Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Hex A.D. – Funeral Tango for Gods and Men

Hex A.D. - Funeral Tango for Gods & Men
Ute nå via Fresh Tea Records

Vestfoldsbandet Hex A.D. kan nok beskrives best som et progressivt stoner/doom-band, og utviser på sin nyeste skive ‘Funeral Tango for Gods and Men’ – som på tidligere utgivelser – en tilsynelatende høy respekt for dette sjangerlandskapets gamle røtter. Denne plata føles ofte som en aldri så liten hyllest til pionérarbeidet innenfor progressiv og psykedelisk rock, og i stedet for at det ender opp som et slags bakstreversk pek mot 70-tallet, evner bandet å nærme seg materialet med en lekenhet og en rekke impulser som gjør det til en smakfull, variert og nokså unik lytteropplevelse.

Det starter med at det spøker litt i den to minutter lange prelyden «Naadegave», der iskalde og krystallklare orgeltoner komplementeres av sterke gitarleads og sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ghost. En virkelig smak på albumets uttrykk kommer nok imidlertid først med «Seven Blades», der vi med en gang får servert et drivende riff i spedd solskinnsakkorder før et stratosfærisk, blytungt og knusende refreng. Det spares heller ikke på kruttet når hammond-orgelet skyves i forgrunnen mot slutten av låta med en fet og uhyre grovkornet tekstur.

Den lille reisen på fem minutter fungerer strålende som en oppvarming til de to gigantene som følger, «Got the Devil by the Tail» og «One Day of Wrath, Another of Gesture», som begge ligger godt over åtteminuttersmerket. Førstnevnte åpner med saftige stoner-riff og byr også på dette underveis, men baserer seg i all hovedsak på en deilig groove som kanskje er svaret på hvordan Pink Floyds ‘Animals’ hadde hørtes ut dersom et stoner-band hadde stått bak. Etter at Hex A.D. avslutter med å la jammen spilles av videre via en kasettspiller(?) – en ganske så kul og spenstig vending – slår de lytteren i bakken med platas desidert kuleste og største hovedriff på «One Day…». Denne låta utvikler seg også i en spennende retning, der gamle og nye prog-elementer blandes fint når Opeth-aktig gitarspill og keyboard-toner som kan høres ut som kommer ut av Jordan Rudess’ oppsett får bre seg over retro-soundet.

‘Funeral Tango for Gods and Men’ henter mye av sin styrke i den helt ypperlige produksjonen, der lydbildene føles velbalanserte og romslige og særlig gitarene låter fantastisk bra i sine stadige dialoger med orgelet. Vokalen fortjener også mye skryt, særlig med tanke på variasjonen; balansen mellom ulike former for clean-vokal og ren stoner-gauling håndteres godt, og kommer godt med variasjonen i selve låtmaterialet. Hardere takter kommer i de fengende og hardtslående «Painting With Panic» og «All the Rage», og en ekte ballade kommer med «Hell Hath No Fury». Sistnevnte er i utgangspunktet et velkomment tilskudd, men er nok dessverre også platas svakeste ledd. Hex A.D. runder av låta med en strålende gitarsolo, men opptakten til dette kjeder jeg meg rett og slett litt gjennom.

Mer saktegående og melodramatiske elementer gjør seg langt bedre i avslutningen «Positively Draconian», som vel best kan beskrives som en strålende åtteminutters power-ballade. Ensomme pianotangenter suppleres etter hvert med en klar og nesten litt Bruce Dickinson-aktig røst og tunge gitarer, før det hele kulminerer i et fantastisk svært og dundrende driv mot slutten som ingen ringere enn Ronni Le Tekrø leker seg over. Det ender opp som en kruttsterk avslutning på en sann psykedelisk prog-odyssé som bør glede både nye og gamle metallhoder – ‘Funeral Tango for Gods and Men’ anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s