Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#10-#1)

Klikk her for plass #50-#36.
Klikk her for plass #35-#21.
Klikk her for plass #20-#11.

#10: She Said Destroy – Succession

She Said Destroy | Succession | Norway Rock Magazine


Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Sjanger: Post-metal/post-hardcore

‘Succession’ er sannsynligvis en av årets mest varierte norske metallopplevelser. Med bein som for så vidt alltid er stødig plantet i et slags løst definert post-hardcore-landskap, tjener de mange sidesporene She Said Destroy også våger seg utpå som bevis i seg selv på at denne plata har blitt til over lang tid – sannsynligvis med mange impulser på veien. Så er dette også et av platas store styrker, der bandet i stedet for å gå seg vill i et litt udefinerbart helhetsuttrykk tilfredsstiller stort med sitt store, fargesprakende lerret. Noe er de fortsatt aller best på, som post-hardcoren som rendyrkes i låter som «You Will End» og «Not Only Bridges» og post-black-metal-flørt i «Sharpening the Blade», men andre høydepunkter finnes mer uventede steder – som i avslutnings- og tittellåta som fortsatt fremstår som et sant unikum. ‘Succession’ er en sann fryd å høre på, og en av platene på lista her med desidert størst pur underholdningsverdi.

Beste låter: «Sharpening the Blade», «Not Only Bridges», «Succession»

Link til omtale
Strømmelink


#9: Athar Aghanon – Fidelitas


Plateselskap: Ixiol Productions
Sjanger: Progressiv black metal

En av årets første utkårede favoritter hos Metallurgi har også vist seg å være en av de mest slitesterke. Identiteten til den mystiske skikkelsen bak Bandcamp-svartmetallbandet Athar Aghanon er og forblir et mysterium; et mysterium som dog trumfes av spørsmålene rundt hvordan musikeren kom frem til det eksentriske og unike soundet som definerer skiva ‘Fidelitas’. ‘Fidelitas’ tar utgangspunkt i svartmetallens svermende intensitet, men utvider uttrykket med progressive lystflukter, syntetisk middelalder-instrumentering og en krokete og forfallen atmosfære som er helt umulig å riste av seg så lenge skiva ljomer ut av anlegget. Athar Aghanon har et enestående talent for å identifisere uutforskede kreative lommer innenfor svartmetallsjangeren, og ‘Fidelitas’ er fylt fra ende til annen med kunstneriske valg som får velreiste svartmetallfans som undertegnede til å gape av vantro og beundring. At en såpass særegen og komplett musikalsk pakke ble sluppet av et ukjent prosjekt på Bandcamp er nesten ikke til å tro, og man begynner nesten å lure på om mannen bak Athar Aghanon er en veteran innenfor scenen som har bestemt seg for å spille metall-Norge et puss. Det spiller dog ingen rolle hvordan ‘Fidelitas’ kom til verden; det viktigste er at den gjorde det, og at vi dermed kan lytte på den og minnes alle de mange ubrukte ideene som fremdeles ligger og venter i tilsynelatende ferdig-utforskede sjangre og uttrykk. Athar Aghanon leverer en av årets mest originale metalliske visjoner på ‘Fidelitas’.

Beste låter: «Purge of the Lawless», «Resanctified (Anteferean Ghost Invocation)», «We Lie Alone»

Link til omtale
Strømmelink


#8: Whoredom Rife – Winds of Wrath

Winds of Wrath | Whoredom Rife | TERRATUR POSSESSIONS


Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Black metal

Årets desidert mest massive svartmetallplate må nok være ‘Winds of Wrath’, der Whoredom Rife lykkes bedre enn de fleste har gjort før med å skildre det som føles som de flammende og brutale forholdene som omgir Helvetes porter. Det skjer både gjennom et av årets heftigste albumcovre og et usedvanlig raffinert, målrettet og velprodusert svartmetalluttrykk, som byr på soniske orkaner av ondskap så vel som hardtslående riff og noen av årets mest minneverdige melodier (bare hør på «Curse of the Moon»!). Musikken føles hele tiden hemningsløs mektig og fantastisk overveldende som lite annet, og slår et av årets mest overbevisende slag for den norske svartmetallens fortsatte relevans. Dette er nemlig høyst tradisjonstro samtidig som det føles udiskutabelt moderne.

Beste låter: «Curse of the Moon», «A thousand Graves Endured», «Einride»

Link til omtale
Strømmelink


#7: Helheim – WoduridaR

Helheim


Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Viking/black metal

Til tross for at Helheim var der nesten helt fra starten av den store, norske svartmetallrevolusjonen på 90-tallet, blir de av mange sett på som en fotnote i forhold til de større navnene som satte sitt preg på perioden. Som følge har jeg personlig – som mange andre, vil jeg tro – et mye svakere forhold til bandets diskografi enn deres historiske betydning kanskje skulle tilsi. ‘Woduridar’ har dermed fungert som en irettesettelse, og en påminnelse om at den kollektive tenketanken ofte begår grove overseelser i jakten på å systematisere og forstå fortiden. ‘Woduridar’ vitner om et band som har brukt årevis på å utforske og utvikle sitt eget perspektiv på svartmetallsjangeren; et perspektiv hvis tilknytning til norrøn arv strekker seg dypere enn overfladiske sjangertrekk og bruk av tidsriktige instrumenter. Der mange vikingmetall-band lar lyden av vrinskende hester og klingende sverdkamp transportere lytteren til en nordisk slagmark ca. år 950, oppleves ‘Woduridar’ mer som en rekke personlige sagaer hentet fra menneskene som faktisk levde den historien vi lar oss fascinere av i våre dager. Bandets karakteristiske, organiske svartmetall utgjør et smektende og rikt bakteppe for disse sagaene å utspille seg foran, et bakteppe som er like detaljrikt og fylt av liv som naturen den forsøker og emulere. Helheim har for alvor åpnet øynene mine for sin egne musikalske visjon på ‘Woduridar’, en av årets sterkeste musikalske/tematiske forbindelser.  

Beste låter: «Vilje Av Stål», «Forrang for Fiende», «Ni s Solu Sot»

Link til omtale
Strømmelink


#6: Endezzma – The Archer, Fjord and the Thunder

ENDEZZMA - The Archer, Fjord and the Thunder CD – Katakomben


Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Black metal

Det føles på en måte fryktelig feil å karakterisere en svartmetallplate på denne måten, men jeg gjør det likevel: Endezzmas ‘The Archer, Fjord and the Thunder’ er en eneste stor fest. Denne plata er så utrettelig og proppet med energi, så hamrende, thrashende og black’n’rollende, og så ofte så melodisk tilfredsstillende at lyttere kan advares mot å føle seg både strålende fornøyd og på grensen til overdosert etter de knappe førti minuttene denne plata varer. Virkelig minneverdige øyeblikk kommer som perler som en snor – alt fra de stratosfæriske melodiene som nås i åpningslåta til thrash-juvelen «Anomalious Abomination» og maktdemonstrasjonene «Wild Glorior Death» og «Open Your Eyes and Stab the Sight». Feiltrinnene er vanskelige å identifisere, og Endezzma farter av gårde i en naturlig forlengelse av den norske svartmetallens bestanddeler samtidig som at bandet pensler ut noe eget med stor selvsikkerhet og suksess.

Beste låter: «Anomalious Abomination», «Wild Glorior Death», «Open Your Eyes and Stab the Sight»

Link til omtale
Strømmelink


#5: Misotheist – For the Glory of Your Redeemer

For the Glory of your Redeemer | Misotheist | TERRATUR POSSESSIONS


Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Eksperimentell black metal

I et år hvor Terratur Possessions har jobbet overtid for å sikre seg MVP-tittelen innenfor svartmetallisk plateselskapsdrift, har det aller sterkeste kortet deres vært utgivelsen av Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’ i februar. Bandets eksperimentelle, post-Deathspellske mesterverk av en andreskive har fungert som standarden alle andre okkulte svartmetall-utgivelser ble målt opp mot i 2021, og det råder stor tvil rundt hvorvidt noen andre til syvende og sist faktisk klarte å nå opp. ‘For the Glory of Your Redeemer’ lander ikke blant toppen av årets plateopplevelser fordi den tilbyr en ny og flashy kombinasjon av stilarter, men fordi den mestrer sitt utvalgte uttrykk ned til hver minste detalj og skaper et uforglemmelig stykke musikk i prosessen. Svermende gitarer og støyende trommer pisker opp skyer av støv og aske, som deretter legger seg for å åpenbare ulmende lommer av meditativ atmosfære. På en klippe over det turbulente kaoset står B. Kråbøl og brøler som en besatt mann; en glinsende knivsegg rettet mot alskens manipulative dogmer og doktriner. Ingen annen plate fra norsk sokkel opplevdes som så autentisk ekstrem som ‘For the Glory of Your Redeemer’ i 2021, og for det fortjener den en plass helt oppe i toppsjiktet blant årets utgivelser. 

Beste låter: «Rope and Hammer», «Benefactor of Wounds», «Acts of the Flesh»

Link til omtale
Strømmelink


#4: Leprous – Aphelion


Plateselskap: InsideOut Music
Sjanger: Progressiv rock/metall

Litt som bidraget til bandet som kapret denne listas ellevteplass, Vestindien, er et av Leprous’ viktigste bidrag i år å få usannsynlige kombinasjoner mellom metall og andre sjangere til å virke som det mest naturlige i hele verden. ‘Aphelion’ kan utvilsomt omtales som en metallplate og ikke minst et umiskjennelig stykke moderne prog-metallhåndverk, men er det mens metallelementene er i en slags opplysende, grenseløs og befriende dialog med andre musikalske uttrykk som kun løfter bandets musikk opp i stadig høyere enheter. Denne plata tar oss med gjennom soul-befengte, Algiers-aktige øyeblikk i åpningslåta, en blomsterbukett av poppa refrenger som lukter både gledestårer og hjertesmerte, plutselige r’n’b-vibber – og mye mer. Så er det så utrolig sofistikert og profesjonelt utført samtidig som at musikken alltid føles innbydende og tilgjengelig. Et av årets kuleste øyeblikk kommer når vokalist Einar Solberg for første og eneste gang growler på slutten av avslutningslåta «Nighttime Disguise», men det skjer altså først etter at lista med høydepunkter allerede er blitt lang. Et av årets virkelig store prog-metall-prestasjoner.

Beste låter: «Running Low», «All the Moments», «Nighttime Disguise»

Link til omtale
Strømmelink


#3: Nekromantheon – The Visions of Trismegistos

Visions of Trismegistos | Nekromantheon


Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Ekstrem thrash metal

Helt siden ‘Rise, Vulcan Spectre’ blåste buksene av tenårings-Fredrik har jeg ventet utålmodig på en oppfølger thrash-yndlingene i Kolbotns Nekromantheon. Det ekstreme thrash-bandet var utslagsgivende når det kom til å gi den norske undergrunnsscenen en egen identitet på det tidlige 2010-tall, en identitet som var bygget på å dynke alle former for ekstreme uttrykk i uforlignelige nivåer av primal råskap. Lite kunne dog ha forberedt meg på årets ‘The Visions of Trismegistos’, som høyner både ekstremiteten, intensiteten og råskapen i Nekromantheons musikk til kritiske nivåer. ‘The Visions of Trismegistos’ er den sinteste og mest hektiske riff-festen thrash-sjangeren har klart å hoste opp på år og dag, en uhelbredelig fartsbølle som nekter å ta foten av gasspedalen i et eneste sekund i løpet av sin halvtimes spilletid. Det nytter heller ikke å prate om skiva uten å nevne den strålende visuelle utformingen, ettersom albumcoverets blodrøde og askegrå farger utgjør en ypperlig analog til det infernalske kaoset som utspiller seg på innsiden. Nekromantheon har gitt ut sin beste skive – og muligens den beste norske thrashmetallskiva gjennom tidene – med ‘The Visions of Trismegistos’, en essensiell spillebrikke i et sterkt år for norsk metall. 

Beste låter: Jeg vetta faen, ikke still så vanskelige spørsmål. Hør på alle.

Link til omtale
Strømmelink


#2: Diskord – Degenerations

Diskord - Degenerations


Plateselskap: Transcending Obscurity Records
Sjanger: Teknisk/eksperimentell death metal

‘Degenerations’ gjør så fryktelig mye på en gang. Den er proppet med musikk som føles så udiskutabelt naturlig og organisk, samtidig som at låtlista er som tolv soniske, mekaniske monstre i en dystopi menneskesansene ikke har grepet om. De vidunderlig kaotiske komposisjonene, som man noen ganger nærmest føler at ikke bør fungere, speiler alltid den abstraksjonen som får en til å klø seg i hodebunnen over albumcoveret, samtidig som at de organiske og beundringsverdige musikerprestasjonene like fullt tilføyer en råskap, friskhet og håndgripelighet man sjelden kommer borti i metallmusikk. Og det er et av årets mest krevende lytteropplevelser samtidig som den hele tiden innbyr til en avvæpnende lekenhet, noe som gjør at man koser seg mens man prøver å dekonstruere de voldsomme og tungt fordøyelige teksturene i den vel så romslige og behagelige produksjonen. ‘Degenerations’ er et råsterkt norsk bidrag i den stadig fascinerende eksperimentelle og tekniske moderne dødsmetallskolen, og befester Diskords rolle som en naturlig spiller i en spennende internasjonal utviklingsbane innenfor metall som ellers er befolket av storheter som Gorguts og Ad Nauseam. Storveis!

Beste låter: «The Endless Spiral», «Gnashing», «Beyond the Grime»

Link til omtale
Strømmelink


#1: Deception – The Mire

The Mire | Deception


Plateselskap: Rob Mules Records
Sjanger: Symfonisk death metal

På førsteplass har vi en skive som jeg tviler på at de fleste er godt kjent med, men som virkelig fortjener å bli verdsatt av et langt større publikum enn den har hatt til nå. Deceptions ‘The Mire’ er en moderne dødsmetall-skive som blander inn elementer av symfonisk svartmetall og thrash på ypperlig vis, og som i tillegg innehar en brutal tyngde og en mektighetsdimensjon som rivaliserer den keiserlige fremtoningen til band som Behemoth. Der mange av skivene mot toppen av lista vår er definert av et eller annet element som skiller dem fra og utmerker dem blant sine samtidige utøvere, er ‘The Mire’ mest av alt definert av styrken på låtmaterialet sitt. Det finnes ikke så mye objektivt særegent å sette fingeren på ved musikken til Deception, annet enn at den har en nesten overmenneskelig evne til å fange og beholde lytterens oppmerksomhet. Mang en gang har jeg trykket «play» på åpningssporet «Remission» kun for å høre et vers eller to, for deretter å bli sugd inn i en spontan gjennomlytting av skiva – om ikke flere. Det er ingen annen skive jeg har hatt en mer konstant trang til å høre på enn ‘The Mire’ i 2021, som i tillegg ikke har mistet et fnugg av magien den kom flyvende inn på i første omgang. Deception er et kriminelt oversett band i den internasjonale metallscenen for øyeblikket, og det minste vi kan gjøre som blogg er å anvende vår egen beskjedne innflytelse i et forsøk på å rette opp i dette. Så der har dere det: Deceptions ‘The Mire’ er årets skive hos Metallurgi. Spre nyheten, og enda viktigere: lytt til krampen tar deg!

Beste låter: «Remission», «Return of the Baphomet», «Internal Breeding», «Asphyxia»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Helheim – WoduridaR

Woduridar - Limited Edition
Ute nå via Dark Essence Records

På ‘WoduridaR’ treffer Helheim, som startet opp så tidlig som i 1992, stadig imponerende balanser mellom råskap og storslagenhet, mellom tilgjengelighet og dybde og mellom nostalgisk og nymotens svartmetall. I det ligger en usedvanlig forfriskende lytteropplevelse av den folkemusikk- og hedenskinspirerte svartmetallskolen, der jeg med blikk på en norsk sammenheng får vel så mange assossiasjoner til tidlig Ulver og Windir som til de moderne og proffe produksjonene til band som Borknagar og Enslaved. En bukett også av andre impulser melder seg imidlertid også underveis, og gir sitt bidrag til at ‘WoduridaR’ ender opp som et unikt og relevant tillegg til scenen i 2021.

Det starter for eksempel i Helheims mest frenetiske, kaotiske og franske hjørne, der det uhyre heseblesende introduksjonsverset flørter med dissonans og med en gang minner om Deathspell Omega og Blut Aus Nords eksperimentelle vendinger. Det tar imidlertid ikke lang tid før Helheim havner på sporet der de stort sett kommer til å befinne seg på resten av ‘WoduridaR’, der strålende gitarmelodier, eksemplariske og flotte clean-vokal-refrenger og fangende melankoli maler lydbildene.

Det er imidlertid først og fremst det velbalanserte drivet på denne plata som har imponert meg mest i gjennomlyttingene mine – i hvert fall når det gjelder platas første halvdel. De metalliske introgitarene i låt nummer to, «Forrang for fiende», er et flott, kort avbrekk før de komplementeres eksplosivt av hektisk trommespill og tåkete kompgitarer i det som må være et av platas vakreste og mest melankolske partier – det før clean-vokal nok en gang lyser opp lydbildet på strålende vis. Den påfølgende tittellåta etterspør mer tålmodighet enn denne raske og korte treminutteren, og finner – sakte, men sikkert etter et kraftig hovedtema anført av hylende, Drudkh-aktige tremolo-gitarer – en storslått og behagelig flyt i sine langstrakte repetisjoner av det nydelige, Moonsorrowske clean-vokal-refrenget som til slutt står støtt som låtas fundament.

«Åndsfilosofen» og «Ni s solu sot» tar stafettpinnen sterkt videre. Førstnevnte føles som en etterlengtet innsprøyting av ondskap, der den sammen med «Vilje av stål» fremstår som et av de mest rendyrkede svartmetallåtene på ‘WoduridaR’ – godt hjulpet blant annet av det seige, Enslaved-aktige verset som ligger i låtas sentrum. Etter flere litt tyngre og mid-tempo-befengte partier drar «Ni s solu sot» opp tempoet igjen med platas desidert mest catchy hovedriff, og på sine nesten syv minutter er også dette en velbalansert affære der mer langstrakte og saktegående atmosfæriske partier får bre seg ut i midten.

I den eksemplariske flyten og variasjonen Helheim oppnår og opprettholder på ‘WoduridaR’, fremstår den påfølgende rendyrkede svartmetallåta «Litil vis maðr» – som i seg selv er en mer enn habil nok låt, særlig i gitarsegmentet – muligens som det mest isolerte sporet på låtlista. En ny vending kommer imidlertid med unikumet «Tankesmeden», som byr på platas mest melankolske strekk, noe som særlig skyldes de post-metallske gitarene og de strålende bakgrunnskoringene i versene som legger mørke skygger over lydbildet. Låta gir et riktig inntrykk av at vi nærmer oss slutten, som deretter kommer i form av kjempen «Det kommer i bølger» på hele tolv minutter. Det vil si: Helt ferdig er man riktignok ikke heller etter dette, der et cover av Richard Marx’ «Hazard» ligger som en kuriositet helt på slutten av utgivelsen.

Om «Det kommer i bølger» er det største dyret på ‘WoduridaR’, er det også det snilleste. Tempoet går aldri over sine bredder, for å si det sånn, og låta anføres av sørgmodig, sympatisk og vestlandsk clean-vokal. Låta minner mye om materialet til amerikanske Agalloch, og i gitarsegmentet bys det blant annet på et fantastisk hovedtema og luftige harmonics. Så er nok også låta på en annen side av det som kanskje kan kalles Helheims lille svakhet, nemlig at låtstrukturene til tider kan fremstå litt udisiplinerte – langdryge partier i de lengste låtene på ‘WoduridaR’ kan nok sies å fremkalle noen ønsker om oppstrammere. Det skygger imidlertid ikke for de sterke partiene Helheim aldri går tom for på denne plata, den forfriskende og rå produksjonen og de storslåtte høydepunktene som stadig melder seg. ‘WoduridaR’ er en sann prestasjon innenfor norsk svartmetall i 2021, og etablerer en ny standard for Helheim etter snart 30 års virke.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Enslaved – «Caravans to the Outer Worlds»

Ute nå via Nuclear Blast Records

Midt oppe i det forrykende og kaotiske gildet som er slippet av Enslaveds fire streamede konserter fra korona-perioden er det lett å glemme at det nærmer seg et år siden slippet av bandets 15. studioplate ‘Utgard’. Plata – som bød på en tematisk reise inn i underbevissthetens ukjente farvann inspirert av psykoanalytikeren Carl Jung – var på mange måter et stilistisk veikryss for bandet, og et av spørsmålene jeg har stilt meg selv oftest i etterkant av slippet er hvorvidt bandet tenker å fortsette ut i det psykedeliske og post-punkete universet de manet frem på plata, eller om de kommer til å snu skipet tilbake til tryggere havner. «Caravans to the Outer Worlds», tittelsporet fra bandets kommende EP, deklamerer med både tittel og innhold at Enslaved ikke er ferdige med å høste visdom fra Utgards disige og langstrakte vidder helt ennå.

Vindene som blafret i seilene på skipet som fraktet Enslaved gjennom ‘Utgard’ uler fremdeles på åpningen til «Caravans to the Outer Worlds», men en rytmisk ambiguøs basslinje varsler tidlig om kursendring for den rastløse musikerbanden. En diffus og psykedelisk atmosfære etableres, før et frenetisk parti vender blikket tilbake til ‘RIITIIR’s mer kaotiske øyeblikk. En ting som blir klinkende klart over «Caravans…» drøye seks minutter er at Enslaved har fullstendig oversikt over styrkene til sine respektive medlemmer, og de får alle muligheten til å flekse sine musikalske muskler innen vinden loser oss ut på slutten av låta. Isdal pisker opp en stjernestorm med sine flerrende gitarlinjer, Vinje lokker noen kosmiske 70-talls-teksturer ut av keyboardet sitt, Sandøy fungerer som en rytmisk hyperdrive for bandets rom-farkost, og Kjellson er den bryske barden som returnerer for å fortelle om de utrolige tingene som eksisterer ute i den kaotiske eteren. 

Og så har vi selvfølgelig Bjørnson, mannen som skriver brorparten av bandets låtmateriale og tekster. Det er ingen tvil om at Bjørnson har mye av æren for at bandet har beholdt en lett gjenkjennelig identitet gjennom mengdevis av stilistiske skifter og utviklinger, men intervjuer rundt slippet av ‘Utgard’ og de fire streaming-konsertene ga meg inntrykket av at den nye medlemsbestanden har blitt et stadig mer integrert beist. «Caravans to the Outer Worlds» sine lydmalende kvaliteter og yrende musikalske liv vitner om et mulig frem-jammet aspekt, og bandets uttalelse i forbindelse med EP-annonseringen hinter også til en slags uunngåelig kollektiv transformasjon. Som blodfan av Enslaved kan jeg ikke annet enn å omfavne bandets nyfunnede retning og progresjon, ettersom ‘In Times’ og ‘E’ bar tegn til stagnering til tross for sine utallige styrker. Enslaved er nok en gang en uforutsigelig kreativ naturkraft på «Caravans to the Outer Worlds».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Blood Red Throne – Conquered Malevolence

Blood Red Throne - Imperial Congregation
Ute nå via Nuclear Blast Records

«Conquered Malevolence» er den andre singelen som slippes i forkant av death-metal-yndlingene Blood Red Thrones plate nummer ti, ‘Imperial Congregation’. Stafettpinnen tas i og for seg modig videre fra førstesingelen «Itika», som slo lyttere i bakken med en ubestridelig death metal-soliditet da den ble sluppet for noen uker siden. «Conquered Malevolence» er imidlertid en vel så god, om ikke bedre, prestasjon fra bandet.

Igjen er det snakk om en låt der grunnformlene i death metal-skolen mestres på ypperlig vis – produksjonen er tung, kraftig og klar der en bukett av upåklagelige riff driver låta fremover. Musikken er på mange måter et ganske typisk death metal-uttrykk, og byr i alle fall ikke på store særegenheter eller dristigheter, men henter mye styrke særlig i et gitarspill som for meg fremstår noe mer dynamisk enn det man finner i et hvilket som helst typisk death-metal-band. Dette gjelder særlig bridge-partiet, der Blood Red Throne byr på mørke, hissige harmonier og et soloparti som åpner låta på strålende vis. Dette er i alle fall aspekter som gjør meg mer nysgjerrig på ‘Imperial Congregation’ og bærer bud om en plate som kommer til å levere varer av særlig høy kvalitet når den slippes i oktober.

Skrevet av Alexander Lange



Helheim – WoduridaR

Ute nå via Dark Essence Records

Tittellåta på det bergenske svartmetallbandet Helheims neste plate er sluppet. Gjennom sitt nesten 20 år lange virke har dette bandet hentet inspirasjon fra den norrøne mytologien og derav etablert seg som en viktig aktør innenfor melodisk svartmetall, og om «WoduridaR» ikke serverer øregangene noen spesielt store overraskelser i så måte, vitner låta like fullt om en solid neste steg for Helheim.

Gjennom sitt melankolske og storslåtte preg er Helheims svartmetall her egentlig nokså vakker – særlig når den spinkle intro-melodien på «WoduridaR» vokser seg til å bli et sterkt, blendende akkordspill i versene. De neste seks minuttene sirkler mye rundt det flotte og folkemusikkinspirerte gitarspillet der Helheim også evner å by på noen hissigere variasjoner av verstemaet, og dette komplementeres av et storslått refreng der clean-vokalen sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ulvers ‘Bergtatt’ – med Helheims egenart i god behold. Til syvende og sist er nok «WoduridaR» en litt i overkant ensformig og repetitiv låt der dette repeteres mange ganger – likevel skygger ikke dette over at bandet har stålkontroll på selve materialet, der balansen mellom råskap og melankoli mestres uhyrlig godt.

Skrevet av Alexander Lange



Kal-El – «Mica»

Ute nå via Majestic Mountains Records

Det nærmer seg slippet av det norske «Astrodoom»-bandet Kal-El sin femte full-lengder ‘Dark Majesty’, og i den forbindelse slapp gruppen nylig en stoner-koloss av en singel ved navn «Mica». Kal-El har i lengre tid jobbet med å perfeksjonere sitt enkle men effektive sound, og bandets senere singler har virket farlig nærme å lokalisere uttrykkets kilde og essens. I kombinasjon med albumets fantastiske illustrasjon kan dette tyde på en helhetlig oppgradering av både ambisjon og musikalsk presisjon for rogalendingene, og singelen «Mica» bekrefter dette med et buldrende stoner-vogntog som vil kunne høste bifallende nikk fra selv de mest kresne stoner/doom-fanatikere. 

For folk som har fulgt bandet over en lengre periode er det lite nytt å melde på «Mica». Gitarene flytter fremdeles tektoniske plater med sine dundrende fuzz-bomber, og «Cpt Ulven» trenger fremdeles gjennom veggen av lyd med sin messingblanke og kraftige røst. Det er altså lite som har endret seg ved Kal-Els beine og tilfredsstillende stoner annet en kvaliteten på materialet og låtskrivinga, men disse har til gjengjeld blitt raffinert til et nesten uangripelig nivå. Riffene kaprer lytterens musikalske minne med en uimotståelig enkelhet, og refrengene fester seg til hjernebarken som om de skulle vært brent inn med et merkejern. ‘Dark Majesty’ ser ut til å bli årets norske event hva gjelder tung men tilgjengelig stoner/doom, så om du har sansen for B-filmer, romferdsel og armerte oppdateringer av ‘Master of Reality’s tårnende riff burde du notere ned 27. august i kalenderen.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Phantom Fire – «Feed on Fire»

Ute nå via Edged Circle Productions

Den scene- og studiovandte duoen som utgjør Phantom Fire høstet i mai lovord hos Metallurgi for sin inspirerte og potente sammensveising av farts- og svartmetall på EP-en ‘Return of the Goat’. Nå har vi fått enda en smakebit på bandets kommende debut ‘The Bust of Beelzebub’, og sannelig svarer ikke «Feed on Fire» på forventningene, om ikke de kanskje til og med tilspisser dem en smule. 

«Feed on Fire» tar sitt eget imperativ på alvor. Låta er som en flammedrevet doning som gradvis trapper opp fart og intensitet, for så å detonere i et selvoppslukende flammehav ved veis ende. Låta veksler hovedsakelig mellom to moduser over sin spilletid: et ondskapsfullt og trillende d-beat-parti, og et eskalerende strekk med intens og svermende svartmetall. Galskapen begrenser seg ikke utelukkende til disse to seksjonene endog, og lydbildet kompliseres med en elegant rekontekstualisering av åpningstemaet via bassakkorder, samt en ledegitar som minner om en slags djevelsk utgave av surf-maestroen Dick Dale. De akustiske gitarene vi så vidt skimter ved låtas ende er et solid hint om at Phantom Fire ikke ønsker å spille safe eller streit på sin kommende debut, så hold øynene oppe for et potensielt ekstremmetall-høydepunkt på senåret. Phantom Fire annonserer sin ankomst på den norske metallscenen med ildfull overbevisning på «Feed on Fire».

Skrevet av Fredrik Schjerve