conception sound factory

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Abbath – «Dread Reaver«

See the source image — Ute nå via Season of Mist

Tittellåta fra tredjeplata til Abbaths soloprosjekt er sluppet. «Dread Reaver» er nok også en låt som musikalsk sett ligger tettere opp mot Abbaths Immortal-fortid enn førstesingelen «Dream Cull», og særlig det saftige, taktfaste hovedriffet kanaliserer et mektig mørke inn i øregangene. I forlengelsen av dette ligger en virkelig solid svartmetallåt i mid-tempo, og de som har sansen for den litt mer tradisjonelle tungmetallen som får sitt utløp både på «Dream Cull» og flere steder på Abbaths tidligere utgivelser, vil nok også ha glede av den sterke nikkefaktoren og fengende refrenget. «Dread Reaver» gjør rett og slett at jeg gleder meg enda mer til plateslippet i slutten av mars.

Skrevet av Alexander Lange

Conception – «Monument in Time»

Ute nå via bandets eget Conception Sound Factory-plateselskap

Raufoss-bandet Conception har siden begynnelsen av 90-tallet lagt betydelig med tid og ressurser i å utforske flerfoldige nyanser av progressiv metall. Siden 2020s ‘State of Deception’ har de brukt tiden til å gi ut live-innspillinger av låter fra 1997s ‘Flow’, samt en nyinspilling av singelen «Roll the Fire» fra 1993s ‘Parallel Minds’. Nå har vi endelig fått servert det første originalsporet siden plata fra 2020, nemlig den utbroderte og svellende singelen «Monument in Time».

Conceptions uttrykksmessige mikstur på «Monument in Time» kan sies å romme både melodiske instinkter fra album-orientert hardrock, Nergardsk symfonisk metall og progressive tendenser med forbindelser til Dream Theaters univers. Låtas vers har en deilig ambiguøs groove som nesten kan minne om Leprous sin smakfulle rytmebruk på fjorårets ‘Aphelion’, og leder inn i refrengets elegante og rike arrangement. Produksjonen er både fyldig og transparent nok til at individuelle spor skinner gjennom, noe som særlig får betydning for den romslige, dramatiske og orkestrale avslutningen. «Monument in Time» er en substansiell låt som avdekker Conceptions omfattende ekspertise innenfor sjangeren, og et sikkert tegn på at bandet er i full gang med skrivingen av et nytt prog-epos.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kryptograf – «Asphodel«

I påvente av plata ‘The Eldorado Spell’ som kommer i mars, har Kryptograf servert en ny cocktail av proto-doom, stoner rock og metallisk hard rock. Tredjesingelen «Asphodel» starter i kjent terreng, og lar et nokså enkelt gitarriff ligge ganske nakent under de klare vokallinjene som driver den innledende vers-refreng-strukturen fremover. Men mens dette nesten fortoner seg som litt for tamt og anonymt for min del, er «Asphodel» likevel kanskje den mest fargerike og varierte låta vi har fått høre fra plata.

Den heller forsiktige åpningen fungerer nemlig på sett og vis som en ganske fin opptakt til den strålende andrehalvdelen av låta. Her slår Kryptograf seg mer løs med både lekre basslinjer, elegant bruk av kassegitar og en virkelig fengende groove, og det er snakk om noen minutter der bandet virkelig evner å rendyrke de mer klassiske rocke-uttrykkene som stadig bobler under overflaten i musikken deres. Ikke minst er det ganske så vakkert, og jeg aner en plate som vil tilfredsstille de av oss som blant annet koste oss med Dunbarrows tredjeplate i fjor.

Skrevet av Alexander Lange

Fjøsnisse – «Midnattstime»

Fjøsnisse har ikke brukt tiden siden slippet av fjorårets suksess ‘Vord’ på å hvile på laurbærene, men har allerede annonsert nytt plateslipp i mai, samt sluppet to singler som ikke kommer til å være med på skiva. ‘Vord’ var en bunnsolid svartmetallplate som så vidtmåtte se seg slått ut av Metallurgis liste over fjorårets beste plater, så håpet er stort om at den kommende skiva ‘Fjord og Fjell’ vil klare å skvise seg til en velfortjent plass. I midlertid har vi singelen «Midnattstime» å døyve tørsten etter nytt materiale med, Noe låtas rikholdige og innhyllende svartmetall klarer med glans.

«Midnattstime» er et melodisk svartmetall-nummer med tekstlige forbindelser til nattens naturlige mystikk. Tonespråket har tilknytninger til både Windir og den finnske scenens tilnærming til uttrykket – i tillegg bruker Anders Vada post-svartmetalliske teksturer til å sette lytteren inn i sinnslaget til en ensom nattevandrer. Robuste og aggressive seksjoner kontrasterer med den tjukke, fuktige og tåke-aktige atmosfæren, som igjen blir opplyst av lyssøyler av melodiske fragmenter. «Midnattstime» klarer ikke helt å utkonkurrere ‘Vord’s sterkeste høydepunkter, men er et sterkt tillegg til Fjøsnisses undervurderte låt-bank.

Skrevet av Fredrik Schjerve

YAWN – «Lachrymator II: Lignite»

På tross av gode musikerprestasjoner og en rekke lekre, lekne og interessante produksjonstriks, ble jeg aldri helt fanget av YAWNs første singel «Cement». Låta lå i mine ører litt tett opp mot alskens djent-prosjekter man har vært borti de siste ti årene, og hadde en del tendenser i låtskrivingssegmentet som føltes litt oppbrukte i så måte. At «Lachrymator II: Lignite» skulle bli et av de kuleste norske metallsnuttene jeg har hørt på en stund var dermed ikke helt forventet. Denne korte tominutteren, som bare er én del av en større komposisjon på bandets kommende fullengder ‘Materialism’, utløser i mine øyne mye av potensialet som lå under overflaten på «Cement». Følgelig viser den i det hele tatt hvordan moderne progressiv metall/djent kan dras i litt nye og uventede retninger.

«Lachrymator II: Lignite» er nemlig en djent-komposisjon som gir meg overraskende assossiasjoner til sjangre som no wave og støyrock – da i en ganske hypermoderne produksjonsdrakt. En buldrende kampesteinsbass, som i alle fall i live-sammenheng visstnok slås på med en trommestikke, får hjelp av tammespill til å dra i gang den kule, synkopiske grooven som driver låta fremover. Noen sirener av noen gitarer og effekter leder den deretter etter hvert til omtrent å kollapse under egen vekt. De merkelige, smågufne og The Haxan Cloak-aktige effektene helt på slutten er også et kult grep. Det hele virker som noe som band som KEN Mode eller Code Orange kunne funnet på, og det er naturligvis litt ekstra kult når det gjøres i norsk sammenheng og med progressivt fortegn. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Avertia – «Blant Elver i Mørket»

Til slutt har vi en frittstående, akustisk komposisjon av det Bergenske svartmetallbandet Avertia. «Blant Elver i Mørket» føles for meg som et bittersøtt postludium til fjorårets flotte ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – et siste farvel med hjemlige trakter før man gyver løs på en omfattende reise. Om denne reisen kommer til å finne sted – og hvilken form den kommer til å ta – har vi foreløpig ikke svar på. «Blant Elver i Mørket» er uansett flott følge å ha på hodetelefonene, uansett hva slags tanker som måtte summe rundt i hodet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Leprous – «The Silent Revelation»

Tittelen på den nye singelen fra Leprous kommende plate ‘Aphelion’ er på mange måter gjeldende for opplevelsen av låta i seg selv. Ikke i den betydning at det forrykende instrumentelle overskuddet på «The Silent Revelation» er en åpenbaring, – at Leprous består av noen av de skarpeste instrumentalistene vi finner i rock/metall er allerede viden kjent – jeg sikter heller til måten de gradvis har spedt mer og mer pop inn i uttrykket sitt over årenes løp. På «The Silent Revelation» makter Leprous å integrere popen og prog-metallen/rocken i større grad enn noen gang tidligere, men det uten å trekke særlig oppmerksomhet til hvor smidig utførelsen av sammensveisingen egentlig er.

Det er særlig to elementer som bidrar til å kamuflere sveisesømmene mellom de to uttrykkene; måten låta begynner i et funky og elegant landskap vi allerede kjenner godt fra plater som ‘Malina’, og hvor uanstrengt Leprous kaster seg inn i det storslagne og superfengende refrenget. Vi ble allerede introdusert for denne Algiers-aktige, nesten gospel-påvirkede pop-impulsen på bandets forrige singel «Running Low», og effekten er like slående på «The Silent Revelation» som den var på sin forgjenger. Bandets tekniske ferdigheter er som alltid anvendt i sangens tjeneste, og Einar Solbergs enestående stemmemateriale og -kontroll anvendes på samme måte for å formidle tekstens plagede og såre karakter.

Det er selvfølgelig flere aspekter ved låta man kan rette oppmerksomhet mot – som de Owen Pallett-aktige strykerne eller den kjølige minimalismen som sender tankene i retning Islands moderne pop-tradisjoner – men viktigst er det å understreke at «The Silent Revelation» er en låt som er seg selv fullt og helt. Mine referanser og sammenlikninger har oppstått som følge av analyse i forbindelse med omtaleskriving, og folk flest vil nok først og fremst høre en låt som kombinerer det Leprous tradisjonelt sett har gjort best med retningen bandet har begitt seg utpå i nyere tid. Avslutningens Tesseract-aktige tyngde og groove utgjør rosinen i pølsa – en avsluttende skuddsalve i et allerede vunnet slag. Leprous har fremdeles til gode å skuffe undertegnede, og etter tre singler virker det ytterst usannsynlig at ‘Aphelion’ blir noe annet enn nok en juvel i bandets diskografi.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Order – Descend

ORDER Featuring Original MAYHEM Members To Release The Gospel Album In October - BraveWords — Ute nå via Listenable Records

Order er et spennende sammensurium av røttene til både norsk death metal og norsk svartmetall. Bandet lanserte sin debutplate ‘Lex Amentiae’ i 2017 og består av medlemmer som tidligere har spilt i Cadaver og Mayhem, noe som også for så vidt kan høres i bandets harde og svartmetallaktige death metal på debutplata.

Når Order med låta «Descend» nå har startet opptakten til plate nummer to, The Gospel, er svartmetallpreget kanskje enda tydeligere – men uten at death metal-estetikken er forlatt på noen måte. Snarere er den der i litt annen form; «Descend» er i mine ører mørkere og mer djevelsk enn det meste på ‘Lex Amentia’, blant annet ved hjelp av moll-akkordene innimellom, men er samtidig en uhyre tung låt som vil ha deg til å kjenne lyden langt inn i kroppen. Kompgitarene er fantastisk feite og komplementeres ypperlig av det Mayhemske akkordspillet, og med trommene kan det nesten bli litt mye der skarptromma blir høylytt, svær og dominerende særlig i blast-beat-partiene.

«Descend» er i forlengelsen av dette også en ganske enkel komposisjon som – passende nok – minner oss om mange av røttene til de to undersjangerne av metall vi har med å gjøre. Det ukompliserte og ganske så fantastiske hovedriffet er som en hjørnestein på flere tonn i denne låta, og får meg nesten til å tenke at «Descend» kunne vært enda kortere og mer definert rundt det– uansett gir det imidlertid gode grunner til å glede seg til The Gospel.

Skrevet av Alexander Lange

Conception – Gethsemane (Live)

Steg to i hard rock-bandet Conceptions crowdfunding-kampanje, låta «Gethsemane», er ute. Tidligere har bandet servert oss «Cry», som for meg var en helt habil, men litt forglemmelig låt. «Gethsemane» er hakket bedre og bringer med seg et sterkt refrengtema og en låtstruktur som i større grad holder interessen oppe hele veien. Problemene som kanskje vil løses gjennom studio-versjoner er der imidlertid fortsatt – nærmere bestemt ved at lydbildet, særlig med tanke på gitarene, er litt spinkelt og ikke helt i stand til å levere den energien jeg antar at Conception ønsker å formidle i låta. Likevel bør dette være en mer enn god nok låt for bandets allerede store fanskare – og sannsynligvis også for et bredere publikum.

Skrevet av Alexander Lange

Grillfeast – «Eingangsgrill»

De ukjente musikerne bak Grillfeast kom nylig ut med singelen «Eingangsgrill», og i likhet med debuten ‘Fuck You Pt. 1″ er låta et selvfølgelig stykke svartmetall som er langt bedre enn tittelen og den visuelle utformingen måtte tilsi. «Eingangsgrill er en messende og hypnotisk låt som ulmer og hveser på intenst vis, til tross for at den er relativt stillestående. Produksjonen er varm og gnistrende som glørne etter en nedbrent stavkirke, og vokalen er fremført med en forheksende sinnssvakhet som sender tankene tilbake til sjangerens eksentriske oppstart. Selv om låta trolig har sitt opphav i beruset tidsfordriv har den kvaliteter som utvilsomt vil appellere til enkelte fans av Darkthrones tidlige materiale, blant annet en «zero fucks given»-holdning som kler lavterskel-svartmetall svært godt. Sjekk ut «Eingangsgrill» dersom primitiv og hypnotisk svartmetall med en solid groove er din greie.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Diskord – «The Endless Spiral»

Ute nå via Transcending Obscurity Records

Diskords tredje singel fra deres kommende utgivelse ‘Degenerations’ åpner med øregangs-tirrende streng-skraping, som skroget til en gedigen tanker mot havbunnen. Alarmerende dissonanser og mekaniske hugg smyger seg etter hvert inn i lydbildet, støttet oppunder av en basslinje som ikke hadde følt seg ubekvem på en brutalistisk støyrock-plate. Kroppstunge og organiske trommer leder oss gjennom en serie med kantete dødsmetall-korridorer, samtlige dekket fra tak til gulv med tepper av skingrende ekstrem-psykedelia. Er det forresten strykere jeg hører?

Å høre på den tekniske, eksperimentelle dødsmetallen til Diskord er litt som å sitte i en støvete kjeller og lure på om du har feildosert mens kaldsvetten renner. Til tross for at det basale uttrykket inneholder tydelige og lett gjenkjennelige elementer fra klassiske, ekstreme stilarter er det hele satt sammen på en måte som fremstår som svært ubundet og forankret. Enkeltelementene reagerer som stoffer i et reagensrør, og strukturen som følger er på en og samme tid organisk, livaktig og en smule urovekkende. Om jeg skulle forsøke å oppsummere opplevelsen i en eneste setning, ville jeg sagt at Diskord er som at Atheist vokste opp på gata utenfor et kunstgalleri. Abstrakte kunstmalerier som albumcover blander seg med et uttrykk som til tross for sin tekniske fremtoning også er primitivt og brutalt, en likning det ikke er mange andre enn Diskord som makter å balansere. Singel nummer tre fra ‘Degenerations’ er altså blinkskudd nummer tre av tre mulige, så det er bare å opprettholde forventningene som ble vekket av «Bionic Tomb Eternal» og «Abnegations» tidligere i vår.

Skrevet av Fredrik Schjerve

ILLT – Millennial Judas

Roy Westads ILLT imponerte meg for en to måneders tid siden med singelen «Sons of the Northern Lights», og «Millennial Judas» tar opp tråden etter denne i det som til nå har vært en lang og voldsom opptakt til prosjektets debutplate ‘Urhat’. Nå er faktisk alle låter unntatt to sluppet, og med det er nok også ILLTs musikalske uttrykk for lengst etablert; her er det snakk om en smeltedigel av ulike elementer innenfor ekstrem-metallen plassert innenfor lange og nokså komplekse låtstrukturer.

ILLT befinner seg i mine ører først og fremst i skjæringspunktet mellom svartmetall, thrash metal og progressiv metall. Med sin hypermoderne produksjon og hyperaktive uttrykk finner jeg også likheter med grind- og industrial-elementene som finnes i musikken til for eksempel Anaal Nathrakh. Dette er nok også en treffende beskrivelse for «Millennial Judas», der man etter en lang og rolig, men ganske svartmetallaktig intro kastes inn i en virvelvind av heseblesende riff. Riffene står støtt både sammen og på egne ben, og som før evner Westad å håndtere komplekse låtkonstruksjoner godt. På «Millennial Judas» irriterer jeg meg imidlertid noe over den ganske komprimerte og hardcore-aktige vokalen – en type vokal jeg heller ikke synes gjør seg like godt over musikken som ellers. Kanskje er det et bilde på risikoen som ligger i å mikse og trikse med mange ulike typer undersjangre av metall. Like fullt er det dette, mer enn nyvinninger i seg selv, som er det mest interessante med Westads prosjekt.

Skrevet av Alexander Lange

Conception – Cry (live)

Hardrock-bandet Conception har som første steg i en crowdfunding-kampanje sluppet en live-versjon av låta «Cry» – en låt som, så vidt jeg har forstått, ikke er sluppet før. Dette er en habil liten sak på drøye seks minutter som nok først og fremst vil treffe fansen av bandet, og som i mine øyne ikke kan beskrives som verken uinspirert eller spesielt overveldende. Her bruker bandet de første minuttene på en ganske omhyggelig og god oppbygging til låtas første refreng, og særlig bruken av bassgitaren er her spenstig. Jeg synes imidlertid refrenget, der kompgitaren ligger ganske lavmælt i høyre øre, mangler litt kraft – særlig i lys av at dette er en live-versjon. I tillegg synes jeg ikke gitarsoloen mot slutten er spennende nok til at jeg unngår å føle at låta går litt på tomgang uten mye mål og mening etter hvert. «Cry» er nok imidlertid bra kost for de som allerede er investert i Conceptions progressive hardrock-univers.

Skrevet av Alexander Lange