Taggarkiv: nuclear blast

Immortal – «War Against All»

Om dere er lik meg på noen som helst måte, kom slippet av Immortals ‘Northern Chaos Gods’ i 2018 trolig som et stort sjokk. Tanken på et Immortal uten den legendariske ekstremmetalliske figuren Abbath i front vekket stor skepsis hos meg personlig, og jeg var redd for at skiva mer eller mindre skulle fremstå som en oppfølger av Demonaz sin egen ‘March of the Norse’ fra 2011. Det at ‘Northern Chaos Gods’ viste seg å være en av årets sterkeste norske skiver det året, var en såpass stor positiv overraskelse at jeg fremdeles lever litt i ettergløden av åpenbaringen den utgjorde i 2018. 

Nå har dog fem år til passert, og nok en viktig skikkelse i bandets historie har forlatt rekkene. Demonaz står nå igjen som siste gjenværende medlem av Immortal, og det, kombinert med den manglende promoen i forkant av slippet, har ført til at skepsisen atter en gang viser sitt beske andlet hos anmelder. Skivas eneste singel, «War against All», klarer kanskje ikke fullstendig å viske ut denne skepsisen, men det er ingen tvil om at den gir et solid førsteinntrykk av skiva. Låtas aggressive, blastende og krigerske fremtoning skriker klassisk Immortal, selv om den korte spilletiden gjør at dette mer eller mindre er alt den skriker. «War Against All» er et nådeløst åpningsbombardement som får blodet til å bruse, men som overlater oppgaven med å berolige bekymrede Immortal-fans til skivas resterende låtmateriale. Spennende blir det uansett!

Skrevet av Fredrik Schjerve  

Dødheimsgard – «Abyss Perihelion Transit»

Dødheimsgard kan sies å være den viktigste norske, avantgardistiske metall-institusjonen vi har hatt – både nålevende og fordums. Selv om man kan hente frem både Ihsahn og Ulver som gode kandidater til denne tittelen, kan man argumentere for at førstnevnte har slått seg noenlunde til ro uttrykksmessig på sine nyeste skiver, og at sistnevnte strengt tatt har forlatt metallverdenen til den graden at tittelen ikke lenger virker passende. Dødheimsgard har på sin side kontinuerlig tviholdt på kjernen av sin metalliske identitet, samtidig som de har produsert en platesamling der hver eneste skive presenterer en annen side ved deres framoverskuende kreative virke. 

Derfor er det vanskelig å ikke få litt overtenning når bandet annonserer at en ny utgivelse er på vei, hvilket de gjorde i slutten av februar. «Abyss Perihelion Transit» er vårt første innblikk i universet bandet har manet frem på den kommende skiva ‘Black Medium Current’, som slippes 14. april. I sann Dødheimsgard-stil er det snakk om en låt som reiser flere spørsmål enn den besvarer; en enslig (om massiv) puslespillbrikke som krever konteksten av den fullstendige skiva for å gjøre seg klok på. 

Den beste måten jeg kan beskrive den elleve minutter lange singelen på, er åpen og søkende – like opptatt av å granske sine mange strukturelle plan som låtteksten til «Vicotnik». Den legendariske undergrunnsskikkelsen har erklært at ‘Black Medium Current’ er en personlig utgivelse, og ut ifra presseskrivene å tyde tar denne personlige granskningen form via et dypdykk inn i refleksjoner rundt eksistens og persepsjon fra et både filosofisk og psykologisk perspektiv.

Låta speiler denne strømmen av tanker og refleksjoner i sin egen struktur, som fremstår som et landskap bestående av idéfragmenter og teksturer som ikke helt har funnet frem til sin endelige form. På samme tid får man følelsen av at det er nettopp denne diffuse og utsvevende formen låta måtte ha, nøyaktig for å skape den nødvendige forbindelsen til «Vicotnik»s funderinger. 

Noe særlig mer har jeg egentlig ikke lyst til å om låta, i frykt for å styre andre lytteres opplevelse og oppfatning av musikken. For de av dere som likevel trenger et overforenklet salgsargument, kan jeg kjapt bemerke at dette er Dødheimsgard på sitt mest tålmodige og post-metalliske; fylt til randen av speilblanke gitarteksturer, murrende synther og romslige trommebeats, samtidig som en og annen seig strøm av dypt meditativ svartmetall kløyver gjennom det metafysiske landskapet. Jeg gleder meg alltid enormt til å høre hva denne gjengen har stelt i stand på nye utgivelser, og selv om «Abyss Perihelion Transit» ikke nødvendigvis er det beste singelmaterialet, merkes dette godt på den fullstendig overtente omtalen min. Til syvende og sist er det nok lite jeg kan gjøre annet enn å anbefale folk å sjekke ut låta og gjøre opp sin egen mening.  

Skrevet av Fredrik Schjerve


Atena – «Oh My»

Et av Norges store metalcore-stoltheter, Atena, fortsetter en til nå kruttsterk rekke med singelslipp med låta «Oh My». Nok en gang er sjangerguruen Henrik Udd bak produksjonsspakene, og skal vi tro en Facebook-kommentar på bandets egen side er en albumannonsering rett rundt hjørnet – noe som får det svært like coverdesignet på de tre singlene til å gi mening.

Men tilbake til «Oh My», for dette er nok et virkelig sterkt bank i bordet etter at særlig «Slip Away» slo mang en metalcore-entusiast i bakken. Det kan nok ikke kalles noe annet enn en kraftfull metalcore-ballade, og høres attpåtil ut som en blytung My Chemical Romance-låt, særlig om man tar vokalprestasjonen i betraktning. Referansene til legendene innenfor bandets sjangerlandskap er ytterst smakfulle, og refrenget er en herlig følelsesbombe. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Marius Danielsen – «March of the Living Dead»

Det kan virke som at Marius Danielsen har to primære låtskrivermoduser. Under Legend of Valley Doom-banneret produserer han utbroderte og episke fantasy-narrativer i plateform; voldsomme musikalske spetakler der hundrevis av kraftmetallens ypperste instrumentalister møtes som karakterer i et omfattende, fiktivt univers. I sitt andre modus sløyfer vokalist/gitaristen Legend of Valley Doom-suffikset, og skriver låter som byr på enklere gleder i en mer beskjeden skala. Det viser seg at karen slapp en hel drøss av låter og en hel skive i sistnevnte modus i fjor, uten at dette ble fanget opp av bloggens redaksjon. Dette bøter vi på ved å hive oss rundt og omtale karens nyeste låt, «March of the Living Dead».

Låta bygger på et enkelt melodisk tema over en power-metallisk galopp, som kontrasteres med en neoklassisk fanfare som mest av alt minner om den teatralske bombasten til det legendariske britiske NWOBHM-bandet Hell. Utgangspunktet er utvilsomt simpelt, men Danielsen krydrer i tillegg låta med en aktiv bruk av orgel, samt noen heseblesende gitarsoloer spilt inn av tidligere Falconer-gitarist Jimmy Hedlung. Personlig synes jeg låtas rytmiske grunnlag er litt for ensformig til tross for oppbruddene i andre halvdel, og jeg skulle ønske at trommis Alessandro Kelvin varierte spillet litt for å fikse opp i dette. Likevel er «March of the Living Dead» en kompakt og konsis powermetall-låt med nok fyrverkerier til å fenge fansen av uttrykket. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Saint Karloff – «Psychedelic Man»

Første gang jeg hørte om stoner metal-bandet Saint Karloff, var ikke lenge etter den tragiske bortgangen til bassist Ole «Karloff» Sletner i 2021. Hvor lenge det har ligget i kortene at bandet skulle komme tilbake for fullt vet jeg ikke, men det er uansett en glede å se at bandet nå skal slippe sin tredje fullengder i år. Den skal hete ‘Paleolithic War Crimes’, lanseres naturligvis på ærverdige Majestic Mountain Records, og første singel heter «Psychedelic Man».

Stoner metal er i mine øyne en sjanger med ganske veletablerte grunntrekk og spilleregler, all den tid formlene fungerer svært godt. Innledningsvis er heller ikke «Psychedelic Man» noe som skiller seg mye ut, spesielt i en tid der jeg oppfatter at det dukker opp mye norsk stoner-metal, og Saint Karloff seiler først og fremst på det rent kvalitative i de svære, flotte riffene som dundrer det første halvannet minuttet. Etter dette blir det imidlertid litt andre boller, og trioen frisker opp med et verstema som vel egentlig høres ut som et fett stoner-riff som utsettes for uvanlig store sentrifugalkrefter (tenk: hvordan ville et stoner-riff hørtes ut om det lå i en vaskemaskin?). Det er herlig energisk, og bidrar mye til at «Psychedelic Man» med sine nesten syv minutter er en variert og interessant lytteropplevelse.

Skrevet av Alexander Lange

Hex A.D. – «The Memory Division (Single Edit)» 

Larviksbandet Hex A.D. har nå i snart ti år utsmykket den norske rock- og metallkanonen med sin melodiske og rikholdige sammensmelting av progressiv rock/metal og doom. Mitt første møte med gruppa var i 2021, da de imponerte Metallurgi-redaksjonen stort med det majestetiske og innbydende opuset ‘Funeral Tango for Gods & Men’- som for øvrig kapret tolvteplassen på vår egen toppliste ved årets slutt. Nå har gruppen endelig vært i studio igjen, og resultatet av denne visitten får vi høre når sjetteskiva ‘Delightful Sharp Edges’ slippes 12. mai. 

Førstesingelen «The Memory Division» låter i utgangspunktet som Hex A.D. som vi kjenner dem fra sist. Åpningens tradmetalliske gitarer fungerer som forlokkende agn, før den hammond-mettede, 70-tallsinspirerte prog-rocken deres brer seg ut i lydrommet som et landskap tegnet av Roger Dean. Det viser seg dog at låta er en editert singel som kun inneholder 4 av platesporets 12 minutter, og dette burde kanskje tilsi at det venter oss litt av hvert av musikalske odysseer bak ‘Delightful Sharp Edges’ sitt glorete platecover. «The Memory Division» får til en bra blanding av tette grooves og mer storslagne øyeblikk, og den sjelfulle vokalen til Rick Hagan er som vanlig en ypperlig narrativ kraft i bandets musikk. Den varme og levende produksjonen gjør «The Memory Division» til en meget effektiv invitasjon inn i Hex A.D. sitt musikalske skaperverk, og jeg kan ikke annet en å glede meg fryktelig til slippet av ‘Delightful Sharp Edges’ i mai. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattehimmel – «Astrologer»

Nattehimmel er et temmelig nytt band fra Kristiansand bestående av erfarne musikere fra en rekke noteringsverdige band, deriblant band som Green Carnation, Jaldaboath og Strange New Dawn. Bandet imponerte undertegnede i fjor, da de gav ut debut-demoen sin ‘The Night Sky Beckons’, som for øvrig ble trukket frem som en av årets sterkeste demo-utgivelser her hos oss. Demoen demonstrerte kvintettens særegne uttrykk; en blanding av svartmetall og melodisk doom skreddersydd for å vekke nysgjerrighet og ærefrykt overfor det store kosmos hos lytteren.

Nå har bandet annonsert at debutskiva er på vei, en utgivelse ved navn ‘Mourningstar’ som slippes 20. mai. Førstesingelen fra skiva er faktisk en av låtene fra demoen bandet slapp i fjor, som foruten en ny miks fremstår som temmelig uforandret siden da. Dette har jeg ingen problemer med, ettersom «Astrologer» var min soleklare favoritt på ‘The Night Sky Beckons’. Åpningens svingende grooves og skimrende stjernesynther sender tankene i retningen den norske andrebølgens tidlige flørt med symfonikk og keyboards, og broens majestetiske doom-riff skaper en sterk kontrast som virkelig fremhever bandets unike sound. Det hele er badet i en følelse av nattlig og stjerneskuende mystikk, mye takket være den noe mørkleggende og gammelt-lydende produksjonen. «Astrologer» er en nydelig liten sak å fortape seg i, og jeg gleder meg stort til å høre Nattehimmel spre vingene sine ytterligere på debutskiva i mai. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Asmodean – «Below the Line»

Bandet Asmodean har sluppet noen få singler opp gjennom årenes løp, men er nå omsider snart klare med sin første fullengder. Første låt derfra, «Below the Line», er med det ute, og bærer bud om en type metall som ligger i skjæringspunktet mellom moderne progressiv metall og alternativmetall – da i forlengelse av sin moderne, stilige og lettfordøyelige finish.

«Below the Line» er også et livlig og smakfullt stykke arbeid, og vitner om at vi kan ha en forfriskende plateopplevelse i vente. Dette er fengende, energisk metall med clean-vokal i front, og inneholder blant annet et nokså uimotståelig refreng som kanskje vekker flere pop- enn metallnerver, men som like fullt er en komponent i en potent metallkomposisjon. Og joda, sånn sett minner den meg litt om at ekstreme elementers dominans i vår kjære sjanger ikke må bety at lettere uttrykk må falle helt utenfor i sjangerdefinisjonspedanteriet. Den lykkes i alle fall med å gi mer vann i munnen i påvente av plateslippet, og det holder jo kanskje det også.

Skrevet av Alexander Lange


Camelio – «Protagonist»

Camelios ukentlige singelslipp opp mot bandets kommende platelansering fortsetter, denne gangen med låta «Protagonist». Bandet fortsetter sin interessante balansegang mellom ulike undersjangere innenfor metall, og begynner nok nå og manifestere seg som et slags Kvelertak som tillater seg et ganske betydelig innslag av stoner-rock uten helt å gi slipp på det svartmetallske. «Protagonist» varter opp med et groovy, tungt og svingende hovedriff, et melodisk, flott og åpent hardcore-aktig refreng og en nesten litt folketonal, svartmetallsk avslutning. Låta er nokså kort, og er heller ikke den låta som setter seg mest av de som har blitt sluppet. På den måten fremstår den først og fremst som et solid, lite ledd i en større albumopplevelse vi ennå ikke har hørt.

Skrevet av Alexander Lange


We the Faded – «Damage Control»

We the Faded er en fersk kvartett fra Østfold som slapp sin første låt, «Crisis Mode», i februar i år. Andre låt er allerede på plass, og gir oss for så vidt mer av uttrykket bandet etablerte den gangen. Som sin forgjenger er «Damage Control» en umiskjennelig dose av en blanding metalcore og alternativ metall, og lever sånn sett også opp til kriteriene.

Her har vi nemlig groovy, buldrende trommebeats og kompgitarer, sirene-aktige leads og en flott, melodisk vokalprestasjon. «Damage Control» er på den måten et godt stykke arbeid for fans av sjangeren, men jeg undres litt over den eventuelle appellen utenfor, og hvorvidt We the Faded er på sporet av noe egenartet. En solid produksjon er det imidlertid uansett, og det blir spennende å følge bandet videre.

Skrevet av Alexander Lange