Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Gaahls WYRD – The Humming Mountain

Gaahls Wyrd - The Humming Mountain
Ute nå via Indie Recordings

EP’en ‘The Humming Mountain’, som med sin halvtimes spilletid nesten er som album å regne, er en oppsamling av låter som blant annet ikke skal ha passet helt inn på Gaahls WYRDs debutplate ‘Gastir – Ghosts Invited’. Likevel er det her snakk om en utgivelse som føles enhetlig, og den drar lytteren gjennom lydlandskap som føles vide, atmosfæriske og vakre.

‘The Humming Mountain’ har samtidig noen oppstartsproblemer. Den ni og et halvt minutt lange åpningen «The Seed» vandrer endeløst i enkle, minimalistiske temaer anført av vokal og akustiske gitarer, og selv om den mer folkemusikkinspirerte andredelen av komposisjonen løfter den noe, mangler temaene noe som rettferdiggjør en såpass seig introduksjon. Den påfølgende tittellåta blir imidlertid dermed en effektiv og nesten litt eksplosiv forløsning, der feite og tåkete vrenggitarer løfter musikken fra bakkenivå. Gaahls vokalmelodier er fortsatt nokså uinteressante, men også dette får en interessant vending når den langt raskere, mer brutale og mer svartmetallske «The Dwell» sparkes i gang. Her serveres aggressive og nesten 1349-aktige gitarer i det litt uoversiktlige åpningspartiet før et strålende mid-tempo-parti tar stafettpinnen videre. Her er melodiene og akkordrekkene sterke, og de akkopagneres ikke minst av godt vokalarbeid – både av Gaahl og bakgrunnskorister.

På den påfølgende «Awakening Remains – Before Leaving» blandes i og for seg det man har fått servert på tittellåta og «The Dwell», og manifesterer seg som EP’ens mektigste låt der vi får servert syv minutter med storslåtte og – kanskje litt vel – tålmodige svartmetallriff med tenner. Avslutningssporet «The Sleep» fortoner seg som et litt større mysterium, der den litt retningsløst følger noen av de samme formlene som «The Seed» og svinner hen etter å ha utrettet lite på tre minutter. Den føles i det hele tatt litt som en interlude, og må nok sies å være en skuffende avslutning på ‘The Humming Mountain’ som ellers byr på mange sterke øyeblikk, men som også tidvis går seg vill i egne stemninger.

Skrevet av Alexander Lange

Sarke – Allsighr

SARKE - Allsighr CD (PREORDER) – Katakomben
Ute nå via Soulseller Records

‘Allsighr’ er Sarkes syvende plate siden oppstarten i 2008, da bandet oppsto som et slags soloprosjekt for bassisten i Khold der Darkthrones Nocturno Culto sto for vokalen. Siden har disse to omgitt seg med en rekke medlemmer før dagens kvintett ble et faktum i fjor. Sarkes grunnuttrykk holdes det fortsatt fast ved på denne plata, der svartmetall preges tungt av mer tradisjonelle og rocke-aktige tilnærminger til metallsjangeren. Det er også bandets fremste innsalgspoeng, noen skavanker til tross, på ‘Allsighr’ – særlig når det krydres med litt eksperimentelle vendinger.

‘Allsighr’ halter nemlig tidvis når gitarene og riffene ligger usminket i front, da de i seg selv noen ganger kan fremstå litt platte og uinspirerte. Dette gjelder nok særlig åpningslåta «Bleak Reflections» og de to avsluttende sporene, der førstnevnte også preges av en litt merkelig låtstruktur som riktignok også reddes litt inn av en flott avslutning. Bedre temaer og riff dukker opp på låtene «Grim Awakening», som er platas desidert mest fengende sak, og «Beheading of the Sircus Director», men platas virkelige styrker ligger i «Funeral Fire», tittellåta og «Glacial Casket» der Sarke sper på med en bukett med lydeffekter. Synthene som får forville seg over det kraftfulle hovedtemaet og de beinharde skarptrommeslagene i «Funeral Fire» er et uhyre smakfullt tillegg i produksjonen, og denne låta går i en smått fryktinngytende og atmosfærisk enhet med tittellåta som kommer som en sømløs forlengelse.  «Glacial Casket» er på sin side enda litt dystrere, og her hjelper effektiv korvokal og en djevelsk romklang over gitarene til å male et håpløst lydbilde.

Det er når de i utgangspunktet enkle gitarriffene komplementeres med slike effekter Sarke er på sitt mest unike og fremoverlente – et tilsvarende grep finner man også i noen merkelige, perkussive effekter i hovedtemaet på «Through the Thorns» som ellers er en flott, svartmetallsk produksjon. Det samme kan nok også sies om helheten i ‘Allsighr’, selv om noen låter – og spesielt avslutningssegmentet – ikke når potensialet helt og ender opp litt forglemmelig.

Skrevet av Alexander Lange

Unisex – Unholy Moly

Unisex - Unholy Moly
Usignert, ute på strømmetjenester

Det meste bandet Unisex har kommunisert ut til omverdenen i form av både lyd, tekst og bilder vitner om et band som ikke tar seg selv så alt for seriøst – kanskje er også denne påpekningen et aldri så lite understatement. Facebook-siden er fylt med ironiske krumspring, bandmedlemmene går under pseudonymene Raging Rod, Proto Pick, Thunder Hammer, Max Confidence og Fredrik(?), og sistelåta på denne skiva, «License for Love», har fått en musikkvideo som nok kan sies å være den uhøytidelige tradmetallens svar på videoen til Immortals «Call of the Wintermoon». Bak alt dette og det mildt sagt underlige bandnavnet skjuler det seg en hyllest til klassisk tungmetall, særlig britenes 70-tallsvariant, og fungerer i det hele tatt som en prisverdig påminnelse om den ungdommelige fandenivoldskheten som ligger til grunn for mye av dette kulturuttrykket.

Materialet på ‘Unholy Moly’ er med det heller ikke spesielt oppsiktsvekkende, og i alle fall ikke originalt, musikalsk sett. Det er heller ikke alltid så veldig tight, rent og finslipt på en hvilken som helst måte, men er i og for seg en underholdende opplevelse – særlig om man lar låttekstene og alt annet av bandets staffasje telle i regnestykket. Den hyggelige, reklameaktige åpningen på 52 sekunder er en genistrek, og setter scenen fint for «Siblinghood of Unisex», der Unisex demonstrerer hva man har i vente med hurtige riff, koring av bandnavnet i refrenget, brask og bram.

Deretter får vi servert noen flotte riff i «Blood on Steel», platas mest melodiske, melankolske og sannsynligvis beste innslag i form av «Take the Devil by the Horns», og en lang og egentlig ganske så flott bygget opp låt i «Denim Heart». Det er midtdelen som består av disse tre låtene som nok er det sterkeste segmentet på ‘Unholy Moly’. Låta «Unholy Scriptures» har for min del en kortere vei til glemmeboka. Den nevnte «License to Love» er imidlertid også et friskt pust, og de skamløst overdrevne, skrekne falsettoene i refrenget er et fantastisk glimt i øyet. Så skal jeg også være den første til å innrømme at Unisex’ sjarm hadde vært sterkere om den hadde vært komplementert med et litt sterkere og mer originalt låtskriverteft, men man kan likevel snakke om en nokså unik og underholdende opplevelse. Skal vi tro epilogen kan vi ha både en julelåt og MGP-deltakelse i vente – så får vi se…

Skrevet av Alexander Lange

esben – SOLITUDO

Esben - Solitudo
Usignert, ute på strømmetjenester

Svartmetallprosjektet esben slapp den ti minutter lange demoen/EP’en ‘i am god’ for ikke lenge siden, og har nå kommet med utgivelse nummer to: ‘SOLITUDO’. EP’en er er bare to minutter lenger enn forgjengeren, og spiller for så vidt også på mange av de samme styrkene. Mannen bak slår til tider til med svært effektive og deprimerende temaer som utmerker prosjektet blant de mange tilsvarende svartmetallforsøkene ute på nettet. I denne omgang er det særlig «fracta» som imponerer meg med sitt mer saktegående preg, iskalde mollnedganger og illevarslende synth-effekter. Åpningen «döda mig II» henter mye av sin styrke i den forvrengte og kjente vokalen, men lar en akkordrekke som – på tross av et helt rått akkordskifte – ikke fanger meg helt dominere komposisjonen. «helt alene» følger på sin side opp kvaliteten til «fracta» med flotte, omtåkede melodier.

Avslutningen til EP’en i seg selv er imidlertid et lite mysterium, der to spor på henholdsvis 19 og 23 sekunder runder av utgivelsen med underlige lydeffekter og bråk. Bråk og effekter har jeg i utgangspunktet lite imot, faktisk er dette noe det ville vært kult om esben utbroderte litt mer i fremtidige prosjekter – nettopp derfor er det litt rart når disse sporene ender opp litt isolerte og avstumpede i avslutningssegmentet på ‘SOLITUDO’, som ellers byr på mye av de positive sidene vi har hørt tidligere fra esben.

Skrevet av Alexander Lange