Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Istårn – Eschatology

Ute nå via Stereo Future Productions

Med over ti års fartstid og et knippe utgivelser under deres kollektive belter, kan man ikke med rette påstå at Istårn er nykomlinger til den norske metallscenen. Likevel er jeg overbevist om at bandets nylig utgitte andreskive ‘Eschatology’ vil bli første møte med Vestlands-ensemblet for de aller fleste, hvilket definitivt funker i bandets favør. Dette er ikke fordi de to utgivelsene Istårn gav ut på begynnelsen av 10-tallet er av lav kvalitet – de er definitivt solide utgivelser til å være utgitt av et ungt band – men fordi ‘Eschatology’ er et såpass stort steg frem på alle fronter at den etterlater bandets tidligere utgivelseshistorikk i støvet. 

Uttrykksmessig sett er Istårn tydelig inspirert av musikalske strømninger fra sine egne hjemtrakter. Fra sitt utgangspunkt i moderne svartmetall strekker bandet seg i en tydelig progressiv retning, hvilket gjør det naturlig å sammenlikne dem med legendariske entiteter som Enslaved og Borknagar. I tillegg bærer musikken tydelig preg av Dimmu Borgirs teatralske dramatikk, i form av fremtredende og gjennomgående symfoniske elementer. Kombinert med romslige, høy-moderne produksjonsverdier danner dette et massivt og innhyllende rammeverk rundt skivas kosmiske endetids-tematikk.  

Det instrumentale introduksjonssporet «Void» etablerer skivas dystre atmosfæriske kvaliteter på effektivt vis, før «Withering World» smeller til med en vegg av storstilt, symfonisk svartmetall. Låta er en god introduksjon til Istårns sofistikerte låtskriving, der den bygger sin flerlags-konstruksjon over et fundament bestående av en Enslaved-aktig progressiv svartmetall-groove. Låta introduserer også bandets eventyrlystne tilnærming til harmonikk, som gjennom skiva markerer seg som bandets mest potente våpen – samtidig som den byr på enkelte utfordringer. 

Disse utfordringene gjør seg dog ikke til kjenne før i skivas andre halvdel. Første halvdel bruker bandet på å forføre lytteren stadig lenger inn skivas innhyllende lydunivers, via «Devouring Chains» sine ‘Blackwater Park’-aktige ledegitarer, «Cosmic Scar» sine triumferende melodier og den mer direkte og stormende svarmetall på singelen «Visions». Skivas B-side starter også sterkt, med det nydelige og innholdsrike mellomspillet «Awakening» og den komplekse, tårnende komposisjonen «The Giant». Disse to låtene utvider ‘Eschatology’ sitt uttrykksmessige arsenal ytterligere, ved å introdusere post-svartmetallisk sentimentalitet til det allerede rikholdige, progressive terrenget. 

Dessverre treffer skiva på en aldri så liten fartsdump i det vi nærmer oss slutten. Singelen «Beyond the Starless Sky» er i utgangspunktet en sterk konstruksjon, men avspores kraftig av bandets uenigheter rundt den underliggende harmonikken – på refrenget spesielt. Litt teknisk forklart, skyldes dette en konflikt mellom det flotte melodiske temaet i dur, og rytmegitarenes underliggende mollakkorder. Denne typen feiltrinn er langt ifra uvanlig innenfor metall, ettersom teoretiske kunnskaper er unntaket heller en regelen, til tross for at det er en av populærmusikkens mest komplekse sjangere. Denne typen feil blir dog ekstra vanskelig å godta i kontekster som ‘Eschatology’, hvor alt annet fra tekst og tematikk til sound og låtskriving er på et gjennomgående skyhøyt nivå. 

Men selv denne utfordringen løser Istårn som oftest på en god måte; både «Devouring Chains» og «The Gaint» svinger innom svært utsvevende og komplekse harmoniske landskaper uten å trå feil en eneste gang. Dessuten klarer ikke det uforløste potensialet til «Beyond the Starless sky» å legge skjul på at ‘Eschatology’ er en av de rikeste og mest imponerende progressive svartmetallskivene Norge har hatt å by på i 2022. Istårn har lagt inn en tydelig innsats i arbeidet med sin andre skive, og dette gir uttelling i form av en utgivelse som tårner over bandets øvrige plateproduksjon. ‘Eschatology’ burde skaffe bandet mengder av nye lyttere både i innland og utland, og burde også være med i diskusjonen når det norske metall-året skal oppsummeres i desember. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve   

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Siden vi ikke publiserte ukas favoritt i forrige uke har vi to favoritter denne gangen.

Darkthrone – Astral Fortress

Ute nå via Peaceville Records

Etter å ha lekt seg blant annet med crust punk-tendenser over flere utgivelser på det tidlige 2000-tall, har Darkthrone fra og med 2013s ‘The Underground Resistance’ i større grad beveget seg i krysningspunkter mellom sin klassiske svartmetall, tradisjonelle metall-uttrykk og endog litt doom metal. Sistnevnte tendens var nok aller tydeligst på fjorårets ‘Eternal Hails……’, der tidløs metallriffing ble svøpt inn i mørke, mystikk og en produksjon preget av bandets første inntreden i et tradisjonelt studio på flere år.

‘Astral Fortress’ tar stafettpinnen videre på naturlig vis i denne utviklingen, da særlig med tanke på det atmosfæriske elementet som blant annet ble introdusert gjennom synther. Forstå meg rett: Darkthrones hovedingrediens er fortsatt umiskjennelig metallriffing, enten av det mer traskende eller mer raske og thrashende slaget. Det er også låter på ‘Astral Fortress’ der man sånn sett også får servert Darkthrone på sitt mest basale, rendyrkede og «In the Shadow of the Horns»-aktige, nærmere bestemt på «Impeccable Caverns of Satan» og «Kevorkian Times».

Men som på fjorårets skive drister duoen seg også ut i mer stemningsfulle partier og strekk. Et eksempel kommer med en gang, der hovedtemaet i «Caravan of Broken Ghosts» gjør noe så sjeldent som å demonstrere et melankolsk Darkthrone før dette går i en velfungerende forening med både black og death metal-aktige partier. Denne låta peker seg ut som platas store høydepunkt sammen med ti-minutteren «The Sea Beneath the Seas of the Sea», som kanskje i enda større grad er en velbalansert demonstrasjon av alle verktøyene Darkthrone har til rådighet på ‘Astral Fortress’. Underlige, effektbelagte clean-gitarer åpner ballet før bandet ruller ut noen av platas sterkeste riff, og en smygende, guffen synth får stå i sentrum for en strålende oppbygning i låtas andre halvdel.

Og det er nok litt mer av dette jeg skulle ønsket meg på ‘Astral Fortress’. Det er ingen tvil om at Darkthrone treffer en nerve med hver gang de kjører ut et unektelig tøft og klassisk metallriff, men på ‘Astral Fortress’ er de på sitt aller beste når de balanserer dette med mer atmosfæriske påfunn i produksjonen. Det er riktignok flere høydepunkter i så måte på denne plata; de hylende synthene på «Stalagmite Necklace» er nok det mest nærliggende eksempelet. Men i stedet for å få ut sitt fulle potensiale virker Darkthrone litt nølende i møte med egen verktøykasse.

Litt nølende er også avslutningen på ‘Astral Fortress’. Etter den litt korte og uforløste, men like fullt interessante, interluden «Kolbotn, West of the Vast Forests», tyder mye på at avslutningssporet «Eon 2» («Eon (1)» er å finne på Darkthrones debutskive ‘The Soulside Journey’ fra 1991), skal stå for en virkelig sterk finale. Låta sparkes i gang på strålende vis og ledsager lytteren videre med noen utsøkte trad-melodier og -riff. Men så virker det nesten som om låta avslutter midt i seg selv når det plutselig er over etter fire og et halvt minutt.

Det blir som et bilde på at noe av det mest spennende som skjer på ‘Astral Fortress’ nok ender opp litt uforløst i det store og det hele. Jeg tror denne plata kunne blitt enda bedre dersom ambisjons- og dristighetsnivået ble skrudd opp noen hakk. At det sånn sett vitner om at Darkthrone demonstrerer et nytt og spennende potensiale på sin tjuende(!) fullengder, sier imidlertid sitt om verdien ‘Astral Fortress’ har som bidrag til den norske metallscenen i 2022. For dette er i all hovedsak en sterk plate fra et band som utvilsomt fortsatt er i utvikling.

Skrevet av Alexander Lange


Funeral Harvest – Redemptio

Ute nå via Signal Rex

Funeral Harvest er et okkult svartmetallband bestående av et knippe musikere som er svært aktive i den trønderske metallscenen. Basert på hvor overbevisende prosjektets debutskive ‘Redemptio’ er, skulle man tro det var snakk om sjangerveteraner fra f.eks miljøet rundt selskapet Terratur Possessions som sto bak, men dette er altså ikke tilfellet. I stedet er det musikere fra band som PlogNathrKeiser og Beyond Man som står bak dette bekmørke plateritualet, hvor kun Enstad fra sistnevnte kan sies å operere innenfor et tilsvarende uttrykk.

Derfor er det svært imponerende hvor naturlig denne formen for tradisjons-befestet svartmetall virker å komme til den sammensatte musikerbanden. Funeral Harvest harkommet et langt stykke på vei siden de gav ut den selvtitulerte EP-en deres i 2020, faktisk så langt at det er vanskelig å spore datidens mer atmosfæriske og sakteflytende uttrykk i dagens vare. På ‘Redemptio’ er nemlig Funeral Harvest et ganske annet beist; et brutalt svartmetallband som kombinerer hypnotisk repetisjon og nådeløs aggresjon på slående vis.

‘Redemptio’ har en størrelsesdimensjon som avgir en følelse av religiøs apokalypse; som en vegg av sort røyk som sluker hele horisonten. Denne følelsen fremmanes allerede på introduksjonssporet «Opus Cælestis», som setter stemningen via filmatiske droner og messende vokal. Singelen «Fire Sermon» åpenbarer dog Funeral Harvest sitt foretrukne angrepsmodus på ‘Redemptio’, en tilnærming preget av stormende blastbeats og svermende svartmetalliske gitarer. «Lord Nathas» utgjør en overbevisende seremoniell leder, og kauker over dommedagsvindende med en lidenskap vi finner igjen hos artister som «Luctus» fra Beyond Man og «Doedsadmiral» fra Nordjevel.

‘Redemptio’ er med sine tredve minutter en svært konsis affære. Likevel presterer bandet å skape både struktur og variasjon på plata; førstnevnte via de latinsk-titulerte mellomspillene, og sistnevnte via låter som andresingelen «Principum et Finis» og «The Crimson Night Tide». «Principum et Finis» baker black/death-sjangerens virvlende sot og røyk inn i bandets basale svartmetall-sound, og fronter en av «Lord Nathas» sine mest utøylede vokalprestasjoner på hele skiva. «The Crimson Night Tide» er for min egen del platas ubestridte høydepunkt, ettersom de instrumentale ideene endelig klarer å matche mesterligheten i bandets uttrykk. 

Og det er kanskje på denne fronten at Funeral Harvest har mest å vinne dersom de velger å spinne videre på prosjektets svarte nøste. ‘Redemptio’ står nemlig ikke ut blant årets norske metallproduksjon i kraft av minneverdige instrumental-motiver, men på grunn av sin tøylesløse aggresjon og røyktunge, katastrofale atmosfære. Til å være en debut er ‘Redemptio’ dog et aldri så lite mørkt mirakel; en besk og primitiv svartmetallskive innhyllet i okkult symbolikk og rituell glød. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Decipher – Breed of an Obsolete Kind

Ute nå via Rockaway Records

Decipher er en ekstremmetallisk kvartett fra Mysen som per Encyclopaedia Metallum oppsto tidlig på 2000-tallet. Fra tidligere har gruppen kun en demo fra 2006 til sitt navn, og basert på de 15 årene med inaktivitet som fulgte kan det virke som at prosjektet opprinnelig ble lagt på hylla for godt. Hele 20 år siden de først samlet seg under Decipher-banneret har gjengen bestemt seg for å gi prosjektet et nytt forsøk; om dette valget skyldes nostalgi eller en følelse av ufullendthet skal jeg ikke spekulere i. Det eneste du trenger å vite, kjære leser, er at Decipher med debuten ‘Breed of an Obsolete Kind’ har levert en usedvanlig slagkraftig death/thrash-utgivelse, og en av årets sterkere norske metallskiver. 

Visuelt kaller utgivelsen tilbake til epoken bandet opprinnelig opererte i, nemlig en periode av 2000-tallet hvor ekstremmetall-utgivelser rutinemessig ble utstyrt med digitale platecovere som i dag virker fryktelig daterte. Lyttere i dag vil nok forvente noe temmelig moderne og mekanisk i møte med coveret til ‘Breed of an Obsolete Kind’, men på 2000-tallet kunne en cover-illustrasjon av denne sorten skjule alt fra modernister som Fear Factory til organiske undergrunns-utgivelser innenfor svart- og dødsmetall. Decipher er tilsvarende ingen robotisk og over-striglet enhet, om så de angriper sin foretrukne sjanger med brutalitet og maskin-aktig presisjon.

Tematisk sett oser ‘Breed of an Obsolete Kind’ dog av mekanisk jævelskap og dystopisk futurisme, hvilket fremheves av de skrekkinngytende lyd-effektene som innleder åpningssporet «View through Dead Eyes». Det første minuttet etter bandets entré tilbyr fans av dødsthrash alt av informasjon de trenger for å avgjøre om Decipher er ekte vare eller ei. Brutale, dødsmetalliske blasts gir vei for thrashmetalliske byks, det hele toppet med en nådeløs syklon av dødelig potente riff. Allerede på åpningslåta blir det klart at bandet føler seg fullstendig hjemme i eget sound, og samtlige av låtene på skiva leverer dødsthrash av et nivå som er sjeldent å spore i den norske scenen.

Decipher skaper variasjon på skiva ved å smykke det basale soundet sitt med diverse låneobjekter fra andre stilarter. «Green Mass Suggestion» kontrasterer versets hektiske spurt med store, stampende grooves; tittelsporet introduserer svermende, dissonante akkorder i Hate Angelsk stil; og «Double Standards» tar en hvilepause fra den ustanselige riff-festen for å leke seg med en atmosfærisk gitartekstur mot låtas slutt. Nå skal det sies at Decipher skriver dødsthrash såpass godt at det strengt tatt ikke er behov for så mye ekstra, hvilket eksemplifiseres på de to høydepunktene «Beyond Comprehension» og «Necessary Evil». Førstnevnte skaper heseblesende driv via klassisk mitraljøse-riffing og fremragende trommeprestasjoner, og sistnevnte truer med å fullstendig kuppe showet ved hjelp av brutal, rytmisk lekenhet og et verdenserobrende versriff.    

Når det kommer til kritikk har jeg rett å slett ikke så mye å komme med. Noen av låtene treffer klart hardere enn andre, men Decipher har øynene såpass godt festet på dødsthrash-ballen over skivas korte spilletid at dødpunkter ikke er å spore. Musikerprestasjonene er teknisk kompetente og presise men fortsatt fulle av ild og iver; og produksjonen er gjennomsiktig men punchy nok til at samtlige riff og trommeslag treffer solar plexus med maksimal kraft. ‘Breed of an Obsolete Kind’ er en kruttsterk undergrunns-utgivelse, og en kaotisk – dog gledelig – , forstyrrende faktor i det påbegynte arbeidet med å oppsummere det norske metallåret. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Blodhemn – Sverger Hemn

Ute nå via Dark Essence Records

Det kan sies at definisjonen av hva som er norsk svartmetall er under konstant redefinering. Fra vår rolle i å sette rammeverket for sjangeren på 90-tallet har det gjennomsnittlige uttrykket praktisert av norsk band nemlig forandret seg fra år til år, så det blir sjelden rett å bruke denne perioden som et sammenlikningsobjekt for produksjonen i senere år. Grovt sett kan man si at 2000-tallets brutale, symfoniske vinkling gradvis har beveget seg i en mer organisk retning igjen, samtidig som elementer fra tungrock og thrash har fått større påvirkning på musikken. Blodhemn er kun ett av mange band som benytter seg fritt av disse elementene, om de så innehar en besk råskap som skiller dem fra mengden. På deres nye skive ‘Sverger Hemn’ utvider mesterhjernen bak prosjektet «Invisus» dog rammeverket for prosjektet betydelig, med et større fokus på åpne landskaper og bittersøtt melodikk enn tidligere.

Førsteinntrykket vil dog være et helt annet når man trykker «spill» på åpningslåt og singel «Fraa Djupet…». Låta er et eksempel på Blodhemn i fullt svartmetall-modus: skåldende, frenetisk og tordnende, om melodisk. Selv det mer atmosfæriske strekket mot slutten av låta klarer ikke å unngå å svi bort ørehårene til lytteren, mye takket være den intense og støyende produksjonen. Deretter gjør blackthrashen sitt inntog på «Vil Livet av Deg», et kort og riff-bombardement som når fartsmetalliske tempoer på sitt mest elleville. Andresingelen «Velg din Gift» er en tilsvarende kort og heseblesende affære – en brennende vindtunnel fylt med drivende black’n’roll og huggende thrash.

Rundt midtpunktet av skiva begynner «Invisus» sine mer ekspansive ideer å komme til uttrykk. «Bomb Bergen» utgjør, som følge av sin mer avmålte fremtoning, allerede et slags skifte i skivas operasjonsmodus, men det er høydepunktet «Farvel Feioey» som blåser dørene av den uttrykks-messige bunkeren. Luftige gitarfraser svever på en vind av blastbeats, «Invisus» hyler med sin sedvanlige, hemningsløse lidenskap, og resultatet er en storslått og emosjonell tilnærming til Blodhemns mer avstraffende svartmetall. Denne utviklingen når sitt logiske endepunkt i «Tid», en nydelig sentimental svartmetall-låt toppet med et overraskende og affekterende, rensunget refreng. 

Denne svingningen mellom blodtørstig ekstremmetall og mer melodiøse strekk kunne fort gitt nakkesleng hvis det ikke var for den generelt rødglødende produksjonen. Det eneste strekket som går litt for langt i så henseende er «Opp or Lemmen» inn i «Velg din Gift». Den feststemte black’n’rollen til sistnevnte oppleves litt som et slag i trynet etter førstnevnte, ettersom «Opp or Lemmen» med sin stadig eskalerende, emosjonelle ensporethet føles mer ut som en avslutning på skiva. Utenom denne skavanken i storstrukturen er det lite å trekke poeng for på ‘Sverger Hemn’, en fremragende svartmetallskive som balanserer mellom nådeløs ekstremitet og emosjonell potens på slående vis. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Brotthogg – Epicinium 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Brotthogg er et ekstremmetallisk band fra Trondheim som fullstendig uten drahjelp fra industrien har klart å ansamle en betydelig lytterskare i løpet av sine fem år som band. Bandet er ledet av Kristian Moen, som skriver og spiller inn det meste av musikken kun med hjelp fra et lite knippe studiomusikere. En kjapp tur innom prosjektets tidligere utgivelser vitner om et sound som har vært mer eller mindre ferdigstilt allerede fra debut-EPen ‘The Last Traveler’, et sound som kan oppsummeres grovt som en hybridisering av moderne tekniske retninger innenfor svart- og dødsmetall. For meg er det komplett uforståelig hvorfor Brotthogg, med sine tekniske ferdigheter og kompositoriske egenskaper fremdeles står uten plateselskap; en forvirrelse som ikke akkurat reduseres i møte med den fabelaktige nye skiva ‘Epicinium’. 

‘Epicinium’ er en skive som taler mange språk. For det første har vi de uttrykksmessige, som kombinerer moderne og teknisk black/death med teatralske, neoklassiske tendenser. For det andre har vi vokalen, som (uten at jeg kan bekrefte dette) i likhet med tidligere utgivelser virker å være fremført av flere vokalister. Denne variasjonen i uttrykk, vokalteknikker og – som vi snart skal se – teksturer, gir Moen enormt med redskaper å holde styr på i skriveprosessen, og det er ikke vanskelig å forestille seg at det lett kunne ha sklidd ut i et uorganisert og overveldende kaos. På ‘Epicinium’ har Moen derimot prestert det stikk motsatte, nemlig å samle prosjektets mange dimensjoner til en enhetlig konstruksjon som er større en sine bestanddeler. 

‘Epicinium’ er latin for «etterspill», og å lytte til skivas hektiske og brutale ekstremmetall gir meg følelsen av å skue utover et panorerende, apokalyptisk scenario. Dette scenarioet virker dog ikke å være ved veis ende, ettersom det tekniske og akrobatiske spillet som river gjennom åpningssporet og singel «When the Curtain Falls» vitner om en konflikt som fremdeles er på høyden av sin intensitet. Jeg har allerede pratet om låtas sammensatte rytmiske og melodiske landskap her på bloggen, men jeg blir nok en gang nødt til å rette fokuset mot overfloden av gitar- og trommeteksturer som herjer gjennom denne singelen. «When the Curtain Falls» er et av de virkelige store toppunktene innenfor norsk metall i 2022, et vev av sammenknyttede motiver og rikholdige akkordprogresjoner som er virkelig enestående satt i kontekst av vårt ringe år. 

Hadde Moen valgt å fortsette i samme sporet gjennom resten av skiva hadde resultatet blitt en utmattende og overveldende affære. Heldigvis gir allerede andresporet «Forvitring» oss et lite pusterom før destruksjonen gjenopptar på «Vengeance», en låt som har en angrepsintensitet på høyde med Absus senere utgivelser. Det er dog på skivas B-side at ting blir riktig interessant. «Ved Skumringens Ytterste Rand» reduserer den uttrykksmessige støyen ved å fokusere på 90-tallets melodiske svartmetallstrømninger i sine åpningsminutter, før den igjen utvider skivas ytterrammer ved å introdusere renplukket gitar og teatralsk, lidenskapelig vokal. Deretter skrus teknikk- og teksturbruken på maks på tittelsporet, som med sin eksplosive rytmikk og intrikate maskinering utgjør et soleklart høydepunkt på skiva. 

Foreløpig er den største kritikken jeg kan rette mot ‘Epicinium’ at storstrukturen mangler de helt store linjene, ettersom musikken er av en intens og hyperaktiv natur som vanskelig lar seg forme til store dynamiske utsving. Likevel er skiva så informasjons-tett og rikholdig at min tid med den langt i fra er over, og jeg er temmelig sikker på at den kommer til å både fortsette å vokse på meg, samt åpenbare mer subtile, storstrukturelle styrker over tid. ‘Epicinium’ er en skive som formelig flyter over av kreativ driv og vitalitet, og en av årets beste norske ekstremmetall-utgivelser så langt. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Tottal Tømming – Om Hundre År er Allting Brennt

Ute nå via Kannibal Records

Oslo-bandet Tottal Tømming har i løpet av kun noen år vist seg til å være et av de mest aktive grindcore-prosjektene i Norge; en ustoppelig bråtebrann i en sjanger som mest av alt tenderer til å produsere korte, eksplosive blaff av aktivitet. Om dette skyldes en stadig voksende kilde til samfunnsrelatert angst og sinne, eller en trang til å skvise ut hver bidige lille låt-idé som smelteost fra en tube, det vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at Morten Renvåg Müllers grindcore-signatur er en høyst velkommen balsam for den skrikende og blødende sjelen som ligger døende på bunnen av det moderne mennesket. 

For min egen del har det alltid vært naturlig å anse Tottal Tømming som et naturlig endepunkt for den norske punken eksemplifisert via band som Wannskrækk og Raga Rockers. Müllers satiriske og typifiserte norskbruk (se låttitlene «Gøggeræitrynet» og «En Grønn Ælva Schnørr») har alltid blitt brukt til å rette søkelyset mot samfunnsmessige onder, og er like spesifikt myntet på den norske lytter som de relaterbare tiradene til en viss Michael Crohn. På bandets nyeste skive er punkens kommunale aspekt desto mer vektlagt enn tidligere, som følge av en innspillingsprosess som så et titalls personer legge vokalspor på utestedet Vaterland i Oslo. 

Men «Om Hundre År er Allting Brennt» er først og fremst en grindcore-skive, og det av den sinteste sort. Musikken til Tottal Tømming har alltid vært preget av en radikal mangel på overtenking, og «Om Hundre År…» virker mest av alt som at den kom til via et uhemmet inntak av kreativt lakserende midler. De 15 låtene renner inn i hverandre som verdensomspennende krisesituasjoner i året 2020, et uoversiktlig og gnagende kaos som burde trigge PTSD-en til samtlige som var uheldige nok til å være et levende, tenkende vesen i det nevnte år. 

Skivas første halvdel brukes i hovedsak for å bygge momentum, i form av bandets sedvanlige kombinasjon av frenetisk grind, sjøsyke ledegitarer og paradoksalt allsang-verdige refrenger. Tempoet og fremdriften øker på svært lite bærekraftig vis, og bare halvveis gjennom skiva detter hele sulamitten sammen i form av «Pelle Ekje Plauæ»s meningsløse babling. Resten av skiva går med til et halvhjertet forsøk på å stable restene av en nedbrutt psyke på bena igjen, og det er i dette strekket at Tottal Tømming viser hva norsk grindcore virkelig er godt for. 

Høydepunktene kommer følgelig som perler på en snor. «En Grønn Ælva Schnørr» demonstrerer utfordringene ved å telle (og spille etter) 13 slag over illsint grind pyntet med uforskammede, chuggende slam-gitarer. «Tradisjonell Grind» dekonstruerer grindcore-sjangeren gjennom det Morten selv påstår er «en liten lort» av en låt, og «En Rasende Nevvrotisk Streitings Klagesang» utgjør selve støtten på graven til familie- og karrieremannen i det 21. århundre. Best av alle er kanskje tittelsporet, som på mirakuløst vis setter dommedags-støkken i anmelder via buldrende hardcore-riff og en seksjon som best kan oppsummeres som Brent Hinds med demens og perseverings-symptomer. 

‘Om Hundre År er Allting Brennt’ er en plate som virker lut lei av den menneskelige tilstand og dens utallige utfordringer. Skivas 15 spor er alle druknet i en desperasjon og en oppgitthet som vi kjenner fra skiver som fjorårets ‘Succession’ av She Said Destroy – skiver som stirrer inn i vårt uunngåelige, stusselige endelikt med fordømmende blikk. Til tross for at dette unektelig fremstår temmelig mørkt, finnes det krefter i det å godta at ting går til helvete. Tottal Tømming bruker disse kreftene som et våpen på ‘Om Hundre År er Allting Brennt’, en skive som med god grunn legger beslag på utnevnelsen «tidenes sinteste skive».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Under the Oak – Rattus Norvegicus

Ute nå via WormHoleDeath

Under the Oak er et bandnavn som for mange vil gi assosiasjoner til enten svartmetallband av den dendrofile sorten, eller til den eldgamle mystikken som ligger som en aura rundt den tradisjonelle doom-metallen til bandet Candlemass. Personlig var det førstnevnte som virket mest sannsynlig da jeg ble introdusert for dem rundt slippet av debuten i 2020, men alle som har hørt enten ‘Ripped Up by the Roots’ eller deres nye skive ‘Rattus Norvegicus’ kan testamentere at hverken svartmetall eller doom-metall har det minste å gjøre med det Under the Oak holder på med.

Under the Oak spiller nemlig en form for thrash/heavy-metall som orienterer de to uttrykkene rundt en sterk 80-talls sensibilitet. Det at vokalist Jostein Sandaker var aktiv i den norske metallscenen helt på slutten av det legendariske tiåret (om så som trommis, ikke vokalist) har sikkert hjulpet for å spikre denne delen av bandets sound, selv om det ikke er det eneste elementet som bidrar til å skille gruppen fra andre uttrykksmessige frender. Fartsmetallen er også et hyppig brukt våpen i Under the Oaks arsenal, i tillegg til noen særere manøvere som er hakket mer vanskelige å plassere på metallens slektstre. 

Bandet åpner dog showet med å gi oss en av de mest rendyrkede strekkene av pur, fartsgal trashmetall som finnes på skiva. «Total Trash Metal» er – til tross for hva tittelen måtte tilsi – ikke et eksempel på juglete og halvbakt metall, men en heseblesende kraftpakke av en låt ledet av den fenomenale vokalen til Jostein Sandaker. Mannen låter som en kombinasjon av Bobby Ellsworth fra Overkill og Udo Dirkschneider fra Accept, som vil si både melodisk og røff som sandpapir på én og samme tid. Stemmen hans fungerer like så bra over teutonisk thrash som majestetisk tradmetall, og er også frynsete nok i kantene til at bandet kan tillate seg å lene seg i retning ekstremthrash til tider.

Et eksempel på dette finner vi på høydepunktet «Inner Demon», som etter en dramatisk og moll-preget åpning vier spilletiden sin til både aggressive dobbelbass-partier og inntrykksfulle gitarharmonier. Deretter bærer det rett over i nok et høydepunkt, «Walls of Pain», som med sine kvikke, jagende gitarer erklærer klart og tydelig at vi har entret en lommedimensjon utelukkende bestående av riff av høyeste kvalitet. 

Ikke alle låtene er like uangripelige som «Inner Demon» og «Walls of Pain», men det finnes heller ingen låter på skiva som kan beskrives som et virkelig svakt ledd. Den oppstemte, neo-klassiske solo-seksjonen på åpningssporet er et noe karakterbrytende øyeblikk, og det skal også nevnes at vokalmelodiene på flere av sporene – til tross for at de er fremført med primal råskap – sliter med å feste seg til minnet selv over flere lytt. Dette er dog forholdsvis mild kritikk, og alle som har kommet seg gjennom plata og til det dødstunge riffet som kroner refrenget på tittelsporet vil være like klar som meg over at ‘Rattus Norvegicus’ er en fabelaktig thrash/trad-skive. Det andre halvåret av 2022 ser ut til å bli langt sterkere på utgivelsesfronten enn det første, og Under the Oak sparker i gang musikkfesten med betydelig bravur på ‘Rattus Norvegicus’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Storm – Invincible

Ute nå via Indie Recordings

Til tross for bloggens uttalte åpenhet og forkjærlighet for samtlige av metall-sjangerens mange uttrykksmessige fjes, skal jeg innrømme at mine egne fordommer stadig kommer på banen i møte med enkelte nye prosjekter. Metalcore-sjangeren har – i alle fall siden tenårene – hatt en mindre rolle enn de fleste andre undersjangre innenfor metall når det kommer til å forme min egen smak som lytter, mye grunnet at scenen virker å stille seg noe skeptisk til innovasjon på bekostning av kommersiell gjennomslagskraft. I senere år har jeg heldigvis blitt motbevist av den vitale bølgen av subtilt grensesprengende metalcore som pushes av band som Code OrangeVein.fm og Knocked Loose, samt de (tidligere) sorte fårene i Bring Me the Horizon.

Sistnevnte har nok hatt betydelig påvirkning på ‘Invincible’, den imponerende debut-utgivelsen til Storm, aka Leo Davadi Sundli. «Supertalent» er et uttrykk som etter min mening ligger altfor lett tilgjengelig på tungespissen til musikkjournalister i både innland og utland, men i Storms tilfelle må jeg innrømme at bruken er temmelig passende – i alle fall om musikken på ‘Invincible’ hovedsakelig er skrevet og arrangert av vokalisten fremfor industrifolk i maskineriet til Indie Recordings. Om så han skulle ha fått betydelig drahjelp med låtskrivingsprosessen er det ingen grunn til å tvile på at kontrakten er noe annet enn velfortjent, ettersom vokalen på ‘Invincible’ holder en profesjonell standard som er temmelig uhørt med tanke på musikerens beskjedne alder.

Det at ‘Invincible’ gis ut av det største metallplateselskapet i Norge betyr at også produksjonen er av ypperste kvalitet hva gjelder kommersiell metalcore. Både ideer, tematikk og instrumentering er tydelig inspirert av band som Motionless in White og BMTH, band som kombinerer tunge, spretne riff med fengende melodier og elektroniske elementer. Til å være en debut-utgivelse er soundet allerede godt på plass, og selv om innovasjonen og egenarten foreløpig uteblir i Storms materiale er ikke dette noe man egentlig har rett i å forvente av et såpass ungt prosjekt. Det holder at uttrykket og låtskrivinga står på egne ben og danner grunnlag for videre utvikling, og det gjør de til de grader på ‘Invincible’. 

Åpningssporet «Beautiful Pain» er intet mindre enn noe av den absolutt beste kommersielle metalcoren jeg har hørt fra norsk hold. Et åpningsriff hentet ut av BMTHs pandemi-EP går over i et punchy og kompakt, todelt vers, før refrenget setter sine sylskarpe klør i lytterens musikalske mine. Denne låta alene rettferdiggjør Storms signering til en industri-gigant som Indie Recordings, samt gir meg håp om at den norske metallscenen snart vil ha flere internasjonale kort å spille på enn de som tilhører undergrunnen og ekstremmetallen. 

Ingen av de andre låtene på EP-en når «Beautiful Pain» til tåspissene, men det vil ikke si at de er noe annet enn bunnsolide. «Break Yourself» skjener inn i et mer rytmisk potent landskap, og tittelsporet gjør opp for sitt noe platte, festival-klare refreng med en strålende melodisk bro og et byksende, aggressivt riff. De noe uheldige synthene som åpner avslutningssporet «King» er en aldri så liten skamplett på EP-ens resyme, men nok en gang sørger et dødelig fengende refreng for å korrigere skipets kurs.  

Det finnes selvfølgelig ting å plukke på ved ‘Invincible’: spesielt følger tekstene metalcorens sedvane til å formidle seriøs tematikk med oppbrukte platityder, og EP-ens visuelle utforming fremstår som noe uelegant Yungblud-tilbedelse. Dette er selvfølgelig feiltrinn man bør forvente av et ungt prosjekt som Storm, og jeg har stor tro på at disse – i tillegg til spørsmålene rundt bandets egenart – vil bli ordnet opp i etterhvert som Storm vokser inn i sitt eget skinn. Folk som får anafylaktisk sjokk av kommersiell metalcore vil selvfølgelig ikke la seg overbevise av ‘Invincible’, men for metalcore-agnostikere som meg selv er Storm et sterkt tillegg til den spede bølgen av ny, norsk metalcore ledet an av band som FixationStorm leverer en kruttsterk debut på EP-en ‘Invincible’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Fordi vi ikke publiserte favorittspalte i forrige uke inkluderer vi to plater denne uka.

Darvaza – Ascending into Perdition

Ute nå via Terratur Possessions/ Ván Records

Darvaza er et samarbeid mellom to betydningsfulle skikkelser innenfor den internasjonale svartmetall-undergrunnen, nemlig italienske «Omega» fra bl.a. Blut aus NordChaos Invocation og Nubivagant, og norske «Wraath» fra BehexenBeyond Man og tidligere One Tail, One Head. Duoen skriver allerede musikk sammen i Fides Inversa, men tydeligvis er ikke et enkelt prosjekt nok til å romme den veldige idéverdenen som åpner seg når de to låtskriverkreftene møtes. Passende nok -med tanke på at debuten ‘Ascending into Perdition’ er gitt ut via Terratur Possessions – er det snakk om symboltung og okkult svartmetall av en type som bruker enkle metoder for å sette dype spor. 

På ‘Ascending into Perdition’ makter de to artistene å skape et sluttprodukt som oppleves som sømløst, samtidig som deres respektive karakteristikker som musikere er lette å spore i musikken. «Wraath» tilfører den samme ritualistiske intensiteten som han er kjent for i Beyond Man, en uhemmet og brølende seremoniell leder som fremfører liturgien med sydende overbevisning. «Omega» står på sin side for det musikalske underlaget, som består av gold, ulmende svartmetall som ofte låner fra både metallens tradisjonelle kretser og førstebølgens røtter i infernalsk fartsmetall. Det er også mulig å spore en del tromme/gitarteknikker og teksturer fra soloprosjektet hans Nubivagant, hvis ritualistiske droning her blir kontrastert med tårnende melodier og oppbrytende riff. 

‘Ascending into Perdition’ starter sterkt med høydepunktene «Mother of Harlots» og «The Spear and the Tumult». Korrumpert og ominøs klassisk musikk leder oss inn på seremoniell grunn, før stormende svartmetall annonserer ritualets oppstart. Låta er enkel men dødelig – et giftig stikk fra en kurvet, seremoniell kniv. «The Spear and the Tumult» trer så inn i et virvlende, blasfemisk territorie ikke altfor langt unna Beyond Mans «Ave Usera» fra i fjor. De minneverdige, musikalske hendelsene kommer på løpende bånd, med spesielt «Wraath»s ufortøyde og sinnssvake «Attila Csihar»-ismer og låtas mer romslige andre halvdel som høydepunkter. 

Darvaza legger seg så i marsjfart over de neste par låtene, om så en svimlende og rasende en. «Mouth of the Dragon» og «This Hungry Triumphant Darkness» bidrar til å opprettholde den rituelle transen uten å eskalere den; to forrykende messeledd som ikke når samme nivå av ekstase som skivas lengre spor. «The Second Woe» hever så kvaliteten så den nesten streifer borti åpningsstrekket, med noen kolossale riff og melodiske kurvetopper som fungerer som distinkte landemerker i platas landskap. «Silence in Heaven» lukker så katakombenes dører med en bestemt hånd, via en langstrakt konstruksjon som fungerer som seremonielt klimaks og kollaps i ett.

Til tross for at musikerne bak Darvaza har vært involvert i mange prosjekter over årenes løp, har de et utgivelsestempo som er relativt tregt i forhold. Skiver som ‘Beyond Man’, ‘Roaring Eye’ og ‘Ascending into Perdition’ hinter om en tidkrevende og streng skriveprosess – en prosess som dog resulterer i utgivelser som alle utgjør karakteristiske, avgrensede universer. ‘Ascending into Perdition’ er nok en byggesten i Terratur Possessions stadig-voksende tempel til okkult svartmetall, og en overbevisende triumf for den kyndige duoen som står bak Darvaza. Anbefales fans av bitende, rituell svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve


YAWN – Materialism

Ute nå via Mindsweeper Records

Ingen skal beskylde det progressive, jazzete og djentende YAWN for å fremstå lite ambisiøse på sin debutplate ‘Materialism’. Dette er en plate som fremstår som et enhetlig, inspirert og målrettet prosjekt, og som med et bredt arsenal av produksjonstriks med det også fortoner seg som noe nokså unikt. YAWNs ess i ermet ligger i den interessante balansegangen mellom improvisatorisk finesse, nærmest mekanisk rytmikk og elektroniske, atmosfæriske og tidvis voldsomme ambient-partier. Alt dette smelter på ‘Materialism’ sammen i et slags hypermoderne og eksperimentelt musikalsk uttrykk som peker i et flust av interessante retninger.

Med sin bukett av ulike elementer er ‘Materialism’ også en svært variert lytteropplevelse, noe som kan sies å gjenspeiles i den ganske spesielle strukturen YAWN har gitt plata. ‘Materialism’ inneholder 16 spor, varer i 37 og et halvt minutt og er delt inn i fire hoveddeler, noe som visstnok skal være en slags tilpasning til det moderne streaming-formatet, men som kanskje først og fremst bidrar til at plata føles som en sann fargeklatt. På tross av at alle sporene er en del av en større hoveddel, føles de alle unike, og de går egentlig såpass sømløst inn i hverandre alle sammen at det først og fremst føles som at de livnærer den store soniske organismen ‘Materialism’.

I det ligger det at denne plata for meg gir mest mening som en helhet, noe som helt klart føles som et lite paradoks når den samtidig er delt opp i såpass mange fragmenter. Plata føles på sett og vis også fragmentert i forlengelsen av en variasjon som i grunnen kan fortone seg som ganske ekstrem. Det åpner for eksempel i ganske velkjente djent-takter med den tredelte «Cement» før denne går svært flott og sømløst inn i den lavmælte, nydelige og smågufne ambient-snutten «Chaos I : Artificial Superstition», der det nesten føles ut som om at man befinner seg midt i en økologi av små, robotiske vesener. Dette kule, abstrakte og merkelige lydbildet suppleres straks med Meshuggah-aktig gitarspill i den neste snutten før blant annet breakdowns og nye, interessante ambient-triks får prege resten av «Chaos».

Deretter introduseres platas tredjedel «Lachrymator» med den kanskje kuleste snutten på ‘Materialism’, «Lignite», der en buldrende bass sender assossiasjoner rett til støyrock- og no wave-takter man ellers støtter borti i musikk av Swans og KEN Mode. «Lachrymator» er i det hele tatt kanskje den kuleste delen på denne plata, særlig med tanke på det voldsomme og nærmest ubehagelige (på en positiv måte…) ambient-sporet «Erebus & Terror» og hvordan «Tripwire» plutselig åpner og lyser opp lydbildet og sånn sett sørger for en overgang som er like brå som den er velfungerende. Også siste fjerdedel, «Tokamak», er en interessant sak, spesielt med tanke på den kule bruken av mikrotonale gitarer, polyrytmisk klokketikking(?!) og de enorme, støyete gitarene som får runde av hele plata.

Når det hele er over, får jeg et slags inntrykk av at avslutningen egentlig var litt uventet, og at ‘Materialism’ aldri pekte i en veldig ensidig og åpenbar retning underveis. Det kan være en innvending mot plata at variasjonen og fragmenteringen gir et slikt inntrykk, men for meg sier det mest om hva slags plate YAWN har kokt opp her – og i mine ører er ‘Materialism’ ganske så interessant i så måte. Denne plata er litt som det abstrakte maleriet som er albumcoveret; alternativt som en merkelig bygning uten inngang og utgang der lytteren vandrer mellom mange små rom som alle er unike. Så er ikke alle rommene like interessante, og særlig djent-delene som preger platas første del føles litt for velkjente og utdaterte. Men i all hovedsak er ‘Materialism’ uhyre fremoverlent, og er eksperimentell i den forstand at den utfordrer konvensjoner i både uttrykket og formatet sitt. Først og fremst er det kanskje en plate som setter seg selv på kartet ved å vise hvor mye sprengkraft og potensiale som ligger i progressiv, jazzete og moderne metall.

Skrevet av Alexander Lange

  

Metallurgiske funn: Ukas favoritt(er)

Grunnet mangel på utgave av favorittspalten forrige uke omtaler vi to favoritter denne uka.

Corroder – Tombs of Terror

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Trondheimsbandet Corroder utmerket seg i 2021 som en av de bedre demo-bandene innenfor den norske undergrunnen. Debut-utgivelsen ‘Demo 2021’ var et heseblesende vådeskudd av sann old-school thrashmetall, godt forsterket av dødsmetallisk tyngde og semi-progressive, tekniske impulser. Samtlige undergrunnshoder med et øre for tradisjonsrik ekstremmetall ville ha kommet frem til konklusjonen at gutta i Corroder har velutviklede instinkter for thrashmetalliske prinsipper, bare ved å skumme gjennom ‘Demo 2021’. På sin nye demo ‘Tombs of Terror’ presenterer Corroder dog et evolusjonært hopp som fortoner seg som en helt naturlig forlengelse av debuten, men som likevel bør klassifiseres som en svært spesiell begivenhet. 

I min omtale av debuten ‘Demo 2021’ fra i fjor identifiserte jeg mange av de uttrykksmessige tendensene som fremdeles styrer skuta på ‘Tombs of Terror’. Det jeg dog ikke forutså, var nøyaktig hvor langt Corroder skulle klare å strekke disse impulsene på kun et halvt år. Thrashmetallen er lynende rask og hensynsløs som tidligere, men dødsmetallen og de eventyrlystne impulsene har blitt en så sentral del av uttrykksmessige puslespillet at det ikke lenger er naturlig å sette dem i bås med Nekromantheon. Det virker nå som at bandet heller strekker seg i retning den type ekstremmetallisk håndverksmestring som Abhorration demonstrerte på fjorårets ‘After Winter Comes War’ – om ikke i uttrykk, så i etos. 

Corroders ildnende ekstrem-thrash kommer byksende ut av portene med uforminsket kraft på åpningssporet og singelen «Living Hell». Bandet spiller som en samlet enhet, og med den uhemmede driven og tælen som igjen satte den norske undergrunnsscenen på kartet ved begynnelsen av 2010-tallet.  Demoens høydepunkt får vi allerede på spor nummer to, «Scorn for Scorn», som fra sitt utgangspunkt i klassisk, heksende thrashmetall skjener inn i en bro som formelig eksploderer av pur artistisk id. Kreativ gitaristisk tenkning møter trommis Ola Langlis ravgale invensjoner, og sammen danner de en særegen og hektisk verteks som får de ekstremmetalliske nervesentrene til å fyre av i rekordhastighet. 

Det frenetiske tempoet opprettholdes på den korte døds/thrash-cocktailen «At One with Chaos», før demoen rundes av via ytterligere to høydepunkter. «Death Throes» skyter rikosjetterende power chords rundt i alle retninger, og krones av en bro som blander dødsmetallisk tyngde og alarmerende frekvenser til slående, atmosfærisk effekt. «Tombs of Terror» er deretter nok et utskytningspunkt for Corroder, ettersom den legger ut med en krigsmetallisk intensitet som utstyrer bandets allerede varierte arsenal med nok et dødelig våpen. 

Eksperten på alt som faller under sjangrene thrash og dødsmetall, Grizzly Butts, har uttalt at den beste dødsmetallen skrives av band som angriper sjangeren fra en bakgrunn i tradisjonell thrash. Denne teorien styrkes av utgivelser som Abhorrations ‘After Winter Comes War’ og Corroders ‘Tombs of Terror’, som begge blander sjangrene med en manisk glød som er sjelden og verdifull vare i det moderne metall-landskapet – norsk som internasjonalt. Jeg påstår ikke på noen som helst måte at ‘Tombs of Terror’ er en moderne klassiker eller en full realisering av potensialet til Corroder, den tøyles litt for mye av demo-formatets noe u-substansielle karakteristikker til å rettferdiggjøre den type uttalelser. Det er dog ingen grunn til å legge skjul på at Corroder med ‘Tombs of Terror’ kan ha kuppet den norske demo-tronen allerede i januar, og at internasjonale øyer burde se til Norge når de ser etter tradisjonsrik og mesterlig døds- og thrashmetall i tiden som kommer. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dødskvad – Krønike II

Dødskvad - Krønike II
Ute nå via Caligari Records

Dødskvad er en nokså fersk death metal-trio fra Oslo bestående av medlemmer med bakgrunn fra blant annet Obliteration. Bandet slapp demoen ‘Krønike I’ i 2020, og etter å ha blitt signert på amerikanske Caligari Records, har bandet nå fulgt opp denne med EP’en ‘Krønike II’. Med det serveres 25 nye minutter med blytung, brutal og fryktinngytende middelaldermetall.

På ‘Krønike II’ styrkes og videreføres uttrykket som ble etablert på forgjengeren, og er en atmosfærisk death metal-utgivelse i at den virkelig klarer å kommunisere en middelaldersk brutalitet og jævlighet på effektivt vis. Denne EP’en stinker av slagmarkers blod og gjørme, den oser av den uendelige kulda i mørke fangehull, og musikken låter så buldrende og upolert at det i alle fall føles ut som man får De mørke århundrers ugjestmildhet slengt fysisk i trynet. Dødskvads store prestasjon er helt klart at de klarer å levere slike inntrykk med utgangspunkt i et egentlig ganske tradisjonstro death metal-uttrykk. Brutale, streite riff, obskur growle-vokal og tungt trommespill er det som stort sett driver låtene fremover. Men i stedet for at dette bare munner ut i anonym dødsmetall, gjør bandet noen virkelig kule grep – særlig i produksjonen – for å oppdrive en klar egenart. Mye handler nok om trommene og bassen, som smelter sammen i en rå, naken og usminket enhet som leverer et beinhardt og rumlende trøkk.

Men kvaliteten løftes naturligvis også av at det rene death metal-håndverket også er svært godt. Dødskvad utviser en høy grad av forståelse for sjangerens grunnformler, og ‘Krønike II’ kjennetegnes i det hele tatt av svært overbevisende låtskriverprestasjoner i bunn. Det hele åpner for eksempel kruttsterkt med «Dommedagens Lyre», der et utilgivelig tøft og tungt hovedriff baner vei for en komposisjon der variert trommespill, hyppige temposkifter og sporadiske gitarsoloer er noe av det som holder interessen oppe hele veien gjennom.

Dødskvad gjør et interessant grep ved å la små ambient-snutter fungere som overganger mellom låtene. Sammen med effektene som tilslører vokalen, bidrar disse på effektivt vis til at ‘Krønike II’ bærer med seg en side som nesten føles litt åndelig og okkult. Snuttene er i noen tilfeller såpass korte at de egentlig ikke har spesielt mye for seg, men i utgangspunktet fungerer de godt som pusterom mellom de brutale slagene, og ikke minst leverer de på sitt beste en god dose mørk atmosfære ved å fremstå som godt og inspirert ambient-håndverk. Overgangen mellom «Dommedagens Lyre» og den litt tyngre, lengre og mer drivende «Etterlatt til Ulver» er for eksempel helt strålende, og de dissonante pianotangentene som avløser sistnevnte låt er også et smakfullt og positivt overraskende grep.

EP’ens svakeste ledd er sannsynligvis låta «Jakten», noe som skyldes den enkle grunn at den bringer litt lite nytt og spennende i forhold til de to foregående låtene. Avslutningslåta «Verdenstreets Rot» er imidlertid en sann vitamininnsprøytning, og overrasker på kult vis ved å bringe inn elementer som kan minne om både doom-metall og svartmetall. Det skjer i form av at den dødsmetallske brutaliteten her viker litt for et kaldere, tregere og mer melodisk uttrykk. Et Blut Aus Nord-aktig tema får boltre seg under det traskende tempoet og får alt til å føles enda litt mer okkult og ondskapsfullt, og deretter får man rett og slett høre Dødskvad på sitt desidert vakreste når klare gitarleads lyser opp lydbildet. Illusjonen brytes imidlertid, og mørke synther får ganske raskt dominere lydbildet og lede lytteren ned i avgrunnen – med ett har man fått servert et siste, bredt repertoar av atmosfære som fremstår ordentlig friskt og kult.

Og med det kan man konstatere at vi med ‘Krønike II’ sannsynligvis har fått servert et sant høydepunkt på EP-fronten i år. Dødskvad mestrer for det første et solid og tradisjonstro death metal-uttrykk på svært profesjonelt vis, og videre – og kanskje viktigst av alt – styrker de med denne EP’en en egenart som var beundringsverdig allerede fra før. For det ligger en nokså unik energi i ‘Krønike II’, og den kommuniserer en voldsom, middelaldersk atmosfære på en måte som både underholder og fascinerer. I så måte har vi også med en EP å gjøre som bidrar med noe ganske spesielt inn i den norske metallscenen.

Skrevet av Alexander Lange