post-black – Metallurgi

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Congelia»

Det ble med en gang duket for et spennende øyeblikk neste år da tungvekterne i Enslaved nylig annonserte at deres neste album ‘Heimdal’ kommer til våren. To av låtene herfra har vi visstnok fått høre allerede; «Kingdom» ble sluppet for et par måneder siden, og «Caravans of the Outer Worlds» er fra før av tittellåta på den lille EP’en bandet slapp i fjor. Den nye singelen «Congelia» bidrar dermed med sine åtte minutter til at man allerede kan boltre seg i 20 av de 46 minuttene ‘Heimdal’ til slutt vil by på. Låta bringer imidlertid inn noe litt annerledes enn de to foregående låtene, og er en underlig og stormfull dristighet av en prog-kjempe.

Mens særlig «Kingdom» i mine ører bygde ganske tydelig videre på mange av idéene Enslaved lekte med på deres forrige fullengder ‘Utgard’, peker nemlig «Congelia» i større grad mot de langstrakte, ambisiøse og smått eksperimentelle komposisjonene på ‘RIITIIR’. Bandet introduserer låta med typisk Enslavedske svartmetallakkorder, men supplerer de straks med en kompgitar som tilfører både en groove og en atonalitet som skal innevarsle hvordan låta i stor grad skal traske videre. Enslaved gjør godt bruk av den suggererende rytmikken som bare blir mer og mer effektiv utover i låta, og det merkelige tonesamspillet vokser etter hvert på meg og gir særlig god uttelling når en skjærende synth-aktig lead får scenetid etter ca. tre minutter.

Forløsningen som kommer i form av et svært, langstrakt refreng med clean-vokal tilfredsstiller ved å bringe inn noe litt lettere fordøyelig. Med det er «Congelia» falt godt i smak hos meg etter en rekke gjennomlytt; de eksperimentelle grepene gjør opptakten til plata desto mer spennende, så håper jeg likevel Enslaved vil gjøre helheten litt mer ulik mye av det bandet tross alt har vært mer eller mindre borti på tidligere plater.

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Slip Away»

Det er nå to år siden slippet av Atenas forrige skive, den foreløpige karriere-toppen ‘Drowning Regret & Lungs Filled with Water’. Det finnes foreløpig intet nytt å melde angående en eventuell fjerdeskive, men bandet har nylig vært i studio og spilt inn en splitter ny låt hos Henrik Udd, en kar som ikke er fremmed for å jobbe med noen av de større navnene innenfor metalcore (Bring Me the Horizon, Architects, Dayseeker). Det er ikke utenkelig at Atena selv kan høre hjemme i den kategorien en dag; i alle fall ikke om vi skal dømme ut ifra singelen «Slip Away».

«Slip Away» er et blytungt, atmosfærisk og storskalert stykke kommersiell metalcore. Tekstens nostalgiske og vinterdeprimerte tematikk utspiller seg foran et bakteppe av stadig vekslende eksplosivitet og post-aktig refleksjon, og krones med et nydelig refreng som nesten virker inspirert av Einar Solbergs arbeid på fjorårets ‘Aphelion’. Bandet nailer i stor grad balansen mellom dybde og enkelhet som kjennetegner god kommersiell låtskriving, og den glattpolerte miksen til Udd gir låta den gjennomslagskraften den trenger for å menge seg med gigantene innenfor sjangeren. «Slip Away» kommer neppe til å omvende folk som er skeptiske overfor sjangeren, men den er et godt eksempel på hvordan man skriver god kommersiell metalcore i 2022.

Skrevet av Fredrik Schjerve

66Crusher – «Distrust»

66Crusher fra Vestlandet er en, for meg, ukjent entitet som har gitt ut skiver i skjæringspunktet mellom thrash og progressiv metall siden det tidlige 2000-tall. Ærlig talt forventet jeg ullen groove-metall da jeg trykket play på deres nyeste singel – dette på grunn av assosiasjonene både logo og band-navn gir meg – men i stedet fikk jeg mørk og stemningsfull, for ikke å si bunnsolid progmetall. En gledelig overraskelse etter alle målestokker!

«Distrust» er den første singelen fra den kommende fjerdeskiva deres ‘Limbo’, som slippes i februar 2023. «Distrust» er en alvorstynget ode til feil-informasjonens tidsalder, levert via mørk, tung prog som åler seg opp mot norske grupper som Terra Odium og Communic. Bandet har likevel noen karakteristikker som skiller dem fra de nevnte gruppene, og som markerer dem som en gruppe som har noe eget å komme med i den norske progmetall-floraen. Bandets musikk har kanskje spesielt en nøktern og uflashy tilnærming til prog som kan sammenliknes med In the Woods… sitt nyere materiale, men som er langt mindre ekstremmetallisk. Vokalist Jarle Olsvoll har dog det samme melodiske instinktet som Bernt Fjellestad fra det nevnte band, og sangerens klare røst fungerer mer eller mindre som navigasjonsstjerne for lytteren gjennom låtas 8 minutter.

«Distrust» er et profesjonelt, vel-produsert og effektivt første innblikk i materialet på den kommende skiva til 66Crusher. Jeg er ikke overbevist om at låta rettferdiggjør sin lange spilletid med nok minneverdige musikalske hendelser, men dette kan man ikke være sikker på før man har hørt låta i kontekst av resten av plata. «Distrust» er uansett en gledelig overraskelse for en kar som ikke kjenner bandet fra før, og jeg kjenner jeg gleder meg til å bli bedre kjent med bandets progmetalliske univers på ‘Limbo’ i Februar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jaggu – «Earth Murder»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Power-trioen Jaggu fra Oslo har nettopp annonsert at andreskiva ‘Rites of the Damned’ kommer i januar, og i den anledning har de sluppet den illsinte og apokalyptiske bangeren «Earth Murder». På «Earth Murder» finner vi lite av den Mastodon-aktige psykedeliske stoneren som preget singelen deres «The Pit» fra 2020, men i stedet har vi fått servert en Rongeur-aktig eksplosjon av hardcore-farget stoner/sludge som virkelig har blod på tann.

Det fuzzy riffet som åpner showet levner ingen tvil om at dette er Jaggu i angrepsmodus, heller enn deres psilocybin-påvirkede, psykedeliske selv. Tekstens miljøbevisste vinkling støttes opp av hardtslående og fengende dommedagsrock; og spesielt refrenget er en effekt kruttsalve av hardcore-aktig, bebreidende gjengvokal. I mine øyne er «Earth Murder» en langt skarpere komposisjon enn forgjengeren «The Pit» , selv om jeg nesten skulle ønske de kapitaliserte på den drivende energien enda mer ved å redusere låtlengden til en kort, 2/3-minutters sprint. Dette er uansett jævlig bra saker, og jeg håper vi finner et par kraftpakker til av samme art på ‘Rites of the Damned’ i januar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrvandrer – «Morgendag (feat. Roman of Bizarrekult)»

Om bare ti dager slipper post-black metal-prosjektet Myrvandrer sin andreplate ‘Salt’. I anledning opptakten til da har vi nå fått høre på et kortere og mer direkte spor fra plata enn låta «Kunsten Å Forsvinne», som ble sluppet for noen uker siden. Denne heter «Morgendag», og her har Myrvandrer fått med seg Roman, som ellers er kjent for å stå bak prosjektet Bizarrekult.

«Morgendag» er en nokså hardtslående og fengende affære, og er interessant i det at et nærmest alt-metal-aktig hovedtema går i en ganske naturlig forening med både Romans og Myrvandrers svartmetallske skrikevokal. Intet mindre enn et drivende chugge-riff får videre fylle versene. Jeg har nok mer sansen for de mer atmosfæriske sidene til Myrvandrer, men der jeg også tillater meg til å tro at vi får nok av det på den kommende plata, kan nok «Morgendag» ses på som et velkomment friskt pust.

Skrevet av Alexander Lange

Ritual Death – «Vermin»

«Vermin» er andre singel fra Ritual Deaths kommende selvtitulerte debutplate, der mye tyder på at vi skal få servert harde, kompromissløse og korte doser av brutal, svertet death metal. «Vermin» varer ikke lengerer enn to og et halvt minutt, og introduseres med iskalde og metalliske gitarakkorder som gir flest assossiasjoner til industriell metall.

Over en trommebeat som nesten er fornærmende enkel sprer gitarene vingene ut slik at flotte, svartmetallske akkorder får fylle versene, og Ritual Death ruller deretter ut et knusende og tungt refreng som også blir låtas finale der det tynes til låtas ende. Mer enn et kort, knalltøft varsku om brutaliteten på plata blir det dermed kanskje ikke, men sammen med låta «Lunae» pirrer «Vermin» interessen sterkt for det som kommer i desember fra Ritual Death.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Andakt – «Awaken the Beast»

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Andakt er et enmanns-svartmetallband som debuterte rundt denne tiden i fjor med EP-en ‘Incubus’. EP-ens fire låter bød på svartmetall som åpenlyst var inspirert av den norske gullalderen på 90-tallet, men som også gjorde plass for en mer moderne brutalitet. Til tross for noen gode momenter var utgivelsen åpenbart et produkt av kulturen for lav-terskel-utgivelser som Bandcamp har avlet frem, hvilket den pistrete og blasse produksjonen var en uslettelig påminnelse om.

Nå har musikeren bak prosjektet, «Savarak» annonsert debutskiva ‘Ritual of Angzhar’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Den første singelen har dog blitt sluppet, og «Awaken the Beast» eksemplifiserer på effektivt vis både elementene som skiller Andakt fra Bandcamp-massene, samt elementer som ikke helt lar dem unnslippe den samme kategoriseringen. Den brutale, Nordjevel-aktige aggresjonen er enda mer markert på «Awaken the Beast» enn tidligere, og når tidvis et tempo og en eksplosivitet som grenser til black/grind. Denne formen for krigsmetallisk intensitet blir sjelden utforsket av soloprosjekter på bandcamp, så det er trolig her nøkkelen til et oppsiktsvekkende uttrykk ligger for Andakt.

Men produksjon og låtform levner foreløpig ingen tvil om prosjektets tilhørighet til Bandcamp-paradigmet. Vokalen ligger altfor langt fremme i miksen, overgangene er hakkete og uelegante, og «Savarak» sliter med å sveise sammen låtmaterialet til en større helhet. Med andre ord er det de samme bekymringene jeg hadde rundt debutplaten til Moor som preger oppløpet til ‘Ritual of Angzhar’, og det gjenstår å se om Andakt klarer å håndtere overgangen til plateformatet på en mer overbevisende måte enn førstnevnte.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattmare – «Engstelig»

Nattmare på sin side er et enmannsprosjekt som ikke virker å sikte høyere enn Bandcamp-idealet, men som heller omfavner det. Prosjektets visuelle og soniske estetikk er tydelig inspirert av DSBM (Depressive Suicidal Black Metal), en personlig og intim form for svartmetall som lever nesten utelukkende på internett. I likhet med norske prosjekter som Vadatajs og Vardok Nalt bruker Nattmare hjemmestudioets begrensninger som et verktøy i seg selv, ved å skape et brokete, støyende lydbilde som rammeverk for utleverende og smertefull lyrikk.

Melankolsk kassegitar etablerer en intim og sørgmodig atmosfære, samtidig som det introduserer den enkle, vekslende akkordrekka som underbygger «Enstelig» som helhet. Utgangspunktet er svært enkelt, men post-svartmetallisk melodikk og lidenskapelig, plaget vokal legger til rette for en følelsesmessig overlevering som gjør inntrykk i all sin beskjedenhet. Jeg skal ikke påstå at Nattmare leverer noe helt enestående på «Engstelig», men til å være en enkeltstående DSBM-låt på Bandcamp er den overraskende effektiv. Anbefales fans av emosjonell og lavoppløst DSBM/Post-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrvandrer – «Kunsten Å Forsvinne«

Post-black metal-prosjektet Myrvandrer er i desember aktuell med sin andreplate ‘Salt’ etter fjorårets debutskive ‘Lenge Leve Livet’. Som mange andre band innenfor undersjangeren har ikke Myrvandrer vist seg fremmed for å omfavne en melankoli og en emosjonell dimensjon som ofte mangler innenfor metallmusikk, og det er også noe som langt på vei videreføres i den nye singelen fra den kommende plata: «Kunsten Å Forsvinne».

Låta starter i et rolig, sårbart og melankolsk spor, der nydelige clean-gitarer og avstemt sang bygger opp under et Sólstafir-aktig vers. Akkordrekka videreføres fint av de mer støyete svartmetallgitarene i refrenget der skrikevokalen også melder sin ankomst, og assossiasjonene til band som Deafheaven og An Autumn for Crippled Children blir med ett mer iøyenfallende. Myrvandrer evner sånn sett å tilføre en ganske stor kraft til musikken sin på tross av at jeg synes produksjonen tidvis blir litt spinkel og skranglete, og introduksjonen av piano i låtas avslutning og klimaks er også et effektivt og godt grep. Vi gleder oss til plata i desember!

Skrevet av Alexander Lange

Strymer – «Vinternatt»

Svartmetallbandet Strymer fra Telemark slapp tidligere i år sin debutskive ‘Cold Winds Of Azrael’ og fulgte opp denne med singelen «Nocturnal Illumination» i mai. Nå er nok en ny låt på trappene, «Vinternatt», der duoen serverer en tre minutters dose av sin aggressive form for svartmetall.

Strymer er av den gode, gamle norske svartmetallskolen og legger i musikken sin ikke noe skjul på at de vil kanalisere det rå og primitive ved sjangeren. Det klarer de nokså godt på «Vinternatt», da med ganske så velfungerende, iskalde og kompromissløse akkordrekker i bunn, en nærmest kontinuterlig blast-beat og en klassisk, besk svartmetallvokal i front. «Vinternatt» skiller seg på ingen måte ut i den etter hvert så store svartmetallundergrunnen, men leverer i og for seg en potent og forløsende dose rå svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Dalit – Moksha

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp og div. strømmetjenester

Dalit tar med sitt nyeste album ‘Moksha’ et klart steg videre fra sin selvtitulerte debut fra 2012 og den påfølgende fullengderen ‘Descent’ som kom fire år senere. Her er det snakk om en utgivelse som, spesielt med tanke på at bandet er usignert per i dag, fortjener høy respekt bare som følge av mengden av arbeid som åpenbart ligger bak og den høye produksjonskvaliteten – noe som i seg selv demonstrerer en solid oppgradering fra tidligere. I bunn ligger Dalits mørke og rifftunge metall, som de selv plasserer i et krysningspunkt mellom vårt lands svartmetall og britisk doom-metal fra 1990-tallet. Men selv om vokalen tidvis sender assosiasjoner til både Mgla og Satyricon og et og annet blast-beat- og tremolo-parti dukker opp, er det for meg ingen tvil: Dette er i all hovedsak en plate for beundrere av moderne doom-metal.

Plata åpner godt med «Sons of Adam, Daughters of Eve», der man etter en kort intro med piano og strykere får presentert et sterkt versriff som videre utfolder seg i gode melodiske partier som blant annet er lagt under kvinnelig vokal. Det sistnevnte elementet er en gjenganger på plata. Jeg mistenker, og tolker, at det er der for å skape litt kontrast mot growle-vokalen – og akkurat det evner Dalit å stelle i stand. Vokalen dukker imidlertid opp nokså ofte, og fortoner seg nok som litt for lik hver gang i både toneleiet og de melodiske grepene til at den holder seg like sterk med tanke på dens funksjon. Man kunne nok gjort litt mer ut av den og tilført litt mer kraft. Vokalisten Guro Birkeli tilfører for eksempel et utmerket element under Hellems growlevokal med en dramatisk vokal-crescendo midt i «Best of All Possible Worlds», og byr også på noen kule harmonier i avslutningssporet «Fra Jord til Støv» – slike ting burde det vært mer av!

Før albumslippet slapp Dalit singelen «Starlight». Denne er etter hvert vokst en del på meg og er et av albumets høydepunkter; etter den i kanskje overkant lange, men like fullt solide «The Best of All Possible Worlds» fikk jeg svært sansen for hvordan den drev opp tempoet noe. I dette blir hovedriffet sterkt, og det nærmest Corey Taylor-aktige vokalgrepet på slutten tilfører et friskt pust. «Starlight» åpner da også for så vidt opp for et sterkt strekk på plata. «Anthem» tar stafettpinnen videre med høy selvtillit og et dødsbra melodisk outro-tema som glir fantastisk inn i det strålende hovedtemaet i «Hallways of Sadness». Det som synes å være albumets magnus opus, den todelte «Red», tar deretter oppgaven å bygge opp til albumavslutningen, blant annet med et rolig, svevende og melankolsk tema mot slutten. Her tøyer effektiv bruk av båndopptak strikken godt for det kanskje beste klimakset på albumet.

«Fra Jord til Støv» er på sin side ikke like sterk der den, på tross av et doom-tema som for så vidt er kult og byr opp til litt av en avslutningsmarsj, etter hvert blir litt vel seig og langtekkelig med sine seks minutter – noe som suger litt kraft ut av både vokal, strykere og klimaks. Det er i det hele tatt en gjennomgående innvending at Dalit til tider, og kanskje spesielt i de litt lengre låtene, vandrer litt vel retningsløst gjennom velkjente doom-landskap uten at riffene alltid tilføyer noe substantielt nok. Det gjør imidlertid ikke høydepunktene noe mindre, og det skal først og fremst sies at ‘Moksha’ er et sterkt statement, som med høy profesjonalitet og produksjonsverdi står for det jeg vil kategorisere som en svært god norsk undergrunnsutgivelse.

Skrevet av Alexander Lange

Well Haven – Thirty Days: States of Daze

Usignert, uten nå på bandets Bandcamp og div. strømmetjenester

Well Haven er et anonymt Oslo-prosjekt som selv beskriver musikken sin som «…the sound of really hard falling water». Med sin blanding av post-black, ambient og new age-tematikk virker det som at musikeren/musikerne ønsker at musikken skal utgjøre en funksjon, fremfor å nødvendigvis være musikk man lytter til for musikkens skyld.

Etter å ha lyttet til ‘Thirty Days: States of Daze’ adskillige ganger kan jeg meddele at plata fungerer overraskende bra som lyttemusikk også. Dersom du legger fra deg forventninger om tradisjonelle låtformer og soleklare hooks kan plata være en utmerket opplevelse å fortape seg i. Den vakre men turbulente strømmen av ‘Sunbather’-gitarer er som et fossefall, der de glitrende post-rock-frasene ligger på toppen som lys som reflekteres fra vannpartiklene i fossens skummende sprøyt. Plata har også en tydelig utviklingskurve over sine 30 minutter: den inviterende åpnings-meditasjonen «The Lobby» leder inn i en serie med aktive post-black-numre, før den diffuse «Fading In» iverksetter en pulserende oppbygning som strekker seg helt til finalen «Waking Up».

Jeg får ikke inntrykket av at «Thirty Days: States of Daze» egentlig er ment å granskes under anmelderens lupe, så jeg har valgt å være mer deskriptiv enn analyserende i min omtale av platen. Jeg kan likevel opplyse om at utgivelsen fungerer meget bra som aktivt-lytteobjekt sett fra et post-black-perspektiv; og selv om jeg ikke har forsøkt å meditere til plata, har jeg inntrykk av at den vil gjøre jobben utmerket som akkompagnement til den guidede meditasjonen artisten selv har anbefalt å kombinere plata med. En særegen kombinasjon av absolutt musikk og bruksmusikk, Well Haven strekker seg utover sine egne ambisjoner med ‘Thirty Days: States of Daze’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mournless – Darkest Dreams

Enmannsinnsatsen Mournless har sluppet ‘Darkest Dreams’ – en forholdsvis kort EP som tar utøver Gruuls DSBM-stafettpinne videre fra ‘Decades of Torment’. På menyen står denne gangen to låter på litt over tre minutter hver og en bonuslåt.

Mournless advarer om manglende produksjonsferdigheter på sin Bandcamp-side, men mens forrige utgivelse nok var preget av litt ujevn produksjon, kan Gruul med ‘Darkest Dreams’ egentlig krysse av for det som skal med en svartmetallutgivelse som denne. Joda, bruddet midt i «Dark Possession» står nok for en alt for stor volumforskjell, men ellers er det først og fremst snakk om en strålende lydbalanse med råskap, god gitarlyd, velplassert vokal og drivende trommer. Min desiderte favoritt av de to hovedlåtene er «Abyssal Mind» der disse elementene slår ut i full blomst og sammen med et subtilt element av folkmetall sørger for en nokså sterk svartmetall-låt. Bonusen «Myr» er et litt annet dyr med ytterligere rå, tåkete og lav produksjon – noe som gjør at den, særlig i sine sinteste øyeblikk, fremstår som et meningsfullt tillegg. Så er det nok verdt å nevne at Mournless, som sist, nok har litt vel mye hastverk med å avslutte låtene sine, særlig i den litt hoppende «Dark Possession» – potensialet blir rett og slett ikke helt forløst. Samtidig betyr dette nettopp at det finnes god grunn å bygge videre på for Mournless.

Skrevet av Alexander Lange

Enrapture – Another Green Drought

Som nevnt på vår «Om Oss»-side er begge skribentene til Metallurgi medlemmer av det progressive ekstremmetall-bandet Enrapture. Vi ga ut debut-skiva vår ‘Another Green Drought’ sist fredag, en konsept-plate om sivilisasjonenes sykliske natur vi har spilt inn over de siste tre åra. Ta en lytt om du er nysgjerrig!