Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Vestindien – Null

Ingen har, så vidt jeg vet, egentlig gjort akkurat det bergenske Vestindien gjør på ‘Null’. Med utgangspunkt i hardcore-uttrykket de dyrket i sin første og forrige inkarnasjon, som startet i 2009 og avsluttet etter lanseringen av EP’en ‘We Are the Lords of Hellfire’ i 2011, er de nå tilbake med en fullengder der svartmetall- og post-punk-elementer forenes via tydelige hint til metall av den mer tradisjonelle sorten. Resultatet er en uhyre interessant sak som jeg ikke bare hører på fordi det er bra, men også i ren fascinasjon – nettopp fordi jeg ikke finner noe lignende så mange andre steder.

Man får ikke et helt fullstendig inntrykk av hva man har i vente ut fra den vakre, og kanskje litt langstrukne, åpningen på ‘Null’, «Mot dag», der forsiktig gitarklimpring, svevende effekter og crescendo-strukturen sender mest assossiasjoner til post-rock-band som Mogwai – om enn med et litt dystert fortegn. Overgangen til den langt mer representative «Beerenberg» er imidlertid sømløs, og det er nesten litt rart; et beintøft gitarriff sparker i gang låta uten å nøle, og jammen er det ikke et fantastisk falsetto-hyl a la King Diamond og Rob Halford som hjelper til med å dra det hele i gang.

Og herfra og videre på den påfølgende låta «Meldrøye» kommer noen av de viktigste hovedingrediensene til Vestindiens musikk på ‘Null’. Solide, tradisjonelle metallriff utgjør grunnmuren, grov Lemmy Kilmister-aktig vokal ligger stødig over, dog ikke i front, og det hele svøpes inn i et rytmisk driv og et mørkt lydbilde som gjør post-punk-assossiasjonene umulige å unngå. Hvor er svartmetallen, spør du? Vestindien gjør oss nordmenn en aldri så liten tjeneste ved å minne oss om at denne sjangeren faktisk kan skryte på seg en hel generasjon med musikk før den ble eksportvare her til lands; Vestindien minner nemlig lite om band som Emperor og Mayhem, men ligger musikalsk sett mye nærmere førstegenerasjonslegender som Venom og Bathory (så kan for så vidt kanskje Dakthrone snike seg inn her, de også). Disse assossiasjonene er kanskje tydeligst på avslutningslåta «Øst for Sol», som fortoner seg som en litt ekstra brutal sak der en basstrommemarsj driver låta fremover og en flott liten spoken word-sekvens gjør det hele litt mer storslagent.

Post-punk-elementene får på sin side skinne mest på «Ormegård», som kanskje er min personlige favoritt. Hovedtemaet lar høylytte, gråtende og twangy gitartoner male guffen stemning, og låtstrukturen er også en vinner ved at Vestindien bygger nydelig opp til et fantastisk lead-gitar-parti på slutten. I det hele tatt er det stemningen både her og ellers på plata som fanger meg mest og som slår meg som det virkelig unike her; det er snakk om en deprimerende, men like fullt uimotståelig atmosfære, og jeg har egentlig bare hørt noe tilsvarende på den kriminelt undervurderte EP’en «Personae Ingratae // Proselytes» av det ukjente tyske post-punk-bandet Rope Sect.

Et annet høydepunkt på ‘Null’ er tittellåta, som skiller seg litt ut ved å være en litt roligere, mer saktegående og mindre riffbasert enn de andre låtene. Dette er nydelig, melankolsk låt som fungerer utmerket som et midtpunkt inne i den lille halvtimen plata varer. Om jeg skal peke ut et svakere punkt, er det snakk om låta «Ned», som i og for seg er en uhyre tøff låt, men som ikke er så godt plassert i albumsammenhengen; dette er i det hele tatt noe, Vestindien, også på grunn av platas korte lengde og det faktum at «Øst for Sol» egentlig ikke føles så veldig som en avslutningslåt, sånn sett ikke helt evner å vise at de fullt ut mestrer. Men dette får være en del av en streng vurdering av ‘Null’. Her er det nemlig først og fremst snakk om en utrolig kul plate som jeg anbefaler enhver som har interesse for spennende sjangerblandinger å sjekke ut. Vestindien leker tross alt ikke bare innenfor metallens rammer, men utfordrer dem også.

Skrevet av Alexander Lange