ut sine frustrasjoner via rendyrket growling demonstrerer tydelig nivået av strukturell mestring Leprous har oppnådd på ‘Aphelion’ (i tillegg til fanbasens kreative instinkter, ettersom de fikk være med på å bestemme viktige aspekter ved låtas konstruksjon).

‘Aphelion’ er en utgivelse jeg har svært vanskelig for å rette tungtveiende kritikk mot, annet enn at «The Shadow Side» oppleves som litt overflødig, i alle fall musikalsk (tematisk sett er den et etterlengtet blaff av håpefullhet). Jeg har forståelse for at folk kan bli skuffet dersom de verdsetter bandets progressive fyrverkerier høyere enn deres pop-musikalske og mykere sider, men jeg mener personlig at dette aspektet ved soundet deres er godt representert på deres nyeste utgivelse, selv om man kanskje må vente litt mellom øyeblikkene det kommer til uttrykk. ‘Aphelion’ har fått meg til å glemme tid, sted og rom på en måte det er lenge siden jeg har opplevd i møte med en plate, og mang en gang har jeg lyttet med mål om å undersøke plata i et objektivt lys bare for å bli dratt hjelpeløst ned i låtenes følelsesmessige elveleier og stryk. For meg er dette et soleklart tegn på en utgivelse av sjeldent kaliber, og jeg kan vanskelig forestille meg at ‘Aphelion’ ikke vil være med å konkurrere om årets plate her på bloggen. Leprous overgår nok en gang alle forventninger på ‘Aphelion’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Kal-El – Dark Majesty

Ute nå via Majestic Mountain Records

Stavangersbandet Kal-El har i snart ti år vært en bauta innenfor norsk stoner/doom. Med sitt ruvende, Lowrider-aktige sound og udødelige interesse for B-film- og sci-fi-estetikk har bandet lenge appellert til en spesifikk gruppe med nostalgiske lyttere, men musikken har alltid prestert å heve seg over sine overfladiske karakteristikker. På sin femte plate toner Kal-El ned B-film-elementet, men skrur til gjengjeld opp sine kosmiske og sci-fi-inspirerte kvaliteter betraktelig. I prosessen skaper gruppen en hendelsesrik, detaljert og komplett plateopplevelse som unektelig er deres største plateprestasjon til nå.

Det første man vil legge merke til på ‘Dark Majesty’ er – som på de fleste av bandets utgivelser – det kolossale lyddesignet. Kal-El har lenge mestret den livsviktige kombinasjonen mellom drønnende Conan/Sleep-gitarer og vektige basstrommeslag som gir stoner/doomen sin mektige tyngde, og på ‘Dark Majesty’ er denne kombinasjonen mer potent enn noensinne tidligere. Med en total spilletid på 65 minutter kan bandet dog ikke lene seg på sine tyngre kvaliteter alene, og denne utfordringen møter de erfarne musikerne med sin velutviklede sans for dynamisk og teksturell variasjon. Kosmiske og svevende partier møter drivende og tungrock-inspirert jamming møter bølge etter bølge av krengende stoner/doom-riff, det hele bundet sammen av «Cpt Ulven»s rungende stemme og melodiske teft.

Noe annet som hjelper ‘Dark Majesty’ med å holde lytterens fokus over sin veldige lengde er måten Kal-El har strukturert plata låtmessig. For hver kosmiske og utsvevende stjerne-odyssé vi får (f.eks «Temple», «Kala Mishaa»), får vi også noen mer tungrockende og drivende skudd fra hofta (som de fire minutter-lange «Spiral» og «Comêta»). Til tross for at bandet har tatt mange grep for å gjøre platas lengde mer håndterbar, er det ingen tvil om at ‘Dark Majesty’ bør lyttes til som om den var en dobbel-LP. Hør på de fire første låtene, ta deg en pause, og kast deg inn i den vidvankende B-siden med nytt fokus og ferske ører. 

Når jeg reflekterer rundt platas høydepunkter blir det fort tydelig at Kal-El har et skarpt øre for singelmateriale. «Spiral» er en av de mest fengende låtene som har ramlet ut av den norske metallscenen i 2021 – en joggende og drivende bulldoser som kaster sin fulle vekt bak sitt fabelaktige refreng. «Mica» og «Dark Majesty» ligger ikke langt bak kvalitetsmessig, men tar seg bedre tid til å utforske instrumentale ideer via sine eventyrlystne og jam-tunge broer. Til slutt kan vi nevne «Kala Mishaa», som etter en snerrende bass-intro bruker sine resterende ni minutter på å bygge opp massivt med klangmasse og momentum. 

Og sånn sett hadde det kanskje vært best om «Kala Mishaa» fikk æren av å sette punktum for plata, ettersom avslutningssporet «Vimana» oppleves som litt overflødig etter 55 meskende minutter med kaloritett stoner/doom. Det er likevel lite annet jeg kan rette mitt kritiske øye mot på ‘Dark Majesty’, ettersom det er en rikholdig og komplett utgivelse som tar sitt utvalgte sound og raffinerer det til et mesterlig sluttprodukt. ‘Dark Majesty’ er en stor begivenhet innenfor norsk stoner/doom, og en utgivelse som vil falle i smak hos både rød-øyde stoner-hoder og mer generelle metall-lyttere. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve