indie recordings – Side 5

Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#10-#1)

Klikk her for plass #50-#36.
Klikk her for plass #35-#21.
Klikk her for plass #20-#11.

#10: She Said Destroy – Succession

She Said Destroy | Succession | Norway Rock Magazine

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Sjanger: Post-metal/post-hardcore

‘Succession’ er sannsynligvis en av årets mest varierte norske metallopplevelser. Med bein som for så vidt alltid er stødig plantet i et slags løst definert post-hardcore-landskap, tjener de mange sidesporene She Said Destroy også våger seg utpå som bevis i seg selv på at denne plata har blitt til over lang tid – sannsynligvis med mange impulser på veien. Så er dette også et av platas store styrker, der bandet i stedet for å gå seg vill i et litt udefinerbart helhetsuttrykk tilfredsstiller stort med sitt store, fargesprakende lerret. Noe er de fortsatt aller best på, som post-hardcoren som rendyrkes i låter som «You Will End» og «Not Only Bridges» og post-black-metal-flørt i «Sharpening the Blade», men andre høydepunkter finnes mer uventede steder – som i avslutnings- og tittellåta som fortsatt fremstår som et sant unikum. ‘Succession’ er en sann fryd å høre på, og en av platene på lista her med desidert størst pur underholdningsverdi.

Beste låter: «Sharpening the Blade», «Not Only Bridges», «Succession»

Link til omtale
Strømmelink

#9: Athar Aghanon – Fidelitas

Plateselskap: Ixiol Productions
Sjanger: Progressiv black metal

En av årets første utkårede favoritter hos Metallurgi har også vist seg å være en av de mest slitesterke. Identiteten til den mystiske skikkelsen bak Bandcamp-svartmetallbandet Athar Aghanon er og forblir et mysterium; et mysterium som dog trumfes av spørsmålene rundt hvordan musikeren kom frem til det eksentriske og unike soundet som definerer skiva ‘Fidelitas’. ‘Fidelitas’ tar utgangspunkt i svartmetallens svermende intensitet, men utvider uttrykket med progressive lystflukter, syntetisk middelalder-instrumentering og en krokete og forfallen atmosfære som er helt umulig å riste av seg så lenge skiva ljomer ut av anlegget. Athar Aghanon har et enestående talent for å identifisere uutforskede kreative lommer innenfor svartmetallsjangeren, og ‘Fidelitas’ er fylt fra ende til annen med kunstneriske valg som får velreiste svartmetallfans som undertegnede til å gape av vantro og beundring. At en såpass særegen og komplett musikalsk pakke ble sluppet av et ukjent prosjekt på Bandcamp er nesten ikke til å tro, og man begynner nesten å lure på om mannen bak Athar Aghanon er en veteran innenfor scenen som har bestemt seg for å spille metall-Norge et puss. Det spiller dog ingen rolle hvordan ‘Fidelitas’ kom til verden; det viktigste er at den gjorde det, og at vi dermed kan lytte på den og minnes alle de mange ubrukte ideene som fremdeles ligger og venter i tilsynelatende ferdig-utforskede sjangre og uttrykk. Athar Aghanon leverer en av årets mest originale metalliske visjoner på ‘Fidelitas’.

Beste låter: «Purge of the Lawless», «Resanctified (Anteferean Ghost Invocation)», «We Lie Alone»

Link til omtale
Strømmelink

#8: Whoredom Rife – Winds of Wrath

Winds of Wrath | Whoredom Rife | TERRATUR POSSESSIONS

Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Black metal

Årets desidert mest massive svartmetallplate må nok være ‘Winds of Wrath’, der Whoredom Rife lykkes bedre enn de fleste har gjort før med å skildre det som føles som de flammende og brutale forholdene som omgir Helvetes porter. Det skjer både gjennom et av årets heftigste albumcovre og et usedvanlig raffinert, målrettet og velprodusert svartmetalluttrykk, som byr på soniske orkaner av ondskap så vel som hardtslående riff og noen av årets mest minneverdige melodier (bare hør på «Curse of the Moon»!). Musikken føles hele tiden hemningsløs mektig og fantastisk overveldende som lite annet, og slår et av årets mest overbevisende slag for den norske svartmetallens fortsatte relevans. Dette er nemlig høyst tradisjonstro samtidig som det føles udiskutabelt moderne.

Beste låter: «Curse of the Moon», «A thousand Graves Endured», «Einride»

Link til omtale
Strømmelink

#7: Helheim – WoduridaR

Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Viking/black metal

Til tross for at Helheim var der nesten helt fra starten av den store, norske svartmetallrevolusjonen på 90-tallet, blir de av mange sett på som en fotnote i forhold til de større navnene som satte sitt preg på perioden. Som følge har jeg personlig – som mange andre, vil jeg tro – et mye svakere forhold til bandets diskografi enn deres historiske betydning kanskje skulle tilsi. ‘Woduridar’ har dermed fungert som en irettesettelse, og en påminnelse om at den kollektive tenketanken ofte begår grove overseelser i jakten på å systematisere og forstå fortiden. ‘Woduridar’ vitner om et band som har brukt årevis på å utforske og utvikle sitt eget perspektiv på svartmetallsjangeren; et perspektiv hvis tilknytning til norrøn arv strekker seg dypere enn overfladiske sjangertrekk og bruk av tidsriktige instrumenter. Der mange vikingmetall-band lar lyden av vrinskende hester og klingende sverdkamp transportere lytteren til en nordisk slagmark ca. år 950, oppleves ‘Woduridar’ mer som en rekke personlige sagaer hentet fra menneskene som faktisk levde den historien vi lar oss fascinere av i våre dager. Bandets karakteristiske, organiske svartmetall utgjør et smektende og rikt bakteppe for disse sagaene å utspille seg foran, et bakteppe som er like detaljrikt og fylt av liv som naturen den forsøker og emulere. Helheim har for alvor åpnet øynene mine for sin egne musikalske visjon på ‘Woduridar’, en av årets sterkeste musikalske/tematiske forbindelser.

Beste låter: «Vilje Av Stål», «Forrang for Fiende», «Ni s Solu Sot»

Link til omtale
Strømmelink

#6: Endezzma – The Archer, Fjord and the Thunder

ENDEZZMA - The Archer, Fjord and the Thunder CD – Katakomben

Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Black metal

Det føles på en måte fryktelig feil å karakterisere en svartmetallplate på denne måten, men jeg gjør det likevel: Endezzmas ‘The Archer, Fjord and the Thunder’ er en eneste stor fest. Denne plata er så utrettelig og proppet med energi, så hamrende, thrashende og black’n’rollende, og så ofte så melodisk tilfredsstillende at lyttere kan advares mot å føle seg både strålende fornøyd og på grensen til overdosert etter de knappe førti minuttene denne plata varer. Virkelig minneverdige øyeblikk kommer som perler som en snor – alt fra de stratosfæriske melodiene som nås i åpningslåta til thrash-juvelen «Anomalious Abomination» og maktdemonstrasjonene «Wild Glorior Death» og «Open Your Eyes and Stab the Sight». Feiltrinnene er vanskelige å identifisere, og Endezzma farter av gårde i en naturlig forlengelse av den norske svartmetallens bestanddeler samtidig som at bandet pensler ut noe eget med stor selvsikkerhet og suksess.

Beste låter: «Anomalious Abomination», «Wild Glorior Death», «Open Your Eyes and Stab the Sight»

Link til omtale
Strømmelink

#5: Misotheist – For the Glory of Your Redeemer

For the Glory of your Redeemer | Misotheist | TERRATUR POSSESSIONS

Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Eksperimentell black metal

I et år hvor Terratur Possessions har jobbet overtid for å sikre seg MVP-tittelen innenfor svartmetallisk plateselskapsdrift, har det aller sterkeste kortet deres vært utgivelsen av Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’ i februar. Bandets eksperimentelle, post-Deathspellske mesterverk av en andreskive har fungert som standarden alle andre okkulte svartmetall-utgivelser ble målt opp mot i 2021, og det råder stor tvil rundt hvorvidt noen andre til syvende og sist faktisk klarte å nå opp. ‘For the Glory of Your Redeemer’ lander ikke blant toppen av årets plateopplevelser fordi den tilbyr en ny og flashy kombinasjon av stilarter, men fordi den mestrer sitt utvalgte uttrykk ned til hver minste detalj og skaper et uforglemmelig stykke musikk i prosessen. Svermende gitarer og støyende trommer pisker opp skyer av støv og aske, som deretter legger seg for å åpenbare ulmende lommer av meditativ atmosfære. På en klippe over det turbulente kaoset står B. Kråbøl og brøler som en besatt mann; en glinsende knivsegg rettet mot alskens manipulative dogmer og doktriner. Ingen annen plate fra norsk sokkel opplevdes som så autentisk ekstrem som ‘For the Glory of Your Redeemer’ i 2021, og for det fortjener den en plass helt oppe i toppsjiktet blant årets utgivelser.

Beste låter: «Rope and Hammer», «Benefactor of Wounds», «Acts of the Flesh»

Link til omtale
Strømmelink

#4: Leprous – Aphelion

Plateselskap: InsideOut Music
Sjanger: Progressiv rock/metall

Litt som bidraget til bandet som kapret denne listas ellevteplass, Vestindien, er et av Leprous’ viktigste bidrag i år å få usannsynlige kombinasjoner mellom metall og andre sjangere til å virke som det mest naturlige i hele verden. ‘Aphelion’ kan utvilsomt omtales som en metallplate og ikke minst et umiskjennelig stykke moderne prog-metallhåndverk, men er det mens metallelementene er i en slags opplysende, grenseløs og befriende dialog med andre musikalske uttrykk som kun løfter bandets musikk opp i stadig høyere enheter. Denne plata tar oss med gjennom soul-befengte, Algiers-aktige øyeblikk i åpningslåta, en blomsterbukett av poppa refrenger som lukter både gledestårer og hjertesmerte, plutselige r’n’b-vibber – og mye mer. Så er det så utrolig sofistikert og profesjonelt utført samtidig som at musikken alltid føles innbydende og tilgjengelig. Et av årets kuleste øyeblikk kommer når vokalist Einar Solberg for første og eneste gang growler på slutten av avslutningslåta «Nighttime Disguise», men det skjer altså først etter at lista med høydepunkter allerede er blitt lang. Et av årets virkelig store prog-metall-prestasjoner.

Beste låter: «Running Low», «All the Moments», «Nighttime Disguise»

Link til omtale
Strømmelink

#3: Nekromantheon – The Visions of Trismegistos

Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Ekstrem thrash metal

Helt siden ‘Rise, Vulcan Spectre’ blåste buksene av tenårings-Fredrik har jeg ventet utålmodig på en oppfølger thrash-yndlingene i Kolbotns Nekromantheon. Det ekstreme thrash-bandet var utslagsgivende når det kom til å gi den norske undergrunnsscenen en egen identitet på det tidlige 2010-tall, en identitet som var bygget på å dynke alle former for ekstreme uttrykk i uforlignelige nivåer av primal råskap. Lite kunne dog ha forberedt meg på årets ‘The Visions of Trismegistos’, som høyner både ekstremiteten, intensiteten og råskapen i Nekromantheons musikk til kritiske nivåer. ‘The Visions of Trismegistos’ er den sinteste og mest hektiske riff-festen thrash-sjangeren har klart å hoste opp på år og dag, en uhelbredelig fartsbølle som nekter å ta foten av gasspedalen i et eneste sekund i løpet av sin halvtimes spilletid. Det nytter heller ikke å prate om skiva uten å nevne den strålende visuelle utformingen, ettersom albumcoverets blodrøde og askegrå farger utgjør en ypperlig analog til det infernalske kaoset som utspiller seg på innsiden. Nekromantheon har gitt ut sin beste skive – og muligens den beste norske thrashmetallskiva gjennom tidene – med ‘The Visions of Trismegistos’, en essensiell spillebrikke i et sterkt år for norsk metall.

Beste låter: Jeg vetta faen, ikke still så vanskelige spørsmål. Hør på alle.

Link til omtale
Strømmelink

#2: Diskord – Degenerations

Plateselskap: Transcending Obscurity Records
Sjanger: Teknisk/eksperimentell death metal

‘Degenerations’ gjør så fryktelig mye på en gang. Den er proppet med musikk som føles så udiskutabelt naturlig og organisk, samtidig som at låtlista er som tolv soniske, mekaniske monstre i en dystopi menneskesansene ikke har grepet om. De vidunderlig kaotiske komposisjonene, som man noen ganger nærmest føler at ikke bør fungere, speiler alltid den abstraksjonen som får en til å klø seg i hodebunnen over albumcoveret, samtidig som at de organiske og beundringsverdige musikerprestasjonene like fullt tilføyer en råskap, friskhet og håndgripelighet man sjelden kommer borti i metallmusikk. Og det er et av årets mest krevende lytteropplevelser samtidig som den hele tiden innbyr til en avvæpnende lekenhet, noe som gjør at man koser seg mens man prøver å dekonstruere de voldsomme og tungt fordøyelige teksturene i den vel så romslige og behagelige produksjonen. ‘Degenerations’ er et råsterkt norsk bidrag i den stadig fascinerende eksperimentelle og tekniske moderne dødsmetallskolen, og befester Diskords rolle som en naturlig spiller i en spennende internasjonal utviklingsbane innenfor metall som ellers er befolket av storheter som Gorguts og Ad Nauseam. Storveis!

Beste låter: «The Endless Spiral», «Gnashing», «Beyond the Grime»

Link til omtale
Strømmelink

#1: Deception – The Mire

Plateselskap: Rob Mules Records
Sjanger: Symfonisk death metal

På førsteplass har vi en skive som jeg tviler på at de fleste er godt kjent med, men som virkelig fortjener å bli verdsatt av et langt større publikum enn den har hatt til nå. Deceptions ‘The Mire’ er en moderne dødsmetall-skive som blander inn elementer av symfonisk svartmetall og thrash på ypperlig vis, og som i tillegg innehar en brutal tyngde og en mektighetsdimensjon som rivaliserer den keiserlige fremtoningen til band som Behemoth. Der mange av skivene mot toppen av lista vår er definert av et eller annet element som skiller dem fra og utmerker dem blant sine samtidige utøvere, er ‘The Mire’ mest av alt definert av styrken på låtmaterialet sitt. Det finnes ikke så mye objektivt særegent å sette fingeren på ved musikken til Deception, annet enn at den har en nesten overmenneskelig evne til å fange og beholde lytterens oppmerksomhet. Mang en gang har jeg trykket «play» på åpningssporet «Remission» kun for å høre et vers eller to, for deretter å bli sugd inn i en spontan gjennomlytting av skiva – om ikke flere. Det er ingen annen skive jeg har hatt en mer konstant trang til å høre på enn ‘The Mire’ i 2021, som i tillegg ikke har mistet et fnugg av magien den kom flyvende inn på i første omgang. Deception er et kriminelt oversett band i den internasjonale metallscenen for øyeblikket, og det minste vi kan gjøre som blogg er å anvende vår egen beskjedne innflytelse i et forsøk på å rette opp i dette. Så der har dere det: Deceptions ‘The Mire’ er årets skive hos Metallurgi. Spre nyheten, og enda viktigere: lytt til krampen tar deg!

Beste låter: «Remission», «Return of the Baphomet», «Internal Breeding», «Asphyxia»

Link til omtale
Strømmelink

Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#35-#21)

Klikk her for plass #50-#36.

#35: ILLT – Urhat

Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Black/thrash

Illts ‘Urhat’ er en skive som nesten sprekker av kreativt overskudd. Mannen bak prosjektet, Roy Westad, har selv uttalt at han har en «temmelig schizofren musikksmak», og at han anser sjangre for å være veiledende heller en retningsførende. Denne sjanger-agnostiske tilnærmingen er en av ‘Urhat’s definerende karakteristikker, og det er svært vanskelig å avgjøre om det er dødsmetallen, svartmetallen eller thrashen som kan sies å være grunnsteinen i uttrykket som følge. Låtas seks låter raser av gårde med en retningsfølelse og fremdrift som er helt ekstrem; et tunnelsyn som leder til en helt spesiell form for manisk ekstremmetall. I tillegg til denne hektiske energien senker Westad ofte tempoet for å levere en melankolsk og prektig melodi som slekter tungt på den norske svartmetallens majestetiske hjørner, hvilket bidrar til å balansere en skive som stadig truer med å gå fullstendig av hengslene. Lydproduksjonen og instrumentalsporene er presise og gjennomførte nok til å gi plata et kommersielt skjær, hvilket gjør Indie Recordings til en naturlig label-partner. ‘Urhat’ er en av årets mest umiddelbare og unektelige gleder innenfor norsk metall.

Beste låter: «Sons of the Northern Lights», «Scythian King», «Blood of the Unbeliever»

Link til omtale
Strømmelink

#34: Urdôl Ur – Seven Portals To The Arcane Realms

Plateselskap: Unborn Productions
Sjanger: Atmosfærisk black metal

Tittelen på Urdôl Urs debutplate fra i år er på sett og vis veldig treffende. Det denne duoen får til på ‘Seven Portals To The Arcane Realms’ er virkelig å fange lytteren i det Tolkien-inspirerte fantasy-universet som skildres så effektivt gjennom både lyd, albumcover og tekst. Så er det også snakk om et musikalsk sett svært solid håndverk. Tre svære, mektige låter komplementeres av smakfulle, stemningsfulle interludes, og over hele utgivelsen finner man en sterk atmosfære, velfungerende melodier og en produksjon som kler mystikken som ligger over utgivelsen. Om du er ute etter årets norske svar på Summoning og Caladon Brood, eller kanskje til og med på Wolves in the Throne Room, trenger du ikke se lenger.

Beste låt: «Visions Of Ancient Battles On The Plains Of Baergloire»

Link til omtale
Strømmelink

#33: Grotesque Hysterectomy – Dødsavantgard

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Dødsgrind

Fra den thrashende og sylskarpe åpningen på «Cranium Fear» til den gnissende og hvesende kimæren «Dødsavantgard»; Grotesque Hysterectomys tredjeskive er på konstant utkikk etter måter å tviste og vri ekstremmetallens rammer på. Bandet kan på sett og vis anses å være Beaten to Deaths nådeløse og psykopatiske bror, ettersom de angriper oppgaven med å utradere undergrunnenes trygge sjanger-søyler fra et liknende, grind-preget utgangspunkt. Den store forskjellen er at der Beaten to Death tar i bruk emoens tårevåte affekt for å hause opp elitistiske portvakter, har Grotesque Hysterectomy på sin side valgt skingrende dissonanser og hypnotiserende Virus-ismer som sin opprørsform. Dette betyr at ‘Dødsavantgard’ er en skive som virkelig lar lytteren gjennomgå over sine 33 minutter, men på et såpass variert og spenstig vis at man kommer til å be om å få mer juling når det hele er overstått. Jeg har personlig utsatt meg selv for ‘Dødsavantgard’s auditive pryl ofte nok til at «masokist»-termen har blitt luftet av mine nære og kjære, og jeg kommer neppe til å stoppe med det første.

Beste låter: «Half Life», «Sexual Patina», «Dødsavantgard»

Link til omtale
Strømmelink

#32: Lord Mortvm – Diabolical Omens of Hell

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Black/doom

Lord Mortvm forener svartmetall og doom-metall på strålende vis på ‘Diabolical Omens of Hell’. I et stilistisk perspektiv er denne plata et sant høydepunkt for norsk metall i år, der uhyre fuzzy gitarer, blytungt driv og en fryktinngytende, undertrykt skrikevokal aldri slutter å fascinere. Kombiner dette med det stilrene albumcoveret og den LaVeyske satanismen som slippes fullstendig løs og gjennomsyrer utgivelsen, blant annet gjennom en rekke båndopptak, så er det snakk om en plate som føles mer gjennomført og forfriskende enn mye annet som er lansert i år – all den tid mye av lyduttrykket sender assossiasjoner til en svunnen tid og Lord Mortvms verktøykasse kanskje kun inneholder det mest nødvendige. ‘Diabolical Omens of Hell’ er en forholdsvis enkel, men like fullt dødseffektiv og tilfredsstillende pakke.

Beste låter: «Altar Obscene», «Devil Doll»

Link til omtale
Strømmelink

#31: Dold Vorde Ens Navn – Mørkere

Plateselskap: Lupus Lounge
Sjanger: Svartmetall

‘Mørkere’ var en skive som brukte lang tid på å innynde seg hos Metallurgi-redaksjonen, ettersom den eksentriske og ravgale vokalen til «Vicotnik» krevde en del tilvenning før den åpenbarte sin særegne sjarm. Da den dog først kom seilende inn på lista vår, ja da kom den susende med en kraft og fart som gjør den fortjent til Metallurgis uoffisielle klatretrøye for året. Det hjelper selvfølgelig når musikken er så innbydende og uanstrengt affekterende som den er på ‘Mørkere’, fylt med melankolske svartmetall-melodier og rike stryke-arrangementer. Det hender jo fra tid til annen at elementer som til å begynne med ble nedlesset i hatefulle blikk og anklagende pekefingre ender opp med å bli en skives høyest verdsatte karakteristikk, og sannelig har ikke vokalen til «Vicotnik» blitt nettopp dette. Hans jamrende, brølende, forføreriske, avskyelige og uforglemmelige vokalprestasjon ender nemlig med å bli en integral bit av det nydelige puslespillet Dold Vorde Ens Navn har gitt oss på ‘Mørkere’, som er skiva som har vokst klart mest på meg av alle jeg har hørt i løpet av de siste tolv månedene.

Beste låter: «Jeg Vil Ha Det Mørkere», «Ensomhetens Rytter», «Er Det Måneskinn»

Link til omtale
Strømmelink

#30: Superlynx – Electric Temple

Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Stoner/doom

Superlynx har ikke ligget på latsiden i år, noe som kanskje gjøres tydelig av at EP’en deres ‘Solstice’ fullt fortjent klarte å snike seg inn på EP-lista vi postet for et par dager siden. Men det er ‘Electric Temple’ som er bandets store bank i bordet i år. Det er i all hovedsak en helt vidunderlig plate, der denne trioen kanskje imponerer aller mest gjennom det dynamiske og profesjonelle samspillet – tidvis har komposisjonene et dødskult jam-preg over seg. Sammen med de fangende, orientalske melodiene, de mange deilige riffene og den svært behagelige produksjonen ligger dette til grunn for et beundringsverdig og åpenbart fingerspitzgefühl i bandets tilnærming til stoner/doom-sjangeren. Og på toppen av det hele ligger altså Pia Isaksens strålende røst som løfter det hele enda et hakk. Sannsynligvis årets mest meditative og behagelige norske metal-utgivelse.

Beste låter: »Rising Flame», »Electric Temple»

Link til omtale
Strømmelink

#29: Doedsvangr – Serpents Ov Old

Plateselskap: Debemur Morti Productions
Sjanger: Svartmetall

Når man trykker play på Doedsvangrs ‘Serpents ov Old’ er det som at all røyk og os som helvete har produsert under årtusener med standhaftig plaging av verdslig avskum kommer veltende ut av høyttalerne. Låtene på ‘Serpents ov Old’ er bygget på trommesporene til den flittige norske undergrunnsmusikeren «Anti-Christian» (Beaten to Death, eks-Tsjuder), men de defineres av den sorte veggen av støvpartikler som piskes opp av produksjonen og gitarsporene til «Shatraug» (Sargeist, Horna) og «BST» (The Order of Apollyon).Doedsvangrs andreskive er en gjennomgående profesjonell affære, men det betyr ikke at den er i overkant strigla eller tappet for råskap og intensitet. Låter som tittelsporet og «Black Dragon Phoenix» er to av årets kraftigste helvetes-vinder – sydende svarte elver av pest-bærende svartmetall dirigert av «Doedsadmiral»s tordnende røst. Disse destruktive strekkene balanseres ut av en tendens til å bryte ut i drivende og fengende black’n’roll – selv om også disse strekkene er fremført med fullstendig forakt i blikket. Doedsvangrs ‘Serpents ov Old’ oser ondskap og blasfemi av en grad få andre kan skilte med i 2021.

Beste låter: «Serpents ov Old», «Black Dragon Phoenix», «Carrier of Heads»

Link til omtale
Strømmelink

#28: Suncraft – Flat Earth Rider

Suncraft - Flat Earth Rider [LTD LP] (Turqoise vinyl) - All Good Clean Records As

Plateselskap: All Good Clean Records
Sjanger: Stoner rock/metal

‘Flat Earth Rider’ er et litt spesielt tilfelle på denne lista, da den faktisk aldri før har vært omtalt her på Metallurgi. Det skyldes den enkle grunnen at vi fanget opp denne først lenge etter den var aktuell å anmelde. Det betyr imidlertid naturligvis ikke at vi kan tillate oss å unngå å trekke frem en av årets kuleste norske stoner-utgivelser når listesesongen omsider er her. Suncraft koker nemlig opp usedvanlig deilig, feit og tung stoner-rock og -metall på ‘Flat Earth Rider’, der bunnsolide riff, strålende refrenger og små drypp av spenstige overraskelser står i kø. «Space Buddha» og «Commie Cannibals» er noen årshøydepunkter av noen låter, og bandet skal også ha for å runde av på ambisiøst, men velfungerende vis med 10-minutteren «Bridges to Nowhere». Her er mye både for de som ønsker seg et litt mer laid-back alternativ til Bokassas ‘Molotov Rocktail’ fra i år, for de som ønsker mer av rocke-grepene Kvelertak gjorde på ‘Nattesferd’ for noen år siden, eller rett og slett de som synes det er fett å høre et fett, ungt norsk band sende assossiasjoner til storheter som Corrosion of Conformity. Men ta en lytt uansett.

Beste låter: «Space Buddha», «Commie Cannibals»

Strømmelink

#27: Darkthrone – Eternal Hails……

Plateselskap: Peaceville Records
Sjanger: Svart/tradmetall

Darkthrones ‘Eternal Hails……’ har gått gjennom en prosess som minner mye om den Dold Vorde Ens Navns ‘Mørkere’ måtte gjennom. Riffene til Nocturno Culto og Fenriz virket i overkant simple, og den disige produksjonen hjalp ikke akkurat med å etablere noen voldsom umiddelbar gjennomslagskraft. I etterkant av slippet har dog skivas meget spesifikke fokus på tidlige metalliske uttrykk brent seg fast i minnet, og nå står den som en tidløs og eventyrisk bauta i sentrum av et hendelsesrikt norsk metall-år. Darkthrones oversikt over klassiske uttrykk er helt uovertruffen selv fra et internasjonalt perspektiv, og på ‘Eternal Hails……’ plastrer de sammen lyder som individuelt sett er meget velkjente til fem fremmedartede og usammenliknbare oldtidskonstruksjoner. Skiva har en transporterende effekt som gjør den svært vanskelig å legge fra seg når man først har satt seg ned med den, en effekt som unektelig har det fantastiske albumcoveret å takke – i alle fall delvis. Darkthrone har lenge vært en av de mest konsistent givende gruppene å følge med på i det norske metall-landskapet, og dette har på ingen måte endret seg på ‘Eternal Hails……’.

Beste låter: «Wake of the Awakened», «Voyage to a Northpole Adrift»

Link til omtale
Strømmelink

#26: Messier 16 – iota

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Progressiv ekstremmetall

Når det gjelder ren låtskriving, kommer Messier 16 usedvanlig sterkt ut med sin debutplate ‘iota’ fra i år. Dette er bunnsolid, moderne progressiv ekstremmetall man nesten skulle tro at kom fra Notodden, der grunnformlene fra Ihsahns ‘The Adversary’ og Leprous-vokalist Einar Solberg er noe av det som se ut til å ha hatt en innflytelse på musikken. Men inspirasjonskildene holdes også på en armlengdes avstand, og Messier 16 koker langt på vei opp noe som fremstår egenartet, der klar, crispy skrikevokal, stødig lek med dissonans og lekre grooves er noe av det som får bre seg utover de ugjestmilde lydbildene. Låta «Omicron» – og mere til – er med andre ord utmerket terapi mot maktesløsheten de fleste føler på i møte med dagens nedslående corona-tilstander.

Beste låter: «Omicron», «iota», «Rho»

Link til omtale
Strømmelink

#25: Blutumhang – The Fires of Domination

Plateselskap: Nithstang Productions
Sjanger: Lo-fi svartmetall

Det er veldig sjeldent man som anmelder har skjellig grunnlag til å forvente sånn altfor mye av et anonymt Bandcamp-prosjekt, men denne holdningen har i 2021 måttet se seg utfordret av svartmetall-plateselskapet Nithstang Productions. Selskapet har vist seg å være utrolig flinke på å identifisere Bandcamp-artister som har noe mer å gi oss enn udifferensierte vegger av statisk støy og kvalte skrik, og ingen hadde mer på hjertet i 2021 i den forstand enn Blutumhang. ‘The Fires of Domination’ er en stormende og rasende skogbrann i lydform, en utrettelig skuddsalve av ulmende svartmetallgitarer og hjemsøkende skrik. De støy-druknede, folkemusikalske samplingene som fungerer som introduksjoner og mellomspill er utrolig effektive på å mane frem atmosfære, en atmosfære preget av tragedie, tapserfaringer og uanskuelige, destruktive krefter. ‘The Fires of Domination’ er en diamant fra undergrunnens dypeste avgrunn, en underdog-utgivelse som klarer å utkonkurrere noen av årets aller største aktører innenfor svartmetall-sjangeren.

Beste låter: «Dignities Denied», «Disgust & Dominance»

Link til omtale
Strømmelink

#24: Vanvidd – Under Ei Morken Rot

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Folk/black metal

Jeg får bare innrømme det med en gang: Låta «Fenalår» har jeg hørt på i såpass store mengder i år at den vel snart kvalifiserer seg til en guilty pleasure. Denne låta demonstrerer på utsøkt vis noe av det Vanvidd får til så utrolig bra på ‘Under Ei Morken Rot’, nemlig sansen de har for helt umåtelig fengende folkmetallmelodier, og høydepunktene er (heldigvis) også mange utenfor denne treminutteren. Refrenget på «Blodsjord» er blant annet helt utrolig, grooven som plutselig velter over «Nekroalkymi» er en sann fryd, og når Trollfest entrer scenen på «Storm» blir alt bare veldig moro. Så er det også snakk om en svært fargerik og treffende produksjon til usignert plate å være, og en rekke sterke, mangfoldige komposisjoner er også å finne i låtlista – dansbart og progressivt på en gang!

Beste låter: «Blodsjord», «Nekroalkymi», «Fenalår»

Link til omtale
Strømmelink

#23: Nattverd – Vandring

Plateselskap: Osmose Productions
Sjanger: Melodisk svartmetall

‘Vandring’ er en skive som kamuflerer sine enestående styrker bak en fasade som kan forveksles med mye annet som flyter rundt i den samtidige, melodiske svartmetallscenen. Om man klarer å lure seg rundt denne fasaden, blir man derimot møtt med en styggvakker, rå svartmetall-opplevelse som få andre utgivelser kan ta overtaket på i 2021. Nattverd har i likhet med Whoredom Rife tatt sjangerens fundamentale fonemer og satt de sammen til et språk som er distinkt deres, til tross for at det aldri er noen tvil om at musikken er ubønnhørlig knyttet til 90-tallets formative periode. ‘Vandring’ har noen slående vakre øyeblikk, noen sorgtunge og vonde øyeblikk, og en indre sammenheng som presenterer disse ekstremene ytterpunktene på en forteller-aktig, naturlig måte. Det finnes ikke noe bedre musikk å spille på hodetelefonene under en nattlig ekskursjon til utmarken enn Nattverds ‘Vandring’, en skive som har flakket rundt i sidesynet som et standhaftig gjenferd gjennom mesteparten av 2021.

Beste låter: «Det Bloer paa Alt Som Spirer», «Naar Taaken Fortaerer Alt», «Med Rive og Lime»

Link til omtale
Strømmelink

#22: Addiktio – Anthem for the Year 2020

Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Instrumental progressiv rock/metall

Med bare tre mann i bandbesetningen har Addiktio helt sikkert skvist ut et av årets feteste norske instrumentalplater. ‘Anthem for the Year 2020’ byr på noen vanvittig groovy, progga og høylytte riff der gitaren og bassen smelter sammen til en eneste stor kaosenhet mens trommene dundrer for livet i bakgrunnen, og det uten at Addiktio glemmer å utbalansere dette med noen strålende og roligere partier, små drypp av støyete effekter og ikke minst noen mesterlige oppbygninger. ‘Anthem for the Year 2020’ er en plate som føles like tilgjengelig som den er profesjonelt utført, og er en 40 minutters reise som aldri blir kjedelig der et nytt høydepunkt gjerne finnes rett rundt neste sving.

Beste låter: «Anthem for the Year 2020», «Dreadmill», «North»

Link til omtale
Strømmelink

#21: Rongeur – Glacier Tongue

Plateselskap: Fysisk Format
Sjanger: Sludge/post-metall

Misnøye og oppgitthet pulserer som sykt blod gjennom årene til Rongeur på andreskiva ‘Glacier Tongue’. Denne misnøyen blir uttrykt gjennom en sludge-variant som bærer et kraftig preg av post-hardcoren og støyrockens sviende samfunnskritikk, et uttrykksmessig isbad som reflekterer ubehagelige sannheter rett opp i fleisen på deg på nådeløst vis. Den nyeste skiva til Rongeur kan også oppleves som utrolig rensende, ettersom de kaster seg inn i musikkens turbulente strømmer med en overbevisning og en lidenskap som ikke kan annet enn å berøre og bevege lytteren gjennom høyttaleren. Bandets ekspressive kvaliteter når et ruvende toppunkt på avslutningssporet «Underachiever», der knusende sludgerytmer fungerer som forvarsel til et gradvis opptrappende svell av postmetalliske proporsjoner. Låta er en av årets aller beste, og setter et verdig punktum på den emosjonelle tour-de-forcen av en plate som er Rongeurs ‘Glacier Tongue’.

Beste låter: «Winning Days», «Years of Withering», «Underachiever»

Link til omtale
Strømmelink

Klikk her for plass #20-#11.

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Addiktio – Anthem for the Year 2020

Instrumental metall kan se ut til stadig å møte på et trangt nåløye for min del. Det er i alle fall en sjeldenhet at jeg lar meg helt overbevise av utgivelser som drister seg ut på markedet uten vokal, og årsakene er ofte de samme og kanskje ikke helt overraskende, der det kan fremstå som en krevende kunst å fylle et tomrom som ellers kanskje ville vært fylt av strukturen og variasjonen som gjerne følger med en vokal. En mistanke om at jeg har urimelige krav til hard instrumentalmusikk svekkes imidlertid – og heldigvis – av trioen Addiktios ‘Anthem for the Year 2020’, der et arsenal av dynamisme og stilige lydteksturer holder interessen oppe gjennom en slags mini-odyssé på 40 minutter.

‘Anthem for the Year 2020’ kom ut allerede i slutten av oktober, og følger opp Addiktios debutalbum ‘Verraton’ fra 2018. Trioen er en velrennomert gjeng som tidligere blant annet har jobbet med en bukett kjente norske pop-artister og vært Jørgen Munkebys medsammensvorne i Shining, noe som innevarsler profesjonaliteten som gjennomsyrer ‘Anthem for the Year 2020’. Stilen har et utvilsomt fundament i et ganske jazz-inspirert prog-uttrykk, der bølgetoppene i stor grad henter sin intensitet fra spretne, høylytte og synkoperte temaer der fuzza gitarer og bass smelter sammen i nydelig forening. Så kan nok ikke denne plata kalles en rendyrket metallplate heller, der innflytelsen fra litt lettere rockeuttrykk er vel så – om ikke mer – toneangivende som metallpreget.

Åpnings- og tittellåta er en strålende introduksjon til det man har i vente, og lar gitarene hvine hemningsløst over en rask, smittsom groove i bunn før bandet åpner døren før de nevnte progga, jazza og egentlig ganske djent-aktige bølgetoppene som man etter hvert skal bli godt kjent med. Avslutningen er blant platas mest voldsomme og er et vidunderlig, dissonant kokepunkt som gir plass til den roligere, traskende introduksjonen i den påfølgende «Genetic Sircus». Denne låta er platas lengste og består av to deler, der den første sirkler rundt et spent, lyst gitartema før en roligere bro åpner for en strålende oppbygning til platas mest stratosfæriske klimaks.

Etter en forholdsvis voldsom og variert åpning på plata legger Addiktio seg herfra rundt fire-fem-minuttersmerket på de resterende seks låtene, som stort sett treffer godt. ‘Anthem for the Year 2020’ durer godt videre med den Dream Theater-aktige «The Grand Farewell», og imponerer stort særlig med «Dreadmill» som byr på et helt vanvittig catchy hovedriff. Platas svakeste ledd er nok midtpunktet, der det rolige altrock-temaet i «Spectacle» ikke sys så godt sammen med resten av låta, og «Epidemic Orchestra» for meg rett og slett ender opp som en aldri så liten kjedsomhet som kan vitne om at Addiktio har litt mer å gå på når det gjelder litt mer lavmælte komposisjoner.

Men ‘Anthem for the Year 2020’ rundes av godt. På «North» legges seige og deilige gitarleads over en sommerlig rockejam som får meg til å tro at jeg er på biltur før illusjonen brytes av voldsomme synkoper, og avslutningssporet «An Ode to the End» er utvilsomt platas vakreste. Her mestres et litt roligere preg og drømmende rock komplementeres av nydelige, Polyphia-aktige klimaks.

Addiktio holder seg til et ganske trygt prog-lingo på ‘Anthem for the Year 2020’, og jeg tror noen grenser kunne blitt yppet mer med. Men på tross av dette og noen litt svakere låter er denne plata et aldri så lite høydepunkt i norsk progrock og -metall i år, og man kan nok også konstatere at Addiktio lykkes godt med det bandet prøver på.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Gaahls WYRD – The Humming Mountain

EP’en ‘The Humming Mountain’, som med sin halvtimes spilletid nesten er som album å regne, er en oppsamling av låter som blant annet ikke skal ha passet helt inn på Gaahls WYRDs debutplate ‘Gastir – Ghosts Invited’. Likevel er det her snakk om en utgivelse som føles enhetlig, og den drar lytteren gjennom lydlandskap som føles vide, atmosfæriske og vakre.

‘The Humming Mountain’ har samtidig noen oppstartsproblemer. Den ni og et halvt minutt lange åpningen «The Seed» vandrer endeløst i enkle, minimalistiske temaer anført av vokal og akustiske gitarer, og selv om den mer folkemusikkinspirerte andredelen av komposisjonen løfter den noe, mangler temaene noe som rettferdiggjør en såpass seig introduksjon. Den påfølgende tittellåta blir imidlertid dermed en effektiv og nesten litt eksplosiv forløsning, der feite og tåkete vrenggitarer løfter musikken fra bakkenivå. Gaahls vokalmelodier er fortsatt nokså uinteressante, men også dette får en interessant vending når den langt raskere, mer brutale og mer svartmetallske «The Dwell» sparkes i gang. Her serveres aggressive og nesten 1349-aktige gitarer i det litt uoversiktlige åpningspartiet før et strålende mid-tempo-parti tar stafettpinnen videre. Her er melodiene og akkordrekkene sterke, og de akkopagneres ikke minst av godt vokalarbeid – både av Gaahl og bakgrunnskorister.

På den påfølgende «Awakening Remains – Before Leaving» blandes i og for seg det man har fått servert på tittellåta og «The Dwell», og manifesterer seg som EP’ens mektigste låt der vi får servert syv minutter med storslåtte og – kanskje litt vel – tålmodige svartmetallriff med tenner. Avslutningssporet «The Sleep» fortoner seg som et litt større mysterium, der den litt retningsløst følger noen av de samme formlene som «The Seed» og svinner hen etter å ha utrettet lite på tre minutter. Den føles i det hele tatt litt som en interlude, og må nok sies å være en skuffende avslutning på ‘The Humming Mountain’ som ellers byr på mange sterke øyeblikk, men som også tidvis går seg vill i egne stemninger.

Skrevet av Alexander Lange

Sarke – Allsighr

‘Allsighr’ er Sarkes syvende plate siden oppstarten i 2008, da bandet oppsto som et slags soloprosjekt for bassisten i Khold der Darkthrones Nocturno Culto sto for vokalen. Siden har disse to omgitt seg med en rekke medlemmer før dagens kvintett ble et faktum i fjor. Sarkes grunnuttrykk holdes det fortsatt fast ved på denne plata, der svartmetall preges tungt av mer tradisjonelle og rocke-aktige tilnærminger til metallsjangeren. Det er også bandets fremste innsalgspoeng, noen skavanker til tross, på ‘Allsighr’ – særlig når det krydres med litt eksperimentelle vendinger.

‘Allsighr’ halter nemlig tidvis når gitarene og riffene ligger usminket i front, da de i seg selv noen ganger kan fremstå litt platte og uinspirerte. Dette gjelder nok særlig åpningslåta «Bleak Reflections» og de to avsluttende sporene, der førstnevnte også preges av en litt merkelig låtstruktur som riktignok også reddes litt inn av en flott avslutning. Bedre temaer og riff dukker opp på låtene «Grim Awakening», som er platas desidert mest fengende sak, og «Beheading of the Sircus Director», men platas virkelige styrker ligger i «Funeral Fire», tittellåta og «Glacial Casket» der Sarke sper på med en bukett med lydeffekter. Synthene som får forville seg over det kraftfulle hovedtemaet og de beinharde skarptrommeslagene i «Funeral Fire» er et uhyre smakfullt tillegg i produksjonen, og denne låta går i en smått fryktinngytende og atmosfærisk enhet med tittellåta som kommer som en sømløs forlengelse. «Glacial Casket» er på sin side enda litt dystrere, og her hjelper effektiv korvokal og en djevelsk romklang over gitarene til å male et håpløst lydbilde.

Det er når de i utgangspunktet enkle gitarriffene komplementeres med slike effekter Sarke er på sitt mest unike og fremoverlente – et tilsvarende grep finner man også i noen merkelige, perkussive effekter i hovedtemaet på «Through the Thorns» som ellers er en flott, svartmetallsk produksjon. Det samme kan nok også sies om helheten i ‘Allsighr’, selv om noen låter – og spesielt avslutningssegmentet – ikke når potensialet helt og ender opp litt forglemmelig.

Skrevet av Alexander Lange

Unisex – Unholy Moly

Det meste bandet Unisex har kommunisert ut til omverdenen i form av både lyd, tekst og bilder vitner om et band som ikke tar seg selv så alt for seriøst – kanskje er også denne påpekningen et aldri så lite understatement. Facebook-siden er fylt med ironiske krumspring, bandmedlemmene går under pseudonymene Raging Rod, Proto Pick, Thunder Hammer, Max Confidence og Fredrik(?), og sistelåta på denne skiva, «License for Love», har fått en musikkvideo som nok kan sies å være den uhøytidelige tradmetallens svar på videoen til Immortals «Call of the Wintermoon». Bak alt dette og det mildt sagt underlige bandnavnet skjuler det seg en hyllest til klassisk tungmetall, særlig britenes 70-tallsvariant, og fungerer i det hele tatt som en prisverdig påminnelse om den ungdommelige fandenivoldskheten som ligger til grunn for mye av dette kulturuttrykket.

Materialet på ‘Unholy Moly’ er med det heller ikke spesielt oppsiktsvekkende, og i alle fall ikke originalt, musikalsk sett. Det er heller ikke alltid så veldig tight, rent og finslipt på en hvilken som helst måte, men er i og for seg en underholdende opplevelse – særlig om man lar låttekstene og alt annet av bandets staffasje telle i regnestykket. Den hyggelige, reklameaktige åpningen på 52 sekunder er en genistrek, og setter scenen fint for «Siblinghood of Unisex», der Unisex demonstrerer hva man har i vente med hurtige riff, koring av bandnavnet i refrenget, brask og bram.

Deretter får vi servert noen flotte riff i «Blood on Steel», platas mest melodiske, melankolske og sannsynligvis beste innslag i form av «Take the Devil by the Horns», og en lang og egentlig ganske så flott bygget opp låt i «Denim Heart». Det er midtdelen som består av disse tre låtene som nok er det sterkeste segmentet på ‘Unholy Moly’. Låta «Unholy Scriptures» har for min del en kortere vei til glemmeboka. Den nevnte «License to Love» er imidlertid også et friskt pust, og de skamløst overdrevne, skrekne falsettoene i refrenget er et fantastisk glimt i øyet. Så skal jeg også være den første til å innrømme at Unisex’ sjarm hadde vært sterkere om den hadde vært komplementert med et litt sterkere og mer originalt låtskriverteft, men man kan likevel snakke om en nokså unik og underholdende opplevelse. Skal vi tro epilogen kan vi ha både en julelåt og MGP-deltakelse i vente – så får vi se…

Skrevet av Alexander Lange

esben – SOLITUDO

Svartmetallprosjektet esben slapp den ti minutter lange demoen/EP’en ‘i am god’ for ikke lenge siden, og har nå kommet med utgivelse nummer to: ‘SOLITUDO’. EP’en er er bare to minutter lenger enn forgjengeren, og spiller for så vidt også på mange av de samme styrkene. Mannen bak slår til tider til med svært effektive og deprimerende temaer som utmerker prosjektet blant de mange tilsvarende svartmetallforsøkene ute på nettet. I denne omgang er det særlig «fracta» som imponerer meg med sitt mer saktegående preg, iskalde mollnedganger og illevarslende synth-effekter. Åpningen «döda mig II» henter mye av sin styrke i den forvrengte og kjente vokalen, men lar en akkordrekke som – på tross av et helt rått akkordskifte – ikke fanger meg helt dominere komposisjonen. «helt alene» følger på sin side opp kvaliteten til «fracta» med flotte, omtåkede melodier.

Avslutningen til EP’en i seg selv er imidlertid et lite mysterium, der to spor på henholdsvis 19 og 23 sekunder runder av utgivelsen med underlige lydeffekter og bråk. Bråk og effekter har jeg i utgangspunktet lite imot, faktisk er dette noe det ville vært kult om esben utbroderte litt mer i fremtidige prosjekter – nettopp derfor er det litt rart når disse sporene ender opp litt isolerte og avstumpede i avslutningssegmentet på ‘SOLITUDO’, som ellers byr på mye av de positive sidene vi har hørt tidligere fra esben.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Mortemia – «Devastation Bound»

Når vi nå har ankommet midtveispunktet i Morten Velands utrulling av Mortemias andreplate har prosjektets natur virkelig begynt å komme i fokus. At ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ utarter seg mer som en samling singler enn en klassisk plateopplevelse vil neppe oppfattes som noe negativt blant musikerens mange fans, ettersom det er innenfor låtformatet Veland har utmerket seg mest over årenes løp. På platas femte singel har han med seg Melissa Bonny (Ad Infinitum), nok en stjerne i boka som rommer listen over mannens høyst vel-selekterte gjestevokalister.

«Devastation Bound» er like eventyr-aktig og minst like pop-metallisk som noe annet nummer fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ vi har hørt så langt. Tunge gitarer og glitrende orkestrering utgjør et effektivt underlag for Veland og Bonnys vekslende vokalbidrag, hvor spesielt sistnevnte gjør en utmerket jobb på det fengende refrenget. Det skal sies at jeg ikke lot meg overbevise like enkelt av denne låta som av prosjektets tidligere låter – kanskje på grunn av det litt uelegante breakdownet som åpner låtas midt-seksjon, kanskje på grunn av at den pop-metalliske vinklingen ikke oppleves som like uanstrengt som vanlig. Jeg lot meg likevel overbevise til slutt, og «Devastation Bound» er dermed nok en symfonisk metall-perle levert av Veland og hans armé av gjestevokalister – om kanskje ikke den mest blank-polerte av prosjektets fem perler til nå.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dold Vorde Ens Navn – «Syke hjerter«

Etter det jeg synes var en litt skuffende første singel, begynner ting virkelig å love godt for Dold Vorde Ens Navn (DVEN) kommende plate ‘Mørkere’ som kommer om en måned. Singel nummer to, «Er det måneskinn», viste noen interessante symfoniske elementer, og den nye låta «Syke hjerter» klarer også å imponere.

Utgangspunktet for låta er friskt, rått og enkelt, der en ukomplisert og taktfast trommerytme legger grunnen for det trege, klare og nærmest doom metal-aktige hovedriffet. Med vokalen over, som er forbausende tydelig til svartmetall å være og nesten er litt vel høy og klar, kan låtas innledende seksjoner minne mye om øyeblikk både på Satyricons ‘Deep Calleth Upon Deep’ og Ulvehyrdes ‘Englemakersken’. Det har samtidig en viss egenart, og denne egenarten styrkes nok også av det Ulver– og Opeth-aktige midtpartiet der vakre akustiske gitarer og sørgmodig clean-vokal får hjelp av symfoniske innskudd til å nå et virkelig flott klimaks. Når hovedtemaet deretter vender tilbake og synker ned i en akustisk versjon av seg selv, er det dermed snakk om en solid låt fra DVEN som får meg til å glede meg til den fulle albumopplevelsen – all den tid dette ikke er direkte overveldende saker.

Skrevet av Alexander Lange

Kite – «Currents»

Andre singel fra den kommende skiva til sludge-bandet Kite står og spinner hjula i den samme emosjonelle søla som sin forgjenger. Dundrende sludge-riff og spenningsfylte pusterom skaper vekslende dynamikk i kjent post-stil, og de hardcore-lenende skrikene til Ronny Flissundet krysser av det siste kriteriet som må til for gi gruppen status som sludge-utøvere av rang. Låtas fem minutter bygger seg opp til et desperat klimaks, et rensende instrumental- og vokalutbrudd som ebber ut i et skingrende og ensomt postludium.

Sludgens nødvendige tyngde og tragiske atmosfære er nok en gang på plass på «Currents», men produksjonen mangler fortsatt en viss dybde og presisjon for å virkelig konkurrere med sjangerens tungvektere i 2021. Det er likevel snakk om kompetent og effektiv sludge, hvilket naturligvis må forventes når man har med medlemmer av band som Sâver og Tombstones og gjøre – to band som på hvert sitt hvis har mestret musikkens lave frekvenser. «Currents» er en nedstemt og vektig affære, som et rustent og forlatt tankskip som ligger og dupper i svart hav.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Avertia – «Triumphant Gleam»

Det melodiske svartmetallbandet Avertia har tydeligvis vansker med å legge fra seg instrumentene og ta seg en velfortjent pause – selv etter å ha levert en av årets sterkeste norske svartmetallutgivelser i ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’. I bandets Spotify-bio står det nemlig at Vestlands-bandet er i full sving med sin neste skive, et prospekt som for min egen del får blodet til å bruse av forventning. Om Avertia ikke makter å ta seg en fullstendig ferie fra bandvirksomheten, så klarer de i alle fall å senke skuldrene og ha det litt moro, hvilket har resultert i et cover av Darkthrones «Triumphant Gleam» fra ‘Panzerfaust’.

«Triumphant Gleam» er en langt mer aggressiv og direkte låt enn noe av materialet som ga ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ sin lengselsfulle melodikk, og dermed er det også en effektiv ganerenser. Primitive og muskulære riff deler plass med byksende og punk-påvirkede fartsmetall-riff, og resultatet er en effektiv adrenalin-injeksjon, om kanskje ikke så fryktelig spektakulært. Produksjonen er temmelig tørr og moderne, og klarer dermed ikke å beholde den maniske råskapen som går som en djevel gjennom originalen. Avertias versjon av «Triumphant Gleam» utgjør en underholdende digresjon, men nærmer seg på ingen måte den glitrende tinden av melodisk svartmetall de trollbandt oss med tidligere i år.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Navian – «Apricity»

Navian er et instrumentalband med beina plantet i den moderne progmetallen, og har nå sluppet tredjesingelen «Apricity» fra deres kommende debutalbum ‘Cosmos’. Her får vi fra begynnelsen servert en salig blanding av kreative gitarleads, elektroniske elementer og bakenforliggende synther som sender assossiasjoner til djent-band som Periphery, men der innslagene av spretne, mørke gitartoner minner vel så mye om spenstighetene til Polyphia. Bandet drar lytteren gjennom flere lag og seksjoner på de fem minuttene låta varer, og krydrer det også med noen melankolske og roligere gitarpartier som kan minne om et eller annet John Petrucci-påfunn. Med det evner Navian å sprøyte inn mange kule og egentlig også ganske lett fordøyelige prog-elementer i en nokså tettpakket låt, selv om jeg definitivt savner mer originalitet og egenart og «Luna» nok fortsatt troner som bandets beste singel i denne omgang. Det er musikerprestasjonene som står igjen som det aller mest imponerende – for ikke å snakke om den flotte, avsluttende oppbygningen i låta.

Skrevet av Alexander Lange

Lysjakt – «Sonic the Hedgehog 3: Boss Act 2»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Til slutt har vi nok et kuriosa levert av en av årets sterkest album-debutanter, nemlig Lysjakt sitt metallcover av «Sonic the Hedgehog 3: Boss Act 2». Coveret er som de fleste spillmusikk-covere i metallisk stil både bombastisk, corny og gledesspredende som fy, så ta deg en lytt dersom du trenger en skikkelig energi-boost underveis i en ellers traust arbeidsdag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Gaahls WYRD – The Humming Mountain

Gaahls Wyrd announce new mini-album 'The Humming Mountain' (stream a track) — Ute nå via Indie Recordings

Et av prosjektene til svartmetallegende og tidligere Gorgoroth-vokalist Gaahl, Gaahls WYRD, har begynt å varme opp til lanseringen av EP’en ‘The Humming Mountain’ med tittellåta derfra. Sporet fra bandets første og fortsatt eneste plate, ‘Gastir – Ghosts Invited’ fra 2019, er nok ikke helt forlatt her, der man utvilsomt fikk servert svartmetall, men der Gaahls clean-vokal og en åpenbar vekt på atmosfære gjorde det noe mer lavmælt og flerdimensjonalt enn det meste innenfor sjangeren – all den tid denne plata nok hadde litt å gå på kvalitetsmessig.

«The Humming Mountain» drar imidlertid lytteren enda lenger inn i Gaahls WYRD atmosfæriske tåke og lander som en mektig og egentlig ganske post-metal-aktig låt. Trommene er svevende, også når doble basspedaler leverer noe tyngde, og gitarene ligger minimalistisk til der dype akkorder klimpres standhaftig og monotont gjennom låta – i midten får de også noen flotte effekter over seg. Det er en tilnærming jeg i utgangspunktet har mye sansen for, men låta blir nok samtidig en smule blass og ensformig. Det kommer nok litt av Gaahls vokal, som blir litt for enkel og lite distinkt, men har nok mest å gjøre med at helheten mangler en retning og noen detaljer som nok også ville løftet det i prosjektets ånd. Likevel er det definitivt en nokså god låt, særlig for de som søker de mer stemningsfulle og tålmodige hjørnene i svartmetallens ekspanderende univers.

Skrevet av Alexander Lange

Shining – Slaughter

Slaughter - song by Shining | Spotify — Ute nå via Spinefarm / Universal

Kanskje skal Shining snart få konkurrere med Ulver om å være det mest uforutsigbare norske prosjektet som på et eller annet tidspunkt har vært innom den norske metallscenen. Etter en mer eller mindre rendyrket jazz-oppstart tok bandet, med Jørgen Munkeby i spissen, metall-Norge med storm med jazzmetallen på ‘Blackjazz’ og ‘One One One’ i 2010 og 2013. Bandet nærmet seg deretter litt mer kontroversiell alt-metall på ‘Animal’, før de nå på sine to siste singler – og på sitt kommende album – tøyer strikken desto lenger med virkelig poppa og EDM-preget metall. Og det med et slags viking-tema om det hele(!).

«Slaughter» er siste låt ut og etterlater liten tvil om hvilken retning Munkeby og co. går i. Dette er mer pop-låt enn metall-låt, og min egen lytteropplevelse havnet i et morsomt sammentreff med gjennomlyttingen av det nye albumet til Poppy, som kanskje er artisten Shining er nærmest her – om noen. Lytteren blir uansett introdusert på vennlig vis med melankolske piano-tangenter og vokalmelodier før det eskalerer til et eksplosivt refrengtema der mørke og nesten djent-aktige gitarer høres i bakgrunnen. Munkebys vokal synes jeg får en ganske uheldig overtenning i refrenget, og øvrige melodiklisjeer lar seg nok ikke helt rettferdiggjøre av Shinings tilnærming og produksjon. Metallbloggen Metallurgi tillater seg imidlertid å være så forutsigbar som å la seg imponere mest av det tydeligste metallinnslaget i låta, som kommer på slutten i form av noen helt uminnelig tunge gitarer. Selv om helheten i «Slaughter» likevel ikke imponerte meg helt stort, skal det også sies at det er en morsom retning Shining går i, og bandet skal ha for å gå uredd i nye retninger.

Skrevet av Alexander Lange

Funeral – Ånd

Funeral - Praesentialis in Aeternum — Ute nå via Season of Mist

Norges kanskje største navn innenfor doom-metall, Funeral, våkner til live igjen(…) med sitt første album på hele ni år i desember. Første singel ut, «Ånd», er med sine åtte minutter en stor og tung gjenintroduksjon og en ambisiøs smakebit, og viderefører for så vidt det grunnleggende musikalske uttrykket bandet utforsket på ‘As the Light Does the Shadow’ i 2012. Her er det nemlig først og fremst snakk om melodisk og gotisk doom-metall, da fremfor funeral doom’en bandet var tidlig ute med å leke seg med på 1990-tallet. Uttrykket er imidlertid hakket mer variert og produksjonen mer raffinert, en del personell er blitt skiftet ut og låtteksten er på norsk. På toppen av det hele er stemmen til Borknagars Lars A. Nedland å høre på denne låta.

Det er nok den høye produksjonsverdien som er den største styrken til «Ånd». Vokalen ligger muligens litt lengt fremme, men bandet gjør ellers jobben usedvanlig godt særlig med gitarene som leverer all tyngden og storslagenheten man trenger i musikk som dette. De symfoniske elementene på hver ende av låta er også et spenstig påfunn som gjør seg godt i lydbildet og tilføyer variasjon. Låtskrivingsmessig synes jeg låta har noen flere ulemper, da særlig med blikk på noen litt vel typiske og ensformige doom-melodier og en låtstruktur som jeg nok synes kunne hatt godt av en oppstrammer – til syvende og sist virker det som om Funeral stapper inn litt vel mange deler og repetisjoner uten at de føles helt nødvendige og rettferdiggjorte. Likevel får Funeral mellom to- og seks-minuttersmerket på denne låta, som tross alt er størsteparten av den, til en virkelig god og meningsfull flyt som jeg håper blir mer gjennomgående på plata som vi allerede vet kommer til å bestå av virkelig store doom-metallåter.

Skrevet av Alexander Lange

Sarke – Beheading of the Sircus Director

SARKE ANNOUNCE NEW ALBUM "ALLSIGHR" - Soulseller Records — Ute nå via Soulseller Records

Den første singelen fra Sarkes kommende plate ‘Allsighr’, «Bleak Reflections», hadde jeg litt blandede følelser rundt – særlig fordi det var en litt underlig strukturert låt. Derfor er det gledelig å kunne melde om at den nye singelen «Beheading of the Sircus Director» ikke bare skilter med en langt mer spenstig tittel, men også fremstår som en langt mer fokusert sak.

Med det glimter riktignok også mye av det man kunne tenkt seg av dristigheter med sitt fravær, men «Beheading the Sircus Director» fremstår like fullt som en låt der Sarke får til det de prøver på. Låta er i bandets ånd en sann tradmetall-låt med litt ekstremmetallkrydder som kommer med Nocturno Cultos vokal, og åpner og sirkler rundt noen enkle, saftige og effektive stoner-aktige riff. Blant øvrige høydepunkter finner vi en nydelig, progga synth som ligger over det storslåtte refrenget. «Beheading the Sircus Director» er med det ingen låt som blåser meg av banen på noen som helst måte, men gjør jobben i form av å være en solid Sarke-låt.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: ILLT – Urhat

ILLT - Urhat - Metal Epidemic — Ute nå via Indie Recordings

Debutplata til ILLT, ‘Urhat’, henter mye av sin styrke i det at den fremstår genuint lidenskapelig. Mannen bak, Roy Westad, har, med spillehjelp fra musikere med erfaring blant annet fra Megadeth og Nile, ikke kokt opp noe som i spesielt nevneverdig grad bidrar med så mye nytt innenfor ekstremmetallens rammer. Men med et bredt repertoar av virkemidler fra en stor bukett av undersjangre, en utrettelig energi og flere blinkskudd kan han med ‘Urhat’ virkelig skryte på seg å ha skapt et solid metallhåndverk. Det er den typen plate der artisten lykkes svært godt med det vedkommende med all sannsynlighet prøver på både låtskriver- og produksjonsmessig. Det gjør ikke ‘Urhat’ til en perfekt plate, men snarere til noe som er en høyst prisverdig og underholdende affære å pløye seg gjennom.

‘Urhat’ kunne sikkert vært en slags eksamensoppgave for moderne ekstremmetallnerder gjennom at man stadig får inntrykk av at man kan fundere over inspirasjonskilder for musikken i ethvert lille bruddstykke av den. ILLTs uttrykk kan nok generelt sies å være en slags thrashmetallsk pendel som svinger mellom et preg av svartmetall med moderne produksjonsdrakt og melodiske og svenske innslag av death metal – da i en nokså progressiv form og med visse metalcore-elementer, særlig i vokalsegmentet. På tross av enkelte pusterom går det meste i en rasende fart, noe som gjør at særlig svartmetalldelene sender assossiasjoner til noe sånt som Anaal Nathraakh mens substansen kanskje ligger nærmere et Dimmu Borgir uten symfonisk staffasje eller Behemoths argeste påfunn.

Man kastes sånn sett ganske rett ut i det også med de to låtene «Milennial Judas» og «Sons of the Northern Lights», der man etter en lumsk, smått dissonant og likevel ganske storslått svartmetallintro i førstnevnte ganske raskt får et inntrykk av bredden i ILLTs musikk. På syv minutter kommer ILLT seg gjennom voldsomt mange riff og vendinger i et nærmest kontinuerlig tråkk på gasspedalen før «Sons of the Northern Lights» etterpå – i ganske tilsvarende stil – sper på med noen av albumets sterkeste melodier.

Selv om mesteparten av albumet består av enorm fart og spenning synes jeg ILLT kommer aller best ut av mid-tempo-delene Westad har klart å rydde plass til. Smaken på disse kommer allerede i åpningen, men får nok utfolde seg mest i «Scythian King» der versriffet er som noen av Dimmu Borgirs feteste og i mine øyne bidrar mye til at dette sannsynligvis er albumets sterkeste låt. Så skal det sies at albumets mest heseblesende partier tilføyer mye av den energien som gjør ‘Urhat’ så appellerende, men at ILLT nok også leker litt med ilden når dette er så dominerende i de egentlig ganske så progressive låtstrukturene som kunne hatt vel så mye godt av litt tålmodighet. Det synes jeg imidlertid ILLT er mer inne på i siste låt ut som passende nok er kalt «The End of All Things», som også blir en ganske atmosfærisk annerledeslåt med sine litt Behemothske gitarmelodier. Den mer Metallica-aktige thrash-metallen som får sitt utløp på «Every Tree a Gallow» er også et friskt pust i så måte etter den voldsomme «Blood of the Unbeliever».

Så er jeg nok litt mett på musikken når plata er ferdig etter bare 36 minutter. Man kan nok også innvende at produksjonen er litt vel finslipt og komprimert og at de lengste låtstrukturene blir i overkant fullstappede. Men ‘Urhat’ er først og fremst en svært underholdende og vellaget ekstremmetallplate, og den holder et høyt, profesjonelt nivå mens musikkens voldsomme energi ikke etterlater noen tvil om at det ligger mye iver og lidenskap bak.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Doedsvangr – «Black Dragon Phoenix»

I min anmeldelse av «As the Rivers Bleed Their Blessings», den første singelen fra Doedsvangrs kommende plate ‘Serpents ov Old’, omtalte jeg låta som et «utrettelig, fremrykkende flammehav». Denne beskrivelsen ser ut til å kunne treffe den kommende plata i sin helhet, ettersom andresingelen «Black Dragon Phoenix» er minst like intens og kvelende som sin forgjenger. De samme enorme dimensjonene fra «As the Rivers…» er videreført via de tårnende gitarakkordene til Shatraug (Sargeist) og BST (The Order of Apollyon), men denne gangen filtrert gjennom en noe mer subtil prisme.

Noe som ikke er subtilt, er det nesten krigsmetalliske og Of Feather and Bone-aktige riffet som kommer glefsende ut av dypet ved låtas start. Trymske stormer piskes opp av trommis Anti-Christian, hvis trommespor utgjør grunnvollen resten av instrumentalene ble reist på i etterkant. Med denne prosessen i bakhodet er det nesten merkelig at trommesporene er så lite ekstra som de er, men det rytmiske skiftet som forekommer i låtas refreng(?) vitner om at skriveprosessen har sitt utgangspunkt i Anti-Christians rytmiske sensibiliteter.

Gjennom sin homogene miks av halsbrekkende aggresjon og symfoniske størrelse kan soundet til Doedsvangr i 2021 minne om et skjæringspunkt mellom midtperioden til Immortal og Emperors ‘Anthems to the Welkin at Dusk’, dersom man ønsker å se på prosjektet gjennom en norsk linse selvsagt. Det er nemlig kraftige impulser fra den videre, internasjonale svartmetallscenen å spore på «Black Dragon Phoenix», kokt sammen til et særegen og karakteristisk brygg av Doedsvangrs eminente medlemsrekke. ‘Serpents ov Old’ kommer unektelig til å bli en av årets store hendelser innenfor norsk-relatert svartmetall, et faktum «Black Dragon Phoenix» understreker ved å gi oss fem av årets mest inntrykksfulle minutter med ekstremmusikk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Addiktio – «North«

Ingen beskrivelse er tilgjengelig. — Ute nå via Indie Recordings

«North» er singel nummer tre i opptakten til oppfølgeren til Addiktios debutalbum ‘Verraton’ fra 2018. Addiktio er en instrumental prog-trio som også beveger seg i andre musikalske landskap enn det rent metallske, og man får servert smakfulle innslag av både klassiske rocke-uttrykk og spenstige jazz-elementer i musikken. Bandets ganske profesjonelle sound følger nok ganske naturlig av de tre musikernes tidligere eskapader med flere kjente norske musikere – blant annet med Jørgen Munkeby i Shining.

«North» er en lett fordøyelig jam-aktig sak på fem minutter, og har et melodisk teft som blant annet sender ganske øyeblikkelige assossiasjoner til mye av Opeths nyere, progga materiale. Kulest blir det mot slutten av låta, når bassen fuzzes ordentlig opp og bandet med det også drar lytteren gjennom underholdende synkoper og andre rytmiske triks som piffer opp den i utgangspunktet ganske lettbeinte komposisjonen. «North» er nok ikke spesielt oppsiktsvekkende, men Addiktio lykkes sånn sett likevel med å gjøre låta minneverdig nok til at man må tro plata blir en interessant affære.

Skrevet av Alexander Lange

Sundrowned – «Levitating«

Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig. — Ute nå via Fysisk Format

Post-metal-bandet Sundrowned har sluppet låta «Levitating». Det skjer i anledning av at det er tre måneder siden bandet slapp plata ‘Become Ethereal’, og er etter alt å dømme et resultat av den samme produksjonsprosessen som plata. Det signaliseres i og for seg tydelig nok av coveret, der blå, luftig abstraksjon blir en treffende innpakning for musikken.

Sundrowneds musikk beskrives nok best slik plateselskapet Fysisk Format gjør, som tidligere har sammenlignet bandet med Alcest og Rosetta. For meg hørtes Sundrowneds debutalbum sannelig ut som en krysning mellom førstnevntes vakre og lettbente shoegaze-metall og sistnevntes tålmodige postmetall, og attpåtil kan det nesten høres ut som Rosetta-vokalistens røst har sneket seg inn. En tilsvarende beskrivelse er også beskrivende for «Levitating».

Da jeg omtalte ‘Become Ethereal’ i sommer, uttrykte jeg begeistring for mange av grepene – og ikke minst atmosfæren – Sundrowned manet frem på plata. Så var det også slik at jeg syntes musikken til tider ble i overkant ensformig og noe tannløs, og at metal-elementene druknet litt i ambient-preget. Problemstillingen melder seg for så vidt også – ikke helt overraskende – på «Levitating», men også på en måte som frembringer litt mer ettertanke hos undertegnede. Det er nok et poeng at Sundrowned er litt vel forsiktige med produksjonen, der vakre, men ganske lavmælte gitarer, drives litt statisk fremover av et mer aktivt trommespill i bunn. Mot slutten, når låta på sett og vis eksploderer (litt forsiktig) i et klimaks, får plutselig bassen litt ekstra fuzz og kraft, og flere slike grep og dristigheter mener jeg hadde løftet bandets musikk til det litt mer spennende. Når jeg snakker om et ambient-preg merker jeg likevel at dette ikke nødvendigvis må være så negativt. «Levitating» frembringer noen av mer melankolske og dystre stemningene jeg har hørt fra Sundrowned, og selv om det et eller annet sted i midtpartiet blir litt vel repetativt, er bandet i denne låta – som ved mange andre anledninger – gode på å tyne gripende stemningsbilder og virkelig gi musikken en fin karakter. Derfor holder jeg ved at Sundrowned er et virkelig interessant metal-band her til lands.

Skrevet av Alexander Lange

Odrijk feat. Beis7 – «Svartsynt»

Odrijk er et enmannsband som i sin Spotify-bio omtaler seg selv som «True Norwegian Noise Metal». På sin andre singel «Svartsynt» utarter noise-elementet seg i form av industrielle effekter, samt en utleverende og uhemmet intensitet som ved første gjennomlytt kan oppfattes som noe hektisk og kaotisk. Etter flere lytt samler derimot den rasende skyen av metallisk støv seg til noe mer konkret og direkte – en desperat og depressiv tirade som bruker core-sjangrenes skamløse tyngde til å hamre sitt dystre budskap inn i lytterens skalle.

Som en motvekt til de core-lenende aspektene finner vi også noen massive gitarvegger, orkestrale synther og lyse, svartmetall-aktige akkorder som til sammen gir låta en nesten symfonisk metall-kant. Dette forsterkes av de elektroniske pulsende som summer over låtas avsluttende breakdown, et særegent element jeg skulle ønske kom tydeligere frem i miksen. Det er likevel groove-tung core som ender opp med å komme seirende ut av den sjangermessige knivingen, der den avgjørende faktoren må sies å være det brutale, Code Orange-aktige sammenbruddet rundt låtas midtpunkt.

Den milde skepsisen jeg opplevde på mine tidlige gjennomlyttinger måtte tidlig vike for en voksende forståelse av Odrijks uttrykksmessige potensiale. Ja – enkelte av overgangene i første halvdel oppleves som litt rotete, og den konfronterende intensiteten til Beis7s (Villmark) vokal kan bli litt utmattende i lengden. Likevel bidrar det sistnevnte til at låta gjør følelsesmessig inntrykk, og kombinert med gitarene og trommenes presise sleggeslag er sluttresultatet temmelig interessant og rått. To låter inn i sin unge levetid demonstrerer Odrijk allerede et solid arsenal av verktøy og egenskaper, så jeg håper at prosjektet vil være aktivt lenge nok til å realisere det særegne soundet som ligger og ulmer i «Svartsynt»s indre. Anbefales fans av moderne, intens og core-agnostisk støymetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Blodkvalt – «Stench / Rotting Flesh«

De to låtene Blodkvalt slapp i en liten bunt forrige uke, «Stench» og «Rotting Flesh», er ordentlig stygge saker, og hemningsløs råskap og styggedom er også det som gjør det så kult. Dette er i grunnen noe av det nærmeste jeg har hørt et band være vibbene på Mayhems ‘Deathcrush’ på en god stund. Her får man servert enkle og ganske thrasha gitarriff som løper mer eller mindre løpsk, og viktigst av alt får en hylende, voldsom vokal forpeste det upolerte lydbildet. Dette er en type svartmetall som viser sjangerens forskrudde slektskap til punken samtidig som at det ikke etterlater noen tvil om at det også er noe helt annet.

De to låtene er også to litt ulike dyr. «Stench», som ble sluppet i juni, er nok hakket mer konvensjonell rent strukturmessig, og lar en liten, ukomplisert bukett med riff dundre i tur og orden mens trommer og vokal tilføyer det mest kaotiske elementet. «Rotting Flesh» er for meg en enda litt mer fascinerende sak, der den åpner med noen ordentlig skitne og nesten doom-aktige fuzz-gitarer og deretter lar det nærmest banale riffmotivet legge grunnlaget for resten av låta – da med noen fete rytmiske variasjoner og en frenetisk gitarsolo over, blant annet. Alt sammen tar ikke en gang syv minutter å komme seg gjennom, og anbefales for alle som har sansen for litt skruppelløs svartmetall.

Skrevet av Alexander LAnge

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Diskord – «The Endless Spiral»

Ute nå via Transcending Obscurity Records

Diskords tredje singel fra deres kommende utgivelse ‘Degenerations’ åpner med øregangs-tirrende streng-skraping, som skroget til en gedigen tanker mot havbunnen. Alarmerende dissonanser og mekaniske hugg smyger seg etter hvert inn i lydbildet, støttet oppunder av en basslinje som ikke hadde følt seg ubekvem på en brutalistisk støyrock-plate. Kroppstunge og organiske trommer leder oss gjennom en serie med kantete dødsmetall-korridorer, samtlige dekket fra tak til gulv med tepper av skingrende ekstrem-psykedelia. Er det forresten strykere jeg hører?

Å høre på den tekniske, eksperimentelle dødsmetallen til Diskord er litt som å sitte i en støvete kjeller og lure på om du har feildosert mens kaldsvetten renner. Til tross for at det basale uttrykket inneholder tydelige og lett gjenkjennelige elementer fra klassiske, ekstreme stilarter er det hele satt sammen på en måte som fremstår som svært ubundet og forankret. Enkeltelementene reagerer som stoffer i et reagensrør, og strukturen som følger er på en og samme tid organisk, livaktig og en smule urovekkende. Om jeg skulle forsøke å oppsummere opplevelsen i en eneste setning, ville jeg sagt at Diskord er som at Atheist vokste opp på gata utenfor et kunstgalleri. Abstrakte kunstmalerier som albumcover blander seg med et uttrykk som til tross for sin tekniske fremtoning også er primitivt og brutalt, en likning det ikke er mange andre enn Diskord som makter å balansere. Singel nummer tre fra ‘Degenerations’ er altså blinkskudd nummer tre av tre mulige, så det er bare å opprettholde forventningene som ble vekket av «Bionic Tomb Eternal» og «Abnegations» tidligere i vår.

Skrevet av Fredrik Schjerve

ILLT – Millennial Judas

Roy Westads ILLT imponerte meg for en to måneders tid siden med singelen «Sons of the Northern Lights», og «Millennial Judas» tar opp tråden etter denne i det som til nå har vært en lang og voldsom opptakt til prosjektets debutplate ‘Urhat’. Nå er faktisk alle låter unntatt to sluppet, og med det er nok også ILLTs musikalske uttrykk for lengst etablert; her er det snakk om en smeltedigel av ulike elementer innenfor ekstrem-metallen plassert innenfor lange og nokså komplekse låtstrukturer.

ILLT befinner seg i mine ører først og fremst i skjæringspunktet mellom svartmetall, thrash metal og progressiv metall. Med sin hypermoderne produksjon og hyperaktive uttrykk finner jeg også likheter med grind- og industrial-elementene som finnes i musikken til for eksempel Anaal Nathrakh. Dette er nok også en treffende beskrivelse for «Millennial Judas», der man etter en lang og rolig, men ganske svartmetallaktig intro kastes inn i en virvelvind av heseblesende riff. Riffene står støtt både sammen og på egne ben, og som før evner Westad å håndtere komplekse låtkonstruksjoner godt. På «Millennial Judas» irriterer jeg meg imidlertid noe over den ganske komprimerte og hardcore-aktige vokalen – en type vokal jeg heller ikke synes gjør seg like godt over musikken som ellers. Kanskje er det et bilde på risikoen som ligger i å mikse og trikse med mange ulike typer undersjangre av metall. Like fullt er det dette, mer enn nyvinninger i seg selv, som er det mest interessante med Westads prosjekt.

Skrevet av Alexander Lange

Conception – Cry (live)

Hardrock-bandet Conception har som første steg i en crowdfunding-kampanje sluppet en live-versjon av låta «Cry» – en låt som, så vidt jeg har forstått, ikke er sluppet før. Dette er en habil liten sak på drøye seks minutter som nok først og fremst vil treffe fansen av bandet, og som i mine øyne ikke kan beskrives som verken uinspirert eller spesielt overveldende. Her bruker bandet de første minuttene på en ganske omhyggelig og god oppbygging til låtas første refreng, og særlig bruken av bassgitaren er her spenstig. Jeg synes imidlertid refrenget, der kompgitaren ligger ganske lavmælt i høyre øre, mangler litt kraft – særlig i lys av at dette er en live-versjon. I tillegg synes jeg ikke gitarsoloen mot slutten er spennende nok til at jeg unngår å føle at låta går litt på tomgang uten mye mål og mening etter hvert. «Cry» er nok imidlertid bra kost for de som allerede er investert i Conceptions progressive hardrock-univers.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Nordjevel – Fenriir

Nordjevel er nok ikke så langt unna det man kan kalle en slags supergruppe innenfor norsk og nordisk svartmetall, der frontfigur Doedsadmiral leder an en gjeng musikere med erfaring fra band som Dark Funeral, Zyklon, Myrkskog og Vredehammer. Sånn sett har det kanskje heller ikke vært så overraskende at Nordjevels utgivelser har signalisert en høy respekt og forståelse for sjangeren og sånn sett også har vært av høy kvalitet. Denne nye EP’en, ‘Fenriir’, er intet unntak i så måte, og på tross av sitt korte format er det nok også snakk om noe av Nordjevels virkelig beste materialet så langt.

EP’en åpner med tittellåta, som også var den første singelen vi fikk høre herfra. Dette er en låt jeg har likt svært godt allerede første gangen jeg hørte den, men som like fullt har vokst på meg. Den åpner strålende med dissonante akkorder og rå, mørke og raske gitarmelodier i versene, men det beste ved låta er nok hvordan Nordjevel også klarer å spe på med et mektig, folkemetallsk bridge-parti og en sterk, melodisk avslutning på det hele. Sånn sett får man allerede her en smak på det aller meste bandet drar oss gjennom på de neste låtene.

Låt nummer to, «Gnawing the Bones», er EP’ens sinteste, raskeste og mest avanserte låt. Her kommer det kanskje først og fremst frem hvor godt og sentralt gitararbeidet er på ‘Fenriir’; riffene går så fort og er så avanserte at prestasjonen nesten minner litt om en av et teknisk death metal-band, men så er det heller aldri noen tvil om at Nordjevel spiller svartmetall – dette er ondesaker og minner nok egentlig enda mer om band som 1349 og Gorgoroth. Favorittøyeblikket mitt er når blendende mollakkorder kommer fykende som kniver – det hele føles litt som et Mayhem på steroider.

EP’en strekker seg deretter videre til «Rovdyr», der det heseblesende tempoet senkes ned et hakk og det melodiske igjen får tre litt mer frem i lyset. Dette gjøres også på utmerket vis, og denne låta er sånn sett også et høydepunkt på plata. Jeg synes imidlertid ‘Fenriir’ taper seg litt mot slutten da «Fallen Angel» ikke bringer med seg så mye nytt og spennende og jeg heller ikke ser det helt store med live-versjonen av «Det Ror og Ror». ‘Fenriir’ er likevel i alt en usedvanlig solid og profesjonell svartmetallplate, som kanskje først og fremst er en vaskeekte svartmetallutgivelse, men som er såpass godt gjennomført at det likevel får mye egenart og egenverdi.

Skrevet av Alexander Lange

Marius Danielsen – Legend of Valley Doom, Part 3

Fra låtenes spede begynnelse som ideer og fragmenter på tidlig 2000-tall, til innspillingsprosessen som satte ham i kontakt med sjangerens legender og oppkomlinger i senere år; Marius Danielsens realisering av eget powermetall-univers har vært en gledelig historie om hvordan hårete mål kan oppnås dersom arbeidsviljen og besluttsomheten er stor nok. The Legend of Valley Doom-prosjektet virket nok i overkant ambisiøst til og begynne med, – med et tredelt plott som henter rikelig med inspirasjon fra fantasy-sjangerens største bautaer, og et uttrykk som søker etter å samle hele den europeiske powermetall-tradisjonen under et og samme tak – men nå sitter vi her altså med tredje og siste utgivelse, og dermed et fiks ferdig verk.

I sagaens siste kapittel må «Krigerkongen» og hans karakterfulle følgesvenner samle syv eldgamle, magiske gjenstander for å ha en sjans i den avgjørende kampen mot mørkets herre og hans vemmelige undersåtter. Noe nevneverdig vekt på originalitet har det altså ikke vært under utformingen av Valley Dooms univers, og det samme kan sies å gjelde det musikalske lydbildet. Dette er dog et urimelig punkt å vektlegge dersom man skal evaluere ‘Legend of Valley Doom, Part 3’ på sine egne premisser, ettersom det tross alt er et prosjekt som ikke forsøker å gjøre mer enn å signalisere Danielsens kjærlighet for Fantasy og powermetall. Derfor vil det være mye mer passende å se på platas meritter innenfor sin utvalgte uttrykksform, som er europeisk powermetall i all sin vanvittige, storslåtte prakt.

Platas 70 minutter er fylt av det samme fargesprakende kaoset som har preget sagaens første to kapitler. Marius har for det meste to låtskriver-moduser han veksler mellom: klassisk powermetall med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer, og kraftballader med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer. Dette fokuset på høytsvevende stemmebruk er kanskje ikke så uforståelig når du tar i betraktning den voldsomme mengden vokal-talenter Danielsen har til sin disposisjon, og generelt sett er materialet utformet slik at musikerne får jobbe i den settingen de fungerer som best i. Raphael Mendes får vist sin utrolige, Dickinson-liknende røst over «Bane of Lord Cremortius»s episke musikalske bakteppe, og Herbie Langhans bruker sin røffe stemmekarakter til å fremheve «Deep in the Mountain»s Accept-aktige undertoner.

Selv om det meste funker som det skal på ‘The Legend of Valley Doom, Part 3″ er det ikke til å komme fra at platas lange spilletid åpenbarer aspekter ved prosjektet som kunne vært forbedret. Det er jo for eksempel naturlig for Danielsen å bruke mye krefter på å sørge for at plottet får den plassen i rampelyset den fortjener, men jeg skulle ønske at det musikalske kunne strekke seg litt lengre forbi rollen som støtteapparat. Og i de tilfellene dette faktisk skjer, har det en tendens til å skje i form av en gitarsolo, noe som ikke nødvendigvis tilfredsstiller higenen etter musikalsk drama like godt som et velutformet instrumentalparti kan.

Det er likevel ingen tvil om at Danielsen og hans enorme musiker-bande har oppnådd noe helt spesielt ved å fullføre ‘The Legend of Valley Doom’-trilogien. En overveldende mengde enkeltbidrag har over et tidsrom på flere år blitt omarrangert til en tre og en halv times musikalsk reise gjennom et rikt og livlig fantasy-univers, – en reise med forbløffende jevnt og fint underlag. Man kan ikke annet enn å beundre innsatsen, og håpe på at prosjektet kan inspirere andre individer til å realisere tilsvarende ambisiøse drømmer. Marius Danielsens ‘The Legend of Valley Doom, Part 3’ er et sammensatt og fokusert stykke fortellerkunst, og en plate jeg kan anbefale samtlige som har latt seg sjarmere av powermetallens gledesspredende fargespill.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Phantom Fire – Return of the Goat

Phantom Fire er en duo bestående av Kjartan fra Kraków og «Eld»- som i tillegg til å spille lavslyngt bass i det samme, venerable stoner-bandet som Kjartan – har både Aeternus og Gaahls Wyrd på CV-en. Prosjektet er helt ny-oppstartet, og har dukket opp fra ingensteds med både albumplaner og albumavtale med det fabelaktige undergrunns-plateselskapet Edged Circle Productions i sekken. Phantom Fire ser ut til å være et såkalt «Passion Project», hvor de to musikerne returnerer til uttrykkene som har vært med å forme dem som unge, hvilket i deres tilfelle er speed, thrash og svartmetallens prototypiske førstebølge.

Ved første øyekast er ‘Return of the Goat’ nesten umulig å skille fra musikken den henter sitt basale uttrykk fra. Det enkle EP-coveret er tilfredsstillende likt innpakningen som prydet de formative demoene til sjangerens gamle helter, og når du introduserer ørene dine for musikken på innsiden er det som at du utvikler empatisk øresus i solidaritet med menneskene som levde gjennom denne mytiske epoken førstehånds. Med intensjonen på plass og energi i bøttevis er det ingen tvil om Phantom Fire greier å mane frem periodens flyktige ånd i skremmende detalj; men hva kan de to låtene fortelle oss om hva vi kan forvente på den kommende plata?

Tittelsporet er som forventet en rødglødende sprint gjennom førstebølgens punk-svertede fartsmetall. Gitarene drar til med både huggende powerchords og flerrende strømmer av enkelttoner, og trommene veksler mellom beine rockebeats og mer ekstreme trommeteknikker. Som sagt låter dette farlig nærme originalene, ikke bare som følge av musikkens åpenbare hyllester, men også som følge av den ulmende og organiske miksen. På «Mara» føler Phantom Fire derimot ingen trang til å tviholde på det utslitte lovverket som dikterte «Return of the Goat». Heseblesende strekk av villrådig svartmetall avbrytes av små lommer av ondskapsfullt slentrende bass, og like før låtas sluttpunkt blir vi møtt av et vemodig, harmonisk spill som utfordrer de smått konservative forventningene man ofte har til throwback-utgivelser i 2021.

Det er uansett ingen tvil om hva som er Phantom Fires animerende spiritus på ‘Return of the Goat’. Duoen har tatt et knippe av førstebølgens mest verdsatte elementer og brukt dem til å snekre en eksosspyende, svartmalt og naglekledt doning som kan få øynene til å sprette ut av hodet på den gjengse metall-fan. Det er begrenset hvor mye informasjon det er mulig å hente ut av en to-låts-EP på fem minutter, så det skal bli spennende å se hva slags strukturerPhantom Fire ender opp med å reise på grunnmuren de har støpt på sin debut-utgivelse. Svaret får vi når full-lengderen ‘The Bust of Beelzebub’ kommer ut i September, men innen den tid er det bare å dra på seg en lappete ola-vest og brenne noen dekksmerker i nærmeste parkeringsplass med ‘Return of the Goat’ på anlegget.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Chalice Ablaze – Rites of Abhorrent Redemption

Det smått mystiske svartmetallprosjektet Chalice Ablaze dukket opp fra ingensteds med demoen ‘Beneath Abyssal Graves’ i mars i år, og det følger nå opp denne med EP’en ‘Rites of Abhorrent Redemption’. Det innebærer et dypere dykk ned i prosjektets obskuriteter; ‘Rites of Abhorrent Redemption’ gir med sine drøye 25 minutter et klarere inntrykk av Chalice Ablazes musikalske uttrykk enn den relativt korte demoen, og da er det også snakk om en raffinering av et uttrykk som fascinerer. Musikken til Chalice Ablaze er så obskur, mørk og ugjennomtrengelig at det stadig føles som om den åpner et vindu til et slags evig, fortapt limbo – og den bekmørke visuelle profilen til prosjektet forsterker naturligvis bare dette inntrykket.

Sånn sett er det ikke helt ulikt den klassiske Burzum-inspirerte enmannssvartmetallen vi allerede har så mye av, men samtidig evner Chalice Ablaze i større grad enn mange andre slike prosjekter å få en virkelig håpløs atmosfære ut av musikken. I så måte minner prosjektet meg litt om det kortvarige nord-norske svartmetallprosjektet Selvmord, som på sitt beste fikk til mye av det samme da jeg hørte på det i vintermånedene.

Åpningen «III» er sånn sett også en god introduksjon. Her skjærer lyse, melankolske gitarmelodier seg gjennom en vegg av lavoppløselige gitarer og spinkle og nærmest uhørbare trommer, og over det hele ligger en dyrisk og uhyggelig skrikevokal. Låta føles nærmest som en konstant størrelse der Chalice Ablaze drar oss gjennom de samme motivene om og om igjen – og det er nettopp det som funker så bra.

Videre, på «IV» og «V», introduseres et nytt, sentralt element – nemlig synther. Dette løfter i mine øyne noen komposisjoner jeg synes er litt svakere enn «III», særlig i den nærmest fengende andre halvdelen av «IV», og fanger også oppmerksomheten ved å tilføye noe utover et klassisk dungeon synth-preg. Her er det snakk om synther med et uvanlig forvrengt, syntetisk preg – det er i alle fall sjelden jeg av en svartmetallutgivelse får øyeblikkelige assossiasjoner til hvordan støyprosjektet Prurient utnytter iskalde, ugjestmilde og industrielle synther på flere av sine nyere utgivelser.

Den siste og fjerde låta, «VI», er også, på tross av noen merkelige ulyder innimellom, god, særlig i form av at den gjør flittig bruk av melankolske, sterke gitarmelodier. Denne låta fremstår nærmest litt progressiv der den tar i bruk mange elementer og har flere segmenter, noe som i all hovedsak er positivt, men som også eksponerer utfordringen ved å finne balansen mellom det obskure uttrykket og produksjonen og mer konvensjonelle tilnærming til komposisjon. Både her og ellers snubler Chalice Ablaze litt når akkordrekker og riff ligger i sentrum for lydbildene; produksjonen tjener rett og slett ikke disse delene helt godt. Likevel står kvalitetene ved ‘Rites of Abhorrent Redemption’ seg sterkt ellers, og Chalice Ablaze evner sånn sett også å peke mot en interessant videreutvikling for prosjektet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange