Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Grotesque Hysterectomy – Dødsavantgard 

Å kalle plata si for ‘Dødsavantgard’ signaliserer, om ikke annet, en uvillighet til å føye seg etter etablerte sjangertroper eller kopiere tidligere prestasjoner. Om man velge å legge vekt på ordet på ordet «avantgard», signaliserer det egentlig noe mye mer dramatisk enn som så, ettersom betegnelsen vanligvis blir brukt om kunst som virkelig bryter grenser og peiser på inn i farvann ingen andre har besøkt tidligere. I den forstand presterer nok ikke tredjeplata til det eksperimentelle dødsmetallbandet Grotesque Hysterectomy fullstendig å gjøre ære på sin egen prosjektbeskrivelse. Om vi derimot velger å dømme etter platas uvillighet til å anvende etablerte sjangertroper og kopiere tidligere prestasjoner, ja da får pipa brått en annen lyd. 

‘Dødsavantgard’ er nemlig en kreativt overtent klasebombe av en skive. Det basale uttrykket dreier seg rundt en hektisk og reaktiv kombinasjon av dødsmetall og grindcore, men Grotesque Hysterectomy kaster så mye annet sjangergraps inn i sin allerede overfylte kjele at «dødsgrind» ikke er en tilstrekkelig betegnelse. Denne kreative «fuck it»-impulsen minner meg i grunn mye om bråkebøttene i Beaten to Death og Tottal Tömming (Morten Müller fra sistnevnte står forresten for vokalen på ‘Dødsavantgard’), om ikke så mye i sound, så i alle fall i sin kreativt sprelske natur.

Ettersom ‘Dødsavantgard’ gjør unna sitt fornødne på kun en halvtime, hadde det vært synd om den kastet bort tiden på sjangereksperimenter som ikke umiddelbart sprenger høyttaleren som om den skulle vært postkassen til en handlingslammet 80-åring. Dette er Grotesque Hysterectomy fullstendig klar over, så med unntak av den luskende og bass-forankrede broen på «Exema Erotica» blir vi utelukkende servert kinaputter og splintløse håndgranater på bandets nye skive. «Cranium Fear» åpner showet med en høyoktan og thrashende spurt, før «Half Life» veksler mellom svimlende Deathspell Omega-arpeggioer og kvernende dødsmetall-bunn på fornøyelig vis. Denne vekslinga mellom skingrende dissonans og tremulerende dødsmetallriff er en sentral karakteristikk ved ‘Dødsavantgard’, og en av de få røde trådende som gjør at ikke utgivelsen går opp i sømmene. 

For med den mengden sære kombinasjoner av uttrykk man finner på ‘Dødsavantgard’ er det et under at reisen ikke oppleves som mer humpete enn den gjør. «Sexual Patina» (æsj) rekker ut en kaldsvettende hånd i form av en sjøsyk Jute Gyte-lead, før den kollapser i en sentrifuge av gledessenter-aktiverende rytmegymnastikk; «Worship» er som om Virus prøvde seg på støyrock og post-hardcore, ledet an av Alexander Konings shufflende og flyktige trommespill; og tittelsporet er så tjåka full av Voivodske teksturer at den kunne ploppa inn på ‘The Wake’ uten at noen leet et øye. Jeg har skriblet ned mye andre referanser og sammenlikninger i notatblokken min jeg kunne ha dratt frem, men dere har tatt poenget: ‘Dødsavantgard’ er en tettpakket utgivelse.

Og ja, dette idé-messige mangfoldet gjør at ‘Dødsavantgard’ kanskje ikke akkurat hevder seg blant de beste helhetlige album-opplevelsene i 2021. På samme tid er denne forakten for homogene byggesteiner et slags organiserende prinsipp i seg selv, og jeg kjenner at jeg bryr meg mindre og mindre om storstrukturens skavanker jo lenger jeg oppholder i dets kaotiske indre. Låtene på ‘Dødsavantgard’ er nemlig noen ordentlige dødsgrind-perler, og langlivede nok til at jeg kommer til å spinne dem gjennom sommeren. ‘Dødsavantgard’ er en forrykende og heseblesende tur gjennom dødsgrindens biologiske maskineri, og en utgivelse jeg kan anbefale alle fans av sjanger-agnostisk brutalitet.  

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dark Delirium – Fallen 

Dark Delirium er et metalcore-band fra Rogaland bestående av tre musikere: Halvar Moen på ledegitar, og brødrene Simeon og David Jakob Ekse på henholdsvis rytmegitar, bass og trommer (Simeon) og vokal (David Jakob). Gruppen har tidligere sluppet en EP ved navn ‘Rise’ og singelen «Slave of Darkness», som begge har blitt omtalt på bloggen. I omtalene mine rettet jeg et kritisk søkelys mot bandets låtstrukturer, enkelte produksjonsvalg og låttekstenes noe overbrukte språklige bilder, samtidig som jeg understrekte et potensial som jeg fortsatt mener er rimelig enkelt å skue i bandets mørke men tilgjengelige metalcore. På debutplata ‘Fallen’ virker det som at Dark Delirium har tatt mye av kritikken til seg, og resultatet er et knippe nye låter som utvilsomt er noen av de beste den unge trioen har servert oss så langt. 

Borte er også den overlange introen fra debut-EPen, erstattet med en kort og stemningsskapende sirenesang kalt «Delir (Intro)». En dybdeladning detonerer i det fjerne, og et riff som kan minne om Gojiras nyere og alternativ-inspirerte materiale annonserer begynnelsen på tittelsporet «Fallen». Det blir umiddelbart tydelig at produksjonen har fått seg et betydelig løft siden sist; borte er ubalansen mellom instrumenter og lydeffekter, erstattet med en klarhet og trøkk som virkelig tydeliggjør gruppens kommersielle potensiale. Det kommersielle aspektet styrkes også ved at materialet på ‘Fallen’ fremstår som gjennomgående komplett, med en balanse mellom detaljer og strømlinjeformede teksturer som gjør at låtene sklir ned på høykant. 

«Dark Secret» og «Slave of Darkness» er de to klareste høydepunktene på platas første halvdel. Førstnevnte har et av platas beste refrenger, et hardcore-aktig dragsug med vokaler som kunne vært skrevet av en ung M. Shadows, etterfulgt av et tungt og tilfredsstillende breakdown. «Slave of Darkness», på sin side, har en fabelaktig sammenbundet introduksjon som leder inn i et mørkt og chuggende vers. Det er ikke slik at Dark Delirium har pusset vekk alle strukturelle skavanker på sin nye skive, men ratioen flause versus fulltreffer har begynt å lene seg overveldende mot sistnevnte. Minneverdige øyeblikk finner vi også på platas andre halvdel, den In Flames-aktige «Tomb» og «Dying Light»s progressive dødsmetall-infleksjoner er spesielt verdt å nevne. 

Selv om Dark Delirium har tatt betydelige skritt i riktig retning på sin debut er det fortsatt ting som må adresseres dersom bandet ønsker å klatre enda lengre opp i det norske metalcore-hierarkiet. Låtene på ‘Fallen’ har en tendens til å begynne utrolig sterkt, med introer og vers som bygger på hverandre på utsøkt vis, men som mangler de store og virkningsfulle refrengene metalcore av dette kaliberet trenger. Soloene og ledegitarene er voldsomt underutviklet i forhold til det bunnsolide riff- og rytmearbeidet vi finner i gitarspillet ellers på plata, og tekstene klarer ikke helt å legge fra seg de overbrukte metaforene som dominerer metalcore-sjangerens mest utleverende hjørner. La ikke disse punktene lure deg til å tro at ‘Fallen’ er noe annet enn en uvanlig sterk debut fra et såpass ungt metalcore-band, Dark Delirium er allerede tidlig ute med å peile seg inn på et mørkt, stemningsfullt og post-vinklet take på sjangeren de er ene og alene om i norden. Et par år nedover i løpet ser jeg det ikke som usannsynlig at trioen kan levere en ordentlig milepæl innenfor norsk metalcore, men for øyeblikket får vi se oss fornøyde med å nyte fruktene av et dedikert, ungt band som fyrer på alle sylindrene. Dark Delirium stepper up sitt eget game på sin debutplata ‘Fallen’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Plog – Mag Mell

Debutplata til Stoner/Doom-bandet Plog åpner med et par akvatiske, effekt-belagte gitarer som summer rundt hverandre i et minutts tid, som skimrende oljesøl i en vannoverflate. En sort og elektrisk ladet sky materialiserer seg ut av tomrommet over vannflaten, og etter et knapt, spenningsfylt sekund starter en stri strøm av enorme, magmatiske stoner-riff og skrallende trommespill. I løpet av sine første par minutter åpenbarer «Hell Rising» klart og tydelig hva som er esset i ermet til Trondheimsbandet Plog: et stoner/doom-sound av en størrelse og tyngde som gjør den i stand til å forskyve tektoniske plater. 

Plog har allerede på debuten sin funnet frem til et tilfredsstillende og komplett stoner/doom-sound. Om dette er som følge av at enkelte av medlemmene har vanket i disse sjangermessige landskapene tidligere vet jeg ikke, men å ha musikere fra et band som Nathr i rekkene kan neppe skade om man skal navigere nedover doom-metallens sakteflytende elveløp for første gang. Med sin mystiske og tidvis okkulte tematiske vinkling blir det nærliggende for meg å sammenlikne Plog med band som Windhand og Subrosa, to band som bedre enn øvrigheten har klart å kombinere doom-metallens staselige uttrykk med stoner-sjangerens enorme gravitasjonskrefter. 

Ryggraden til ‘Mag Mell’ er de fabelaktige riffene som gitarist Finn Von Schmedling tilsynelatende ser ut til å plukke ut fra eteren uten betydelige vansker. Samtlige av de fire sporene besitter et riff eller to av et kaliber som band med mindre selvkontroll ville kjørt i graven via uendelige repetisjoner, en impuls Plog heldigvis klarer å temme (i de fleste tilfeller). Men selv en kort full-lengder som ‘Mag Mell’ kan ikke leve og dø på riff alene, så bandet sørger for å skape variasjon via diverse virkemidler, om det er snakk om psykedeliske garasjeduetten for fuzz-gitar og renplukket bass(?) som åpner «They Bleed», eller den interdimensjonelle riften som åpnes i broen til tittelsporet. 

Førstnevnte er med sitt stampende hovedriff, stakkato trommespill og sine monotone, uaffekterte vokaler et klart høydepunkt på plata. På skyggesiden finner vi faktisk singelen «Dead of Night», som til tross for en nydelig gotisk, Peaceville 3-aktig åpning blir trukket noe ned av vokalens lite overbevisende, aggressive fremtoning. Generelt sett er det vokalen jeg oftest henger meg opp i på ‘Mag Mell’, ettersom enkelte strekk (for eksempel slutten på åpningssporet) lider av intonasjon og uttale som ikke helt står i stil til platas ellers bunnsolide presentasjon, selv om det også skal nevnes at de mer messende og harmoniserte vokalpartiene vi finner ellers på plata fungerer aldeles utmerket. 

Til tross for noen svake vokal-strekk og et par humpete instrumentale overganger er det altså en meget god debut vi har med å gjøre i ‘Mag Mell’. Riffene lander som kampesteiner på en gammel og morken trehytte, og de psykedeliske touchene skaper en vagt kosmisk og okkult vibbe som matcher albumcoverets monokromatiske abstraksjon. Plog – i likhet med objektet de muligens er oppkalt etter – brøyter seg gjennom mye av den vasne konkurransen de har i stonder/doom-landskapet i 2021, og leverer en skive som er lett å hive på anlegget og fortære fra start til slutt når enn sulten måtte melde seg. Det er dog ikke mye som må justeres for at musikken skal nå et enda høyere nivå, så jeg håper gruppen har planer om å gi ut mer musikk i fremtiden. Plog slipper en av årets tyngste norske sprengladninger med debutplata ‘Mag Mell’.

Skrevet av Fredrik Schjerve