noise rock – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Avertia – Live at Jernverket (Live at Jernverket 2022)

Svartmetallprosjektet Avertia har sluppet opptaket av sin akustiske konsert på Jernverket i fjor, og kaster sånn sett ut en fin liten kuriositet som nok kan fungere som en liten oppvarming til fullengderen som visstnok er på vei. Gammelt, nytt og noen sidespor går sammen for å danne denne lille håndfullen av noen låter, og på tross av en gitar som til tider låter litt vel skranglete er det snakk om en veldig fin prestasjon. Det er i alle fall et helt habilt kvarter med live-musikk.

Skrevet av Alexander Lange

What the Five Fingers Said to the Face – ENDLESS

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Det er ingen tvil om at Oslo-bandet What the Five Fingers Said to the Face (heretter WTFFSTTF) er en gjeng som legger mye i musikken sin. Trioens Spotify-biografi fremstår mer som en erklæring om nyvunnet spiritualitet enn en tradisjonell biografi, og vil mest sannsynlig fremkalle både hodekløing og spørrende blikk hos de fleste som svinger innom profilen. Oppsummert påstår bandet at de bruker musikken sin til å «kommunisere med andre eksistensielle plan og vesenene som bor i dem», samt å prosessere traumer og jobbe seg i retning en slags spirituelt fundert selvrealisering som artister.

Store ord, jovisst, men jeg skal ikke benekte at min tid med den nye plata deres ‘ENDLESS’ tidvis har bydd på mystiske opplevelser. Disse opplevelsene er dog knyttet til musikkens iboende karakteristikker; nærmere sagt til den fjerne, kjølige og vagt uforklarlige stemningen som bandets særegne sound utstråler. Bandet har selv trukket frem band som Ulver, Tool og Opeth som inspirasjonskilder, men etter min mening er disse påvirkningene umulige å spore på ‘ENDLESS’ – kanskje med unntak av en Toolsk tendens til syklisk repetisjon. Nei, WTFFSTTF sitt uttrykk på ‘ENDLESS’ er mer kryptisk enn som så, å krever trolig et helt annet sett med referanser for å gi mening for den gjengse lytter.

Skulle jeg forsøkt å oppsummere bandets sound, ville jeg forklart det som om Inter Arma hadde bakt langt mer hardcore og støyrock inn i det tårnende sludge-mesterverket sitt ‘Sulphur English’ fra 2019. Både knusende gitarriff i skeive takter, skingrende ledegitarer og basspedaler som får det til å knake i jordskorpen er grunnlaget mitt for denne sammenligningen, selv om ‘ENDLESS’ er altfor sammensatt til å kunne bli oppsummert av én enkel referanse. Skiva er nemlig ladet med en slags futuristisk, mørk energi som gjør seg til kjenne via rumlende frekvenser, foruroligende, hviskede mantraer og den nevnte, fremmede atmosfæren. Det føles litt som å motta et signal fra et havarert skip i de fjerne utkantene av kosmos; et signal som stadig brytes opp av de sykliske gitarenes kvernende støy.

Allerede på spor nummer to, singelen «Helix», utnytter WTFFSTTF det særegne soundet sitt til sitt fulle potensiale. Bølge etter bølge med hardtslående rytmer skviser seg ut fra riftene bandet har åpnet i vårt eksistensielle plan, og deiser ned over lytteren, kun stagget av kjølige, atmosfæriske strekk med støyrock. Bølgene fortsetter å strømme ut på «To Become Invisible», men i denne omgang kommer de i form av slake dønninger som frakter lytteren langs en døsig elv av gradvis stagnerende vann. Deretter bryter helvete løs på skivas andre høydepunkt, «Blackspiraldance», hvor åpningens alarmerende frekvenser varsler om låtas massive grooves og blytunge matte-sludge.

‘ENDLESS’ virker nøye gjennomtenkt i måten bandet sprer de betydelige hendelsene jevnt utover skivas spilletid. Etter A-sidens golde topper og kjølige atmosfære, er mellomspillet «Spiraling» som en varm og menneskelig hånd på skulderen – dog en berøring som oppleves som altfor kort. Det gjør derfor inntrykk når «RAW» returnerer til dette blaffet av menneskelig varme, etter å først ha revet oss inn i et lydbilde preget av skrekkelige harmonier og urovekkende, sjanglende rytmer. Det Baroness/Fleet Foxes-aktige vokalkoret som opptrer mot slutten av låtas spilletid er en av skivas største genistreker, og føles mest av alt som det store «helende» øyeblikket som bandet har jobbet seg frem mot fra skivas første sekund.

Etter denne beskjedne men inntrykksfulle lysstrålen har passert, er det dog mindre klart hva bandet jobber seg frem mot. «Threshold»s tittel og tekst antyder at bandet har krysset en terskel og oppnådd et slags abstrakt mål, men denne betydelige hendelsen reflekteres ikke av musikken, hvor spesielt det melodiske temaet som avslutter låta virker å vente på et eller annet som aldri kommer. Det kan dog hende at bandet har ment å avslutte skiva med en følelse av ufullendthet, ettersom postludiet «Endless» også virker å peke fremover mot noe som fremdeles ligger skjult bak horisonten.

‘ENDLESS’ er en rik, velutformet og distinkt plateopplevelse som likevel gir meg følelsen av å sitte igjen med ubesvarte spørsmål. Generelt sett føler jeg at vokalen sliter med å hevde seg som en essensiell bit av det uttrykksmessige puslespillet, og at det er instrumentalene som i hovedsak har æren for at skiva er så absorberende som den er. What the Five Fingers Said to the Face har uansett levert en av de mer minneverdige musikalske hendelsene i det fortsatt unge norske metall-året; en bragd som trolig til å stå friskt i minnet når året skal oppsummeres i desember.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Scion – Burden

Den nyeste EP’en til trioen Scion, ‘Burden’, er som en umiskjennelig hyllest til råskapen og brutaliteten i mye av metallen som først fikk ekstremmetallske tenner. Grunnuttrykket her er en velfungerende miks av thrash metal og doom metal, og den mørke estetikken, en og annen blast beat og noen av sidene ved vokalen bidrar også til at det hele får en eim av svartmetall.

Jeg synes nok Scion kommer aller best ut når de tyner de tregeste sidene av musikken sin på tittellåta, der de kombinerer solid riffarbeid med et herlig, traskende tempo som gjør låtlengden på litt over fem minutter helt passende. De andre låtene på ‘Burden’ er av det noe kortere og raskere slaget, og Scion lykkes stort sett godt med å kombinere en forfriskende enkelhet med ganske potent tyngde og energi. Særlig avslutningen «Buckets of Blood» er et vitnesbyrd på dette, der svartmetallske gitarriff blandes med en nesten punksk energi, noe som resulterer i et ganske så catchy refreng.

De to første låtene på EP’en, «Unholy» og «Revenge», imponerer meg nok ikke vel så mye. Førstnevnte ypper med grensedragningene mot litt vel simplistiske riff, og «Revenge» mangler rett og slett de helt minneverdige øyeblikkene. Likevel er det få dårlige ledd på ‘Burden’, og i alt er det et vellykket kvarter når det gjelder å være brutal og uanfektet old-school-metall. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Hengestaur – Ånesott

Hengestaur dukket for oss opp i 2021 som en positiv overraskelse da de slapp de to EP’ene ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’. Dette er en svartmetallduo som på mange måter holder seg til sjangerens grunnformler, men som også bringer inn en ganske betydelig egenart med sin mystiske aura, smakfulle bruk av nynorsk og melodiske innhogg i musikken. I låtene til Hengestaur blandes pure og 90-tallske svartmetalltendenser med vestlandssvartmetallens gode følelse for folketonale og melankolske melodier.

Det gjelder også på bandets nyeste – og første – fullengder ‘Ånesott’. Her er det ikke snakk om musikk som på noen måte føles spesielt moderne eller teknisk og produksjonsmessig finpussa. Snarere ligger en forfriskende råskap hele tida i lufta på denne plata, som kanskje kommer aller best til uttrykk i de melodiske og atmosfæriske strekkene. Det er også noe av det første som møter lytteren når «Tobakksvolt» sparkes i gang, der assosiasjonene til sognametall-band som Windir og Nifrost begynner å spinne i undertegnedes hode mens røffe, klassiske metallriff også får scenetid.

«Njords Barm» stiller også sterkt med noen av platas flotteste melodier, og første del av avslutningsgiganten «Antarktis Sol» hypnotiserer med noen suggererende opp- og nedganger. Det største høydepunktet på ‘Ånesott’ er nok likevel syvminutteren «Misfærd», der Hengestaur lykkes særdeles godt med å la et langt, Darkthrone-aktig riffparti bli et herlig fokuspunkt i komposisjonen. Den bryter plutselig opp et herlig introparti og blir krydret med noen veldig kule, dype vokalfraser det legges ekko over. Etter hvert bereder det grunnen for et stratosfærisk klimaks som imponerer stort.

«Misfærd» er tross sin merkelige struktur også en av låtene der Hengestaur lykkes best med nettopp det strukturelle. Ellers synes jeg ikke alltid duoen treffer helt blink. «Tobakksvolt» blir for eksempel noe retningsløs med alle repetisjonene sine, og «Ljos» fremstår – tross sine helt nydelige temaer – noe rotete og avstumpet mot slutten.

I tillegg kan kanskje noe av det samme sies om plata som helhet. ‘Ånesott’ avsluttes nemlig med en elektronisk merkelighet ved navn «Antarktis Sol II», som i og for seg er et herlig påfunn, men som skiller seg såpass mye ut på tampen at det sannsynligvis ville vært kulere om Hengestaur integrerte elementene i denne låta et annet sted på plata. Det er heller ikke til å legge skjul på at noen overganger både i og mellom låter kan føles litt ujevne og skranglete. Likevel synes jeg at bandet kommer godt ut på ‘Ånesott’, og de to vestlendingene klarer ikke minst å få frem de stilistiske styrkene som har vært der helt siden oppstarten. Det er en nokså klassisklydende svartmetallplate som likevel føles noe fremoverlent på grunn av egenarten i musikken.

Skrevet av Alexander Lange

THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN – THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN

Les tittelen på denne EP’en, se coveret, og du skjønner nok tegninga: ‘THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN’ er ingen hyggelig seanse. Dette er et kvarter med musikk som fascinerer stort bare ved å være så gjennomført vederstyggelig, og det er kanskje noe av den første norske musikken jeg har hørt siden Blodkvalts første demoslipp som virkelig klarer å få frem det absolutt styggeste innenfor svartmetallen. Musikken til dette prosjektet låter imidlertid også svært teknisk og moderne, og sender sånn sett også noen assossiasjoner til death metal – og spesielt til bandet Anaal Nathrakh.

Det tråkkes så å si kontinuerlig på gasspedalen her, med unntak av host og hark som vel egentlig fungerer som noen merkelig form for pusterom i musikken. Pacingen er uansett helt strålende på denne EP’en, og dette prosjektet – hvem det nå enn er som står bak det – maner frem en intensitet som føles nærmest overveldende så å si hele tiden.

Men det er egentlig ikke så ensformig likevel. THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN byr på både svartmetallske eksplosjoner som får det hele til å renne over, tekniske gitarpartier og brutale og tøffe riff, og det får denne EP’en til å føles som en ganske dynamisk opplevelse. For eksempel bidrar hovedriffet i «GOSPEL OF THE ENDTIMES» til å krydre utgivelsen med variasjon, der den baserer seg på et riff som minner mye om Mayhem-klassikeren «Necrolust» – bare med et enormt kaos rundt, naturligvis.

‘THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN’ er imidlertid en EP det ikke er så mye mer å si om, og du må rett og slett bare høre den for å forstå helt hva vi har med å gjøre. Det er uansett en skikkelig stygg, imponerende og fascinerende EP som vi absolutt ikke skal se bort fra at ender opp på vår liste over årets beste norske.

Skrevet av Alexander Lange

Infernal Diatribe/Moor – The Fallen One

Den flittige undergrunns-musikeren bak prosjektet Moor gav nylig ut en splitt med det indiske bandet Infernal Diatribe for det kolombianske plateselskapet Masters of Kaos. Moor sin side av utgivelsen består i hovedsak av låter fra debutskiva ‘Viper Kingdom’, i tillegg til en eterisk, instrumental outro og låta «Nobles of the Black Shrine» fra splitten med kolombianske Perventor. De indiske og norske åndsfrendene er stort sett en god match på ‘The Fallen One’, selv om dette dessverre skyldes at musikken i det store og det hele er lite oppsiktsvekkende. Dersom du liker svartmetall som har svært lite til felles med uttrykkets fundamentale teser, ja da kan du vurdere å ta en svipptur innom Infernal Diatribe og Moors ‘The Fallen One’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dadlur – Project GEIST: Gaze Into the Storm

Til slutt gir vi en liten shout-out til den nye utgivelsen fra det underlige svartmetallprosjektet Dadlur: ‘Project GEIST: Gaze Into the Storm’. Dette er et prosjekt jeg lenge har vært fascinert av på grunn av integreringen av synther i musikken, som bidrar med et velfungerende preg av industriell musikk og støy – noe synth-tung musikk jo ofte har til felles med svartmetallen uten at det har blitt kombinert på helt samme måte som det Dadlur gjør. Slik er det også på denne nye utgivelsen, og selv om fraværet av vokal gir det et litt vel gjennomgående preg av bakgrunnsmusikk, fungerer det godt her – enten det er snakk om den tunge, fete svartmetallriffinga i «Frostbite Terror» eller de mer atmosfæriske partiene i åtteminutteren «Gaze Into the Storm».

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Congelia»

Det ble med en gang duket for et spennende øyeblikk neste år da tungvekterne i Enslaved nylig annonserte at deres neste album ‘Heimdal’ kommer til våren. To av låtene herfra har vi visstnok fått høre allerede; «Kingdom» ble sluppet for et par måneder siden, og «Caravans of the Outer Worlds» er fra før av tittellåta på den lille EP’en bandet slapp i fjor. Den nye singelen «Congelia» bidrar dermed med sine åtte minutter til at man allerede kan boltre seg i 20 av de 46 minuttene ‘Heimdal’ til slutt vil by på. Låta bringer imidlertid inn noe litt annerledes enn de to foregående låtene, og er en underlig og stormfull dristighet av en prog-kjempe.

Mens særlig «Kingdom» i mine ører bygde ganske tydelig videre på mange av idéene Enslaved lekte med på deres forrige fullengder ‘Utgard’, peker nemlig «Congelia» i større grad mot de langstrakte, ambisiøse og smått eksperimentelle komposisjonene på ‘RIITIIR’. Bandet introduserer låta med typisk Enslavedske svartmetallakkorder, men supplerer de straks med en kompgitar som tilfører både en groove og en atonalitet som skal innevarsle hvordan låta i stor grad skal traske videre. Enslaved gjør godt bruk av den suggererende rytmikken som bare blir mer og mer effektiv utover i låta, og det merkelige tonesamspillet vokser etter hvert på meg og gir særlig god uttelling når en skjærende synth-aktig lead får scenetid etter ca. tre minutter.

Forløsningen som kommer i form av et svært, langstrakt refreng med clean-vokal tilfredsstiller ved å bringe inn noe litt lettere fordøyelig. Med det er «Congelia» falt godt i smak hos meg etter en rekke gjennomlytt; de eksperimentelle grepene gjør opptakten til plata desto mer spennende, så håper jeg likevel Enslaved vil gjøre helheten litt mer ulik mye av det bandet tross alt har vært mer eller mindre borti på tidligere plater.

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Slip Away»

Det er nå to år siden slippet av Atenas forrige skive, den foreløpige karriere-toppen ‘Drowning Regret & Lungs Filled with Water’. Det finnes foreløpig intet nytt å melde angående en eventuell fjerdeskive, men bandet har nylig vært i studio og spilt inn en splitter ny låt hos Henrik Udd, en kar som ikke er fremmed for å jobbe med noen av de større navnene innenfor metalcore (Bring Me the Horizon, Architects, Dayseeker). Det er ikke utenkelig at Atena selv kan høre hjemme i den kategorien en dag; i alle fall ikke om vi skal dømme ut ifra singelen «Slip Away».

«Slip Away» er et blytungt, atmosfærisk og storskalert stykke kommersiell metalcore. Tekstens nostalgiske og vinterdeprimerte tematikk utspiller seg foran et bakteppe av stadig vekslende eksplosivitet og post-aktig refleksjon, og krones med et nydelig refreng som nesten virker inspirert av Einar Solbergs arbeid på fjorårets ‘Aphelion’. Bandet nailer i stor grad balansen mellom dybde og enkelhet som kjennetegner god kommersiell låtskriving, og den glattpolerte miksen til Udd gir låta den gjennomslagskraften den trenger for å menge seg med gigantene innenfor sjangeren. «Slip Away» kommer neppe til å omvende folk som er skeptiske overfor sjangeren, men den er et godt eksempel på hvordan man skriver god kommersiell metalcore i 2022.

Skrevet av Fredrik Schjerve

66Crusher – «Distrust»

66Crusher fra Vestlandet er en, for meg, ukjent entitet som har gitt ut skiver i skjæringspunktet mellom thrash og progressiv metall siden det tidlige 2000-tall. Ærlig talt forventet jeg ullen groove-metall da jeg trykket play på deres nyeste singel – dette på grunn av assosiasjonene både logo og band-navn gir meg – men i stedet fikk jeg mørk og stemningsfull, for ikke å si bunnsolid progmetall. En gledelig overraskelse etter alle målestokker!

«Distrust» er den første singelen fra den kommende fjerdeskiva deres ‘Limbo’, som slippes i februar 2023. «Distrust» er en alvorstynget ode til feil-informasjonens tidsalder, levert via mørk, tung prog som åler seg opp mot norske grupper som Terra Odium og Communic. Bandet har likevel noen karakteristikker som skiller dem fra de nevnte gruppene, og som markerer dem som en gruppe som har noe eget å komme med i den norske progmetall-floraen. Bandets musikk har kanskje spesielt en nøktern og uflashy tilnærming til prog som kan sammenliknes med In the Woods… sitt nyere materiale, men som er langt mindre ekstremmetallisk. Vokalist Jarle Olsvoll har dog det samme melodiske instinktet som Bernt Fjellestad fra det nevnte band, og sangerens klare røst fungerer mer eller mindre som navigasjonsstjerne for lytteren gjennom låtas 8 minutter.

«Distrust» er et profesjonelt, vel-produsert og effektivt første innblikk i materialet på den kommende skiva til 66Crusher. Jeg er ikke overbevist om at låta rettferdiggjør sin lange spilletid med nok minneverdige musikalske hendelser, men dette kan man ikke være sikker på før man har hørt låta i kontekst av resten av plata. «Distrust» er uansett en gledelig overraskelse for en kar som ikke kjenner bandet fra før, og jeg kjenner jeg gleder meg til å bli bedre kjent med bandets progmetalliske univers på ‘Limbo’ i Februar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jaggu – «Earth Murder»

Power-trioen Jaggu fra Oslo har nettopp annonsert at andreskiva ‘Rites of the Damned’ kommer i januar, og i den anledning har de sluppet den illsinte og apokalyptiske bangeren «Earth Murder». På «Earth Murder» finner vi lite av den Mastodon-aktige psykedeliske stoneren som preget singelen deres «The Pit» fra 2020, men i stedet har vi fått servert en Rongeur-aktig eksplosjon av hardcore-farget stoner/sludge som virkelig har blod på tann.

Det fuzzy riffet som åpner showet levner ingen tvil om at dette er Jaggu i angrepsmodus, heller enn deres psilocybin-påvirkede, psykedeliske selv. Tekstens miljøbevisste vinkling støttes opp av hardtslående og fengende dommedagsrock; og spesielt refrenget er en effekt kruttsalve av hardcore-aktig, bebreidende gjengvokal. I mine øyne er «Earth Murder» en langt skarpere komposisjon enn forgjengeren «The Pit» , selv om jeg nesten skulle ønske de kapitaliserte på den drivende energien enda mer ved å redusere låtlengden til en kort, 2/3-minutters sprint. Dette er uansett jævlig bra saker, og jeg håper vi finner et par kraftpakker til av samme art på ‘Rites of the Damned’ i januar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrvandrer – «Morgendag (feat. Roman of Bizarrekult)»

Om bare ti dager slipper post-black metal-prosjektet Myrvandrer sin andreplate ‘Salt’. I anledning opptakten til da har vi nå fått høre på et kortere og mer direkte spor fra plata enn låta «Kunsten Å Forsvinne», som ble sluppet for noen uker siden. Denne heter «Morgendag», og her har Myrvandrer fått med seg Roman, som ellers er kjent for å stå bak prosjektet Bizarrekult.

«Morgendag» er en nokså hardtslående og fengende affære, og er interessant i det at et nærmest alt-metal-aktig hovedtema går i en ganske naturlig forening med både Romans og Myrvandrers svartmetallske skrikevokal. Intet mindre enn et drivende chugge-riff får videre fylle versene. Jeg har nok mer sansen for de mer atmosfæriske sidene til Myrvandrer, men der jeg også tillater meg til å tro at vi får nok av det på den kommende plata, kan nok «Morgendag» ses på som et velkomment friskt pust.

Skrevet av Alexander Lange

Ritual Death – «Vermin»

«Vermin» er andre singel fra Ritual Deaths kommende selvtitulerte debutplate, der mye tyder på at vi skal få servert harde, kompromissløse og korte doser av brutal, svertet death metal. «Vermin» varer ikke lengerer enn to og et halvt minutt, og introduseres med iskalde og metalliske gitarakkorder som gir flest assossiasjoner til industriell metall.

Over en trommebeat som nesten er fornærmende enkel sprer gitarene vingene ut slik at flotte, svartmetallske akkorder får fylle versene, og Ritual Death ruller deretter ut et knusende og tungt refreng som også blir låtas finale der det tynes til låtas ende. Mer enn et kort, knalltøft varsku om brutaliteten på plata blir det dermed kanskje ikke, men sammen med låta «Lunae» pirrer «Vermin» interessen sterkt for det som kommer i desember fra Ritual Death.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas norske: Liksminke – Landet av Frost

Det bor en viss skepsis i meg som alltid kommer til uttrykk i møte med enmanns-svartmetall. Det er en sunn skepsis, som etter hundrevis av utgivelser som sjarmløst aper etter Xasthur har bygget seg opp etter behov. Kall det nok et slag i favør av Darwinistisk teori! Men det er jo selvfølgelig ikke slik at alle svartmetallmusikere med hjemmestudio angriper skriveprosessen fullstendig uten kreativitet og glimt i øyet, nei, enkelte musikere tar seg tid til å forme et meningsfylt bidrag til de overfylte arkivene av norsk svartmetall. Den anonyme hjernen bak Liksminke er en av dem.

Det skal sies at nivået av nevnte skepsis var høyt i mine første øyeblikk med enmanns-bandet, ettersom albumcoveret på sisteplata ‘Landet av Frost’ føyer seg etter velbrukte troper, og at navnet kan oppleves som enten ektefølt hyllest til et av underkulturens mest fremtredende aspekter, eller et parodisk stikk. Halvveis ut i første spor, «Blodhemn», ble klart for meg at skepsisen i dette tilfellet hadde slått ut fullstendig uten grunn. ‘Landet av Frost’ er et seriøst, fokusert, velformulert stykke svartmetall, der de sedvanlige blast beatsene og tremolo-gitarene deler plass med vikingmetall i valsetakt, atmosfæriske platåer og riff som lander som steinskred på E134 i Hordaland.

Der mange enmanns-utgivelser tenderer mot uniform klangmasse og tåkete storstruktur er låtene på ‘Landet av Frost’ dynamiske og lette å gjenkjenne etter kun få lyttinger. Vi har de mer tradisjonelt svarte sporene som «Blodhemn» og «Eit Land av Frost», låter som er bygget på et melodisk språk som peker mer mot svensk eller finsk svartmetall enn norsk. Deretter har vi «Foten av Fjellet» med sine modale folketone-aktige gitarlinjer, og partier som svinger seg rundt beaten som en flokk med dansende utysker. «Frostmåne» skiller seg kanskje mest fra bunten; en tung og traskende låt der et hardcore-riff forvandles til et trampende vikingmetall-riff i løpet av åpningssekundene.

Men høydepunktet for min del er en episode mot slutten av «Trollheim» som kan være vanskelig for de staeste tradisjonalistene å svelge. Etter en Dissection-liknende åpning og rent-klingende fangehull-gitarer blir vi kastet hodestups inn i et heseblesende blackgaze-parti med drivende punk-trommer. Det er rett og slett bare så hinsides tøft, og jeg har sakte innsett at dette må være mitt favorittøyeblikk fra platene som har kommet ut i 2020. Hylet som innleder fade-outen er også affekterende, et desperat og uhemmet skrik som benytter seg av det sprakete vokalfilteret til det fulle.

Som dere kanskje har skjønt har jeg ikke mye til overs for den type enmanns-svartmetall som kan kokes sammen i løpet av et par kvelder på hjemmekontoret. Men det er også denne antipatien i møte med en sjanger som vanligvis ikke gir uttelling som gjør at entusiasmen blir desto større når noen klarer å nå gjennom med noe gripende. Liksminkes ‘Landet av Frost’ gjorde definitivt susen for meg , og vil bli husket når tiden for å rangere årets best utgivelser legger sin tunge åk over skuldrene mine. En must-hear for tilhengere av norsk svartmetall, og intet mindre enn ukas norske!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ukas internasjonale: Botanist – Photosynthesis

Botanists ‘Photosynthesis’ fremstår egentlig i stor grad som et slags statisk kunstverk – et slags sonisk bilde man ser på i litt over en halvtime fremfor musikk som fungerer strengt innenfor en hvilken som helst tidsramme. Og det er ikke noe nytt for dette prosjektet til amerikanske Otrebor, som nå har rukket å slippe tolv utgivelser på knapt ni år. For selv om vi riktignok på denne nyeste fullengderen får presentert nettopp en prosess med en klar begynnelse og slutt, noe som for øvrig er tydelig signalisert gjennom tittelen på henholdsvis åpnings- og avslutningslåta «Light» og «Oxygen», får jeg igjen mest følelsen av å vandre i et evig landskap med vegetasjon, frodige naturlandskap og høy luftfuktighet. Denne velfungerende og, i alle fall i metal-sammenheng, unike tilnærming til atmosfære (jada, fotosyntesen fungerer på mange plan!), fortsetter å være – og er kanskje i større grad enn noensinne – Botanists sterkeste musikalske kort.

I bunnen ligger prosjektets nokså velkjente og kaotiske, kontrastfylte og delvis dissonante lydbilde, som fortsetter å være sterkt preget av den regelrett fantastiske signaturlyden av Otrebors elektriske hakkebrett. Den nevnte åpningslåta kaster lytteren rett inn i dette, og åpner demonstrasjonen av en tilnærming til Alcest-aktig blackgaze som nok er mer raffinert enn på de fleste av Botanists tidligere utgivelser. Sammen med «Water» – som for øvrig har et nydelig melodisk hovedtema – står «Light» også for en ganske snill åpning, uten skrikevokalen som sammen med det kaotiske trommespillet og det støyete lydbildet ellers rettferdiggjør svartmetallmerkelappen på prosjektet. Jeg kan si med en gang at den litt lave og slappe clean-vokalen nok er det svakeste ved denne utgivelsen; om noe funker den godt som god og iskald glasur over noe av skrikevokalen, særlig på den ellers litt anonyme «Stroma», men først og fremst irriterer den gjennom at den rett og slett er ganske sur uten at den på en positiv måte tilføyer noe til den regelmessige dissonansen i lydbildet.

Etter et rolig tema som nok godt kunne gjort seg på en Jesu-plate, får vi på «Clorophyll» imidlertid servert et voldsomt vers med vokal som brått sender assosiasjoner til hyl på diverse Burzum– og Altar of Plagues-plater. En litt sintere og tydeligere vokal over et direkte catchy vers på påfølgende «Dehydration» gjør det videre klart at det selvsagt også finnes torner, giftige reptiler og kjøttetende planter i Botanists grønne og blendende lydbilde.

‘Photosynthesis’ er nok på sitt sterkeste når Otrebor, godt hjulpet av trommeslager Dauturus, filtrerer blackgazen gjennom groovy og nærmest post-punkete sekvenser på låter som den sistnevnte og den kortere «Palisade» – som attpåtil slår til med nydelige dissonante lydglimt nærmest umiddelbart. «Bacteria» er med sin lange jammete intro og kaotiske arpeggio-spill også et klart høydepunkt. Dette er også en låt som i stor grad stikker ut med et litt åpnere lydbilde, og får meg nok også til å savne noen litt flere dristigere steg. Alt i alt er imidlertid ‘Photosynthesis’ et solid stykke håndverk, og er et skritt i en riktig, om enn noe velkjent, retning for Otrebors svært aktive og spennende prosjekt. Kanskje er det særlig fordi tematikken omsettes så plettfritt i det rent musikalske – naturen er jo avgjort kaotisk, ujevn og uforutsigbar, tross all dens stabilitet.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas ikke-metall: Dope Body – Crack a Light

Ukas utgivelse fra utsiden av metallens strengt bevoktede grenser er en støyende men fengende perle av en plate fra det utradisjonelle garasje/ støyrock-bandet Dope Body. Bandets formular har over fire plater vist seg å være svært levedyktig, og plate nummer fem føyer seg enkelt inn i deres foreløpig plettfrie diskografi.

‘Crack a Light’ byr på en mye mer tilgjengelig utgave av Dope Body enn tidligere, hvor drivende krautrock-rytmer og svingende rock-fakter formes til strømlinjeformede låter. Til tross for enkelte utsving med mer eksperimentelt materiale – spesielt de hallusinatoriske, elektroniske mellomspillene – er mange av låtene bygd på liknende kombinasjoner av bånn-tunge grooves og kreativ bruk av feedback og harmonics. Oppå dette instinktivt tilfredsstillende rytmiske stillaset står vokalist Andrew Laumann og babler og gauler på både karismatisk og mildt urovekkende vis om tankene som går igjennom hodet hans til enhver tid.

Jeg kunne tatt frem lupen og gått nøyere inn på måten bandet blander inn ulike uttrykk som sludge, post-rock og 90-talls alternativ musikk inn i lydbildet sitt, men det slår meg som en skildrings-metodikk som strider litt imot platas funksjon. Dette er i hovedsak en primal og energifull plate som burde nytes på det kroppslige plan heller enn det mentale. De knakende, fuzz-belagte bass-detoneringene får meg til å tenkte på jord, grus og tettpakket gjørme, og de spretne, skarpe gitarstemmene får meg til å tenke på skitne biter av knust glass; ja, det hele kan på et vis oppsummeres som en elegant, dansende skraphaug. Tankene glir også naturligvis over til konsertsalen når bandet trår til og leverer et ekstra-spicy riff, noe som skjer minst én gang i løpet av hver enkelt låt.

‘Crack a Light’ er nok en subtil variasjon på Dope Bodys signatur-sound, og nok en påminnelse om at vi må være flinke eremitter de neste ukene så vi kan komme oss på konsert igjen. Tung, kinetisk og rufsete i kantene; Dope Body slipper enda en distinkt kraftpakke med ‘Crack a Light’.

Skrevet av Fredrik Schjerve