Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Mortemia – «The Enigmatic Sequel»

Ute nå via Veland Music

Sirenias Morten Veland har endelig funnet tid til å returnere til sideprosjektet sitt Mortemia, hele 11 år etter at han slapp debuten sin under banneret, ‘Misere Mortem’ fra 2010. I likhet med et knippe profilerte musikere fra utsiden av metallens grenser som Bill CallahanKevin Abstract og Moses Sumney, (for ikke å nevne norske Beaten to Death fra innsiden) han bestemt seg for å rulle ut slippet av plata i flere avdelinger over tid, i dette tilfellet en singel i måneden. I tillegg til dette virker det som at hver singel vil være sunget av en ny vokalist, hvilket vil gjøre det enda mer spennende å følge med på det Morten drar frem fra hvelvet fra måned til måned.

«The Enigmatic Sequel» er den første smakebiten på plata, og demonstrerer forskjellene mellom Mortemia og Velands hovedprosjekt klart og tydelig. Der Sirenia livnærer seg på pop-hooks, arena-klare riff og bombastiske symfoniske og elektroniske elementer, har Mortemia tydeligere trekk fra 90-tallets death/doom filtrert gjennom den velproduserte, gotiske mystikken til prosjekter som Swallow the Sun og The 11th Hour. Flotte piano-linjer vever seg gjennom bunntunge og ruvende gitarer, og Velands dødsgrowling skaper en komplimenterende kontrast til gjestevokalist Madeleine Liljestams mer lavmælte og elegante fraser. For min del er det det orkestrale reisverket rundt den tradisjonelle metall-instrumenteringen som ender opp med å selge låta aller mest, uten at det nødvendigvis indikerer svakheter ved de øvrige instrumentelle bidragene. «The Enigmatic Sequel» er en fengende og forheksende førstesmak på Mortemias andre plate, og vitner om Velands stadig økende mestring av den symfoniske metallen og dets mange sideskudd. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

DRITTMASKIN – Rottekrig

Usignert, ute via strømmetjenester.

DRITTMASKINs forrykende opptakt til andreplata ‘Svartpönk’ fortsetter. På «Rottekrig» fortsetter vestlandsbandet i noe av det samme sporet de pløyde opp med singelen «Limi»; med låtlengden på seks minutter strekker de seg nok en gang utover varigheten på hver enkelt av sporene på debuten ‘Sosial prolaps’, og et utålmodig og direkte uttrykk ofres i vesentlig grad for noe mer progressivt.

Det vil ikke si at punken er borte, for råskapen tar DRITTMASKIN vare på gjennom fortsatt ganske så rå produksjon og skitne riff med skarpe kanter. Men som på «Limi» er nok «Rottekrig» et dypere dykk ned i svartmetallsiden av dette bandet, noe som kommer til uttrykk både gjennom de overraskende melodiske – men også dissonante – versene, de taktfaste riffene midt i og den storslåtte outroen. Til tider blir noen av enkeltdelene muligens noe langtekkelige, men i all hovedsak er «Rottekrig» et svært friskt pust i det at DRITTMASKIN nok en gang mestrer en mer progressiv metode på svært vellykket vis. Det lover i alle fall godt for god variasjon og pacing på ‘Svartpönk’.

Skrevet av Alexander Lange

Nifrost – Sirkel

Sirkel | Nifrost | Dusktone
Ute nå via Dusktone.

Det begynner å bli en liten stund siden vi fikk servert «Eit siste ynskje» fra sognametall-disiplene i Nifrost – en låt jeg lot meg imponere over i form av at den både produksjons- og låtskrivingsmessig sto for en sann overhaling i forhold til bandets tidligere solide utgivelser.

Det samme kan nok sies om «Sirkel», men uten at denne egentlig ligner så mye på den foregående singelen. Mens «Eit siste ynskje» er en så godt som progressiv svartmetall-låt der Nifrost drar oss gjennom ulike seksjoner, er «Sirkel» en langt mer seig, repeterende og saktegående sak. Ja, egentlig får man, med unntak av i den rolige introen, på låtas fem minutter kun servert ulike utgaver av samme riff, som baserer seg på stadige taktfaste nedslag av ondskapsfulle mollakkorder. Måten Nifrost likevel klarer å holde interessen oppe gjennom en effektiv atmosfære, strålende variasjoner og god oppbygging av intensitet har jeg virkelig sansen for, og «Sirkel» er et utmerket innslag for alle som har sansen for litt tålmodighet innenfor svartmetallen. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Octohawk – «By the Root»

Ute nå via Crime Records

Det er straks på tide for Octohawk å avsløre debutplata si ‘Animist’ i sin helhet, men før slippet i begynnelsen av Juni gir de oss en siste liten appetittvekker i form av singel nummer tre, «By The Root». På dette tidspunktet begynner Octohawks særegne tilnærming til progressive sludge passende nok å slå rot i sinnet til anmelder, og min første gjennomlytting av bandets nyeste singel var et gledefylt møte med en nå velkjent, om stadig selvforandrende fauna. 

På «By the Root» er Octohawks groove-tunge og progressivt utsvevende elementer balansert på en meget god måte. De kontrapunktiske gitarene – som kan sies å bære noen av karakteristikkene til en slyngplante – renner ustanselig inn i hverandre, og former minneverdige melodier etter hvert som du blir bedre kjent med låta. Deretter slår bandet over i et hardbarka rytmisk vers, og Stian Svorkmos stentoriske stemme entrer bildet. For meg låter den kraftige røsten hans som en kombinasjon av Troy Sanders fra Mastodon og Matt Pike fra High on Fire; røff og vill i kantene men likeså fullt i stand til å bære en høytliggende og fengende melodi. 

Låtas bro tar seg, ikke uventet (det er jo snakk om progressiv musikk, tross alt), til et musikalsk territorium som er litt vanskeligere å plassere enn det omkransende materialet. De tribalistiske, Cavalera-aktige strekkene overvelder med voldsom tyngde, og de lettere surrealistiske, nynnende stemmende som siver inn fra tid til annen forvirrer samtidig som de forhekser og trollbinder. Helhetlig tok det meg lengre tid å lære «By the Root» å kjenne enn de to foregående singlene, men etter enn omfattende tilvenningsprosess kan jeg nå konstatere at kvaliteten er på samme høyde og vel så det. Octohawk har ladet opp til sin debututgivelse med tre utmerkede singler, og forventningene til slippet har nådd et lettere uhåndterbart nivå. Om du er glad i musikk som tar sinnet med på en reise gjennom ukjente verdener fylt av svimlende fraktaler, så bør du notere deg slippdatoen til Octohawks ‘Animist’, som er 4. Juni.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Messier 16 – «Rho»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Messier 16 er et progressivt ekstremmetall-band fra Oslo som startet opp i 2017, og som nå nærmer seg slippet av sin debut-utgivelse ‘Iota’. De to første singlene fra skiva, «iota» og «Lotus», gikk Metallurgi-redaksjonen hus forbi, men takket være en høyst verdsatt mail ble øynene våre rettet mot kvartetten. Et band som covrer den post-romantiske og mystiske komponisten Alexander Scriabin på debutplata si, og i tillegg referer til det kosmiske objektet Ørnetåken i bandnavnet sitt vil alltid få gratis innpass i anmelders hjerte, om så det kun er musikken som vil kunne gi dem permanent oppholdstillatelse. Messier 16 har ingen problemer med å skaffe seg et slikt dokument, ettersom «Rho» er et teknisk, progressivt og utforskende ekstremmetall-konglomerat som bruker sin seks minutters-spilletid for alt den er verdt.

På «Rho» boltrer Messier 16 seg med både dødsmetallens buldrende bunnfrekvenser, svartmetallens gnistrende toppfrekvenser, samt den progressive tech-deathens instrumentale overskudd. Jagende, tremulerende gitarer avbrytes av rike, tårnende harmonier, og pusterom fra musikkens overstimulerende intensitet tilbys i form av vakre og inderlige postmetall-brekk. På mange måter peker totalinntrykket på de avantgardistiske faktene til plater som Emperors ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’, men samtidig er det hele voldsomt modernisert og individualisert; en sammensatt struktur hvilkets blåkopi kun Messier 16 er i besittelse av. Jeg blir voldsomt imponert av det jeg hører på Oslo-bandets tidlige singler, og kan ikke annet enn å mistenke at ‘Iota’ er en plate som befinner seg midt i det uttrykksmessige smørøyet for meg personlig. ‘Iota’ slippes 28. Mai, så dere kan forvente å lese en manisk ned-skriblet omtale fra undertegnede neste uke. I midlertid kan dere la dere fascinere av det sofistikerte og ytterst oppslukende lydvevet som er Messier 16s «Rho».

Skrevet av Fredrik Schjerve


Fullmåne – «Wide Awake»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Sist gang vi hørte fra enmanns-bandet Fullmåne var på splitten med nederlandske Martelgang fra Desember i fjor. Fullmånes post-punk-inspirerte og underproduserte svartmetall fascinerte samtidig som det ikke fullstendig overbeviste, men hadde en unik nok vinkel på undersjangeren til å rettferdiggjøre en lytt eller to. Nå er soveroms-musikeren tilbake med en singel pluss tilhørende video kalt «Wide Awake», og la meg si det slik at spørsmålene mine ikke har blitt færre i møte med det surrealistiske klanguniverset som blir presentert på det nye materialet.

Videoen bruker et åpningspanel til å sitere Carl Jung, og den berømte psykoterapeutens oppfordring til å gå på oppdagelsesreise i egen underbevissthet har nok vært utslagsgivende for musikken på «Wide Awake». Både musikken og videoen er preget av en hypnagogisk og usammenhengende strøm av inntrykk, en drømmelogikk som trolig er basert på underbevissthetens kryptiske symbolbruk. Fragmenter av Fullmånes mer konvensjonelle elementer driver igjennom den mystiske suppa, om det så er snakk om reverb-dekkede tråder av Blackgaze, kaklende vokaler eller den punk-inspirerte rytmeseksjonen som dukker opp mot slutten av låta. Likevel er det ingen tvil om at dette er et eksperiment, – hvorvidt det skal utbroderes eller kun er et enkelttilfelle får tiden vise – og dets potensiale som allmenn-tilgjengelig musikk er temmelig lav, om man skal benytte seg av direkte tale. «Wide Awake» er som en luftspeiling i et internettets fjerneste hjørner, en abstrakt og forvirrende opplevelse som er myntet på de mest nysgjerrige og undergrunns-rettede av oss.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

DRITTMASKIN – Al Namrood

Kan være en tegneserie
Usignert, ute via strømmetjenester.

Etter den overraskende rolige og progressive «Limi» er vestlandske DRITTMASKIN tilbake i sitt vante, kompromissløse hjørne med singelen «Al Namrood». Denne låta er bandets tredje i opptakten til lanseringen av ‘Svartpönk’, som blir deres andre album når det lanseres senere i år.

«Al Namrood» befinner seg i DRITTMASKINs kjente krysningspunkt mellom black metal, thrash metal og punk, og viser i mine øyne bandet på sitt aller mest voldsomme. Låta åpner med noen dissonante gitarer som fungerer akkurat passe desorienterende før hamrende crust-punk-takter kverner versene gjennom høyttalerne, og thrash-elementene får virkelig utfolde seg i et krigersk hovedriff som sørger for å holde det hele variert nok. Låtas sterkeste side synes jeg imidlertid kommer gjennom det blytunge hooket. Her blir alle instrumenter og en vokalist som åpenbart utfordrer lungekapasiteten med på noen fantastisk harde slag, og man får inntrykk av at bandet virkelig drar uttrykket sitt til det helt ytterste. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Vanvidd – Blodsjord

Blodsjord | Vanvidd
Usignert, ute på strømmetjenester.

Vanvidds kommende album ‘Under ei morken rot’ nærmer seg med stormskritt, og låta «Blodsjord» er servert som smakebit. Bandet er et folk-metal-band fra sørlandet med en fot godt plantet i svartmetallens rike, og de leker seg i det kjente og litt krevende motsetningsforholdet mellom svartmetallens voldsomme ugjestmildhet og folkemusikkens melodiske teft og oppstemthet.

Balansen mellom de ulike uttrykkene er ikke alltid like lett å finne; noen ganger synes jeg særlig folkelementene blir liggende litt påklistret og unaturlig til når svartmetallband velger å utnytte dem så mye som Vanvidd gjør. Likevel har dette aldri vært noe Vanvidd har hatt store problemer med i mine øyne, og selv om det nærmest litt gotiske preget i strykerne over hovedtemaet i «Blodsjord» i utgangspunktet kan virke litt voldsomt og merkelig, evner bandet først og fremst å la dette skape en god, dramatisk og filmatisk effekt. De hurtige versene balanseres videre godt mot den helt uimotståelige melodien i refrenget og det litt lenger bridge-temaet utover i låta som også får ned pulsen litt. Kombinert med kraftig, god produksjon etterlater «Blodsjord» meg med ganske høye forventninger til ‘Under ei morken rot’.

Skrevet av Alexander Lange

ILLT – Sons of the Northern Lights

ILLT Release New Single “Sons Of The Northern Lights” – Indie Recordings  Shop
Ute via Indie Recordings.

ILLT er det ferske metallprosjektet til filmmusikkomponist Roy Westad, som med hjelp av et knippe andre musikere (Westad spiller selv gitar og bass) nå bygger opp til prosjektets første utgivelse: ‘Urhat’. «Sons of the Northern Lights» er singel nummer tre i denne opptakten, og kan i form av å være en ganske lang, progressiv og kompleks låt med mange seksjoner tenkes å demonstrere Westads ambisjonsnivå.

«Sons of the Northern Lights» er et stykke moderne, riffbasert ekstremmetall som i liten grad finner opp et hvilket som helst hjul på nytt, men som gjennom svært høy produksjonskvalitet og bunnsolide riff gjør svært mye ut av verktøyene som er til rådighet. Mest av alt minner det nok om Dimmu Borgir, og da ikke på grunn av et fremtredende symfonisk element, men først og fremst på grunn av sammensveisingen av elementer fra både moderne thrash og svartmetall – iskalde moll-akkorder og en helt kompromissløs kraft bakes inn i hurtige, taktfaste riff.

ILLT evner også å blande inn et svært velfungerende melodisk element, så vel som et ganske rolig midtparti som fremhever prosjektets progressive art. De mange partiene gjør at låta føles en smule usammenhengende, noe som ikke er helt overraskende med tanke på at Westad har uttalt at låtskrivingen hans er litt instinktdrevet. Og som sagt er det først og fremst velkjente sjangerkonvensjoner i spill. Men like fullt er «Sons of the Northern Lights» en låt av svært høy kvalitet som bør være lett å like for enhver moderne ekstremmetallfan.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Superlynx – Electric Temple

Ute nå via Dark Essence Records.

Lanseringen av tittellåta til ‘Electric Temple’, som også var førstesingelen i foranledningen av dette plateslippet, var mitt første møte med Superlynx. Det var også en svært positiv lytteropplevelse som nærmest føltes litt overraskende, all den tid varm, hypnotisk og litt ørkensk stonerdoom av såpass høy kvalitet ikke akkurat fremstår som det vanligste innslaget innenfor norsk metall.

På ‘Electric Temple’ dyrker Superlynx dette sjangerlandskapet med tilsynelatende høy respekt for inspirasjonskildene, som det nok er rimelig å anta at blant annet befinner seg i materialet til band som Sleep, Earth og OM. I bunn ligger det i musikken en tilnærmet gjennomgående jamfølelse, der varm bass, fri flyt i trommespillet og fantastisk varierte og semi-improvisatoriske gitarer holder lydbildet interessant ut fra et ganske minimalistisk utgangspunkt. Superlynx’ fremste ess i ermet er imidlertid kanskje Pia Isaksens krystallklare røst, som tilfører et litt mer spesielt element til bandets musikk der den sender meg assossiasjoner til den mørke og vakre vokalen på utgivelsene til artister som Chelsea Wolfe og Anna von Hausswolff.

Tittellåta inngår i en albumåpning som tilfredsstiller det meste jeg har hatt av høye forventninger til plata. Åpningslåta «Rising Flame» er en helt strålende introduksjon, der de klare, lyse gitarakkordene og taktfaste trommebeaten etter hvert sparker i gang det rolige, men selvsikre drivet på plata etter at bandet har følt seg fram de første par minuttene. «Apocalypse», som jeg som singel syntes virket litt avstumpet, føyer seg perfekt inn mellom tittellåta og «Moonbather», og på alle disse låtene demonstrerer Superlynx den verdifulle egenskapen det er å la låter bygges og utvikle seg i sitt naturlige tempo. Det ligger alltid en litt ulmende intensitet i Isaksens stemme, og når gitarene og trommene regelrett får slå seg mer og mer løs utover i låtene er disse komposisjonene alltid en fryd å følge med på.

Så er det også slik at jeg etter hvert føler en viss fare for at minimalismen som ligger til grunn og den mer eller mindre monotone vokalstilen ikke holder seg like godt gjennom hele albumet. Og for meg går musikken også litt på tomgang gjennom den instrumentale «Sonic Sacrament» og den påfølgende «Returning Light». «Laws of Nature» henter det hele litt igjen ved å være et av albumets sterkeste låter i kraft av sin sterke oppbygning, men det virkelige grepet som krydrer helheten med litt mer variasjon kommer først med «Then You Move» – og da på et vis jeg egentlig også har litt vanskeligheter for å forstå.

‘Electric Temple’ blir nemlig et ganske annet dyr når galopperende pianotangenter og stemmen til trommeslager Ole Teigen(?) plutselig melder seg på denne låta, og på tross av at den ikke er blant platas sterkeste låter rent komposisjonsmessig, er låta like fullt et usedvanlig friskt pust. Det litt underlige ved dette er at disse nye elementene også brer seg utover de påfølgende to sporene som avslutter plata, og med det også gir musikken en litt ny og enda litt mer lavmælt farge; først i den kortere «Siren Sing», som først og fremst egentlig minner om en 2000-talls Ulver-ballade, og deretter i avslutningssporet «May».

Her evner Superlynx å bygge flott opp til en lun, god og stemningsfull avslutning på plata, og sånn sett er det aldri selve kvaliteten det er så mye i veien med. ‘Electric Temple’ er i all hovedsak en strålende prestasjon fra start til slutt. Avslutningssegmentet føles imidlertid litt løsrevet fra resten av plata, og sammenhengen er ikke så elegant og åpenbar som den kunne vært – spesielt med tanke på at bandet egentlig heller fremstår litt konservativ i virkemiddelbruken tidligere på plata. Likevel vil jeg anbefale ‘Electric Temple’ på det varmeste, og slå meg til ro med at Superlynx også har et uforløst potensiale i form av de mange spennende tingene man finner i bandets verktøykasse.

Skrevet av Alexander Lange



Ulvehyrde – Englemakersken

Englemakersken | Ulvehyrde | Dusktone
Ute nå via Dusktone.

Det har vært gode grunner til å ha høye forventninger til Ulvehyrdes nyeste plate. På tross av at dette er et relativt nytt band og ‘Englemakersken’ er deres første utgivelse, er erfaring fra andre etablerte svartmetallband dypt forankret i bandets mannskap, noe også singlene opp mot platelanseringen, «Jarlen» og tittellåta selv, vitnet om. ‘Englemakersken’ inneholder også det man kan forvente av en ganske så bunnsolid svartmetallplate som holder fast ved sjangerens kjente, velfungerende trekk, og bør falle i god jord for fans av band som Satyricon, Immortal og Windir der det hurtige og kompromissløse komplementeres av både groovy og mer melodiske og folk-inspirerte elementer.

Det første som slo meg med Ulvehyrdes sound var i utgangspunktet de skitne, høylytte og feite gitarene som får prege lydbildet – selv når et høyt tempo gjør det ugjennomtrengelig nok. Hvordan dette fungerer til bandets fordel demonstreres – igjen – på utsøkt vis i den illsinte åpningslåta «Jarlen», der gitarene og trommeslagerens blast-beats sammen sørger for en kompromissløs og utrettelig lydmur av brutalitet. Her kommer også en annen spesiell styrke ved Ulvehyrdes musikk, nemlig den historiske tematikken, frem, noe som står igjen som en gjennomgående styrke også på resten av plata.

Det største høydepunktet på plata kommer for min del med «Disippelen», der Ulvehyrde fyller på med litt seigere og mer taktfaste riff og sånn sett sørger for regelrett uimotståelige og rå svartmetallgrooves som utfyller hverandre perfekt. Bandet gjør seg også fortjent til mer skryt for variasjon ved å introdusere desto treigere og mer monotone låter med «Likbålet» og «Dødsuret»; disse ligger på hver sin side av tittellåta og tilfører noe positivt til flyten på plata, på tross av at de i seg selv nok er litt i overkant ensformige.

I opptakten til avslutningen på albumet synes jeg imidlertid Ulvehyrde kjører seg litt fast; «Skarpretteren og «Diabolisten» spiller videre på elementene fra «Jarlen», «Disippelen» og «Englemakersken» uten egentlig å tilføye noe nytt og bedre. Etter en litt vaklende introduksjon runder imidlertid bandet det hele av på strålende vis med «Svartbækken», der man etter noen smått suggererende chugge-partier etter hvert fanges inn i en ugjestmild snøstorm av blastbeats og onde akkordskifter. Det er dette Ulvehyrde klarer desidert best og noe av det som gjør ‘Englemakersken’ til en plate som er verdt en gjennomlytt for enhver fan av raffinert, norsk svartmetall der ute.

Skrevet av Alexander Lange



Vetter – Av Sublim Natur

Ute nå via Duplicate Records

Andreskiva til Håvard Tveito under aliaset Vetter, ‘Av Sublim Natur’ begynner med en ytterst effektiv finte. Ut ifra tittellåtens fossende, statiske og lavoppløste gitar-introduksjon ville det vært naturlig å forvente en mer eller mindre tradisjonell svartmetallplate etter andrebølgens stilistiske føringer, og disse forventningene forsterkes når en stri strøm av blast beats entrer under Tveitos maniske og ville svartmetall-vokaler. På andresporet «Skogene Baerer Vaare Arr» kompliseres det foreløpig rendyrkede soundet med vidåpne strekk av korrumpert og tjærebakt ørkenrock, samt atmosfæriske avlukker av luftspeilende gitarer og melodiske basslinjer. En sti som ved første øyekast virket å lede til noe kjent og kjært viser seg å lede inn i en fremmed og underfundig skog; en skog hvor floraen blir stadig merkeligere jo dypere man vandrer.

Selv om det ti minutter-lange tittelsporet er en ekspansiv låt fylt av rytmiske, tekstur-messige og harmoniske overraskelser, er det fortsatt en relativt pur svartmetall-låt av natur. Men som eksemplifisert i åpningsparagrafen sniker det seg inn noen særdeles friske uttrykk i løpet av platas øvrige låter, der særlig tendensen til å bryte ut i sprakende og disig garasje-psychedelia farget av 70-tallet gjør seg bemerket. Et annet navn som ofte tvinger seg frem i bevisstheten under lyttinga er Darkthrone, ettersom deres stadige omveier innom Sabbath-sk doom-rock og støyende punk synes å ha satt sine spor på særlig «Morgensolens Rike» og «Kraken». I tillegg må det sies at produksjonen i seg selv er en viktig del av ‘Av Sublim Natur’s særegne uttrykk, ettersom den støyete og primitive miksen dynker plata i et organisk belegg av jord, kvist og bark, samtidig som det fremhever det lekne og kreativt overstrømmende trommespillet til session-trommis Nils Martin Haugfos.

Den samme produksjonen som fremhever Vetters egenart vil nok for mange være den største barrieren å bryte for at de virkelig skal kunne sette pris på utgivelsen. ‘Av Sublim Natur’s strukturelle finurligheter og harmoniske vendinger ligger ofte nedgravd under et tjukt lag av støy, og det krever en del fokus fra lytterens side for å få maksimalt utbytte av plata. Denne tåken letter heldigvis på seg jo lengre ut i plata man kommer, og på «Morgensolens Rike» har den fullstendig fordunstet så låtas rivende svartpunk-riffing får muligheten til vise seg frem i all sin dyriske prakt. 

Blant platas fem låter er det særlig de av psykedelisk temperament som ender opp med å imponere. «Skogene Baerer Vaare Arr» tilbringer mesteparten av tiden sin flakkende omkring på ørkenrockens åpne vidder, kun avbrutt av små pusterom badet i nordlysets stemningsfulle grønnskjær. «Tentakler» er kanskje den beste av dem alle, med sitt syrlige og skingrende hovedtema, sterke rytmiske underlag, samt Tveitos naturalistiske, seremonielle og rensungede vokal. «Av Sublim Natur» er til tross for sin noe ugjennomtrengelige miks også et høydepunkt; spesielt det stadig intensiverende strekket fra låtas midtseksjon til eksplosjonen av svermende gitarer som setter punktum står sterkt i minnet når plata er over. 

‘Av Sublim Natur’ er en givende plate å tilbringe tid med når du først har gjort deg til lags med den nådeløse miksen. Terrenget varierer overraskende mye fra et øyeblikk til et annet, og reisen byr på noen flotte utsiktspunkter underveis. Det er ikke til å unngå at de mange ulike uttrykkene kniver om plassen på stor-strukturens bekostning fra tid til annen, men dette er først og fremst et problem du støter på på dine første to-tre gjennomlyttinger. Etter hvert som du blir kjent med platas bestanddeler begynner de å komplimentere hverandre, og når jeg nå sitter og oppsummerer min egen opplevelse av plata etter 5-6 gjennomlyttinger har det blitt tydelig for meg at Vetters nyeste utgivelse er en karakterfull og sammensatt svartmetall-skive av høy kvalitet. ‘Av Sublim Natur’ er kanskje ikke for nyinvidde, men for erfarne svartmetall-fans på leting etter et utforskende og friskt take på sjangeren er den sterkt anbefalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Djevel – «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier»

Ute nå via Aftermath Music

De skygge-aktige silhuettene til medlemmene i Djevel har nok en gang blitt observert flakkende gjennom norsk skog og hei, hvilket pleier å være et tegn på at et nytt album er rett rundt hjørnet. Ganske riktig har bandet nylig annonsert plate nummer syv, en stemningsfullt innpakket sak ved navn ‘Tanker som Rir Natten’. Djevel har vært en viktig bidragsyter i prosessen med å videreføre de fundamentale prinsippene fra den norske andrebølgen til den moderne svartmetallens tidsalder, og har i løpet av sine ti år som band opparbeidet en rimelig uangripelig diskografi. Bandets nye singel, «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier», viser fortsatt ingen tegn til at deres kreative egg er i ferd med å sløves, men er heller et argument for det motsatte: at Djevels kreative instinkter er skarpere enn noensinne før.

Dette har store følger når platas første singel har en ubeskjeden lengde på nesten ti minutter. En ulmende og tonesettende introduksjon – full av hengende gitarer og tordnende trommebrekk – bygger opp til en solid groove, før andrebølgens tremulerende dragsug endelig blir sluppet løs på lytteren rundt to minutters-merket. «Kvitrim» angriper som vanlig svartmetallens mørke og forbitrede tematikk med lidenskapelig ild og poetisk vinkling, og de melodiøse gitarlinjene til Trond Ciekals fungerer som distinkte landemerker underveis i vandringen gjennom «Englene…»s ekspansive terreng. Rundt reisens endepunkt er tempoet så høyt at både hest og kjerre er i fare for å kollapse, og det hardtslående trommespillet til «Faust» leverer et barmhjertig nådestøt i form av et destruktivt cymbalslag for å sette punktum på opplevelsen. Dette er en forrykende måte å starte en plate på, og en låt som virkelig fører sak for Djevels stadig økende betydning for kontemporær, norsk svartmetall. Innvielsesritualet for ‘Tanker Som Rir Natten’ går av stabelen 14. Mai – kjenn din besøkelsestid om du har kun et fnugg av interesse for boreale svartekunster.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dark Delirium – «Slave of Darkness»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Sist vi hørte fra de lovende metalcore-jyplingene Dark Delirium var på EP-en ‘Rise’ i Januar. Rogalendingenes debut-utgivelse demonstrerte en vilje til å strekke sjangerens grenser i retning mer atmosfæriske og post-påvirkede retninger, men bar også preg av den relative uerfarenheten som er felles for de fleste unge band. Deres nye singel «Slave of Darkness» eliminerer noen av mine tidligere kritikker, og er generelt et steg fremover hva angår både låtmateriale og produksjon.

Låtlengden til «Slave of Darkness» er et minutt eller to kortere enn gjennomsnittet på EP-en, og dette medfører en strammere og mer fokusert lytteropplevelse som kler gruppas kommersielle aspirasjoner godt. Den metalcore-møter-Gojiras «Another World»-aktige åpningen skaper en mørk og dramatisk stemning, før verset låser seg inn på et hardt og laserskåret riff som får det til å rykke i nakkemuskulaturen. Dette strekket fungerer som bare det – spesielt de hyppige innslagene av pinch-harmonics som tilfører en liten dæsj av Immolations ondskapsfulle aura er en flott touch. Jeg skulle derimot ønske at overgangen fra førrefrenget til refrenget selv var litt tydeligere, ettersom den oppbygde spenningen trygler om en mer voldsom og umiddelbar frigjøring enn refrengets diffuse form makter å gi.

Det er likevel flere positiver å rette søkelyset mot på Dark Deliriums nye singel enn negativer. Riffene er sterke, låtstrukturen og tematikken er flettet sammen på en meningsfull måte, og produksjonen har blitt mer sammensveiset siden sist. Det som kreves for at bandet skal rykke opp enda et nivå i mine øyne, er en videre utforskning av de aspektene som skiller Dark Delirium fra de talløse hordene av aspirerende metalcore-band ute i det internasjonale markedet. EP-en hadde f.eks en post-rock-aktig tilnærming til dynamikken mellom svake og voldsomme partier, og «Slave of Darkness» har en nesten gotisk affekt som gjennomsyrer låtas nedslåtte atmosfære. Dette er elementer som ikke kan attribueres til et hvilket som helst band i deres sjanger, og er derfor potente verktøy til hjelp i bandets leting etter et eget sound. «Slaves of Darkness» er uansett Dark Deliriums beste låt til nå, en negativt ladet metalcore-granskning av eget mørke.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ulvehyrde – «Englemakersken«

Ute nå via Dusktone.

Etter slippet av låta «Jarlen» på tampen av fjoråret har svartmetallbandet Ulvehyrde nå sluppet tittellåta på sin kommende debutplate ‘Englemakersken’. På tross av bandets ikke så alt for lange levetid består det like fullt av erfarne personligheter innenfor norsk svartmetall, noe som høres godt via stålkontrollen bandet har på både produksjon og låtmateriale. Dette er svartmetall av høy kvalitet, som lar seg bære av feite gitarer som kommer til uttrykk gjennom både forrykende tempoer og tyngre, tøffere riff.

«Englemakersken» åpner med et gjørmete, aggressivt beist av et fantastisk hovedriff, der hissige blast-beats river seg målrettet fremover sammen med heseblesende og bunnsolid 1349-aktig gitarspill. I dette ligger låtas grunnmur og største styrke, men Ulvehyrde klarer seg i grunnen vel så bra når gitarene åpner akkordene i de drivende, raske versene. Barnegråt-sampelet som kommer litt uti sliter jeg med å få så veldig mye ut av, men låta bygger opp til en sterk avslutning når tremolopickingen eskalerer et litt tyngre overgangsriff og hovedriffet setter en perfekt spiker i kista for låta. Med andre ord gleder vi oss til plata kommer i april.

Skrevet av Alexander Lange  

DRITTMASKIN – «Limi«

Ute nå via Drittmaskin / Edged Circle Productions.

DRITTMASKIN fortsetter opptakten til plata ‘Svartpönk’ og har sluppet det man nok kan kalle en uvanlig lang singel etter bandets eget kaliber: «Limi». På seks minutter får vi her servert et innslag som nok er litt mer progressivt og saktegående enn det vi er vant med fra det ellers så direkte og utålmodige vestlandsbandet, og der innflytelsen fra rifftradisjonene i mer tradisjonell metall virker hakket mer påfallende enn ved tidligere påfunn. Men ta det helt med ro: Onde akkordskifter og skrikevokal av særdeles høy pitch er også på plass, og selv om punken er litt fraværende, glir «Limi» flott inn som et friskt pust i DRITTMASKINs univers.

Det starter riktignok, synes jeg, litt vaklende i åpningspartiet, men bandet får momentumet på plass gjennom et råtøft refreng, og resten av låta er et stykke solid, traskende og smått suggererende metall ikledd DRITTMASKINs litt forskrudde tvister. På slutten får man attpåtil servert litt merkelig, men like fullt vakkert desorienterende klassisk gitar-spill som får en til å lure på hva slags ess i ermet dette bandet kan finne på å trekke frem på plata.

Skrevet av Alexander Lange