Ukas favoritt: Blood Red Throne – Imperial Congregation
Kristiansand-bandet Blood Red Throne kan nok med rimelighet omtales som Norges death metal-band, og ‘Imperial Congregation’ har nå landet som dette velrennomerte bandets tiende plate siden oppstarten for hele 23 år siden. Mer rendyrket og raffinert death metal skal man nok se langt etter her til lands, og mens andre band som Deception og Diskord i år har pushet sjangeren i fremoverlente og interessante retninger, holder Blood Red Throne stort sett fast ved grunnformlene – og det med stålkontroll og en fingerspitzgefühl som gjerne også ellers kun mestres av de mest erfarne innenfor gamet. Produksjonsdrakten er moderne, og ikke minst nokså upåklagelig, men det som driver disse låtene fremover er stort sett et velfungerende groove-element, klassisk death metal-growling, beinharde riff og tidvis lekre tekniske detaljer fra samtlige instrumentalister.
Jeg nevner groove-elementet først fordi det nok er denne siden ved materialet på ‘Imperial Congregation’ jeg får aller mest ut av. Det er i og for seg også det første Blood Red Throne kaster i retning lytteren, der hovedriffet på åpnings- og tittellåta med en gang etablerer det uimotståelige rytmiske teftet dette bandet stadig demonstrerer også utover de neste tre kvarterene. Førstesingelen «Itika» drar dette elementet videre etter å ha åpnet med eksplosivt skarptrommespill – alt mens mørke, enkle gitartriplets over doble basstrommer ellers driver låta fremover, flott lead-gitar- og bass-spill åpner opp lydbildet litt i midten og et helt fantastisk avslutningsriff får opp appetitten mot slutten.
Og sådan går gjerne Blood Red Throne-toget på ‘Imperial Congregation’. Litt rytmisk lek i versene på «Conquered Malevolence» kontrasteres flott mot det vidåpne, knusende refrenget og noen fantastiske riff ellers. «Transparent Existence» tar imidlertid tempoet enda noen hakk ned i form av å være platas sannsynligvis tyngste og seigeste låt.
Slik variasjon er helt klart velkommen, og denne låta er også blant albumets desidert sterkeste. Annet krydder finner man blant annet i det nydelige, melodiske og også litt svartmetallaktige refrenget på «Inferior Elegance», og ikke minst i den syv minutter lange avslutningslåta «Zarathustra», der en litt mer kompleks låtstruktur, et ganske så vakkert – men like fullt tøft – hovedtema og dempede gitarer i versene fremstår som en litt mer spenstig og progressiv sak enn det øvrige materialet på ‘Imperial Congregation’.
Og kanskje kunne man ønsket seg flere sidesprang. I fullstendige gjennomlyttinger av plata får man til tider litt deja vu av andre halvdel – kanskje med unntak av «6: 7», som rett og slett byr på så gode riff at det bare lander som min favorittlåt. Men det har altså lite med enkeltlåters kvalitet å gjøre. Materialet på ‘Imperial Congregation’ er nemlig så sterkt at Blood Red Throne nok kommer svært godt ut i det veldig gode selskapet som norsk death metal forener i år.
Skrevet av Alexander Lange
Metallurgi 