Stikkordsarkiver: dold vorde ens navn

Ivar Bjørnson & Einar Selvik – Hardanger

De unike forbindelsene som danner seg i og rundt det norske metallmiljøet slutter aldri å fascinere. Det er noe ekstra spennende ved at kjente musikalske personligheter prøver å møtes på midten hva gjelder artistiske impulser og identitet, selv om resultatet av denne kollisjonen kan være platt og kjedelig like ofte som det er tankevekkende og inspirerende. Samarbeidsprosjektet mellom Enslaveds Ivar Bjørnson og Wardrunas Einar Selvik har aldri landet helt ute på ekstremene av disse polene for min egen del, men i en mellomplass der subtile ideer og atmosfærer danner et vidåpent og meditativt rom for lytteren.

Duoens nye, korte EP ‘Hardanger’ tar Selviks teft for rekontekstualisering av norsk folketradisjon og gir den en ny vri. Åpningslåta «Heim til Yggdrasil» er nemlig en omfattende bearbeidelse av Enslaveds «Return to Yggdrasil» fra landemerket ‘Isa’ – et cover som tar seg store friheter med struktur, instrumentering og i sin oversettelse av teksten fra originalspråket engelsk til norsk. Forskjellene er faktisk så mange og så store at det tok meg flere minutter med lytting før jeg skjønte at det var et cover av en låt jeg kjenner godt det dreide seg om (selv om tittelen strengt tatt burde satt meg på sporet). Dette er nøyaktig det jeg mener at et cover skal være: ikke en presis gjengivelse, men en transformasjon med helt egne styrker og kvaliteter.

En dunkende puls og strobende synther gir «Heim til Yggdrasil» et aldri så lite touch av modernitet, men låtas sentrale bæreelement er fremdeles den eldgamle og herdede ryggraden som er vår norrøne folketradisjon. Musikken har et lengselsfullt og melankolsk preg, og den storslåtte men uoppblåste avslutningen maner frem et bilde av et utmattet reisefølge som setter ut med asken (et mindre vikingskip) i retning hjemlige trakter. Mørke og skvulpende bølger treffer baugen på skipet ved åpningen av «Hardanger, som fort beveger seg inn i et utpreget folkemusikalsk terreng. Dette terrenget er fylt med fargerike og distinkte karakterer, hvorav de mest fremtredende er hardangerfela til Silje Solberg og Linda-Fay Hellas klokkeklare røst.

Det er med andre ord ikke bare Bjørnson og Selvik som fyller ‘Hardanger’ med tidsriktige toner og melodier. EP-ens utvidede besetning rommer flere enn kun Solberg og Hella; samtlige av de nåværende medlemmene av Enslaved stiller faktisk med instrumentelle bidrag i løpet av utgivelsens spilletid. Dette står i stil med det folkesentriske perspektivet som Bjørnson og Selvik utsondrer via musikken sin, men det bidrar også til å fylle de to låtene med livlige og levende detaljer. ‘Hardanger’ er ikke en utgivelse som slår deg overende med sterke ideer eller dynamiske utsving, men en utgivelse som gradvis forflytter sinnet ditt til et eldre og mer uberørt Norge. Det er kanskje ikke den EP-en som kommer til å stå sterkest i minnet ved årets ende, men i de ti minuttene den spiller er det en innhyllende og aldri så lite trollbindende opplevelse.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dold Vorde Ens Navn – Mørkere

‘Mørkere’ er den første fullengderen til Dold Vorde Ens Navn (DVEN), et band bestående av gamle ringrever som også er kjente blant annet fra Dødheimsgard, og som tidligere har stått for EP’en ‘Gjengangere i hjertets mørke’ fra 2019. Den er definitivt en svartmetallplate. Det er den imidlertid stort sett med en viss avstand til sjangerens ofte frenetiske, obskure og atmosfæriske sider. Produksjonen er klar og romslig, uttrykket er nokså progressivt, melodisk og mid-tempo-befengt i store deler av løpet, og vokalen er i det hele tatt usedvanlig variert fremfor å klamre seg til velkjent og obskur skrikevokal. Stemmen til vokalist Vicotnik er et rått og friskt element i produksjonen, og vandrer i lydbildets front usminket og sømløst mellom ulike former for growle- og skrikevokal, Attila Csihar- og strupesangaktige toner og clean-vokal. Det mens alt av låttekst er forfriskende hørbart, ikke helt ulikt Satyrs innsats blant annet på ‘Nemesis Divina’ eller Thomas Eriksens røst i Morks ‘Katedralen’ fra i år. Totalpakken legger opp til en forholdsvis egenartet en som DVEN stort sett lykkes svært godt med.

DVEN starter nok for så vidt i sitt sinteste og mest kaotiske hjørne med åpningen «Jeg vil ha det mørkere», som åpner på smakfullt, dystert og spennende vis der Vicotnik repeterer «…jeg vil ha det mørkere…» med steinansikt over iskaldt, voldsomt og stormfullt gitar- og trommespill. Et av platas største og mest kontinuerlige styrker åpenbares med en gang når gitarspillet til Haavard Jørgensen, som spilte gitar på Ulvers legendariske svartmetalltrilogi, utmerker seg hele låta gjennom. Et kruttsterkt melodisk teft ligger i samtlige av riffene som strammer opp lydbildet etter den desorienterende introduksjonen, og legger også til rette for en god overgang til «Løgnens abstinenser».

Så er nok også «Løgnens abstinenser» en låt der noen av problemene på ‘Mørkere’ begynner å melde seg. I skyggen av det sterke hovedtemaet strekkes noen av temaene ut til det føles som om de går på tomgang, og i mine ører møter også Vicotnik sine egne begrensninger mot slutten av dette sporet når clean-vokalen ikke kommer så heldig ut. Den fungerer ofte fint på ‘Mørkere’, men det er mest når den ligger litt lavmælt til. På «Løgnens abstinenser» og særlig midt i den påfølgende «Det falt et lys i min mørke krok» går den derimot usminket i front i et høyt register, og til og med litt teatralsk – da med den uheldige bieffekten at det i mine ører låter rimelig surt.

Det er dermed et element det er ganske lett å isolere og peke ut, og det er også bare å innrømme at vokalen på sitt verste trekker en del ned for min del. Men det skal sies at det fortsatt er tydelig at DVEN i delene det gjelder mestrer de fleste andre av lydbildenes hjørner. «Det falt et lys i min mørke krok» er for eksempel en flott, progressiv og velbalansert tålmodighet på syv minutter, som støtter seg på noen sterke black’n’roll-riff og nydelige, Ulver-aktige akustiske gitarer i begynnelsen. «Determinismens paradoks» følger opp sterkt, blant annet med et helt vilt høydepunkt som kommer i form av en lynrask, folkemusikkaktig melodi som er som dratt rett ut av Windir-boka. «Ensomhetens rytter» bygger seg opp til å bli blant albumets mest storslåtte spor, og «Arvesynd» tyner DVENs sterke melodiske side med stor suksess.

Om de tre sistnevnte låtene utfordrer min innledende tese om at den frenetiske svartmetallen ikke er så tydelig til stede på ‘Mørkere’, for det gjør de definitivt, er de to siste låtene, «Er det måneskinn» og «Syke hjerter», som skapt for å få de som skulle tvile inn i folden igjen. Førstnevnte er den låta på ‘Mørkere’ som nok gjør mest aktiv bruk av det stadig latente symfoniske elementet på plata, og lar forsiktige fioliner åpne ballet før melodien bygger seg opp til et eksplosivt hovedtema som bærer komposisjonen videre i ulike variasjoner og bølgedaler. Melodien er rett og slett ganske så fantastisk, oppbyggingen ligeså, og etter at den har vokst på meg helt siden singelslippet må jeg nesten tillate meg å kalle den et av de kuleste norske svartmetallåtene jeg har hørt i år.

«Syke hjerter» er heller ingen dårlig avslutning. Den bærer med seg det traskende tempoet fra forgjengeren, serverer et strålende hovedriff og byr på et slående melankolsk refreng – der clean-vokalen for så vidt fungerer utmerket! – som bygger opp til platas siste nådestøt før hovedriffet helt til slutt følger lytteren ut av DVENs rike. Der har noen skavanker stått i veien for en helt finslipt lytteropplevelse for min egen del i denne omgang, men ‘Mørkere’ er like fullt – og først og fremst – en åpenbart profesjonell svartmetallutgivelse som byr på noen virkelig, virkelig sterke øyeblikk.

Skrevet av Alexander Lange

Kanaan – Earthbound

Kanaan er en norsk power-trio som per bandets Facebook-bio spiller «deres egne form for forrykende psykedelisk rockemusikk i friform». Med andre ord er det snakk om musikk som trolig er frem-jammet på øvingsrommet, en teori som definitivt styrkes av trioens rykte som jammere av rang innenfor live-formatet. På sin nye skive ‘Earthbound’ har bandet forsøkt å adressere det evige spørsmålet når det kommer til jam-musikk i plateform: Hvordan gjenskape den energien og spontaniteten som oppstår på scenen?

Blant teknikkene Kanaan har tatt i bruk for å forsøke å mane frem live-magien er det særlig to ting som gjør at de lykkes; et bredt og følsomt dynamisk spekter, og en vilje til å gå løs på instrumentene når ånden kommer over dem. Trommis Ingvald André Vassbø utmerker seg på begge fronter, med nyansert og eksplosivt trommespill som følger strengeinstrumentenes innfall med reaktiv presisjon. Han føyer seg med andre ord godt inn i rekkene med fremragende norske jam-band-trommiser som operer for øyeblikket, som Martin Horntveth fra Jaga Jazzist og Olaf Olsen fra Steamdome.

Men nok om instrumentalprestasjoner. Kanaan har nemlig reist noen låtmessige konstruksjoner på ‘Earthbound’ som er litt mer strukturerte enn «friform»-benevnelsen skulle tilsi. Etter et fredelig og yndig preludium som kunne vært hentet ut fra Baroness‘ ‘Yellow & Green’, braker bandet løs med en serie knusende riff og tumlende trommebrekk. «Return to the Tundrasphere» er skivas første triumf der den blander unisone temaer i kjent Jaga Jazzist-stil, innslag av lyskraftige synther og buldrende, stoner-aktige riff. Gitarsoloen på låtas bro er kroppslig og senesterk fremfor å bære preg av innlærte og oppbrukte fraser – et sikkert tegn på en jam-musiker som vet å slippe seg løs og drive på musikkens kraftige strømmer.

Singelen «Pink Riff» låter til å begynne med som om Clutch skulle fått et kollektivt anfall i løpet av en av deres legendariske livekonserter, før energien og aktivitet øker ytterligere til et Steamdome-aktig kokepunkt. Et øyeblikks pause er nødvendig etter «Bourdons» støyete improvisasjon, og «Mirage» fyller denne pausen med taktil perkusjon og chorus-tung gitar for å skape en herlig avslappende og små-rusa vibbe. «Mudbound» er selve mastodonten på skiva, en traskende og brautende komposisjon som bruker de dynamiske ytterpunktene til å oppnå Motorspycho-aktige prog-dimensjoner.

Både «Crash» sine dronende Sunn 0)))-akkorder og den heseblesende virvelvinden av aktivitet som er «No Star Left Unturned» er fine numre isolert sett, men klarer ikke å unngå å fremstå litt knappe etter den instrumentale, psykedeliske stoner-monolitten som er «Mudbound». Kanaan treffer generelt svært godt med det musikalske materialet på ‘Earthbound’, selv om jeg ærlig talt skal innrømme at jeg nok en gang kjenner på trangen til å se musikken framført live heller enn å spinne skiva igjen. Dette vil ikke si at ‘Earthbound’ er noe annet enn en fabelaktig og imponerende jam-plate; en bunnskrapende dose psykedelisk instrumentalmusikk som fungerer like godt som turguide i hodetelefonene som uoffisiell tester av smertegrensen til dine nyinnkjøpte gulv-til-tak-høyttalere. Anbefales alle tilhengere av tung og omstreifende instrumentalmusikk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jointhugger – Surrounded by Vultures

Da Jointhugger slapp låta «Reaper Season» tidligere i år tok jeg det som en selvfølge at bandet var en mer eller mindre etablert gjeng som hadde pumpet ut stoner-klassikere i bakgrunnen av norsk musikkliv i flere år. Låta var nemlig en såpass mesterlig og velskrevet sak – jeg har tidligere uttalt at det er en av mine absolutte favoritter innenfor stoner-sjangeren, og det står jeg for ennå –  at det var naturlig å forvente at det var erfarne veteraner som sto bak. Derfor var det meget overraskende å finne ut at Horten-bandet kun har sluppet EP-er tidligere i sin karriere, og at deres nyeste utgivelse ‘Surrounded by Vultures’ faktisk er å regne som deres album-debut.

‘Surrounded by Vultures’ fortsetter å vise at Jointhuggers kunnskaper rundt elementene som ligger til grunn for stoner-sjangeren er ekstensive, samtidig som den tøyer strikken i en noenlunde progressiv og rytmisk spenstig retning. Denne utviklingen faller sammen med en lydproduksjon som mangler noe av forgjengerens sprø, analoge teksturer, men som til gjengjeld profesjonaliserer lydbildet uten å frarøve den et fnugg av tyngde eller slagkraft. Resultatet er en kruttsterk og imponerende debut som likevel etterlater rom for forbedring og videre utvikling.

Plata starter med en instrumental som per navnet er en oppfølger til sporet som åpnet debut-EPen ‘I Am No One’ fra i fjor. «In Dire Need of Fire, Chapter 2» utstråler både psykedeliske bølgelengder og bluesy affekt i mengder, en kombinasjon som gjør at tie-dye-visualene begynner å danse over netthinnen som på kommando. Låta graver seg lengre ned i stonerens grumsete sedimenter utover spilletiden, før progga taktarter og et aktivitetsnivå som er usedvanlig høyt for stoner river oss inn i skivas uttrykksmessige univers for alvor. Her finner vi singelen «Midnight», som med sine nedtonede vers og perkussive, dansende bro utgjør et tidlig høydepunkt på skiva.

«Empty Space» tar os deretter inn i et Hendrix-sk landskap preget av organisk samspill og tilsynelatende frem-jammet, bluesy stoner-rock. På dette tidspunktet går tankene i retning Bergens Shaman Elephant, som har et annet take på uttrykket basert på mange av de samme fundamentale prinsippene. «Delysid Rex»s gitarer er så tappet for toppfrekvenser at man skulle tro bandet hadde kneblet og bundet diskanten og etterlatt den på en togskinne for å dø, men de kraftige vokalene til Nico Munkvold bidrar til å fylle hullene i toppen av spektrumet.

Til slutt har vi selvfølgelig andresingelen «The Calm», som er skivas ensomme og majestetiske fjelltopp. Der resten av skiva sliter med å vekke samme entusiasmen hos meg som forgjengeren gjorde, er riffene på «The Calm» av en kvalitet som drar meg rett tilbake til de kryssende, underjordiske tunnelene som bandet gravde ut på «Reaper Season». Den nesten King Crimson-aktige, kreativt overstrømmende broen hever energien til kritiske nivåer, før avslutningens akselererende utblåsning avslutter plata på slående vis. På låter som «Reaper Season» og «The Calm» er Jointhugger allerede blant den norske stoner-eliten, men de andre låtene på ‘Surrounded by Vultures’ viser at bandet fortsatt har plenty av rom under taket å vokse inn i. ‘Surrounded by Vultures’ er uansett en ordentlig suksess av en debut-skive, og en av norsk stoners ubestridte høydepunkter i 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Confabulation – Subjugation

Confabulation utmerket seg mot slutten av fjoråret med utgivelsen av debutplata ‘Mental Alchemy’, en råsterk, moderne thrash-plate som gjorde  seg fortjent til utnevnelsen «ukas favoritt» her på bloggen. Et år senere har Bergensbandet klart å stable på beina et par nye låter, som i tillegg til en kort intro ble gitt ut som EP-en ‘Subjugation’ i starten av måneden. Med ‘Subjugation’ forsøker Confabulation å belønne tålmodigheten fansen har vist i påvente av nytt materiale, men tvert i mot kan kvaliteten på låtene gjøre det vanskeligere for folk som likte ‘Mental Alchemy’ å hanskes med ventetiden frem til oppfølgeren.

Slayerske riff og gitarhyl introduserer «Moment of Obscurity», en to-minutters sak som fremstår mer som en serie fete riff enn en funksjonell introduksjon. Etter en spenningsbyggende piano-sekvens detter vi hodestups inn i den beste av de to låtene, nemlig tittelsporet «Subjugation». Tempoet høynes, og vokalist Daniel kommer byksende ut i rampelyset for å utfylle uttrykket med sine hardcore-påvirkede growls. Kombinasjonen av heseblesende, moderne thrash og vokalenes skjær av -core gjør at man ville gjort rett i å kalle musikken for crossover, selv om produksjonen er av en moderne og polert variant som er utypisk for undersjangeren. Før-refrenget/refrenget er låtas klareste høydepunkt, men den mystiske, harmoniske bobla som åpner seg på låtas bro er også et distinkt og minneverdig stopp på reisen.

«Schadenfreude» avslutter så EP-en med en serie tunge, kromatiske og Power Trip-aktige riff. Det er generelt de hurtigste og mest jagende sekvensene som gir meg mest å henge fast i, kanskje fordi de gir meg noe av den autentiske thrash-råskapen som den noe polerte produksjonen ofrer til fordel for profesjonell presisjon. Confabulation vet åpenbart hvordan man skal snekre sammen en kompakt og velfungerende thrash-låt, og på ‘Subjugation’ gir de oss et fabelaktig men smertefult knapt og kort blikk på hva de har brukt det siste året i Bergens-studioet på å stelle i stand. ‘Subjugation’ er et av årets sterkeste bidrag innenfor moderne, norsk thrash, og en EP som anbefales samtlige fans av thrash med core-elementer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Besatt – Besatt

Duoen Besatt er som hentet ut av en lav-budsjetts kultklassiker fra 90-tallet. De to nære vennene er med sin tidligere historie som ekspeditører i en filmsjappe til forveksling lik protagonistene i filmen «Clerks», om disse to var mer opptatt av metall enn å spille hockey på taktoppene i New Jersey. Debuten deres under navnet Besatt er en ruskete kombinasjon av svartmetall, punk og thrash som er tematisk inspirert av de mange horror- og slasherfilmene kompisduoen har diskutert bak disken på sin tidligere arbeidsplass.

Skiva starter med et utstrakt øyeblikk med mørk og fryktinngytende ambiens, før et deilig postpunk-riff kommer skranglende ut av høyttaleren. Til tross for noen spastiske blastbeats er musikken mye tydeligere preget av punkens sjuskete rennesteinsmentalitet enn svartmetallens nihilisme, noe som forsterkes av vokalistens effekt-belagte utrop. Denne forbindelsen til punk videreføres på etterfølgeren «BASTARD», som med sine thrash-aktige sekvenser og grelle punkriff kunne gjort dem til et naturlig support-band for Ghetto Ghouls.

Til tross for ‘Besatt’s generelt amatørmessige fremtoning er de virkelig inne på noe når det kommer til deres sammensetning av elementer. Punken og den lengselsfulle post-hardcore-melodikken på låter som «HEVNLYST» fungerer godt i kombinasjon med de sporadiske innslagene av svartmetall som dukker opp over skivas spilletid, så om duoen klarer å raffinere og utvikle dette utgangspunktet videre kan de finne på å gi ut noe virkelig fett og unikt innenfor norsk metall.

Dessverre er det også noen betydelige hindringer bandet må overkomme dersom de ønsker å gi ut musikk som ikke fremstår som et lavterskel-hobbyprosjekt mellom to gode kompiser. Det aller viktigste er at bandet ikke lar trommene komme i veien for de kule gitar-arrangementene. De tilfeldige skarpslagene som peprer blastbeatsene på «HEVNLYST» undergraver alt det gode låta ellers har gående for seg, et problem som mer eller mindre gjelder hvert eneste innslag av blastbeats på skiva. Andre områder som trenger en oppgradering er låtskriving og tekst, som til tross for å besitte en sjarm som kler uttrykket godt, fortsatt er et stykke unna å gi meg en følelse av at bandet har større aspirasjoner enn å gi ut en artig liten kuriositet myntet på sin egen omgangskrets.

Dersom Besatt ønsker å jobbe videre med musikken hadde de vært tjent med å kaste et blikk på de to låtene som fungerer best, nemlig «KAMELEON» og «MØRKETS TIME». «KAMELEON» er en drivende og ukomplisert låt som tviholder på sin røde tråd gjennom spilletiden på fem minutter, og «MØRKETS TIME» er et heseblesende vådeskudd av thrashende punk som skjener ut i en fløyelsmyk og atmosfærisk bro befolket av noen særs truende vokalspor. På spesielt sistnevnte faller det meste på plass for Besatt, og deres gode utgangspunkt og potensiale blir gjort synlig for alle og enhver. Besatts debut er en amatørskive fylt til randen av gode ideer, men som trenger en del justeringer for at disse ideene skal komme best mulig til uttrykk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Selvmord – I Glansen Av Den Hedenske Skogen

Selvmord har gjenoppstått fra de døde, kan man kanskje si. Etter at utgivelsen ‘Lys Og Is’ ble omtalt som «the last chapter of Selvmord» i mai, er det mystiske, nordnorske svartmetallprosjektet i alle fall tilbake med ‘I Glansen Av Den Hedenske Skogen’. Her er mye kjent, men også noe er nytt: Borte er de kolossale, minimalistiske og obskure komposisjonene på flere titalls minutter, og vi sitter igjen med et mer kortfattet, direkte og folkemusikkinspirert uttrykk. ‘I Glansen Av Den Hedenske Skogen’ varer bare ca. tolv minutter, og består av to låter.

Her byr Selvmord sannsynligvis på noen av de beste riffene og komposisjonene prosjektet har sluppet. Så får den virkelig obskure og skranglete produksjonen, som Selvmord har tatt med seg fra tidligere, meg til å nøle noe likevel. Den har definitivt noe for seg ved å bringe inn det klassiske og beundringsverdige lo-fi-preget som ligger i mye undergrunnssvartmetall, men har også noen tendenser til å virke noe etsende på låtene der det rett og slett er varierende hvor mye som er hørbart. Noe som imidlertid fortjener en positiv bemerkning er vokalen, som er så iskald, glasert og obskur at den egentlig legger seg opp mot støymusikken – da på fascinerende vis, særlig når vår ukjente utøver demonstrerer litt clean-vokal i lydtåka på tittellåta.

Skrevet av Alexander Lange