Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Djevel – Tanker som Rir Natten

En av mine mange erindringer fra tiden som ung og entusiastisk konsumer av metall-journalistikk er den litt vasne mottakelsen Djevel syntes å få av diverse nettsteder og magasiner. Det var generelt mye skepsis rettet mot supergrupper – et begrep som nesten eksklusivt ble anvendt av metall-pressen – tidlig på 10-tallet, og Djevel sine medlemmer har en samlet fartstid i betydningsfulle grupper som rettferdiggjør bruken av ordet. Selv nå i 2021, etter slippet av deres syvende plate ‘Tanker som Rir Natten,’ ser jeg flust av skribenter som synes å gripe etter enkle og usaklige argumenter heller enn å forsøke å beskrive platas rike innhold; «Coveret er en klisjé», «de lange låttitlene er pretensiøse», «supergruppen har gitt ut syv plater på ti år, så de kan ikke være opptatt av kvalitetskontroll». 

At Djevel av mange blir sett på som et slags annen-rangs kopi av andrebølgens klassiske grupper ergrer meg stort. Egne aversjoner – om det så er snakk om mot lange låttitler eller mot album-covre som avbilder måner og bartrær – vil aldri kunne utgjøre rettmessig kritikk av en plates kunstneriske agenda, og jeg skulle ønske dette var en trend som kunne røskes ut med roten en gang for alle. Jeg mener at Djevel på ‘Tanker som Rir Natten’ har valgt et cover som skildrer musikkens nattlige atmosfære på utmerket vis, låttitler som svarer til låttekstenes allerede poetiske natur, og at deres høye produksjonstempo etter ti år har ledet til en utgivelse som for meg personlig er deres beste. 

Det stemmer for øvrig at andrebølgens ånd lever og puster gjennom musikken til Djevel på ‘Tanker som Rir Natten’, det er bare slik at andre geist også har forvillet seg inn i musikken deres over årenes løp. Djevels svartmetall har mye til felles med de mest atmosfæriske strekkene og langstrakte melodiene på plater som f.eks  Satyricons ‘Nemesis Divina’, men man finner også atmosfæriske trekk og melodiske vendinger som bærer et nyere stempel. I tillegg utnytter bandet det moderne studioet til å blåse opp lydbildet til massive proporsjoner, til en yrende og turbulent sjø av gitarer og trommer som på mange måter ender opp med å være platas definerende karakteristikk.

Den seremonielle sekvensen av skingrende gitarer og trommebrekk som åpner «Englene som faller,..» er en utmerket scene-setter. Miksen er bygd opp som et veldig sankthans-bål, med rytmeseksjonen som hardpakka jord og stein og gitarene som gnistrende, tårnende flammer. Trond Ciekals vever enkle melodiske fraser til detaljrike veggtepper, og «Faust» opprettholder fremdriften med forrykende, levende trommespill. Over det hele gauler «Kvitrim» med tordnende røst, tidvis avløst av den uaffekterte og nesten gotiske renvokalen til Ciekals.

Selv om ‘Tanker som Rir Natten’ åpenbart er ment å lyttes gjennom fra start til slutt, er det en gang slik at enkelte passasjer etterlater et sterkere inntrykk på anmelder enn de øvrige. Platas andre singel, «Maanen kal være mine øine,..», begynner med en voldsom og emosjonell, instrumental utblåsning som for meg er et av årets virkelig gripende musikalske øyeblikk, og satt i forbindelse med broens akustiske nokturne og det mørke, mektige refrenget som følger etter er det en låt som fans av moderne svartmetall burde merke seg umiddelbart. «En krone for et øie» bør nevnes i samme åndedrett; spesielt åpningens storslagne gitar-kor og broens hypnagogiske og tålmodige skogsmeditasjon slår rot i sinnet etter flere lytt.

Med sin snaue times spilletid er det ennå slik at ‘Tanker som Rir Natten’ utgjør en utfordring for lyttere som foretrekker å vie sitt fulle fokus til en utgivelse fra start til slutt. For mitt enkelt distraherte hjemmekontors-lynne begynte problemene å oppstå rundt midten av «Naar maanen formørker solen i en dødelig dans,..», og vedvarte til det tolv minutter-lange avslutningssporet var over. Platas atmosfæriske kvaliteter åpner heldigvis for muligheten til å sone inn og ut uten at det tærer på helhetsopplevelsen, og dersom du virkelig har behov for et dypdykk er det bare å ta med deg musikken ut på nattevandring i et dunkelt skogholt. ‘Tanker som Rir Natten’ er et innbydende og oppslukende stykke poetisk svartmetall, og en sterkt anbefalt plate for samtlige fans av undersjangeren. 

Skrevet av Fredrik Schjerve