Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Once Awake Once Awake

Usignert, ute på strømmetjenester

Et av landets mest eminente metalcore-band (som for øvrig er usignerte?!), Once Awake, har omsider sluppet sin fjerde, selvtitulerte plate etter å ha sluppet et stort antall singler det siste året. Hele syv av de ti av sporene på ‘Once Awake’ har blitt gjort tilgjengelig for allmennheten før plateslippet. Plata er likevel en prisverdig pakke i seg selv, og byr sannsynligvis på et av de aller mest potente norske lytteropplevelsene innenfor dette sjangerlandskapet i år.

Det hersker heller ingen tvil om at Once Awake også her er et ganske rendyrket metalcore-band. Likevel koker bandet helt klart opp litt egenart ved å være en del hakk tyngre og mer brutale enn mange andre band innenfor sjangeren, og nikker ofte ganske tydelig til både groove metal- og death metal-sjangeren. Særlig et av de helt nye låtene, «Crown», peker seg ut i så måte, og byr så å si på en blytung, symfonisk death metal-opplevelse der jeg får assossiasjoner til noe så uventet som Deception.

Det bidrar til et friskt pust i en plateopplevelse som ellers gjør mye bruk av de samme ingrediensene. Tung, tight gitarriffing og flotte, melodiske refrenger er gjennomgående på ‘Once Awake’, og er også en oppskrift som fungerer godt. Særlig refrenget i åpningslåta «My Deed» og melo-death-riffinga i «Sculplture», platas kanskje beste låt, imponerer stort. Det viser et band som stort sett har stålkontroll på håndverket sitt, og gjør at det knapt er en svak låt å snakke om på ‘Once Awake’.

Det er likevel deler av plateopplevelsen jeg har et mer ambivalent forhold til. Bruken av synth, for eksempel i «Ashes of an Enemy», synes jeg ikke alltid er så velfungerende da det ofte blir et litt vel repeterende og forstyrrende element. All den tid det sannsynligvis er ment som godbiter på slutten, synes jeg heller ikke det folk metal-aktige minuttet «Trudelutt» og live-versjonen av «585» tilføyer så veldig mye på slutten av plata.

En annen liten annerledeshet, coverlåta «Alive», er imidlertid godt implementert i helheten, og sørger for en litt annen og lettere energi enn de andre ganske like låtene leverer. Og de negative sidene er i det hele tatt av liten betydning på ‘Once Awake’. Alle låtene er heller ikke like sterke, og for eksempel «Blinded to Remind» synes jeg blir litt anonym i mengden. Men Once Awake leverer først og fremst en sterk prestasjon på denne plata, og demonstrerer hva slags beinhardt metalcore-håndverk de er i stand til å koke opp. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange


Dark Delirium – New Era

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

De hardtarbeidende og ambisiøse Rogalendingene i Dark Delirium har vært mer eller mindre permanente fiksturer hos Metallurgi siden bloggen ble opprettet høsten 2020. Som følge av at bandets oppstart sammenfalt med vår egen oppstart har vi hatt gleden av å følge bandet fra deres første singel i 2020, gjennom deres to skiver ‘Fallen’ og ‘Sulphur’ i 2021, og nå slippet av deres tredje skive ‘New Era’ i 2022. Gjennom utallige live-opptredener, endringer i besetning og et skyhøyt utgivelsestempo har én karakteristikk ved bandet gjort seg spesielt fremtredende, nemlig deres vilje og evne til å stadig pushe prosjektet til et nytt nivå. 

‘New Era’ markerer for min egen del det tidspunktet hvor Dark Delirium endelig leverer en komplett plateopplevelse. Borte er den spaltede personligheten til et ungt band i sin formative fase; i stedet ser vi et band som har klart å integrere sine mange inspirasjoner til et distinkt og karakteristisk sound. Dark Delirium har beholdt den mørke, cinematiske dramatikken som alltid har hjulpet med å skille dem fra de øvrige melo-death-skarer, men i tillegg har de tilført et storskalert symfonisk element som gir et desto klarere bilde av hva bandet har å tilføre sjangeren. 

Primære låtskriver Simeon Ekse har utnevnt Dimmu Borgirs ‘Enthrone Darkness Triumphant’ som en viktig inspirasjonskilde for bandet, og denne påvirkningen gjør seg til kjenne via de fremtredende orkestrale berøringene på singlene «My Child», «Break from Reality» og «Echo Chamber». Spesielt sistnevnte bærer denne inspirasjonen ekstra tydelig på jakkeermet, og er på mange måter et svar på spørsmålet om hvordan en kollisjon mellom melodisk dødsmetall og Dimmus ‘Puritanical Euphoric Misanthropia’ ville hørtes ut. Også «My Child» mestrer denne sjangerkombinasjonen med overbevisning, og utgjør sammen med «Echo Chamber» og «Death» skivas tre høyeste tinder. 

Om Dark Delirium ser etter en ytterligere mulighet til å utvikle potensialet sitt, så ligger nøkkelen i oppgaven med å utarbeide mer distinkte og minneverdige ideer. Bandet har allerede raffinert uttrykk og presentasjon i form av albumcover til en temmelig høy standard, men det musikalske råmaterialet sliter ofte med å heve seg over funksjonalitet i retning egenverdi. Dette blir ekstra tydelig på de låtene hvor ideene er uforglemmelige attraksjoner i seg selv; som de dramatiske ledegitarene på verset til «My Child», den slagkraftige riffinga på «Suffocation» og den enkle akkordrekka som utgjør grunnlaget for hele låtkonstruksjonen til «Death». Kontrastert med disse slående ideene blir den anonyme melodeath-riffinga på låter som «Draug» – samt de noe udistinkte seksjonene som gjestes av vokalist Christian André Rødfjell – litt for lite oppsiktsvekkende.

Dersom Dark Delirium kan klare å heve resten av låtmaterialet sitt til nivået som fremvises på låter som «Echo Chamber» og «Death», har de virkelig muligheten til å ta et steg forbi sin foreløpige status som unge og lovende. Bandet har allerede funnet seg en plass på en hittil ubefolket gren av det norske, metalliske slektstreet – i kraft av sin distinkte form for symfoniske, melodiske dødsmetall -, og har etablert et ry som en dreven og eksplosiv live-enhet. Dermed betegner ‘New Era’ virkelig starten på en ny epoke for Dark Delirium; en epoke som trolig kommer til å se bandet vokse både kommersielt og musikalsk. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Værbitt Svartediket

Ute nå via Utløpet

Det bergenske svartmetallbandet Værbitts debutplate ‘Tid’, som ble sluppet i 2016, kunne se ut som litt av en dristighet da den kom ut. Denne plata varer litt over en time og inneholder bare tre låter, noe som innebar et modig hopp ut i det atmosfæriske svartmetalluniverset som også endte opp ganske vellykket. På denne nye EP’en ‘Svartediket’ er det imidlertid litt andre boller, og uten å gi slipp på sine stilistiske grunnvoller har Værbitt her bestemt seg for å gå for litt kortere formater. Alle låtene her, utenom den siste låta, ligger rundt femminuttersmerket, og med det er de også nokså direkte og fordøyelige. I det ligger det en habil, om enn litt anonym, svartmetallutgivelse.

Værbitts svartmetall legger seg i alle fall ikke her spesielt tett opp mot noen spesielle inspirasjonskilder, og er i stedet for en type musikk som gjør nytte av sjangerens typiske, generelle bestanddeler. Fans av Ulver og Taake vil imidlertid kanskje ha en litt enklere inngang enn andre, og en Metallurgi-aktig sammenligning fra min side vil være å si at de også minner mye om hva Last Lightning har kokt opp på andre siden av Hardangervidda de siste par årene. Værbitts grunnstamme ligger i febrilsk spilte akkordrekker, jevnlige innslag av blast-beats og typisk, svartmetallsk skrikevokal, der clean-gitarer, roligere beats og atmosfæriske leads sørger for variasjon innimellom.

Og det fungerer hele tiden i alle fall greit på ‘Svartediket’. Åpningslåta «Frostrøyk over Vintertjern» varter opp med representativt gitar- og trommearbeid og kule, rytmiske fraser over verstemaet, og blir som en liten miniatyr av hva som er i vente på resten av EP’en. Det innebærer et håndverk som sjelden blir kjedelig og som utviser en god håndtering av enkeltelementene, men som jeg kanskje skulle ønske at ble gjort litt mer ut av i produksjonen. Gitarlyden er temmelig tørr på ‘Svartediket’, og tilfører sånn sett ikke så veldig mye utover kvaliteten på komposisjonene som i og for seg er greie nok, men som ikke alene får løftet musikken til sitt fulle potensiale. Sånn sett er det akkurat på dette punktet dessverre snakk om et steg tilbake fra ‘Tid’.

Dette gjelder først og fremst for den nevnte åpningslåta og «Likfunn under båthus». I de øvrige låtene synes jeg det er flere mer interessante grep. «Et sorgens kapittel» er platas kanskje beste låt med sin høylytte bass, ondskapsfulle melodier og strålende oppbygning mot slutten, og tittellåta er en fin, melankolsk annerledeshet jeg synes Værbitt kommer godt ut av. Så kommer altså den 13 minutter lange «Fortiden er et groteskt dyr» på slutten, som er en aldri så liten coverlåt av indie-bandet of Montreal. Denne synes jeg er et av de kuleste prestasjonene på plata, da Værbitt her gjør en god, edruelig jobb med både å svartmetallisere denne låta og å tilføre litt variasjon til en låt som i utgangspunktet er nokså ensidig – enten man liker det eller ei.

Det er altså mye kult og mange gode tilløp til interessante ting på ‘Svartediket’, men det er nettopp litt derfor at jeg savner en litt sterkere utnyttelse i produksjonen også. Sånn sett tror jeg Værbitt har mye av det som skal til for å lykkes enda bedre på sin neste utgivelse, og ‘Svartediket’ er uansett en god og nokså variert halvtime med svartmetall. Fint for desembermørket!

Skrevet av Alexander Lange


Leukophobia – Demo II

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Leukophobia er et ny-oppstartet prosjekt fra Trondheim som i løpet av 2022 har sluppet to utitulerte demoer på bandcamp. Prosjektets uttrykksmessige utgangspunkt er en noe udefinert form for dødsmetall preget av enkle riff og groover i et middels tempo – i det minste var det tilfellet på demoen fra juli. På den nye demoen utvides dog prosjektets arsenal med elementer fra svartmetallen, samtidig som vokalen på litt underlig vis forsvinner fra lydbildet. 

‘Demo II’ gjenbruker noe av låtmaterialet fra ‘Demo I’, i tillegg til å supplere med splitter nye låter. Samtlige av de åtte låtene er uten vokal, hvilket gjør at de føles mer ut som uferdige skisser enn ferdige produkter. Jeg reagerer derfor litt på at prisen på den digitale versjonen av demoen ligger på en femtilapp, ettersom du for nesten samme pris kan bli stolt eier av en av årets desidert beste full-lengdere, nemlig Kampfars ‘Til Klovers Takt’. For min del hadde «name your price»-funksjonen vært mye mer passende for den type opplevelse som ‘Demo II’ tilbyr.

Sånn sett er det generelt en del som bør adresseres før Leukophobia kan forvente å tjene inn noe særlig på musikken sin. ‘Demo II’ inneholder noen ålreite riff og et knippe ideer som fint kunne blomstret til noe større gitt en ordentlig behandling, men disse ideene hemmes av de rudimentære og i overkant enkle trommesporene. I tillegg burde en instrumentalutgivelse med prislapp burde by på særegne kvaliteter i kraft av instrumentalformatet, fremfor å bare fremstå som ordinære låter uten vokal. Uansett skal det bli interessant å følge Leukophobias utvikling, selv om jeg foreløpig venter litt med å legge til prosjektets utgivelser i samlingen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Congelia»

Ute nå via Nuclear Blast

Det ble med en gang duket for et spennende øyeblikk neste år da tungvekterne i Enslaved nylig annonserte at deres neste album ‘Heimdal’ kommer til våren. To av låtene herfra har vi visstnok fått høre allerede; «Kingdom» ble sluppet for et par måneder siden, og «Caravans of the Outer Worlds» er fra før av tittellåta på den lille EP’en bandet slapp i fjor. Den nye singelen «Congelia» bidrar dermed med sine åtte minutter til at man allerede kan boltre seg i 20 av de 46 minuttene ‘Heimdal’ til slutt vil by på. Låta bringer imidlertid inn noe litt annerledes enn de to foregående låtene, og er en underlig og stormfull dristighet av en prog-kjempe.

Mens særlig «Kingdom» i mine ører bygde ganske tydelig videre på mange av idéene Enslaved lekte med på deres forrige fullengder ‘Utgard’, peker nemlig «Congelia» i større grad mot de langstrakte, ambisiøse og smått eksperimentelle komposisjonene på ‘RIITIIR’. Bandet introduserer låta med typisk Enslavedske svartmetallakkorder, men supplerer de straks med en kompgitar som tilfører både en groove og en atonalitet som skal innevarsle hvordan låta i stor grad skal traske videre. Enslaved gjør godt bruk av den suggererende rytmikken som bare blir mer og mer effektiv utover i låta, og det merkelige tonesamspillet vokser etter hvert på meg og gir særlig god uttelling når en skjærende synth-aktig lead får scenetid etter ca. tre minutter.

Forløsningen som kommer i form av et svært, langstrakt refreng med clean-vokal tilfredsstiller ved å bringe inn noe litt lettere fordøyelig. Med det er «Congelia» falt godt i smak hos meg etter en rekke gjennomlytt; de eksperimentelle grepene gjør opptakten til plata desto mer spennende, så håper jeg likevel Enslaved vil gjøre helheten litt mer ulik mye av det bandet tross alt har vært mer eller mindre borti på tidligere plater.

Skrevet av Alexander Lange


Atena – «Slip Away»

Ute nå via Indie Recordings

Det er nå to år siden slippet av Atenas forrige skive, den foreløpige karriere-toppen ‘Drowning Regret & Lungs Filled with Water’. Det finnes foreløpig intet nytt å melde angående en eventuell fjerdeskive, men bandet har nylig vært i studio og spilt inn en splitter ny låt hos Henrik Udd, en kar som ikke er fremmed for å jobbe med noen av de større navnene innenfor metalcore (Bring Me the HorizonArchitectsDayseeker). Det er ikke utenkelig at Atena selv kan høre hjemme i den kategorien en dag; i alle fall ikke om vi skal dømme ut ifra singelen «Slip Away». 

«Slip Away» er et blytungt, atmosfærisk og storskalert stykke kommersiell metalcore. Tekstens nostalgiske og vinterdeprimerte tematikk utspiller seg foran et bakteppe av stadig vekslende eksplosivitet og post-aktig refleksjon, og krones med et nydelig refreng som nesten virker inspirert av Einar Solbergs arbeid på fjorårets ‘Aphelion’. Bandet nailer i stor grad balansen mellom dybde og enkelhet som kjennetegner god kommersiell låtskriving, og den glattpolerte miksen til Udd gir låta den gjennomslagskraften den trenger for å menge seg med gigantene innenfor sjangeren. «Slip Away» kommer neppe til å omvende folk som er skeptiske overfor sjangeren, men den er et godt eksempel på hvordan man skriver god kommersiell metalcore i 2022. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



66Crusher – «Distrust»

Ute nå via Gymnocal Industries

66Crusher fra Vestlandet er en, for meg, ukjent entitet som har gitt ut skiver i skjæringspunktet mellom thrash og progressiv metall siden det tidlige 2000-tall. Ærlig talt forventet jeg ullen groove-metall da jeg trykket play på deres nyeste singel – dette på grunn av assosiasjonene både logo og band-navn gir meg – men i stedet fikk jeg mørk og stemningsfull, for ikke å si bunnsolid progmetall. En gledelig overraskelse etter alle målestokker!

«Distrust» er den første singelen fra den kommende fjerdeskiva deres ‘Limbo’, som slippes i februar 2023. «Distrust» er en alvorstynget ode til feil-informasjonens tidsalder, levert via mørk, tung prog som åler seg opp mot norske grupper som Terra Odium og Communic. Bandet har likevel noen karakteristikker som skiller dem fra de nevnte gruppene, og som markerer dem som en gruppe som har noe eget å komme med i den norske progmetall-floraen. Bandets musikk har kanskje spesielt en nøktern og uflashy tilnærming til prog som kan sammenliknes med In the Woods… sitt nyere materiale, men som er langt mindre ekstremmetallisk. Vokalist Jarle Olsvoll har dog det samme melodiske instinktet som Bernt Fjellestad fra det nevnte band, og sangerens klare røst fungerer mer eller mindre som navigasjonsstjerne for lytteren gjennom låtas 8 minutter. 

«Distrust» er et profesjonelt, vel-produsert og effektivt første innblikk i materialet på den kommende skiva til 66Crusher. Jeg er ikke overbevist om at låta rettferdiggjør sin lange spilletid med nok minneverdige musikalske hendelser, men dette kan man ikke være sikker på før man har hørt låta i kontekst av resten av plata. «Distrust» er uansett en gledelig overraskelse for en kar som ikke kjenner bandet fra før, og jeg kjenner jeg gleder meg til å bli bedre kjent med bandets progmetalliske univers på ‘Limbo’ i Februar. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Jaggu – «Earth Murder»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Power-trioen Jaggu fra Oslo har nettopp annonsert at andreskiva ‘Rites of the Damned’ kommer i januar, og i den anledning har de sluppet den illsinte og apokalyptiske bangeren «Earth Murder». På «Earth Murder» finner vi lite av den Mastodon-aktige psykedeliske stoneren som preget singelen deres «The Pit» fra 2020, men i stedet har vi fått servert en Rongeur-aktig eksplosjon av hardcore-farget stoner/sludge som virkelig har blod på tann. 

Det fuzzy riffet som åpner showet levner ingen tvil om at dette er Jaggu i angrepsmodus, heller enn deres psilocybin-påvirkede, psykedeliske selv. Tekstens miljøbevisste vinkling støttes opp av hardtslående og fengende dommedagsrock; og spesielt refrenget er en effekt kruttsalve av hardcore-aktig, bebreidende gjengvokal. I mine øyne er «Earth Murder» en langt skarpere komposisjon enn forgjengeren «The Pit» , selv om jeg nesten skulle ønske de kapitaliserte på den drivende energien enda mer ved å redusere låtlengden til en kort, 2/3-minutters sprint. Dette er uansett jævlig bra saker, og jeg håper vi finner et par kraftpakker til av samme art på ‘Rites of the Damned’ i januar. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Myrvandrer – «Morgendag (feat. Roman of Bizarrekult)»

Usignert, ute på Bandcamp

Om bare ti dager slipper post-black metal-prosjektet Myrvandrer sin andreplate ‘Salt’. I anledning opptakten til da har vi nå fått høre på et kortere og mer direkte spor fra plata enn låta «Kunsten Å Forsvinne», som ble sluppet for noen uker siden. Denne heter «Morgendag», og her har Myrvandrer fått med seg Roman, som ellers er kjent for å stå bak prosjektet Bizarrekult.

«Morgendag» er en nokså hardtslående og fengende affære, og er interessant i det at et nærmest alt-metal-aktig hovedtema går i en ganske naturlig forening med både Romans og Myrvandrers svartmetallske skrikevokal. Intet mindre enn et drivende chugge-riff får videre fylle versene. Jeg har nok mer sansen for de mer atmosfæriske sidene til Myrvandrer, men der jeg også tillater meg til å tro at vi får nok av det på den kommende plata, kan nok «Morgendag» ses på som et velkomment friskt pust.

Skrevet av Alexander Lange


Ritual Death – «Vermin»

Ute nå via Regain Records

«Vermin» er andre singel fra Ritual Deaths kommende selvtitulerte debutplate, der mye tyder på at vi skal få servert harde, kompromissløse og korte doser av brutal, svertet death metal. «Vermin» varer ikke lengerer enn to og et halvt minutt, og introduseres med iskalde og metalliske gitarakkorder som gir flest assossiasjoner til industriell metall.

Over en trommebeat som nesten er fornærmende enkel sprer gitarene vingene ut slik at flotte, svartmetallske akkorder får fylle versene, og Ritual Death ruller deretter ut et knusende og tungt refreng som også blir låtas finale der det tynes til låtas ende. Mer enn et kort, knalltøft varsku om brutaliteten på plata blir det dermed kanskje ikke, men sammen med låta «Lunae» pirrer «Vermin» interessen sterkt for det som kommer i desember fra Ritual Death.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Abyssic – Brought Forth in Iniquity

Ute nå via Osmose Productions

Det er lett å få vann i munnen av Abyssics verktøykasse og personell. Dette er et band som har samlet flere velrennomerte personligheter fra den norske doom metal-scenen, og som med et bredt spekter av instrumenter og virkemidler maner fram en særegen, symfonisk utgave av doom-metallens treigeste, seigeste og mørkeste avkrok: Funeral doom metal. Utover den klassiske besetningen av metallinstrumenter finner vi her orkestereffekter, kontrabass, Moog-keyboard og mellotron, og alt i en drakt som oser av høye ambisjoner.

‘Brought Forth in Iniquity’ er Abyssics tredje fullengder etter debuten ‘A Winter’s Tale’ fra 2016 og 2019s ‘High the Memory’, og er en umiskjennelig oppvisning i bandets særegenheter. Abyssic er et band som på denne plata leverer en sterk prestasjon når det gjelder sound, og med en sterk produksjon (og ikke minst et tøft platecover) i ryggen er ‘Brought Forth in Iniquity’ en plate som særlig imponerer når det gjelder stemning og atmosfære. Abyssic lykkes langt på vei i å transportere lytteren til sitt voldsomme, teatralske og uhyggelige univers, og alle de fem låtene føles overbevisende og fengslende i så måte.

Med det klarer Abyssic også å levere noen sterke og storslåtte øyeblikk i låtmaterialet på denne plata. ‘Brought Forth in Iniquity’ er på sitt klart beste når bandets store og symfoniske dommedagsmetall får fritt spillerom, og når det melodiske sitter gir dette grobunn for platas mest overbevisende partier. Særlig «Chronicle of the Dead» byr på et helt utsøkt tema, og også «Mirror of Sorrow» treffer blink i sin andre halvdel. «Djevelens Lys» slår på sin side på stortromma innledningsvis, da med blast-beats som like gjerne tilføyer et tøft og passende svartmetallelement.

Likevel har ‘Brought Forth in Iniquity’ noen betydelige problemer når det gjelder låtskrivinga. All den tid det eksisterer flotte partier i hver låt på plata, har jeg etter nokså mange gjennomlyttinger fortsatt vanskeligheter å forstå hvor Abyssic vil hen med strukturen på komposisjonene. Åpningslåta, «Cold as Winter Storm», fungerer greit i sin omhyggelige oppbygning rundt trege death metal-aktige riff, men ellers henger ikke låtene på denne plata spesielt godt sammen.

Det gjennomgående problemet er måten Abyssic såpass brått og hyppig skifter mellom knusende metallpartier og roligere, drømmende orkestrale der piano eller synth ligger i front. Dette fragmenterer komposisjonene, og det er heller unntaket enn regelen at det herfra åpenbarer seg en meningsfull struktur på låtene. Snarere er det som å høre et enormt, sonisk monster på inn- og utpust – og det i ganske lang tid.

Da hjelper det heller ikke at pianoet og det orkestrale ikke overbeviser spesielt mye musikalsk sett. Utover det at det ofte klarer å male en effektiv atmosfære, føles det komposisjonsmessig ganske tamt og anonymt, og særlig pianoet føles det som at går på en eller annen slags autopilot når man har kommet seg et stykke ut i plata. Det er på sitt beste i den atten og et halvt minutt lange avslutnings- og tittellåta, der en vidunderlighet av en strykermelodi åpenbarer seg. Da er det imidlertid også synd at denne låta, kanskje ikke så overraskende, er den som sliter mest strukturelt. Den føles rett og slett ut som en ganske rotete og retningsløs komposisjon.

For meg betyr ikke dette at ‘Brought Forth in Iniquity’ er noen dårlig plate, men at jeg må høre på den på en litt annen måte enn jeg pleier å gjøre med mye annen metall. For den store styrken ved denne plata ligger i atmosfæren og soundet den formidler, og hvordan låtene fungerer som portaler og innblikk i Abyssics verden. Bandet leverer også noen virkelig potente funeral doom-partier som nærmest slår en i bakken her. Men det er ingen tvil om at en strammere og mer fokusert tilnærming til komposisjon og struktur kunne løftet plata uten at det hadde trengt å gå på bekostning av kvalitetene.

Skrevet av Alexander Lange


Grimskull – Awake Asleep

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Grimskull er et navn som for de fleste – med god grunn – vil være fullstendig ukjent. Til tross for et fullstendig manglende fotavtrykk på den norske scenen (i alle fall frem til 2009) har trioen ved flere anledninger faktisk hatt muligheten til å skape norsk metallhistorie. Bandet har nemlig sine røtter helt tilbake på 80-tallet(!), uten at dette førte med seg så mye på hverken utgivelses- eller pressefronten. Dette var en naturlig følge av at gruppen var gjennom en rekke besetninger og bandnavn uten å lande noe definitivt før i 2009, da bassist Marita Sundset trådde inn i rekkene og navnet Grimskull ble befestet.

Siden da har gruppen utgitt både skiver, EP-er og en rekke singler som alle demonstrerer en forkjærlighet for tiåret bandet har sin opprinnelse i. Både NWOBHM, thrash og etterdønninger fra 70-tallets hardråkk har en rolle å spille i utformingen av tredjeskiva ‘Awake Asleep’, i tillegg til en ofte progressiv tilnærming til instrumentalskriving som oftest finner sitt utløp i de utbroderte broene. Med andre ord er ‘Awake Asleep’ en skive som foretar mange vendinger i løpet av sine drøye tre kvarter; en uttrykksmessig mosaikk som kunne vært utfordrende å navigere om ikke bandet plantet umiddelbart fengende melodier og riff ved hvert eneste veikryss. 

Det er vanskelig å si om dagens besetning har noen som helst forbindelse til den originale, men om musikerne i Grimskull har røtter 30 år tilbake i tid har de klart å bevare entusiasmen for sjangeren på forbilledlig vis. Tittelsporet – som for øvrig åpner skiva – er et oppstemt trad-nummer preget av urokkelig fremdrift og tøylesløs iver, ledet av den høytsvevende røsten til gitarist og vokalist Trygve Solheim. I sine tyngre øyeblikk befinner riffinga seg et sted mellom Judas Priest og vordende thrashmetall, hvilket best eksemplifiseres av den aggressive og tidvis Anthrax-aktige «Grimskull». 

Blant skivas høydepunkter finner vi sistnevnte, «Our Finest Hour» og «Count of Darkness». «Our Finest Hour» åpner med en litt flåsete hi-hat-spurt, før en nydelig, melodisk ledegitar suger oss inn i låtas gledesfylte indre. Bandets nesten progressive tendens debuteres først på broen til singelen «Enforcers of the Night», men det er på «Count of Darkness» at den benyttes til størst effekt. Låtas tunge riffing og fengende refreng er fett nok i seg selv, men den eksplosive sparringen som foregår mellom bandmedlemmene på broen besitter en x-faktor som hever partiet over resten av materialet.   

Det som i hovedsak jobber imot bandet på ‘Awake Asleep’ er selve presentasjonen. Albumcoveret kombinert med den Punisher-aktige logoen rammer ikke inn musikken på noen god måte , men får lytteren til å forvente noe i retning alternativ/metalcore heller enn livlig og ildfull tradmetall. I tillegg er produksjonen litt modernisert og stiv, og det har ikke vært rent få ganger jeg har sittet og forestilt meg hvor rått låtmateriale på skiva hadde lått dersom den var badet i 80-tallets varme, analoge produksjon. Det er umåtelig synd at det må være slik, for mesteparten av materialet på ‘Awake Asleep’ er sterkt nok til at det virkelig kunne ha blomstret gitt en litt annen innpakning. Slik det står nå er Grimskulls tredjeskive fortsatt en sterk utgivelse, men en utgivelse som i hovedsak kommer til å nå hjem til de mest nitidige tradmetall-arkivørene blant oss.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Kingseeker – Grief

Ute nå via Bringsli Productions

Med slippet av debutplata ‘Daily Reminders’, viste metalcore-trioen Kingseeker seg som et friskt og spennende prosjekt innenfor den norske metallscenen tidligere i år. Selv om jeg i min omtale kunne peke på en del rusk og svakere øyeblikk, leverte bandet tidvis ganske så overbevisende metalcore-håndverk, eksempelvis i låter som «Unto Us» og «Butterflies». Nå har Kingseeker rukket å slippe nok en utgivelse før årets slutt i form av EP’en ‘Grief’, og om det så er et mindre ambisiøst prosjekt enn fullengderen, vil jeg påstå at det er et tydelig skritt fremover for trioen.

‘Grief’ består av fem låter som passende nok er navngitt etter det som ofte blir omtalt som sorgens fem stadier: fornektelse, sinne, forhandling, depresjon, og aksept. Kingseekers forhandlingsstadium fikk vi stifte bekjentskap med allerede for noen uker siden i form av femminutteren «Bargaining». På tross av at jeg syntes denne var en smule utstrukket, lot jeg meg i all hovedsak overbevise ganske sterkt av velfungerende melodier og riff og en sterk vokalprestasjon, og låta fremstår fortsatt som et av Kingseekers beste låter.

Således går denne låta også inn i det jeg vil si er et trekløver av sterke komposisjoner på ‘Grief’. Her inngår også åpningslåta «Denial», der bandet introduserer noen spenstige, effektbelagte clean-gitarer, og der en egentlig litt tam hovedmelodi tilføyes såpass mye kraft og energi at den ender opp som nokså velfungerende. Også «Depression» er overbevisende med et sterkt melodisk teft og en Killswitch Engage-aktig brutalitet.

Andrelåta «Anger» er for så vidt et friskt forsøk på å skape en ekstra kort, brutal og sinna (jada!) låt, men lykkes i mine øyne ikke helt med dette når selve låtmaterialet forblir en litt tam grobunn for overtenningen. Videre føles det som at dampen er litt ute av bandet på avslutningen «Acceptance», særlig som følge av at hovedtemaet fremstår ganske uinspirert. Likevel er ‘Grief’ et klart steg fram for Kingseeker, og byr på et knippe låter som får meg til å glede meg til bandets neste ablegøyer.

Skrevet av Alexander Lange



Moor – Viper Kingdom

Ute nå via Kvlt und Kaos Productions

Moor er et enmanns-svartmetallband som over det siste året har pepret Bandcamp-feeden sin med et stadig økende knippe mindre utgivelser. Ved første øyenkast virket prosjektet temmelig lav-terskel, mye grunnet at de tidlige demoene var preget av ufullstendige låtskisser – som dog inneholdt noen riktig sterke melodiske svartmetall-ideer. Nå som Moor har blitt plukket opp av det kolombianske plateselskapet Kvlt und Kaos Productions blir det tydelig at prosjektet er et ytterst seriøst et, om så det fortsatt rår tvil rundt hvorvidt Moor egentlig er helt klar for en full-lengder. Debut-skiva ‘Viper Kingdom’ er klart sterkere enn jeg fryktet basert på tidligere materiale, men det er fortsatt åpenbart at prosjektet har en del skavanker om må rettes opp i før musikken virkelig kan fenge. 

Kritikken min om manglende struktur på tidligere låtmateriale blir adressert på enkelte av låtene på ‘Viper Kingdom’. De to singlene «Lepers among Us» og «The Black Foe» presenterer sitt utvalgte materiale på relativt konsist vis, og er som følge noe av det sterkere Moor har levert i sin korte levetid. Dette bikker dog litt over på låter som tittelsporet og «Barren Hills», hvor seksjoner blir repetert noe i overkant uten at meningen med dette blir fullstendig klargjort. I tillegg er det flust med overganger og avslutninger på skiva som forvandler meg til et levende spørsmålstegn, men de strukturelle problemene til Moor har forbedret seg såpass på ‘Viper Kingdom’ at jeg velger å se på denne biten av skiva som et aldri så lite lyspunkt. 

Elefanten i rommet er nemlig det faktum at det uttrykksmessige og det instrumentale hadde trengt en mer omfattende bearbeidelse for å bli klart for utgivelse på et plateselskap – selv et nisje-selskap som Kvlt und Kaos Productions. ‘Viper Kingdom’ blir fremstilt som en tradisjonell svartmetallskive av den norske 90-talls-tradisjonen, men Moors rekonstruering av svartmetallen som uttrykk er i all realitet temmelig overfladisk. Som eksempel på dette er det bare å peke i retning en av skivas mange malplasserte gitarsoloer, eller det faktum at mye at de tonale og harmoniske svingningene over skivas spilletid rett og slett ikke har så mye med sjangeren å gjøre. Når man i tillegg inkluderer det faktum at bassen ofte er grovt uenig med fellesskapet hva gjelder tonalitet og akkordgrunnlag, ja da blir det klart at Moor fremdeles har en jobb foran seg om prosjektet skal prestere på det ambisjonsnivået enmanns-musikeren virker å sikte seg inn på. 

Og personlig mener jeg at mannen bak Moor har grunn til å ha ambisjoner utover det å være et av mange anonyme Bandcamp-svartmetallband. Det finnes nemlig flust av sterke enkeltideer på ‘Viper Kingdom’ – som den spenstige harmonikken på «Moon & Totem», den mørke, Vestindien-aktige grooven på «Land of the Hairy Barbarians», og de smektende melodiske nøstene som gitarene vever over skivas spilletid. Dersom Moor klarer å bygge opp under disse ideene med sterke strukturer, uttrykksmessig dybde og tettere instrumentalprestasjoner; ja da kan vi begynne å snakke om et prosjekt som har noe eget å bidra med på den norske svartmetallscenen. Inntil videre forblir Moor dog en kuriositet i det internasjonale Bandcamp-miljøet som best nytes av folk som ikke stiller for høye krav til svartmetallen sin. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




In the Woods… – «The Malevolent God»

Ute nå via Soulseller Records

Om lag én måned har gått siden In the Woods… annonserte sjette-plata ‘Diversum’ ved å slippe singelen «A Wonderful Crisis». På låta anvendte veteranene sin melodiske men tidvis ekstreme progmetall til å kommentere apatien til det moderne mennesket, samt de dramatiske følgene av å ignorere psykiske symptomer på samfunnsrelaterte kriser. Med kun en snau måned igjen til album-slippet åpner gruppen nok en titteluke inn i ‘Diversum’s rikholdige indre; som i denne omgang åpenbarer en tematisk forbindelse til en av thrashmetallens mest legendariske låtprestasjoner. 

Det er nemlig ikke til å ignorere at «The Malevolent God» kan sies å være en slags moderne åndsfrende av Metallicas «One». Håpløsheten og desperasjonen som er forbundet med å være fanget i sin egen, gradvis forvitrende kropp er like tilstede i In the Woods… sin nye singel som i 80-talls klassikeren, og teksten til Bernt Fjellestad er like opptatt av å undersøke de ulike emosjonelle reaksjonene protagonisten har på sin grufulle situasjon. Sørgmodighet forvandles til sinne, og bandet følger på med et musikalsk bakteppe som forsøker å fange den følelsesmessige valøren fra øyeblikk til øyeblikk. 

For meg er «The Malevolent God» en langt bedre introduksjon til den nye skiva enn førstesingelen. Borte er den stadig eskalerende og noe utmattende storslåttheten, og i stedet har vi fått en dynamisk og sammensveiset låt preget av knusende riff og vakre bølgedaler. Den polerte og kraftfulle produksjonsjobben gir låta en moderne, progmetallisk skala – et veldig lydrom Fjellestad fyller med yndig sang og beske growls. «The Malevolent God» er en flott singel, og et varsel om kvaliteten vi kan forvente å finne på In the Woods… sin kommende skive ‘Diversum’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Once Awake – «Alive» (P.O.D.-cover)

Usignert, ute på strømmetjenester

Det har kommet et aldri så lite knippe singler fra metalcore-bandet Once Awake de siste månedene, og siste i rekka er bandets egen tolkning av P.O.D.-klassikeren «Alive». Once Awake nøler her ikke med å krydre låta med sitt eget mer ekstremmetallske uttrykk, som finner røtter i melodisk death metal og groove metal så vel som metalcore, og evner sånn sett å mønstre en cover-låt som ligger et stykke unna originalmaterialet.

Det fungerer også godt. Det stratosfæriske refrenget mister muligens noe av sin melodiske potens i denne versjonen, men særlig versene groover usedvanlig fint med Once Awakes dyperestemte gitarer og metal-produksjonen, og breakdownet mot slutten fungerer godt på Once Awakes språk. I alt er sånn sett dette coveret stort sett en vellykket prestasjon for fans av dette sjangerlandskapet.

Skrevet av Alexander Lange


Blodtørst – «Berar»

Usignert, ute på strømmetjenester

Etter fjorårets eminente debutskive ‘Ferd’, har trønderske Blodtørst i dag annonsert at andreplata ‘DALMUNR’ ser dagens lys den 13. januar neste år. Med annonseringen av dette konseptalbumet har bandet også sluppet låta «Berar».

Dette er en hardtslående, melodisk låt der Blodtørst langt på vei demonstrerer en ambisjon om å leke seg med ulike elementer innenfor ekstremmetallen. Den fengende hovedmelodien skriker folketonal svartmetall til å begynne med, og får drahjelp av en spenstig groove og luftig clean-vokal og blast-beats i refrenget. Samtidig gir de dype kompgitarene og growle-vokalen låta en klar melodisk death metal-drakt ellers, og minner meg av alle ting mye om uttrykket Fenris Vrede har lekt seg frem til. Jeg synes muligens ulike varianter av melodien melkes litt vel mye i «Berar», men bandet varierer noe mer utover i låta, og i alt er materialet et sterkt varsko om hva som venter oss i januar.

Skrevet av Alexander Lange



Impugner – «Morass»

Ute nå via Caligari Records og Sentient Ruin Laboratories

Slippet av Impugners debut mini-LP ‘Advent of the Wretched’ nærmer seg med stormskritt, og singelen «Morass» er den groteske budbringeren som har som oppdrag å sette frykten i den gjengse undergrunns-turist. Ekstremmetall-kredibiliteten til bandets mange medlemmer ble påpekt i min omtale av skivas forrige singel – et samlet erfaringsmessig grunnlag som monner gjennom de forstyrrende og støvete korridorene til gruppens dødsmetall. 

Tumlende trommer og støyende garasje-produksjon er det første som velter ut av høyttaleren i det man trykker play på «Morass». Bandet river gjennom punkete og Autopsy-beslektet d-beat og klassisk, dødsende riffing med en organisk tilnærming til tempo, hvilket hinter til et fravær av klikk-track. Broen skaper ytterligere dybde i uttrykket, det ved å tilføre skingrende og esoteriske Morbus Chron-fakter til bandets klassiske dødsmetall-ryggrad. Alt i alt er «Morass» nok en stilren og besk liten fysak spyttet ut av Impugners korrumperte galakse-hjerne, og en meget passende skjending i forkant av det kommende plateslippet. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




In the Woods… – A Wonderful Crisis

Ute nå via Soulseller Records

In the Woods… annonserte nylig at bandets sjette plate ‘Diversum’ vil se dagens lys i slutten av November, en skive som etter sigende kommer til å videreføre den tilgjengelige formen for progressiv metall som bandet introduserte på ‘Pure’ fra 2016. Med seg på laget har de fått Bernt Fjellestad fra Suspiria, en særs dyktig og fleksibel vokalist som ved første øyenkast gir fullstendig mening sett i lys av bandets lett ekstremmetalliske vinkling på progmetall. 

Åpningens drone og politiske opptak danner en dyster og foruroligende atmosfære, og antyder i kombinasjon med platecoveret at skiva kommer til å titte på det skjebnesvangre forholdet mellom mennesket og naturen vi lever i. Det todelte refrenget (?) forsterker dette inntrykket, samtidig som det gir Fjellestad en mulighet til å introdusere seg med sin sylskarpe melodiske teft. Når det kommer til det tekstlige kan det dog sies at låta er litt for universell for sitt eget beste, og jeg savner kanskje en vinkling på det tematiske som benytter seg av litt mindre overbrukte tekststrofer.

Det er mye som funker utmerket på «A Wonderful Crisis». Fjellestad er en usedvanlig god match for bandet, både på de melodiske og de growlede partiene. Produksjonen er nøyaktig like slagkraftig og høyoppløst som jeg har fått til vane å forvente fra dette hold, og den ‘Blackwater Park’-aktige ledegitaren som avslutter låta gir den et uforløst preg som passer utmerket med tanke på låtas posisjonering rundt midten av plata. Dessverre er den også litt uforløst på andre måter; broens variasjoner over et enkelt gitarriff er litt for tafatt og underutviklet til å gjøre ordentlig inntrykk, og låta mangler et klart høydepunkt som rettferdiggjør dets rolle som førstesingel. Det skal sies at In the Woods… er et band som tidligere har syntes å vektlegge albumopplevelsen like høyt som enkeltlåters styrke, så jeg blir ikke overrasket om låta vokser på meg sett i album-sammenheng. «A Wonderful Crisis» er uansett en bunnsolid låt, og et gledelig gjensyn med en vital gruppe innenfor norsk progmetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve   

Djevel – «Kronet Av En Væpnet Hånd»

Ute nå via Aftermath

Etter fjorårets store, store prestasjon ‘Tanker Som Rir Natten’, som sikret Djevel intet mindre enn en Spellemannspris, kan vi prise oss lykkelige over at bandet allerede neste måned slipper en ny plate. Første smakebit derfra, «Kronet Av En Væpnet Hånd», gjør ikke gleden noen mindre, og er en kruttsterk oppladning.

I denne låta beveger Djevel seg litt bort fra de lange, atmosfæriske strekkene på ‘Tanker Som Rir Natten’, og serverer i stedet en aldri så liten hurtighet på drøye fem minutter. Den særegne mystikken som ligger innbakt i bandets musikk forsvinner imidlertid ikke, og Djevel formidler en egenart gjennom velkjente svartmetallelementer der melodiske, folkemusikkaktige grep a la Ulver blandes med Emperorsk intensitet. «Kronet Av En Væpnet Hånd» rekker også å være dynamisk og variert på sine fem minutter, blant annet gjennom temposkifter og bruk av noen virkelig dunkle synther, og gir således mye vann i munnen i påvente av fullengderen.

Skrevet av Alexander Lange



Mortemia – «Adrenalize»

Ute nå via Veland Music

Sist fredag var en stor dag for Morten Veland og hans symfoniske metallprosjekt Mortemia. Fredag ble nemlig siste låten fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ sluppet, en månedlig låt-for-låt-utrulling som ble iverksatt i Mai 2021. Mortemia (og Sirenia for den saks skyld) har alltid vært mer singel- enn album-orienterte prosjekter, så denne promo-strategien har virket langt mer naturlig for Veland enn for mange andre grupper som har prøvd seg på liknende. Pandemi-utgivelsen fullbyrdes med «Adrenalize», en europop-farget hit-låt gjestet av Caterina Nix fra Chaos Magic.

«Adrenalize» er en låt som sklir fint inn i rekkene med prosjektets tidligere utgitte låter, men den innehar også noen elementer som subtilt tøyer den velkjente symfoniske metall-strikken til Veland. Spøkelses-synthen som svever over de melodiske dødsmetall-riffene er en av disse, men det smarteste låtskriverknepet man finner på «Adrenalize» er den meditative lommen som åpner seg etter andre vers. Deretter får vi heseblesende solospill og et par stadig eskalerende refrenger fremført av en Caterina Nix i storform, og vi kan dermed konkludere med at utgivelsen har fått den bombastiske avslutningen den fortjener. «Adrenalize» er nok en sterk enkeltstående låt fra en kar som er ekspert på feltet, så gjenstår det bare å undersøke om låtene former en meningsfull helhet når de oppleves etter hverandre på skiva. Hva Metallurgi tenker rundt dette kan du lese på torsdag!

Skrevet av Fredrik Schjerve


Dødsengel – «Ad Babalonis Amorem Do Dedico Omnia Nihilo»

Ute nå via Debemur Morti Productions

Fem år siden forrige fullengder er svartmetallbandet Dødsengel endelig på trappene med en ny plate i midten av desember: ‘Bab Al On’. Førstelåta «Ad Babalonis Amorem Do Dedico Omnia Nihilo» er sluppet, og oser av onde og mystiske takter pakket inn i god og gammeldags svartmetall. Låta i seg selv er en sterk komposisjon, leverer sterke melodier og inneholder en god og variert vokalprestasjon. Drivet i den tre og et halvt minutt lange låta får meg også på kroken. Et mer negativt utslag kommer i mine ører i produksjonen, der særlig gitarene føles litt vel lavmælte, spinkle og undertrykte i miksen. Om den mekaniske, Blut Aus Nord-aktige trommelyden gjør seg godt på helheten av en fullengder tror jeg også gjenstår å se.

Skrevet av Alexander Lange

Kingseeker – «Bargaining»

Ute nå via Bringsli Productions

Metalcore-bandet Kingseeker følger opp sitt debutalbum ‘Daily Reminders’ med låta «Bargaining». Mens jeg synes plata var av noe varierende kvalitet, riktignok med noen virkelig gode høydepunkter, øyner jeg med denne låta en ytterligere mulighet for at dette bandet kan befeste en rolle som et solid og velkomment metalcore-bidrag i den norske metallscenen. Kingseekers musikk er ikke spesielt innovative greier sett i forhold til bandets åpenbare inspirasjonskilder fra metalcorens storhetstid på 2000-tallet, men like fullt mestrer de på sitt beste sjangeren på en virkelig god måte.

«Bargaining» sender meg mange assossiasjoner til min store personlige favoritt på ‘Daily Reminders’, «Butterflies», og leverer punchy, fengende riff, en solid vokalprestasjon og et utsøkt refreng. Versriffet synes jeg ligner vel mye på lignende låter fra andre band, og låta hadde nok ikke trengt å bli strukket ut til femminuttersmerket, men for dem med sansen for metalcorens storheter og friske, norske pust innenfor sjangeren bør definitivt sjekke ut «Bargaining».

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Storm – Invincible

Ute nå via Indie Recordings

Til tross for bloggens uttalte åpenhet og forkjærlighet for samtlige av metall-sjangerens mange uttrykksmessige fjes, skal jeg innrømme at mine egne fordommer stadig kommer på banen i møte med enkelte nye prosjekter. Metalcore-sjangeren har – i alle fall siden tenårene – hatt en mindre rolle enn de fleste andre undersjangre innenfor metall når det kommer til å forme min egen smak som lytter, mye grunnet at scenen virker å stille seg noe skeptisk til innovasjon på bekostning av kommersiell gjennomslagskraft. I senere år har jeg heldigvis blitt motbevist av den vitale bølgen av subtilt grensesprengende metalcore som pushes av band som Code OrangeVein.fm og Knocked Loose, samt de (tidligere) sorte fårene i Bring Me the Horizon.

Sistnevnte har nok hatt betydelig påvirkning på ‘Invincible’, den imponerende debut-utgivelsen til Storm, aka Leo Davadi Sundli. «Supertalent» er et uttrykk som etter min mening ligger altfor lett tilgjengelig på tungespissen til musikkjournalister i både innland og utland, men i Storms tilfelle må jeg innrømme at bruken er temmelig passende – i alle fall om musikken på ‘Invincible’ hovedsakelig er skrevet og arrangert av vokalisten fremfor industrifolk i maskineriet til Indie Recordings. Om så han skulle ha fått betydelig drahjelp med låtskrivingsprosessen er det ingen grunn til å tvile på at kontrakten er noe annet enn velfortjent, ettersom vokalen på ‘Invincible’ holder en profesjonell standard som er temmelig uhørt med tanke på musikerens beskjedne alder.

Det at ‘Invincible’ gis ut av det største metallplateselskapet i Norge betyr at også produksjonen er av ypperste kvalitet hva gjelder kommersiell metalcore. Både ideer, tematikk og instrumentering er tydelig inspirert av band som Motionless in White og BMTH, band som kombinerer tunge, spretne riff med fengende melodier og elektroniske elementer. Til å være en debut-utgivelse er soundet allerede godt på plass, og selv om innovasjonen og egenarten foreløpig uteblir i Storms materiale er ikke dette noe man egentlig har rett i å forvente av et såpass ungt prosjekt. Det holder at uttrykket og låtskrivinga står på egne ben og danner grunnlag for videre utvikling, og det gjør de til de grader på ‘Invincible’. 

Åpningssporet «Beautiful Pain» er intet mindre enn noe av den absolutt beste kommersielle metalcoren jeg har hørt fra norsk hold. Et åpningsriff hentet ut av BMTHs pandemi-EP går over i et punchy og kompakt, todelt vers, før refrenget setter sine sylskarpe klør i lytterens musikalske mine. Denne låta alene rettferdiggjør Storms signering til en industri-gigant som Indie Recordings, samt gir meg håp om at den norske metallscenen snart vil ha flere internasjonale kort å spille på enn de som tilhører undergrunnen og ekstremmetallen. 

Ingen av de andre låtene på EP-en når «Beautiful Pain» til tåspissene, men det vil ikke si at de er noe annet enn bunnsolide. «Break Yourself» skjener inn i et mer rytmisk potent landskap, og tittelsporet gjør opp for sitt noe platte, festival-klare refreng med en strålende melodisk bro og et byksende, aggressivt riff. De noe uheldige synthene som åpner avslutningssporet «King» er en aldri så liten skamplett på EP-ens resyme, men nok en gang sørger et dødelig fengende refreng for å korrigere skipets kurs.  

Det finnes selvfølgelig ting å plukke på ved ‘Invincible’: spesielt følger tekstene metalcorens sedvane til å formidle seriøs tematikk med oppbrukte platityder, og EP-ens visuelle utforming fremstår som noe uelegant Yungblud-tilbedelse. Dette er selvfølgelig feiltrinn man bør forvente av et ungt prosjekt som Storm, og jeg har stor tro på at disse – i tillegg til spørsmålene rundt bandets egenart – vil bli ordnet opp i etterhvert som Storm vokser inn i sitt eget skinn. Folk som får anafylaktisk sjokk av kommersiell metalcore vil selvfølgelig ikke la seg overbevise av ‘Invincible’, men for metalcore-agnostikere som meg selv er Storm et sterkt tillegg til den spede bølgen av ny, norsk metalcore ledet an av band som FixationStorm leverer en kruttsterk debut på EP-en ‘Invincible’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Abbath – The Book of Breath

Ute nå via Season of Mist

Abbaths kommende plate ‘Dread Reaver’ er rett rundt hjørnet, og som en siste(?) smakebit får vi servert «The Book of Breath», som kanskje er den mest varierte singelen vi har fått høre fra plata. Låta følger formlene som særlig ble etablert i førstesingelen «Dream Cull», der den tidligere Immortal-frontmannens svartmetallteft kles i en mer eller mindre tradmetallsk drakt med tunge, flotte grooves.

Dette sørger for en ganske jevn og god kvalitet og en kompromissløs energi i låta, og et ess i ermet introduseres når et velfungerende, mørkt og rolig parti får prege midtpartiet. Jeg vil nok imidlertid si at produksjonen gjør «The Book of Breath» en aldri så liten bjørnetjeneste, der man særlig i hovedpartiet får servert såpass mye trøkk og volum at det minner om et skamløst slag i 2000-tallets loudness war – det er imidlertid låtas trøkk som først og fremst preger denne siste opptakten til ‘Dread Reaver’.

Skrevet av Alexander Lange


Confidential – Salvation

Ute nå via Massacre Records

«Salvation» er kanskje den beste singelen fra Confidentials kommende debutplate ‘Devil Inside’. Dette symfoniske metallbandet har aldri imponert stort som følge av originalitet, men serverer på sitt beste solid musikk etter sjangerkonvensjonene, og på «Salvation» treffer de blink i flere henseender. Det tenor-befengte hovedtemaet synes jeg er nokså over-the-top, men for øvrig byr Confidential på solide riff og vokalmelodier. Etter den litt søvnige balladen «Forever Angel» har vi dermed fått smake på en låt som vitner om at ‘Devil Inside’ kan bli en riktig så solid affære for fans av den symfoniske metallskolen.

Skrevet av Alexander Lange


Mortemia – «Lost Horizon»

Ute nå via Veland Music

Elektroniske pulser og eventyrlig pianospill leder oss inn i den åttende leveransen med symfonisk metall fra Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Ny låt betyr ny sangerinne, og i denne omgang er det Erica Ohlsson fra Metalite som får gleden av å sette sin klokkeklare røst opp mot Velands veldige brøl. Sentralt for Mortemias låtsuksesser er selvfølgelig de velskrevne og fengende instrumental-arrangementene til Veland, og «Lost Horizon» skorter – i likhet med skivas tidligere singler – ikke på musikalske detaljer å la seg forlyste over. 

Etter den scene-settende introduksjonen kommer får vi servert et av Velands vektige riff, pyntet i kantene med kromatiske detaljer og hvinende harmonics. Den velkjente «skjønnheten og udyret»-dynamikken etableres over de growlede versene og de fengende refrengene, der sistnevntes kaskader av piano og himmelsplittende vokal-bidrag er spesielt verdt å nevne. Dette er kanskje den første låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ som oppleves som til forveksling lik tidligere materiale, og den har litt problemer med å skille seg ut fra mengden. Hadde «Lost Horizon» vært den første låta jeg hadde hørt fra skiva hadde den dog vært et umiddelbart høydepunkt, hvilket understreker at det ikke er kvaliteten på låtmaterialet det står på. Vi kommer stadig nærmere muligheten til å lytte gjennom Mortemias andre skive i sin helhet, og det råder liten tvil for øyeblikket om at den kommer til å være en av de sterkeste norske singel-kolleksjonene ved årets slutt.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Insense – «Spawn of the Wicked»

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Insenses retur (til scenen, i det minste) er en av de mest etterlengtede vendingene i den norske metallscenen for mitt eget vedkommende, ettersom bandets ‘Burn in Beautiful Fire’ var en av de få norske platene som virkelig klarte å fange den flyktige oppmerksomheten til min yngre utgave. I tillegg til konserten på Parkteateret (kom til Trondheim, pliiis) i mai har bandet begitt seg ut på en «B-sides bonanza», hvilket vil gi oss et knippe uutgitte låter fra bandets innspillingsarkiver. Den første låta ut, «Spawn of the Wicked», kommer fra innspillingen av bandets debut ‘Soothing Torture’, og er en eksplosiv liten sak som er like potent som låtene som faktisk fikk plass på skiva.

En brutal, perkussiv åpning leder inn i et Lamb of God-aktig riff som kunne vært hentet ut av bandets ulmende, illsinte ‘As the Palaces Burn’-periode. Noen sære akkordvalg sender så tankene i retning Voivod (av alle mulige band), før versets oppfinnsomme rytmikk minner meg på hvor mye fattigere den norske groove/metalcore-scenen har blitt i fravær av ny Insense. Broen pisker opp en uhyggelig og foruroligende stemning ved hjelp av streng-gnisninger, massive, ugjennomtrengelige akkorder og kvalte skrik, og låtas refreng leverer all den trøkk man måtte måtte håpe på når man trykker play på en ny og ukjent Insense-låt. Om det så bare er for noen live-datoer og et knippe ukjente b-sider er jeg sjeleglad for å ha det formidable Follo-bandet tilbake i aksjon – men det er jo alltids lov å håpe at fremføringen av gamle låter gir en trang til å skrive nye. «Spawn of the Wicked» er en veritabel «blast from the past», og et gledelig gjensyn med en undervurdert gruppe fra den moderne, norske metallhistorien.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Perfect Nme – The Perfect Enemy

Usignert, ute på strømmetjenester

«The Perfect Enemy» er Perfect Nmes første slipp av ny musikk siden de slapp debutplata ‘Remains to be Seen’ i 2020. Dette bandet har en ganske solid forankring i klassisk tungmetall og -rock, om enn med hint av thrash, men er også preget av litt mer moderne groove metal-takter. Sånn sett følger også «The Perfect Enemy» bandets formler mer eller mindre til punkt og prikke, og får frem det Perfect Nme også er gode på i så måte.

Denne låta byr på habile riff, taktfast groove-følelse og et velfungerende refreng. Den mangler nok en klar nok egenart til at bandet skiller seg ut i et allerede velutforsket sjangerlandskap, og jeg har også litt problemer med at jeg ikke synes de rolige ballade-partiene på hver ende av låta passer så bra med resten. Like fullt er «The Perfect Enemy» en solid låt, og vitner om at Perfect Nme kan det å frembringe habilt metallhåndverk.

Skrevet av Alexander Lange



Strøm – «Split»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Strøm er et norsk/tysk metallband som gjennom storslagne, atmosfæriske instrumentallåter søker å beskrive Nord-Norges spektakulære natur. På sin nye låt «Split» har de fått med seg vokalisten fra det tyske bandet Wasabi, og resultatet er en strømlinjet rock/metal-låt som skjener mellom behagelige fønvinder og krappere vindkast i form av henholdsvis rolige vers og jagende refrenger. 

Det første som møter oss på «Split» er tumlende trommer og gitarer, der sistnevnte har en sprø, bluesy tonekvalitet som ikke opptrer så ofte i metallisk kontekst. Det dynamiske spillet mellom vers og refreng gir Tristan fra Wasabi rikelig med rom til å utfolde seg i; et rom den drevne vokalisten fyller med kraftig belting og smakfulle melodilinjer. For min egen del kunne miksen gjerne vært litt kraftigere, ettersom de tyngre øyeblikkene ikke helt klarer å ta tak i kragen og filleriste lytteren til den grad materialet fordrer. Ser man bort ifra dette er det mye å like ved «Split», der spesielt det snirklende riffet som støtter opp under låtas andre refreng er et flott touch. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Nordjevel – Within the Eyes

Ute nå via Indie Recordings

Etter å ha sluppet et av fjorårets beste norske metall-EP’er, ‘Fenriir’ viser det erfarne svartmetallmannskapet i Nordjevel at de fortsatt har mye krutt på lager med singelen «Within the Eyes». Denne låta føyer seg inn i rekka av Nordjevel-låter som blander svartmetallens intensitet med mange av de tekniske finurlighetene man finner særlig i moderne dødsmetall, ikke helt ulikt det man kanskje har vært borti mens man har hørt på band som 1349.

Resultatet er en frenetisk, fryktinngytende cocktail av en låt. Hovedtemaet sørger for en utålmodig og hektisk start, og derfra drar Nordjevel lytteren gjennom både groovy mid-tempo-partier og illsinte svartmetalldeler. Det er særlig de sistnevnte som faller i smak hos meg når de åpner lydbildet ca. midt i og på slutten av låta, men det er riktignok i forlengelse av at Nordjevel også klarer å balansere de ulike elementene man er innom i helheten på en gjennomført måte. På tross av at låta med sine ganske distinkte deler kan føles litt fragmentert, er «Within the Eyes» dermed en låt jeg trygt kan anbefale for alle som har sansen for virkelig heseblesende ekstremmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Slagmaur – Ritual Dogs

Ute nå via Nekkbrekk Productions

Det trønderske svartmetallbandet Slagmaur har sluppet ny musikk for første gang på tre år, men har da også sluppet en låt som uttrykks- og produksjonsmessig ligger tett opp mot singelen «Wildkatze» fra 2019. «Ritual Dogs» fremstår i og for seg også som en vaskeekte Slagmaur-låt der norske svartmetalltradisjoner følges til punkt og prikke på dette bandets særegne måte. I denne låta brukes for eksempel iskalde moll-akkorder og -arpeggioer for det de er verdt og med stort hell, noe som gir låta en flott atmosfære kombinert med at særlig hovedtemaet er ganske så fengende. Særlig avslutningspartiet der rytmikken blir litt løsere i formen og gitarmelodiene blir lenger er skikkelig fett.

Det mer spesielle ved låta ligger i Slagmaurs veletablerte tendens til å bruke utrolig fuzzete gitarer som nesten sender assosiasjoner til hybridene mellom svartmetall og shoegaze. Dette kan nok sies å bli hakket for dominerende i produksjonen, men det tilfører like fullt en egenart, og gir en litt distinkt farge på et stykke svartmetall som i all sin prakt egentlig er ganske typisk.

Skrevet av Alexander Lange



Haunted by Silhouettes – «Flock»

Ute nå via Eclipse Records

Trondheims-bandet Haunted by Silhouettes girer opp til utgivelsen av sin nyeste EP ‘No Man Isle’ med den hardtslående singelen «Flock». Som tittelen tilsier omhandler låta de utallige, meningsresirkulerende saueflokkene som for øyeblikket legger beslag på det kollektive debattforumet, samtidig som bandet oppfordrer samtlige lyttere til selv-refleksjon i det som er en trøblete og vanskelig tidsalder. 

«Flock» er reist på mørk og teknisk riffing i skjæringspunktet mellom melo-death og Parkway Drivesk metalcore, frontet av en kar (Mathias Jamtli Rye fra Blodtørst) som låter som en nær slektning av Randy Blythe. Dette passer for så vidt godt – låtas sosio-politiske brodd tatt i betraktning – selv om det skal sies at Haunted by Silhouettes leverer kritikken sin på langt mindre direkte og konfronterende vis enn sin amerikanske motpart. Det som selger låta for mitt eget vedkommende er det storskalerte og Insomnium-aktige refrenget, samt den tekstlige oppfordringen til selvransakelse fremfor å legge ansvaret over på omgivelsene for alt som måtte skjære seg i det større bildet. Omtenksomme som de er gir bandet oss et øyeblikks ro til å utøve denne selvrefleksjonen ved låtas slutt – en ro som dog akkompagneres av foruroligende, apokalyptiske drønn i det fjerne. Haunted by Silhouettes iakttar verden gjennom en vidvinklet linse på sin nye singel «Flock».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Fjøsnisse – «Den Forlatte Kirke»

Ute nå via Screaming Skull Records

Mørk og mytisk nasjonalromantikk fortsetter å være toneangivende på den nyeste singelen til det norske enmanns-svartmetallbandet Fjøsnisse. Der den forrige singelen «Midnattstime» var en ode til den grublende nattevandrer, er «Den Forlatte Kirke» en stemningsfull beskrivelse av et svunnet, lokalt knutepunkt i det tidligere norske bygdelivet. 

Etter en støvete og gulnet folkemelodi åpner Anders Vada – mannen bak prosjektet – flomportene for den stormfulle men melodiske svartmetallen som kan sies å være Fjøsnisses signatur. Det instrumentale åpningsstrekket er langstrakt og utbrodert, og maler den gamle, nedbrutte kirkefasaden i bryske trekk. Drivende black’n’roll og post-svartmetalliske bobler av atmosfære finner atter plass i Vadas mangefasetterte låtkonstruksjon, hvor de mest virkningsfulle seksjonene er versets hektiske gitarer og Djevelske vokal, samt kirkespiret av en melodi som strekker seg mot himmelen ved slutten av låtas bro. Rekapituleringen av åpningsmelodien knytter så en fin sløyfe rundt den helhetlige opplevelsen; en opplevelse som rivaliserer de sterkeste øyeblikkene fra fjorårets ‘Vord’ på både musikalsk og tematisk plan. «Den Forlatte Kirke» er et effektivt stykke melodisk svartmetall, hvilket lover godt for utgivelsen av ‘Fjord og Fjeld’ i mai. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

KINGSEEKER – Daily Reminders

Review: “Daily Reminders” by Kingseeker – Metal Noise
Ute nå via Bringsli Records

På én side er nok KINGSEEKERs ‘Daily Reminders’ et klart uttrykk for stammespråket som sprang ut av 2000-tallets store bølger av metalcore. Denne debutskiva byr på et musikalsk uttrykk som utvilsomt ligger tett opp mot storhetene herfra, og i mangel på spesielt egenartede grep og overveldende kvaliteter, vil den nok dermed ha vanskeligheter med å omvende sjeler som ikke allerede har funnet seg til rette i sjangerlandskapet. Med drypp av djent, alternativmetall, melodisk death metal og post-hardcore byr KINGSEEKER her på melodier, grooves og tekniske grep som tidvis fremstår litt vel anonyme og velkjente, og som dermed er avhengig av lyttere som har en sterk forkjærlighet for elementene i seg selv.

Så finnes det på den andre siden også gode argumenter for å gi ‘Daily Reminders’ en real sjanse – selv om man ikke er fullblods metalcore-entusiast. KINGSEEKER evner nemlig å utstråle en overbevisende lidenskap på denne plata, noe som gjør at de heller åpenbare likhetstrekkene med andre band innenfor sjangeren på sitt beste også fremstår smakfulle, inspirerte og beundringsverdige. ‘Daily Reminders’ er en plate som for meg til tider har vanskeligheter med å fremstå minneverdig, men som også byr på noen virkelig sterke øyeblikk.

Det er nok vokalen som tilføyer det meste av lidenskapsfølelse på ‘Daily Reminders’. Her ligger nemlig et energinivå som på sitt beste minner om det man får servert av noen som Dillinger Escape Plans Greg Puciato eller Converges Jacob Bannon. Det bidrar for eksempel mye til at andrelåta «Unto Us» er en skikkelig tilfredsstillende kruttønne, og at man også mange andre steder får servert en hemningsløs intensitet som får en til å tørste etter en live-opptreden. De forvrengte gitarakkordene i versene på «A Life You Neglected» bidrar til et tilsvarende høydepunkt, og «Empires» drar intensiteten i enda litt mer interessante retninger i form av å være en smakfull post-hardcore-flørt.

Platas ubestridte høydepunkt er imidlertid låta «Butterflies». Denne treminutteren er et virkelig vellykket stykke metalcore-håndverk, og er et eksempel på at man med utgangspunkt i velkjente elementer kan by på noe som føles inspirerende og friskt. Gitarene leverer her et sterkt, melodisk hovedtema, vokalen tilfører en akkurat passe dose råskap, og refrenget er denne platas desidert mest potente parti.

Så kan man også nevne at refrenget på «Broder» også må kunne sies å være et sterkt forsøk, og at man i avslutningssporet «Imposter Syndrome» får servert et av de kuleste og mest groovy riffene på plata. Men etter en slik oppramsing vil man nok også måtte ende opp med å påpeke noen av platas svakere ledd. ‘Daily Reminders’ byr – i forlengelsen av det jeg nevnte innledningsvis – nemlig også på noen låter som går ganske raskt i glemmeboka. Preludiet og tittellåta føles for eksempel som et blasst forsøk på å etterligne et band som Vildhjarta, og fremstår som en liten dose venteromsdjent man nok kunne klart seg foruten. Låter som «Copium», «Umbra» og «Oceans of Regret» blir også litt som skygger av det man må tro er inspirasjonskildene, og evner ikke på samme måte som de sterkeste sporene å tilføre en intensitet som veier opp. ‘Daily Reminders’ er nok også en plate som med sine mange, intense spor overdoserer litt i en gjennomlytting og som dermed burde vært litt kortere.

På tross av ikke å være sterk i alle ledd er likevel ‘Daily Reminders’ en virkelig prisverdig debutplate. På sitt beste gir KINGSEEKER her nemlig uttrykk for en lidenskap som smitter og som gjør det klart hva slags potensiale som ligger i metalcorens energinivåer. I så måte blir dette bandet også en velkommen fargeklatt i en norsk metallscene som ellers ikke akkurat er overbefolket av band innenfor denne sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange  




Vadatajs – The Goddess of Winter and Death, Morana

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Vadatajs er et DSBM-band (Depressive Suicidal Black Metal) fra Skjetten bestående av to latviske karer; det virker i alle fall slik dersom man tolker de mange hintene duoen strør rundt seg. Aliasene deres «Velna Kalps» og «Meness» er av latvisk opprinnelse, hvorav førstnevnte betyr «djevelens tjener», og sistnevnte viser til den baltiske måneguden. Det viktigste hintet er vel kanskje bandnavnet Vadatajs, som jeg i min omtale av deres forrige utgivelse ‘Mine Kingdom Lost’ glemte å nevne at referer til en gruppe ondskapsfulle skapninger innenfor latvisk mytologi som er ansvarlige for at folk går seg vill i skogen. Denne mytologiske forbindelsen er viktig å være klar over når man skal ta for seg prosjektets nyeste EP, ettersom den titulære Morana selvfølgelig også er en mytisk entitet innenfor latvisk folklore. 

På ‘The Goddess of Winter and Death, Morana’ tar Vadatajs med seg biter av latvisk mytologi og putter dem inn i sin sedvanlig lav-oppløste form for DSBM. En av de mest åpenbare forskjellene fra bandets tidligere utgivelser, er at de lange og ustrukturerte låtene har blitt erstattet med noen langt mer konsise og intuitive konstruksjoner. Utenom denne form-messige oppgraderingen henger mye av de uttrykksmessige elementene igjen fra ‘Mine Kingdom Lost’, spesielt de Windir-aktige, folkemetalliske kontrapunktene og de sprakende, intense strekkene med støyende svartmetall. 

Dønninger av mørk ambiens og smertet jamring kommer sigende ut av anlegget ved åpningen av «The Fool». Tung, drivende svartmetall og strømlinjeformede melodier veksler om å oppta rampelyset, før noen nesten funeral doom-aktige, katedralske rengitarer senker belysningen drastisk. En makaber vals setter punktum ved det sterke åpningssporet, før en hektisk storm av ‘777 Sect(s)’-aktige, dissonerende svartmetall annonserer tittelsporets ankomst. Denne intensiteten blir balansert ut med de nevnte melodiske vevene av Windirsk folketonalitet, før brutale rytmiske inndelinger og slangende gitarlinjer gir avslutningen et overraskende dødsmetallisk preg. 

Den glidende overgangen inn i «Mana Melna Sirds Tevi Padara Tumsu» leder inn i et lengre lavmælt og atmosfærisk strekk, fylt av effektbelagte synther og en ensom, gebrokken gitarduett. Etter to og et halvt minutt entrer resten av bandet, og bølger av sørgmodig svartmetall slår over ripa på lytterens skute. Vadatajs sin nyeste EP gjenbruker en del av de ideene som funker best, og den makabre valsen som avsluttet «The Fool» får en make i valsen som avslutter utgivelsen. Det er ikke slik at alle de låtskriver-messige vendingene på ‘The Goddess of Winter and Death, Morana’ er av konsekvens, men jeg vil likevel påstå at Vadatajs har tatt et betydelig steg fremover når det kommer til låtskriving på sin nye EP. Den desperate overbevisningen og de eksperimentelle impulsene som var å spore på ‘Mine Kingdom Lost’ har dog blitt noe dempet på ‘The Goddess…’, så jeg håper at bandet klarer å finne en balanse mellom presisjon og kreativ lunefullhet på en eventuell andreskive. ‘The Goddess…’ er uansett en over gjennomsnittet god Bandcamp-svartmetallutgivelse, og burde falle i smak for fans av sviende, svarte uttrykksformer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Doedsjarl – Svarter Natt Ov Min Dod

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Doedsjarl er et splitter nytt kunstnerisk samarbeid mellom to anonyme trondheimsinnbyggere; «Doedsjarl», som har ansvar for all musikk, tekst og ideologi, og «Ulvehale», som har ansvar for prosjektets visuelle utforming. Sammen har de skapt et prosjekt som på overflaten formelig oser av primitivt mørke – som eksemplifisert via den støyende lo-fi-produksjonen og det kull-aktige, håndtegnede coveret. Dersom man setter seg ned med de tre låtene som utgjør gruppas demodebut ‘Svarter Natt Ov Min Dod’, så vil man fort innse at det gjemmer seg noe langt mer krevende og eksperimentelt under Doedsjarls ortodokse fasade.

Ved første øyekast minner ‘Svarter Natt Ov Min Dod’ mye om en ukjent svartmetalldemo fra 90-tallet, men åpningssporet «Svartnatt» bruker liten tid på å åpenbare Doedsjarls kromatiske og uortodokse harmonikk. Det virker til tider som at de to gitarstemmene står i konflikt med hverandre, og sammen med den støyende produksjonen fremtoner demoen seg som en tett og kvelende klangmasse. Dette gjør at musikken oppleves som krevende og avstraffende, men de sære kombinasjonene av gitarstemmer gir også låtene et delirisk, hallusinatorisk preg. Hvorvidt denne tilnærmingen til harmonikk er intensjonell eller uintensjonell er vanskelig å si, men det oppstår altså noen magiske øyeblikk over demoen som følge. 

Doedsjarl er heller ikke redde for å tøye den tidsmessige strikken, som «Min Død»s ti minutter-lange spilletid viser. Ideene får rikelig med tid til å utfolde seg, samtidig som «Doedsjarl» veksler mellom partier akkurat ofte nok til at ikke ensformigheten inntreffer. Låta kan grovt sett oppsummeres som en kombinasjon av Paysage d’Hivers tidsperspektiv og Krallices eksperimentelle harmonikk på deres selvtitulerte skive, alt puttet inn i en lydproduksjon som er hentet ut av 90-tallets mest primitive svartmetallskiver. 

«Mørk Skog» avslutter skiva med en serie lange, slake dønninger av mektig svartmetall. Massive og truende akkorder velter ut av høyttalerne med  urovekkende regelmessighet, hvilket ikke blir mindre forstyrrende av «Doedsjarl»s fjerne og desperate skrik. ‘Svarter Natt Ov Min Dod’ er en demo som er såpass lav-oppløst og støyende at den mest sannsynlig ikke vil appellere til andre enn den mest masokistiske svartmetall-elite. For de av dere som er villige til å lutte øre vil demoen derimot avsløre en eksperimentell og spennende tilnærming til primitiv svartmetall som rommer et betydelig potensiale for videre utvikling.  

Skrevet av Fredrik Schjerve