she said destroy – Metallurgi

Årets edleste norske metaller 2022: EP’er og demoer

Med nok et innholdsrikt år i bakspeilet er det en glede å kunne ønske velkommen til årets listesesong hos Metallurgi! Da vi startet opp bloggen i 2020 hadde vi utvilsomt ambisjoner om å holde på en stund, men det er slettes ingen selvfølge at et frivillig prosjekt som Metallurgi kommer seg helskinnet over målstreken to år på rad. Vi har definitivt truffet en og annen fartsdump i løpet av 2022, og det har tidvis vært krevende å overholde vårt egenerklærte oppdrag om å dekke samtlige norske utgivelser fra uke til uke. Det førte til en pause i dekningen og skrivingen fra mars til september. Men i de periodene det var ekstra tungt å heve fjærpennen og skru lokket av blekkhuset, så sørget kvaliteten på den norske metallproduksjonen for å holde energinivået og motet vårt oppe. Takk for det!

Det er også kjekt å se hvor mange som velger å engasjere seg i arbeidet vårt ved å lese, kommentere på og dele postene våre til venner og bekjente. Til syvende sist skapte vi bloggen fordi vi har lyst til å bidra til å bevare og styrke den norske metallkulturen, og basert på trafikken og engasjementet på siden er det åpenbart at det er flere som deler dette ønsket. En blogg er ingenting uten sine lesere, så til dere som har klikket dere inn på siden vår i løpet av 2022: takk!

Vi kjører kliss likt opplegg i år som i fjor. Det vil si at dere i dag vil kunne lese om de 20 EP’ene og de fem demoene som har fått bloggens redaksjon til å vibrere av bunnløs vellyst og begjær, mens utrullingen av årets 50 beste skiver vil foregå fra tirsdag til fredag. Det bør nevnes at enkelte av utgivelsene på lista egentlig kom ut i 2021, men såpass sent i desember at det ikke var mulig å vurdere dem til fjorårets lister. Disse utgivelsene var såpass sterke at det hadde blitt feil å ikke nevne dem overhodet, så de har blitt slengt med på årets lass i stedet. Ellers har vi også mens vi har hatt pause fulgt med på alt av utgivelser, så håpet er at vi ikke har gått glipp av noe. De utgivelsene vi ikke har skrevet om er merket med en «[ikke omtalt]».

Så uten ytterligere om og men, snikksnakk, visvas og/eller pludring: her er den beste norske metallen som ble utgitt i 2022! Først: EP’er og demoer.

Fredrik Schjerve og Alexander Lange

Årets 20 beste norske metall-EP’er:

#20-#6 (i ubestemt rekkefølge):

Værbitt – Svartediket (Utløpet (eget plateselskap))
Råte – Where the Past and the Future Collide (FAJo Music)
Tonic Breed – Fuel the Fire (usignert)
Storm – Invincible (Indie Recordings)
Vathr – Dead & United (Edged Circle Productions)
Vandaud – Vestland (usignert)
Doedsvangr – Koinonia (Devilry Productions)
Orbiter – A Goddamn Classic (usignert)
Bailltak – Blodhevn (usignert)
Eluvian – Tales of Ymaarenth (usignert)
Enevelde – Gravgang (2021) (Terratur Productions)
I Swear Damnation – The Disobedient (usignert)
Haunted by Silhouettes – No Man Isle (Eclipse Records)
Faustian Dripfeed – G.O.D. (usignert)
Nidhög – Fjord (Whispering Voice Records)

#5: Kingseeker – Grief

Plateselskap: Bringsli Productions (eget plateselskap)
Undersjanger: Metalcore

Bare ni måneder etter lanseringen av debutplata ‘Daily Reminders’, slapp Kingseeker ‘Grief’. Dette er en EP som jeg synes bærer bud om et framoverlent band med evne og vilje til å raffinere uttrykket sitt. Her finner man solide og tilfredsstillende doser med potent metalcore, der bandet finner en god balanse mellom fengende, melankolske melodier og mer hardtslående partier og breakdowns. Vokalen fortsetter å imponere, produksjonen leverer et særdeles godt trøkk og konseptualiseringen av sorgens faser fungerer. Med det er det ingen tvil om at Kingseeker blir et interessant band å følge i årene fremover.

Link til omtale
Strømmelink

#4: She Said Destroy – Bleeding Fiction II: Child of Tomorrow

Plateselskap: Mas-Kina Productions (eget plateselskap)
Undersjanger: Post-metal

Med ‘Bleeding Fiction II: Child of Tomorrow’ har She Said Destroy levert en annerledes men vel så sterk oppfølger til deres post-metalliske landemerke fra 2012. De melodiske post-hardcore og emo-elementene som pyntet i kantene på fjorårets ‘Succession’ gjøres her til hovedattraksjoner, og stables sammen til en storstilt konstruksjon som er like overveldende som den er uendelig lyttbar. ‘Bleeding Fiction II’ er både nostalgisk, melankolsk, tung og vakker, og nok en inspirerende leveranse fra et band som virkelig synes å ha funnet sin kreative nerve.

Link til omtale
Strømmelink

#3: Våde – Spirals

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv death metal

‘Spirals’, som er debututgivelsen til Våde, oser av både tyngde og lekenhet, og syr sammen ulike tendenser fra ekstremmetallens underskog ved hjelp av sterke musikerprestasjoner. Her snakker vi en salig blanding av nærmest dansbare grooves, brutale, sterke riff og en velfungerende mørk estetikk over det hele. Om band som Meshuggah og Ulcerate er en del av ditt daglige brød og du vil høre et fett norsk bidrag til den typen metallmusikk de er fanebærere for, er du nesten nødt til å høre ‘Spirals’. Om Våde har noe å gå på for å definere en klar egenart, representerer denne EP’en i alle fall en bunnsolid grunnmur for nettopp det.

Link til omtale
Strømmelink

#2: Defect Designer – Neanderthal

Plateselskap: Transcending Obscurity Records
Undersjanger: Eksperimentell grindcore

Om du er av typen som livnærer din skrott med injeksjoner fulle av metall-universets særeste og mest besynderlige miksturer, så kan du forlenge levealderen din betydelig med en svipptur innom Defect Designers EP fra 2022. ‘Neanderthal’ er en EP som aktivt motsetter seg kategorisering ved hjelp av sjangerbenevnelser, og musikkens psykotiske, ravgale natur kan best beskrives ved å henvende til platens cover. Det eneste jeg egentlig kan bekrefte med sikkerhet, er at skiva synes å inneholde noe grindcore og dødsmetall. Dette, og at den er en av de mest maniske og fascinerende utgivelsene den norske metallscenen hostet opp i løpet av 2022.

[ikke omtalt]
Strømmelink

#1: Dødskvad – Krønike II

Plateselskap: Caligari Records
Undersjanger: Death metal

‘Krønike II’ er som et lydspor til blodsutgytelsen på middelalderens slagmarker. Det er en EP der Dødskvad demonstrerer hvordan death metal kan være utpreget atmosfærisk, og det uten at uttrykket mister tenner eller brutalitet – snarere tvert i mot. ‘Krønike II’ låter beinhardt og utilgivelig, og får ikke minst god hjelp av en produksjon som blant annet gir trommelyden en herlig råskap og vokalen en obskur og nærmest fryktinngytende karakter. Et av de beste norske death metal-prestasjonene i 2022.

Link til omtale
Strømmelink

Årets fem beste norske metall-demoer (i ubestemt rekkefølge):

Corroder – Tombs of Terror

Ekstremthrash-bandet Corroder landet allerede i fjor en plass på Metallurgis demo-liste på bakgrunnen av den dødspotente utgivelsen ‘Demo 2021’. På årets demo foretok bandet dog et sprang i utviklingen som etterlot forløperen – og mesteparten av konkurransen – fullstendig i støvet. ‘Tombs of Terror’ bevitner et band som formelig tørster etter blod, og som absorberer stadig mer mørk energi fra skjæringspunktet mellom thrash og dødsmetall.

Strømmelink

Avmakt – Demo 2021 (2021)

En av de absolutt flotteste pakkene som lå under juletreet 24. desember 2021, var den sydende, snerrende og støyende demoen til svartmetallbandet Avmakt. ‘Demo 2021’ er en gjennomgående ortodoks og tradisjonell affære, hvilket er nøyaktig det man burde ønske fra medlemmer av band som Abhorration, Dødskvad, Obliteration og Condor. Langstrakt, suggererende og likesåfullt aggressiv; ‘Demo 2021’ er en stilren utgivelse fra en gruppe musikere som er eksperter på sitt felt.

Strømmelink

Nattehimmel – The Night Sky Beckons

Nattehimmels ‘The Night Sky Beckons’ er også en stilren demoutgivelse; spørsmålet er bare nøyaktig hvilken stil det dreier seg om. Astronomisk svartmetall? Kopernikansk svartmetall? I realiteten kan nok bandet sies å ha funnet frem til en fruktbar overlapping mellom svartmetall og episk doom, men kombinert med demoens fullkomne visuelle utforming oppstår det et helhetsuttrykk som ikke med enkelthet lar seg redusere til sine bestanddeler. ‘The Night Sky Beckons’ er en skive som gjenskaper følelsen av å glane opp i et opplyst stjernehav, og byr på en opplevelse om går langt utover det en har grunn til å forvente fra en demo-utgivelse.

Strømmelink

Forbidden – Corroded Eye Sockets

Death metal-prosjektet Forbidden slapp hele tre demoer i perioden april-juni i år, men det er den første av disse, ‘Corroded Eye Sockets’, som imponerer mest. Her plukkes tråden opp fra den vel så gode selvtitulerte demoen fra i fjor, da i form av at man får en ganske kort og brutal dose med teknisk og uhyre obskur death metal. Her får de lave frekvensene regjere slik at de korte låtene får det til å høres ut som man opplever et jordskjelv i en tjukk, tjukk tåke – da med henvisning til at massetettheten i den feite lyden ofte gjør det vanskelig å høre alt sammen, på en fascinerende måte. Det er uhyre tungt, ordentlig brutalt og egentlig nokså unikt.

Strømmelink

Horrifier – Howl from the Grave Demo 2022

Litt som Abhorration, Filthdigger og Nithe gjorde i fjor, har Horrifier sluppet en demo i år der man simpelthen kan glede seg over umiskjennelig og upåklagelig death metal-håndverk. Her får man servert det ene hamrende, solide riffet etter det andre, og ikke minst gjøres det her klart at Horrifier har en sterk følelse for dødsmetallens groove-elementer og råskapen i gamle produksjoner innenfor sjangeren. Det er som en klar hyllest til death metal av den gamle skolen, og når det gjøres så godt trenger man heller ikke noe mer. Et innmari brutalt og fint kvarter enhver undergrunnsentusiast bør sjekke ut.

Strømmelink

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

She Said Destroy – Bleeding Fiction 2: Child of Tomorrow

For meg personlig, er oppfølgeren til She Said Destroy sin monumentale ‘Bleeding Fiction’ fra 2012 en spesiell hendelse. Dette er selvfølgelig tilfellet for bandet også, som kommenterer at ‘Bleeding Fiction 2’ som oppfølger demonstrerer utviklingskurven bandet har fulgt de siste ti årene – om det så er snakk om den musikalske, produksjons- eller tankemessige. Utgivelsen er spesiell for meg av akkurat samme årsak, nemlig fordi den gjør det tydelig for meg hvor mye som har skjedd i mitt eget liv siden jeg begynte å interessere meg for metallens internasjonale og norske undergrunn for drøyt ti år siden.

Jeg kjente på noe av det samme da She Said Destroy ga ut en av de beste norske metallskivene i fjor – og i alle fall en av de mest tematisk relevante med tanke på tiden vi lever i -, nemlig ‘Succession’. Skiva rettet et tematisk fokus på menneskeartens ve og vel i det unge årtusenet, hvor apati ble foreslått som en av de største drivkreftene i vår egen selv-destruktive atferd. På ‘Bleeding Fiction 2: Child of Tomorrow’ fortsetter bandet å rette en vid-vinklet tematisk linse mot menneskehetens fatale mangler, men rammer bildet inn i et post-metallisk uttrykk som slekter på forgjengerens musikalske visjon.

Det er ingen tvil om at bandet har utviklet sine egne produksjonskunnskaper siden 2012. I likhet med fjorårets skive ble ‘Bleeding Fiction 2’ spilt inn i studioet Ymir Audio i Vilnius, hvor produsent og låtskriver Snorre Bergerud er bosatt for øyeblikket. Noe av det første som slår en i møtet med EP-en er det enorme mangfoldet av teksturer som låta byr på, samt måten disse teksturenes plassering i miksen åpner et enormt og levende rom i musikken. ‘Succession’ nøt utvilsomt godt av den samme produksjonsjobben, men den får ekstra mye å si for en utgivelse som er så rik på teksturer, detaljer og tilleggsinstrumentering som ‘Bleeding Fiction 2’ er.

Åpningssekundenes glitrende og akvatiske gitarer skaper en umiddelbar forbindelse til forgjengerens post-metalliske klangbilde, før en kornete synth/gitar(?) glimter til med en nydelig bittersøt melodi. Rundt denne melodien stabler Bergerud en slags stolt men nedslått marsj, før de lidenskapelige brølene til Anders Bakke runger ut over det soniske landskapet. Det er vanskelig å ignorere musikkens emosjonelle ladning, som i likhet med musikken på ‘Succession’ er gjennomsyret av frustrasjon, sorg og sinne over frarøvede fremtidsprospekter. Disse emosjonelle kulørene gjør seg gjeldende over låtas snaue kvarters spilletid, som utarter seg som en serie bølgedaler og -topper etter post-rockens modell.

Også musikalsk har bandet kommet et langt stykke i senere tid. ‘Bleeding Fiction 2’ inneholder elementer av en hel drøss med sjangre i tillegg til metallen – post-hardcore, midwestern emo, matterock – uten at det noensinne blir uklart hvilken musiker-duo det er som sitter i det kreative førersetet. Det mest ekstreme eksempelet på sjangereksperimentering finner vi i oppløpet til låtas avsluttende klimaks; et drømmende, uvirkelig strekk som gir oss en ide om hvordan Rebekka Karijords nydelige ‘We Become Ourselves’ hadde lått om den ble spilt inn i Californias svimlende ørken-hete.

‘Bleeding Fiction 2’ overskygger på ingen måte forgjengeren fra 2012. Dette er ikke fordi den ikke er av tilsvarende – eller høyere – kvalitet, men fordi den fra et liknende utgangspunkt beveger seg i en såpass annerledes retning at de to låtene umulig kan måles etter samme kriterier. Det er i bunn og grunn vanskelig å finne en passende målestokk for musikken til She Said Destroy i 2022, ettersom bandet står ganske alene i måten de bruker en nesten overveldende mengde elementer for å kommuniserer enkle men essensielle budskap. Sånn sett er She Said Destroys nyeste utgivelse ingen mindre oppsiktsvekkende prestasjon enn fjorårets skive, men nok en inspirert utgivelse fra et band som virker å ha funnet sin kreative og tematiske ledestjerne. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Blodkvalt – Algor Mortis

Det er ikke spesielt lenge siden de første demo-utgivelsene fra Blodkvalts repertoar så dagens lys. Like fullt har bandet vært på manges lepper bare siden den gang, og de har gjennom en jevn strøm av små utgivelser og forrykende live-opptredener, blant annet på by:LARM, blitt en størrelse å regne med i Oslos underskog av kompromissløse band. På Blodkvalts debutplate ‘Algor Mortis’ samler bandet både gamle og nye låter i en brutal og ganske variert halvtime, som på alle måter fungerer som en slags kulminasjon av alt de har rukket å gjøre det siste halvannet året.

Det enkleste er nok å omtale Blodkvalt som et svartmetallband. Gjennom blant annet presentasjonen, den helt fantastiske skrikevokalen, den primale metallriffingen og blast-beats er det helt klart også en merkelapp bandet kan sies å be om. Men mye av det interessante i Blodkvalts musikk ligger like fullt i bandets evne til å skyte inn elementer fra hardcore punk, grindcore og støymusikk på en måte som eksponerer disse sjangrenes iboende fellestrekk med svartmetallen. Det gjør de på en måte som får deres egen stilistiske innretning til å virke såpass naturlig at det rett og slett fremstår merkelig at ingen har gjort nøyaktig det samme tidligere. Her er det snakk om musikere med dårlig tid og sans for råskapen som ligger i flere sjangres demo-modus, og som like fullt stiller med en ganske imponerende kontroll på sjangerlandskapet de beveger seg i.

Blodkvalt åpner plata med å pushe uttrykket sitt til yttergrensene. «The Abode Of The Dead» er to minutter med fullstendig overtenning, og får det til å virke som at bandet får hva enn for slags lytteutstyr man sitter med til å nærme seg sitt tekniske bristepunkt. I det presenterer også Blodkvalt sitt uttrykk godt, der den totalt hemningsløse skrikevokalen brer seg over et lydbilde av hurtig trommespill, virkelig diskantbefengt og punksk gitarspill og fuzzy bass.

Det er de korte og kaotiske metallåtene det er flest av og som utgjør hovedingrediensen på ‘Algor Mortis’. Bare noen minutter ut i får vi imidlertid smak på noe annet når Blodkvalt prøver seg på mer doom-metallsk og nesten Black Sabbath-aktig riffing på den lengre «Mutilated», som skal vise seg å bli et aldri så lite bilde på de jevnlige utstikkerne på denne plata. Litt senere kommer nemlig støyminuttet «Control Death» som sender meg øyeblikkelige assosiasjoner til Full of Hell og Merzbows fantastiske «Raise Thee, Great Wall, Bloody and Terrible», og avslutningen «41:10» byr på seks minutter med groovy, bass-basert og jam-aktig spill.

Disse sporene bidrar nok litt til at ‘Algor Mortis’ blir en litt vel sprikende affære, særlig når det gjelder de to sistnevnte låtene. Like fullt er ideene gode og først og fremst noe som kunne vært mat for en lenger og mer ambisiøs utgivelse. Videre er «41:10» faktisk noe av det aller kuleste som skjer på plata da jam-preget også er noe som ser ut til å kle Blodkvalt godt.

Men det aller kuleste på ‘Algor Mortis’ er nok likevel det Blodkvalt gjør mest av, nemlig den fullstendig kompromissløse, hardcore- og grindcore-aktige svartmetallen. Særlig lar jeg meg imponere av «Murk» etter en rekke gjennomlyttinger, der både noen saftige riff og onde, flotte moll-akkorder blir elementer som jeg gjerne skulle ønske det var litt mer av i gitarsegmentet ellers også. Men uansett: På de fleste av låtene av dette slaget får bandet formidlet en energi som man begynner å lure på hvorfor metallsjangeren ikke produserer mer av.

Det aller, aller kuleste er vokalen.

Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Grimmferd – Skyggesult

Gjennom en rekke singelutgivelser har enmannsprosjektet Grimmferd lekt med ulike ekstremmetalluttrykk de siste par årene. På debutplata ‘Skyggesult’ er det imidlertid mye som tyder på at Grimmferd trives best med å ta inspirasjon fra svartmetallens verden, der både presentasjonen og det musikalske uttrykket fremstår vel så mye som en hyllest til den norske andrebølgen som en original utgivelse.

Det åpner i alle fall nokså umiskjennelig, der man etter den korte introen «Valgalder» får servert en iskald støvsky av et svartmetalltema i «Likbæreren I Tussmørket», der også stort og flott trommespill etter hvert bidrar til å gi plata en ganske så storslått åpning. Det er i det hele tatt en rekke velfungerende temaer i platas åpningssegment. Hovedriffet i låta «Heksejakt» er for eksempel et av platas kuleste, og legger opp til et hardtslående og ganske catchy Satyricon-aktig verssegment. Låta «Trollbundet» er også et høydepunkt på plata, der Grimmferd evner ganske godt å fokusere låtstrukturen rundt et tungt og groovy hovedtema.

Slike tendenser skulle jeg for så vidt gjerne hørt mer av på ‘Skyggesult’. «Trollbundet» skiller seg nemlig litt ut i mengden i så måte, og mange av de andre låtene fremstår litt vel udisiplinerte strukturelt sett. Overgangene mellom deler fremstår ikke alltid like meningsfulle, og det er ofte litt vanskelig å forstå hva Grimmferd vil med helheten. Plata utsettes også for det jeg oppfatter som et litt vel dristig stilskifte når b-siden begynner å spinne, der den instrumentale stoner-låta «Antarctica» kommer overraskende på og etter hvert baner vei for «Soria Moria Slott», som er en vesentlig mer rocke-orientert enn alt annet på skiva. «Antarctica» har sine øyeblikk, men b-siden på ‘Skyggesult’ er både for ufokusert og av lavere kvalitet enn platas første spor; også den korte svartmetallåta «Terrified Depth» er for kaotisk til at jeg får så veldig mye ut av den.

Et annet ankepunkt ved ‘Skyggesult’ er vokalen, som jeg synes ligger litt for langt fremme i miksen og i det hele tatt er en vel spinkel skrikevokal jeg skulle ønske ga mer kraft til lydbildene. Det skal imidlertid sies at flere av clean-vokal-delene fungerer nokså godt, og særlig refrenget i «Det Herdes Med Sort Magi» er et høydepunkt i så måte. Og det er i det hele tatt en hel rekke av nettopp enkelthøydepunkter på ‘Skyggesult’. Grimmferd disker særlig noen sterke temaer og riff i første halvdel av plata. Til neste gang bør imidlertid det strukturelle og helhetshåndverket finslipes mer, i tillegg til at særlig vokalen trenger en overhaling dersom prosjektet skal fortsette i svartmetallsporet.

Skrevet av Alexander Lange

Ekrom – Ekrom

Ekrom er et nytt svartmetallband stiftet av ekstremmetall-veteranene «Kharon» fra Covenant og Thomas Ødegaard fra Nocturnal Breed. På deres selvtitulerte demo leverer de svartmetall som slekter på de mer krigerske og symfoniske hjørnene av det norske 90-tall, men ikledt en fuzzy og flisete produksjon som avslører prosjektets opprinnelse på Bandcamp.

Veldig grovt sett kan de tre låtene som utgjør ‘Ekrom’ oppsummeres som klassisk Immortal krydret med symfoniske elementer. Dette gjelder kanskje spesielt den ‘Battles in the North’-aktige låta «Bell Witch», men gjør seg allerede gjeldende på den mektige åpningslåta «I Djevelens Skygge». I tillegg er det enkelte strekk med gitar som nærmer seg dødsmetallisk terreng, men som grunnet «Kharon»s beske skriking vil tolkes i retning svartmetallen av de fleste.

‘Ekrom’s 15 minutter byr ikke på noe omfattende innblikk i bandets idé-univers, men kommuniserer likevel et tydelig potensial for bandet. Låtskrivingen er generelt tett, og selv om det uttrykksmessige foreløpig fortoner seg som relativt kjent og streit, så fungerer det utmerket som rammeverk for låtmaterialet vi finner på bandets debut-demo. Det gjenstår å se om Ekrom har kommet for å bli som aktør på den norske scenen. Det er derimot ingen tvil om at de har noe her å gjøre, basert på det sterke låtmaterialet på ‘Ekrom’. Anbefales fans av den norske andrebølgens mer krigerske faksjoner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hexenkeit – DEMO (old rehearsal tracks)

Om du en gang skulle lansere noen opptak fra en øving på Bandcamp, slik svartmetallduoen Hexenkeit har gjort nå nylig, skal du ikke frykte at vi i Metallurgi gjennomanalyserer og kritisk tilnærmer seg det som ligger der. Men vi gir likevel en liten heads-up om Hexenkeits lille lansering, der de blant annet byr på noe ganske rå og riffbasert svartmetall a la tidlig Burzum. Til tider er det ganske så kult, og det anbefales for enhver med tid til ti minutter med svartmetallsk demo-musikk.

Skrevet av Alexander Lange

Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#10-#1)

Klikk her for plass #50-#36.
Klikk her for plass #35-#21.
Klikk her for plass #20-#11.

#10: She Said Destroy – Succession

She Said Destroy | Succession | Norway Rock Magazine

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Sjanger: Post-metal/post-hardcore

‘Succession’ er sannsynligvis en av årets mest varierte norske metallopplevelser. Med bein som for så vidt alltid er stødig plantet i et slags løst definert post-hardcore-landskap, tjener de mange sidesporene She Said Destroy også våger seg utpå som bevis i seg selv på at denne plata har blitt til over lang tid – sannsynligvis med mange impulser på veien. Så er dette også et av platas store styrker, der bandet i stedet for å gå seg vill i et litt udefinerbart helhetsuttrykk tilfredsstiller stort med sitt store, fargesprakende lerret. Noe er de fortsatt aller best på, som post-hardcoren som rendyrkes i låter som «You Will End» og «Not Only Bridges» og post-black-metal-flørt i «Sharpening the Blade», men andre høydepunkter finnes mer uventede steder – som i avslutnings- og tittellåta som fortsatt fremstår som et sant unikum. ‘Succession’ er en sann fryd å høre på, og en av platene på lista her med desidert størst pur underholdningsverdi.

Beste låter: «Sharpening the Blade», «Not Only Bridges», «Succession»

Link til omtale
Strømmelink

#9: Athar Aghanon – Fidelitas

Plateselskap: Ixiol Productions
Sjanger: Progressiv black metal

En av årets første utkårede favoritter hos Metallurgi har også vist seg å være en av de mest slitesterke. Identiteten til den mystiske skikkelsen bak Bandcamp-svartmetallbandet Athar Aghanon er og forblir et mysterium; et mysterium som dog trumfes av spørsmålene rundt hvordan musikeren kom frem til det eksentriske og unike soundet som definerer skiva ‘Fidelitas’. ‘Fidelitas’ tar utgangspunkt i svartmetallens svermende intensitet, men utvider uttrykket med progressive lystflukter, syntetisk middelalder-instrumentering og en krokete og forfallen atmosfære som er helt umulig å riste av seg så lenge skiva ljomer ut av anlegget. Athar Aghanon har et enestående talent for å identifisere uutforskede kreative lommer innenfor svartmetallsjangeren, og ‘Fidelitas’ er fylt fra ende til annen med kunstneriske valg som får velreiste svartmetallfans som undertegnede til å gape av vantro og beundring. At en såpass særegen og komplett musikalsk pakke ble sluppet av et ukjent prosjekt på Bandcamp er nesten ikke til å tro, og man begynner nesten å lure på om mannen bak Athar Aghanon er en veteran innenfor scenen som har bestemt seg for å spille metall-Norge et puss. Det spiller dog ingen rolle hvordan ‘Fidelitas’ kom til verden; det viktigste er at den gjorde det, og at vi dermed kan lytte på den og minnes alle de mange ubrukte ideene som fremdeles ligger og venter i tilsynelatende ferdig-utforskede sjangre og uttrykk. Athar Aghanon leverer en av årets mest originale metalliske visjoner på ‘Fidelitas’.

Beste låter: «Purge of the Lawless», «Resanctified (Anteferean Ghost Invocation)», «We Lie Alone»

Link til omtale
Strømmelink

#8: Whoredom Rife – Winds of Wrath

Winds of Wrath | Whoredom Rife | TERRATUR POSSESSIONS

Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Black metal

Årets desidert mest massive svartmetallplate må nok være ‘Winds of Wrath’, der Whoredom Rife lykkes bedre enn de fleste har gjort før med å skildre det som føles som de flammende og brutale forholdene som omgir Helvetes porter. Det skjer både gjennom et av årets heftigste albumcovre og et usedvanlig raffinert, målrettet og velprodusert svartmetalluttrykk, som byr på soniske orkaner av ondskap så vel som hardtslående riff og noen av årets mest minneverdige melodier (bare hør på «Curse of the Moon»!). Musikken føles hele tiden hemningsløs mektig og fantastisk overveldende som lite annet, og slår et av årets mest overbevisende slag for den norske svartmetallens fortsatte relevans. Dette er nemlig høyst tradisjonstro samtidig som det føles udiskutabelt moderne.

Beste låter: «Curse of the Moon», «A thousand Graves Endured», «Einride»

Link til omtale
Strømmelink

#7: Helheim – WoduridaR

Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Viking/black metal

Til tross for at Helheim var der nesten helt fra starten av den store, norske svartmetallrevolusjonen på 90-tallet, blir de av mange sett på som en fotnote i forhold til de større navnene som satte sitt preg på perioden. Som følge har jeg personlig – som mange andre, vil jeg tro – et mye svakere forhold til bandets diskografi enn deres historiske betydning kanskje skulle tilsi. ‘Woduridar’ har dermed fungert som en irettesettelse, og en påminnelse om at den kollektive tenketanken ofte begår grove overseelser i jakten på å systematisere og forstå fortiden. ‘Woduridar’ vitner om et band som har brukt årevis på å utforske og utvikle sitt eget perspektiv på svartmetallsjangeren; et perspektiv hvis tilknytning til norrøn arv strekker seg dypere enn overfladiske sjangertrekk og bruk av tidsriktige instrumenter. Der mange vikingmetall-band lar lyden av vrinskende hester og klingende sverdkamp transportere lytteren til en nordisk slagmark ca. år 950, oppleves ‘Woduridar’ mer som en rekke personlige sagaer hentet fra menneskene som faktisk levde den historien vi lar oss fascinere av i våre dager. Bandets karakteristiske, organiske svartmetall utgjør et smektende og rikt bakteppe for disse sagaene å utspille seg foran, et bakteppe som er like detaljrikt og fylt av liv som naturen den forsøker og emulere. Helheim har for alvor åpnet øynene mine for sin egne musikalske visjon på ‘Woduridar’, en av årets sterkeste musikalske/tematiske forbindelser.

Beste låter: «Vilje Av Stål», «Forrang for Fiende», «Ni s Solu Sot»

Link til omtale
Strømmelink

#6: Endezzma – The Archer, Fjord and the Thunder

ENDEZZMA - The Archer, Fjord and the Thunder CD – Katakomben

Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Black metal

Det føles på en måte fryktelig feil å karakterisere en svartmetallplate på denne måten, men jeg gjør det likevel: Endezzmas ‘The Archer, Fjord and the Thunder’ er en eneste stor fest. Denne plata er så utrettelig og proppet med energi, så hamrende, thrashende og black’n’rollende, og så ofte så melodisk tilfredsstillende at lyttere kan advares mot å føle seg både strålende fornøyd og på grensen til overdosert etter de knappe førti minuttene denne plata varer. Virkelig minneverdige øyeblikk kommer som perler som en snor – alt fra de stratosfæriske melodiene som nås i åpningslåta til thrash-juvelen «Anomalious Abomination» og maktdemonstrasjonene «Wild Glorior Death» og «Open Your Eyes and Stab the Sight». Feiltrinnene er vanskelige å identifisere, og Endezzma farter av gårde i en naturlig forlengelse av den norske svartmetallens bestanddeler samtidig som at bandet pensler ut noe eget med stor selvsikkerhet og suksess.

Beste låter: «Anomalious Abomination», «Wild Glorior Death», «Open Your Eyes and Stab the Sight»

Link til omtale
Strømmelink

#5: Misotheist – For the Glory of Your Redeemer

For the Glory of your Redeemer | Misotheist | TERRATUR POSSESSIONS

Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Eksperimentell black metal

I et år hvor Terratur Possessions har jobbet overtid for å sikre seg MVP-tittelen innenfor svartmetallisk plateselskapsdrift, har det aller sterkeste kortet deres vært utgivelsen av Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’ i februar. Bandets eksperimentelle, post-Deathspellske mesterverk av en andreskive har fungert som standarden alle andre okkulte svartmetall-utgivelser ble målt opp mot i 2021, og det råder stor tvil rundt hvorvidt noen andre til syvende og sist faktisk klarte å nå opp. ‘For the Glory of Your Redeemer’ lander ikke blant toppen av årets plateopplevelser fordi den tilbyr en ny og flashy kombinasjon av stilarter, men fordi den mestrer sitt utvalgte uttrykk ned til hver minste detalj og skaper et uforglemmelig stykke musikk i prosessen. Svermende gitarer og støyende trommer pisker opp skyer av støv og aske, som deretter legger seg for å åpenbare ulmende lommer av meditativ atmosfære. På en klippe over det turbulente kaoset står B. Kråbøl og brøler som en besatt mann; en glinsende knivsegg rettet mot alskens manipulative dogmer og doktriner. Ingen annen plate fra norsk sokkel opplevdes som så autentisk ekstrem som ‘For the Glory of Your Redeemer’ i 2021, og for det fortjener den en plass helt oppe i toppsjiktet blant årets utgivelser.

Beste låter: «Rope and Hammer», «Benefactor of Wounds», «Acts of the Flesh»

Link til omtale
Strømmelink

#4: Leprous – Aphelion

Plateselskap: InsideOut Music
Sjanger: Progressiv rock/metall

Litt som bidraget til bandet som kapret denne listas ellevteplass, Vestindien, er et av Leprous’ viktigste bidrag i år å få usannsynlige kombinasjoner mellom metall og andre sjangere til å virke som det mest naturlige i hele verden. ‘Aphelion’ kan utvilsomt omtales som en metallplate og ikke minst et umiskjennelig stykke moderne prog-metallhåndverk, men er det mens metallelementene er i en slags opplysende, grenseløs og befriende dialog med andre musikalske uttrykk som kun løfter bandets musikk opp i stadig høyere enheter. Denne plata tar oss med gjennom soul-befengte, Algiers-aktige øyeblikk i åpningslåta, en blomsterbukett av poppa refrenger som lukter både gledestårer og hjertesmerte, plutselige r’n’b-vibber – og mye mer. Så er det så utrolig sofistikert og profesjonelt utført samtidig som at musikken alltid føles innbydende og tilgjengelig. Et av årets kuleste øyeblikk kommer når vokalist Einar Solberg for første og eneste gang growler på slutten av avslutningslåta «Nighttime Disguise», men det skjer altså først etter at lista med høydepunkter allerede er blitt lang. Et av årets virkelig store prog-metall-prestasjoner.

Beste låter: «Running Low», «All the Moments», «Nighttime Disguise»

Link til omtale
Strømmelink

#3: Nekromantheon – The Visions of Trismegistos

Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Ekstrem thrash metal

Helt siden ‘Rise, Vulcan Spectre’ blåste buksene av tenårings-Fredrik har jeg ventet utålmodig på en oppfølger thrash-yndlingene i Kolbotns Nekromantheon. Det ekstreme thrash-bandet var utslagsgivende når det kom til å gi den norske undergrunnsscenen en egen identitet på det tidlige 2010-tall, en identitet som var bygget på å dynke alle former for ekstreme uttrykk i uforlignelige nivåer av primal råskap. Lite kunne dog ha forberedt meg på årets ‘The Visions of Trismegistos’, som høyner både ekstremiteten, intensiteten og råskapen i Nekromantheons musikk til kritiske nivåer. ‘The Visions of Trismegistos’ er den sinteste og mest hektiske riff-festen thrash-sjangeren har klart å hoste opp på år og dag, en uhelbredelig fartsbølle som nekter å ta foten av gasspedalen i et eneste sekund i løpet av sin halvtimes spilletid. Det nytter heller ikke å prate om skiva uten å nevne den strålende visuelle utformingen, ettersom albumcoverets blodrøde og askegrå farger utgjør en ypperlig analog til det infernalske kaoset som utspiller seg på innsiden. Nekromantheon har gitt ut sin beste skive – og muligens den beste norske thrashmetallskiva gjennom tidene – med ‘The Visions of Trismegistos’, en essensiell spillebrikke i et sterkt år for norsk metall.

Beste låter: Jeg vetta faen, ikke still så vanskelige spørsmål. Hør på alle.

Link til omtale
Strømmelink

#2: Diskord – Degenerations

Plateselskap: Transcending Obscurity Records
Sjanger: Teknisk/eksperimentell death metal

‘Degenerations’ gjør så fryktelig mye på en gang. Den er proppet med musikk som føles så udiskutabelt naturlig og organisk, samtidig som at låtlista er som tolv soniske, mekaniske monstre i en dystopi menneskesansene ikke har grepet om. De vidunderlig kaotiske komposisjonene, som man noen ganger nærmest føler at ikke bør fungere, speiler alltid den abstraksjonen som får en til å klø seg i hodebunnen over albumcoveret, samtidig som at de organiske og beundringsverdige musikerprestasjonene like fullt tilføyer en råskap, friskhet og håndgripelighet man sjelden kommer borti i metallmusikk. Og det er et av årets mest krevende lytteropplevelser samtidig som den hele tiden innbyr til en avvæpnende lekenhet, noe som gjør at man koser seg mens man prøver å dekonstruere de voldsomme og tungt fordøyelige teksturene i den vel så romslige og behagelige produksjonen. ‘Degenerations’ er et råsterkt norsk bidrag i den stadig fascinerende eksperimentelle og tekniske moderne dødsmetallskolen, og befester Diskords rolle som en naturlig spiller i en spennende internasjonal utviklingsbane innenfor metall som ellers er befolket av storheter som Gorguts og Ad Nauseam. Storveis!

Beste låter: «The Endless Spiral», «Gnashing», «Beyond the Grime»

Link til omtale
Strømmelink

#1: Deception – The Mire

Plateselskap: Rob Mules Records
Sjanger: Symfonisk death metal

På førsteplass har vi en skive som jeg tviler på at de fleste er godt kjent med, men som virkelig fortjener å bli verdsatt av et langt større publikum enn den har hatt til nå. Deceptions ‘The Mire’ er en moderne dødsmetall-skive som blander inn elementer av symfonisk svartmetall og thrash på ypperlig vis, og som i tillegg innehar en brutal tyngde og en mektighetsdimensjon som rivaliserer den keiserlige fremtoningen til band som Behemoth. Der mange av skivene mot toppen av lista vår er definert av et eller annet element som skiller dem fra og utmerker dem blant sine samtidige utøvere, er ‘The Mire’ mest av alt definert av styrken på låtmaterialet sitt. Det finnes ikke så mye objektivt særegent å sette fingeren på ved musikken til Deception, annet enn at den har en nesten overmenneskelig evne til å fange og beholde lytterens oppmerksomhet. Mang en gang har jeg trykket «play» på åpningssporet «Remission» kun for å høre et vers eller to, for deretter å bli sugd inn i en spontan gjennomlytting av skiva – om ikke flere. Det er ingen annen skive jeg har hatt en mer konstant trang til å høre på enn ‘The Mire’ i 2021, som i tillegg ikke har mistet et fnugg av magien den kom flyvende inn på i første omgang. Deception er et kriminelt oversett band i den internasjonale metallscenen for øyeblikket, og det minste vi kan gjøre som blogg er å anvende vår egen beskjedne innflytelse i et forsøk på å rette opp i dette. Så der har dere det: Deceptions ‘The Mire’ er årets skive hos Metallurgi. Spre nyheten, og enda viktigere: lytt til krampen tar deg!

Beste låter: «Remission», «Return of the Baphomet», «Internal Breeding», «Asphyxia»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: She Said Destroy – Succession

She Said Destroys ‘Succession’ kan til tider føles litt som en kollasj. Med andre ord er det hørbart at albumet er bandets første utgivelse siden den over 26 minutter lange låta og EP’en ‘Bleeding Fiction’ så dagens lys i 2012, og at materialet skal være skrevet over så lenge som tolv år. Da jeg først hørte introduksjonslåta og singelen «To Us the World Entire» – for de to foregående singlene gikk meg hus forbi – tenkte jeg at denne måtte være en forholdsvis dekkende representasjon av hva jeg hadde i vente på plata. Helt feil tok jeg riktignok ikke, da She Said Destroy her på sett og vis etablerer grunnmuren i sitt uttrykk på ‘Succession’: En nokså postmetallsk post-hardcore-variant som får et virkelig rendyrket uttrykk litt utover i denne låta, der melankolske, bittersøte og smått triumferende vibber får leke seg under Rosetta– og ISIS-aktig vokal og en nokså frustrert, apokalyptisk og fandenivoldsk låttekst. Men det er først noen minutter etter math metal a la Dillinger Escape Plan har fått litt scenetid, og før vi får servert noen titalls minutter med flere overraskende og smakfulle varierte musikalske vendinger – all den tid She Said Destroy stort sett klarer å holde uttrykket sitt nokså fokusert om noen grunnleggende post-metallske formler.

Ganske andre takter får vi nemlig for eksempel servert så fort som i låt nummer to, «Eyes Go Pale». Her er flørten med moderne svartmetall åpenbar og høyst vellykket, der dissonante – ja, nesten litt Deathspell Omega-aktige! – gitarer og en helt fantastisk screamo-vokal maler stemninga svart, håpløs og styggvakker. Noen små lysninger som gjør det hele hakket mer post-hardcore-aktig kommer i noen vakre akkordskifter i refrenget(?), og det får en virkelig fin forløsning mot slutten – dette bidrar til å løfte låta til å bli et av albumets største høydepunkter.

Det er i grunnen leken med dissonans i gitarsegmentet som fremstår som et av de mest kontinuerlige elementene på ‘Succession’. «Our Will Be Done» tar i så måte stafettpinnen videre fra «Eyes Go Pale», der elementet ligger fast mens svartmetallpreget erstattes av et tydeligere groove- og death metal-preg, og tilsvarende takter er å finne på den påfølgende kruttønna «You Will End». At sistnevnte faller mer i smak enn førstnevnte hos undertegnede henger nok sammen med at «Our Will Be Done» eksponerer et litt gjennomgående problem på ‘Succession’ – nemlig at de dissonante gitar-melodiene til tider kan bli såpass lange og vandrende at det hele blir litt statisk og monotont. Den i utgangspunktet uimotståelige grooven som ligger i bunn på akkurat denne låta får ikke helt forløst sprengkraften sin, og alt blir veldig mye kulere på «You Will End», der gjørmete gitarer, et gjennomgående forrykende tempo og en helt, helt strålende opptakt til det flotte, triumferende refrenget gjør låta fortjent til et favorittstempel.

Litt langdryge og ensformige gitarpartier skaper noen problemer også for «At the King’s Horses» og «Collapse», all den tid mange kule – og ikke minst rytmiske – detaljer ligger innimellom og sistnevnte får en svært god forløsning mot slutten med et flott, progga riff.

Det er mulig at She Said Destroy her er på sitt beste når bandet rendyrker sitt utgangspunkt i post-hardcorens velkjente landskap. Da tenker jeg spesielt på «Not Only Bridges», som treffer fullstendig blink med låtteksten og det nydelige refrenget som stadig fremkaller tilfredsstillende doser dopamin. Mye av det samme kan sies om en annen svartmetallsk juvel på plata, «Sharpening the Blade», som muligens er min favorittlåt, som for øvrig får Deafheavens slektskap med post-hardcore-scenen på den amerikanske vestkysten til å gi mye mening. Her møtes det beste fra to verdener, og særlig den enkle, men dødelig effektive refrengmelodien og de urimelig flotte clean-gitarene i midtpartiet får meg til å bøye meg i støvet.

Så flørter altså She Said Destroy med andre sider av ekstremmetallen også på ‘Succession’, og death- og groove-metallen avlegges visitter også i «Greed Witches» og «Ruin». Førstnevnte henter nok mest styrke i å tilføye variasjon snarere enn å være en death metal-låt fra øverste hylle – til det er produksjonsdrakten på ‘Succession’ ikke helt egnet på denne komposisjonen, og variasjonens medalje får sånn sett en bakside. Men «Ruin» byr på noen fine, dissonante støy-effekter, albumets sinteste bass og – i forlengelse av det – et helt knusende avslutningsparti.

En veldig nerdete og kanskje litt urettferdig innvending mot ‘Succession’ er imidlertid en annen bakside ved variasjonen på plata – nemlig at en stor og fin bukett av ulike elementer brukes uten at den helhetlige egenarten blir helt åpenbar. Om utgivelsen i seg selv er et unikum, kan variasjonen i uttrykkets grunnvoller muligens har blitt litt ofret på veien. I mine øyne ville imidlertid den over åtte minutter lange avslutnings- og tittellåta (de andre låtene ligger stort sett rundt fire-fem-minuttersmerket) vært et modig og kult svar på en slik innvending.

(Låta) «Succession» synes jeg var en merkelig, langdryg og litt ubegripelig sak til å begynne med, men på en eller annen gjennomlytting sa det klikk. Her løfter She Said Destroy frem synthene som har ligget litt i bakgrunnen tidligere på plata frem på en utmerket måte i hver ende av låta, og i midten tyner bandet lytteren med et dødstungt, men melodisk tema som veksler tålmodig, men effektivt mellom to moduser. Det hele blir en mektig og fin avslutning på en fargerik og interessant plate som må lande som en av Norges sterkere metal-utgivelser i år – selv om det er mulig å peke ut noen klare skavanker. Det er i alle fall ikke minst et spennende tillegg i et undersjangerlandskap som egentlig ikke utforskes så mye her til lands.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Blood Red Throne – «6: 7»

Det begynner å se riktig så bra ut for lanseringen av det neste albumet til death metal-ringrevene i Blood Red Throne, ‘Imperial Congregation’. «6: 7» følger opp to tidligere singler på fantastisk vis og fullbyrder en uhyre solid trekløver av mesterlig death metal. Blood Red Throne er i et noe mer groovy hjørne denne gangen, og sparer sånn sett ikke på kruttet der aggressive, selvsikre chuggeriff bærer komposisjonen – blant annet i spedd noen urimelig tøffe innslag av harmonics som føles som blendende lysglimt i det ellers dystre lydbildet. Mer ukompliserte riff i grenselandet mellom death- og thrash-metall er også på plass, og mot slutten får man også et kult, om enn litt mindre oppsiktsvekkende, solo-parti. Når dette er partiet som nok faller lengst unna Blood Red Thrones death metal-stamme vender det ondskapsfulle hovedtemaet også tilbake med voldsom kraft, og det levnes ingen tvil om hvor landet ligger all den tid Blood Red Throne (heldigvis) også gjør noen sidesprang fra den helt konvensjonelle dødsmetallen.

Skrevet av Alexander Lange

Helheim – «Forrang for fiende«

Det melodiske svartmetallbandet Helheims kommende plate ‘WoduridaR’ nærmer seg, og «Forrang for fiende» er andre smakebit ut. Dette er en kortere og mer direkte sak enn tittellåta som ble sluppet for noen uker siden, og Helheim lar et helt strålende hovedtema stå som utgangspunkt for låta der melodiske, crunchy gitarer tilføyer en forfriskende råskap til melankolien som brer seg utover musikken. Helheim får også mye ut av sin konsise innretning med et godt driv i hele komposisjonen og en storslått clean-vokal som sørger for akkurat nok variasjon. Det spørs til og med om bandet kunne utnyttet det korte formatet enda bedre, da jeg synes jobben allerede er gjort når låttittelen er blitt sunget gjentatte ganger på slutten av bridgen. Repetisjonen av de sterke hovedpartiene mot slutten, der refrenget også utvides med noen flotte leads over, er imidlertid heller ingen kjip affære – anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Sarke – «Bleak Reflections«

«Bleak Reflections» er første låt ut fra Sarkes kommende plate ‘Allsighr’, og kan nok trygt sies å videreføre dette bandets særegne og nesten litt merkelige uttrykk. Et mer eller mindre svartmetallsk utgangspunkt, som jeg riktignok føler at jeg først og fremst innbiller meg til tider på grunn av den øvrige bakgrunnen til flere av bandmedlemmene, suppleres rikt med elementer særlig fra progrocken og doom-metallen.

«Bleak Reflections» henter mye av sin styrke særlig i de gufne stemningene bandet klarer å koke opp, noe som særlig eksponeres gjennom god bruk av synther og den velkjente røsten til Nocturno Culto, som ellers er kjent som vokalisten i Darkthrone – særlig er den kul i versene som gir en slags følelse av Enslaveds prog-ablegøyer på plata ‘Vertebrae’. Bandet setter også tonen bra med et dundrende introriff og når noen flotte, stratosfæriske høyder mot slutten. Likevel er jeg ikke helt solgt; noe av hovedproblemet er at jeg synes flesteparten av riffene er i overkant simple, og det går i en uheldig forening med at jeg ikke blir helt klok på låtstrukturen. Bandet bygger opp et godt momentum til og med andre vers, men etter dette gjør Sarke noen grep, for eksempel med et litt plutselig og isolert breakdown-aktig parti, jeg ikke får spesielt mye ut av. Da føles veien mot den ellers sterke avslutningen litt humpete.

Skrevet av Alexander Lange

Hate Angel – «Death Awaken»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

«Death Awaken», den andre singelen fra Hate Angels kommende utgivelse ‘Kill for Passion’, utarter seg som en drakamp mellom bandets ulike uttrykksmessige bestanddeler. I det ene hjørnet har vi thrashen – som på bandets nyeste låter har tatt på seg et skjær av dødsmetall – , og i det andre hjørnet har vi en virvlende og destruktiv form for dissonant black/death som skyver musikken deres i en mørkere og mer foruroligende retning. Når disse to kreftene møtes på «Death Awaken» oppleves resultatet som noe fragmentert, men ikke uten at potensialet en fullstendig sammensmelting av uttrykkene ville utgjort gjør seg smertelig tydelig.

Akkurat som på bandets forrige singel «God Is Gone» er det lite å si på ideene som animerer «Death Awaken». Åpningens dødsthrash er av en høyoktan og kraftig sort, og de kantete og eksentriske thrash-riffene som følger gitarsoloen fungerer like godt som de gjorde på «God Is Gone». Jeg forholder meg dog litt spørrende til låtas gitarsolo, ettersom den skeier inn i et ukarakteristisk bruk av dur-skala etter en sterkere åpning. Til tross for dette er «Death Awaken» er bunnsolid låt, en singel som gjør meg enda nysgjerrig på hva vi har i vente på bandets kommende andreskive ‘Kill For Passion’. Som en liten bonus har bandet lagt ved en live-utgave av Mayhems klassiske «Deathcrush», et klart signal om hvor Hate Angel henter mye av svartmetall-influensene sine fra.

Skrevet av Fredrik Schjerve

She Said Destroy – «To Ourselves the World Entire»

Dersom man skumleser over tekstene til singlene fra den kommende plata til She Said Destroy, blir det fort tydelig at ‘Succession’ har mer til felles med hardcore-sjangeren enn bare et knippe delte musikalske elementer. «Succession», «Not Only Bridges» og nå «To Ourselves the World Entire» er nemlig alle nedsenket i en desperat pessimisme rundt planetens tilstand, til forveksling lik den som alltid har fungert som bensin på bålet til punkens musikalske lillebror (og som også gjorde spillefilmen Last Reformed til en usedvanlig inntrykksfull opplevelse). På «To Ourselves the World Entire» strever bandet med å beholde det siste lille glimtet av håp de besitter, samtidig som de kommer med en ektefølt bønn om at egoismen og griskhetens krefter over menneskelige avgjørelser skal svinne.

Disse tematiske trådene rettferdiggjør de sentimentale postrock-dimensjonene som truer med å svelge bandets nyeste singel hel. Etter låtas tvistende og matterock-aktige åpningsminutter tar det nemlig ikke lange tiden før bandet lar andre følelser enn frustrasjonen slippe til, og det rike musikalske landskapet som følger har trekk av både melodisk post-hardcore, emo og nevnte postrock. Elementer som strummet kassegitar, harmoniserte vib-arm-ledegitarer og bittersøte basslinjer fyller lydbildet med liv og bevegelse, og produksjonen binder det hele sammen i rommet på sømløst vis.

Men til tross for alle de musikalske severdighetene er det tekst og tematikk som ender opp med å gjøre sterkest inntrykk på «To Ourselves the World Entire». Det er alltid en glede når band tør å angripe alt som er vanskelig og jævlig ved tilværelsen vår, og den bøtta med isvann som She Said Destroy kaster over lytteren på sin siste singel er en høyst nødvendig en, uansett om du tar budskapet til hjertet eller ei. Spørsmålet rundt hvorvidt musikken er bra eller ikke blir litt overdøvet av det eksistensielle nødsignalet som ljomer ut av «To Ourselves the World Entire», men det hersker ingen tvil om at She Said Destroy er i ferd med å gi ut en betydningsfull plate i ‘Succession’. Sjekk ut «To Ourselves the World Entire», og la deg riste ut av all paralyserende apati.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dark Delirium – «Bottled Anger»

På sin nye låt fortsetter det melodiske dødsmetallbandet Dark Delirium å jobbe med grunnelementene som har vært til stede helt siden deres tidligste singler. Et mørkt og melodisk musikalsk rom fylles av svære akkorder og drivende trommebeats, og over det hele skriker David Jakob Ekse med en intensitet hentet ut av hardcore-påvirket metall. Det tekstlige dreier seg nok en gang om indre følelsesliv – i denne omgang et følelsesliv som er preget av enorme mengder av oppbygget frustrasjon og sinne.

For folk som har vært borti Dark Delirium tidligere er det ingenting som kommer til å overraske ved «Bottled Anger». Mest av alt er låta et eksempel på et ungt band som velger å finjustere låtskriveregenskapene sine heller enn å ta et stort skritt inn i uutforsket territorie. Sånn sett vil der dermed være lite grunn til å mislike «Bottled Anger» dersom du har satt pris på bandets tidligere låtmateriale, ettersom singelen oser av de kommersielle og polerte dimensjonene som har preget trioens produksjon til nå. Etter at jeg satte meg ned for å skrive denne omtalen så jeg også at bandet har lagt til to medlemmer på henholdsvis bass og perkusjon, så det er ikke umulig at vi har større musikalske krumspring å vente fra dette hold i fremtiden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Mayhem – Voces ab Alta

I sommer slipper svartmetall-legendene i Mayhem EP’en ‘Atavistic Black Disorder / Kommando’, som består av de to bonuslåtene på 2019-plata ‘Daemon’, et knippe coverlåter og «Voces ab Alta». Det betyr at den eneste originalkomposisjonen fra denne utgivelsen nå er sluppet i all sin styggedom og prakt.

«Voces ab Alta» har nok blitt til enten i forbindelse eller i forlengelse av produksjonen av ‘Daemon’ – i alle fall ligger den svært nærme denne plata både låtskrivings- og produksjonsmessig. Det har jeg svært få problemer med tatt platas kvalitet i betraktning, og Mayhem evner også å spille på mye av de beste elementene herfra. Her finnes både den litt atmosfæriske og støyete siden kjent fra låter som «Worthless Abominations Destroyed» i versene og outroen og det litt mer direkte og hardtslående i refrenget. På tross av få overraskelser er det med andre ord snakk om et Mayhem som leverer varene.

Skrevet av Alexander Lange

Darkthrone – Hate Cloak

‘Eternal Hails….’ er Darkthrones neste fullengder, har et av de kuleste albumcovrene jeg har sett hittil i år og blir bandets nittende(!) studioalbum når det lanseres den 25. juni. «Hate Cloak» er første smakebit, og signaliserer for så vidt en kontinuitet fra bandets forrige plate ‘Old Star’ – da i form av at forfriskende revitaliseringer av 70- og 80-tallsuttrykk glaseres mer eller mindre med iskalde svartmetallvibber.

Darkthrone på «Hate Cloak» er imidlertid også et Darkthrone som utforsker litt andre musikalske avkroker enn før. Dette er en lang, seig og treig låt på over ni minutter, og den minner nok mest av alt om en slags mikstur av svartmetall av første generasjon og god, gammeldags doom-metall. Låta preges av traskende riff, det vidunderlige trykket som leveres av både bass- og skarptromma og den velkjente og obskure vokalstilen til Nocturno Culto. Låta krever litt tålmodighet av lytteren, men leverer en rekke solide riff og ikke minst en velfungerende struktur der særlig riffet som trer inn rett før seksminuttersmerket sørger for ordentlig god pacing. Ropet av albumtittelen med høy, djevelsk stemme mot slutten er også strategisk plassert for oss som er tilbøyelige mot å glede seg til neste Darkthrone-plate, som igjen ser ut til å fornye gamle tidløse metalluttrykk – kanskje ikke på overveldende, men desto mer solid vis.

Skrevet av Alexander Lange

Vulture Lord – «Stillborn Messiah»

For noen uker siden omtalte jeg «Bloodbound Militia», den første singelen til det brutale døds/svart/thrash-bandet Vulture Lord som har blitt sluppet på flere tiår. Jeg lot meg fascinere av låtas stormende ytre, og har returnert for å bade i dets blodrøde glød mang en gang i etterkant. Nå har bandet sluppet singel nummer to, «Stillborn Messiah», en låt som ser sin forgjengers uhemmede aggresjon og høyner den til et nesten uforskammet nivå. Viten om at låta ble skrevet i 2005 av den avdøde ekstremmetall-legenden Trondr Nefas er bittersøt, ettersom det er en påminnelse om hans udødelige bidrag til norsk ekstremmetall, men også at tiden vi kunne glede oss til å høre røsten hans over nytt Urgehal-materiale er forbi.

Det er uansett ingen tvil om at det er fantastisk deilig å få muligheten til å høre Nefas sine vanhellige riff renne i strie strømmer ut av høyttalerne igjen. «Stillborn messiah» gir lytteren hele to akkorder til å gjemme seg på, før den iverksetter et ustanselige bombardement av frenetiske trommer og krigerske gitarer som raserer all bebyggelse i mils omkrets. Sorath Northgrove kritiserer Guds motvilje til å åpenbare seg i moderne tider med rasende, hvesende vokaler, og det hele ender i et hamrende rytmisk motiv som tilfører låta en fengende brutalitet. I det store og det hele har jeg enda mer sansen for «Stillborn Messiah» enn «Bloodbound Militia», selv om jeg ikke utelukker at dette kan komme som følge av konteksten. Slippet av ‘Desecration Rite’ nærmer seg med stormskritt, et slipp som – de to singlene tatt i betraktning – ser ut til å bli en minneverdig hendelse innenfor norsk ekstremmetall i 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve

She Said Destroy – «Not Only Bridges»

She Said Destroy‘s nyeste singel fra deres kommende plate ‘Succession’ bykser ut av portene med en melodisk og instinktiv hardcore-spurt som virker ytterst forfriskende når det kommer fra en slik rastløs, kreativ gjeng. Det er ikke første gangen bandet svinger innom liknende uttrykk, – ‘This City Speaks in Tongues’ fra 2008 hadde flere tilsvarende øyeblikk – men der tidligere instanser av tilgjengelig materiale ofte har vært omringet av sjangerblandende, auditivt kaos er «Not Only Bridges» som en helhet overraskende simpel og uanfektet. For fans av bandets frenetiske tidligere materiale eller deres ambisiøse ‘Bleeding Fiction’ fra 2012 kan låta kanskje fremstå som i overkant lettfordøyelig, men den strømlinjeformede utgaven av She Said Destroy som presenteres på «Not Only Bridges» viser seg etter flere lytt å være bemerkelsesverdig potent.

I motsetning til førstesingelens gradvis-utfoldende stimulans er «Not Only Bridges» som et kort, skarpt støt til sentralnervesystemet å regne. Den melodiske åpningen raser inn i et mer hardnakket og d-beat-drevet vers, før et herlig forløsende refreng trykker på noen knapper som tidligere har vært utenfor She Said Destroy‘s rekkevidde. De umiddelbare gledene fortsetter med et blytungt beatdown, før post-hardcore-inspirerte og effekt-draperte ledegitarer argumenterer for bandets valg av albumcover. «Not Only Bridges» fungerer utmerket som motpol til førstesingelen «Succession», og det er utrolig tilfredsstillende å se et band som leverte såpass vital musikk for ti år siden returnere med en flunkende ny og velformulert slagplan. Jeg gleder meg til å få den fulle konteksten når plata slippes i andre halvdel av 2021, og dersom du har sansen for sjanger-agnostisk ekstremmusikk burde du definitivt kjenne på samme følelsen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sundrowned – «Ethereal»

Vestlandsbandet Sundrowned gir ut debut-plata si ‘Become Ethereal nå på fredag via Fysisk Format, og rett i forkant av slippet byr bandet oss på en siste smakebit i form av kvasi-tittelsporet «Ethereal». Det atmosfæriske og post-inspirerte blackgaze-bandet har allerede sluppet to singler fra plata som på subtilt vis lekte seg med yttergrensene til sitt utvalgte uttrykk, men på «Ethereal» ser de seg fornøyde med å tegne godt innenfor linjene. Dette er dog ikke å anse som noe negativt, ettersom Sundrowned har et øye for tekstur og dynamikk som sender krusninger gjennom selv de mest velkjente uttrykksmessige farvann.

Åpningens tammer, akvatiske gitarer og skimrende overflater vitner om bandets forkjærlighet for velutprøvde troper innenfor eteriske og atmosfæriske ekstremuttrykk, en tendens Sundrowned gjør klokt i å balansere med en mørkere growl, heller enn de klimaktiske hylene som anvendes av mange av bandene som vanker i liknende territorier. Bandets fortynninger og fortetninger av lydbildet er som sterke undervannsstrømmer under en overflate av reflekterende gullfilm, og den fabelaktige miksen tar virkelig utbytte av gruppens teft for lyddesign. «Ethereal» har begge bena plantet i et atmosfærisk uttrykk det føles ut som at vi har blitt fullstendig overlesset med internasjonalt den siste tiden, men Sundrowned virker klare over at post- og blackgaze er avhengig av mer enn gitarpedaler og oppbrukte akkordprogresjoner for å lykkes. Resultatet er en innhyllende og flott låt som virker like forfriskende som en iskald dukkert i det strålende været som hersker på Østlandet for øyeblikket.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Beyond Man – «Ave Usera»

Beyond Man er et svartmetallband fra gamle Nidaros som etter å ha tilbrakt det siste tiåret innestengt i en støvete krypt har returnert for å kreve sin plass i det det norske svartmetall-slektstreet. Kvartetten har kun én tidligere utgivelse å vise til, – en to-låters kassett fra 2008 ved navn ‘Neter-Kertet’ – men dette vil endre seg når de slipper sin selvtitulerte albumdebut i Juni via det eminente undergrunns-plateselskapet The Sinister Flame. Den første smakebiten på plata fikk vi da Youtube-kanalen Black Metal Promotion II premierte singelen «Ave Usare» sist torsdag, selv om låta teknisk sett har vært tilgjengelig helt siden den ble sluppet som en del av Beyond Mans kassett-utgivelse fra 2008.

Etter en dyster og dronende introduksjon entrer det fulle bandet med en rituell og messende sekvens sentrert rundt djevelens intervall, før en dissonant og skjærende gitarstemme signaliserer svartmetallens nært forestående utbrudd. Erkesvarte riff fra det bekmørke nitti-tall avløses av Øyvind Sundlis eksplosive trommebombardement, og over det hele hveser «Luctus» med en røst som oser av sinne og forakt. Sluttresultatet er omtrent slik jeg forestiller meg det ville blitt dersom gutta fra Obliteration og Nekromantheon hadde prøvd seg på svartmetall; ikke på grunn av noe overlappende åndsverk, men fordi Beyond Man i likhet med dem har en organisk råskap som kjennetegnet den norske ekstremmetall-scenen rundt begynnelsen av 10-tallet. «Ave Usera» er et pirrende førstegløtt på de morbide, kreative impulsene som har sydet og kokt i bakhuet på medlemmene av Beyond Man det siste tiåret, og et varsel i god tid om at 21. Juni er en dato som burde noteres av samtlige fans av okkult svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve