Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt(er): Issolei – Devouring Current, Pt. 1 – Crystalline Fractures / Devouring Current, Pt. 2 – Treacherous Ascent / Cilicium

Denne utgaven av vår favorittspalte føles litt som en slags oppstemt feature-artikkel om en bortgjemt juvel i den norske svartmetallfloraen. For bandet Issolei har egentlig holdt på en ganske god stund og ruget på materialet i ‘Devouring Current, Pt. 1 – Crystalline Fractures’, ‘Devouring Current, Pt. 2 – Treacherous Ascent’ og ‘Cilicium’ lenge. De to førstnevnte EP’ene utgjør sammen det som egentlig skulle være bandets debutalbum og ble spilt inn så tidlig som i 2014, mens ‘Cilicium’ ble spilt inn i 2017. Takket være Terratur Possessions, som i år blant annet også har gitt ut Synings strålende selvtitulerte debutalbum og Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’, er disse utgivelsene nå endelig ute for allmennheten. Til sammen inneholder de nesten to timer med musikk, og med det har Issolei nok også servert noe av den beste norske svartmetallen som er lansert i år.

Særlig norsk virker svartmetallen riktignok ikke. Gjennomgående er det tydelig at materiale fra franske Deathspell Omega må ha befunnet seg på bandmedlemmenes spillelister (slik plateselskapet nok også vedgår i sitt skriv om utgivelsene), og det gjelder nok særlig de to EP’ene. Her er assossiasjonene til Krallices ‘Ygg Huur’ også raskt ute med å melde seg. Musikken er avansert og teknisk, og dissonansen som frembringes av de fantastisk spinkle og metalliske gitarene er det som i all hovedsak driver de svært detaljrike komposisjonene fremover. Her kan man bare glemme alt som minner om konvensjonelle låtstrukturer, og lytteren blir som oftest en kasteball mellom underlige skalanedganger, sporadiske og voldsomme tammebrekk og det ene uventede taktskiftet etter det andre.

For å si det sånn: Samtlige låter føles litt som fryktinngytende, utenomjordiske skapninger som vandrer rundt på hva enn slags verden som skildres i de umåtelig flotte, surrealistiske covrene – eventuelt som virvelvindene som gjør det så ugjestmildt å være der. Det samspillet mellom coverne og musikken jeg har klart å forestille meg selv utgjør for meg en stor kunstnerisk verdi ved disse utgivelsene, og tilføyer det ganske ugjennomtrengelige uttrykket noe ganske meningsfullt utover de imponerende musikerprestasjonene og de mange kule og overraskende vendingene i musikken.

Det må imidlertid sies at Issolei også evner å spille på litt andre typer uttrykk – enten det er snakk om litt luftigere og roligere partier der clean-gitarer får utfolde seg noe mer forsiktig, spennende anvendelse av synther, eller storslåtte klimaks. På sitt beste klarer Issolei å balansere ulike elementer og få låtene til å innta en virkelig progressiv form, slik som på mastodonten «Tenebrous Portent». Så er det også en styrke at bandet frembringer særdeles effektive kontraster ved å kreve en del av lytteren i de virkelig lange og tunge låtene. At «Artisan of Embers» og «The Mantle of Incumbency» avsluttes så melankolsk og vakkert som de gjør føles nærmest som belønninger etter man har kvernet seg gjennom de komplekse og intrikate komposisjonene.

Så er nok også en rimelig innvending at Issoleis musikk til tider kan være i overkant tungt fordøyelig på disse to EP’ene. Mange av de sterkeste øyeblikkene her kommer definitivt i deres mest avanserte hjørner – blant annet i åpningssegmentet på «The Edifice Undone», for ikke å snakke om flere av partiene og effektene på «Evocation of the Chosen» – men til tider kan det også være vanskelig å få helt taket på formen og retningen på musikken. Det er hovedsvakheten ved de to ellers kruttsterke EP’ene, i tillegg til at man også kan påpeke at den ganske særegne gitarlyden står i veien for noe av det produksjonsmessige potensialet særlig i de virkelig storslåtte og melodiske partiene.

Det er på ‘Cilicium’ jeg føler at Issolei virkelig er på sitt beste. Det er i grunnen et ganske annet dyr enn ‘Devouring Current’, og detaljrikdommen og det ganske åpne og nakne lyduttrykket er tonet ned til fordel for en røffere og mer direkte tilnærming til musikken. Mens inspirasjonen fra Deathspell Omega er litt vel åpenbar på EP’ene, er Issolei nærmere noe mer egenartet på plata. Første låt ut, «Destroyer», er en regelrett majestetisk demonstrasjon av svartmetallsk intensitet og en helt fantastisk komposisjon. Et nærmest hypnotisk midtparti flankeres av utrettelige, blendende og hektiske svartmetallpartier, og i tillegg til at Deathspell-vibbene definitivt er der, føles låta nesten mer som et slags usannsynlig avkom av Immortals metallteft og de okkulte undertonene i Blut Aus Nords musikk – for å nevne noe.

«The Awakening» er med all sannsynlighet Issoleis mest konvensjonelle komposisjon, og gjør jobben slik et friskt pust skal gjøre blant annet ved å la to variasjoner av et beintøft og ganske enkelt riff legge låtas grunnmur i det som nesten må være et refreng. På relativt korte seks minutter evner også Issolei å bygge opp til en flott finale. Slik beredes grunnen for «Ascension», som sammen med den Burzum– og Wolves in the Throne Room-aktige avslutningen «Convergence» fortoner seg som platas – og Issoleis – mest tålmodige og postmetallske låter. Begge – og kanskje spesielt sistnevnte, som blir fullstendig gripende i forlengelsen av de lange akkordrekkene og de nærmest mekaniske blast-beatene – er helt utsøkte saker. De overrasker litt ved å spille på en type tilnærming til komposisjon som Issolei er ganske langt unna på ‘Devouring Current’.

Jeg har lite vondt å si om ‘Cilicium’, annet enn at «Delusional Thought» og «King Apophis» gjør noe så utilgivelig som ikke å imponere meg like mye som de andre låtene på plata. Sammen med de to ‘Devouring Current’-EP’ene utgjør den et aldri så lite stykke interessant norsk svartmetallhistorie, og er sannsynligvis et av årets sterkeste norske svartmetallutgivelser.

Skrevet av Alexander Lange