Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#20-#11)

Klikk her for plass #50-#36.
Klikk her for plass #35-#21.

#20: Bizarrekult – Vi Overlevde

Vi Overlevde | Bizarrekult


Plateselskap: Petrichor
Sjanger: Post-black metal

‘Vi Overlevde’ ligger i et unikt skjæringspunkt mellom klassisk, aggressiv og taktfast svartmetall og kjølig, atmosfærisk og reflekterende post-black metal, og gjør det mens Bizarrekult aldri mislykkes med å samle alle elementene i en sterk og meningsfull enhet. Enten man trives best i noe sånt som platas åpningsstrekk, der låtene «For 1000 år siden» og «Galskap» slippes løs sint og heseblesende, eller heller liker seg i denne platas siste, tålmodige og ofte melankolske kvarter, slår komposisjonene og sammenhengen mellom alt dette aldri feil. Krydre det med låttekstene som trekker sammen en personlig reise og naturkreftene som også reflekteres så fint gjennom musikken, og du har et av årets beste norske konseptplater på svartmetallsk.

Beste låter: «Galskap», «Skrik i Tomhet», «Ensomhet»

Link til omtale
Strømmelink


#19: Nergard – Eternal White

Eternal White (CD) - NERGARD


Plateselskap: Pride & Joy Music
Sjanger: Symfonisk power metal

Nergards ‘Eternal White’ er skiva for deg har prøvd å jobbe deg inn i powermetall-sjangeren, men aldri helt har klart å sette pris på musikkens corny aspekter. ‘Eternal White’ bevarer nemlig powermetallens viktigste elementer, – uimotståelige melodier, høye tempoer og bombastisk lyddesign –  men erstatter det ofte flåsete fantasy-elementet med en tematikk som sentrerer seg rundt de meget virkelige, tragiske hendelsene som utspilte seg under vinterkrigen i Finland. De tre (nå permanente) sangerne gir Nergard en stor nok rollebesetning til å skildre et bredt spektrum av individuelle perspektiver på krigens elendigheter, og de utrolig velskrevne symfoniske innslagene gir plata et storslagent skjær som fremhever dens helhetlige, konseptuelle natur. Der mange band kan komme seg unna med et lite dropp i kvalitet mot slutten av skiva si, er dette ikke et alternativ når det kommer til en såpass teatralsk opplevelse som ‘Eternal White’. Nergard tar denne utfordringen på strak arm, og leverer en empatisk og hjerteskjærende avslutning som gjør uutslettelig inntrykk. Noe av årets aller skarpeste powermetall-låtskriving gir ‘Eternal White’ en velfortjent plass i det øvrige sjiktet av Metallurgis topp 50.

Beste låter: «God Forgive My haunted Mind», «From the Cradle to the Grave», «Eternal White»

Link til omtale
Strømmelink


#18: Nifrost – Orkja

Nifrost - Orkja (Full Album Stream) | Metal Kingdom


Plateselskap: Dusktone
Sjanger: Melodisk black metal

‘Orkja’ er årets sikreste tegn på at sognametallen lever i beste velgående – også når denne lille, stolte norske metalltradisjonen får et mer moderne fortegn. Nifrosts tredjeplate er utvilsomt bandets sterkeste utgivelse så langt, og vinner mye på å krydre et selvsikkert grunnuttrykk av klassisk, melodisk og litt folkmetallsk svartmetall med en variasjon man kanskje vil oppfatte som overraskende. Grunnuttrykket har bandet for det første stålkontroll på, men når de treigere og nesten litt post-metallske «Sirkel» og «Hausten» får prege platas midtdel, klarer de også å oppdrive en interessant og uvanlig flerdimensjonal svartmetallplate som peker i spennende retninger jeg virkelig håper Nifrost utforsker videre. Så har plata altså også noen helt nydelige, melodiske høydepunkter i mer tradisjonell svartmetalldrakt – det vil vi naturligvis også ha!

Beste låter: «Nauden», «Orkja brotna», «Ishjarte»

Link til omtale
Strømmelink


#17: Issolei – Cilicium

Issolei - Cilicium (digiCD), 13,50 € | Ván Records - Onlineshop


Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Eksperimentell black metal

Terratur Possession sitt gigaslipp av hele tre Issolei-utgivelser i slutten av august står igjen som en av de mer betydelige hendelsene innenfor norsk undergrunns-svartmetall i 2021. Det er ikke hver dag en ny artist kommer luntende inn på scenen vår med et såpass vel-utformet – for ikke å si fryktløst – take på svartmetallsjangeren, og at denne debuten skjer i form av to EP-er og en full-lengder kan jeg vel egentlig ikke huske at har skjedd før i det hele tatt. Der ‘Devouring Currents’-EP-ene bar preg av en eksperimentell tilnærming til utforsking av tonespråk, er ‘Cilicium’ en direkte og dødspotent plateopplevelse. Det første som møter ferske ører idet man trykker play på åpningslåta «Destroyers» er den gnistrende og tærende lyden av dissonerende svartmetall, men allerede på «The Awakening» drar Issolei frem penselen og begynner å male i voldsomme, melodiske strøk. ‘Cilicium’ – som mange andre eksperimentelle svartmetallprosjekter – har en åpenbar tilknytning til nyvinningene til Deathspell Omega, men der andre band ville forsøkt å kopiere franskmennenes syrlige dissonanser har Issolei valgt å fokusere på måten de hugger sterke og minneverdige motiver ut av desorienterende masser av støy. Resultatet er en turbulent, suggererende og trollbindende reise gjennom en slående distinkt svartmetall-visjon, og nok en triumf i et enormt år for Terratur Possessions.

Beste låter: «The Awakening», «Ascension», «Convergence»

Link til omtale
Strømmelink


#16: Blood Red Throne – Imperial Congregation

Imperial Congregation | Blood Red Throne


Plateselskap: Nuclear Blast
Sjanger: Death metal

Dødsmetallens eldste bestanddeler plukkes opp igjen, finslipes og raffineres på rendyrket og respektabelt vis på Blood Red Thrones ‘Imperial Congregation’, og resultatet er nokså upåklagelig. Bandet sementerer langt på vei sin allerede ganske udiskutable status som Norges kanskje mest umiskjennelige og proffe klassiske death metal-band, og byr på denne plata på såpass mye hardtslående og uimotståelig trøkk at mosh-følelsen nærmest er til å kjenne på gjennom høyttalerne på hjemmekontoret. Blood Red Throne leverer kanskje først og fremst på en helt fantastisk groove-følelse, men er også kjennetegnet av noen finurlige, tekniske musikerprestasjoner og en forholdsvis stor bredde i variasjon – fra deathcore-vibbene på «Inferior Elegance» via platas dødsmetallske grunnvoller til det høyst vellykkede, traskende og litt progressive forsøket av en avslutningslåt. Hvis du vil høre på norsk death metal fra i år, må du høre på ‘Imperial Congregation’.

Beste låter: «Inferior Elegance», «6: 7», «Zarathustra»

Link til omtale
Strømmelink


#15: Agabas – Voluspå

ALBUM REVIEW: Agabas – Voluspå – Rock Out Stand Out


Plateselskap: Usignert
Sjanger: Dødsjazz

Da Metallurgi gav Agabas «ukas favoritt» i april skrev jeg at bandet var «årets trolig friskeste pust innenfor norsk metall», og etter ytterligere åtte måneder har jeg fremdeles ingen problemer med det utsagnet. På debutskiva ‘Voluspå’ anvender bandet både skolert skjønn og rennesteins-mentalitet til å skape en musikalsk opplevelse som er nådeløs, direkte og instinktivt fengende, men på en smart og kreativ måte. Skivas drøye halvtime flyr unna, båret av en vanntett rekke med metalliske hardcore-slagere som røsker like godt i lysken på skive som i konsert-arenaen. Til og med klarinetten – som for mange metallband ville blitt brukt som lite mer enn oppsiktsvekkende vinduspynt – er bakt inn i det fundamentale uttrykket på sømløst vis, som en fasett ved den gromme gitarlyden som gir musikken et ondskapsfullt kammer-preg. Agabas skriver adrenalinsprengt musikk som beveger både kropp og sinn, og gjør det samtidig som de slenger ut treffsikre knyttneveslag i retning hverdagsfascisme og andre samfunnsbyrder. Det står det klasse av!

Beste låter: «Voluspå», «Skamklipt», «Father»

Link til omtale
Strømmelink


#14: Mork – Katedralen

Katedralen (CD – NEW ALBUM) – Mork


Plateselskap: Peaceville Records
Sjanger: Black metal

På ‘Katedralen’ mestrer Thomas Eriksens Mork på sett og vis sin stilsikre, klassiske, men flerdimensjonale tilnærming til tradisjonelle norske svartmetalluttrykk. Denne plata er en 48 minutters ferd gjennom både beinhard black’n’roll, mørke virvelvinder av svære akkordrekker, tremolo-gitarer og doble basspedaler, og melankolske og storslåtte øyeblikk med dystert fortegn. Det evinnelige mørket i albumcoveret får også et ekstra lag via sjeldent, men høyeffektivt orgelspill og noen virkelig gode og velimplementerte clean-vokal-prestasjoner. ‘Katedralen’ etablerer Mork som en virkelig sterk spiller i samtidens norske svartmetallscene av den mer tradisjonelle skolen – og det innebærer ingen liten prestasjon.

Beste låter: «Dødsmarsjen», «Svartmalt», «Det Siste Gode I Meg»

Link til omtale
Strømmelink

#13: Djevel – Tanker Som Rir Natten

Tanker Som Rir Natten - Limited Edition


Plateselskap: Aftermath Music
Sjanger: Black metal

Djevel fortsetter utviklingen av sin helt egne, stemningsfulle og poetiske svartmetall-uttrykk på sitt foreløpige karriere-høydepunkt ‘Tanker Som Rir Natten’. Fra det øyeblikket jeg først sveipet øynene mine over coverets blåskimrende nattescene har skiva hatt et permanent opphold i fantasien min, et mystisk og forlokkende objekt som konstant truer med å suge meg inn i en spontanlytt eller to. Klangmassen som Djevel har akkumulert på ‘Tanker Som Rir Natten er helt enestående innenfor årets svartmetallbidrag; en turbulent og virvlende masse av lyd som konstant truer med å sluke og fortære lytteren hel. Det kunne vært lett å gå seg vill i lydbildets tåkelagte landskap, men heldigvis stiller bandet opp med noen orienterende holdepunkter i musikken i form av sterke melodiske motiver og harmoniske progresjoner. Skivas usungne helt må dog sies å være bassen, som stadig farger og endrer betydningen av de overliggende harmoniene med sine vandrende linjer. ‘Tanker Som Rir Natten’ er en av årets rikeste svartmetall-opplevelser, og en ugjendrivelig triumf for Djevel.

Beste låter: «Englene som falt ned i min seng,..», «Maanen skal være mine øine,..», «En krone for et øie som ser alt,..»

Link til omtale
Strømmelink

#12: Hex A.D. – Funeral Tango for Gods and Men

Hex A.D. | Funeral Tango For Gods And Men | Norway Rock Magazine


Plateselskap: Fresh Tea
Sjanger: Progressiv stoner metal

‘Funeral Tango for Gods & Men’ er en sann prog-odyssé. Vi fikk en liten smak av den doom-metallske fem-minutteren «All the Rage» i ganske god tid før plateslippet, men man var da kanskje ikke helt klar over hva man hadde i vente, der Hex A.D. sin briljante forening av et doom- og stoner-uttrykk og klassiske prog-rock-elementer skulle komme til å få sitt livs overhaling. Denne plata fortsetter i bandets fra før av sterke spor og er et av denne listas mest utpregede rockeplater, men gjør det med noen skarpe og tidvis høyst synlige metalltenner, noe som tilføyer en balanse og en variasjon som synliggjør en forfriskende egenrådighet oppi det i utgangspunktet ganske tradisjonelle musikalske uttrykket. En vidunderlig blanding av psych-rock, prog-rock og doom metal, som blant annet får nydelig i spillerom i tre svære, minneverdige åtte-minuttere, er resultatet.

Beste låter: «Got the Devil by the Tail», «Painting With Panic», «Positively Draconian»

Link til omtale
Strømmelink

#11: Vestindien – Null


Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Black metal/metalpunk

Vestindiens ‘Null’ er den skiva som har gjort seg fortjent til klart flest stilpoeng av alle Metallurgi har dekket i løpet av 2021. Den unike kombinasjonen av stampende metallpunk, svartmetallisk intensitet og apokalyptiske, dansbare beats utgjør en potent, sødmefylt og giftig cocktail – og det før vi i det hele tatt har prøvd å ta for oss den dunkle atmosfæren! Det er altså snakk om en haug av vilt forskjellige elementer som har blitt kombinert til et dristig og egenartet uttrykk, en miks som føles selvfølgelig nok til å kunne ha gjort sitt inntog med gotikken og svartmetallens førstebølge på 80-tallet. Samtlige av skivas låter er utstyrt med et arsenal av instrumentalteksturer som bidrar til å skille dem fra omgivelsene, og levert med en tæl og en overbevisning som hadde gjort seg på en fest som fant sted ved slutten av den menneskelige tidsregning. ‘Null’ er en skive som krever flere lytt for å åpenbare sin dyptgripende trolldom; men det er en trolldom som til gjengjeld er fullstendig umulig å utdrive når den først har grepet tak i deg. 

Beste låter: «Meldrøye», «Ormegard», «Øst for Sol»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Mork – Katedralen

Ute nå via Peaceville Records

Mork, prosjektet til metall-musikeren Thomas Eriksen fra Halden har alltid vært blant de mest konsistente bandene innenfor den norske svartmetallens senere bølge. Likevel har det alltid hvilt en aura av uforløst potensiale over Eriksens tidligere utgivelser under navnet, en følelse av at Mork aldri helt har klart å ta steget fra lovende nykomling til mester over eget perspektiv og uttrykk. Da jeg beskrev singlene fra femteplata ‘Katedralen’ som «effektiv Mork, om noe likt tidligere materiale» sendte Eriksen meg en melding som ba meg vente til jeg hadde hørt hele plata med å avlegge dom. Etter å ha hørt gjennom ‘Katedralen’ adskillige ganger må jeg anerkjenne at fortvilelsen jeg leste ut ifra meldingen fra Eriksen var fullstendig berettiget, ettersom ‘Katedralen’ er et betydningsfullt steg frem from Mork, og etter mine egne estimater også bandets beste utgivelse.

Morks perspektiv på norsk svartmetall har alltid hatt en viss appell for meg personlig. Miksen av fengende black’n’roll, andrebølgens isende vinder og den norske folkekulturens dunkleste hjørner har vært oppslukende, selv om tidvis ufokuserte låtformer og bølgedaler i det kreative overskuddet har hindret Eriksen i å nå de virkelige store høyder ved tidligere anledninger. På ‘Katedralen’ klikker endelig strukturene på både låt-plan og album-plan, og resultatet er en sammenhengende reise gjennom et musikalsk landskap som overrasker, engasjerer og trollbinder på høyde med de moderne bautaene Mork har blitt målt opp i mot i de senere år.

Det effektbelagte orgelet som åpner «Dødsmarsjen» er som et islagt fossefall, en kald fasade som speiler den nordlige nattehimmelens mørkeblå og grønne fargetoner. Plutselig slår isen sprekker, og etter kort tid eksploderer fossen i en strøm av jagende gitarer og støyende trommer. Strømmen bringer oss videre inn i verset, før slusene åpnes for å gjøre plass til platas første, drivende black’n’roll-seksjon. Det finnes ingen bedre introduksjon til Mork enn åpningslåta på ‘Katedralen’, en stormende masse av svartmetall som hverken er redd for storslagent, melodisk spill eller tårnende groover. Platas to singler følger deretter; «Svartmalt», som har et av de feteste black’n’roll-riff i moderne tidsregning, og «Arv», som med sin reflekterende og  tilbakeskuende tematikk setter Eriksen i dialog med Vardes utsøkte plate fra fjoråret, ‘Fedraminne’. «Evig Intens Smerte» avslutter platas A-side ved å introdusere helt nye elementer til Morks musikalske univers, nemlig post-punk-harmonier og Vaura-aktige, vandrende basslinjer.

Og plata treffer ikke på en negativ energi-kurve i sin andre halvdel heller. «Det Siste Gode i Meg» konstituerer med sine potente og affekterende refrenger platas emosjonelle høydepunkt, der «Født til å Herske» og «Lysbæreren» er kreativt oversvømmende masser av riff og ideer som raser inn i hverandre og veves sammen i et forrykende tempo. Til slutt har vi den nesten ti-minutter lange «De Fortapte Sjelers Katedral», som tar enda et steg forbi den ambisiøse storformen vi ble servert på fjorårets EP ‘Pesta’. Låtas episke omfang rammer inn både melodiske platåer, krokete riff, skingrende dissonanser ala Deathspell Omega (av alle ting), samt en outro som låter som en gravferd i en folketom kirke, hvor pumpeorgelets ensomme toner blør ut i nattens ulmende mørke.

Når jeg nå har skrevet meg helt frem til omtalens ende kjenner jeg at det er så mange andre ting ved ‘Katedralen’ jeg også gjerne skulle ha rettet oppmerksomheten mot. Morks femte plate er nemlig så full av detaljer, atmosfære og tematisk innhold at den mentale bildestrømmen som fremkalles av en gjennomlytt kan sammenliknes med å lese en god bok. Ikke har jeg fått nevnt platas produksjon –som er varm og knitrende som en lyngbrann–, og ikke heller har jeg fått kommentert Eriksens tydelige uttale, hvilket er en kjærkommen sjeldenhet i ekstremmetall. Jobben min er jo heldigvis ikke å ramse opp ALLE observasjonene jeg har gjort meg ved en plate, den gleden er forbeholdt alle de ulike lytterne som kommer til å snuble inn i og la seg forhekse av ‘Katedralen’ i de kommende månedene. Jobben min er derimot å fortelle hvorvidt et stykke musikk har klart å røre ved et eller annet i meg, noe ‘Katedralen’ absolutt har gjort. Med sin femte plate har Mork endelig fått utløp for sitt potensiale med en svartmetall-utgivelse som har gjort avstanden mellom Eriksen og hans ruvende forgjengere innenfor sjangeren kortere enn noen gang før. Det er ikke annet å gjøre enn å anbefale plata til enhver som interesserer seg et fnugg (eller mer) for norsk svartmetall, samt å håpe at vi får muligheten til å se Mork fremføre disse låtene på en ikke-digital scene i løpet av det kommende året. Sterkt levert!

Skrevet av Fredrik Schjerve