Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Doedsvangr – ‘Koinonia’

Ute nå via Devilry Productions

Den eminente svartmetallvokalisten Anders «Doedsadmiral» Hansen kan fremstå som en travel mann nå i oktober. Først ble han spydspiss for Nordjevels maktdemonstrasjon ‘Gnavhól’ på tampen av september, før han nå spytter stygge fraser på Doedsvangrs nye EP ‘Koinonia’. Sistnevnte, som vi altså skal ta for oss her, er imidlertid en kort sak, og fremstår med sine elleve minutter som en aldri så liten dessert etter bandets solide prestasjoner på plata ‘Serpents Ov Old’ i fjor.

Dermed er det ikke snakk om noen hjul som finnes opp på nytt på ‘Koinonia’. Jeg vil nok heller ikke si at noen av de tre låtene når helt opp til de største høydepunktene på fjorårets fullengder. Låtmaterialet er imidlertid like fullt imponerende og særdeles intenst. For eksempel rekker bandet fryktelig mye – alt fra svevende partier med dissonante gitarer, buldrende basstrommepartier og nærmest fengende mid-tempo-passasjer – uten å miste grepet i åpningen «Lord Ov Pits». Også tredjelåta «Breath of Rats» imponerer stort, og her ligger Doedsvangrs ess i ermet i de hypnotiske, dissonante off-beat-partiene som fungerer som låtas episenter.

EP’ens korte, to minutter lange midtpunkt, «The Drewl from Their Mouths», er også et sterkt ledd, og leverer både iskalde moll-melodier og fengende black’n’roll. Låtas plutselige avslutning blir jeg imidlertid lite klok på. ‘Koinonia’ er i det hele tatt en ganske knapp enhet som gjerne kunne vart enda litt lenger. Men når kort lengde er den største innvendingen jeg har mot denne utgivelsen, sier det kanskje sitt om at materialet i seg selv er sterkt. ‘Koinonia’ anbefales for alle svartmetallhoder som ønsker en solid utgivelse i ekspressfart.

Skrevet av Alexander Lange



Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions

Ute nå via Veland Music

Jeg har allerede skrevet utallige ord om release-strategien i forbindelse med slippet av Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions, men i og med at jeg nå sitter med det fulle produktet foran meg ser jeg meg nødt til å diskutere den én siste gang. Mortemia er ikke det eneste norske bandet som i senere år har bestemt seg for å stykke opp og gi ut skiva si bit for bit. Beaten to Deaths segmenterte utgivelse av ‘Laat Maar…’ komplimenterte det eksperimentelle grindcore-bandets selvstendighet og industri-skepsis, og slippet av Kampfars ‘Til Klovers Takt’ har blitt opplevd som fortellingen av en episk saga kapittel for kapittel. Til tross for styrkene ved disse utrullingene er det ingen av dem som har føltes like naturlige som slippet av ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ – en låt-for-låt-behandling fra et band som allerede spesialiserer seg på singelmateriale. 

Valget om å ha en ny gjestevokalist på hver låt er også et spennende kreativt utgangspunkt, og en flott medmenneskelig gest i det som ved innspillingstiden var et nedstengt samfunn. Flesteparten av de kvinnelige vokalistene har røttene sine i uttrykk som er beslektet med Mortemias, og det merkes gjennom den naturlige måten stemmene deres glir inn i Velands blytunge, symfoniske metall. Veland på sin side svarer ved å møte gjestemusikerne på midten, og låtmaterialet virker som oftest selektert for å fremheve styrkene hos de enkeltes stemmer. Denne fremgangsmåten har ført til en av de sterkere symfoniske metallskivene jeg har hørt i senere tid, samt et par av de absolutt beste kommersielle metallsinglene som har blitt gitt ut internasjonalt i 2022.

De to låtene det er snakk om finner vi helt i begynnelsen av plata, nemlig «The Enigmatic Sequel» og «The Hour of Wrath». Den 11th Hour-aktige, melodiske dødsdoomen til førstnevnte fungerer som en utmerket åpning på skiva, med nedstigende rekker av moll-akkorder som graver en sjakt ned til platas indre. «Death Turns a Blind Eye» er ingen lettvekter selv – med sine stampende vers og dødsfengende refreng – men de eventyriske piano-sveipene som åpner «The Hour of Wrath» leder inn i noen av de mest gledesfylte musikalske minuttene jeg har hatt så langt i år. Sånn sett starter ‘The Pandemic Pandemonium Sessions» sylskarpt, og det skal nok sies at få av låtene som følger etter klarer å nå helt opp til den samme høyden som åpningstrioen.

Men det betyr ikke all verdens når de gjenstående låtene når de høydene de gjør. «My Demons and I» avslutter platas første halvdel med en eksplosjon av symfonisk brutalitet (gjestet av en fabelaktig Brittney Slayes), før «Here Comes Winter» åpner et atmosfærisk og reflektert avlukke i en ellers ekstrovert utgivelse. «Forever and Beyond» benytter seg av de samme arena-klare Rammstein-riffene som prydet Sirenias fulltreffer fra fjoråret, før det bittersøte refrenget fyrer opp under drømmen min om en form for power metall som bedre balanserer cheese og seriøsitet. Til slutt har vi «Adrenalize», som med sitt bombastiske, avsluttende refreng utgjør en verdig avslutning på en lang symfonisk metall-seanse. 

Selvfølgelig er det ikke slik at alle låtene får meg til å juble av begeistring – «Decadence Deepens» og «Devastation Bound» lider spesielt av å måtte følge platas sterkeste strekk – men dette skyldes mest at kvalitetsnivået på Velands kommersielle metall har nådd faretruende høyder på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Når det kommer til punchy og fengende symfonisk metall er det nemlig ingen andre i vårt langstrakte land som skriver helt som den tidligere Tristania-låtskriveren. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ holder trøkket oppe fra start til slutt i enda større grad enn Sirenias bunnsolide ‘Riddles, Ruins & Revelations’, og bør i likhet med denne gjøre en opptreden i topplister ved årets ende. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er definitivt sterk nok til å fortjene en ukas favoritt på bloggen, men siden vi har dekket den hver måned i et år ser vi det som rettferdig å gi utnevnelsen til en skive som fortjener den like mye. Veland leverer symfonisk metall-gull på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Grums – Nordlyset

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Grums er et stoner/doom-band med sterke rocke-innflytelser som har gjestet norske scener fra sin base i Oslo i rundt fem år. Bandet har vært meg ukjent helt til nå, men basert på facebook-feeden deres har de frekventert et knippe festivaler og spilt flust av gigs i løpet av de siste åra. Dersom man tråler litt ekstra vil man også kunne finne ut at flere av låtene fra debut-skiva deres ‘Nordlyset’ har sin opprinnelse flere år tilbake i tid. Dette vil si at Grums har tatt seg god tid til å ferdigstille låtene på sin plate-debut, trolig med respons fra live-konserter som viktig feedback i prosessen. 

Måker og bølgeskvulp transporterer lytteren til Nordlands Trollfjord, stedet for den historiske kampen mellom fiskerne og rederstanden i 1890. Åpningssporet på ‘Nordlyset’ er en svært passende introduksjon til Grums sitt uttrykk; en kombinasjon av dundrende stoner og norsk rock som eksemplifisert via den Per Øivind «Prepple» Houmb-aktige vokalen til bandets vokalist. Bandets svansende rocke-fot får komme enda tydeligere til uttrykk på låter som «Svovelpredikanten», «Anna Colbjørnsdatter» og «Galgeberg», hvor spesielt førstnevnte overbeviser med sin gnistrende, Lord Mortvm-aktige stoner/doom-bro. Låttekstenes historiske innhold er en stor bidragsyter når det kommer til å ilegge musikken substans, og er generelt en viktig særegenhet ved musikken til kvartetten fra Oslo. 

Men for min egen del er det de seigere stoner/doom-låtene som når de største høydene. «Slaget om Trollfjorden» er som nevnt et høydepunkt på skiva; en kraftpakke utstyrt med bunntunge riff og et dødstøft og minneverdig refreng. Tittelsporet går seg litt vill på sine egne, knusende stoner/doom-vidder, men henter seg godt igjen med det avsluttende refrengets oppskalerte tyngde. Det er nok dog «Jostedalsrypa» som tårner høyest blant nettopp denne låt-trioen, mye takket være det dynamiske rommet som åpnes av refrengets nordlys-aktige gitarkor. 

Bandet tasser så ut i et mer pyskedelisk lende på det instrumentelle avslutningssporet «Fram», som setter punktum ved skiva på en atmosfærisk og innhyllende, om noe langtekkelig vis. Grums har levert en bunnsolid og veloverveid debut med ‘Nordlyset’, selv om det er et par punkter jeg føler bandet har forbedringspotensial på. Trommespillet på skiva er generelt sett stivt og rudimentært, og mer dynamisk, aktivt spill kunne hjulpet til å gjøre gjennomslagskraften til låter som «Jostedalsrypa» og «Galgeberg» betydelig større. I tillegg skal det sies at uttrykket deres er ganske lite oppsiktsvekkende når det kommer til stoner/doom, og et større fokus på det som skiller dem fra øvrigheten – som den utvidede instrumenteringen på «Jostedalsrypa» og den historiske tematikken – kunne hjulpet bandet med å stå tydeligere frem blant de riffglade masser. ‘Nordlyset’ er dog en god førsteutgivelse for Grums; en rifftung stoner-skive med forfriskende tematisk dybde. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Moor – Scapegoat

Ute nå via Masters of Kaos

De færreste band ville valgt å følge opp annonseringen av sin kommende debut-skive med én eller flere split-utgivelser, men det norske enmanns-svartmetallbandet Moor har siden oppstarten virket agnostisk til en del etablerte konvensjoner innenfor metall-universet. Prosjektets tidlige utgivelser bestod hovedsakelig av korte og ufullstendige låtskisser, en form for digital dumping av materiale som man ikke finner så mye av selv i svartmetallens Bandcamp-undergrunn. Det kan i det hele tatt virke som at «learning by doing» er musikeren bak Moor sin foretrukne arbeidsmetode, selv om beslutningen om å presentere disse tidlige eksperimentene som fullverdige utgivelser bør stilles i kritisk lys. 

‘Scapegoat’ er en fire-låters EP som originalt ble utgitt på en splitt med det kolombianske svartmetallbandet Perventor av Masters of Kaos Productions. På denne utgivelsen begynner låtene – i likhet med platesingelen «Lepers Among Us» – å nå fullverdige låtlengder, selv om strukturene fortsatt strever med å danne en meningsfull enhet. Den største styrken til Moor har tidligere vært det kreative og melodiske gitararbeidet, og på ‘Scapegoat’ er det fortsatt dette aspektet ved musikken som taler sterkest i utgivelsens favør. Disse melodiske perlene er vel verdt en liten leterunde for melodiske svartmetallfans, selv om strømmen som skjuler dem er grumsete og tidvis vanskelig å navigere. 

Tittelsporet åpner med et diskordant gitarteppe; et trekk som muligens kunne signalisert en eksperimentell tilnærming til svartmetall. Det tar dog ikke lange tiden før den tradisjonelle svartmetallens piskende isvinder stormer gjennom høyttalerne, og åpningens eksperimentelle karakter etterlates i bakspeilet for godt. «Halfden Svarti»s vokaler minner på mange måter om den svenske undergrunns-eremitten Wagner Ödegård, og hjelper til med å fylle ut lydbildet uten å nødvendigvis utmerke seg. «Nobles of the Black» byr så på noe av det mest kaotiske og formløse materialet på utgivelsen, før de siste par låtene korrigerer kursen noenlunde med sine melodiske lyspunkter. «Of Pines & Rotten Branches» kombinerer kjølig svartmetall med golde mot-melodier, og «Native Terror Tribe» glimter til med et lengtende avslutningstema som sender tankene tilbake til ‘Worthless Abomination’-demoen fra begynnelsen av 2022. 

Det gjenstår fortsatt å se om Moor klarer å dra i havn debutskiva på en god måte. Basert på materialet på ‘Scapegoat’ er jeg fremdeles usikker på om uttrykket og låtskrivingen er ferdigutviklet nok til å stilles i det definitive lyset av en debut-plate. Låtformene er sporadiske og uttrykksmessig sprikende, trommene og gitarene virker ofte uenig i hva som er det underliggende rytmiske rammeverket, og produksjonsverdiene svever i et udefinerbart rom mellom 90-tallets lav-oppløsthet og moderne separasjon mellom instrumentene. Med tanke på «Halvden»s rolle som eneste låtskriver i både Moor og Phantom Castle tviler jeg ikke på at en lavere produksjonsrate med fokus på raffinering ville kunne være en fordel fremfor å pumpe på med nye og ambisiøse utgivelser. Moor har plenty av styrker som fortjener å undersøkes nøyere, men foreløpig er musikken beklageligvis for lite gjennomarbeidet til å kunne anbefales. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Eternality – ‘Dea​þ​wyrd’

Usignert, ute på Bandcamp

‘Dea​þ​wyrd’ er debutplata til det ferske enmannsprosjektet Eternality, der prosjektets anonyme utøver Austherion ruller ut litt over en halvtime med storslått, melodisk og ambisiøs svartmetall. Her ligger et uttrykk som oser av mystikk og fantasy-tematikk. Samtidig ivaretar det en ganske voldsom svartmetallsk aggresjon. Tennene i mye av musikken til band som Emperor og Immortal glaseres med estetikk a la Bathory og Summoning, og gir en opplevelse som kanskje minner meg aller mest om storslagenhetene i mye av materialet til Wolves in the Throne Room. Her har vi å gjøre med en prestasjon som langt på vei lykkes i å levere en potent, atmosfærisk og heftig lytteropplevelse.

Åpningen «Towards Eternality» byr med en gang på en av platas sterkeste melodier, og sender lytteren gjennom et storslått og skiftende strekk på seks og et halvt minutt. Den gir en god forsmak på hvordan også de andre låtene på ‘Dea​þ​wyrd’ utarter seg, der Austherion med sin passende, Abbath-aktige røst på toppen lykkes særdeles godt i å variere mellom vakre, melodiske partier og mer jordnære, hurtige og drivende passasjer.

Komposisjonene er nokså tettpakka, og de kan derfor kreve noen gjennomlytt for å gjøre seg fullstendig forstått. Kompleksiteten og tempoet som ligger i mange av dem er prisverdig og gjør stort sett bare ‘Dea​þ​wyrd’ mer interessant, men jeg undrer meg også litt over hvorfor Austherion kan synes å ha litt dårlig tid i noen av dem. For eksempel skulle jeg ønske at den nydelige melodien som bryter opp «No Mercy Shall Be Given», og ikke minst den voldsomme eksplosjonen av korvokal i «Harbringer of Destiny», hadde blitt tynt skikkelig fremfor å bli forlatt såpass raskt. Drivet i mange av versene har et større potensiale for lengre og mer storslåtte partier.

Om de så kan fremstå litt vel skiftende og andpustne, er låtene på ‘Dea​þ​wyrd’ likevel stort sett imponerende og dynamiske saker, og låtskrivingen er på et høyt nivå. Særlig kvaliteten  på melodiene er såpass høy og gjennomgående at en gjennomlytting aldri blir kjedelig, og mektige akkordrekker og voldsomme gitarsoloer spes stadig på med stor suksess. Særlig «Hymn (Undying Desolation)» synes jeg fungerer utmerket strukturelt sett.

Når ‘Dea​þ​wyrd’ går inn i sluttfasen og den todelte «Accursed Power of The Master» settes i gang, må jeg likevel konstatere at sporene på plata fremstår litt vel like hverandre. At melodiene til tider kan drukne litt i en ganske voldsom miks av romklang og hektiske trommerytmer, på tross av at produksjonen i utgangspunktet fungerer svært godt i samråd med komposisjonene, er også mulig å innvende. Dette står ikke i veien for å slå fast at Eternality etablerer, finsliper og mestrer et høyst interessant uttrykk på ‘Dea​þ​wyrd’. Avslutningen synes jeg også er et høydepunkt, der en melodi av det litt treigere slaget får spillerom – endog supplert med mørke fraser fra E.R. i Dødskvad oppå. Det bærer et passende bud om at det ligger mye potensiale for nye, friske pust i det allerede veletablerte musikalsk håndverket til Eternality.  

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




In the Woods… – A Wonderful Crisis

Ute nå via Soulseller Records

In the Woods… annonserte nylig at bandets sjette plate ‘Diversum’ vil se dagens lys i slutten av November, en skive som etter sigende kommer til å videreføre den tilgjengelige formen for progressiv metall som bandet introduserte på ‘Pure’ fra 2016. Med seg på laget har de fått Bernt Fjellestad fra Suspiria, en særs dyktig og fleksibel vokalist som ved første øyenkast gir fullstendig mening sett i lys av bandets lett ekstremmetalliske vinkling på progmetall. 

Åpningens drone og politiske opptak danner en dyster og foruroligende atmosfære, og antyder i kombinasjon med platecoveret at skiva kommer til å titte på det skjebnesvangre forholdet mellom mennesket og naturen vi lever i. Det todelte refrenget (?) forsterker dette inntrykket, samtidig som det gir Fjellestad en mulighet til å introdusere seg med sin sylskarpe melodiske teft. Når det kommer til det tekstlige kan det dog sies at låta er litt for universell for sitt eget beste, og jeg savner kanskje en vinkling på det tematiske som benytter seg av litt mindre overbrukte tekststrofer.

Det er mye som funker utmerket på «A Wonderful Crisis». Fjellestad er en usedvanlig god match for bandet, både på de melodiske og de growlede partiene. Produksjonen er nøyaktig like slagkraftig og høyoppløst som jeg har fått til vane å forvente fra dette hold, og den ‘Blackwater Park’-aktige ledegitaren som avslutter låta gir den et uforløst preg som passer utmerket med tanke på låtas posisjonering rundt midten av plata. Dessverre er den også litt uforløst på andre måter; broens variasjoner over et enkelt gitarriff er litt for tafatt og underutviklet til å gjøre ordentlig inntrykk, og låta mangler et klart høydepunkt som rettferdiggjør dets rolle som førstesingel. Det skal sies at In the Woods… er et band som tidligere har syntes å vektlegge albumopplevelsen like høyt som enkeltlåters styrke, så jeg blir ikke overrasket om låta vokser på meg sett i album-sammenheng. «A Wonderful Crisis» er uansett en bunnsolid låt, og et gledelig gjensyn med en vital gruppe innenfor norsk progmetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve   

Djevel – «Kronet Av En Væpnet Hånd»

Ute nå via Aftermath

Etter fjorårets store, store prestasjon ‘Tanker Som Rir Natten’, som sikret Djevel intet mindre enn en Spellemannspris, kan vi prise oss lykkelige over at bandet allerede neste måned slipper en ny plate. Første smakebit derfra, «Kronet Av En Væpnet Hånd», gjør ikke gleden noen mindre, og er en kruttsterk oppladning.

I denne låta beveger Djevel seg litt bort fra de lange, atmosfæriske strekkene på ‘Tanker Som Rir Natten’, og serverer i stedet en aldri så liten hurtighet på drøye fem minutter. Den særegne mystikken som ligger innbakt i bandets musikk forsvinner imidlertid ikke, og Djevel formidler en egenart gjennom velkjente svartmetallelementer der melodiske, folkemusikkaktige grep a la Ulver blandes med Emperorsk intensitet. «Kronet Av En Væpnet Hånd» rekker også å være dynamisk og variert på sine fem minutter, blant annet gjennom temposkifter og bruk av noen virkelig dunkle synther, og gir således mye vann i munnen i påvente av fullengderen.

Skrevet av Alexander Lange



Mortemia – «Adrenalize»

Ute nå via Veland Music

Sist fredag var en stor dag for Morten Veland og hans symfoniske metallprosjekt Mortemia. Fredag ble nemlig siste låten fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ sluppet, en månedlig låt-for-låt-utrulling som ble iverksatt i Mai 2021. Mortemia (og Sirenia for den saks skyld) har alltid vært mer singel- enn album-orienterte prosjekter, så denne promo-strategien har virket langt mer naturlig for Veland enn for mange andre grupper som har prøvd seg på liknende. Pandemi-utgivelsen fullbyrdes med «Adrenalize», en europop-farget hit-låt gjestet av Caterina Nix fra Chaos Magic.

«Adrenalize» er en låt som sklir fint inn i rekkene med prosjektets tidligere utgitte låter, men den innehar også noen elementer som subtilt tøyer den velkjente symfoniske metall-strikken til Veland. Spøkelses-synthen som svever over de melodiske dødsmetall-riffene er en av disse, men det smarteste låtskriverknepet man finner på «Adrenalize» er den meditative lommen som åpner seg etter andre vers. Deretter får vi heseblesende solospill og et par stadig eskalerende refrenger fremført av en Caterina Nix i storform, og vi kan dermed konkludere med at utgivelsen har fått den bombastiske avslutningen den fortjener. «Adrenalize» er nok en sterk enkeltstående låt fra en kar som er ekspert på feltet, så gjenstår det bare å undersøke om låtene former en meningsfull helhet når de oppleves etter hverandre på skiva. Hva Metallurgi tenker rundt dette kan du lese på torsdag!

Skrevet av Fredrik Schjerve


Dødsengel – «Ad Babalonis Amorem Do Dedico Omnia Nihilo»

Ute nå via Debemur Morti Productions

Fem år siden forrige fullengder er svartmetallbandet Dødsengel endelig på trappene med en ny plate i midten av desember: ‘Bab Al On’. Førstelåta «Ad Babalonis Amorem Do Dedico Omnia Nihilo» er sluppet, og oser av onde og mystiske takter pakket inn i god og gammeldags svartmetall. Låta i seg selv er en sterk komposisjon, leverer sterke melodier og inneholder en god og variert vokalprestasjon. Drivet i den tre og et halvt minutt lange låta får meg også på kroken. Et mer negativt utslag kommer i mine ører i produksjonen, der særlig gitarene føles litt vel lavmælte, spinkle og undertrykte i miksen. Om den mekaniske, Blut Aus Nord-aktige trommelyden gjør seg godt på helheten av en fullengder tror jeg også gjenstår å se.

Skrevet av Alexander Lange

Kingseeker – «Bargaining»

Ute nå via Bringsli Productions

Metalcore-bandet Kingseeker følger opp sitt debutalbum ‘Daily Reminders’ med låta «Bargaining». Mens jeg synes plata var av noe varierende kvalitet, riktignok med noen virkelig gode høydepunkter, øyner jeg med denne låta en ytterligere mulighet for at dette bandet kan befeste en rolle som et solid og velkomment metalcore-bidrag i den norske metallscenen. Kingseekers musikk er ikke spesielt innovative greier sett i forhold til bandets åpenbare inspirasjonskilder fra metalcorens storhetstid på 2000-tallet, men like fullt mestrer de på sitt beste sjangeren på en virkelig god måte.

«Bargaining» sender meg mange assossiasjoner til min store personlige favoritt på ‘Daily Reminders’, «Butterflies», og leverer punchy, fengende riff, en solid vokalprestasjon og et utsøkt refreng. Versriffet synes jeg ligner vel mye på lignende låter fra andre band, og låta hadde nok ikke trengt å bli strukket ut til femminuttersmerket, men for dem med sansen for metalcorens storheter og friske, norske pust innenfor sjangeren bør definitivt sjekke ut «Bargaining».

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Blodhemn – «Fraa Djupet…»

Ute nå via Dark Essence Records

Annonseringen av Blodhemns kommende skive ‘Sverger Hemn’ er svært gode nyheter for fans av melodisk men beinhard svartmetall. Skiva ‘Mot Ein Evig Ruin’ som ble utgitt i 2019 var en gnistrende og tuktende svartmetallutgivelse full av tumlende riff og rasende vokaler, og singelen «Fraa Djupet…» fra den nye skiva vitner om at dette er et utgangspunkt Blodhemn er fornøyde med å jobbe ut ifra. I denne omgang er dog produksjonen bedre tilpasset råskapen i bandets dystre melodikk, og låtmaterialet er sterkt nok til å gi følelsen av at bandet har hevet ambisjonsnivået enda et hakk siden deres siste utgivelse. 

De maniske skrikene og det golde hovedtemaet som åpner showet levner ingen tvil om at vi har å gjøre med et Blodhemn i full angrepsmodus. Akkurat som med Nattverds ‘Vandring’ fra fjoråret er det ikke snakk om melodisk svartmetall av en konvensjonelt vakker sort, men av en sort som er vakker i sin råskap og brutalitet. Dette fremheves av et hovedtema i Sargeistsk stil som hever sitt dystre hode over vannflaten ved sentrale punkter over låtas spilletid. «Fraa Djupet…» er noe av den mest instinktivt fengslende musikken jeg har hørt fra Blodhemns hold, så forventningene er store til slippet av ‘Sverger Hemn’ i begynnelsen av Oktober.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Brotthogg – «When the Curtain Falls»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Brotthogg er en – for meg – ukjent enhet innenfor den norske undergrunnen som i all stillhet har gitt ut tre strålende utgivelser i skjæringspunktet mellom progressiv metall, svartmetall og melodisk dødsmetall. Bandets nye singel «When the Curtain Falls» er faktisk mitt første møte med bandet, og basert på innholdet i denne låta må det være en av de største overseelsene jeg har begått når det kommer til den norske scenen i senere tid. «When the Curtain Falls» er såpass velkomponert, teknisk presist og profesjonelt utført at bandets navn burde vært på langt flere lepper enn det som foreløpig er tilfellet. 

Etter en dramatisk fade-in slippes lytteren rett ned i et sammensatt rytmisk og melodisk landskap som umiddelbart kunngjør Brotthogs erfaring som band. Det rifftunge uttrykket sender tankene i retning band som Emperor og Keep of Kalessin, band som injiserer sin svartmetalliske base med intens fremdrift og detaljerte storstrukturer. Man kan dog ikke slå seg til ro med så enkle sammenlikninger, ettersom Brotthogg mest av alt har hugget seg ut et eget hjørne i den massive steinrøysa som er norsk undergrunnsmetall. «When the Curtain Falls» er en av de mest rikholdige og spennende singlene jeg har hørt fra det norske metallmiljøet i 2022, selv om dette utsagnet bør balanseres av en innrømmelse om at denne formen for sjangerkryssende ekstremmetall er nøyaktig min kopp te. Anbefalt er den uansett!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Vorbid – «Derealization»

Ute nå via Indie Recordings

Det kan virkelig være duket for et høydepunkt i det norske metallåret 2022 når arendalskvartetten Vorbid slipper sin andreplate ‘A Swan by the Edge of Mandala’ i oktober. Etter slippene av to imponerende singler fra plata tidligere i år, «By the Edge of Mandala» og «Paradigm», innevarsler også låta «Derealization» en leken og spennende raffinering av uttrykket til dette progressive ekstremmetallbandet. I denne omgang snakker vi Vorbid på sitt kanskje mest teknisk avanserte og omskiftende, der spilletiden på drøye seks minutter rommer et flust av taktarter, vendinger og stemningsskifter.

Det er kanskje Vorbids evne til å holde et slikt sprakende lerret enhetlig som er det mest imponerende i denne sammenhengen. I dette ligger også det faktum at materialet i seg selv også er råsterkt. Det åpner med en teknisk finesse lik den man finner i musikken til band som Obscura og Vektor, før The Ocean-aktige clean-vokalrefrenger, en groovy og mer tilbakelent bridge og flotte klimaks drar lytteren videre gjennom det skiftende lydlandskapet. Et helt særegent take på sjangeren forsvinner muligens i Vorbids lek med ulike inspirasjonskilder, men det spiller ingen stor rolle når denne leken fremstår såpass proff og spennende som den gjør på «Derealization».

Skrevet av Alexander Lange



Funeral Harvest – «Fire Sermon»

Ute nå via Signal Rex

Funeral Harvests selvtitulerte EP fra 2020 var en av de første utgivelsene jeg omtalte som skribent hos den da ny-oppstartede bloggen Metallurgi. EP-en høstet lovord for sin mørkt dronende, ritualistiske svartmetall, og var en såpass skjellsettende opplevelse at tanken på en full-lengder hjemsøkte meg med jevne mellomrom gjennom året som var. Nå er endelig full-lengderen ‘Redemptio’ annonsert, men om singelen «Fire Sermon» er noen indikator så har vi med et ganske annet beist å gjøre i 2022 enn vi hadde på EP-en fra noen år tilbake.

Den bekmørke, okkulte atmosfæren som åpenbares i åpningsstrekket til «Fire Sermon» er forså vidt en side av bandet vi kjenner igjen fra ‘Funeral Harvest’. Fra dette Beyond Man-aktige utgangspunktet (passende nok, med tanke på at «Enstad» gjester på låta) kutter Funeral Harvest dog rett over i en piskende storm av svartmetall som er intens nok til å kunne sammenliknes med den pure faenskapen til band som Black Fucking Cancer. Skoldende gitarer deler rom med krigsmetalliske blastbeats, og den hemningsløse vokalen til «Nathas» skyver bandet stadig nærmere den fandenivoldske og flyktige sjangerbenevnelsen «Nidarosk svartmetall». Denne formen for brutal og fysisk avstraffende svartmetall kler Funeral Harvest helt utmerket, og sett i lys av skivas fantastiske platecover er det god grunn til å forvente store ting av slippet av ‘Redemptio’ i Oktober. Anbefales fans av Terratur Possessions og generelt mannevond undergrunns-metall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Tottal Tømming – «Om hundre år er allting brennt!!!«

Det er bare én uke til den definitivt Oslo-baserte grindcore-kaosenheten Tottal Tømming slipper ny plate, og for noen dager siden slapp bandet en Youtube-video prydet av bilder av brennende hus, schtøgg sangtekst og lyden av platas tittelspor. Denne grindcore-låta varer i hele fire minutter og innevarsler Tottal Tømming i kjent stil, der hemningsløs uhøytidelighet bankes sammen med skitten grindcore-musikk med kvalitetsstempel.

For dette er virkelig punksk, Napalm Death-aktig og kompromissløs musikk. Gitarene skifter nokså usystematisk mellom grom riffing og dissonante, skranglete arpeggio-nedganger, innimellom hviner de på Kerry Kingsk, og etter at frontfiguren Sigrid Vollgraven (Morten Müller) har raljert over dette i noen minutter får lytteren servert et dundrende tøft breakdown-riff før man plutselig etterlates i en sølepytt av en ustemt gitarmelodi. Det er som det skal være med Tottal Tømming, og vi gleder oss til femten låter til neste uke.

Skrevet av Alexander Lange



Phybia – «Ethos Unshared»

Usignert, ute nå på bandets Youtube

Phybia er det splitter nye, tilsynelatende instrumentale djent-prosjektet til gitaristen Christian Tjore fra Sande. Med unntak av noen svært meme-inspirerte lydsnutter på Soundcloud er «Ethos Unshared» den første ordentlige smakebiten vi har fått på prosjektets form for djent – en form som er tydelig inspirert av det mer melodiske materiale på skiver som Peripherys ‘II’ fra sjangerens oppstart tidlig på 2010-tallet.

Med andre ord er det snakk om melodisk og tilgjengelig instrumental-djent som ikke skyr unna et styggvakkert breakdown fra tid til annen. Produksjonen er klar og punchy uten å være smertelig overkomprimert, og dette støtter opp under gitarspill som er både dødstight, luftig og fengende. Det er definitivt plass til vokal i arrangementet, og låtformen også føles strukturert rundt en imaginær vokalstemme som i mitt eget hode alltid er fremført av Spencer Sotelo. Dette avslører kanskje et uttrykk som ligger temmelig tett opp mot Peripherys åndsverk, men dette balanseres av det faktum at denne typen djent er veldig dårlig representert i Norge. Det er alltid rom for velkomponert og kompetent djent-relatert musikk i mine spillelister, så jeg ser frem til hva enn Phybia koker i hop i tiden som kommer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Funeral – «Erindring I – Hovmod«

Ute nå via Seasons of Mist

Av alle de tre singlene som (til nå) er sluppet fra doom metal-legendene i Funerals kommende, kolossale comeback-plate ‘Praesentialis in Aeternum’, er jeg selv ikke i tvil om at «Erindring I – Hovmod» er den beste. Med sin spilletid på nesten ni minutter er det også den foreløpig lengste låta vi har fått høre fra utgivelsen, og med det er det også et sunnhetstegn at den føles noe mer disiplinert, fokusert og inspirert enn den nesten vel så lange førstesingelen «Ånd».

Den moderne, gotiske, tunge og melodiske retningen Funeral ser ut til å følge på ‘Praesentialis in Aeternum’ rendyrkes som aldri før på «Erindring I – Hovmod». Låta åpner med å pendle mellom et sterkt, melodisk hovedtema og dundrende, mørke akkorder som tynger lydbildet i versene – noe som fungerer godt i samspill med det strålende refrenget som er låtas klare høydepunkt. Melodiene, både i gitar- og vokalsegmentet, er i det hele tatt av høy kvalitet hele låta gjennom, og etter et storslått bridge-tema slenger Funeral også på et beintøft riff som først får lure under en litt overraskende – men velkommen – gitarsolo. Det kan nok innvendes at også denne låta med sin ganske progressive form er litt vel lang og repetativ, men i all hovedsak er dette en sterk og lovende prestasjon fra Funeral, og noe som virkelig får meg til å se frem til albumslippet.

Skrevet av Alexander Lange



Dark Delirium – «Sulphur Satanic»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Stavangers-bandet Dark Delirium avslutter et høyst produktivt år med å gi ut sin andre plate ‘Sulphur’, oppfølgeren til debuten ‘Fallen’ som kom ut tidligere i år(!). Det kan virke som bandet bare har tenkt å slippe en singel eller to i forkant av slippet, der førstesingelen «Sulphur Satanic» kan ansees å være et kvasi-tittelspor for skiva. Låta viser et Dark Delirium som virkelig begynner å bli bevisst sine egne styrker, og er muligens den beste singelen de har sluppet så langt i sin unge karriere. 

Jeg nevnte i min anmeldelse av EP-en ‘Abyss’ at Dark Deliriums melodiske side virket noe under-utforsket, og det kan virke som at bandet har tatt dette til hjertet på sin nye singel. Låta skjener hardere inn i et melodisk Insomnium/Omnium Gatherum-landskap enn noensinne tidligere, noe som kan eksemplifiseres via åpningens prektige og høy-kommersielle melodeath. Låtas ulike elementer harmoniserer godt sammen, og spesielt det tunge, klubbende riffet som støtter opp under refrenget er en fin touch. Til og med solospillet (som jeg tidligere har kritisert) finner en støyete og god lomme som komplimenterer låtas øvrige bestanddeler, og da er det sannelig ikke mye igjen å klage over. 

Det hadde vært interessant å se hva vokalist David Jakob Ekse kunne fått til dersom han benyttet seg av flere lave growls for å komplimentere sine lyse screams, men dette er mer et forslag til eksperimentering heller enn en kritikk. «Sulphur Satanic» er rett og slett en temmelig solid låt fra en ung og lovende gruppe musikere, og jeg er spent på å se hvordan de har bakt den inn i storformatet på deres kommende skive ‘Sulphur’. Ta en lytt dersom du er glad i melodisk dødsmetall med størrelse og kommersiell appell. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



KARAVAN – «Throne»  

Usignerte, ute nå på div. strømmestjenester

KARAVAN er et splitter nytt band fra Jæren, og som bandnavnet tilsier er det snakk om en type stoner-rock som slekter godt på de psykoaktivt stimulerte ørkenvandrerne på coveret til Sleeps ‘Dopesmoker’. Når trommene kommer krasjende inn etter den ørkenrock-aktige åpningen på deres debutsingel «Throne» blir det også tydelig at doom-sjangeren har hatt mye å si for utformingen av bandets sound. Legg den raspete og svartmetall-aktige vokalen på topp, og du har et potent og sammensatt sound som er overraskende komplett til å være en debutsingel.

Når det kommer til stoner/doom er det én ting som bare må være på plass, og det er riffene. På «Throne er samtlige riff av en kolossal og knakende sort, som også holder et høyt nivå kvalitetsmessig. Buldrende bass støtter opp i bunn, og trommisen legger den fulle vekta si bak slagene så doom-en i bandets sjangerbenevnelse blir tilstrekkelig vektlagt. En fuzzy, varm og rik progresjon sørger for å variere uttrykket på låtas bro, før en rungende, grunnvoll-ristende akkord setter punktum ved den musikalske reisen. Alt i alt er dette stoner/doom av overraskende høyt nivå, og en jam som burde imponere samtlige med et øre for drønnende og rusfremkallende musikalske uttrykksformer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve  



Lord Fungus – «Darkness»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Et vrengt og kraftig brøl åpner «Darkness», den nye singelen til Tretten-bandet Lord Fungus. Bandets overordnede mål er «å skrive tung musikk, og å ha det gøy i prosessen», og deres nyeste singel har en ukomplisert og uanstrengt fremtoning som vitner om deres relativt tilbakelente forhold til musikkskriving. Likevel er dette musikk som åpenbart har vært gjennom en kvalitetskontroll, og resultatet er et solid og kreativt stykke dødsmetall med moderne valør.

Åpningsriffet vekker i utgangspunktet assosiasjoner til krysningen av hardcore og dødsmetall som har blitt så populær i det siste via band som Gatecreeper og Enforced, før trommene slår over i et beat som minner overraskende mye om Metallicas «Cyanide». Et krokete gitarbrekk sender deretter tankene i retning tidlig Mastodon, før refrenget tar et hardcore-aktig beatdown og blåser det opp til storslåtte dimensjoner. Til tross for sine ekstreme kvaliteter bør låta kunne være tilgjengelig for et bredt publikum, ettersom mesteparten av låtas elementer kan finnes igjen i band som dominerer metallens nåtidige spotlight. «Darkness» er en fet og profesjonelt-lydende låt som burde kunne nytes av det store flertall av metallfans i vårt langstrakte land.

Skrevet av Fredrik Schjerve



XIX Dead Monarchs – Don’t Make a Sound

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Det er halvannen måned siden det nyoppstartede bandet XIX Dead Monarchs slapp «Don’t Make a Sound», men i skammen over å ha oversett bandet omtaler vi singelen likevel – kanskje er det også litt fordi en større bukett med singler også har blitt forbigått her på Metallurgi. Arbeidsmåten til XIX Dead Monarchs baserer seg, i alle fall enn så lenge, nemlig på relativt hyppige singel-utgivelser, noe som vel kan betraktes som litt friskt og uvanlig innenfor metallscenen.

Stilen – i alle fall på «Don’t Make a Sound» – sirkler seg uansett i all hovedsak rundt metalcore-uttrykkene man fikk servert tidlig i dette årtusenet, og assossiasjoner til band som Avenged Sevenfold og Bullet for my Valentine melder seg. I det ligger også en helt ålreit låt, der XIX Dead Monarchs serverer noen effektive melodier og gode musikerprestasjoner. Bandet legger seg nok her likevel litt vel tett opp mot kjente uttrykk innenfor sjangeren, og litt mangel på kraft i produksjonen gjør nok også «Don’t Make a Sound» til en litt for lite dynamisk sak. Like fullt er det mye i presentasjonen og arbeidsmåten til bandet som faller i smak, noe som gjør at neste låt – som formodentlig ikke er spesielt langt unna – etter alt å dømme vil bli en underholdende og interessant affære.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Dark Delirium – ‘Abyss’

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Dark Delirium er et melodisk dødsmetallband fra Stavanger som på alle måter tilfredsstiller kravene til stereotypen «ungt og ambisiøst band». Kvintetten (tidligere en trio) har benyttet seg av hver bidige mulighet til å spille live som har bydd seg siden samfunnet åpnet for fullt, og har parallellt funnet tid til å spille inn en EP og starte opp skriveprosessen til album nummer to. Denne oppblomstringen i aktivitet har sammenfalt med en oppgradering av bandets live-garderobe, og med sine Phantom of the Opera-aktige aliaser virker bandet klare for å begynne å kuppe store oppvarmingsjobber i innlandet. 

Den nyeste leveransen fra den utrettelige låtfabrikken som er Dark Delirium er EP-en ‘Abyss’, en utgivelse som både sementerer bandets kommersielle ambisjoner og blottlegger hindringene som må overstiges for å komme dit. De tre låtene som utgjør ‘Abyss’ viser en forståelse for de grunnleggende strukturene som støtter opp under sjangerens største låtsuksesser, men har enkelte mangler innenfor tekst, låtmateriale og instrumentalbidrag som hindrer dem i å oppnå den samme gjennomslagskraften som sine idoler.

«Bottled Anger» og «Familiar» bygger begge på solide, fengende ideer. Jeg har tidligere poengtert at bandet har slitt med å virkelig markere seg på refreng-fronten (et nødvendig mestringsområde for alle kommersielt innstilte melodeath-band), og på disse to låtene har Dark Delirium for alvor begynt å adressere denne kritikken. Førstnevnte har et refreng som elegant krones av kimende gitarer, og de halvgrowlede, melodiske vokalene på sistnevnte har et Joe Duplantier-aktig preg som gjør låta til en åpenbar utstikker i bandets låthistorikk til nå.  

 Men det er «Caught in the Spiders Web» som utgjør den aller største utstikkeren i bandets karriere, og også et av de klareste høydepunktene. Med sine duetterende, renplukkede gitarer og cinematiske lydeffekter fremtoner låta seg som et mellomspill fra den melodiske dødsmetallens storhetstid på det sene 90-tall, men Simeon Ekses growlede vokaler sørger for å tilføre låta en substans som hever den over denne noe spede rollen. «Caught in the Spiders Web»s Insomnium-aktige melodiske faktor er virkelig enestående, og jeg håper at Dark Delirium finner en måte å returnere til dette stilistiske området i sin videre skriving.

Dark Deliriums svake og sterke sider er fremdeles de samme som på tidligere utgivelser, men det skal sies at musikken har begynt å stabilisere seg rundt et kvalitetsmessig nivå som ligger nærmere idealet enn noensinne før. Gitarenes solospill sliter fortsatt med å finne den harmoniske lomma, og låtene mangler fortsatt de stratosfæriske og unektelige hooksene som kreves for å nå toppen av melodeath-hierarkiet. Jeg tror dog at bandet kun trenger tid til å lytte til og internalisere de legendariske utgivelsene innenfor sjangeren en liten stund til før de virkelig kan begynne å klemme til med sinn egen produksjon. Arbeidsviljen og lidenskapen er jo så åpenbart der, så det ville vært tåpelig å ikke forvente større ting fra bandet i årene som kommer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Stryknin – Yersinia Pestis

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Diabolske, hylende gitarer vrir seg som om de skulle vært helvetes flammes som omsluttet dem. Det fryktinngytende lydbildet gir seg straks hen til mindre skrekkelige men likeså dystre landskaper, i det diffuse tåkedotter av svartmetall materialiserer seg ut av intet og driver over synsfeltet. «Corpus Diaboli» fra den debut-EPen til svartmetallbandet Stryknin er noe så sjeldent som et instrumentalt og stemningssettende åpningsspor som faktisk tilfører lytteopplevelsen det lille ekstra. Med sin aura av Mayhemsk ondskap sørger «Corpus Diaboli» for å gjøre reisen inn i den vonde drømmen som er ‘Yersinia Pestis’ så skjellsettende som overhodet mulig.

Stryknins svartmetall er av en sort som blander de melodiske impulsene fra gammel Satyricon med en symfonisk skala ala Dimmu Borgir og Emperor, men med en bruk av lave frekvenser og trommeteknikker som gir det hele et hint av svensk dødsmetall. Kall det symfonisk Dismember-svartmetall om du vil, men bruk for all del ikke for mye tid og krefter på å plassere ‘Yersinia Pestis’ i en uttrykksmessig kontekst. Det viktigste å få med seg er nemlig at Stryknin spiller kraftig og eksplosiv svartmetall, med et overskudd av gode ideer som setter dem i dialog med noen av årets beste norske utgivelser innenfor sjangeren.

‘Yersinia Pestis’ er lastet i fronten med utgivelsens beste materiale. Tittelsporets eteriske korsang kommer sigende inn fra periferisynet, før låta eksploderer med en jagende melodi og rytmegitarer som spraker av høyfrekvent vreng. «Death Swept with Necrotic Intent» introduserer en undulerende gitarteknikk som muligens er inspirert av Blut aus Nords ‘Sect(s)’, ispedd noen bunntrålende og Dismember-aktige, tremulerende riff. Bandets bruk av dødsmetalliske elementer blir aldri tydelig enn på låtas bro, hvor buldrende, Skeletal Remains-aktige gitarer møter det mikrotonale koret fra tittelmenyen til Dark Souls 2.

Selv om «Yersinia Pestis» og «Death Swept with Necrotic Intent» utgjør EP-ens to klare høydepunkter, vil ikke det si at andre halvdel skorter på det riktig gode materialet. «Perseverance through Pestilence» kombinerer melodisk, tordnende svartmetall med Emperors storslagenhet, og «Plaguebreeder» benytter seg av noen Keep of Kalessin-aktige, aggressive fakter for å frembringe halsbrekkende intensitet. Alt i alt har jeg svært få høner å plukke med ‘Yersinia Pestis’ – det er en bunnsolid svartmetall-EP fra et band som synes å oppnå nøyaktig det de ønsker med musikken sin, og det på første forsøk! Stryknin klemmer til med en av årets sterkeste EP-er, passende nok rett på tampen av liste-sesongen.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Entropic Awakening – Epilogue

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Entropic Awakening er et ny-oppstartet, progressivt svart/dødsmetallband fra Kristiansand bestående av kun en enkelt, anonym skikkelse med navn «Delirium». Sjangerbetegnelsen er et forslag fra mannen bak prosjektet, men i realiteten er musikken på debutplata ‘Epilogue’ mye vanskeligere å klassifisere enn som så. Noen vil kanskje argumentere for at begrepet «progressivt» rommer de fleste former for uttrykksmessig kompleksitet, men personlig mener jeg at ordet fører en del kvaliteter med seg som ikke rommer ‘Epilogue’ vide spekter. Jeg vil argumentere for at skiva er et eksempel på både progressiv- og post-metall i sine sanne betydninger; musikk som kaster et uinteressert blikk på skillelinjene mellom sjangre i sin søken etter et utløp for pur og utøylet kreativitet. 

«Covenant of the Condemned» hever sceneteppet på en måte som gjør inntrykk, med en kimende åpning med sterke trekk fra episk, melodisk dødsmetall. Den dramatiske modulasjonen som forekommer kun et minutt inn i låta er et tidlig tegn på de mange overraskende vendingene skiva kommer til å ta over sine snaue 40 minutter, før versets plutselige utbrudd stilner all introspeksjon til fordel for heseblesende momentum. Videre i låta følger sekvenser som kan minne om Athar Aghanons middelalder-pregede svartmetall og ledegitarer som beveger seg som finmekanikken i et sølv-ur.

«Myruzo, Expunger of Pride» beveger seg så inn i mer rytmisk lekne territorier, før en vagt Vildhjarta-aktig breakdown-seksjon ekspanderer i både bunn og topp med henholdsvis lavslyngte gitarer og høytsvevende tapping. For å ta vokaljobben har «Delirium» fått med seg en kar som operer under aliaset «Likelse», og det skal sies at karen gjør en beundringsverdig jobb med å svare på den eksentriske musikken med tilsvarende eksentrisk growling. Produksjonsjobben er på sin side ikke den skarpeste, men den er absolutt god nok til å formidle de mange styrkene til låtene som utgjør ‘Epilogue’.

Selv om hver enkelt låt inneholder flust med kruttsterke ideer, er det ikke til å komme fra at plata som helhet er et aldri så lite uttrykksmessig rot. «Baleful Alteration» befinner seg for det meste i et rendyrket men moderne hjørne av svartmetallen, men en digital og nesten industriell, hyperaktiv sekvens kompliserer dette bildet drastisk. «From Whence Nightmares Emerge» er på sin side en nesten renspikket dødsdoom-komposisjon ala Swallow the Suns tyngre materiale, og «Ashes of Tribulation» sjener inn i det særeste sjangermessige territoriet av dem alle – en sludgy og schizofren låt med She Said Destroy-aktig angularitet og usedvanlig groovy trommebeats.

Dette uttrykksmessige kaoset er dog fullstendig tilgivelig med tanke på at dette er den første skiva til en tilsynelatende kreativt rastløs musiker. De fleste låtene er bunnsolide sett i isolasjon, og åpningssporet og «Ashes of Tribulation» er noe av det gjevere jeg har hørt innenfor norsk metall de siste par månedene. I tillegg har vi jo den ti minutter lange «Shattering the Sphere of Accordance», en turbulent og melodisk perle som allerede på førsteskiva gir fullverdig uttrykk for «Delirium»s potensiale. ‘Epilogue’ er en upolert men givende plateopplevelse som bør oppleves av samtlige som tåler litt moderne og core-lenende elementer i sin sjangerblandende ekstremmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Praise the Sun – Alchemical Slave: Omen of Fire

Usignert, ute på Bandcamp

‘Alchemical Slave: Omen of Fire’ er mitt første møte med Praise the Sun – et band som i utgangspunktet enkelt kan plasseres under sludge/doom-paraplyen, men som også fascinerer ved å skape en viss sjangerforvirring. Denne utgivelsen er i samme sporet som forgjengeren ‘Alchemical Omen: Slave to the Cause’ som ble sluppet i 2019 (men andre, urelaterte utgivelser har blitt sluppet i mellomtiden), og plasserer de skitne sludge-riffene under et driv som kan få det til å minne vel så mye om industrielle metallband som Godflesh og KEN Mode. Det store unikumet er imidlertid vokalen, som druknes i effekter, svøper det hele i en mekanisk mystikk (om det er mulig å si…) og fungerer forbausende bra i samspill med riffene.

Så er det nok riffene og det rytmiske drivet som er det mest kontinuerlige positive trekket ved ‘Alchemical Slave: Omen of Fire’. Vokalen fungerer stort sett fint, men blir litt vel obskur og ugjennomtrengelig særlig på de siste to låtene. Det er likevel en utgivelse jeg anbefaler sterkt – her er det uansett noe unikt som fortjener mangfoldige lytt.

Skrevet av Alexander Lange

Voidanth – Animus

Voidanth - Animus
Usignert, ute på strømmetjenester

EP’en ‘Animus’ er debututgivelsen til gothmetallbandet Voidanth, og ga meg med en gang et førsteinntrykk som ikke lovet spesielt godt. Åpningsminuttene på «Isophan Dreams» preges av noen ulne basslinjer lagt i bløt, nokså uhåndgripelig vokal og merkelige lydeffekter underveis. Heldigvis har jeg endt med å stille flere spørsmål rundt denne åpningen enn utgivelsen og uttrykket i seg selv; på sitt beste serverer Voidanth nemlig virkelig god og fengende gotisk, post-punksk metall, der vokalen, som riktignok noen ganger passer litt dårlig i sammenhengen, tilføyer et element av stonermetall som gir helheten noe egenart.

Allerede noen minutter ute i «Isophan Dreams» treffer bandet blink med et refrengtema som jeg neppe kommer til å gå lei av på en god stund, og som minner om en slags krysning av Ghost og den mer ukjente post-punk-juvelen Rope Sect. Neste låt ut, «Hellhound Soul», er god også i så måte, men demonstrerer med sitt litt svakere tema at det nok også er snakk om litt hit-or-miss-problematikk, og det blir tydelig på «Para Bellum», som med sitt litt manglende driv og mangel på virkelig sterke øyeblikk fortoner seg som EP’ens svakeste låt. Først på «End Times» er Voidanth virkelig i slaget igjen med et sterkt tema. Avslutningen «Devil’s Own» imponerer imidlertid også, da med kul anvendelse av synther og et deilig driv låta gjennom. Med det blir ‘Animus’ en sterk første affære for Voidanth, men også en utgivelse som går litt i bølgedaler.

Skrevet av Alexander Lange

Hideous Death – Remnants of Archaic Evil

Usignert, ute på Bandcamp

Duoen Hideous Death er en flunkende ny spiller i den allerede kruttsterke norske thrash-scenen. På sin debut-EP ‘Remnants of Archaic Evil’ byr de på en rå og brutal sjangertolkning av den gamle skolen, og thrashmetallens slektskap med tidlig death metal eksponeres – «deathrash» er stilen duoen, ifølge dem selv, spiller, da med inspirasjon fra blant annet Slayer og Death.

Feil er det nok heller ikke, all den tid jeg nok først og fremst ville karakterisert dette som en mer eller mindre rendyrket – men kanskje litt ekstra brutal – thrash-utgivelse. Fra og med åpningen «Desolate Plains of Hell» får vi servert drivende riff i versene, virvelvindsoloer og raspete vokal tilslørt av obskure effekter, og det med en stålkontroll over råmaterialet og noen av sjangerens feteste triks. Hideous Death evner også å gi alle låtene sin egenart. «Master of Damnation Fires» byr på et helt strålende lead-segment i refrenget. Den to minutter lange instrumentallåta «Thundering Doom» har på sin side utgivelsens desidert raskeste, kuleste og sinteste riff, og tittellåta som får runde av det hele serverer noen fantastiske tremologitarpartier som fyker gjennom lydbildet som kniver – da supplert med en strålende doom-metallsk, gotisk og melodisk avslutning.

Det er sånn sett få svake punkter – om noen – på denne lille utgivelsen, og oppå låtskriverteftet finner man også en produksjonstilnærming som treffer blink. Skarptromma er en fryd i det primitive lydbildet, og det beste av det hele er muligens lead-gitarene, som får hvine høyt, fint og akkurat passe effektbelagt over et stort sett utilgivelig driv. Råskapen i uttrykket sender ikke bare assossiasjoner til thrash og death metal, men også til enkelte tidlige NWOBHM-juveler og også noe tidlig svartmetall a la Venom og Darkthrone. Med andre ord er det enormt mye å hente i ‘Remnants of Archaic Evil’, og den går inn i rekken av særdeles imponerende undergrunnsutgivelser fra i år.

Skrevet av Alexander Lange



Thale – Daudens Kalde Auge

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Arbeidet med å skrive om ukas plater har vært usedvanlig givende denne uka. Fra Entropic Awakenings sjangeragnostiske og superkreative ‘Epilogue’, til Stryknins kraftfulle og heseblesende ‘Yersinia Pestis’; uker som dette gjør at jobben som amatørskribent tidvis kan fortone seg som en endeløs serie endorfinskudd i armen. Med en så stor treffprosent som utgivelsene har hatt denne uka skulle man forvente at Thales EP (minialbum?) ‘Daudens Kalde Auge’ sin jobb var å dra kvalitetsmålingene tilbake mot gjennomsnittet, men – skulle du sett – det gjør den altså ikke. Nei, ‘Daudens Kalde Auge’ er nok en jævla fulltreffer i en hit-parade som slår litt for hardt fra seg til å bare være en alminnelig release-uke i november (nevnte jeg forresten at samtlige av artistene mangler platekontrakt?).

Etter en intro som kunne satt lo-fi-skrekken i selv den mest fryktløse Bandcamp-eventyrer, slår «Mørket Faller Over Dovre» over i en ruskete men stemningsfull form for fangehull/borg-svartmetall. Trioens særegne og gjenkjennelige tonespråk blir godt komplimentert av produksjonen, som til tross for en svertet lo-fi-overflate byr på en autentisk kjellerklang og en gitartone som bærer noen av Turias karakteristikker. Thales musikalske borg er med andre ord distinkt til tross for at den er bygget med tradisjonelle teknikker, hvilket er overraskende vanskelig å gjøre (dersom man bruker havet av anonyme borgmetallskiver som kommer ut årlig som bevis).

«Thale» sneier innom litt forsurnet, Windirsk svartmetall, som balanseres godt kimende partier og en synth-lyd som er som plukket ut av 90-tallets tidlige symfoniske strømninger. «Alt Kan Ende Nå» byr så på et av EP-ens høydepunkter via Darkthroneske kraftakkorder, skjeve taktarter, mørkt folketonale riff og en fabelaktig melodi som støttes oppunder av kjølig og uttrykksløs koring. Turen rundt i borgen har nå ledet oss inn til strukturens hjerte, hvor akustisk klimpring og peisvarme byr på et betimelig avbrekk fra omgivelsenes golde steinvegger. 

Det henger iskrystaller i lufta når vi når vi blikker ut kikkehullene, og spøkelser svever rundt i korridorene idet «Trell» fører oss over i EP-ens avsluttende halvdel. De groovy gitarhuggene og de punkete utropene er nydelige kontraster til utgivelsens ellers høytidelige atmosfære, og broens utbroderte melodi sementerer låta som nok et høydepunkt idet synthens kontrapunkt entrer bildet. Det siste møtet under vår borgvisitt blir med husets herre selv, der han står i borgtårnet og skuer olmt utover horisonten på «Solnedgang». Låta er en verdig avslutning på skiva, med sine glitrende harmonier og post-punk-aktige gitarhooks.

‘Daudens Kalde Auge’ er en oppslukende plateopplevelse som utgjør en sterk motpart til den veritable syndefloden av underarbeidet svartmetall som truer med å oversvømme Bandcamp til enhver tid. Materialets styrker trenger med enkelhet gjennom den lavoppløste produksjonen, og resultatet er – akkurat som med Stryknin – en av årets sterkere norske svartmetallutgivelser, i alle fall i EP-form. Det er med vemod jeg legger bak meg en såpass sterk release-uke som årets 44. uke har vært. Heldigvis har jeg et knippe nye utgivelser jeg kan spille i stykker som høstkulda virkelig trapper seg opp, og som garantert kommer til å være i tankene mine nå som tiden for å oppsummere året nærmer seg. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler



Mortemia – «Decadence Deepens Within»

Ute nå via Veland Music

På den fjerde låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Session’ har Morten Veland virkelig sørget for å matche stemme med låtmateriale. «Decadence Deepens Within» er nemlig sterkt inspirert av 90-tallets klassiske og gotiske dødsdoom, og hvem passer vel bedre enn en av Norges fremste praktikere av uttrykket til å stå for låtas fokalpunkt. Jeg snakker selvfølgelig om Liv Kristine fra Theatre of Tragedy og senere Leaves’ Eyes, en stemme som med sin eteriske og nesten sefyr-aktige tonekvalitet kan kaste et eventyr-aktig preg over selv den dystreste ekstremmetall. 

Selv om «Decadence Deepens Within» er en uttalt gjenmaterialisering av 90-tallets dødsdoom gjør den oppskalerte lydproduksjonen det mer naturlig å trekke tråder til Swallow the Sun‘s plater fra rundt 2010. Dette gjenspeiles i overgangen fra Velands growlede vers til Liv Kristines nedtonede refrenger, selv om dette også er en dynamikk som er lett å spore tilbake til sjangerens klassiske epoke. I og med at det er Morten Veland vi har med å gjøre er det ingen grunn til å forvente annet enn mesterlig bruk av melodikk, og både introens gitarer og refrenget byr på smektende melodier godt støttet opp av rytmeseksjonens robuste grunnvoller. 

Det som kanskje mest av alt skiller Mortemia fra Velands hovedprosjekt Sirenia er at førstnevnte åpner for sjangermessige bidrag som ikke blir naturlig innenfor sistnevntes strengere rammeverk. På «Decadence Deepens Within» opptrer bidraget i form av den Dimmu Borgir-aktige symfoniske svartmetallen som leder oss fra bro til siste refreng, en uhyre velfungerende digresjon som peker mot et annet viktig aspekt av Mortemias identitet sammenliknet med SireniaMortemia er nemlig tydeligere påvirket av ekstremmetall enn Sirenia, hvilket gjør at prosjektene kontrasterer hverandre på en god måte. En tydelig rollefordeling er essensiell når det kommer til å sjonglere flere prosjekter på en gang, et konsept som Veland virker å ha fått en naturlig forståelse av etter mange år i musikkbransjen. «Decadence Deepens Within» er nok en elegant sammensmeltning av to distinkte musikalske personligheter, noe som kan sies å være den sentrale visjonen bak den foreløpig plettfrie ‘The Pandemic Pandemonium Sessions».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Okkultokrati – «Candlemas Eve«

Maggot Heart
Ute nå via Rapid Eye Records

Førstesingelen fra Okkultokratis kommende split med Maggot Heart, «Wolfssegen», signaliserte en smakfull videreutvikling av black’n’roll-bandets allerede bunnsolide uttrykk. Taktfaste rockeriff med svartmetallsk eim om seg drev, som så ofte før, komposisjonen fremover, og en usedvanlig sterk innsprøytning av effektbelagt skrikevokal og gotiske synther sørget videre for et forfriskende og mektig lydbilde – også sammenlignet med tidligere materiale fra bandet.

«Candlemas Eve» lar disse elementene utfolde seg videre – og det mens Okkultokrati nok en gang evner å imponere. Her er nok rock-elementet enda mer i forgrunnen med et upåklagelig og nokså enkelt hovedriff, og et stort, vakkert refreng og et litt underlig clean vokal-parti er noe av det som løfter det til enda litt større høyder også – alt mens synthene fortsatt leverer en guffen og litt spesiell stemning. Som ved mange andre låter av bandet merker jeg at Okkultokrati kanskje kan bli en smule tålmodige med selve låtlengden. Når det gjelder å virkelig få mest mulig ut av musikkens atmosfæriske sider, tjener imidlertid de fem minuttene også et nyttig formål.

Skrevet av Alexander Lange

Dold Vorde Ens Navn – «Er det måneskinn«

DOLD VORDE ENS NAVN Release Video Single 'Er det måneskinn?' | Metal Shock  Finland (World Assault )
Ute nå via Lupus Lounge

«Er det måneskinn» fortoner seg som en aldri så liten overraskelse i opptakten til Dold Vorde Ens Navns (DVEN) kommende plate ‘Mørkere’. Mens den forrige singelen «Løgnens Abstinenser» var en nokså typisk svartmetallåt uten de helt oppsiktsvekkende grepene, er denne låta nemlig et ganske annet dyr, der symfoniske og filmmusikk-aktige elementer får tre frem og låtstrukturen fremstår litt luftigere og mer dynamisk.

Dimmu Borgir-sammenligningen er vanskelig å komme foruten, men det er vel så riktig å karakterisere «Er det måneskinn» ved at DVEN også klarer å koke opp noe litt særegent. Uttrykket er noe friskere, enklere og mer lavmælt enn det man vanligvis finner innenfor den symfoniske svartmetallen. I tillegg er det bare å slå fast at DVENs forsøk er av høy kvalitet. Den «Dovregubbens hall»-aktige melodien sitter som et skudd, de litt teatralske innslagene av vokal fungerer utmerket, og den melodiske oppbygningen fra intet og til en ganske storslått avslutning som starter midt i låta er et flott stykke arbeid. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Jointhugger – «Midnight»

Ute nå via Majestic Mountain Records

Jointhugger imponerte staben til Metallurgi voldsomt da de slapp «Reaper Season» tidligere i år, en atten minutter-lang mammut av en låt som kan være Norges beste bidrag til stonersjangeren per dags dato (i alle fall om du spør undertegnede). Nyheten om at gruppens andre plate slippes senere i høst har derfor vært kilde til ekstreme mengder hype her i gården – en hype som både kompliseres og tilspisses av den første singelen fra ‘Surrounded by Vultures’.

«Midnight» er nemlig ingen direkte videreføring av styrkene bandet demonstrerte tidligere i år, men et ganske annet beist som ikke nødvendigvis er betydelig svakere av den grunn. Åpningens knakende frekvenser skaper til å begynne med forventninger om en naturlig oppfølger til «Reaper Season», men riffet som til slutt kommer deisende ut av feedback-tåka er langt mer konsist og singel-verdig enn de massive bautaene som kastet sine skygger over forgjengeren. Koringene som støtter opp rundt Nico Munkvolds bluesy fraser på versene pusher «Midnight» enda lenger inn i singel-territoriet, og de effektbelagte sveipene som dukker opp fra tid til annen er prikken over i-en for et musikalsk strekk som kan være Jointhuggers mest fengende til nå.

Men som låtlengden på ti og et halvt minutt tilsier er ikke bandet fornøyd med å simpelthen skrive en solid fire-minutters singel og så bukke ut. Det som følger er en utstrakt og kreativ instrumentell eskapade, fylt av hurtige og dansbare groover, synkoperte hugg og en høytsvevende, avsluttende gitarsolo. En retur til det fengende singelmaterialet virker så og si uunngåelig, og slutter ikke Jointhugger sirkelen med dette velutprøvde men fortsatt tilfredsstillende trikset. «Midnight» overstiger ikke «Reaper Season» i kvalitet i mine øyne, men det har den heller ingen grunn til å gjøre ettersom den bare er en brikke i det større puslespillet som er ‘Surrounded by Vultures’. Det den er, er en låt som oppleves som uhyre kompakt sin lange spilletid tatt i betraktning, og som demonstrerer at Jointhugger er i stand til å skrive overbevisende musikk nesten uansett hvordan de velger å presentere den. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Phantom Fire – «Sweet Jezebel»

Ute nå via Edged Circle Productions

Fartsmetall/svartmetall-duoen Phantom Fire fortsetter å rulle ut promoen i forkant av sin kommende platedebut ‘The Bust of Beelzebub’, og denne uka har vi endelig fått bryne oss på debutens andre singel (tredje om man teller med EP-en ‘Return of the Goat’), «Sweet Jezebel». Låta bygger videre på «Feed on Fire»s fandenivoldske biker-identitet, samtidig som den åpenbarer nye sider ved det unge prosjektets fortsatt uavklarte helhetsuttrykk. 

Et slående og hardnakket åpningsriff leder oss inn i «Sweet Jezebel»s ulmende og røyklagte indre. Som tidligere er musikken preget av en utrettelig higen etter fart og spenning, hvilket i denne omgang er temperert via et gradvis oppbyggende mellomparti som fungerer organisk nok til å kunne være frem-jammet. Etter en klimaktisk og noe skjærende ledegitar brytes spenningen opp via trommebrekk og hengende akkorder, før hovedriffet returnerer med full styrke, denne gangen gitt ekstra momentum via dundrende d-beats og blast beats i trommene. Låtstrukturen fungerer utmerket, og koblet med styrken til de individuelle partiene er resultatet at «Sweet Jezebel» gjør enda større inntrykk enn «Feed on Fire», i hvertfall for mitt vedkommende. ‘The Bust of Beelzebub’ ser ut til å bli en minneverdig hendelse i årets norske undergrunns-tidslinje, en uregjerlig og autentisk kobling mellom farts- og svartmetall som velter som svart røyk ut av høyttalerne.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Martyra – «Maleficium«

Martyra - Maleficium
Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Til slutt tar vi for oss en mystisk, fire minutter lang sak som er sluppet av svartmetallprosjektet Martyra fra Trondheim. «Maleficium» er ingen svartmetallåt, men et småguffent ambient-stykke med ritualistiske, lavmælte trommeslag som ryggrad. Brølende bass ligger under, vakker vokal drukner i det dunkle lydbildet, og spinkle, men romslige gitartoner får lyse det opp ørlite grann. Det er i det hele tatt et flott stykke ambient og et effektiv stemningsbilde, like fullt som man får håpe på at det også blir del av noe litt større en gang i fremtiden.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Blood Red Throne – «6: 7»

Ute nå via Nuclear Blast

Det begynner å se riktig så bra ut for lanseringen av det neste albumet til death metal-ringrevene i Blood Red Throne, ‘Imperial Congregation’. «6: 7» følger opp to tidligere singler på fantastisk vis og fullbyrder en uhyre solid trekløver av mesterlig death metal. Blood Red Throne er i et noe mer groovy hjørne denne gangen, og sparer sånn sett ikke på kruttet der aggressive, selvsikre chuggeriff bærer komposisjonen – blant annet i spedd noen urimelig tøffe innslag av harmonics som føles som blendende lysglimt i det ellers dystre lydbildet. Mer ukompliserte riff i grenselandet mellom death- og thrash-metall er også på plass, og mot slutten får man også et kult, om enn litt mindre oppsiktsvekkende, solo-parti. Når dette er partiet som nok faller lengst unna Blood Red Thrones death metal-stamme vender det ondskapsfulle hovedtemaet også tilbake med voldsom kraft, og det levnes ingen tvil om hvor landet ligger all den tid Blood Red Throne (heldigvis) også gjør noen sidesprang fra den helt konvensjonelle dødsmetallen.

Skrevet av Alexander Lange



Helheim – «Forrang for fiende«

Ute nå via Dark Essence Records

Det melodiske svartmetallbandet Helheims kommende plate ‘WoduridaR’ nærmer seg, og «Forrang for fiende» er andre smakebit ut. Dette er en kortere og mer direkte sak enn tittellåta som ble sluppet for noen uker siden, og Helheim lar et helt strålende hovedtema stå som utgangspunkt for låta der melodiske, crunchy gitarer tilføyer en forfriskende råskap til melankolien som brer seg utover musikken. Helheim får også mye ut av sin konsise innretning med et godt driv i hele komposisjonen og en storslått clean-vokal som sørger for akkurat nok variasjon. Det spørs til og med om bandet kunne utnyttet det korte formatet enda bedre, da jeg synes jobben allerede er gjort når låttittelen er blitt sunget gjentatte ganger på slutten av bridgen. Repetisjonen av de sterke hovedpartiene mot slutten, der refrenget også utvides med noen flotte leads over, er imidlertid heller ingen kjip affære – anbefales! 

Skrevet av Alexander Lange



Sarke – «Bleak Reflections«

Ute nå via Soulseller Records

«Bleak Reflections» er første låt ut fra Sarkes kommende plate ‘Allsighr’, og kan nok trygt sies å videreføre dette bandets særegne og nesten litt merkelige uttrykk. Et mer eller mindre svartmetallsk utgangspunkt, som jeg riktignok føler at jeg først og fremst innbiller meg til tider på grunn av den øvrige bakgrunnen til flere av bandmedlemmene, suppleres rikt med elementer særlig fra progrocken og doom-metallen.

«Bleak Reflections» henter mye av sin styrke særlig i de gufne stemningene bandet klarer å koke opp, noe som særlig eksponeres gjennom god bruk av synther og den velkjente røsten til Nocturno Culto, som ellers er kjent som vokalisten i Darkthrone – særlig er den kul i versene som gir en slags følelse av Enslaveds prog-ablegøyer på plata ‘Vertebrae’. Bandet setter også tonen bra med et dundrende introriff og når noen flotte, stratosfæriske høyder mot slutten. Likevel er jeg ikke helt solgt; noe av hovedproblemet er at jeg synes flesteparten av riffene er i overkant simple, og det går i en uheldig forening med at jeg ikke blir helt klok på låtstrukturen. Bandet bygger opp et godt momentum til og med andre vers, men etter dette gjør Sarke noen grep, for eksempel med et litt plutselig og isolert breakdown-aktig parti, jeg ikke får spesielt mye ut av. Da føles veien mot den ellers sterke avslutningen litt humpete.

Skrevet av Alexander Lange



Hate Angel – «Death Awaken»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

«Death Awaken», den andre singelen fra Hate Angels kommende utgivelse ‘Kill for Passion’, utarter seg som en drakamp mellom bandets ulike uttrykksmessige bestanddeler. I det ene hjørnet har vi thrashen – som på bandets nyeste låter har tatt på seg et skjær av dødsmetall – , og i det andre hjørnet har vi en virvlende og destruktiv form for dissonant black/death som skyver musikken deres i en mørkere og mer foruroligende retning. Når disse to kreftene møtes på «Death Awaken» oppleves resultatet som noe fragmentert, men ikke uten at potensialet en fullstendig sammensmelting av uttrykkene ville utgjort gjør seg smertelig tydelig.

Akkurat som på bandets forrige singel «God Is Gone» er det lite å si på ideene som animerer «Death Awaken». Åpningens dødsthrash er av en høyoktan og kraftig sort, og de kantete og eksentriske thrash-riffene som følger gitarsoloen fungerer like godt som de gjorde på «God Is Gone». Jeg forholder meg dog litt spørrende til låtas gitarsolo, ettersom den skeier inn i et ukarakteristisk bruk av dur-skala etter en sterkere åpning. Til tross for dette er «Death Awaken» er bunnsolid låt, en singel som gjør meg enda nysgjerrig på hva vi har i vente på bandets kommende andreskive ‘Kill For Passion’. Som en liten bonus har bandet lagt ved en live-utgave av Mayhems klassiske «Deathcrush», et klart signal om hvor Hate Angel henter mye av svartmetall-influensene sine fra.

Skrevet av Fredrik Schjerve



She Said Destroy – «To Ourselves the World Entire»

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Dersom man skumleser over tekstene til singlene fra den kommende plata til She Said Destroy, blir det fort tydelig at ‘Succession’ har mer til felles med hardcore-sjangeren enn bare et knippe delte musikalske elementer. «Succession», «Not Only Bridges» og nå «To Ourselves the World Entire» er nemlig alle nedsenket i en desperat pessimisme rundt planetens tilstand, til forveksling lik den som alltid har fungert som bensin på bålet til punkens musikalske lillebror (og som også gjorde spillefilmen Last Reformed til en usedvanlig inntrykksfull opplevelse). På «To Ourselves the World Entire» strever bandet med å beholde det siste lille glimtet av håp de besitter, samtidig som de kommer med en ektefølt bønn om at egoismen og griskhetens krefter over menneskelige avgjørelser skal svinne. 

Disse tematiske trådene rettferdiggjør de sentimentale postrock-dimensjonene som truer med å svelge bandets nyeste singel hel. Etter låtas tvistende og matterock-aktige åpningsminutter tar det nemlig ikke lange tiden før bandet lar andre følelser enn frustrasjonen slippe til, og det rike musikalske landskapet som følger har trekk av både melodisk post-hardcore, emo og nevnte postrock. Elementer som strummet kassegitar, harmoniserte vib-arm-ledegitarer og bittersøte basslinjer fyller lydbildet med liv og bevegelse, og produksjonen binder det hele sammen i rommet på sømløst vis. 

Men til tross for alle de musikalske severdighetene er det tekst og tematikk som ender opp med å gjøre sterkest inntrykk på «To Ourselves the World Entire». Det er alltid en glede når band tør å angripe alt som er vanskelig og jævlig ved tilværelsen vår, og den bøtta med isvann som She Said Destroy kaster over lytteren på sin siste singel er en høyst nødvendig en, uansett om du tar budskapet til hjertet eller ei. Spørsmålet rundt hvorvidt musikken er bra eller ikke blir litt overdøvet av det eksistensielle nødsignalet som ljomer ut av «To Ourselves the World Entire», men det hersker ingen tvil om at She Said Destroy er i ferd med å gi ut en betydningsfull plate i ‘Succession’. Sjekk ut «To Ourselves the World Entire», og la deg riste ut av all paralyserende apati.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dark Delirium – «Bottled Anger»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

På sin nye låt fortsetter det melodiske dødsmetallbandet Dark Delirium å jobbe med grunnelementene som har vært til stede helt siden deres tidligste singler. Et mørkt og melodisk musikalsk rom fylles av svære akkorder og drivende trommebeats, og over det hele skriker David Jakob Ekse med en intensitet hentet ut av hardcore-påvirket metall. Det tekstlige dreier seg nok en gang om indre følelsesliv – i denne omgang et følelsesliv som er preget av enorme mengder av oppbygget frustrasjon og sinne.

For folk som har vært borti Dark Delirium tidligere er det ingenting som kommer til å overraske ved «Bottled Anger». Mest av alt er låta et eksempel på et ungt band som velger å finjustere låtskriveregenskapene sine heller enn å ta et stort skritt inn i uutforsket territorie. Sånn sett vil der dermed være lite grunn til å mislike «Bottled Anger» dersom du har satt pris på bandets tidligere låtmateriale, ettersom singelen oser av de kommersielle og polerte dimensjonene som har preget trioens produksjon til nå. Etter at jeg satte meg ned for å skrive denne omtalen så jeg også at bandet har lagt til to medlemmer på henholdsvis bass og perkusjon, så det er ikke umulig at vi har større musikalske krumspring å vente fra dette hold i fremtiden. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Blood Red Throne – «Itika»

Ute nå via Nuclear Blast Records

Man kan ikke snakke om norsk death metal uten å snakke om Blood Red Throne, som siden oppstarten på slutten av 1990-tallet har sluppet et drøss med plater og opparbeidet seg en aldri så liten legendestatus for sjangeren her til lands. Nå er plata ‘Imperial Congregation’ på trappene – «Itika» er første singel ut.

Låta er verken så mye mer eller mindre enn en nokså bunnsolid death metal-låt som henter mye av sin styrke fra den gamle death metal-skolens bestanddeler. Det gjelder i alle fall låtas første halvdel, som består av en upåklagelig rekke med gitarriff som får god drahjelp av drivende trommespill. I andre halvdel kommer andre elementer litt tydeligere frem gjennom noen svartmetallaktige akkorder og progressive tendenser i lead-gitarspillet. De groovy death metal-tendensene melder seg imidlertid med nok et høydepunkt av et riff mot slutten av låta, og med det evner Blood Red Throne å vise et nokså bredt spekter for oss i påvente av plateslippet.

Skrevet av Alexander Lange



Okkultokrati – «Wolfssegen»

Ute nå via Rapid Eye Records

Med en velfortjent Spellemann-pris i ermet, som de fikk for fjorårets ‘La Ilden Lyse’, har Oslo-bandet Okkultokratiannonsert at det sammen med Maggot Heart slipper en flunkende ny split-EP i september. Låta «Wolfssegen» er på menyen og vitner om en utgivelse der Okkultokrati tar sin sagnomsuste black’n’roll til nye høyder. 

Hovedtemaet i «Wolfssegen» er nemlig en uimotståelig, fryktinngytende sak. Taktfaste trommer, gotiske synther, en beintøft gitarriff og djevelske, effektbelagte skrik får meg til å konstatere at Okkultokrati låter større enn noen gang før. Produksjonskvaliteten har fått en overhaling i forhold til tidligere utgivelser, men i stedet for at produksjonen først og fremst blir veldig mye mer polert av den grunn, høres det snarere ut som Okkultokratis bruker en utvidet verktøykasse til å gjøre musikken desto mer kaotisk og storslått. Bandet holder svært god stand gjennom hele denne seks minutter lange låta, der drivende riff, gode oppbygninger og noen få pusterom sammen med det nevnte hovedtemaet bygger opp under en sterk enhet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Diskord – «Gnashing»

Ute nå via Transcending Obscurity Records

«Gnashing», den trolig siste singelen fra Diskords kommende plate ‘Degenerations’ er nok et kaotisk og evig engasjerende smorgasbord av uttrykk fra det eksperimentelle dødsmetallbandet. Etter en Dephosphorous-aktig, diskordant dødsgrind-åpning kollapser låta inn i en treg rytmelek ala Car Bomb på sitt mest sludgy, før komposisjonens jagende, ku-bjelle-dominerte kjerne åpenbares. Herifra svinger vi innom lett sjanglende basslinjer, groovy synkoperinger, thrashende spurter og psykedeliske lommer som både beruser og forvirrer – alt det vi som lyttere har lært oss å forvente av en Diskord-låt.

Folk som har lyttet til Diskord tidligere skjønner umiddelbart at mitt forrige utsagn bare er vås. Er det nemlig én ting man skal forvente fra det fabelaktig rastløse oslo-bandet er det fullstendig uforutsigbarhet, og det leverer de uten unntak på «Gnashing». Låta føles både organisk og bionisk, improvisert og nøye planlagt på en og samme tid – en samling tvetydigheter som er helt endemisk for musikken til Diskord. Som en av platas lengre numre kan «Gnashing» være en utfordring å gjøre seg klok på til å begynne med, men etter et par lytt vil folk med kjennskap til eksperimentelle ekstremuttrykk la seg forundre av den voldsomme krigføringen mellom ulike teksturer som driver låta fremover. Som fan av Diskord har singlene som har blitt sluppet i forkant av ‘Degenerations’ gitt meg alt det jeg så etter og mer når det kommer til nytt materiale fra bandet, så 3. august blir en stor dag i metallurgis kontorer. Norges mest uredde dødsmetallband frigjør seg atter en gang fra alle lenker og hemninger på «Gnashing».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Lord Mortvm – «Reign of Death»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Lord Mortvm høstet mange lovord tidligere i år her på Metallurgi med plata ‘Diabolical Omen of Hell’ – en plate som er et av de kuleste black/doom-påfunnene jeg har hørt i år. Med den nye, korte singelen «Reign of Death» har enmannsbandet slått fra seg doom-preget og sluppet en hemningsløs svartmetall-låt på knappe ett minutt. Uttrykket er omtrent så beskt som man får det, og minner meg sånn sett en del om påfunnene til prosjekter som Panzerwar. Med det forsvinner også noe av egenarten til Lord Mortvm, og det er nok ikke like imponerende som plata som ble sluppet tidligere i år, men særlig gjennom den rå og akkurat passe støyende produksjonen holder dette en viss stand likevel.

Skrevet av Alexander Lange



Dark Delirium – «Sarcophagus»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Det melodiske dødsmetallbandet Dark Delirium lar seg på deres nye singel inspirere av et imaginært rike på de sanddekte slettene i det fjerne østen. Midlertidig lagt på is er de sjeleavkledende låtene om mental helse – det samme er alle samfunnskritiske protest-salver – og i stedet får vi noe så sjeldent som et stykke eventyrlig men mørk fiksjon fra trioen i Dark Delirium. Historien er fortalt over en episk låtlengde på åtte minutter, og det unge bandet bærer denne lange spilletiden med langt større letthet enn noen gang tidligere.

De orientalske melodiene avslører inspirasjonskilden allerede fra låtas åpningssekunder, før den melodiske dødsmetallen som fungerer som «Sarcophagus»s ryggrad tar over stafettpinnen. Veldige og presise riff demonstrerer bandets vilje til å nærme seg In Flamessitt mainstream-orienterte lydbilde, samtidig som den østlige skalabruken gir musikken et ørlite preg av den senere musikken til finske Amorphis. Aller best fungerer kanskje det dronende partiet som dukker opp med jevne mellomrom, som med sine meditative harmonics bærer et visst slektskap til den internasjonale kulturvandringen som tok plass på Gojiras ‘Fortitude’ fra i år. 

Som tidligere nevnt er «Sarcophagus» trolig det beste forsøket på storskalert låtform vi har sett fra Dark Delirium til nå. Overgangene er naturlige og uanstrengte, og lyttere som hører på låta adskillige ganger vil finne glede i å finne de motivistiske røde trådende som løper gjennom komposisjonens indre. I bandets jakt etter å kle låta i orientalske ornamenter har de kanskje lagt til en ledegitar eller to for mye, men alt i alt er dette meget bra saker fra de hyppig-omtalte herrene i Dark Delirium. Låta er kanskje – i likhet med «Who Do You Serve?» fra et par uker tilbake – mer et eksperimentelt mellomledd enn et naturlig albumspor, men tiden vil vise hva bandet akter å gjøre med disse nye singlene. Dark Delirium smir videre på sitt rødglødende rå-metall på «Sarcophagus».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Skuggima∂r – «Bloody War Has Been Unleashed»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Gjøran Sæther har latt seg inspirere av våre kommentarer på låtene til et av hans mange prosjekter Fárbauti, og har lagt ut låta «Bloody War Has Been Unleashed» under sitt kanskje mest aktive alias, den meget eksperimentelle enheten Skuggima∂r. Oppfordringen vår var å videre-utforske dødsmetallen som viste sitt groteske hode på låta «Slep meg til Hel», og det har altså Gjøran gjort, om så på et noe annet vis enn antatt. «Bloody War Has Been Unleashed» er nemlig ikke noen mørk og gravende black/death-hybrid som sin forgjenger, men heller en låt som slentrer rundt i et episk, melodisk dødsmetall-lende. 

Det hadde ikke vært en Skuggima∂r-låt om ikke trommesporet forsøkte å avspore de øvrige instrumentene fra tid til annen, og «Bloody War…» har flere øyeblikk der den rytmiske konflikten eskalerer til nær bristepunktet. Trådene samler seg dog rundt det fjerde minutt, og låta ender som et sammensveiset vogntog av episke viking-gitarer, rullende dobbelbass og den noe uforutsigbare rattføringen som er Gjøran og hans uhemmede svartmetall-skrik. Skuggima∂r er og forblir et nisje-produkt, men for iherdige undergrunns-krek er mannens Bandcamp fortsatt en havn man kan ha glede av å svinge innom fra tid til annen. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Andri from Pagefire – «Roses are Red», «Slain by the Swarm» & «After the Swarm»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Youtuberen som bytter sjanger med samme frekvens som Beyoncé skifter antrekk i ‘Black is King’ er tilbake med et par nye utprøvninger, i denne omgang symfonisk metall og god gammal teutonisk thrash. «Roses are Red» er et velprodusert, djevelsk fengende og aldri så lite fjollete Nightwish/Sirenia-apende cover av Aquas utålelige synth-poplåt, der komboen «Slain by the Swarm» og «After the Swarm» på sin side dypper tærne sine i brutal thrash med en til tider nesten Bolt Thrower-aktig tyngde. Andris evne til å fange smale uttrykk med voldsom presisjon er det vanskelig å si noe på, og alle tre låtene er til forveksling like sine inspirasjonskilder. Det eneste som avslører deres parodiske natur er det lille glimtet i øyet som Andri aldri helt makter (om han i det hele tatt prøver) å fjerne fra sine produksjoner, men dette glimtet anser jeg rett og slett som et pluss. Samtlige låter er verdt en lytt, men min største anbefaling er «After the Swarm», som med sine rasende gitar-licks og buldrende bunn hadde vært en god låt selv på en arg og seriøs thrash-plate. Sjekk dem ut!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Vreid – Wild North West

REVIEW: Vreid – Wild North West | Tuonela Magazine
Ute nå via Season of Mist.

‘Wild North West’ er et vaskeekte prosjekt; når sognametal-fedrene i Vreid nå har lansert sitt niende(!) album, får vi ikke bare servert åtte lydspor, men også en film som visualiserer tematikken for plata. I sentrum står her karakteren K. og det lokale Lyster Sanatorium på Harastølen, og Vreids ganske så varierte tilnærming til black’n’roll får akkompagnere den gufne atmosfæren som ligger over det hele. Den ambisiøse presentasjonen taler åpenbart til fordel for ‘Wild North West’, som for øvrig er et godt, om enn noe trygt og delvis litt uslipt, musikalsk håndverk.

Åpningsstrekket på plata er utvilsomt en sterk side ved utgivelsen, og vi får med en gang servert et av de desidert beste låtene når tittellåta får sette det hele i gang. Kult orgelspill baner vei for en bunnsolid rekke med riff, og låta kan også skilte med en sterk avslutning som tynger atmosfæren litt og får inn et sterkt, melodisk element. På «Wolves at Sea» får man videre høre Vreid på sitt mest svartmetallske og kanskje sitt aller beste, og den flyter også godt inn i «The Morning Red», der intensiteten skrus ned noen hakk og ren vokal introduseres som et avbrekk til skrikevokalen.

Denne låta er i utgangspunktet nokså god og gjør seg svært godt i albumsammenhengen, men skuffer også litt når vokalen egentlig ligger litt surt og slapt til i lydbildet. Forsøket på litt klassisk, mørk crooning er med andre ord ikke spesielt sterkt her. Litt merkelige og halvveis godt gjennomførte valg knyttet til vokalen synes jeg dessverre også finnes på «Into the Mountains», der jeg ikke synes bruken av lyse barnestemmer treffer spesielt godt og også blir en småsur affære ørene mine ikke trives så godt med. Det går imidlertid langt bedre på den litt overraskende rockelåten «Dazed and Reduced», der akkordspill som kunne vært oppdrevet av Enslaveds Ivar Bjørnson suppleres av Ghost-aktige vokalmelodier før skrikevokalen sørger for et solid driv i andre halvdel av låta.

For å gå tilbake igjen til «Into the Mountains», som tar stafettpinnen videre fra «Dazed and Reduced», er det dessverre flere ting enn vokalen som gjør at jeg synes denne blir et av albumets svakere låter. Riffene i bånn er beintøffe, men implementeringen av synthen mot slutten, som for øvrig faktisk spilles av den avdøde Windir-frontmannen Valfar, synes jeg rett og slett ikke er spesielt heldig, og føles rett og slett litt påklistret uten at det egentlig tilføyer låta spesielt mye kvalitet. Vreid henter seg modig opp igjen i den progressive, ambisiøse og kolossale ti-minutteren «Shadowland», som runder av plata på flott vis med en solid oppbygging og platas mektigste riff.

Så er det heller ikke slik at dette imponerer meg hinsides all forventning heller, og jeg synes nok ‘Wild North West’ mangler de virkelig positive overraskelsene. Det meste hever seg over middelmådigheten, men uten å nå de helt store høydene heller. Ta «Shadows of Aurora» for eksempel, som for så vidt er en god moderne tolkning av 80-tallets thrash-uttrykk, men der riffene også fremstår en smule uinspirerte i seg selv. Likevel er ‘Wild North West’ absolutt en god plate, og prosjektet det er tilføyer utvilsomt noe verdifullt både til den norske metallscenen og Vreids diskografi.

Skrevet av Alexander Lange



Nattverd – Vandring 

Ute nå via Osmose Productions

Bergens Nattverd har over tre full-lengdere og en EP strukket seg etter et sound som blander det beste Skandinavia har å by på hva gjelder melodisk svartmetall. Windirs «Sognametall» er det mest naturlige sammenlikningsobjektet fra norsk sokkel, men det er kanskje spesielt finnenes svartekunster som er lettest å spore i Nattverds melankolske gitarvev. På ‘Vandring’ viser bandet dog en vilje til å trå lenger ut i villmarken på leting etter en egen signatur, og innslagene av rå og utemmet kraft man finner spredt rundt på plata er et sikkert tegn på gjennombruddet er innenfor rekkevidde. 

Enkelte av sporene på ‘Vandring’ argumenterer faktisk lidenskapelig for at gjennombruddet allerede ha kommet. «Martyrer av Kristus» er en brutal, direkte og riff-sentrisk svartmetall-spurt som presenterer en ny og utrolig tilfredsstillende side ved bandet – en side som videreutvikles på den tilsvarende eksplosive «I Moerket Slumrer Ravnen». Platas eneste singel, «Naar Taaken Fortaerer Alt», kombinerer Sargeists yrende gitarer med en bro bestående av affekterende kammerinstrumentering i form av piano og strykere. Jeg lener meg selvfølgelig på en utslitt klisjé når jeg sier at låta som følge har et filmatisk preg, men kombinert med albumcoverets grå og trykkende atmosfære oppstår det noe unektelig rått, poetisk og vakkert. 

Trommis «Anti-Christian» er ikke redd for å tilføre musikken en tyngde som er ukarakteristisk for klassisk svartmetall. På «Naar Taaken Fortaerer Alt» bryter han ut i en serie med trommebrekk som er så kraftfulle at jordspruten står, og på «Martyrer av Kristus» peiser han på gjennom en utømmelig bank av ekstremmetall-trommeteknikker, før bandet setter punktum via en apokalyptisk D-beat-seksjon. Generelt sett er mange av platas høydepunkter knyttet til Nattverds stadig intensiverende råskap, selv om de mer omfattende sporene som åpner og avslutter plata demonstrerer at bandet også er i stand til å male videre landskaper med mesterlige strøk. 

Nattverds ‘Vandring’ er nok et sterkt bidrag til en norsk svartmetallkultur som blir mindre ensrettet og klassifiserbar for hvert år som går. Gruppens regntunge, brutale men likeså poetiske svartmetall mangler paralleller i den skandinaviske scenen, og bidrar til å jevne ut kampen for melodisk svartmetall-relevans som Sverige og Finland lenge har dominert uten å møte nevneverdig motstand. Det viktigste av alt er nok likevel at ‘Vandring’ er et fantastisk stykke album-musikk; en rik og oppslukende opplevelse som er sterkere enn sine bestanddeler, og som etter utallige gjennomlyttinger fortsatt skyller over deg med uforminsket kraft. Anbefales for både nysgjerrige uvitende og iherdige svartmetallfans.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Fenris Vrede – Viking

Usignert, ute på strømmetjenester.

Fenris Vrede er et forholdsvis nytt band som før lanseringen av ‘Viking’ kunne vise til fjorårets ‘Ragnarok’. Selv om det bare er ett år mellom disse to utgivelsene, er den nyeste en vesentlig mer polert utgivelse produksjonsmessig enn den forrige, og viderefører og videreutvikler også bandets spennende lek innenfor diverse undersjangre av metall. Her krysses grensene mellom folkemusikkinspirert death metal a la Amon Amarth og melodisk svartmetall a la In Vain og Borknagar, og det hele glaseres med et ytterligere preg av melodisk death metal og metalcore.

Og det er i det melodiske aspektet Fenris Vrede har sine sterkeste kort. ‘Viking’ åpner bra med «Torden» og «Utgard», der tunge gitarriff stadig suppleres av melodiske gallopper i gitarspillet. Fenris Vrede evner her å demonstrere en god evne til å bygge opp og utnytte virkelig gode og ganske fengende refrengtemaer som sikkert ikke er helt ny kost i sjangeren, men som like fullt gjør jobben.

Disse to låtene setter også i stor grad tonen for dette ganske korte albumet, og egentlig blir det bare bedre og bedre. Da tenker jeg særlig på avslutningsstrekket som først åpner med tittellåta, der seige, flotte og tidvis råtøffe gitararpeggioer legges over et fantastisk groovy og tungt breakdown-tema som ligger gjennom for hele låta. «Balders Død» synes jeg er platas desiderte høydepunkt med et melodisk tema i refrengene som virkelig treffer blink, og på avslutningen «Dødsriket» får man servert et virkelig fengende, tøft hook.  

I forlengelse av all denne skryten ligger også en erkjennelse av at ‘Viking’ også er en smule ensformig – rundt alle de flotte melodiene ligger låtstrukturer som er ganske like og konvensjonelle hele veien gjennom, og sånn sett er det også det gode gitararbeidet som i aller høyeste grad bærer kvaliteten til utgivelsen. Men unntak fra denne kritikken finnes også, særlig i midten; «Iduns Epler» er et fantastisk friskt pust som byr på deilige, blues-aktige gitarer under den standhaftige, mørke growlingen, og «Fisketur» vil jeg påstå er av en litt mer dynamisk art enn resten når det gjelder låtstruktur. ‘Viking’ vil jeg dermed si er en svært god og ikke minst ganske lett fordøyelig plate med mye uforløst potensiale – jeg håper den litt lengre og hakket mer varierte Fenris Vrede-plata ikke er så alt for langt unna!

Skrevet av Alexander Lange



Vardok Nalt – Minner Dekket av Tåke

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Osterøy-væring og hyppig objekt i Metallurgis skriverier Vardok Nalt har etter en ytterst produktiv oppstartsfase kommet ut med en vaskeekte full-lengder: ‘Minner Dekket av Tåke’. Til tross for utgivelsen av en EP ved navn ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ i 2020 er dette vår første mulighet til å virkelig synke inn i enmanns-svartmetallbandets univers – et univers fylt av indre demoner, omsluttende mørke og svakt, ulmende håp. 

Plata er tydelig fordelt på en A-side og en B-side, begge introdusert via hvert sitt lydmalende preludium. «Skogens Skald», som har fått æren av å heve sceneteppet, er et bombastisk og cello-drevet stykke orkestrering som synes å konkurrere med Game of Thrones-komponist Ramin Djawadi om de innbringende komponistjobbene hos de største strømmetjenestene. Det andre mellomspillet, «Til Valhall Vi Danser», vekker også assosiasjoner til moderne populærkultur; i dette tilfellet en (høyst imaginær) svartmetall-kult i Rockstars gedigne Red Dead Redemption. Låtene som fyller platas resterende 35 minutter består derimot av støyete og digital svartmetall med korroderende atmosfære og dystre, folketonale melodier, et sound som etter kun seks måneder allerede kan ansees å være en Vardok Nalt-signatur. 

Ettersom jeg har fulgt artisten siden oppstarten sent i 2020 har jeg fått gleden av å se hvordan han gradvis har peilet seg inn på det som har blitt hans karakteristiske uttrykksform. Grunnvollen til Vardok Nalt er en kvelende kullos av støyete svartmetall, men hans hemmelige våpen er et talent for å utvinne sylskarpe melodier fra selv de enkleste skala-fragmenter. Evnen de korrumperte Ennio Morricone-gitarene hans har til å grave seg inn i hjernebarken er unektelig, og han utnytter dette til dets fulle potensial ved å bygge store, hypnotiserende og romslige strukturer rundt dem. 

Dette grunnprinsippet trår i effekt på samtlige av låtene på ‘Minner Dekket av Tåke’, men rammeverket og materialet er forskjellig nok til å forhindre at plata oppleves som monoton. Singlene «Månekvaden» og «Rosedansen» har tidligere høstet lovord fra undertegnede på bloggen, og de har ikke mistet noe av sin potente, apokalyptiske energi i sin nye kontekst. Tvert i mot gagnes de av å være deler av en råsterk A-side, som krones av det som jeg personlig mener er Vardok Nalts beste låt til nå, «I Vinternatten». B-siden på sin side presenterer noe av Vardoks mest tradisjonelle svartmetall-materiale per dags dato, fylt til randen av skingrende mollakkorder og flerrende skrik. «Vi Skal Aldri Sees Igjen» brenner med en utemmet og intens glød, og «Piruetterende Kaos Bak en Lukket Dør» har en flott progresjon passende nok toppet av en piruetterende ledegitar, men til tross for sine respektive styrker når de ikke helt de samme høydene som ‘Minner Dekket av Tåke’s definerende første halvdel.

Da jeg hørte Vardok Nalts første låter sist høst var han kun én blant mange aspirerende enmanns-musikere i landet, relativt vanskelig å skille ut i mengden. I senere måneder har det blitt tydelig at han bærer på en kreativ ild av betydelig intensitet, og på ‘Minner Dekket av Tåke’ har han brukt denne ilden til å forme en konsis og fengslende opplevelse etter egen visjon. I etterkant av slippet har han sluppet ytterligere to låter, så foreløpig ser jeg ingen tegn til at heten begynner å dabbe av. Sjekk gjerne ut den desperate selvrenselsen «A Wasted Life» eller det forfriskende, anti-fascistiske kampropet «Bury Me Up on the Mountain»; men aller viktigst er det å sjekke ut ‘Minner Dekket av Tåke’, Vardok Nalts potente og personlige album-debut.

Skrevet av Fredrik Schjerve