Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Leprous – «Running Low»

Kan være et bilde av natur, himmel og tekst som sier 'RUNNING LOW'
Ute nå via InsideOutMusic

Etter 20 år som band er det progressive rock/metal-bandet Leprous fremdeles opptatt av å eksperimentere med måten de arbeider på. Bandet har uttalt at deres kommende plate ‘Aphelion’ bærer preg av en friere og mer instinktiv tilnærming til låtskriving, en justering bandet har gjort bevisst for å unngå perfeksjonismens paralyserende lenker. «Running Low», den andre singelen og åpningssporet på den kommende plata startet for eksempel som en halvhjertet innspilling på vokalist Einar Solberg sin mobil, som etter litt utvikling viste seg å romme spirene til en storslått og dynamisk komposisjon.

I likhet med «Castaway Angels» demonstrerer «Running Low» en mer kommersiell og tilgjengelig versjon av Leprous, uten at bandet må ofre noe av sin kreative potens i prosessen. Det perkussive pianospillet som åpner låta ligger som en foruroligende puls under Solbergs bluesy vokaler, en kombinasjon som nesten kan minne om den Spirituals-inspirerte protestmusikken til sveitsisk-amerikanske Zeal & Ardor. Sakteflytende strykere gir låta et moderne filmatisk preg, og det dynamiske spillet til samtlige av bandets fremragende musikanter skaper et organisk vev av stadig akkumulerende detaljer. Den oppbygde spenningen får som forventet sin forløsning, men i et funk-tungt, fengende og radioklart refreng heller enn i en metallisk eksplosjon av vrengte gitarer. I kjent Leprous-ånd virker sluttproduktet både grundig gjennomkomponert og uunngåelig i sin logiske fremdrift, og når de veldige melodiske melismene entrer over gitarenes spente sener rundt 04:20 blir det umulig å ikke danne seg skyhøye forventninger til bandets kommende plate. Leprous opprettholder statusen som et av Norges mest konsistente og eventyrlystne band på «Running Low».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Deathcult – Pseudocommando

Ute nå via Edged Circle Productions

Låta «Pseudocommando» er det bergenske svartmetallbandet Deathcults første smakebit på ‘Bestial Recordings’ – en sann dose råskap på tre låter som gis ut via Edged Circle Productions i august. ‘Bestial Recordings’ fremstår som et slags gjensyn med demo-dagene de aller fleste ekstrem-metallband en gang har befunnet seg i, noe som henger sammen med at EP’en(?) rett og slett er spilt inn på øvingsrommet med lydkvaliteten det innebærer.

Kanskje er det bare et helhjertet forsøk på å søke svartmetallens råskap; uansett fungerer produksjonsvalget i godt samspill med Deathcults teft som relativt erfarent svartmetallband på «Pseudocommando». Dette er svartmetall i mid-tempo der man får klare hint mot undersjangerens tidlige, riffbaserte dager, da nesten med en liten smak av black’n’roll, noe som nok ikke fremstår helt overraskende gitt Deathcults tidligere utgivelser. Denne seks minutter lange låta sirkler i stor grad rundt ett hovedriff, og selv om det i utgangspunktet kan fremstå litt ensformig, klarer bandet på et vis å opprettholde et godt, drivende momentum gjennom det hele – dermed ender «Pseudocommando» i all hovedsak opp som en umåtelig tøff svartmetall-låt.

Skrevet av Alexander Lange

DRITTMASKIN – Når Dei Kjem For Å Ta Meg

Kan være kunst
Usignert, ute nå via strømmetjenester

Noen begynner kanskje å lure på hvor mange singler DRITTMASKIN har tenkt til å diske opp før plata ‘Svartpönk’ lander – men nå er plata ikke langt unna, og «Når Dei Kjem For Å Ta Meg» er nå en gang her. I singel-opptakten til ‘Svartpönk’ har pendelen svingt mellom låter som først og fremst følger DRITTMASKINs velkjente sjangerhybrid som det siktes til i albumtittelen og litt lengre, progressive og forfriskende låter. Her havner «Når Dei Kjem For Å Ta Meg» greit i første kategori, der elementer fra svartmetall, thrash-metall og hardcore-punk havner i smeltedigelen sammen. Kvaliteten på de hurtige riffene er ikke å si noe på all den tid bandet følger ganske velkjente konvensjoner, hooket fungerer ypperlig, og velsmakende krydder kommer med den raske gitarsoloen mot slutten. Dermed kan vi nok en gang anbefale DRITTMASKINs nyeste singel og glede oss enda mer til plata kommer.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – «Who Do You Serve?»

Dark Delirium: Who Do You Serve | NRK P3 Urørt
Usignert, ute på strømmetjenester

Det unge melo-death/metalcore-bandet Dark Delirium er ikke tilfreds med å hvile på laurbærbladene. Etter en solid debut-utgivelse må jeg kun en uke senere heise meg opp i anmelder-sadelen for å skrive om nok et stykke musikk fra rogalendingenes hold, en politisk-ladet molotov av en singel ved navn «Who Do You Serve?». Låta er skrevet i samarbeid med faren til bandets søskenpar (en befaren musiker ved navn «XE»), som i tillegg til å svinge fjærpennen også bidrar som gjestevokalist på innspillingen.

«Who Do You Serve?» slår meg som en låt som ble skrevet på kort tid for å testkjøre en side av uttrykket til Dark Delirium som ikke har blitt utforsket tidligere. Låta innehar noe av den krasse og konfronterende karakteren til 90/00-tallets groove-kjemper både i tekst og musikk, ispedd en forpunket grasrot-energi i form av «XE»s røffe vokaler. Jeg skrøt jo mye av den skarpe produksjonen på ‘Fallen’, og dermed merket jeg meg tidlig at produksjonen på «Who Do You Serve?» virker noe forhastet i forhold– spesielt growlingen låter litt spedere og tynnere enn på debut-plata. Det instrumentale trøkket er det derimot ingenting å si på, og det smeller godt i anlegget når Dark Delirium kaster vekta si bak tromme- og gitarspillet.

Som testing av et samarbeid vi neppe har sett for siste gang fungerer «Who Do You Serve?» helt fint, om så den ikke helt klarer å nærme seg nivået til de sterkeste låtene bandet har levert så langt. Pluss skal bandet også få for å la seg opprøre av urettferdighetene som berører våre brødre og søstre på andre siden av Atlanteren, selv om de stadige oppfordringene til å ta livet av politimenn slår meg som litt i overkant selv til performativ låttekst å være. Dark Delirium oppretter en mellom-generasjons låtskriver-pakt på «Who Do You Serve?».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Furan – Ingen tilgivelse

Usignert, ute på Bandcamp

Furan er et doom-inspirert svartmetallprosjekt som drives av haugesunderen Øystein Vågshaug, som også står bak for eksempel Warskull. Nå er prosjektet tilbake med en singel etter allerede å ha rukket å slippe to EP’er i 2021, og lite er for så vidt nytt under solen. Det jeg ved tidligere anledninger har merket meg som Vågshaugs styrke i flere prosjekter er mannens evne til å oppdrive gode, melankolske temaer innenfor ganske så habile komposisjoner der doom-metall og svartmetall smelter godt sammen. Det skjer også på «Ingen tilgivelse», som åpner i et mer kaotisk svartmetall-landskap flyter over i et treigere og mer melankolsk tema via et rolig oppbrudd med clean-vokal. Men så er det vokalen, da, som fortsatt er Furans store akilleshæl, der clean-vokalen blir for sur og skrikevokalen for veik og lavmælt. Det legger en demper på en lytteropplevelse der mye ellers faller fint på plass.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Grotesque Hysterectomy – Dødsavantgard 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Å kalle plata si for ‘Dødsavantgard’ signaliserer, om ikke annet, en uvillighet til å føye seg etter etablerte sjangertroper eller kopiere tidligere prestasjoner. Om man velge å legge vekt på ordet på ordet «avantgard», signaliserer det egentlig noe mye mer dramatisk enn som så, ettersom betegnelsen vanligvis blir brukt om kunst som virkelig bryter grenser og peiser på inn i farvann ingen andre har besøkt tidligere. I den forstand presterer nok ikke tredjeplata til det eksperimentelle dødsmetallbandet Grotesque Hysterectomy fullstendig å gjøre ære på sin egen prosjektbeskrivelse. Om vi derimot velger å dømme etter platas uvillighet til å anvende etablerte sjangertroper og kopiere tidligere prestasjoner, ja da får pipa brått en annen lyd. 

‘Dødsavantgard’ er nemlig en kreativt overtent klasebombe av en skive. Det basale uttrykket dreier seg rundt en hektisk og reaktiv kombinasjon av dødsmetall og grindcore, men Grotesque Hysterectomy kaster så mye annet sjangergraps inn i sin allerede overfylte kjele at «dødsgrind» ikke er en tilstrekkelig betegnelse. Denne kreative «fuck it»-impulsen minner meg i grunn mye om bråkebøttene i Beaten to Death og Tottal Tömming (Morten Müller fra sistnevnte står forresten for vokalen på ‘Dødsavantgard’), om ikke så mye i sound, så i alle fall i sin kreativt sprelske natur.

Ettersom ‘Dødsavantgard’ gjør unna sitt fornødne på kun en halvtime, hadde det vært synd om den kastet bort tiden på sjangereksperimenter som ikke umiddelbart sprenger høyttaleren som om den skulle vært postkassen til en handlingslammet 80-åring. Dette er Grotesque Hysterectomy fullstendig klar over, så med unntak av den luskende og bass-forankrede broen på «Exema Erotica» blir vi utelukkende servert kinaputter og splintløse håndgranater på bandets nye skive. «Cranium Fear» åpner showet med en høyoktan og thrashende spurt, før «Half Life» veksler mellom svimlende Deathspell Omega-arpeggioer og kvernende dødsmetall-bunn på fornøyelig vis. Denne vekslinga mellom skingrende dissonans og tremulerende dødsmetallriff er en sentral karakteristikk ved ‘Dødsavantgard’, og en av de få røde trådende som gjør at ikke utgivelsen går opp i sømmene. 

For med den mengden sære kombinasjoner av uttrykk man finner på ‘Dødsavantgard’ er det et under at reisen ikke oppleves som mer humpete enn den gjør. «Sexual Patina» (æsj) rekker ut en kaldsvettende hånd i form av en sjøsyk Jute Gyte-lead, før den kollapser i en sentrifuge av gledessenter-aktiverende rytmegymnastikk; «Worship» er som om Virus prøvde seg på støyrock og post-hardcore, ledet an av Alexander Konings shufflende og flyktige trommespill; og tittelsporet er så tjåka full av Voivodske teksturer at den kunne ploppa inn på ‘The Wake’ uten at noen leet et øye. Jeg har skriblet ned mye andre referanser og sammenlikninger i notatblokken min jeg kunne ha dratt frem, men dere har tatt poenget: ‘Dødsavantgard’ er en tettpakket utgivelse.

Og ja, dette idé-messige mangfoldet gjør at ‘Dødsavantgard’ kanskje ikke akkurat hevder seg blant de beste helhetlige album-opplevelsene i 2021. På samme tid er denne forakten for homogene byggesteiner et slags organiserende prinsipp i seg selv, og jeg kjenner at jeg bryr meg mindre og mindre om storstrukturens skavanker jo lenger jeg oppholder i dets kaotiske indre. Låtene på ‘Dødsavantgard’ er nemlig noen ordentlige dødsgrind-perler, og langlivede nok til at jeg kommer til å spinne dem gjennom sommeren. ‘Dødsavantgard’ er en forrykende og heseblesende tur gjennom dødsgrindens biologiske maskineri, og en utgivelse jeg kan anbefale alle fans av sjanger-agnostisk brutalitet.  

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dark Delirium – Fallen 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Dark Delirium er et metalcore-band fra Rogaland bestående av tre musikere: Halvar Moen på ledegitar, og brødrene Simeon og David Jakob Ekse på henholdsvis rytmegitar, bass og trommer (Simeon) og vokal (David Jakob). Gruppen har tidligere sluppet en EP ved navn ‘Rise’ og singelen «Slave of Darkness», som begge har blitt omtalt på bloggen. I omtalene mine rettet jeg et kritisk søkelys mot bandets låtstrukturer, enkelte produksjonsvalg og låttekstenes noe overbrukte språklige bilder, samtidig som jeg understrekte et potensial som jeg fortsatt mener er rimelig enkelt å skue i bandets mørke men tilgjengelige metalcore. På debutplata ‘Fallen’ virker det som at Dark Delirium har tatt mye av kritikken til seg, og resultatet er et knippe nye låter som utvilsomt er noen av de beste den unge trioen har servert oss så langt. 

Borte er også den overlange introen fra debut-EPen, erstattet med en kort og stemningsskapende sirenesang kalt «Delir (Intro)». En dybdeladning detonerer i det fjerne, og et riff som kan minne om Gojiras nyere og alternativ-inspirerte materiale annonserer begynnelsen på tittelsporet «Fallen». Det blir umiddelbart tydelig at produksjonen har fått seg et betydelig løft siden sist; borte er ubalansen mellom instrumenter og lydeffekter, erstattet med en klarhet og trøkk som virkelig tydeliggjør gruppens kommersielle potensiale. Det kommersielle aspektet styrkes også ved at materialet på ‘Fallen’ fremstår som gjennomgående komplett, med en balanse mellom detaljer og strømlinjeformede teksturer som gjør at låtene sklir ned på høykant. 

«Dark Secret» og «Slave of Darkness» er de to klareste høydepunktene på platas første halvdel. Førstnevnte har et av platas beste refrenger, et hardcore-aktig dragsug med vokaler som kunne vært skrevet av en ung M. Shadows, etterfulgt av et tungt og tilfredsstillende breakdown. «Slave of Darkness», på sin side, har en fabelaktig sammenbundet introduksjon som leder inn i et mørkt og chuggende vers. Det er ikke slik at Dark Delirium har pusset vekk alle strukturelle skavanker på sin nye skive, men ratioen flause versus fulltreffer har begynt å lene seg overveldende mot sistnevnte. Minneverdige øyeblikk finner vi også på platas andre halvdel, den In Flames-aktige «Tomb» og «Dying Light»s progressive dødsmetall-infleksjoner er spesielt verdt å nevne. 

Selv om Dark Delirium har tatt betydelige skritt i riktig retning på sin debut er det fortsatt ting som må adresseres dersom bandet ønsker å klatre enda lengre opp i det norske metalcore-hierarkiet. Låtene på ‘Fallen’ har en tendens til å begynne utrolig sterkt, med introer og vers som bygger på hverandre på utsøkt vis, men som mangler de store og virkningsfulle refrengene metalcore av dette kaliberet trenger. Soloene og ledegitarene er voldsomt underutviklet i forhold til det bunnsolide riff- og rytmearbeidet vi finner i gitarspillet ellers på plata, og tekstene klarer ikke helt å legge fra seg de overbrukte metaforene som dominerer metalcore-sjangerens mest utleverende hjørner. La ikke disse punktene lure deg til å tro at ‘Fallen’ er noe annet enn en uvanlig sterk debut fra et såpass ungt metalcore-band, Dark Delirium er allerede tidlig ute med å peile seg inn på et mørkt, stemningsfullt og post-vinklet take på sjangeren de er ene og alene om i norden. Et par år nedover i løpet ser jeg det ikke som usannsynlig at trioen kan levere en ordentlig milepæl innenfor norsk metalcore, men for øyeblikket får vi se oss fornøyde med å nyte fruktene av et dedikert, ungt band som fyrer på alle sylindrene. Dark Delirium stepper up sitt eget game på sin debutplata ‘Fallen’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Plog – Mag Mell

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Debutplata til Stoner/Doom-bandet Plog åpner med et par akvatiske, effekt-belagte gitarer som summer rundt hverandre i et minutts tid, som skimrende oljesøl i en vannoverflate. En sort og elektrisk ladet sky materialiserer seg ut av tomrommet over vannflaten, og etter et knapt, spenningsfylt sekund starter en stri strøm av enorme, magmatiske stoner-riff og skrallende trommespill. I løpet av sine første par minutter åpenbarer «Hell Rising» klart og tydelig hva som er esset i ermet til Trondheimsbandet Plog: et stoner/doom-sound av en størrelse og tyngde som gjør den i stand til å forskyve tektoniske plater. 

Plog har allerede på debuten sin funnet frem til et tilfredsstillende og komplett stoner/doom-sound. Om dette er som følge av at enkelte av medlemmene har vanket i disse sjangermessige landskapene tidligere vet jeg ikke, men å ha musikere fra et band som Nathr i rekkene kan neppe skade om man skal navigere nedover doom-metallens sakteflytende elveløp for første gang. Med sin mystiske og tidvis okkulte tematiske vinkling blir det nærliggende for meg å sammenlikne Plog med band som Windhand og Subrosa, to band som bedre enn øvrigheten har klart å kombinere doom-metallens staselige uttrykk med stoner-sjangerens enorme gravitasjonskrefter. 

Ryggraden til ‘Mag Mell’ er de fabelaktige riffene som gitarist Finn Von Schmedling tilsynelatende ser ut til å plukke ut fra eteren uten betydelige vansker. Samtlige av de fire sporene besitter et riff eller to av et kaliber som band med mindre selvkontroll ville kjørt i graven via uendelige repetisjoner, en impuls Plog heldigvis klarer å temme (i de fleste tilfeller). Men selv en kort full-lengder som ‘Mag Mell’ kan ikke leve og dø på riff alene, så bandet sørger for å skape variasjon via diverse virkemidler, om det er snakk om psykedeliske garasjeduetten for fuzz-gitar og renplukket bass(?) som åpner «They Bleed», eller den interdimensjonelle riften som åpnes i broen til tittelsporet. 

Førstnevnte er med sitt stampende hovedriff, stakkato trommespill og sine monotone, uaffekterte vokaler et klart høydepunkt på plata. På skyggesiden finner vi faktisk singelen «Dead of Night», som til tross for en nydelig gotisk, Peaceville 3-aktig åpning blir trukket noe ned av vokalens lite overbevisende, aggressive fremtoning. Generelt sett er det vokalen jeg oftest henger meg opp i på ‘Mag Mell’, ettersom enkelte strekk (for eksempel slutten på åpningssporet) lider av intonasjon og uttale som ikke helt står i stil til platas ellers bunnsolide presentasjon, selv om det også skal nevnes at de mer messende og harmoniserte vokalpartiene vi finner ellers på plata fungerer aldeles utmerket. 

Til tross for noen svake vokal-strekk og et par humpete instrumentale overganger er det altså en meget god debut vi har med å gjøre i ‘Mag Mell’. Riffene lander som kampesteiner på en gammel og morken trehytte, og de psykedeliske touchene skaper en vagt kosmisk og okkult vibbe som matcher albumcoverets monokromatiske abstraksjon. Plog – i likhet med objektet de muligens er oppkalt etter – brøyter seg gjennom mye av den vasne konkurransen de har i stonder/doom-landskapet i 2021, og leverer en skive som er lett å hive på anlegget og fortære fra start til slutt når enn sulten måtte melde seg. Det er dog ikke mye som må justeres for at musikken skal nå et enda høyere nivå, så jeg håper gruppen har planer om å gi ut mer musikk i fremtiden. Plog slipper en av årets tyngste norske sprengladninger med debutplata ‘Mag Mell’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Djevel – «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier»

Ute nå via Aftermath Music

De skygge-aktige silhuettene til medlemmene i Djevel har nok en gang blitt observert flakkende gjennom norsk skog og hei, hvilket pleier å være et tegn på at et nytt album er rett rundt hjørnet. Ganske riktig har bandet nylig annonsert plate nummer syv, en stemningsfullt innpakket sak ved navn ‘Tanker som Rir Natten’. Djevel har vært en viktig bidragsyter i prosessen med å videreføre de fundamentale prinsippene fra den norske andrebølgen til den moderne svartmetallens tidsalder, og har i løpet av sine ti år som band opparbeidet en rimelig uangripelig diskografi. Bandets nye singel, «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier», viser fortsatt ingen tegn til at deres kreative egg er i ferd med å sløves, men er heller et argument for det motsatte: at Djevels kreative instinkter er skarpere enn noensinne før.

Dette har store følger når platas første singel har en ubeskjeden lengde på nesten ti minutter. En ulmende og tonesettende introduksjon – full av hengende gitarer og tordnende trommebrekk – bygger opp til en solid groove, før andrebølgens tremulerende dragsug endelig blir sluppet løs på lytteren rundt to minutters-merket. «Kvitrim» angriper som vanlig svartmetallens mørke og forbitrede tematikk med lidenskapelig ild og poetisk vinkling, og de melodiøse gitarlinjene til Trond Ciekals fungerer som distinkte landemerker underveis i vandringen gjennom «Englene…»s ekspansive terreng. Rundt reisens endepunkt er tempoet så høyt at både hest og kjerre er i fare for å kollapse, og det hardtslående trommespillet til «Faust» leverer et barmhjertig nådestøt i form av et destruktivt cymbalslag for å sette punktum på opplevelsen. Dette er en forrykende måte å starte en plate på, og en låt som virkelig fører sak for Djevels stadig økende betydning for kontemporær, norsk svartmetall. Innvielsesritualet for ‘Tanker Som Rir Natten’ går av stabelen 14. Mai – kjenn din besøkelsestid om du har kun et fnugg av interesse for boreale svartekunster.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dark Delirium – «Slave of Darkness»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Sist vi hørte fra de lovende metalcore-jyplingene Dark Delirium var på EP-en ‘Rise’ i Januar. Rogalendingenes debut-utgivelse demonstrerte en vilje til å strekke sjangerens grenser i retning mer atmosfæriske og post-påvirkede retninger, men bar også preg av den relative uerfarenheten som er felles for de fleste unge band. Deres nye singel «Slave of Darkness» eliminerer noen av mine tidligere kritikker, og er generelt et steg fremover hva angår både låtmateriale og produksjon.

Låtlengden til «Slave of Darkness» er et minutt eller to kortere enn gjennomsnittet på EP-en, og dette medfører en strammere og mer fokusert lytteropplevelse som kler gruppas kommersielle aspirasjoner godt. Den metalcore-møter-Gojiras «Another World»-aktige åpningen skaper en mørk og dramatisk stemning, før verset låser seg inn på et hardt og laserskåret riff som får det til å rykke i nakkemuskulaturen. Dette strekket fungerer som bare det – spesielt de hyppige innslagene av pinch-harmonics som tilfører en liten dæsj av Immolations ondskapsfulle aura er en flott touch. Jeg skulle derimot ønske at overgangen fra førrefrenget til refrenget selv var litt tydeligere, ettersom den oppbygde spenningen trygler om en mer voldsom og umiddelbar frigjøring enn refrengets diffuse form makter å gi.

Det er likevel flere positiver å rette søkelyset mot på Dark Deliriums nye singel enn negativer. Riffene er sterke, låtstrukturen og tematikken er flettet sammen på en meningsfull måte, og produksjonen har blitt mer sammensveiset siden sist. Det som kreves for at bandet skal rykke opp enda et nivå i mine øyne, er en videre utforskning av de aspektene som skiller Dark Delirium fra de talløse hordene av aspirerende metalcore-band ute i det internasjonale markedet. EP-en hadde f.eks en post-rock-aktig tilnærming til dynamikken mellom svake og voldsomme partier, og «Slave of Darkness» har en nesten gotisk affekt som gjennomsyrer låtas nedslåtte atmosfære. Dette er elementer som ikke kan attribueres til et hvilket som helst band i deres sjanger, og er derfor potente verktøy til hjelp i bandets leting etter et eget sound. «Slaves of Darkness» er uansett Dark Deliriums beste låt til nå, en negativt ladet metalcore-granskning av eget mørke.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ulvehyrde – «Englemakersken«

Ute nå via Dusktone.

Etter slippet av låta «Jarlen» på tampen av fjoråret har svartmetallbandet Ulvehyrde nå sluppet tittellåta på sin kommende debutplate ‘Englemakersken’. På tross av bandets ikke så alt for lange levetid består det like fullt av erfarne personligheter innenfor norsk svartmetall, noe som høres godt via stålkontrollen bandet har på både produksjon og låtmateriale. Dette er svartmetall av høy kvalitet, som lar seg bære av feite gitarer som kommer til uttrykk gjennom både forrykende tempoer og tyngre, tøffere riff.

«Englemakersken» åpner med et gjørmete, aggressivt beist av et fantastisk hovedriff, der hissige blast-beats river seg målrettet fremover sammen med heseblesende og bunnsolid 1349-aktig gitarspill. I dette ligger låtas grunnmur og største styrke, men Ulvehyrde klarer seg i grunnen vel så bra når gitarene åpner akkordene i de drivende, raske versene. Barnegråt-sampelet som kommer litt uti sliter jeg med å få så veldig mye ut av, men låta bygger opp til en sterk avslutning når tremolopickingen eskalerer et litt tyngre overgangsriff og hovedriffet setter en perfekt spiker i kista for låta. Med andre ord gleder vi oss til plata kommer i april.

Skrevet av Alexander Lange  

DRITTMASKIN – «Limi«

Ute nå via Drittmaskin / Edged Circle Productions.

DRITTMASKIN fortsetter opptakten til plata ‘Svartpönk’ og har sluppet det man nok kan kalle en uvanlig lang singel etter bandets eget kaliber: «Limi». På seks minutter får vi her servert et innslag som nok er litt mer progressivt og saktegående enn det vi er vant med fra det ellers så direkte og utålmodige vestlandsbandet, og der innflytelsen fra rifftradisjonene i mer tradisjonell metall virker hakket mer påfallende enn ved tidligere påfunn. Men ta det helt med ro: Onde akkordskifter og skrikevokal av særdeles høy pitch er også på plass, og selv om punken er litt fraværende, glir «Limi» flott inn som et friskt pust i DRITTMASKINs univers.

Det starter riktignok, synes jeg, litt vaklende i åpningspartiet, men bandet får momentumet på plass gjennom et råtøft refreng, og resten av låta er et stykke solid, traskende og smått suggererende metall ikledd DRITTMASKINs litt forskrudde tvister. På slutten får man attpåtil servert litt merkelig, men like fullt vakkert desorienterende klassisk gitar-spill som får en til å lure på hva slags ess i ermet dette bandet kan finne på å trekke frem på plata.

Skrevet av Alexander Lange  

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Valdaudr – Drapsdalen

Ute nå via Soulseller Records

‘Drapsdalen’ er debutskiva til den sørlandske svartmetallduoen Valdaudr, som er en slags videreføring av prosjektet Cobolt 60 og som består av medlemmer blant annet fra death metal-bandet Blood Red ThroneValdaudr gir ingen indikasjoner på at de forsøker å gjøre så mye mer enn å ta stafettpinnen trofast videre fra 1990-tallets norske andregenerasjonssvartmetall, og på ‘Drapsdalen’ er det utvilsomt det man også får. Da er det riktignok også snakk om den typen svartmetall som er mer sint, direkte og riffbasert enn den er obskur og atmosfærisk, om enn med tidvise innslag av folk-elementer. Den minner sånn sett som mye om noe av materialet til band som EnslavedSatyriconDarkthrone ogTaake (og neida, i den sammenhengen er det naturligvis ikke irrelevant å påpeke at live-trommisen til sistnevnte spiller på denne plata).

På ‘Drapsdalen’ lener nemlig Valdaudr seg i svært stor grad på kraften i riffene sine – og det gjøres med stort hell. Fra første stund får man i åpningen «Liket Skulle Vaert Brent» servert solid gitarspill som sammen med blast-beaten i versene når storslåtte høyder i intens stil. Med et refrengtema som drar stemningen ned fra den iskalde stratosfæren til mer jordnære høyder, samt god progresjon i midtpartiet, er dette sånn sett en svært god åpning. Der den imidlertid kanskje er litt lang evner den påfølgende «Trass og Vrede» nok enda bedre å holde interessen oppe hele veien, der black-thrash-turbo og enkeltelementer i folk-inspirert svartmetall a la Winterfylleth og Wolves in the Throne Room på ‘Black Cascade’ går opp i en forrykende enhet.

Denne ender fint opp som favorittlåta mi på plata ved siden av «Du Vantro Og Vrange Slekt», der mange av de samme grepene gjøres, om enn med et litt ondere og mer Darkthrone-aktig fortegn. Så er ingen låter på ‘Drapsdalen’ egentlig spesielt dårlige; på «Evig Langt Inn I Tiden» ligger et mer saktegående, melodisk og iskaldt tema som et flott anker i det ellers heseblesende komposisjonen, og om du synes black-thrashen ikke vies nok plass andre steder, er «Den Evige Ild» din go-to. Det er nok imidlertid bare å erkjenne at plata mister litt minneverdighet der den er såpass forsiktig i uttrykket vis-a-vis storhetene i sjangeren, og i en hel gjennomlytt blir musikken tidvis noe ensformig og tørr. 

Det merker jeg når jeg omtrent sperrer øynene litt opp når en melodisk lead-gitar plutselig entrer scenen mot slutten av tittellåta; en låt jeg også vil omtale som et sterkt høydepunkt på plata, men som altså også gjør bruk av elementer som allerede har blitt vel utforsket i en halvtime allerede. Nye impulser kommer imidlertid også på avslutningslåta «Kom, Bestig Vaare Fjell» med litt mer fremtredende folk-elementer, som blant annet kommer til uttrykk gjennom en flott akustisk gitar og mer utstrakt bruk av clean-vokal – som jeg riktignok synes kom litt bedre ut på «Den Evige Ild». Så er det nok også tid for å passe meg for å flytte oppmerksomheten bort fra det som virkelig funker på denne plata: I form av å være det Valdaudr presenterer den som, en slags tidsreise til 1990-tallet, er dette nemlig i all hovedsak svært vellykket og noe jeg anbefaler til alle som har sans for sjangeren. Kvaliteten er nemlig stort sett på topp. 

Skrevet av Alexander Lange



SvartSol – Dyrisk Vrede

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Om man først snakker om tidsreiser tilbake til 1990-tallet, er det heller ingen tvil om at debut-EP’en til bergenske SvartSol, ‘Dyrisk Vrede’, også passer utmerket inn i en slik beskrivelse. Denne ganske korte saken på et kvarter er vesentlig råere enn det jeg tok for meg over her, og er produksjonsmessig egentlig delt i to mellom de to første, rifftunge og Darkthrone-aktige låtene og de to siste, som er enda mer grovkornet og minner hakket mer om noe Burzum kunne funnet på tidlig på 1990-tallet.

Et av de største høydepunktene kommer med en gang når det sterke og stadig tilbakevendende hovedriffet i «Transfiguration» åpner utgivelsen. SvartSol følger opp åpningslåta med den ganske lignende «Wintermoon», som på tross av ikke å ha et like sterkt riff i bånn like fullt gjør jobben. Av de to siste er det helt klart tittellåta som er den beste, der den tar stafettpinnen videre fra «The Realm of Death» men gjennom en voldsom hylevokal kan by en råskap som ikke er å finne noe annet sted på utgivelsen. Sånn sett byr ‘Dyrisk Vrede’ definitivt på noen sterke høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange



Dark Delirium – Rise

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Dark Delirium er et flunkende nytt band fra Stavanger bestående av tre unge musikere: Simeon (gitar/bass/tromme-programmering), Halvar (Gitar) og David (Vokal). Stilmessig befinner de seg godt innenfor metalcorens rammer, men med innslag av både kommersiell dødsmetall og melodisk/post-hardcore som bidrar til å krydre lydbildet. Trioen har brukt de første månedene av (det andre korona-året) 2021 på å spille inn en plate vi foreløpig ikke sitter på så mye informasjon rundt, men som trolig vil utføre et dypere dykk inn i den slags musikalsk materiale vi finner på bandets debut-EP ‘Rise’.

‘Rise’ er drøye 17 minutter bestående av ambisiøs men enkelt formulert metalcore. Bånntunge riff leder inn i melodiske seksjoner, det hele ledet av de dynamiske screamsene og growlsene til vokalisten David og bundet sammen av tromme-programmering som låter inspirert av Chris Adler (Lamb of God). Både «Tomb» og «Rise Towards the Sun» følger vanlige prosedyrer for vers og refreng til å begynne med, før plutselige bølgedaler fylt av akvatiske postrock-gitarer avslører trioens trang til å strekke seg mot andre uttrykk og utvide bandets horisont. Av EP-ens to låter er det sistnevnte som imponerer mest, ettersom det kolossale og groovy åpningsriffet gir sporet et tilskudd av karakter og slagkraft som gjør at den fester seg lettere i minnet. 

Bandets vokalist, David, er definitivt et av Dark Deliriums største foreløpige fortrinn når det kommer til å hevde seg blant lokale krefter innenfor metalcore. Karen har en kraftig og fleksibel stemme som – foruten å kunne gi bandet et kraftig fokalpunkt live – mest sannsynlig er i stand til å bære en melodi, om bandet måtte ønske det i fremtiden. Det gode grepet rundt låtstruktur og viljen til å strekke seg utover alminnelige låt-lengder er også elementer som vil komme godt med underveis i prosessen med å skape en distinkt band-identitet – noe det skal sies at bandet fortsatt trenger litt tid til å jobbe med. Veltrådd tekst-tematikk, en røff og tromme-dominert miks, samt beslutningen om å begynne en kort EP med en fire-minutters elektronisk instrumental er nemlig alle hint som avslører et ungt og sultent band uten tilgang på ressursene og veiledningen et selskap kan tilby. ‘Rise’ er uansett en imponerende første-utgivelse som varsler om større ting bak horisonten, så lyttere med en eller begge føttene innenfor hardcore/metalcorens verden vil være tjent med å feste seg ved navnet.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Furan – Under Satans Maane

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Haugesunderen Øystein Vågshaug går under mange navn. Sist gang jeg var borti fyrens musikk var da han slapp EP’en ‘Woeful’ under navnet Warskull på tampen av fjoråret, som kunne by på en tidvis vellykket blanding av gotisk metall og svartmetall, men som hadde noen produksjonsmessige skavanker. ‘Under Satans Maane’ er fra det jeg tolker som et litt mer rendyrket svartmetallprosjekt, og er også en utgivelse jeg nok fikk mer ut av enn ‘Woeful’. Denne korte EP’en består av en to-minutter på hver ende og en større låt på seks minutter i midten, og er i alle fall rent instrumentalt et ganske så godt svartmetallhåndverk. Gitarlyden kommer godt ut med sine feite toner, og særlig de to første låtene er gode rent komposisjonsmessig. 

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Goat the Head – Strictly Physical

Ute nå via Crispin Glover Records

Det er hele ti år siden sist verden fikk en ny utgivelse av kvartetten Goat the Head – et band som i alle fall tidligere har utsmykket seg med merkelappen «contemporary primal caveman death metal». De røffe kantene – og ikke minst den nærmest bestialske gaulevokalen – i bandets musikk gjør spesielt «primal caveman»-delen av denne beskrivelsen høyst treffende også på den nyeste plata ‘Strictly Physical’. I forlengelse av sjangerdefinisjonspedanteriet vi musikkanmeldere stadig sliter med å holde oss unna er det kanskje riktigst å plassere plata i stoner- og sludgemetallens rike, men Goat the Head evner like fullt å være såpass skruppelløse og eventyrlystne at de også fortoner seg som litt opprørske innenfor en slik ramme. Resultatet er uansett en forfriskende energibombe det er en glede å lytte til.

Plata åpner like godt med sitt kanskje aller sterkeste segment, der vi på «The Call of Ixodes» får servert et regelrett fantastisk hovedriff der traskende trommer og chugge-gitarer legger et bunnsolid fundament for en lead-gitar som høres ut som en sirene i det fjerne. Det er et vidunderlig nikk til psych-rocken og nesten litt filmatisk, og sammen med et flott refrengtema gir låta sterke assosiasjoner til røff solskinns-sludge a la Baroness.

De desorienterende, og nesten litt atonale, versene på åpningslåta innevarsler imidlertid Goat the Heads eventyrlyst, og på den påfølgende låta «Fit for Swine» får dette mer utløp i det som kanskje er den mest death metal-aktige saken på hele albumet. Den voldsomme vokalen og den hemningsløse blast-beaten gir meg faktisk rene Napalm Death-vibber, og den korte, kaotiske shredde-seksjonen i midten sender lytteren rett til tech-death-land – med glimt i øyet. Goat the Head fortsetter eventyret med å gå i trad-metallens fotspor på store deler av «Exhaler», et av platas kuleste låter, før tempoet skrus ned for et kompromissløst og utilgivelig fett doom metal-breakdown mot slutten. 

Et videre høydepunkt finnes i det storslåtte hovedtemaet i «The Cosmoclast», en litt mer saktegående vandring på fem minutter som slipper litt prog-elementer inn i varmen. Deretter går det imidlertid litt nedover. Strekket på de tre videre låtene er, uten å være dårlig, ikke like sterkt som det man har fått slengt i trynet i platas første halvdel; elementene blir litt for velkjente, og de virkelig gode temaene mangler. Heller ikke i de første minuttene av den elleve minutter lange avslutningen «Miracle» får meg helt på kroken; denne låta reddes imidlertid litt inn av et strålende, melodisk avslutningstema. 

På tross av en litt svakere andre halvdel anbefaler jeg ‘Strictly Physical’ på det sterkeste – det er en plate som gjorde det litt ekstra vanskelig for oss Metallurgi-hoder å velge ukas favorittplate denne uka, selv om den altså ikke nådde helt opp til slutt. Det er en plate som med uhøytidelighet, råskap og stadige overraskelser rett og slett har skikkelig høy underholdningsverdi. Noe sier meg også at jeg kanskje vil ha enda mer glede av utgivelsen dersom jeg får fatt i et fysisk eksemplar.

Skrevet av Alexander Lange



Tessia – Shadows and Dust

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Bergensbandet Tessia beveger seg på sin nyeste plate ‘Shadows and Dust’ i krysningspunktet mellom melodisk metalcore a la nyere Trivium, om enn med noen litt mer voldsomme avbrekk, og Lacuna Coil-aktige vibber som forsterkes gjennom den kvinnelige vokalen i front. Etter noen utgivelser i andre halvdel av forrige tiår er det her snakk om et band som har fått forholdsvis god kontroll på stilen de opererer i – både på godt og vondt. Bandets musikk sliter litt med typiske barnesykdommer innenfor sitt sjangerlandskap og tilfører ikke all verdens originalitet, men kan by på noen sterke øyeblikk og god produksjonsverdi. Særlig kan man la seg imponere av vokalist Julie Dyrdal, som på tross av litt platte tekstlinjer gjør en svært proff jobb med å fronte bandets uttrykk.

‘Shadows and Dust’ begynner med å trykke hardt på gasspedalen og åpner i tittellåta med det kanskje mest voldsomme partiet på plata, med tunge, groovy og basspedaldrevne trommer og vekslende skrikevokal. Deretter havner Dyrdal imidlertid raskt i sentrum over et strekk som er mer representativt for platas samlede uttrykk, og på den påfølgende «GTFA» får man i enda større grad servert forsøk på mer storslåtte, melodiske vokallinjer – særlig i refrenget. 

Sånn sett åpner ‘Shadows and Dust’ helt greit, selv om det helt i begynnelsen blir ganske så likt mye annet i metalcore-jungelen og refrenget på «GTFA» er en aldri så liten melodisk overdose som ikke fanger meg helt. Bedre og mer balansert blir det på de to påfølgende låtene «Crownless» og «Against the Odds», som peker seg ut som foreløpige høydepunkter før de påfølgende fire låtene sammen sliter litt med å rettferdiggjøre plassen sin på en plate som gjentar mange av uttrykkene. Unntaket er muligens «Frostfall», som nok er det nærmeste man kommer en ballade på ‘Shadows and Dust’.

Heller ikke denne er imidlertid spesielt sterk i forhold til det virkelig beste på denne plata, som kommer på slutten. «Reborn» er på tross av de litt platte -lution-rimene en knakende god, melodisk metalcore-låt, der Tessia demonstrerer en større profesjonalitet enn tidligere på plata. Avslutningslåta «The Seed» er også et høydepunkt, der gitarriffene i større grad enn før tilfører den kanskje største kvaliteten – særlig i det svært gode refrenget som sannsynligvis er platas beste og i tillegg har en ordentlig god vokallinje.

‘Shadows and Dust’ bør sånn sett gjøre mye av jobben for folk som er ute etter en norsk metalcore-plate der man vet hva man er ute etter. Tessia sørger ikke for noen omveltning i verken den ene eller andre retningen på denne plata, og det er ikke så innmari bra til enhver tid, men når det til tider også er svært solid gjør det vanskelig ikke å anbefale denne plata til folk som har glede av sjangeruttrykkene det lekes med.

Skrevet av Alexander Lange



Last Lightning – Porten 

Usignert, ute 1. Mars på div. strømmetjenester

Last Lightning var et av de aller første bandene jeg anmeldte etter oppstarten til Metallurgi i oktober 2020. Jeg husker at singelen «Fjellets Mørke Toner» gjorde et godt inntrykk med sin melodiske og ruskete svartmetall, og at jeg satt igjen med en følelse av at bandet strakk seg mot et tilhørerskap i det natur-fikserte hjørnet av svartmetallen som befolkes av band som Falls of RaurosAgalloch og Panopticon, for å nevne de aller største bautaene. De to låtene som fulgte kompliserte narrativet en smule, ettersom de peilet seg inn på et slags smeltepunkt mellom melodiske tendenser fra Øst-Skandinavia og mer trad-påvirkede, svarte strømninger fra Hellas. 

På ‘Porten’ åpenbarer Last Lightning de manglende puslespillbitene som fullfører bildet av deres nåværende sound, og skaper en velbalansert og engasjerende lytteropplevelse i prosessen. Det prangende og storslåtte lydbildet som ble introdusert på «Fjellets Mørke Toner» kombineres med mer direkte og klassisk svartmetall-riffing, og i enkelte øyeblikk ser bandet til og med muligheten til å utvide horisonten med en vid-vinklet post-rock linse. Det sammensatte brygget ulmer og koker over albumets spilletid, og en gradvis voksende følelse av mektighet ender med en dramatisk og dynamisk finale på avslutningssporet «Dark Moon».

Underveis på reisen skuer vi både flotte landemerker som brenner seg fast i minnet, og enkelte strekninger som forsvinner litt i tåken. Etter den sterke åpningen må man som lytter overvære et par solide men lite spektakulære låter i «Afterlife» og «Helvete», før Last Lightning virkelig girer opp på platas andre halvdel. Singelen «Thunder» har jeg i en tidligere singelpost allerede utpekt som et høydepunkt, men nå som jeg har vandret gjennom ‘Porten’s fulle landskap noen ganger har jeg vanskelig for å stå for utsagnet; rett og slett fordi nivået aldri synker nevneverdig fra «Thunder» og ut. «Tjernet» er som Spurvs prektige post-rock filtret gjennom svartmetallens sydende gitarer, «The Old White House» veksler mellom presise riff og blomstrende harmonier på elegant vis, og «Last Time» returnerer til åpningslåtas stopp/start-dynamikk for å heve spenningen til bristepunktet i forkant av den avsluttende «Dark Moon».

Med andre ord er Last Lightning på god vei mot et komplett produkt på ‘Porten’. De er ennå ikke helt der, ettersom melodisk og naturpreget svartmetall er et såpass befolket uttrykk både i Norden og internasjonalt at det kreves ekstra mye for å skille seg ut fra mengden. Som helhetlig lytt er ‘Porten’ en akkurat passe variert og fokusert affære, et stykke melodisk svartmetall som fenger til tross for enkelte ujevnheter i de instrumentale fremførelsene. Last Lightning var en aktiv live-enhet før koronaen senket samtlige scenetepper i vårt langstrakte land, så vi får inderlig håpe at gutta får muligheten til å returnere til sitt naturlige habitat om ikke så altfor lenge. Jeg tror nemlig låtene på ‘Porten’ vil låte ekstra mektige når de runger fra en hardt-arbeidende PA i et kokende live-lokale, med alkoholen og musikken brusende gjennom årene. Kryss fingrene, og sjekk ut plata så lenge!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Gorr – Kvit som Snøen, Kald i Blikket

Usignert, ute 1. Mars på div. strømmetjenester

Det internasjonale samarbeidsprosjektet Gorr ( bestående av «Skuggimaðr» fra Molde og «Hateful Wind» fra Rock Hill, SC i USA) ble stiftet i 2019, og har i løpet av et par års tid rukket å slippe to plater, en EP og en liten håndfull singler. Bandets kjerneuttrykk er en form for modernisert soveroms-svartmetall hvor andrebølgens sammentrykte og høyfrekvente miks har blitt lettere industrialisert via trommemaskin og klarere skiller mellom instrumentene; et resultat av de teknologiske fremskrittene innenfor rimelige hjemmestudioer. På Gorrs nyeste utgivelse, ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’, utforsker bandet grenselandene rundt sine tidligere utgivelser, og ekspanderer både uttrykk og ambisjonsnivå i prosessen.

«Inleiing» hinter allerede til et økt fokus på helhetlig albumstruktur. Tålmodige post-rock-gitarer durer i bakgrunnen mens forgrunnen kapres av en poetisk orientert Gjøran Skuggå, som med en intens og nesten Ihsahn-aktig, hviskende growling beskriver en delirisk flukt gjennom kald og våt natur. «Bitande Kaldt» følger deretter opp innledningen ved å utløse den oppsamlede spenningen med et utbrudd av krigerske gitarer og rullende trommer. Dette er et særs tydelig eksempel på hvordan Gorr har tøyd sjangerstrikken siden sist, ettersom uttrykket stadig er for brutalt og tungt til å kunne kalles svartmetall, i alle fall i tradisjonell forstand. De nedstemte gitarene og slagkraftige basspedalene skyver lydbildet i retning black/death, en sjangerbetegnelse som kler ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’ enda bedre når man tar tittelsporets mer rendyrkede dødsmetall i betraktning. 

De beste sporene på plata er de som maner frem indre bilder av norske vinterlandskaper, om det så er snakk om kyst eller innland, dal eller fjell. «Mørkt Føre, Mørke Bak» benytter seg av en oppbygning som ligner platas åpningssekvens, hvor nedtonet gitar-klimpring forbereder ganen på den brennhete vikingmetallen som følger. Låta følger en slags alpin kurve, der den bratte stigningen som starter turen gradvis finner veien ned til havnivået igjen; en tur som må ha vært spesielt utmattende for «Skuggimaðr» selv, ettersom det høres ut som at sjelen forlater kroppen hans i løpet av den siste vokal-frasen. Generelt sett byr Gjøran Skuggå på en lidenskapelig og hemningsløs fremførelse gjennom hele ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’s spilletid, noe som rettferdiggjør vokalens noe prominente plassering i miksen, om så på bekostning av tydelighet hos de øvrige instrumentene.

Produksjonens begrensninger er kanskje spesielt merkbar på den hypnotiske massen av black/death som konstituerer «Kom Ut i Mitt Mørke». Vokalen drukner rett og slett ut mye av frekvensene til gitarsporene, noe som gjør det vanskelig å finne fotfeste underveis i vandringen gjennom det frostlagte dalstrøket vi befinner oss i ved platas ende. Gorr er dog et ungt prosjekt, og deres stadig økende kunnskaper rundt selvinnspilling vil uten tvil bidra til å jevne ut de mest kritiske ubalansene over tid. ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’ er et steg ut av komfortsonen for Skuggå og Barton, en utvidelse av bandets sidesyn som forvandler bandets basale svartmetall-sound til et mer spennende og udefinerbart beist. Nå gjenstår det bare å se hvordan Gorr følger opp dette skrittet ut i villmarken – om de slår seg ned og reiser et hjem på nyvunnet grunn, eller om de strammer reimene på ranselen og vandrer enda dypere inn i den urørte skauen.

Skrevet av Fredrik Schjerve