Drammensbandet Frostbitt fikk og holdt på oppmerksomheten vår i fjor med en forrykende og ravgal førsteskive ved navn ‘MACHINE DESTROY’. Den lå i skjæringspunktet mellom djent, nu metal og mathcore, og har nå gitt ut det første siden da i form av låta «Death God». Uttrykket føles denne gangen som en mikstur av Vildhjarta og tidlig System of a Down i spedd en morsom overdose av sinnssyke breakdowns og taktskifter. Den buldrende «thall»-effekten, som det heter, som også fikk mye utløp på ‘MACHINE DESTROY’, har fått skikkelig gjennomslag her, og det gjør lydleken her til en underholdende affære. Likevel synes jeg ikke det rent låtskrivingsmessige er så spennende denne gangen, og det er mangel på et spennenende hook eller en skikkelig god melodi.
Skrevet av Alexander Lange
Beaten to Death – «Dalbane»
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Grindcore-Norges største tøysekopper og fjompemikler, Beaten to Death, er i full gang med å rulle ut singlene i forkant av sin femte full-lengder, ‘Sunrise over Rigor Mortis’. Først ut var andresporet på skiva, «My Hair Will Be Long until Death», som per bandet handlet om å være en «sann, Norsk melodisk grindcore bassist uten selvbevissthet» og nå har vi altså blitt kastet en frenetisk liten sjokkgranat ved navn «Dalbane».
Tittelen på Beaten to Deaths nyeste singel oppgir egentlig alt man trenger å vite om låtas tematiske innhold. Verdenssamfunnet rutsjer for øyeblikket langs en berg-og-dalbane blottet for berg, og det eneste alle og hvermannsen kan gjøre med saken er å løfte hendene i været og hvine mens vi suser rakt ned i avgrunnen. Av musikalske høydepunkter kan låta skilte med et stampende Autopsy-riff og nyere tids største sleivspark av en gitarsolo, og utover dette er den nok en av Beaten to Deaths mer ordinære låter. Metallurgi gleder seg uansett stort til slippet av ‘Sunrise over Rigor Mortis’, som slippes 29.05. av Mas-Kina Recordings.
Skrevet av Fredrik Schjerve
STORM – «Die Young»
Ute nå via Indie Recordings
Det har snart gått et år siden det unge metalcore-talentet STORM gav ut sin største låtsuksess til nå, «House of Cards», for deretter å innta teltscenen på gigantfestivalen Tons of Rock på Ekebergsletta. Noen måneder senere slapp karen nok en moderat suksess med låta «After a Lie», men siden den tid har vokalisten og teamet hans hos Indie Recordings holdt kortene tett til brystet. I mars troppet musikeren plutselig opp på Lindmo for å diskutere livet som tenåring i musikkbransjen, samt for å premiere sin nye låt «Die Young».
Og «Die Young» er nok en djevelsk fengende låt fra det unge stjerneskuddet. Musikalsk sett dreier det seg som alltid om kommersiell metalcore inspirert av band som Bring Me the Horizon og Yungblud, som oppfyller alle profesjonelle standarder uten at egenarten ennå har gitt seg fullstendig til kjenne. Manglende originalitet er dog ikke noe stort hinder dersom du er i stand til å skrive like effektiv popmetall som STORM i en alder av 15 år, og «Die Young» burde nok treffe bredt blant kommersielt innstilte metalfans til tross for et par låne-elementer fra andre band. «Die Young» er en av STORMs bedre låter til nå, og tyder på at den unge stjernen kommer til å fortsette å vokse i tiden som kommer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Maktkamp – «Hatriarkatet I: Drepen»
Selv-utgitt
Maktkamp er i fyr og flamme for tida, og følger like så godt opp to utmerkede full-lengdere og to høyt premierte Norges-turneer med en ny EP ved navn ‘Hatriarkatet’. Bandet lover tyngre, mørkere og mer thrash-inspirert materiale på sin nye EP, hvilket ikke er tomme ord etter førstesingelen «Hatriarkatet I: Drepen» å dømme.
«…Drepen» åpner med et riff som minner om Mastodons legendariske «March of the Fire Ants», men filtrert gjennom Maktkamps knæsje fargespektrum og en evig omskiftelig groove. Bandet låter jammen sintere og mindre feststemte enn vi er vant til å høre dem, og spesielt den mer thrashy, støtvise riffinga som viser sitt beske andlet i låtas andre halvdel er et effektivt tillegg til bandets allerede rikholdige arsenal. Det at Maktkamp tviholder på hovedmotivet og sleper det sprellende og skrikende gjennom en rekke transformasjoner er et interessant trekk rent låtskrivermessig , og «…Drepen» kommuniserer sånn sett på tydelig vis at bandet ikke har mistet gnisten i det de går inn i promo-runden for sin fjerde utgivelse. Sjekk den ut!
Skrevet av Fredrik Schjerve
YR – «Kvessa Tunger»
Ute nå via Hellstain Productions
YR er et splitter nytt prosjekt som baserer seg på moderne, men likevel tradisjonstro svartmetall. «Kvessa Tunger» er det første bandet har gitt ut noensinne, og det er definitivt noe som gir mersmak uten at det nødvendigvis pløyer så mye ny mark – både med tanke på produksjon og låtskriving.
Stilistisk synes jeg bandet her legger seg i et slags krysningspunkt mellom band som Khold og Taake, der hardtslående riff stadig kombineres med hurtige blast-beats og melodiske elementer. Det er i de mest hardtslående segmentene jeg synes YR lykkes best; særlig har jeg sansen for den blodpumpende introduksjonen på denne låta.
Skrevet av Alexander Lange
MIN – «Black»
Ute nå via Digipus Records
MIN er som YR en rykfersk svartmetallduo hvis låt som omtales her er det første man har fått høre derfra. MIN er imidlertid fra landets aller nordligste trakter, nærmere bestemt fra Hammerfest, og har en besetning med erfaring fra kjente norske svartmetallband som Ulver og Troll.
Låta «Black» er en nokså solid prestasjon der MIN lykkes godt med å gjøre snaue tre minutter til en atmosfærisk svartmetallopplevelse; særlig gjøres dette ved hjelp av godt melodihåndverk. Den underlige og utydelige vokalen bidrar på sin side i og for seg godt til obskuriteten i uttrykket, også når clean-vokalen kommer inn, men den blir likevel litt vel merkelig og bortgjemt i produksjonen. Produksjonsmessig har nok duoen derfor en aldri så liten jobb å gjøre, selv om låtskrivinga definitivt holder mål.
Per Vallas Vredehammer fortsetter opptakten til sin kommende skive ‘God Slayer’ med singelen «The Dragons Burn». Dette er den korteste og mest direkte låta vi til nå har fått høre fra plata, og lener seg tyngre på death metal-elementene i bandets uttrykk. Vredehammer lykkes stort sett godt med dette med tanke på låtas høye intensitet og gode balanse mellom ekspansive og tunge elementer. Det i utgangspunktet solide hovedtemaet blir imidlertid repetert litt vel mye, og låta kunne nok vært enda kortere. «The Dragons Burn» er likevel i all hovedsak et sterkt pek mot plata som kommer i slutten av mai.
Skrevet av Alexander Lange
Trail of Tears – «Winds of Disdain»
Ute nå via The Circle Music
Trail of Tears er et symfonisk metallband med en historie som i år har strukket seg over hele tretti år, fra da bandet ble stiftet under navnet Natt i 1994. Bandet startet opp igjen i 2020 etter å ha vært inaktive siden 2013, og skal i år slippe den første utgivelsen siden nettopp 2013 når de lanserer EP’en ‘Winds of Disdain’ den 24. mai.
En smakebit har nå kommet i form av tittellåta, som på alle måter vitner om en bandbesetning med mangfoldige års erfaring og lange CV’er. «Winds of Disdain» er utvilsomt først og fremst skreddersydd for de mest dedikerte fansene av sjangeren, men har også potensiale til å treffe litt bredere – særlig på grunn av to sterke vokalprestasjoner som balanseres godt og et smakfullt refreng.
Skrevet av Alexander Lange
Berzerkerbreath – «Despondency»
Selvutgitt
«Despondency», andresingelen til det nye moderne metallprosjektet Berzerkerbreath, bidrar til å ekspandere det stilistiske universet vi ble presentert for på debutsingelen «When Everything Collapse». Låta er visstnok forankret i den samme, brutale, djent-berørte metal/deathcoren som sin forgjenger, men utvider denne sjangermiksturen ytterligere med en storstilt, nesten symfonisk skala på sine massive refrenger. Det virker som at Berzerkerbreath først og fremst er i en utforskningsfase for øyeblikket, og «Despondency» fremstår som en kreativ sprengladning som tenker innhold i første omgang og deretter form. Spesielt de ekstreme vokalforvrengningene til Jørgen Nordby gir mersmak, og jeg kan for så vidt sette pris på den utøylede, hemningsløse energien som bandet har utsondret på materialet sitt til nå. Det skal bli spennende å se om dette bunner ut i en utgivelse på sikt, men foreløpig er jeg godt fornøyd med å innta det kreative råstoffet som Berzerkerbreath sender ut i musikk-eteren.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Arania – «The Hunt»
Selvutgitt
Det er nå kun et par dager til slippet av Aranias debutskive ‘Whispering Embers’, og dermed har vi altså fått servert en siste smakebit i form av singelen «The Hunt». «The Hunt» er lett gjenkjennelig som bandet som slapp EP-en ‘Mental State’ i 2021, men det er også tydelig at bandets ambisjoner har vokst i takt med deres fartstid, og låta er følgelig den lengste og mest utbroderte i bandets korte utgivelseshistorikk. Det er snakk om melodisk metall med både symfoniske trekk – dette via de mange lagene med strykere, blåsere og koring som utsmykker «The Hunt» – og triumferende melodikk som bærer en svak eim av powermetal. Jeg liker at bandet setter opp tempoet og leker seg med mer aggressiv riffing i låtas bro, og soloen som følger er både storslått og episk, om så noe i lengste laget. Alt i alt tyder «The Hunt» på at Arania tar steget opp fra EP- til albumformat på alvor, og at de akter å fylle debuten med et variert spektrum av både låtformer og stemninger. Så venter vi i spenning på slippet!
Skrevet av Fredrik Schjerve
BAPHY – «Kristent Blod»
Selvutgitt
BAPHY er et nytt soloprosjekt som beskriver sin egen musikk som resultatet av at «…et englebarn møter svartmetall». Vokalist/trommis/tekstforfatter Thea Ossum går i strupen på religiøse ledere og deres skremselstaktikker på prosjektets debutsingel «Kristent Blod», og det med en tung, hamrende form for svartmetall som henter tilleggsinstrumentering fra sjangerens tidlige symfoniske strømninger. Låtas langsomme beats, knusende gitarakkorder, samt de desperate, illsinte hylende til Ossum gjør at tankene mine heller vandrer i retning band som amerikanske Ragana – spesielt deres seigere, mer sludgy materiale – enn til den norske scenens mer tradisjonelle utøvere. Det er definitivt svartmetallisk intensjon å spore i musikken, men kombinert med de moderne produksjonsverdiene fremstår «Kristent Blod» som noe løst forbundet til sjangeren. Dette er selvsagt ikke noe problem i vår sjangerblandende tidsalder, men jeg er fremdeles nysgjerrig på hvordan Baphys musikalske identitet kommer til å fortone seg når vi har mer materiale å gå løs på.
Skrevet av Fredrik Schjerve
COFFEEGRINDER – «KNUSTE SKALLER OG LUNKEN KAFFE»
Selvutgitt
COFFEEGRINDER er et splitter nytt soloprosjekt som skriver buldrende, blytunge black/death-låter til ære for kaffens stimulerende egenskaper. Man finner ikke så mye av substans i prosjektets debutsingel utover noen enkle, Bathory-aktige riff og en morgengretten growlevokal, men så virker det ikke som at COFFEEGRINDER har aspirasjoner om å være noe annet enn et mildt køddent lavterskel-band i utgangspunktet. Sånn sett er «KNUSTE SKALLER OG LUNKEN KAFFE» en helt kurant men lite oppsiktsvekkende kuriositet.
In Vains utstrakte promotering i forkant av deres kommende femteskive ‘Solemn’ fortsetter med singelen «Shadows Flap their Black Wings». I likhet med de to første singlene fra skiva er det snakk om progressiv ekstremmetall som krysskobler de melodiske bølgetoppene til band som Insomnium og Omnium Gatherum med progressive lystflukter, og pakker det hele inn i episke og storstilte produksjonsverdier.
Og jeg synes nok at «Shadows…» er en enda sterkere singel enn sin forgjenger. Der jeg følte at «At the Going Down of the Sun» manglet det lille ekstra i form av minneverdige ideer for å virkelig å skinne, kan jeg peke mot flere slike ideer på In Vains nye singel. For det første er refrenget kronet av en svært fengende, rensunget melodi; for det andre får vi endelig meske oss med en av In Vains større prog-eskapader på låtas prangende og fargerike instrumental-bro; og til slutt har vi det elleville solospillet og den bombastiske blåserekka som introduseres i løpet av låtas storslåtte finale. «Shadows…» er med andre ord et vaskeekte spetakkel som bruker all sin makt for å underholde lytteren, hvilket veier opp for det noe uheldige -core-preget ved den lyse growlingen, og det med enkelhet. Det begynner å bli en stund siden sist vi hørte fra In Vain, og basert på deres nye singel virker det som at bandets retur kommer til bli en severdighet fans av melodisk ekstremmetall sent kommer til å glemme.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – Embolism
Selvutgitt
«Embolism» er den tredje og siste singelen fra det kommende fjerdealbumet til rogalandsbandet Dark Delirium. De to foregående har i all hovedsak lovet godt og bært bud om at denne skiva nok blir den proffest lydende til nå fra bandet, som spesialiserer seg på en effektiv mikstur av melodisk dødsmetall og metalcore.
Mye går også rett vei på «Embolism». Riffene fungerer som solide rettesnorer, og bidraget til Nekonomicon løfter låta et hakk når dette bandets vokalist tilføyer storslagenhet og en kontrast til Simeon Ekses vokal mot slutten. Det sistnevnte blir for min del låtas største ankepunkt; der jeg vil si at det på mange andre av bandets låter handler mest om smak og behag for meg når det gjelder denne vokalen, tror jeg at jeg med større sikkerhet kan si at det rett og slett blir litt vel mye Robb Flynn-aktig metalcore-vokal i denne omgang. Det står likevel heldigvis ikke i veien for at plata blir en spennende affære.
Skrevet av Alexander Lange
Deception – «Be Headed On Your Way»
Ute nå via Mighty Music
Nå er det neimen bare litt over to uker til den sanne Metallurgi-favoritten Deception slipper plata ‘Daenacteh’, og vi har fått servert det som formodentlig er siste smakebit derfra: «Be Headed On Your Way». Lista har allerede blitt lagt nokså høyt av de to første singlene, der særlig «Iblis’ Mistress» har imponert meg stor.
«Be Headed On Your Way» er noe mindre bombastisk enn denne, og ligner sånn sett mer på førstesingelen «Monophobic» der uttrykket ligger noe nærmere progressiv og teknisk enn symfonisk dødsmetall. Låtas x-faktor ligger i hovedtemaet, som har en herlig, lang gitarmelodi som slynger seg rundt taktstrekene. I det øvrige byr Deception på soliditet og få overraskelser, der de dyrker noen av de mer brutale sidene av sitt DNA.
Skrevet av Alexander Lange
Udåd – «Avgudsdyrker»
Ute nå via Peaceville Records
Udåd er det nye soloprosjektet til Morks Thomas Eriksen, som etter å ha reflektert over debutskiva til nevnte band, ‘Isebakke’, fikk behov for å gå tilbake til et mer basalt, svartmetallisk uttrykk. Resultatet av denne nostalgitrippen ble debutskiva til Udåd, som slippes 15. mars via Peaceville Records.
Første – og muligens eneste, gitt at slippdatoen er rett rundt hjørnet – singel fra skiva er «Avgudsdyrker», en substansiell låt på rundt syv minutter som stort sett står til forventningene man kan han dannet seg av å lese forrige avsnitt. Produksjonen er langt mer pistrete og sprakende enn på Mork sine senere utgivelser, og selve låtkonstruksjonen er mindre sofistikert enn de rike, atmosfæriske komposisjonene vi fikk på spesielt ‘Dypet’ i fjor. Det er likevel ikke til å legge skjul på at Eriksen har blitt dypt formet av den musikalske reisen han har hatt med hovedprosjektet sitt i nå ti år, og «Avgudsdyrker» er følgelig mer sofistikert i sitt melodiske vev enn sin inspirasjonskilde ‘Isebakke’. Det er ikke så mye mer å si om «Avgudsdyrker» – dette er atmosfærisk og melodisk svartmetall av kjent herkomst – men jeg kan likevel påpeke at låta er sterk nok til at jeg danner meg noen forventninger til debutskiva, som vi kun trenger å vente et par uker for å høre i sin helhet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kråbøl – «Perish»
Ute nå via Terratur Possessions
Den norske metallscenen har mange ildsjeler som sitter og pumper ut uhorvelige mengder materiale på gutterommet eller i hjemmestudioet, men det er svært få av dem som i tillegg klarer å sørge for at hver eneste utgivelse fremstår som et helhetlig, velpolert produkt. Brage Kråbøl (Misotheist, Enevelde) er et aldri så lite unikum i så henseende, ettersom samtlige av utgivelsene han har gitt ut via de nevnte prosjektene har vært verdt å skaffe seg, kanskje spesielt for fans av nidarosisk svartmetall. Det viser seg nå at det er flere i Kråbøl-flokken som sitter på musikalske ferdigheter av betydning, ettersom intet mindre enn fire av dem har vært delaktige i skapelsen av den kommende debutskiva til Kråbøl.
Denne plata har fått tittelen ‘Never’, og da snakker vi altså om det ytterste laget på bjørketreet, ikke om det engelske ordet for «aldri». Dette virker passende i møte med andresingelen «Perish», ettersom det er snakk om svartmetall som er innhyllet av skoglig mystikk i langt større grad enn Misotheists voldsomme, okkulte tirader og Eneveldes dunkle introspeksjon. Stilistisk sett dreier det seg om svartmetall som slekter tungt på den norske andrebølgens mer hypnotiske og atmosfæriske faksjoner, med mørke melodiske strofer som tidvis bryter ut i intense, krigerske riffutblåsninger. Jeg liker spesielt godt hvordan låtas beveger seg lengre inn i skogens dyp i sin andre halvdel, der et sett med gitarstemmer snakker i munnen på hverandre og gir følelsen av å være omringet av vesener som hvisker fra skyggene. Alt i alt virker Kråbøl å være nok et lovende prosjekt for opphavsmannen prosjektet er oppkalt etter, og jeg venter i spenning på den innhyllende, atmosfæriske lytteopplevelsen ‘Never’ ser ut til å være.
Det er nå en drøy måned til slippet av Kholds 8. skive ‘Du Dømmes til Død’, og i den anledning har vi fått nok en forsmak på den kommende utgivesen. «Misgrep» er en låt som på mange måter minner om førstesingelen «Vanviddfaren» – og som dermed minner om mange Khold-låter generelt – men som takket være noen velplasserte atmosfæriske lommer differensierer seg noe fra røkla. Av andre severdigheter har vi den utypiske, vridende grooven som gjør sitt inntog etter låtas intro, men utover dette er det snakk om en ganske typisk black’n’roll-singel ala Khold. «Misgrep» avslutter også såpass brått at jeg lurer på om den skal fungere i et samspill med låta som kommer etter den på skiva, men utgjør selvfølgelig bare spekulering fra min side. Gutta bak Tulus og Khold virker å være i en komfortabel kreativ flyt for tida, og selv om det muligens ikke har ledet til spesielt oppsiktsvekkende materiale til nå, er det i alle fall snakk om effektiv og slagkraftig black’n’roll med bredt nedslagsfelt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Furze – «Post Mortem Trippin'»
Ute nå via Polytriad Fingerprints
Et av norsk svartmetalls underligste skruer, Christian Knapstads Furze, skal slippe ny plate i år. Den skal hete ‘Caw Entrance’, kommer den 5. april, og vi har fått den hele ti minutter lange «Post Mortem Trippin'» som fersk smakebit. Furzes velkjente og obskure svartmetallsound er her i god behold, her med en stadig overhengende og svært seig flanger-effekt som krydder. Låta fremstår som en slags miks av Darkthrones gode smak for enkle riff og avant-gardistiske og psykedeliske tendenser man kanskje heller forbinder med band som Tilintetgjort. Spilletida rettferdiggjøres godt gjennom låtas oppbygning og merkelige aura og produksjon, og bærer bud om en høyst interessant plateopplevelse.
Skrevet av Alexander Lange
Graular – «Iridescent»
Selvutgitt
Det progressive metallbandet Graular har gitt ut noe for første gang siden de slapp EP’en ‘Ashes’ i 2021. Mens den inneholdt låter som holdt seg rundt fire- og femminuttersmerket, er denne nye låta, «Iridescent», drøye syv minutter lang, og er sånn sett en mer klassisk progressiv metallåt.
Bandets likheter med Leprous er videre godt ivaretatt, og det sniker seg også inn noen nikk til storheter som Tool og Dream Theater. Åpningsminuttene blir i mine ører litt for enkle, og jeg hadde nok også ønsket meg et enda mer eksplosivt klimaks. Like fullt imponerer særlig midtdelen meg, og det er til syvende og sist snakk om nokså sterkt progmetallhåndverk og en god låtkonstruksjon. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Soulcrux – «Glass Doll»
Selvutgitt
«Glass Doll» er siste innslag i det som etter hvert er blitt en nokså lang liste med enkeltstående singler fra bandet Soulcrux. Dette bandet spiller umiskjennelig, moderne symfonisk metall, og får det sånn nogenlunde til på denne nye låta. Et sterkt, fengende og drivende hovedtema er limet i låta, og gjør særlig den første halvdelen sterk. Det blir imidlertid litt rotete når Soulcrux prøver å gjøre det enda mer storslått i den andre. Personlig synes jeg også soprano-vokalen blir litt vel dominerende; dette tror jeg imdlertid handler mest om smak og behag, og prestasjonen er uansett svært god teknisk sett.
Skrevet av Alexander Lange
Berzerkerbreath – «When Everything Collapse»
Selv-utgitt
Berzerkerbreath er en ny trio som til en viss grad deler mannskap med det moderne metallbandet Obzene fra Trondheim. Bandets debutsingel «When Everything Collapse» ble nettopp sluppet på diverse strømmetjenester, og er etter sigende en del av en større utgivelse som foreløpig ikke har blitt gitt noen slippdato.
Berzerkerbreath lister opp artister som Humanity’s Last Breath, Meshuggah, Gojira og Thy Art is Murder som inspirasjonskilder i sitt promomateriale, og det burde vel si sitt om hvor representativ den lista er for bandets musikk når jeg avslører at tre av fire artister poppet opp i hodet mitt da jeg hørte på «When Everything Collapse» for første gang. Det er snakk om blytung moderne metall som blander Obzene sitt tekke for storslåtte post-metalliske atmosfærer (da snakker jeg først og fremst om deres debut-EP fra 2021) med brutale elementer fra krysningspunktet mellom deathcore og djent, hvilket for så vidt er en krysning vi ikke ser så mye av på denne sida av svenskegrensa. Man kan kanskje hente inn navn som Fight the Fight dersom man ønsker å finne en norsk analog, men det ville gitt inntrykket av at Berzerkerbreath er langt mer progressive enn de virker på sin første singel. «When Everything Collapse» er først og fremst en lovende liten smakebit på det kommende materialet, som etter låta å dømme burde være av interesse for fans av moderne ekstremmetall fra tiden etter djent-sjangerens første krusning.
Fra sin oppstart i 1993 som Mystery Tribe, til navneskiftet og etableringen av bandet slik vi kjenner dem i dag rundt 1997, og hele veien frem til den nye plata som ble sluppet for et par uker siden: Madder Mortem har en av de mest vidt-favnende og spennende diskografiene den norske metallscenen har å by på. Selv om gruppen fant utgangspunktet sitt i de atmosfæriske og melodiske doom-strømningene som raste gjennom Nord-Europa på 90-tallet, så har deres tolkning av uttrykket aldri vært tynget ned av noen uttrykksmessig regelbok. Tvert imot så virker det som at bandet gradvis har bygget seg opp en egen regelbok over årenes løp, hvor slagordet man finner på første side kunne vært noe sånn som «vill og hemningsløs kreativ utfoldelse, men alltid i låtas tjeneste».
Denne balansen virker å ha vært ekstra viktig å opprettholde på bandets åttende skive ‘Old Eyes, New Heart’. De siste årene har vært fylt av utfordringer for Madder Mortems vedkommende, og disse kommer til uttrykk gjennom et sett med låter som basker med sine demoner på utilslørt vis. ‘Old Eyes, New Heart’s ti låter er gjennomsyret av usikkerhet, sorg og skuffelser; musikalsk så vel som tekstlig. Det virker i det store og det hele som om det ligger en arktisk kulde over musikken til Madder Mortem i denne omgang, selv om livsviljen og pågangsmotet også ligger og ulmer en eller annen plass under det nedfrosne jordsmonnet.
Der noen band ville vært fristet til å tøyle inn sine kreative eskapader for å ikke overskygge den alvorstyngede tematikken, går Madder Mortem som vanlig inn for å maksimere særpreget i egen musikk. ‘Old Eyes, New Heart’ er en skive som ikke kunne vært skrevet av noen andre enn nettopp dette bandet, på samme tid som den ikke kan forveksles med noen av bandets tidligere utgivelser. De røde trådene som knytter utgivelsen til bandets senere produksjon, finner vi dog i de knusende og dypstemte gitarene, rastløse låtformer som aldri gjør det som forventes, og selvfølgelig de kraftfulle og emosjonelt rå fremførelsene til bandets vokalist, Agnete M. Kirkevaag.
Om det skulle være noen utålmodige lesere der ute, så tør jeg påstå at de første tre låtene på ‘Old Eyes, New Heart’ vil være nok til å selge plateopplevelsen til selv de mer skeptiske av oss. Måten bandet maksimerer dynamikken mellom disse – fra åpningslåtas alvorstyngede dramatikk, til «On Guard»s kjølige, dempede americana, til den kakofoniske, rasende låta «Master Tongue» – er fullstendig mesterlig, og temmelig uten parallell i den norske metallscenen for øyeblikket. Nedsenkningen i dette musikalske isbadet hjelpes massivt av lydproduksjonen til bandets gitarist Birger Petter M. Kirkevaag, som både tilbyr enorm tyngde og en krystallklar linse gjennom hvilken man kan se samtlige instrumentalbidrag i høyeste oppløsning (sjekk for eksempel ut hvordan instrumentene er plassert rundt i rommet på singelen «The Head that Wears the Crown».
Madder Mortem har også et talent for å fikse elementer som ville fått andre band til å gå ettertrykkelig på snørra. Hør for eksempel på den brølte call-and-responsen på broen til «Master Tongue», og hvordan den sklir over i et Lamb of God-aktig, edgy riff som oser av tøff-i-trynet. Denne sekvensen burde egentlig ha fremstått som en keitete tilbakeskuing til testosteron-overdoserte metalliske trender fra 90/00-tallet, men på et eller annet magisk vis får Madder Mortem det til å låte uironisk fett. Denne effekten strekker seg også over i tekstskrivinga, som til tross for å være selvutleverende, selvmedlidende og tidvis anklagende, aldri fremstår som noe annet enn ektefølt og oppriktig.
Og denne iskalde stormen av indre turbulens, relasjonelle konflikter og håpløshet som rager gjennom låtene på «Old Eyes, New Heart», løyer også på avslutningslåta «Long Road». Den fredfulle men utmattede aksepten som preger «Long Road» føles veldig fortjent ut etter det voldsomme emosjonelle landskapet Madder Mortem har traversert på resten av skiva, og bidrar til å gi lytteopplevelsen en utviklingskurve som føles meningsfull ut hver bidige gang jeg pløyer gjennom skiva. Madder Mortem har alltid vært undersungne helter i den norske metallscenen, men med ‘Old Eyes, New Heart’ har bandet levert en skive som har markert Norge på det internasjonale utgivelseskartet i det fortsatt unge plateåret 2024. ‘Old Eyes, New Heart’ er en fantastisk skive, og en soleklar anbefaling til samtlige av bloggens åpensinnede lesere.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kingseeker – Passing Moments Caught Forever
Ute nå via Bringsli Productions (eget selskap)
En av gledene med å ha holdt bloggen gående i nå snart tre år, er at vi har fått se enkelte band utvikle seg gradvis over tid. Et lite fåtall band har vi faktisk fulgt siden de utga sine første stykker musikk, deriblant metalcore-bandet Kingseeker. Kingseeker demonstrerte definitivt at de hadde et solid grep rundt metalcore-håndverket på debutplata ‘Daily Reminders’ – for ikke å nevne en enorm lidenskap som lyste gjennom musikken – men oppfølgings-EPen ‘Grief’ viste at bandet ikke kom til å hvile på gamle prestasjoner. Singlene som ble sluppet i forkant av ‘Passing Moments Caught Forever’ har også båret preg av et band som blir stadig mer ambisiøst, og denne tendensen legger på mange måter føringen for Kingseekers andreskive som helhet.
For samtidig som ‘Passing Moments Caught Forever’ bevarer Kingseekers etablerte styrker – enkle men virkningsfulle riff, fengende, melodiske refrenger og melankolske post-hardcore-sekvenser – så er skiva på et helt annet nivå enn forgjengeren hva gjelder variasjon. Dette er kanskje ikke inntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt åpningssporet og singelen «Young & Naive», som til tross for å være en av Kingseekers beste låter også er en av de mest typiske for sjangeren. Litt Parkway Drive-aktig riffing på oppfølgingslåta «Sunk Cost Fallacy» er heller ikke spesielt oppsiktsvekkende, men når bandet nærmer seg et bekmørkt, dystert Knocked Loose/Code Orange-territorie på «Bad Vibes Are Cancelled», blir det tydelig at Kingseeker er i et mer lekent hjørne på sin nye skive. Åpningen er kanskje til forveksling lik Architects sin banger fra 2012, «Day In Day Out» (hvorfor er ikke den på spotify-spillelista deres «bands we rip off», hmm??), men generelt sett er låta et sunt tegn på kreativ rastløshet hos bandet.
Denne variasjonen blir desto mer fremhevet av det faktum at skiva er et helt kvarter kortere enn debutskiva. Tiden fra den storslåtte åpningen til «Young & Naive» til den ensomme gitarstemmen som avslutter «Hypnopompia» – og dermed skiva – går skremmende fort, og har rett og slett resultert i at jeg ofte spinner skiva to ganger i stedet for én. Det hjelper også at platas høydepunkter for min egen del befinner seg i slutten av skiva. Singelen «…and I Explode» er i mine øyne Kingseekers beste låt-arrangement til nå, med en veksling mellom dagdrømmende ynde og eksplosiv tyngde som er smått avhengighetsskapende. «Hypnopompia» er vel så fargerik som låta den følger etter, men er i tillegg kronet et nydelig, harmonisert refreng; muligens det beste på skiva.
Men det er likevel et element som hindrer ‘Passing Moments…’ i å få full uttelling hos meg, og det er vokalen. Det gjøres generelt sett mye i vokaldepartementet til Kingseeker som jeg sliter med å stelle meg bak på deres nye skive, men jeg mistenker at det bunner ut i produksjonsvalg vel så mye som artistiske valg. Jeg synes vel generelt sett at vokalen ligger litt nakent til helt fremst i lydbildet, hvilket gjør at alt av urenheter og rusk blir veldig tydelig. Dette kan godt være en preferansesak, men det er ikke til å legge skjul på at det påvirker min egen lytteopplevelse i ganske stor grad. Dette er synd, for ‘Passing Moments Caught Forever’ er på alle fronter et stort skritt frem for Kingseeker. Ambisjonsnivået og entusiasmen deres er til å ta og føle på, og har resultert i et distinkt sett med låter som burde ha bred appell hos fans av kommersiell metall. Man må uansett beundre et band som virker så målbevisst på å utvikle sitt eget håndverk som Kingseeker, og jeg ser allerede frem til å se hvor veien har ført dem hen neste gang vi hører fra kvartetten.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Häxer – Til Skræk og Exempel
Ute nå via Leather Boss Records
EP’en ‘Til Skræk og Exempel’ er den første utgivelsen til bandet Häxer, som utsmykker seg med sjangerbetegnelsen “witch punk”. Med det er det snakk om musikk som i stor grad består av punk-elementer; mer eller mindre metallisk er det imidlertid ofte også, og i stedet for kun å bruke bandets egne litt obskure sjangerbeskrivelse, er det naturlig å plassere Häxer i samme stilistiske bås som band som Kvelertak og MAKTKAMP.
Åpningslåta “Heksedans” er den eneste låta her som ble sluppet i forkant, og gir også et godt bilde på Häxers musikalske kjerne. Pønka akkordrekker, ukomplisert låtskriving og hes vokal rulles her uanfektet ut i fire minutter, og kvartetten kommer også godt ut her med det jeg mener er noen sterke melodiske grep i akkordrekkene.
‘Til Skræk og Exempel’ er videre en ikke spesielt lang utgivelse, og består etter åpningslåta av tre låter på omtrent fire minutter hver. EP’ens lengde er nok passende med tanke på at låtene på overflaten er nokså like; likevel skal Häxer ha at de presenterer noen idéer som definitivt kan skape tilløp til større variasjon på en senere utgivelse.
Et eksempel på dette er blast-beat-temaet i den ellers drivende “Kardinalen”. Solskinnsriff og en ganske så heftig gitarsolo sprøyter også interessante øyeblikk inn i d-beat-låta “K.U.K.”. Min definitive favoritt er imidlertid avslutningslåta “Trollmarsj”, der jeg synes taktskiftelek og noe ordentlig kult gitararbeid a la MAKTKAMP bidrar til en spenstig og fargerik lytteropplevelse. Med det velger jeg å ta ‘Til Skræk og Exempel’ som et aldri så lite varsku om et band som definitivt har noe spennende i seg, selv om jeg kanskje skulle ønske at de mer spennende idéene fikk større utfoldelse allerede her.
Skrevet av Alexander Lange
Koersive – An Emperor’s Will
Ute nå via Fabled Falcon (eget selskap)
Kristian Andjelic og Diego Atilla Boyaci – musikene bak prosjektet Twiceborn – er tilbake med nok en dose sjangerblandende instrumentalmetall, denne gangen under prosjektnavnet Koersive. Twiceborns debutskive fra i fjor, ‘Beyond the Wall, to the Lost Lands’, kombinerte elementer av groove metal og black/death med en komposisjonsstil som sender tankene til spill-soundtracks som Doom-serien, og denne beskrivelsen er ikke helt bak mål om den brukes om debutskiva til Koersive heller. Likevel bør det presiseres at groove metallen ikke er like lett å spore i DNAet til Koersive, og at thrashmetall og mer melodiske, progressive tendenser i større grad gjør seg gjeldende. ‘An Emperor’s Will’ er en variert og rikholdig plateopplevelse, og passer utmerket som bakgrunnsmusikk til alskens voldelige og actionfylte seanser på PC eller konsoll. Sjekk den ut!
Borknagars nye singel, «Moon», føyer seg fint inn i rekken med låter som har funnet veien ut av bandets hvelv i senere tider. Siden «Vintersorg» forlot besetningen etter utgivelsen av ‘Winter Thrice’ i 2016 har jeg fått inntrykket av at bandet har latt sine melodiske instinkter få fritt spillerom, med det resultat at ‘True North’ og singlene fra den kommende skiva ‘Fall’ lettere kan klassifiseres som progressiv metall enn progressiv svartmetall.
Dette gjelder ogsåderes nyeste singel «Moon». Det er i det hele tatt snakk om fargesprakende og fengende progmetall med et ørlite hint av svartmetall, krydret med ikke bare én men TO arenaklare gitarsoloer. «ICS Vortex» pryder som vanlig tilstelningene med sine utypiske, utbroderte vokalstrofer, og holder seg i dette tilfelle fullstendig unna growls og skriking. Akkurat som på «Nordic Anthem» sliter jeg litt med å fordøye denne «softere» utgaven av Borknagar, og jeg skulle gjerne ønske at låta hadde noen litt mer beske og ekstreme elementer som kunne veie opp for de sødmefylte. Vi får se om denne kritikken gjør seg gjeldende for resten av skiva også, som slippes i sin helhet om kun to drøye ukers tid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – «Lost in Shadows»
Selvutgitt
I april slipper rogalendingene i Dark Delirium sitt fjerde album på tre år (der også en EP har sneket seg inn), og for snart to uker siden fikk vi andresingelen «Lost in Shadows» servert. Dette er meg bekjent den lengste låta bandet har sluppet noensinne; bandets sømløse blanding av metalcore og melodisk death metal får her utfolde seg utover drøye åtte minutter.
Som seg hør og bør låter det temmelig svært og mektig. Låta åpner via ublyge blåsere og etablerer seg deretter i hektisk metallmodus, før Dark Delirium lander det svært godt med en lang og mer traskende avslutning. Dramatikken og noen kule spoken word-sekvenser gjør at det låter mer Dimmu enn noensinne tidligere. Om du ikke liker slikt kan jeg garantere at du kommer til å hate det, men resten av oss tror jeg kan skrive under på at dette er kule og nokså profesjonelt utførte saker – selv om jeg fortsatt sliter litt med skrikevokalen til herr Ekse.
Skrevet av Alexander Lange
Arania – «Darkest Night»
Selvutgitt
Det melodiske metallbandet Arania har fremdeles ikke gitt oss noen tittel på deres kommende debutskive, til tross for at singlene allerede har begynt å dukke opp i strømmetjenestene. Førstesingelen «Come Find Me» bød på et gledelig gjensyn med det trønderske bandets fengende men tunge, symfoniske metall, og viste i tillegg til en lydproduksjon som hadde fått seg en kraftig overhaling siden sist. «Darkest Night», den andre og trolig siste singelen fra den kommende skiva», er på sin side en vaskeekte powerballade. Over klimprende piano og sørgmodig gitarspill minnes bandets vokalist Aina Catrine Hammern menneskene som ikke er i blant oss lenger, før en himmelspjærende gitarsolo sender setter et tårevått punktum på minnestunden. Det hele fremstår nok temmelig ordinært i kontekst av powerballadens format, men også temmelig jordnært og fint som følge av det enkle men relaterbare budskapet. Jeg savner muligens det lille ekstra hva gjelder både instrumentalarrangement og vokalfremførelse, men «Darkest Night» er alt i alt en fin leveranse fra den trønderske gruppen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Uncanny – «Music for the Faint Hearted»
Ute nå via Overhead Productions
Uncanny er en trio som har ligget stille på utgivelsesfronten i nesten et tiår, men som har bestemt seg for å vekke seg selv fra dvalen i år. Den 19. april kommer bandets neste plate, og singelen «Music for the Faint Hearted» skal gi oss et varsel om hva vi har i vente.
Uncanny har overfor oss skrevet at de lar seg inspirere både av post-metal-bandet Grant the Sun og de mer progga instrumentalvirtuosene i Addiktio og Astrosaur. Det er interessante og ikke minst treffende sammenligninger, og både tunge, sludga gitar- og bassgrunn, spretne detaljer oppå og elleville taktskifter preger musikken på «Music for the Faint Hearted». Ikke minst er Uncanny gode på å bygge lydbilder på denne låta. Jeg aner også noe mer lekenhet og eventyrlyst enn det som var på forrige utgivelse. Så jada – jeg gleder meg!
Blant Fusa-scenens mange kruttsterke undergrunnsband, er det kanskje Sepulcher jeg har aller mest sansen for. Dette er et vågalt utsagn når nevnte scene er befolket av band som Reptilian, Inculter og Morax, men det er et eller annet med bandets organiske, mangefasetterte og slående unike dødsmetall-sound som aldri slutter å forundre og begeistre. Om du ikke er kjent med dette soundet er det bare å ta turen innom bandets andreskive fra 2018, ‘Panoptic Horror’, en moderne klassiker innenfor eventyrlysten dødsthrash – nasjonalt så vel som internasjonalt.
Men du kan egentlig like godt sjekke ut bandets splitter nye EP, ‘Veins of the Void’. Med sitt drøye kvarters spilletid byr ‘Veins…’ på en ypperlig introduksjon til bandets stilistiske univers, samtidig som den viderefører og bygger på forgjengerens mange styrker. Uttrykksmessig vil jeg si at Sepulcher befinner seg i et uvanlig krysningspunkt mellom aggressiv, garasje-aktig dødsmetall og mer atmosfæriske, kosmos-traverserende impulser; som om bandet er fanget i en dimensjonal rift mellom en snuskete bakgate og en «Boötes Void»-aktig avgrunn (søk det opp). Det er ikke så lett å komme på band som holder på med akkurat samme ting som Sepulcher i 2023, selv om band som Morbus Chron, Cadaveric Fumes og norske Execration er relativt holdbare referansepunkter.
Åpningssporet «Derealization» er på høyde med det beste av norsk dødsmetall fra senere tid, og vi må helt tilbake til Obliterations ‘Cenotaph Obscure’ fra 2018 for å finne materiale som kan utfordre denne låta i mine øyne. Smadrende bass faser inn i en nesten sludgy sekvens bestående av groteske gitarhugg og beske skrik, før et helt enestående, tumlende dødsmetallriff utløser spenningen som åpningsminuttene har bygget opp. Morbus Chron-referansen gjør seg særlig gjeldende i låtas avslutningsminutter, i det en episk progresjon følger en post-dødsmetallisk, dynamisk kurve fra ulmende basslinje til storstilt klimaks.
I forhold lander den betydelig kortere andrelåta «Cryogenic Sleep» som et avsagd hagleskudd i brystkassa. Den eksplosive låta viser Sepulcher sine tradisjons-forankrede men vitale riffkunster fra sin beste side, før vi igjen svever ut over kosmos’ dypeste sjakter på det avsluttende tittelsporet. På dette tidspunktet blir det naturlig å nevne de hemningsløse, krakilske vokal-utbruddene til Andreas Fosse Salbu, som komplimenterer bandets konfronterende, garasje-dødsmetalliske side på utmerket vis. Jeg synes nok at låtas avsluttende, atmsofæriske strekk er en litt platt måte å avslutte en såpass turbulent utgivelse som ‘Veins of the World’, hvor jeg heller skulle ønsket meg en mer stormende, klimaktisk finale.
Det er dog ingen tvil om at Sepulcher har levert atmosfærisk, eventyrlysten dødsthrash på høyde med den internasjonale toppstandarden med ‘Veins of the World’. Det er kun et fåtall band der ute som klarer å dyrke frem ny, florerende biologisk vekst på dødsmetalls forråtnede skrott i 2024, hvor Obliteration og Sepulcher kanskje er de to bandene på norsk jord som for alvor skyver grensene for både kvalitet og egenart. Sånn sett er ‘Veins of the World’ en soleklar anbefaling for fans av tradisjons-befestet men selvrealisert dødsthrash, og en uforventet pangstart på det nye året for norsk ekstremmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nekonomicon – Choose Your Fighter!
Selvutgitt
Nekonomicon er et av de mange prosjektene til Andri Mar Sigufsson, først og fremst kjent kun som Andri – selv om det nå etter noen år har utviklet seg fra å være et soloprosjekt til å bli en fullverdig kvintett. Han er utvilsomt en interessant figur å følge, noe som særlig skyldes to ting: En nokså hemningsløs utforskning av ulike sjangre, og tematikk og estetikk hentet fra dataspillenes verden.
Det sistnevnte preger i stor grad Nekonomicons nyeste skive ‘Choose Your Fighter!’, og det ofte på ganske smakfullt og morsomt vis. Presentasjonen synes jeg treffer godt, særlig gjennom det fargerike, flotte albumcoveret og tittelen. Dette setter en umiddelbar, passende uhøytidelig tone for albumopplevelsen som tekstene på alle måter gjenspeiler.
Musikalsk spiller tematikken inn gjennom stadig bruk av MIDI-synther man gjerne finner i gammel spillmusikk, men dette er ikke veldig definerende for uttrykket. Stilmessig ligger ‘Choose Your Fighter!’ trygt plassert i en klassisk smeltedigel av metalcore, melodisk metall og symfonisk metall, der det gjerne er refrengene som stikker seg ut. De holder gjennomgående habil kvalitet; særlig treffer Nekonomicon godt på «Race of Life», som er min favorittlåt på albumet.
Metalcore-klisjéene er det ellers litt vel mange av, eksempelvis på låta «Castlevanian Hunger», og jeg har også litt problemer med vokalen. Den ligger ofte litt svakt, rart og lavt til i miksen for begge vokalisters vedkommende, og noen ganger låter det også temmelig surt – særlig på «Inconvenience Store».
Nekonomicon skal imidlertid ha kudos for å ha kokt opp en underholdende pakke som gjør kunststykket å fremstå både uhøytidelig og godt gjennomarbeidet. Noen gode ord kan også sies om albumets flyt, der introen til «Fog of War» og den lengre og saktegående melodeath-flørten «The End is Always the End» komplementerer de øvrige hektiske minuttene godt. Selv om ikke alt går like bra for Nekonomicon på denne skiva, er det en til tider sjarmerende affære – i alle fall for det som bør være musikkens målgruppe.
Skrevet av Alexander Lange
Nithe – Night of the Ghoul
Selv-utgitt
Nithe er et blasfemisk kirkegårds-orkester fra Kristiansand, som imponerte Metallurgi-redaksjonen stort med sin debut-demo ‘Cemetery Fever’, som kom ut i 2021. Demoen utgjorde en del av en utvikling i den norske undergrunnen som er pågående den dag i dag, hvor vi ser at dødsmetall-sjangeren mottar stadig mer fokus fra Norske band. Norge har historisk sett vært beskjedne produsenter av nevnte undersjanger, så dette er en utvikling jeg ønsker velkommen med åpne armer.
Derfor er det en glede at Nithe fortsatt minner mye om seg i 2024, selv om det er en stund siden sist. Kvartetten er fremdeles hardt i arbeid med å grave opp gamle dødsmetalliske knokler og sette dem i nye formasjoner på ‘Night of the Ghoul’, men på samme tid virker det som at en mer mystisk, grufull og utenomjordisk aura har sneket seg ubemerket inn over gravplassen. Dette vil si at gruppens uttrykksmessige utgangspunkt er den samme som på ‘Cemetery Fever’ – altså dødsmetall fra overgangen mellom 80- og 90-tallet –, men at de også strekker seg lengre utover sjangergrensene i jakten på et eget uttrykk.
På mange måter minner ‘Night of the Ghoul’ om senere utgivelser fra prosjekter som Obliteration og Sepulcher, og i mindre grad Abhorration. Dette er alle band som har rikelig med ekstremthrash-gener i sitt dødsmetalliske DNA, men som også vet å benytte seg av tregere, atmosfæriske strekk som kontrast. Det tydeligste uttrykket av disse genene hos Nithe finner vi på andresporet «Moon Curse», hvor en lynende rask, dødsthrash-spurt avløses av illevarslende og dunkle, effektbelagte gitarer.
Jeg setter virkelig pris på at bandet eksperimenterer litt med nye elementer, ettersom dette tyder på at målet er å utvikle en egen dødsmetallisk signatur, heller enn å bare reprodusere gamle klassikere. Likevel er det ikke til å komme fra at bandet ikke helt mestrer de lengre låtlengdene etter min mening, hvor spesielt de ulike partiene til «Ominous Void» fremstår litt frakoblet hverandre; dette til tross for en fantastisk overgang til et frenetisk, dødsmetallisk parti mot slutten av låta. Låter som tittelsporet og «Engulfed in Slithering Sorcery» er dog utmerkede videreutviklinger av bandets kjernesound, og sett i kombinasjon med den oppgraderte men fremdeles pil råtne produksjonsjobben og det stilrene EP-coveret bør ‘Night of the Ghoul’ være en sikker vinner for norske fans av tradisjonell men uttrykksmessig rastløs dødsmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Babels Tårn – Glorious Heretic Inquisition
Selvutgitt
Babels Tårn er en svartmetallduo bestående av medlemmer kjent fra respektable prosjekter som Raumer og Profane Burial. Prosjektet ga først lyd fra seg gjennom en demo i fjor, og ‘Glorious Heretic Inquisition’ er dermed den første større utgivelsen til bandet.
Denne utgivelsen minner meg særlig om et av de tidligere prosjektene til Kjetil «Szhethil» Ytterhus, som er den ene mannen bak her. Dette prosjektet het Hogstul, og var et prosjekt som baserte seg på langstrakte, komplekse og uhyre dramatiske svartmetallkomposisjoner som for meg dessverre var ganske så vanskelige å fordøye og sette pris på uten å legge godvilja til. Mye av det samme kan sies om materialet på ‘Glorious Heretic Inquisition’, og jeg må nesten bare rive av plasteret med en gang og si at jeg ikke lar meg imponere spesielt stort av det som foregår her.
Det ene handler om det jeg som lytter kanskje ikke fanger opp så godt som andre kanskje vil ha glede av, som er de komplekst strukturerte komposisjonene som stort sett ligger rundt niminuttersmerket. «Krigens Monument» synes jeg fungerer ganske så godt særlig i første halvdel, og introduserer også noen litt mer saktegående partier som skiller seg fra det svartmetallske kaoset som stort sett brer seg utover resten av utgivelsen. Resten får jeg lite tak på.
Det andre handler imidlertid om mer objektive kriterier, der jeg synes produksjonen er temmelig svak og komprimert og noen av musikerprestasjonene rett og slett ikke holder vann. Ledegitarene er ofte ikke i synk med resten av instrumentene, og noen ganger låter det også skikkelig surt. Dette gjelder særlig introduksjonen til «Purgatory», der basstrommene for øvrig er alt for høye, og deler av «Caliginous Command». Strykerne som kyper inn i øregangene etter førtisekundersmerket på avslutningssporet spenner også fullstendig ben på sin potensielt dramatiske effekt av samme årsak. Med det har dessverre ikke ‘Glorious Heretic Inquisition’ vært en spesielt prisverdig opplevelse for min del.
Plateselskap: Majestic Mountain Records Undersjanger: Stoner metal
Utdrag fra vår omtale: «Tempoet er ofte ganske så høyt til stoner-musikk å være, og når skeive takter og potent rock’n’roll-faktor også ramler inn til tider, er det snakk om partier som føles fantastisk organiske og fengende. […] Saint Karloff viser seg […] også fra en annen og mer prog-preget side på ‘Paleolithic War Crimes’. «Nothing To Come» og avslutningslåta «Supralux Voyager» er to flotte odyseer på henholdsvis syv og åtte minutter som i stor grad får prege albumets andre halvdel. Her er stoner-elementene mindre fremtredende, og Saint Karloff setter her større lit til lange oppbygginger og atmosfæriske og folkemusikk-aktige partier. Det kan minne om lengre låter fra andre lignende norske band som Kryptograf og Håndgemeng, men Saint Karloff gjør det kanskje til og med enda litt bedre. Særlig avslutningslåta er helt nydelig, og lar de velproduserte og ekspansive lydbildene gå i en fullbyrdet forening med bandets upåklagelige samspill.»
Beste låter: «Psychedelic Man», «Death Don’t Have No Mercy», «Supralux Voyager»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Thrash metal
Vestlandsbandet Inculter er et av flere norske band som har sørget for en særdeles sterk hjemlig thrash-scene de siste årene. Med sin nyeste skive, ‘Morbid Origin’, viser de også for alvor hvordan de skiller seg ut i toppen, der de byr på en lytteropplevelse som føles hakket mer dynamisk og tradisjonstro enn de fleste andre norske innenfor sjangeren. Inculter vet å skru opp turboen, aktivere sin fandenivoldskhet og flørte med speed metal- og death metal-tendenser, men avbalanserer også dette mot tregere og langt mer nikkevennlige affærer underveis. Tospannet bestående av «Extinction» og tittellåta er nok særlig egnet for å demonstrere denne tosidigheten på plata, som for øvrig preges av svært habile prestasjoner, nær sagt perfekt produksjon og upåklagelig riffhåndverk.
Beste låter: «Death Reigns», «Extinction», «Morbid Origin»
Utdrag fra vår omtale: «‘REFLECTIONS////VOID’ er MYE å ta innover seg. Skivas 36 minutter utarter seg mer som en kjedereaksjon enn en tradisjonell skive, med en forakt for gjenbruk av riff og ideer som tilfredsstiller kravene til en musikalsk ADHD-diagnose. […] Men i tillegg til å bli bowlet fullstendig over ende av den uttrykksmessige og tekniske kompleksiteten, blir jeg også slått i bakken av hvor musikalsk det hele oppleves. Den overveldende idétettheten som preger ‘REFLECTIONS////VOID’ fra ende til annen oppleves nemlig ikke anstrengt, men som en strøm av sammenhengende gester – til tross for stadige oppbrudd og digresjoner. […] Det er ingen tvil om at Thefalls har slått en gedigen fulltreffer på sin nye skive, og personlig har jeg ingen tvil om at plata kommer til å stå som et av mine personlige høydepunkter fra den norske metallscenen ved årets ende.»
Beste låter: «Patterns Emerge (I)», «Nadir (I)», «The Hardest Part is Over»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Avant-garde black metal
Utdrag fra vår omtale: «‘In Death I Shall Arise’ – debutskiva til Oslo-bandet Tilintetgjort – er en skive som synes å se for seg en alternativ tidslinje innenfor norsk metallhistorie. På denne tidslinjen, gikk ikke de avantgardistiske tendensene til det norske svartmetallmiljøet i retning de moderne, industrielle flatene til Dødheimsgard sin monumentale ‘666 International’, men beholdt sin forankring i den tidlige svartmetallens punkete og primitive affekt. Fra dette springbrettet bestående av rendyrket andrebølge, springer dog Tilintetgjort ut i en temmelig særegen musikalsk visjon; en visjon preget av et psykoaktivt ladet møte med døden, kosmos, og de grufulle sannhetene som ligger skjult ute i det store intet. […] ‘In Death I Shall Arise’ er en av de mest distinkte norske metall-debutene i nyere tid, og et aldri så lite landemerke innenfor vår beskjedne men betydelige avantgardistiske tradisjon.»
Beste låter: «Mercurial», «Hex», «Dommedagsmonument»
Plateselskap: Petroleum Records Undersjanger: Black’n’roll/hardcore punk
Utdrag fra vår omtale: «Kvelertak vil nok aldri klare å slå rive sin egen debutskive ned fra tronen for min egen del – den hadde en alt for stor påvirkning på meg i mine tidlige år til at det virker sannsynlig. Det som dog ikke er usannsynlig, er at ‘Endling’ på sikt kan vise seg å være den sterkeste av bandets øvrige skiver. Skivas ti låter viser et band som makter å leke seg med både form, uttrykk og innhold, samtidig som de aldri er i fare for å fjerne seg fra den musikalske identiteten som gjorde dem til et internasjonalt navn for drøye ti år siden. Som min egen medskribent på bloggen sa i en tidligere omtale: «Elsker du dem, elsker du dette, og hater du dem, så hater du dette». Kvelertak er og forblir Kvelertak, og akkurat det ser jeg all mulig grunn til å være fornøyd med.»
Beste låter: «Døgeniktens Kvad», «Endling», «Svart September»
Plateselskap: Peaceville Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Det er melodiene Mork oppdriver på mange av låtene her som får meg til å sperre opp øynene mest. Hovedtemaet i andre låt, «Forført Av Kulden», er for eksempel helt nydelig, og blander en nesten Burzum-aktig iskulde i gitarproduksjonen med direkte fengende tendenser. «Svik» følger opp dette på strålende vis, der Windirsk melodihåndverk går hånd i hånd med et nærmest pop-aktig teft. […] Først og fremst sementerer denne plata en positiv utvikling av Mork som profesjonaliserer, definerer og forbedrer uten at respekten for grunnelementene bortfaller. Og jeg vil påstå at Mork i større grad blir en unik spiller i svartmetallandskapet med denne skiva, da den mer saktegående og melodiske tilnærmingen – i ledtog med produksjonen – også utfordrer noen etablerte grenser.»
Beste låter: «Forført av Kulden», «Høye Murer (feat. HJELVIK)», «Tilbake til Opprinnelsen»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «[S]tort sett synes jeg Taake løser det godt og byr på komplekse låter som henger godt sammen. Dette gjelder særlig den enorme avslutningslåta «Et Uhyre av en Kniv», som klokker inn på hele 13 minutter og byr på en rekke strålende melodier og akkordrekker; fra de nesten blackgaze-aktige arpeggioene i de første minuttene til de storslåtte og suggererende akkordrekkene avslutningsvis. Når noen minimalistiske, mørke og dissonante gitarakkorder runder av det hele over feedback-støy er det som at man er vitne til etterdønningene av et storslått skue. Og skuet er et av Taakes mest ambisiøse og interessante prosjekter til nå. ‘Et Hav av Avstand’ anbefales på det sterkeste.»
Beste låter: «Denne forblaaste Ruin av en Bro», «Et Uhyre av en Kniv»
Utdrag fra vår omtale: «Atena har bygget forventninger til ‘Subway Anthem’ i nesten ett år nå (…) og plata skuffer heller ikke. Tung, deilig produksjon, vokalprestasjoner som utstråler perfekt, jamrende emo-energi, harde breakdowns, melankoli og noen sinnssykt fengende melodier og refrenger gjennomsyrer denne plata, og gjør det til en metalcore-plate som holder høy internasjonal standard. […] Atena mestrer metalcore-sjangeren uhyre godt på ‘Subway Anthem’, og man ender egentlig bare opp med å ønske seg mer av det – og kanskje et sjangermessig kvantesprang ut i noe uutforsket. Jeg har ingen problemer med å si at Indie Recordings kanskje har sluppet sin beste utgivelse i år, og at Atena har bydd på noe som konkurrerer i toppen når det gjelder høydepunkter innenfor hardere norsk musikk i år.»
Beste låter: «Poison Pure», «Slip Away», «Peeling Skin»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Death metal/trønderdoom/Åge-metall
Utdrag fra vår omtale: «[D]eretter kommer nok et høydepunkt i form av «Kustus». Dette er en fryktelig tung og fin låt der et dommedagsfremkallende verstema parres med et egentlig ganske så vakkert refreng, og det hele blir rett og slett ordentlig storslått. Når de mer tilbakelente og melodiske rocke-tendensene i «Spark og Speinning» har fått scenetid og bandet gjennomfører en usedvanlig sterk prestasjon på bare to minutter i «Sluk», har vi å gjøre med en første platehalvdel som består med glans. Til nå har egentlig ikke plata en eneste svakhet i all sin sjarm og kreativitet. […] [I] all hovedsak vil jeg understreke at dette er en utrolig interessant, underholdende og imponerende plateopplevelse. Særlig er det på grunn av sjangerblandingen som kommer til uttrykk gjennom både musikk og tekstlig innretning, og den eneste grunnen til at denne ikke er ukas favoritt er fordi vi plukka den opp så sent (så det er faktisk bare vår feil).»
Beste låter: «Kustus», «Spark og Speinning», «Innrøkt Åkle»
Plateselskap: Peaceville Records Undersjanger: Avant-garde black metal
Utdrag fra vår omtale: «‘Black Medium Current’ er et utrolig enigmatisk, komplisert og likevel overraskende tilgjengelig stykke eksperimentell metall, som står for en av de mer unike musikalske visjonene som har blitt produsert av den norske musikkscenen i det fortsatt unge 20-tallet. […] [D]er skivas A-side oppleves som en kaotisk men seriøs granskning av fundamentale eksistensielle konsepter, byr B-siden på et rystende gjennombrudd, etterfulgt av et svalestup ned i psykens dype, formløse avgrunn. […] Etter denne eksistensielle selv-utslettelsen er bunnen av avgrunnen nådd, og «Requiem Aeternum» står igjen som siste holdeplass på skivas utfordrende, rikholdige og tankevekkende reise. ‘Black Medium Current’s mystiske avslutningsspor er som et urovekkende og vakkert glimt av en helt annen verden, et vektløst og unektelig inntrykksfullt punktum på en helt spesiell plateopplevelse.»
Beste låter: «Et Smelter», «Halow», «Det Tomme Kalde Mørke»
Det er nå tre år og tre måneder siden vi bestemte oss for å opprette bloggen Metallurgi. På den tiden herjet pandemien fremdeles for full maskin, og Metallurgi var på mange måter den eneste kanalen vi hadde for å holde kontakten med et elsket musikkfelt som for øyeblikket var tvunget i knestående. Med dette i bakhodet, er det definitivt grunn til å feire at vi nå går inn i vår tredje listesesong som blogg. For det første, er det grunn til å feire at pandemien offisielt har blitt kansellert, og at konsertvirksomheten her til lands har begynt å returnere til nivået det lå på før nedstengningene. For det andre er det verdt å feire at Metallurgi – som i utgangspunktet var et typisk pandemiprosjekt uten videre ambisjoner – fortsatt holder det gående etter tre år som blogg. Dette er ingen selvfølge for et nettsted som er drevet ene og alene på frivillig arbeid, og det skal sies at vi ikke tar det døyt for gitt i det vi entrer bloggens fjerde år.
2023 har vært et usedvanlig produktivt år for den norske metallscenen. Om jeg skulle ha forsøkt å oppsummere hvordan det har vært å forsøke å dekke det norske utgivelsesåret som en helhet med et apparat bestående av to skribenter, så ville stikkord som «mild desperasjon», «en følelse av konstant overveldelse» og «et race mot den jævla klokka» stått sentralt. Nå står vi likevel seirende her på slutten av året, med en noe overmodig følelse av at vi står igjen med et heldekkende bilde av årets plateproduksjon her til lands.
Det ble tidlig klart for oss at en alminnelig topp 50-liste ville hatt problemer med å romme alle de betydelige hendelsene vi har fått servert i plateformat i 2023, og for å redde vår egen nattesøvn har vi rasket sammen denne hederlige listen over utgivelser som vi rett og slett ikke kunne tillate oss å la være å nevne. Denne vill bli etterfulgt av lista over årets beste EP-er og demoer i morgen, før årets topp 50 vil bli rullet ut fra onsdag til lørdag. Kvaliteten på årets beste norske metallskiver har vært jevn, og i år har det vært spesielt vanskelig å rangere dem.
Som alltid ønsker vi å takke alle dere som har lest, kommentert, delt eller på andre måter engasjert dere i bloggens arbeid, om dere så har vært her fra starten eller har hevet dere på lasset i senere tid. Det hadde vært jævlig trist å sitte og pumpe ut omtale etter omtale til lyden av dørgende stillhet, så tro oss når vi sier at vi setter stor pris på all kontakten vi får med både lesere, band og selskaper. Vi deler jo tross alt et felles mål, får vi tro, hvilket er å bidra til at den norske metalltradisjonen skal bestå og få fortsette å utvikle seg med uforminsket kraft i årene som kommer.
Så uten videre om og men, her er noen plater og EP’er vi ikke kunne unnvære å nevne i forbindelse med årets listekalas – i ubestemt rekkefølge!
Fredrik Schjerve og Alexander Lange
Dimmu Bongir – Hvis Pipen Tar Oss
Plateselskap: Bad Noise Records Undersjanger: Symfonisk black metal
Da jeg og Alexander opprettet Metallurgi i 2020, hadde jeg aldri trodd at jeg en dag ville sitte og seriøst vurdere å inkludere en parodisk svartmetallskive om å røyke weed og hylle Satan i topplisten over årets beste norske plater. Dette ble jeg dog strengt nødt til i år, ettersom de to kødne barndomskompisene som står bak Bad Noise Records slapp en sjokkerende sterk plate under monikeren Dimmu Bongir. ‘Hvis Pipen Tar Oss’ endte dessverre ikke opp på lista til slutt – til det har det norske plateåret rett og slett vært for sterkt – men jeg føler likevel for å uttrykke min sterke og uforbeholdne kjærlighet for den overraskende autentisk-klingende symfoniske svartmetallen som Dimmu Bongir har tryllet frem på sin første skive. Det er åpenbart at gutta har et sterkt forhold til den norske andrebølgen, og denne intime kjennskapen skinner igjennom selv de mest flåsete (om fabelaktig presise) ICS Vortex-etterlikninger. ‘Hvis Pipen Tar Oss’ er en skive som overvinner sitt eget, lavterskel-premiss, og står dermed igjen som en av årets mer minneverdige opplevelser i kraft av sine glitrende, orkestrale melodier og sterke, periode-spesifikke riffhåndverk.
Beste låter: «Bongblåst Del 2», «Transylvanian Munchies»
Plateselskap: RFL Entertainment Undersjanger: Heavy/power metal
Transmission er prosjektet til Thomas Carlsen, som de siste årene har sittet i vår nordligste landsdel med en åpenbar visjon om å gjenskape magien, storslagenheten og pompøsiteten i mye av metallmusikken fra 1980-tallet. Etter å ha sluppet debut-EP’en ‘Redemption’ for noen år siden, var tiden omsider inne for debutskiva ‘A Brave Horizon’ i år, og denne utgivelsen representerer definitivt et solid steg fram for Carlsens prosjekt selv om det ennå ikke slår oss helt i bakken. Sjangerhåndverket er ofte veldig godt, særlig i melodisegmentet, og ikke minst står det respekt av mengden arbeid som må ligge bak denne utgivelsen.
Beste låter: «The Fire Within», «Force Majeure» «Crownless»
Plateselskap: Duplicate Records Undersjanger: Atmosfærisk black metal
Den selv-titulerte debut-plata til enmanns-bandet Nemesis kan definitivt omtales som rå og lav-oppløst av natur. Dette vil trolig vekke en dyp frykt hos lesere som har tilbragt litt for mange netter i Bandcamps dypeste sjakter, hvor ni av ti klikk leder til et bedritent svartmetallband som kamuflerer egen manglende kompetanse bak lag på lag med billig, digitalt støy. Det er dog ingen grunn til frykt i møte med musikken til Nemesis. Den lavoppløste produksjonen er faktisk en viktig brikke i prosjektets uttrykksmessige puslespill, ettersom den bader låtenes okkulte og surrealistiske svartmetall i en aura av ytterligere mystikk. ‘Nemesis’ har faktisk et såpass støvete og eldgammelt preg over seg at den tidvis oppleves som et oppgravd artefakt av ukjent opprinnelse, hvilket definitivt ikke er noen dårlig salgsargument i svartmetallens undergrunns-sfærer.
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Black metal
Hengestaur har blitt en liten husfavoritt her i Metallurgi etter slippet av EP’ene ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’ for litt over to år siden. Selv om kvaliteten på musikken har vært litt for varierende til at utgivelsene til bandet har kommet så veldig høyt på listene våre, har duoen alltid klart å omgi musikken sin med en fascinerende, mystisk og unik aura – og når det sitter, sitter det skikkelig. Det gjelder ikke minst på årets utgivelse, plata ‘Ånesott’, som inneholder noen kruttsterke øyeblikk i skjæringspunktet mellom tradisjonell og mer melodisk svartmetall. Aller best går det på låta «Misfærd», som er et sant høydepunkt i år når det gjelder enkeltlåter.
Beste låter: «Misfærd», «Njords Barm», «Antarktis Sol»
Da Fixation slapp debutskiva ‘More Subtle than Death’ i september, fremsto skiva som et utrolig friskt pust i et norsk sjangerlandskap hvor moderne, kommersiell metall er kraftig underrepresentert. En godt mottatt EP fra 2020, samt gode prestasjoner i live-arenaen hadde sørget for å skape god blest rundt Oslo-bandet, og med Norges største metall-plateselskap i ryggen og et knippe sterke singler i påsan så det ut til at 2023 kom til å bli Fixations år. ‘More Subtle than Death’ viste seg dessverre ikke å være den ubestridte listetopperen mange hadde håpt at den skulle være, men det er utvilsomt en skive som bør applauderes for sine gode kommersielle låtskriverprestasjoner og profesjonelle sound. Låter som «Ignore the Disarray» viser at Fixation utvilsomt har et talent for fengende, pop-metalliske konstruksjoner, så det er i større grad kvalitetssikring enn nye ferdigheter som må på plass for at bandet skal levere en internasjonal blåkkbøster av en skive. Potensialet er definitivt til stede, så det skal bli spennende se hvor de neste årene fører Fixation hen. Metallurgi forventer i alle fall store ting!
Plateselskap: Nordic Mission Undersjanger: Black metal
Luteøks står sammen med Dimmu Bongir for årets bidrag av parodiske skråblikk mot den ellers så selvhøytidelige svartmetallsjangeren. Plata deres, ‘Barely True Norwegian Black Metal’, er en ganske så lang plate, og mye av humoren treffer ikke helt i mine øyne. Men plateopplevelsen er ofte også fornøyelig til de grader, og kanskje viktigst av alt koker bandet opp noen uhyre sterke temaer og melodier underveis som kunne sklidd rett inn på en mer…høytidelig utgivelse. Luteøks gjør seg sånn sett ikke så avhengig av det humoristiske aspektet, men glimter tidvis også til når det gjelder dette.
Beste låter: «Prikkedøden», «We Sail», «Shaved Vengeance»
Plateselskap: Norwegian Dark Arts Undersjanger: Melodisk black metal
Avertia klarte i 2021 å sikre seg en plass på bloggens toppliste med en håsbredd – dette med den nydelige skiva ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – og det er nå kun en ussel hårsbredd som står mellom bandet og årets toppliste. ‘Midnight Returns’ er en langt mer dyster og introvert plateopplevelse enn sin forgjenger, hvor bandets glitrende, himmelspjærende melodikk ofte settes til side til fordel for traskende, nedstemt riffing. Avertia har et talent for å fylle musikken sin med minneverdige hendelser, og det er flere øyeblikk på ‘Midnight Returns’ som med enkelhet rivaliserer de beste øyeblikkene på ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’. Den korte spilletiden og en Darkthrone-aktig cover-estetikk som ikke står helt i stil med platas innhold var nok til å vippe Avertia under grensa i denne omgang, men ikke la det stoppe deg fra å nyte bandets utsøkte, dunkle og personlige svartmetall på ‘Midnight Returns’.
Beste låter: «Dark Patterns», «Light of Our Dying Sun»
Med sine seige, grovkorna og saftige gitarriff vet jærbuene i Karavan å produsere stoner/doom av høy kvalitet på sin debutskive ‘Unholy Mountain’. Ikke minst har bandet også en interessant stilistisk ingrediens i form av den obskure skrikevokalen, som tilfører et guffent, hissig og spesielt element til musikken. Det gjør at skiva skiller seg en hel del ut i mengden av stoner-skiver i år, og noen sterke låtskriverprestasjoner gjør at denne skiva nok var en av de her som var nærmest å snike seg inn på topp 50-lista.
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Black metal/crust
Selvforakts selvtitulerte debutskive er som skapt for de av oss som har latt oss imponere av band som Reaping Flesh og Blodkvalt de siste årene. Selv om bandet ikke når helt opp til disse to nærliggende sammenligningene på denne utgivelsen, inneholder denne skiva noen særdeles forfriskende, primale og aggressive øyeblikk som innevarsler et høyt potensiale. I tillegg gjør de noe litt eget ved å blande inn crust punk inn i sin stilistiske miks a la Darkthrone.
Beste låter: «Blodspor», «Nerstranda Warrior», «La De Dø»
Plateselskap: Formkraft Produksjon (eget selskap) Undersjanger: Death metal
Bergenske Contorted og deres debut-EP, ‘Deities of Uncreation’, kom susende inn som en uforventet, dødsmetallisk komet mot årets slutt. EP-en kom seg i utgangspunktet usett forbi bloggens ellers høysensitive radar, og det oppsto dermed meget oppstuss da vi plutselig ble oppmerksomme på en utgivelse som var sterk nok til å true årets toppliste over EP-er, som mer eller mindre var satt i stein allerede. ‘Deities of Uncreation’ befinner seg følgelig på denne hederlige lista først og fremst fordi vi ikke har fått tid til virkelig å fordøye den. Dette er en aldri så liten glipp fra vår side, ettersom Contorteds kyndige kombinasjon av klassisk og semi-moderne dødsmetall åpenbart er noteringsverdig og interessant nok til å bli nevnt i samme åndedrett som resten av den norske EP-fiffen for året. Vi oppfordrer samtlige lesere med et fnugg av interesse for dødsmetall til å sjekke ut ‘Deities of Uncreation’, og venter i spenning på fortsettelsen til dette unge men svært lovende bandet.
Beste låter: «Deities of Uncreation», «Carnal Endeavor»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Thrash/doom metal
Scions EP ‘Burden’ er en herlig og forfriskende ukomplisert kuriositet som hengir seg til klassiske og grunnleggende triks innen tungmetallen. På bare litt over et kvarter får vi servert en solid bunke med riff som beveger seg mellom doom-metallens tyngde og thrash-metallens frenetiske tilsnitt. Til slutt får bandet også spyttet inn noen hint til både punk og svartmetall med min personlige favoritt, «Buckets of Blood».
Etter nesten 20 år siden som solo-artist, er Emperor-frontmann Vegard «Ihsahn» Sverre Tveitan snart klar for å slippe sitt selvtitulerte album. Det skriker høye ambisjoner som lite annet, særlig når det skal lanseres både en «vanlig» metal-versjon og en orkestral versjon av albumet når det slippes tidlig neste år. Med det har vi også fått en smak på begge deler når de utgavene av låta «Pilgrimage to Oblivion» nå er ute.
På denne låta er Ihsahn definitivt i sine mørkere hjørner, noe som for øvrig korresponderer godt med både coveret og de heftige pressebildene som er kommet i forbindelse med albumannonseringen. Når de orkestrale og symfoniske elementene tas med i betraktningen, som også er å finne i metal-versjonen, sendes assossiasjoner særlig til det første soloalbumet til Ihsahn, ‘The Adversary’. Og Ihsahn får for så vidt til å skape både brutalitet og nærmest teatralsk dramatikk i «Pilgrimage to Oblivion».
Det er imidlertid lite nytt å spore av substans, og låta ligner for mye på tidligere påfunn fra Ihsahn til å være spesielt interessant. Selv om den orkestrale versjonen er et fett hvorfor ikke-påfunn, blir denne også litt intetsigende og lite oppsiktsvekkende. Derfor tillater jeg meg å være noe skuffa over denne låta, selv om produksjonen og håndverket definitivt er på plass.
Skrevet av Alexander Lange
Bokassa – «Let’s Storm the Capitol»
Ute nå via Indie Recordings
Bokassa er i gang for alvor med å lade opp til sitt kommende album, og «Let’s Storm the Capitol» er den tredje singelen bandet har sluppet herfra. Den første av dem imponerte meg stort, og ga meg mange av vibbene som gjorde at gjennombruddsplata ‘Crimson Riders’ falt såpass i smak hos meg. Dessverre går «Let’s Storm the Capitol» inn i en annen kategori, og skuffer litt på samme måte som andresingelen «All Out Of Dreams».
Den er – for å si det rett ut – nok også svakere enn sistnevnte for min egen del. «Let’s Storm the Capitol» ender nemlig opp som en temmelig forglemmelig affære. Bokassa kaster seg her ut i et pop-punk-aktig landskap, riktignok med en del tæl, de til dels har mestret godt tidligere. Men denne gangen blir det rett og slett for anonymt. Dette er nok fett på bilstereoen, men det er også et av Bokassas svakeste låter i mine ører.
Skrevet av Alexander Lange
Fight the Fight – «In Memory»
Ute nå via Indie Recordings
Fight the Fights konseptuelle tredjeskive er nå kun et par måneder unna, og nye smakebiter på det smått mystiske prosjektet materialiserer seg stadig i den yrende metallosfæren. Dette er min diffuse og utpreget anmelderske måte å si at bandet har sluppet ny singel på, og med det en ambisiøs og omfattende en ved navn «In Memory».
Oslo-trioen har fått med seg tromme-savanten Baard Kolstad bak settet på sin nye skive, og «In Memory» er nok den av de foreløpig tre singlene som har vekket flest assosiasjoner til musikerens hovedprosjekt, Leprous. Dette skyldes ikke minst låtas yrende og funky rytmiske underlag og moderne progmetalliske fakter, men også det nesten sludgy riffet som sender tankene i retning de tyngre øyeblikkene til plater som ‘Malina’ og ‘Pitfalls’. Jeg får også en følelse av at gamle sivilisasjoner og en gryende futurisme kolliderer på «In Memory», hvor tribal perkusjon og gammelt-lydende vokaliseringer lever side ved side med strobe-liknende, kosmiske synther.
«In Memory» er en imponerende låtkonstruksjon som sjonglerer et utall musikalske elementer samtidig som den er uhyre groovy og dansbar. Derfor er det så synd at miksen skaper en viss avstand mellom lytteren og musikken; et problem som ikke var gjeldende på platas to foregående singler. Det er ikke umulig at dette kan skyldes problematikk knyttet til fil-opplasting heller enn et aktivt valg, men for min egen del skulle jeg gjerne hatt en reprise av de skarpe, eksplosive produksjonsverdiene til «Monarch» og «12800». Basert på de tre singlene er det dog liten tvil om at forventningene er høye til Fight the Fights nye skive, og jeg er spesielt spent på å se hvordan avsløringen av konseptet kontekstualiserer de tre låtene vi har hørt til nå.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Madder Mortem – «Towers»
Ute nå via Dark Essence Records
Det høyt elskede norske progmetall-bandet Madder Mortem har nettopp blitt annonsert til Inferno 2024; en booking som sammenfaller godt med slippet av bandets åttende skive ‘Old Eyes, New Heart’ i januar. Med ny plate følger det selvfølgelig singler, og første leveranse fra den etterlengtede skiva får vi i form av låta «Towers».
For en kar som ble introdusert for bandet via deres nyeste skiver – ‘Red in Tooth and Claw’ og ‘Marrow’, henholdsvis – er «Towers» en meget enkel låt å fordøye. Madder Mortems senere periode har båret preg av en sammensmelting av progressive og alternative tendenser, hvor førstnevntes sofistikerte rytmelek og yrende detaljnivå gjøres tilgjengelig via sistnevntes fokus på kompakt og effektiv låtskriving. Denne prosessen blir selvfølgelig lettere nå man har en sanger av Agnete M. Kirkevaags kaliber bak mikken, og «Towers» løftes som forventet av vokalistens kraftige røst og særegne melodiske preg.
Det kan virke som at tiden siden sist vi hørte fra Madder Mortem har vært en krevende en – noe jeg trolig vil gå nærmere inn på i selve plateomtalen. Til tross for denne motbøren virker det som at bandet har bevart fatningen, og på «Towers» å dømme har vi meget å se frem til når ‘Old Eyes, New Heart’ slippes i januar. Alltid kjekt med ny Madder Mortem, spesielt når det har gått fem år siden sist!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Goatmilker – «Black Grass»
Selvutgitt
Det er virkelig ikke lett å bli klok på hva nystiftede Goatmilker driver med ut fra artist-bioen på Spotify, der det refereres til både Voivod, Black Sabbath, Mastodon, norsk svartmetall og – hold dere fast – John Mayer. I presseskrivet for bandets første låt, «Black Grass», er Kvelertak og Soundgarden med, og selve låta beskrives enkelt og greit som en kort og energisk rockelåt.
Det er det definitivt også, og pønken gis også litt innpass. Gitarlyden er nok egentlig det eneste som beslekter materialet med metal-sjangeren. Låta er med det også temmelig ålreit, og harmoniserte gitar og et catchy refreng gjør susen. Jeg undres imidlertid over hva dette bandet ellers har i bagasjen, for dette minner mer om Kakkmaddafakka og Fangst enn Mastodon og – gud forby – norsk svartmetall. Men jeg digger låta, og er spent på fortsettelsen.
Metallurgi 