bizarrekult – Metallurgi

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Uburen – «Defiance Towards Futility»

Det rogalandske svartmetallbandet Uburen slipper sin fjerde fullengder, ‘Usurp the Throne’, om noen dager, og den nye singelen «Defiance Towards Futility» utgjør her femtesporet. Låta består av ubestridelig, klassisk svartmetallhåndverk med skarpe, iskalde kanter, der en utrettelig trommegroove bereder grunnen for lange, standhaftige akkordrekker.

Med et litt roligere refrengparti evner Uburen å tilføre en dynamikk i låta, som likevel kan fremstå litt ensformig med sine lange versstrekk. Med to solide singler fra før blir det imidlertid spennende å høre ‘Usurp the Throne’ på vei inn i helga, og alt tyder på at det blir en plate som særlig vil kunne falle i smak hos de svartmetallhodene av oss som for eksempel har hatt glede av Immortals materiale tidligere.

Skrevet av Alexander Lange

Stargazer – «Can You Conceive It»

Umiskjennelig, melodisk hardråkk med en og annen Iron Maiden-tendens bakt inn er oppskriften når trondheimsbandet Stargazer ruller ut sin tredje singel fra sin kommende plate. «Can You Conceive It» skal være åpningslåta på fullengderen ‘Life Will Never Be the Same’ når den lander i starten av mars måned, og er på alle måter en habil prestasjon innenfor det mer klassiske og ukompliserte metallsporet.

Corny MGP-tendenser blir kanskje litt vel tydelige i refrenget, men ellers er melodiene sterke, og ikke minst leveres en kul gitarsolo som krydder. Underholdende, melodisk metall av 80-tallsskolen er halvannen måned unna, med andre ord.

Skrevet av Alexander Lange

Tulus – «Isråk»

Det smått sagnomsuste svartmetallbandet Tulus annonserte nylig skive nummer syv, ‘Fandens Kall’, med slippdatoen 17. februar. I den forbindelse har de spilt inn en dokumentar om innspillingsprosessen og lagt den ut på Youtube; en film som byr på interessant innsikt i hvordan bandet har operert gjennom årenes løp. Det som mest av alt virker å kjennetegne bandets innspillingsprosess for meg etter å ha sett dokumentaren er en fullstendig mangel på overtenking, samt en lojalitet til live-innspilling som er ganske enestående med tanke på den høy-teknologiske tiden vi lever i.

Det drivende black’n’roll-riffet som åpner «Isråk» levner ingen tvil om at de samme hodene som står bak Khold også står bak Tulus. Låtas tilnærming til både groove og riffkunst er lett gjenkjennelig fra førstnevntes bunnsolide ‘Svartsyn’ fra i fjor, og når også låttekstene til begge bandene produseres av samme person (Hilde Nymoen) – ja da er det klart det kan bli vanskelig å skille de to bandene fra hverandre til tider. Likevel er det forskjeller å spore mellom de to; spesielt virker Tulus å ha et mer løssluppent og jam-aktig preg enn Khold. Dette gir seg til kjenne på «Isråk» gjennom broens svansende grooves og tilsynelatende improviserte solospill. «Isråk» er nok en solid låt fra de befarne svartmetall-veteranene i Tulus, om så litt etter boka til å komme så tett på Kholds ‘Svartsyn’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slegest – «Forløysning og Rus»

Om du mot formodning husker min omtale av Slegests forrige singel, «Innsikt», vil du kanskje anta at jeg også synes denne nye singelen er en smule platt på tross av et kult black’n’roll-uttrykk i bunn. Men ikke bare synes jeg «Forløysning og Rus» er bedre, men den løfter også førstesingelen ved at den får meg til å forstå bedre hva Slegest er inne på med musikken sin.

«Forløysning og Rus» er en fantastisk groovy låt, nærmest dansbar, men er samtidig omsvøpt av et mørke som gjør den til et herlig stykke metallhåndverk. Riffarbeidet er herlig, låta bygger seg opp fint på tross av å ligge trygt i den samme grooven hele veien gjennom, og ikke minst er vokalen strålende utført og dyster. Med ett ble forventningene til plata som slippes på fredag skrudd opp.

Skrevet av Alexander Lange

66crusher – «Descent»

Vestlandsbandet 66crusher er tilbake med en ny singel fra sin kommende skive ‘Limbo’, og i denne omgang er det snakk om en langt mer singelverdig sak enn forgjengeren. Der førstesingelen «Distrust» slanget seg gjennom åtte minutter med profesjonell men noe avmålt progressiv metall, er «Descent» en kompakt og eksplosiv kombinasjon av progressiv metall og thrash som går direkte for lytterens strupe.

I min omtale av «Distrust» så jeg meg nødt til å dra frem vokalist Jarle Olsvoll sin Bent Fjellestad-aktige røst og melodiske teft. Denne teften er enda kvassere på bandets nye singel, men i denne omgang konkurrerer Olsvoll med et band som også sitter med noe av betydning på hjertet. «Descent» er et godt eksempel på hvordan låtskriving og tekniske ferdigheter kan tjene et felles mål, og resultatet er en låt som i større grad fanger meg en forgjengeren. Den brutale repetisjonen av åpningstemaet som avslutter låta er spesielt fet, og det er dermed ingen tvil om at 66crusher har hevet forventningene til sin nye skive med andresingelen «Descent».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jaggu – «Mindgap»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Rett før de flippet kalenderbladet over til 2023 gav Oslo-bandet Jaggu ut en ordentlig kruttønne av en sludge/hardcore-låt kalt «Earth Murder». Singelen var den første forsmaken på bandets nye skive ‘Rites for the Damned’, og sist fredag fikk vi nok et hint om innholdet på skiva i form av andresingelen «Mindgap». På «Mindgap» beveger Jaggu seg tilbake i retning sin Mastodonske, enkeltstående singel fra 2020 «The Pit», samtidig som deres egen identitet paradoksalt nok begynner å komme tydeligere frem.

«Mindgap» er en låt som kontinuerlige kaster subtile finter i lytterens retning. Bandets form for stoner/sludge er formskiftende og fargerik som oljesøl i vann, og resultatet er at «Mindgap» føles ut som en langt mer omfattende og variert reise enn spilletiden på fire og et halvt minutt strengt tatt burde tillate. Det virker trygt å anslå at bandet er inspirert av Mastodons tonespråk rundt ‘Crack the Skye’/’Blood Mountain’-perioden, hvilket gjør seg spesielt tydelig i det flotte instrumentalspillet som preger låtas andre halvdel. For min egen del klarer ikke «Mindgap» sin smidige sverddans å rivalisere «Earth Murder»s heseblesende kanonild, men det sier mer om kvaliteten på sistnevnte enn kvaliteten på førstnevnte. Det meste tyder på at Jaggu er klar for å ta steget til et nytt nivå på sin kommende skive, og Metallurgi-redaksjonen vil ha sitt å si om dette når ‘Rites for the Damned’ slippes 27. januar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Den Tapte Krigen»

Nå er det kun et par uker til slippet av Bizarrekults etterlengtede andreskive ‘Den Tapte Krigen’. Siste smakebiten i forkant av slippet kommer i form av singel og tittelspor «Den Tapte Krigen», som gjør ære på prosjektets mål om å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt» – om så på en litt annen måte enn tidligere. Låtas utgangspunkt er en temmelig rendyrket post-svartmetallisk base, hvorover den russisk-tekstlige vokalen gir musikken et alvorstynget, tragisk skjær. Den melankolske doom-atmosfæren som brer seg utover låtas avslutning er et flott touch, og alt i alt synes jeg «Den Tapte Krigen» er en effektiv og emosjonsladet opplevelse.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mortemia – «Frozen»

Morten Velands Mortemia har vært en sann gjenganger i Metallurgis singelspalter det siste året. Hver og én låt fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ ble sluppet som perler på en snor, og med det fikk vi også gradvis servert et av årets sterkeste prestasjoner innenfor norsk melodisk og symfonisk metall. Derfor kan man ikke annet enn å glede seg over at Velands prosjekt bare et par måneder etter slippet av sist låt, «Andrenalize», lanserer første låt i et helt nytt albumprosjekt som også knytter seg til pandemiens herjinger: ‘The Covid Aftermath Sessions’.

Veland unngår riktignok å slå seg fullstendig løs på stortromma, og låta i denne omgang er «bare» en coverlåt, nærmere bestemt «Frozen» av Madonna. På vokal finner vi Volturian-vokalist Federica Lanna, og i mine ører har Veland stelt i stand en habil og behagelig, om enn litt vel lavmælt, cover-prestasjon. Jeg synes Mortemia nøler litt på denne låta, og tror nok man kunne fått enda mer pomp og prakt ut av melodien – slik det jo ofte så fint gjøres på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Men en fin oppstart i en ny rekke med melodisk metallhåndverk fra Veland og co. er det definitivt likevel.

Skrevet av Alexander Lange

Bizarrekult – «Midt I Stormen»

Singlene fortsetter å poppe ut fra post-black metal-prosjektet Bizarrekults kommende plate ‘Den Tapte Krigen’. Denne nye låta, «Midt I Stormen» fremstår umiddelbart som den mest hardtslående og direkte Bizarrekult har sluppet i denne omgang, og byr på black’n’rollende og nesten punk-aktige tendenser innledningsvis. Etter hvert beveger låta seg imidlertid inn i mer kjent post-metallsk terreng, og går rett i dialog med den forrige singelen «Du Lovet Meg» når ren vokal og clean-gitarer begynner å få male lydbildet. En flott oppbygning følger, selv om jeg tror Bizarrekult kunne gjort noe enda litt mer bombastisk ut av denne.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Congelia»

Det ble med en gang duket for et spennende øyeblikk neste år da tungvekterne i Enslaved nylig annonserte at deres neste album ‘Heimdal’ kommer til våren. To av låtene herfra har vi visstnok fått høre allerede; «Kingdom» ble sluppet for et par måneder siden, og «Caravans of the Outer Worlds» er fra før av tittellåta på den lille EP’en bandet slapp i fjor. Den nye singelen «Congelia» bidrar dermed med sine åtte minutter til at man allerede kan boltre seg i 20 av de 46 minuttene ‘Heimdal’ til slutt vil by på. Låta bringer imidlertid inn noe litt annerledes enn de to foregående låtene, og er en underlig og stormfull dristighet av en prog-kjempe.

Mens særlig «Kingdom» i mine ører bygde ganske tydelig videre på mange av idéene Enslaved lekte med på deres forrige fullengder ‘Utgard’, peker nemlig «Congelia» i større grad mot de langstrakte, ambisiøse og smått eksperimentelle komposisjonene på ‘RIITIIR’. Bandet introduserer låta med typisk Enslavedske svartmetallakkorder, men supplerer de straks med en kompgitar som tilfører både en groove og en atonalitet som skal innevarsle hvordan låta i stor grad skal traske videre. Enslaved gjør godt bruk av den suggererende rytmikken som bare blir mer og mer effektiv utover i låta, og det merkelige tonesamspillet vokser etter hvert på meg og gir særlig god uttelling når en skjærende synth-aktig lead får scenetid etter ca. tre minutter.

Forløsningen som kommer i form av et svært, langstrakt refreng med clean-vokal tilfredsstiller ved å bringe inn noe litt lettere fordøyelig. Med det er «Congelia» falt godt i smak hos meg etter en rekke gjennomlytt; de eksperimentelle grepene gjør opptakten til plata desto mer spennende, så håper jeg likevel Enslaved vil gjøre helheten litt mer ulik mye av det bandet tross alt har vært mer eller mindre borti på tidligere plater.

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Slip Away»

Det er nå to år siden slippet av Atenas forrige skive, den foreløpige karriere-toppen ‘Drowning Regret & Lungs Filled with Water’. Det finnes foreløpig intet nytt å melde angående en eventuell fjerdeskive, men bandet har nylig vært i studio og spilt inn en splitter ny låt hos Henrik Udd, en kar som ikke er fremmed for å jobbe med noen av de større navnene innenfor metalcore (Bring Me the Horizon, Architects, Dayseeker). Det er ikke utenkelig at Atena selv kan høre hjemme i den kategorien en dag; i alle fall ikke om vi skal dømme ut ifra singelen «Slip Away».

«Slip Away» er et blytungt, atmosfærisk og storskalert stykke kommersiell metalcore. Tekstens nostalgiske og vinterdeprimerte tematikk utspiller seg foran et bakteppe av stadig vekslende eksplosivitet og post-aktig refleksjon, og krones med et nydelig refreng som nesten virker inspirert av Einar Solbergs arbeid på fjorårets ‘Aphelion’. Bandet nailer i stor grad balansen mellom dybde og enkelhet som kjennetegner god kommersiell låtskriving, og den glattpolerte miksen til Udd gir låta den gjennomslagskraften den trenger for å menge seg med gigantene innenfor sjangeren. «Slip Away» kommer neppe til å omvende folk som er skeptiske overfor sjangeren, men den er et godt eksempel på hvordan man skriver god kommersiell metalcore i 2022.

Skrevet av Fredrik Schjerve

66Crusher – «Distrust»

66Crusher fra Vestlandet er en, for meg, ukjent entitet som har gitt ut skiver i skjæringspunktet mellom thrash og progressiv metall siden det tidlige 2000-tall. Ærlig talt forventet jeg ullen groove-metall da jeg trykket play på deres nyeste singel – dette på grunn av assosiasjonene både logo og band-navn gir meg – men i stedet fikk jeg mørk og stemningsfull, for ikke å si bunnsolid progmetall. En gledelig overraskelse etter alle målestokker!

«Distrust» er den første singelen fra den kommende fjerdeskiva deres ‘Limbo’, som slippes i februar 2023. «Distrust» er en alvorstynget ode til feil-informasjonens tidsalder, levert via mørk, tung prog som åler seg opp mot norske grupper som Terra Odium og Communic. Bandet har likevel noen karakteristikker som skiller dem fra de nevnte gruppene, og som markerer dem som en gruppe som har noe eget å komme med i den norske progmetall-floraen. Bandets musikk har kanskje spesielt en nøktern og uflashy tilnærming til prog som kan sammenliknes med In the Woods… sitt nyere materiale, men som er langt mindre ekstremmetallisk. Vokalist Jarle Olsvoll har dog det samme melodiske instinktet som Bernt Fjellestad fra det nevnte band, og sangerens klare røst fungerer mer eller mindre som navigasjonsstjerne for lytteren gjennom låtas 8 minutter.

«Distrust» er et profesjonelt, vel-produsert og effektivt første innblikk i materialet på den kommende skiva til 66Crusher. Jeg er ikke overbevist om at låta rettferdiggjør sin lange spilletid med nok minneverdige musikalske hendelser, men dette kan man ikke være sikker på før man har hørt låta i kontekst av resten av plata. «Distrust» er uansett en gledelig overraskelse for en kar som ikke kjenner bandet fra før, og jeg kjenner jeg gleder meg til å bli bedre kjent med bandets progmetalliske univers på ‘Limbo’ i Februar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jaggu – «Earth Murder»

Power-trioen Jaggu fra Oslo har nettopp annonsert at andreskiva ‘Rites of the Damned’ kommer i januar, og i den anledning har de sluppet den illsinte og apokalyptiske bangeren «Earth Murder». På «Earth Murder» finner vi lite av den Mastodon-aktige psykedeliske stoneren som preget singelen deres «The Pit» fra 2020, men i stedet har vi fått servert en Rongeur-aktig eksplosjon av hardcore-farget stoner/sludge som virkelig har blod på tann.

Det fuzzy riffet som åpner showet levner ingen tvil om at dette er Jaggu i angrepsmodus, heller enn deres psilocybin-påvirkede, psykedeliske selv. Tekstens miljøbevisste vinkling støttes opp av hardtslående og fengende dommedagsrock; og spesielt refrenget er en effekt kruttsalve av hardcore-aktig, bebreidende gjengvokal. I mine øyne er «Earth Murder» en langt skarpere komposisjon enn forgjengeren «The Pit» , selv om jeg nesten skulle ønske de kapitaliserte på den drivende energien enda mer ved å redusere låtlengden til en kort, 2/3-minutters sprint. Dette er uansett jævlig bra saker, og jeg håper vi finner et par kraftpakker til av samme art på ‘Rites of the Damned’ i januar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrvandrer – «Morgendag (feat. Roman of Bizarrekult)»

Om bare ti dager slipper post-black metal-prosjektet Myrvandrer sin andreplate ‘Salt’. I anledning opptakten til da har vi nå fått høre på et kortere og mer direkte spor fra plata enn låta «Kunsten Å Forsvinne», som ble sluppet for noen uker siden. Denne heter «Morgendag», og her har Myrvandrer fått med seg Roman, som ellers er kjent for å stå bak prosjektet Bizarrekult.

«Morgendag» er en nokså hardtslående og fengende affære, og er interessant i det at et nærmest alt-metal-aktig hovedtema går i en ganske naturlig forening med både Romans og Myrvandrers svartmetallske skrikevokal. Intet mindre enn et drivende chugge-riff får videre fylle versene. Jeg har nok mer sansen for de mer atmosfæriske sidene til Myrvandrer, men der jeg også tillater meg til å tro at vi får nok av det på den kommende plata, kan nok «Morgendag» ses på som et velkomment friskt pust.

Skrevet av Alexander Lange

Ritual Death – «Vermin»

«Vermin» er andre singel fra Ritual Deaths kommende selvtitulerte debutplate, der mye tyder på at vi skal få servert harde, kompromissløse og korte doser av brutal, svertet death metal. «Vermin» varer ikke lengerer enn to og et halvt minutt, og introduseres med iskalde og metalliske gitarakkorder som gir flest assossiasjoner til industriell metall.

Over en trommebeat som nesten er fornærmende enkel sprer gitarene vingene ut slik at flotte, svartmetallske akkorder får fylle versene, og Ritual Death ruller deretter ut et knusende og tungt refreng som også blir låtas finale der det tynes til låtas ende. Mer enn et kort, knalltøft varsku om brutaliteten på plata blir det dermed kanskje ikke, men sammen med låta «Lunae» pirrer «Vermin» interessen sterkt for det som kommer i desember fra Ritual Death.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

In the Woods… – «Master of None»

Det er kun 10 dager til In the Woods… slipper sin nye skive ‘Diversum’, og for å tromme opp litt hype i forkant slipper bandet like så greit den beste singelen fra skiva så langt. «Master of None» er generelt sett et godt eksempel på hvordan man gjør en singel skikkelig, med noen få treffsikre elementer som alle passer inn i en større helhet.

In the Woods… gjorde sin debut på den norske svartmetallscenen på 90-tallet, men det er noen helt andre hjørner av 90-tallet som setter sine spor på bandets musikk i denne omgang. De rolige versene til «Master of None» sender tankene i retning tiårets alternative rock og grunge, der de tyngre delene er en naturlig videreføring av den melodiske døds/doomen som ble skapt av «The Peaceville Three». Låta er en velfungerende, dramatisk og cinematisk kommersiell ekstremmetall-låt, og føyer seg godt inn i det tematiske bildet som albumcoveret og de tidligere singlene har presentert. Alt i alt er det god grunn til å være spent på slippet av ‘Diversum’ om en drøy uke – Metallurgi er i alle fall i høy beredskap!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Djevel – «I Daudens Dimme Natt»

Med slippet av singelen «Kronet Av En Væpnet Hånd» i oktober, ble det klart at svartmetalltrioen Djevel i desember er klare med fullengderen ‘Naa Skrider Natten Sort’ – og det bare halvannet år etter bandet slapp det imponerende, kritikerroste og Spellemannspris-vinnende ‘Tanker Som Rir Natten’. Grunnene til å se fram til å gå inn i årets vintermørke med en ny Djevel-plate på øret ble heller ikke færre av førstesingelen, og heller ikke den nye, «I Daudens Dimme Natt», makter å dempe forventningene.

Mens «Kronet Av En Væpnet Hånd» viste Djevel fra en mer kortfattet, hurtig og intens side, står «I Daudens Dimme Natt» mer i stil med materialet på ‘Tanker Som Rir Natten’. Låta flørter med ti-minuttersmerket, og den består av to deler der bandet tyner sin mørke, atmosfæriske og smått folketonale svartmetall. De første minuttene er et ondskapsfullt, melodisk inferno der det høres ut som bandet har fått hjelp av Edvard Griegs gjenferd for å skrive hovedtemaet, og over dette legges det etter hvert elegant til noen akustiske gitarer med en nesten perkussiv effekt. Deretter bryter en lavmælt gitarmelodi opp intensiteten, og Djevel drar som ofte før lytteren seigt gjennom et langt, atmosfærisk strekk. Stemningen er herlig effektiv, og peker mot et sant årshøydepunkt innenfor norsk svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Dødsengel – «In the Heart of the World»

Jeg lot meg ikke helt bite på kroken av førstesingelen i opptakten til Dødsengels kommende plate ‘Bab Al On’: «Ad Babalonis Amorem Do Dedico Omnia Nihilo». På tross av en ålreit komposisjon gjorde litt underlige balanser i lydbildet og litt vel mekanisk trommelyd meg litt bekymret om produksjonen kom til å gjøre denne plata en bjørnetjeneste. Bekymringen er heldigvis mindre etter å ha hørt «In the Heart of the World», der Dødsengel lykkes godt med å skape en demonisk atmosfære i løpet av ni fengslende minutter.

«In the Heart of the World» er en treg, mektig og stemningsfull svartmetallåt, og består i all hovedsak av tålmodig repetisjon av enkle akkordrekker – de første minuttene farges faktisk bare av en eneste akkord. Med ritualistisk trommespill og en Attila Csihar-aktig vokalprestasjon over lykkes Dødsengel svært godt med å male lydbildet mørkt og okkult, og gitarmelodien som kommer mot slutten er også effektiv i så måte. Jeg tror bandet kunne fått enda mer ut av vokalen dersom den lå enda litt lenger frem i lydbildet, og det er kanskje mitt største ankepunkt mot «In the Heart of the World». Ellers løfter låta forventningene til plata, som nok uansett blir et aldri så lite velkomment førjulshelvete når den lander 16. desember.

Skrevet av Alexander Lange

Zustand Null – «An Ocean of Nightmares»

Svartmetallbandet Zustand Null fra Oslo har en debutplate på trappene som skal gis ut av Dusktone, og har omsider gitt oss nok en smakebit etter at låta «Stranger Than Myself» ble sluppet for litt over et år siden. «An Ocean of Nightmares» er med sine syv minutter et sant utstillingsvindu for bandets hardtslående, intense og moderne form for svartmetall, og byr på syv minutter med både voldsomme moll-akkord-gallopper, nærmest fengende refrenger og groovy mid-tempo-partier.

De første minuttene synes jeg Zustand Null treffer blink, og bandet drar lytteren selvsikkert og stødig gjennom noen fantastisk intense partier. Deretter blir det tidvis dessverre litt som på «Stranger Than Myself», der kvaliteten på de sterke enkeltpartiene forstyrres litt av at låtstrukturen føles noe utstrukket og ufokusert. Det er nok ikke mer enn en liten ripe i lakken, men et ønske om en liten oppstrammer blir ikke mindre av at råmaterialet er såpass sterkt. Grunner til å se frem til plata er det med andre ord i alle fall nok av uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Bizarrekult – «Du Lovet Meg»

Der den første singelen fra Bizarrekults kommende skive ikke helt forlot debutens rifftunge svartmetall til fordel for post-svartmetallen, er «Du Lovet Meg» en helhjertet omfavnelse av sistnevnte uttrykk. Åpningsstrekkets dramatiske, melodiske svartmetall holder litt på kortene til å begynne med, men straks befinner vi oss i et Sylvaine-aktig post-klima preget av eterisk, kvinnelig vokal. Det avsluttende post-rock crescendoet er kanskje i overkant tatt på kornet, men i det hele tatt er «Du Lovet Meg» en sterk singel som vitner om en ny, post-preget retning for Bizarrekult.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Blodhemn – «Velg din Gift»

Blodhemns andre singel fra ‘Sverger Hemn’ er et rødglødende sverd smidd i thrashmetallens og black’n’rollens brennhete smie. Åpningsriffets svansende gange utstyres med en Endezzma-aktig intensitet som følge av den skoldende og gnistrende produksjonen – en forbindelse som styrkes av «Invisus» sin hemningsløst brølende vokal. De byksende thrash-riffene bryter godt opp med den svingende rytmikken som regjerer på de fengende black’n’roll-partiene, men med tanke på hvor hinsides støyende og intens låta er kunne den kanskje vært tjent med å være redusert med en del eller to. Sånn som den står nå er «Velg din Gift» et tårnende og aggressivt monster av en låt, dog en låt som etterlater deg litt fortumlet og oppskaket ved enden av sin kompakte spilletid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tottal Tømming – «Krig etter Krig»

Slippet av Tottal Tømmings nyeste skive er rett rundt svingen (faktisk ble det sluppet i dag), men bandet ser likevel sitt snitt til å sende et siste vådeskudd i retning lyttere som ved et uhell har forvillet seg inn i deres lille hjørne av grindcore-verdenen. «Krig etter Krig» er en låt som balanserer bandets tradisjonelle grind-kunnskaper med de psykotiske vrangforestillingene som truet med å fullstendig overta fjorårets ‘Omgangsspsyke’, og det innenfor en låtform som er en liten balansekunst i seg selv. Her er både grindcorens maniske idemyldring og tradisjonell (ta det med en klype salt) låtskriving ivaretatt, og resultatet er en catchy liten ladning auditiv ødeleggelse.

Etter en forstyrrende og manisk kaklende åpning blir låtas blastende og hektiske hjemmebase etablert. Fra denne trygge holmen begir Tottal Tømming seg ut på det kvalmende oseanet av ledegitarer som preget ‘Omgangsspsyke’, fengende punk-refrenger, samt en psykotisk bro fylt av bandets armé av frivillige session-vokalister. Låta er som mye annet Tottal Tømming produserer forutsigbar i sin kaotiske fremtoning, men overraskende i sin utførelse. Alt i alt lover det svært godt for «tidenes sinteste plate», som uten at jeg skal spoile for mye faktisk kan vise seg å være tidenes sinteste plate. Hør på «Krig etter Krig», og så hører du på resten av ‘Om Hundre År er Allting Brennt!!!». Metallurgi befaler.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Kongen«

Etter å ha blitt signert på selveste Season of Mist i vår, har post black metal-prosjektet Bizarrekult nå sluppet noen minutter fra sin kommende fullengder ‘Den Tapte Krigen’ i form av låta «Kongen». Her er det snakk om en låt som nok ikke lener i retning av de mange heseblesende øyeblikkene på debutplata ‘Vi Overlevde’, men som snarere preges av en seigere og treigere tilnærming. Svære, traskende gitarakkorder og et sant nikkeriff i låtas andre halvdel sørger like fullt for en god dose intensitet.

Skrevet av Alexander Lange

Mantric Momentum – «In the Heart of the Broken«

Mantric Momentum er det fortsatt ganske ferske power metal-prosjektet til Christer Harøy, tidligere kjent for sitt virke i det progressive metallbandet Divided Multitude. Etter to år med singelslipp er det omsider klart for slipp av debutalbum i november, og første smakebit er «In the Heart of the Broken» – en låt som nok kan blidgjøre den gjengse power metal-entusiast om den så ikke vil målbinde så mange andre.

Denne streite fireminutteren må nok sies å bevege seg i et hit or miss-territorium når det gjelder melodiene komposisjonen baserer seg på. Dessverre synes jeg ikke vokallinjene overbeviser helt, og den obligatoriske power metal-overtenningen og -overdådigheten her får ikke nok støtte av kvaliteten på melodiene. Det gitarbaserte hovedtemaet oser imidlertid av utsøkt, gøteborgsk melodisk death metal. Sånn sett peker «In the Heart of the Broken» mot et helt ålreit power metal-album fra Harøy og co. som kan inneha noen sterke høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange

Moor – «Lepers Among Us»

Enmanns-svartmetallbandet Moor har etter kun noen fåtalls demoer bestemt seg for å gi ut debutskive, en utgivelse som bærer navnet ‘Viper Kingdom’ og slippes i løpet av oktober. Denne avgjørelsen reiser noen spørsmål hos anmelder personlig, ettersom låtene jeg har hørt fra prosjektets hold tidligere har vært preget av ufullstendige låtstrukturer, til tross for at materialet stort sett var sterkt. «Lepers Among Us» fikser i stor grad på strukturproblemene fra tidligere av, selv om prosjektet fortsatt har mye å vokse på i den forstand.

Bølger av flerrende gitarer kaster oss inn i den hektiske formen for svartmetall som har kjennetegnet Moor til nå. De stadig rullende basstrommene gir låta en muskulær tyngde, der punkete akkordrekker bidrar til en heseblesende fremdrift. Det hele fremstår som en kombinasjon av Gjendøds melodiske invensjoner på ‘I Angrep’ og Mayhems mest krigerske tendenser. Moor har ennå ikke klart å finstemme låtstrukturen helt på «Lepers Among Us», men musikeren har forbedret seg såpass på denne fronten at forventningene er moderate til ‘Viper Kingdom’ i oktober. Lytt om du liker barsk og brutal svartmetall med melodiske tendenser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#20-#11)

Klikk her for plass #50-#36.
Klikk her for plass #35-#21.

#20: Bizarrekult – Vi Overlevde

Plateselskap: Petrichor
Sjanger: Post-black metal

‘Vi Overlevde’ ligger i et unikt skjæringspunkt mellom klassisk, aggressiv og taktfast svartmetall og kjølig, atmosfærisk og reflekterende post-black metal, og gjør det mens Bizarrekult aldri mislykkes med å samle alle elementene i en sterk og meningsfull enhet. Enten man trives best i noe sånt som platas åpningsstrekk, der låtene «For 1000 år siden» og «Galskap» slippes løs sint og heseblesende, eller heller liker seg i denne platas siste, tålmodige og ofte melankolske kvarter, slår komposisjonene og sammenhengen mellom alt dette aldri feil. Krydre det med låttekstene som trekker sammen en personlig reise og naturkreftene som også reflekteres så fint gjennom musikken, og du har et av årets beste norske konseptplater på svartmetallsk.

Beste låter: «Galskap», «Skrik i Tomhet», «Ensomhet»

Link til omtale
Strømmelink

#19: Nergard – Eternal White

Plateselskap: Pride & Joy Music
Sjanger: Symfonisk power metal

Nergards ‘Eternal White’ er skiva for deg har prøvd å jobbe deg inn i powermetall-sjangeren, men aldri helt har klart å sette pris på musikkens corny aspekter. ‘Eternal White’ bevarer nemlig powermetallens viktigste elementer, – uimotståelige melodier, høye tempoer og bombastisk lyddesign – men erstatter det ofte flåsete fantasy-elementet med en tematikk som sentrerer seg rundt de meget virkelige, tragiske hendelsene som utspilte seg under vinterkrigen i Finland. De tre (nå permanente) sangerne gir Nergard en stor nok rollebesetning til å skildre et bredt spektrum av individuelle perspektiver på krigens elendigheter, og de utrolig velskrevne symfoniske innslagene gir plata et storslagent skjær som fremhever dens helhetlige, konseptuelle natur. Der mange band kan komme seg unna med et lite dropp i kvalitet mot slutten av skiva si, er dette ikke et alternativ når det kommer til en såpass teatralsk opplevelse som ‘Eternal White’. Nergard tar denne utfordringen på strak arm, og leverer en empatisk og hjerteskjærende avslutning som gjør uutslettelig inntrykk. Noe av årets aller skarpeste powermetall-låtskriving gir ‘Eternal White’ en velfortjent plass i det øvrige sjiktet av Metallurgis topp 50.

Beste låter: «God Forgive My haunted Mind», «From the Cradle to the Grave», «Eternal White»

Link til omtale
Strømmelink

#18: Nifrost – Orkja

Nifrost - Orkja (Full Album Stream) | Metal Kingdom

Plateselskap: Dusktone
Sjanger: Melodisk black metal

‘Orkja’ er årets sikreste tegn på at sognametallen lever i beste velgående – også når denne lille, stolte norske metalltradisjonen får et mer moderne fortegn. Nifrosts tredjeplate er utvilsomt bandets sterkeste utgivelse så langt, og vinner mye på å krydre et selvsikkert grunnuttrykk av klassisk, melodisk og litt folkmetallsk svartmetall med en variasjon man kanskje vil oppfatte som overraskende. Grunnuttrykket har bandet for det første stålkontroll på, men når de treigere og nesten litt post-metallske «Sirkel» og «Hausten» får prege platas midtdel, klarer de også å oppdrive en interessant og uvanlig flerdimensjonal svartmetallplate som peker i spennende retninger jeg virkelig håper Nifrost utforsker videre. Så har plata altså også noen helt nydelige, melodiske høydepunkter i mer tradisjonell svartmetalldrakt – det vil vi naturligvis også ha!

Beste låter: «Nauden», «Orkja brotna», «Ishjarte»

Link til omtale
Strømmelink

#17: Issolei – Cilicium

Issolei - Cilicium (digiCD), 13,50 € | Ván Records - Onlineshop

Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Eksperimentell black metal

Terratur Possession sitt gigaslipp av hele tre Issolei-utgivelser i slutten av august står igjen som en av de mer betydelige hendelsene innenfor norsk undergrunns-svartmetall i 2021. Det er ikke hver dag en ny artist kommer luntende inn på scenen vår med et såpass vel-utformet – for ikke å si fryktløst – take på svartmetallsjangeren, og at denne debuten skjer i form av to EP-er og en full-lengder kan jeg vel egentlig ikke huske at har skjedd før i det hele tatt. Der ‘Devouring Currents’-EP-ene bar preg av en eksperimentell tilnærming til utforsking av tonespråk, er ‘Cilicium’ en direkte og dødspotent plateopplevelse. Det første som møter ferske ører idet man trykker play på åpningslåta «Destroyers» er den gnistrende og tærende lyden av dissonerende svartmetall, men allerede på «The Awakening» drar Issolei frem penselen og begynner å male i voldsomme, melodiske strøk. ‘Cilicium’ – som mange andre eksperimentelle svartmetallprosjekter – har en åpenbar tilknytning til nyvinningene til Deathspell Omega, men der andre band ville forsøkt å kopiere franskmennenes syrlige dissonanser har Issolei valgt å fokusere på måten de hugger sterke og minneverdige motiver ut av desorienterende masser av støy. Resultatet er en turbulent, suggererende og trollbindende reise gjennom en slående distinkt svartmetall-visjon, og nok en triumf i et enormt år for Terratur Possessions.

Beste låter: «The Awakening», «Ascension», «Convergence»

Link til omtale
Strømmelink

#16: Blood Red Throne – Imperial Congregation

Imperial Congregation | Blood Red Throne

Plateselskap: Nuclear Blast
Sjanger: Death metal

Dødsmetallens eldste bestanddeler plukkes opp igjen, finslipes og raffineres på rendyrket og respektabelt vis på Blood Red Thrones ‘Imperial Congregation’, og resultatet er nokså upåklagelig. Bandet sementerer langt på vei sin allerede ganske udiskutable status som Norges kanskje mest umiskjennelige og proffe klassiske death metal-band, og byr på denne plata på såpass mye hardtslående og uimotståelig trøkk at mosh-følelsen nærmest er til å kjenne på gjennom høyttalerne på hjemmekontoret. Blood Red Throne leverer kanskje først og fremst på en helt fantastisk groove-følelse, men er også kjennetegnet av noen finurlige, tekniske musikerprestasjoner og en forholdsvis stor bredde i variasjon – fra deathcore-vibbene på «Inferior Elegance» via platas dødsmetallske grunnvoller til det høyst vellykkede, traskende og litt progressive forsøket av en avslutningslåt. Hvis du vil høre på norsk death metal fra i år, må du høre på ‘Imperial Congregation’.

Beste låter: «Inferior Elegance», «6: 7», «Zarathustra»

Link til omtale
Strømmelink

#15: Agabas – Voluspå

ALBUM REVIEW: Agabas – Voluspå – Rock Out Stand Out

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Dødsjazz

Da Metallurgi gav Agabas «ukas favoritt» i april skrev jeg at bandet var «årets trolig friskeste pust innenfor norsk metall», og etter ytterligere åtte måneder har jeg fremdeles ingen problemer med det utsagnet. På debutskiva ‘Voluspå’ anvender bandet både skolert skjønn og rennesteins-mentalitet til å skape en musikalsk opplevelse som er nådeløs, direkte og instinktivt fengende, men på en smart og kreativ måte. Skivas drøye halvtime flyr unna, båret av en vanntett rekke med metalliske hardcore-slagere som røsker like godt i lysken på skive som i konsert-arenaen. Til og med klarinetten – som for mange metallband ville blitt brukt som lite mer enn oppsiktsvekkende vinduspynt – er bakt inn i det fundamentale uttrykket på sømløst vis, som en fasett ved den gromme gitarlyden som gir musikken et ondskapsfullt kammer-preg. Agabas skriver adrenalinsprengt musikk som beveger både kropp og sinn, og gjør det samtidig som de slenger ut treffsikre knyttneveslag i retning hverdagsfascisme og andre samfunnsbyrder. Det står det klasse av!

Beste låter: «Voluspå», «Skamklipt», «Father»

Link til omtale
Strømmelink

#14: Mork – Katedralen

Plateselskap: Peaceville Records
Sjanger: Black metal

På ‘Katedralen’ mestrer Thomas Eriksens Mork på sett og vis sin stilsikre, klassiske, men flerdimensjonale tilnærming til tradisjonelle norske svartmetalluttrykk. Denne plata er en 48 minutters ferd gjennom både beinhard black’n’roll, mørke virvelvinder av svære akkordrekker, tremolo-gitarer og doble basspedaler, og melankolske og storslåtte øyeblikk med dystert fortegn. Det evinnelige mørket i albumcoveret får også et ekstra lag via sjeldent, men høyeffektivt orgelspill og noen virkelig gode og velimplementerte clean-vokal-prestasjoner. ‘Katedralen’ etablerer Mork som en virkelig sterk spiller i samtidens norske svartmetallscene av den mer tradisjonelle skolen – og det innebærer ingen liten prestasjon.

Beste låter: «Dødsmarsjen», «Svartmalt», «Det Siste Gode I Meg»

Link til omtale
Strømmelink

#13: Djevel – Tanker Som Rir Natten

Plateselskap: Aftermath Music
Sjanger: Black metal

Djevel fortsetter utviklingen av sin helt egne, stemningsfulle og poetiske svartmetall-uttrykk på sitt foreløpige karriere-høydepunkt ‘Tanker Som Rir Natten’. Fra det øyeblikket jeg først sveipet øynene mine over coverets blåskimrende nattescene har skiva hatt et permanent opphold i fantasien min, et mystisk og forlokkende objekt som konstant truer med å suge meg inn i en spontanlytt eller to. Klangmassen som Djevel har akkumulert på ‘Tanker Som Rir Natten er helt enestående innenfor årets svartmetallbidrag; en turbulent og virvlende masse av lyd som konstant truer med å sluke og fortære lytteren hel. Det kunne vært lett å gå seg vill i lydbildets tåkelagte landskap, men heldigvis stiller bandet opp med noen orienterende holdepunkter i musikken i form av sterke melodiske motiver og harmoniske progresjoner. Skivas usungne helt må dog sies å være bassen, som stadig farger og endrer betydningen av de overliggende harmoniene med sine vandrende linjer. ‘Tanker Som Rir Natten’ er en av årets rikeste svartmetall-opplevelser, og en ugjendrivelig triumf for Djevel.

Beste låter: «Englene som falt ned i min seng,..», «Maanen skal være mine øine,..», «En krone for et øie som ser alt,..»

Link til omtale
Strømmelink

#12: Hex A.D. – Funeral Tango for Gods and Men

Hex A.D. | Funeral Tango For Gods And Men | Norway Rock Magazine

Plateselskap: Fresh Tea
Sjanger: Progressiv stoner metal

‘Funeral Tango for Gods & Men’ er en sann prog-odyssé. Vi fikk en liten smak av den doom-metallske fem-minutteren «All the Rage» i ganske god tid før plateslippet, men man var da kanskje ikke helt klar over hva man hadde i vente, der Hex A.D. sin briljante forening av et doom- og stoner-uttrykk og klassiske prog-rock-elementer skulle komme til å få sitt livs overhaling. Denne plata fortsetter i bandets fra før av sterke spor og er et av denne listas mest utpregede rockeplater, men gjør det med noen skarpe og tidvis høyst synlige metalltenner, noe som tilføyer en balanse og en variasjon som synliggjør en forfriskende egenrådighet oppi det i utgangspunktet ganske tradisjonelle musikalske uttrykket. En vidunderlig blanding av psych-rock, prog-rock og doom metal, som blant annet får nydelig i spillerom i tre svære, minneverdige åtte-minuttere, er resultatet.

Beste låter: «Got the Devil by the Tail», «Painting With Panic», «Positively Draconian»

Link til omtale
Strømmelink

#11: Vestindien – Null

Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Black metal/metalpunk

Vestindiens ‘Null’ er den skiva som har gjort seg fortjent til klart flest stilpoeng av alle Metallurgi har dekket i løpet av 2021. Den unike kombinasjonen av stampende metallpunk, svartmetallisk intensitet og apokalyptiske, dansbare beats utgjør en potent, sødmefylt og giftig cocktail – og det før vi i det hele tatt har prøvd å ta for oss den dunkle atmosfæren! Det er altså snakk om en haug av vilt forskjellige elementer som har blitt kombinert til et dristig og egenartet uttrykk, en miks som føles selvfølgelig nok til å kunne ha gjort sitt inntog med gotikken og svartmetallens førstebølge på 80-tallet. Samtlige av skivas låter er utstyrt med et arsenal av instrumentalteksturer som bidrar til å skille dem fra omgivelsene, og levert med en tæl og en overbevisning som hadde gjort seg på en fest som fant sted ved slutten av den menneskelige tidsregning. ‘Null’ er en skive som krever flere lytt for å åpenbare sin dyptgripende trolldom; men det er en trolldom som til gjengjeld er fullstendig umulig å utdrive når den først har grepet tak i deg.

Beste låter: «Meldrøye», «Ormegard», «Øst for Sol»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Bizarrekult – Vi Overlevde

Postblack-bandet Bizarrekults debut-utgivelse er en reise i ordets sanne betydning. En metaforisk reise fra skogens utkant til dets mørke og tettvokste indre, en tematisk reise gjennom sinnets mørkeste korridorer, en musikalsk reise over krappe bølger og stillestående tjern; ‘Vi Overlevde’ ligger i sentrum av en voldsom mengde av kryssende stier. Passende nok strekker denne flerfoldigheten seg utover musikken også, ettersom musikeren bak prosjektet, Roman, er bosatt i Norge etter å ha blitt født og oppvokst i Russland. Dualiteten mellom de norske skoger og den russiske tundraen nevnte jeg så smått i min omtale av platas første singel «Ut i Skogen», og på den komplette plateopplevelsen som er ‘Vi Overlevde’ viser den seg å være enda mer sentral enn først antatt.

For det største og viktigste krysningspunktet på ‘Vi Overlevde’ kan sies å befinne seg mellom svartmetallen (som kan sies å reflektere den norske naturen) og den kjølige post-metallen (som kan sies å avbilde det vinterlige, nord-russiske klimaet). Dette samspillet er flott presentert på ‘Vi Overlevde’ distinkte album-cover, og skal også vise seg å drive brorparten av platas musikalske drama. Kontrastert med Romans utleverende tekster sentrert rundt meningsløshet, ensomhet og eksistens er musikken en nødvendig motpol; en brennhet og vital flamme som danser rundt tekstens mørke og pessimistiske protagonist.

Etter et dunkelt og foruroligende intro-spor kastes lytteren rett ut i svartmetallens strie strømmer på «For 1000 År Siden». Rivende blast beats pisker opp vinder rundt Romans intense growle-vokaler, og gitarene og bassen graver seg ned i jordsmonnet med tyngde og presisjon. Ly for den mentale stormen får vi i form av smakfulle, sparsomt plasserte kvinnelige vokaler, samt noen åpnere strekk som demonstrer Bizarrekults særegne bruk av post-metallens vidvinklede panoramaer. Post-metallen på ‘Vi Overlevde’ er nemlig ikke av den melodramatiske og evig-stigende sorten, men av en kjølig og sakteflytende sort som sørger for å temperere svartmetallens glohete flammer. ‘For 1000 År Siden’ ender i et kataklysmisk utbrudd av ville gitarer, en stormende konklusjon som er et av platas mest intense øyeblikk.

Deretter får vi et par spor som demonstrerer Bizarrekults mer tålmodige og groove-fokuserte modus. «Galskap» er fylt til randen av huggende riff og progresjoner som kan minne om prog-svartmetallen Enslaved leverte på ‘Isa’, og singelen «Ut i Skogen» går fra massive, gyngende riff til innadvendt og reflekterende post i løpet av sine fem minutter. Platas A-side består av noe av platas mest instinktivt engasjerende materiale, og «Skrik i Tomhet» står for min del for det beste ‘Vi Overlevde’ har å by på. Åpningens trommevirvler leder inn i en mektig steinrøys av et svartmetall-riff, før post-blackens vakre, brutale fjes åpenbarer seg på versene. Låtas håpefulle og vitale atmosfære står i sterk kontrast til det stoiske materialet som dominerer resten av plata, og hevder seg som følge blant det beste innenfor norsk svartmetall i 2021.

Platas B-side melder sin ankomst for alvor med det plutselige bruddet mot slutten av «I Trygge Hender», hvor punkete og drivende svartmetall plutselig må vike for jazzy og overjordisk post. ‘Vi Overlevde’s andre halvdel er generelt sett mer ekspansiv og reflektert enn første halvdel, kronet med de to substansielle avslutningssporene (sett bort i fra etterspillet «Avskjed») «Ensomhet» og «Siste Ord». Gitarene svinger atter en gang sine Enslaved-aktige hamre på «Ensomhet», og «Siste Ord» bryter ut i storslagen og bittersøt postblack for å sette et verdig punktum på platas emosjonelle utviklingskurve. Samspillet mellom tekst og musikk er ekstra potent på nettopp denne låta, ettersom Romans aksept av universets uransakelige og ubestemmelige natur matches av instrumentaler som skuer mot horisonten med smått håpefulle øyne.

‘Vi Overlevde’ er en komplett, velutformet og gripende plate. De mange krysningene mellom tematikk og musikalske uttrykk danner et nettverk av referanser som lytteren kan bruke et utall lytt på å prøve å nøste opp i. Samtidig er det ingenting ved musikken som er unødvendig komplisert eller obskurt, tvert i mot er svartmetallen på ‘Vi Overlevde’ av en direkte, punchy og rytmetung natur som tilfredsstiller allerede fra første lytt. Reisen fra mørke og uforløste tanker til hardvunnet aksept og ro som Roman foretar på sin debut med Bizarrekult er uten tvil enkel å relatere til for mange av oss, så ‘Vi Overlevde’ kommer nok til å gjøre stort inntrykk på de som trasker ut i dets kjølige strømmer med bare føtter og åpnet sinn. Uansett om du er godt kjent med svartmetall eller ei, ‘Vi Overlevde’ viser nøyaktig hvorfor undersjangeren er det beste verktøyet metallen har når det kommer til å prate om de virkelig vanskelige følelsene. Sterkt anbefalt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Djevel – «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid»

Med to singler med en samlet spilletid på 20 minutter har Djevel allerede avslørt en betydelig del av sin kommende utgivelse ‘Tanker som Rir Natten’ i forkant av slippet. Der «Englene som falt ned i min seng,..» bød på bandets mer tradisjonelle, konfronterende og andrebølge-inspirerte side, byr «Maanen skal være mine øine,..» på en mer utpreget melankolsk og storslått affære. De ti turbulente minuttene som utgjør låta er så mettet av stormende gitarer og atmosfære at det blir naturlig å anslå den til å være platas høydepunkt, men en kjapp konsultasjon med platas låtliste vil avsløre at «Maanen…» befinner seg nesten helt i begynnelsen av reisen. Dette hinter om at ‘Tanker som Rir Natten’ neppe blir noen lavmælt reise gjennom standardisert svartmetall, og jeg er spent på hvordan Djevel har balansert det svevende og det jordnære på det ferdige produktet.

Som enkeltspor er i alle fall ingen tvil om at «Maanen…» er et fengslende stykke svartmetall. Den mørke gotikken som pulserer gjennom låtas rensungede partier minner om Sivert Høyem i et usedvanlig dystert lynne, og de eteriske gitarene skjuler en underliggende dyriskhet som hindrer dem i å fullstendig miste kontakt med bakken. Gitarenes detaljarbeid blir slukt av den ruvende veggen av rik og mettet lyd som dominerer uttrykket, men i dette tilfellet er det et offer som gir avkastning i form av en følelse av universell skala. Atmosfæren er voldsomt potent, og platas cover tatt i betraktning er det nok grunn til å forvente at dette elementet kommer til å være avgjørende for totalopplevelsen av ‘Tankene som Rir Natten’. «Maanen…» er en låt for folk som ønsker seg en lavere konsentrasjon av sødme i blackgazen sin, samt fans av nattlig og harmonisk rik svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vulture Lord – «Bloodbound Militia»

Vulture Lord fra Hønefoss har lenge vært et standhaftig geist innenfor norsk metall; et ekstremmetall-fenomen med ufattelig lang fartstid, men kun et enkelt album å vise til. Dette endrer seg dog i 2021, ettersom bandet nylig har annonsert slippet av andreplata ‘Desecration Rite’ under Odium Records 20. Juni. Dette burde være gode nyheter for både fans av døds-, svart- og thrashmetall, ettersom Vulture Lord demonstrerte hvordan de tre uttrykkene kan danne uhellig treenighet på sin debutplate ‘Profane Prayer’ fra 2003.

Andreplatas første singel «Bloodbound Militia» viser til en rimelig naturlig progresjon for gruppen, sett ut ifra de nesten tjue årene det har tatt å produsere en oppfølger til ‘Profane Prayer’. Produksjonen låter både kraftigere og mer moderne, samtidig som den ikke skyver bandet unødvendig langt fra sine røtter i undergrunnen. Bandet svarer med en låt som er ukomplisert men hensynsløs i sin utsteding av auditiv straff; tjåk full av hvinende gitarer, rasende blast beats og thrashende momentum. Det drillende dødsmetall-riffet som dukker opp i låtas siste minutt er et klart høydepunkt, og det samme er det evig rastløse og tordnende trommespillet til trommis «Uruz». Alt i alt er «Bloodbound Militia» lav på overraskelsesfronten men tilsvarende høy på trøkk, og fungerer som et effektivt forvarsel om blodbadet som vil finne sted når ‘Desecration Rite’ treffer markedet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vanvidd – Storm feat. Trollfest

«Storm» er kanskje akkurat det jeg hadde forventet av et samarbeid mellom Vanvidd og Trollfest. Førstnevnte slapp for noen uker siden den første smakebiten på sitt kommende album, låta «Blodsjord», som var seks minutter med storslått folk-metal med kruttsterke melodier og tydelige svartmetallelementer. At «Storm» med Trollfests bidrag er en hakket mer direkte, oppstemt og gøyal affære er videre ingen stor overraskelse, og at de to bandene på denne låta også evner å komplementere hverandre svært godt er helt klart – all den tid de naturligvis har mange likheter som folk-metal-band i ekstrem-metal-land.

«Storm» er nemlig i utgangspunktet en ganske lettfordøyelig fire/fem-minutter sterkt preget av begge bandenes melodiske teft, Vanvidds evne til å ta lydbildet til stratosfæriske høyder og Trollfests uhøytidelige og festglade fremtoning. Hurtige, taktfaste folkerytmer preger versene, men vi får også servert melankolske melodier og smak av virkelig store lydbilder. Jeg nøt det mer atmosfæriske og tålmodige i «Blodsjord», men ved hjelp av Trollfest svarer Vanvidd like fullt til andre behov man er ute etter å tilfredsstille gjennom folk-metal med «Storm» – og det uten å være endimensjonal.

Skrevet av Alexander Lange

Bizarrekult – «Ut i Skogen»

Ute nå via Petrichor/Hammerheart Records

Bizarrekult er et enmannsband med røtter i både Russland og Norge som på sin kommende debutplate søker etter å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt», per bandets Spotify-bio. Etter noen introduserende lytt på prosjektets nye singel «Ut I Skogen» blir det tydelig at det kunstneriske målet har satt sine spor på samtlige av låtas elementer, ettersom både musikk, tekst og visuell utforming bærer preg av en viss dualitet. Resultatet er et sammensatt og særegent uttrykk som ser ut til å nyte kampen av motkrefter som spilles ut mellom to poler.

I likhet med tekstens karakter foretar det musikalske en reise lengre og lengre ut i ødemarken over sin spilletid. Det som i begynnelsen fremtoner seg som en slags synergi mellom norsk svartmetall og bryske basstoner fra post-hardcorens tyngre hjørner utvikler seg sakte men sikkert i en mer atmosfærisk og introvert retning. Romslige strekk av meditativ, postrock-berørt gitar åpner seg mellom krystallinske og glitrende svartmetall-teksturer, og på dette punktet er lett å forestille seg den Sibirske tundraens påvirkning på artisten. Dersom jeg hadde sett på musikken isolert fra tekst og tematikk hadde jeg nok ønsket meg en reprise av det presise og hardtslående materialet som åpner låta på et eller annet punkt, men sett fra et helhetlig perspektiv er det ingen tvil om at Bizarrekults tematiske visjon har endt opp med å forme musikken på hensiktsfult vis. «Ut i Skogen» byr på både umiddelbart fengslende og sakte-ebbende materiale i en og samme låt, og er dermed en strålende introduksjon til Bizarrekults mangefasetterte post-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve