Agabas – Voluspå
Om jeg skulle nevnt én ting som kjennetegner jazzens utviklingsforløp for meg de siste årene, så er det den frisinnede sammensmeltingen av jazz og populærmusikalske uttrykk som blir utført av unge jazz-musikanter på den internasjonale scenen. Om det er snakk om London-scenens afrosentriske trykk-koker, eller de utallige gangene jeg tilfeldigvis har støtt på et djevelsk underholdende band som Pom Poko på en norsk festivalscene; det er i skjæringspunktet mellom tradisjon og løsrivelse jeg danner mine mest meningsfylte forhold med den gamle traveren av en sjanger. Årsaken til at jeg nevner dette innledningsvis er selvsagt at ukas favoritt hos Metallurgi er en debut av et band som eksperimenterer med nettopp dette skjæringspunktet, nemlig Trondheims Agabas.
I likhet med inspirasjonskilden Shining har bandet valgt å gi sjangerblandingen sitt et navn der prefikset har lite å gjøre med de faktiske bestanddelene i bandets uttrykk. Shinings «Blackjazz» hadde skuffende lite kapper og liksminke, og man finner tilsvarende lite HM2-pedaler og gurglende growling i Agabas‘ «Dødsjazz». Det man derimot finner er en miks av så mange forskjellige uttrykksmessige puslespillbiter at man som anmelder står i fare for å kortslutte om man skulle forsøke å liste opp alt man har synset seg frem til i sin forvirrede tilstand. Muskulære og groove-tunge støyrock-riff detter hodestups inn i Meshuggah-inspirert rytmisk lek; diskordante strekk av Dillingers metalliske hardcore overraskes av plutselige utbrudd av blastbeats og tremulerende gitarer, og Gojira-aktige elefantmarsjer leder inn i frisinnede tekstur-cocktailer ala Imperial Triumphants ‘Alphaville’ fra 2020. Har jeg nevnt klarinetten?
‘Voluspå’ kan kanskje virke rotete på papiret, men det som er så imponerende er hvor godt det hele henger sammen som en lytteopplevelse. Bare hør hvordan klarinetten og gitaren smelter sammen til en teksturell kimære på åpningslåta «Children of Adams» drivende hovedriff. Eller kanskje hvordan tittelsporets eksplosive groove leder over i før-versets ‘Koloss’-aktige rytmiske undervannsstrømmer? Så har vi selvfølgelig «Father», hvor den tidligere nevnte Gojira-liknende elefantmarsjen legger på seg kilo etter kilo med klangmasse, før klarinetten legger ut på en av sine svevende og fritonale solo-ekskursjoner i luftrommet ovenfor. Som lytter venter det deg med andre ord spennende teksturell eksperimentering hvor hen du retter oppmerksomheten på ‘Voluspå’, samtidig som det hele er presentert på en direkte, organisk og tilgjengelig måte.
‘Voluspå’ er med sine 32 minutters spilletid en kort og konsis affære fullstendig rensket for auditiv tidsfordriv. De åtte låtene står godt på egne ben, men det gir selvsagt et ekstra adrenalinkick å overvære de uttrykksmessige heksekunstene fra ende til annen. Fjelltoppene som ruver høyest på skiva må for min egen del bli åpningslåta, som for mange vil bli husket som deres første møte med bandets unike uttrykk, den norsk-tekstlige singelen «Skamklipt» som oser av rampete og punkete autoritetsforakt , og avslutningssporet «Serpentine» med sin fabelaktig snuskete fusion-gitarsolo.
Det er vanskelig å skrive om og forsøke å oppsummere en plate som ‘Voluspå’ uten å ty til hyperboliske utbrudd og overivrig ordsalat. Platen formelig bugner av kreativ entusiasme, forkjærlighet for både jazzens improvisasjon og metallens brutale tyngde, og en higen etter å produsere musikalsk råstoff som vil transformere publikumsmengder landet over til ukontrollerte sykloner av flagrende kroppsdeler. Med andre ord har ‘Voluspå’ falt i smak hos Metallurgi-redaksjonen, og vi er rimelig sikre på at vi ikke vil være de eneste som spiller luft-klarinett i stua når plata slippes 30. April. Agabas leverer årets trolig friskeste pust innenfor norsk metall med sin plate-debut, ‘Voluspå’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 