Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Superlynx – Electric Temple

Ute nå via Dark Essence Records.

Lanseringen av tittellåta til ‘Electric Temple’, som også var førstesingelen i foranledningen av dette plateslippet, var mitt første møte med Superlynx. Det var også en svært positiv lytteropplevelse som nærmest føltes litt overraskende, all den tid varm, hypnotisk og litt ørkensk stonerdoom av såpass høy kvalitet ikke akkurat fremstår som det vanligste innslaget innenfor norsk metall.

På ‘Electric Temple’ dyrker Superlynx dette sjangerlandskapet med tilsynelatende høy respekt for inspirasjonskildene, som det nok er rimelig å anta at blant annet befinner seg i materialet til band som Sleep, Earth og OM. I bunn ligger det i musikken en tilnærmet gjennomgående jamfølelse, der varm bass, fri flyt i trommespillet og fantastisk varierte og semi-improvisatoriske gitarer holder lydbildet interessant ut fra et ganske minimalistisk utgangspunkt. Superlynx’ fremste ess i ermet er imidlertid kanskje Pia Isaksens krystallklare røst, som tilfører et litt mer spesielt element til bandets musikk der den sender meg assossiasjoner til den mørke og vakre vokalen på utgivelsene til artister som Chelsea Wolfe og Anna von Hausswolff.

Tittellåta inngår i en albumåpning som tilfredsstiller det meste jeg har hatt av høye forventninger til plata. Åpningslåta «Rising Flame» er en helt strålende introduksjon, der de klare, lyse gitarakkordene og taktfaste trommebeaten etter hvert sparker i gang det rolige, men selvsikre drivet på plata etter at bandet har følt seg fram de første par minuttene. «Apocalypse», som jeg som singel syntes virket litt avstumpet, føyer seg perfekt inn mellom tittellåta og «Moonbather», og på alle disse låtene demonstrerer Superlynx den verdifulle egenskapen det er å la låter bygges og utvikle seg i sitt naturlige tempo. Det ligger alltid en litt ulmende intensitet i Isaksens stemme, og når gitarene og trommene regelrett får slå seg mer og mer løs utover i låtene er disse komposisjonene alltid en fryd å følge med på.

Så er det også slik at jeg etter hvert føler en viss fare for at minimalismen som ligger til grunn og den mer eller mindre monotone vokalstilen ikke holder seg like godt gjennom hele albumet. Og for meg går musikken også litt på tomgang gjennom den instrumentale «Sonic Sacrament» og den påfølgende «Returning Light». «Laws of Nature» henter det hele litt igjen ved å være et av albumets sterkeste låter i kraft av sin sterke oppbygning, men det virkelige grepet som krydrer helheten med litt mer variasjon kommer først med «Then You Move» – og da på et vis jeg egentlig også har litt vanskeligheter for å forstå.

‘Electric Temple’ blir nemlig et ganske annet dyr når galopperende pianotangenter og stemmen til trommeslager Ole Teigen(?) plutselig melder seg på denne låta, og på tross av at den ikke er blant platas sterkeste låter rent komposisjonsmessig, er låta like fullt et usedvanlig friskt pust. Det litt underlige ved dette er at disse nye elementene også brer seg utover de påfølgende to sporene som avslutter plata, og med det også gir musikken en litt ny og enda litt mer lavmælt farge; først i den kortere «Siren Sing», som først og fremst egentlig minner om en 2000-talls Ulver-ballade, og deretter i avslutningssporet «May».

Her evner Superlynx å bygge flott opp til en lun, god og stemningsfull avslutning på plata, og sånn sett er det aldri selve kvaliteten det er så mye i veien med. ‘Electric Temple’ er i all hovedsak en strålende prestasjon fra start til slutt. Avslutningssegmentet føles imidlertid litt løsrevet fra resten av plata, og sammenhengen er ikke så elegant og åpenbar som den kunne vært – spesielt med tanke på at bandet egentlig heller fremstår litt konservativ i virkemiddelbruken tidligere på plata. Likevel vil jeg anbefale ‘Electric Temple’ på det varmeste, og slå meg til ro med at Superlynx også har et uforløst potensiale i form av de mange spennende tingene man finner i bandets verktøykasse.

Skrevet av Alexander Lange



Ulvehyrde – Englemakersken

Englemakersken | Ulvehyrde | Dusktone
Ute nå via Dusktone.

Det har vært gode grunner til å ha høye forventninger til Ulvehyrdes nyeste plate. På tross av at dette er et relativt nytt band og ‘Englemakersken’ er deres første utgivelse, er erfaring fra andre etablerte svartmetallband dypt forankret i bandets mannskap, noe også singlene opp mot platelanseringen, «Jarlen» og tittellåta selv, vitnet om. ‘Englemakersken’ inneholder også det man kan forvente av en ganske så bunnsolid svartmetallplate som holder fast ved sjangerens kjente, velfungerende trekk, og bør falle i god jord for fans av band som Satyricon, Immortal og Windir der det hurtige og kompromissløse komplementeres av både groovy og mer melodiske og folk-inspirerte elementer.

Det første som slo meg med Ulvehyrdes sound var i utgangspunktet de skitne, høylytte og feite gitarene som får prege lydbildet – selv når et høyt tempo gjør det ugjennomtrengelig nok. Hvordan dette fungerer til bandets fordel demonstreres – igjen – på utsøkt vis i den illsinte åpningslåta «Jarlen», der gitarene og trommeslagerens blast-beats sammen sørger for en kompromissløs og utrettelig lydmur av brutalitet. Her kommer også en annen spesiell styrke ved Ulvehyrdes musikk, nemlig den historiske tematikken, frem, noe som står igjen som en gjennomgående styrke også på resten av plata.

Det største høydepunktet på plata kommer for min del med «Disippelen», der Ulvehyrde fyller på med litt seigere og mer taktfaste riff og sånn sett sørger for regelrett uimotståelige og rå svartmetallgrooves som utfyller hverandre perfekt. Bandet gjør seg også fortjent til mer skryt for variasjon ved å introdusere desto treigere og mer monotone låter med «Likbålet» og «Dødsuret»; disse ligger på hver sin side av tittellåta og tilfører noe positivt til flyten på plata, på tross av at de i seg selv nok er litt i overkant ensformige.

I opptakten til avslutningen på albumet synes jeg imidlertid Ulvehyrde kjører seg litt fast; «Skarpretteren og «Diabolisten» spiller videre på elementene fra «Jarlen», «Disippelen» og «Englemakersken» uten egentlig å tilføye noe nytt og bedre. Etter en litt vaklende introduksjon runder imidlertid bandet det hele av på strålende vis med «Svartbækken», der man etter noen smått suggererende chugge-partier etter hvert fanges inn i en ugjestmild snøstorm av blastbeats og onde akkordskifter. Det er dette Ulvehyrde klarer desidert best og noe av det som gjør ‘Englemakersken’ til en plate som er verdt en gjennomlytt for enhver fan av raffinert, norsk svartmetall der ute.

Skrevet av Alexander Lange



Vetter – Av Sublim Natur

Ute nå via Duplicate Records

Andreskiva til Håvard Tveito under aliaset Vetter, ‘Av Sublim Natur’ begynner med en ytterst effektiv finte. Ut ifra tittellåtens fossende, statiske og lavoppløste gitar-introduksjon ville det vært naturlig å forvente en mer eller mindre tradisjonell svartmetallplate etter andrebølgens stilistiske føringer, og disse forventningene forsterkes når en stri strøm av blast beats entrer under Tveitos maniske og ville svartmetall-vokaler. På andresporet «Skogene Baerer Vaare Arr» kompliseres det foreløpig rendyrkede soundet med vidåpne strekk av korrumpert og tjærebakt ørkenrock, samt atmosfæriske avlukker av luftspeilende gitarer og melodiske basslinjer. En sti som ved første øyekast virket å lede til noe kjent og kjært viser seg å lede inn i en fremmed og underfundig skog; en skog hvor floraen blir stadig merkeligere jo dypere man vandrer.

Selv om det ti minutter-lange tittelsporet er en ekspansiv låt fylt av rytmiske, tekstur-messige og harmoniske overraskelser, er det fortsatt en relativt pur svartmetall-låt av natur. Men som eksemplifisert i åpningsparagrafen sniker det seg inn noen særdeles friske uttrykk i løpet av platas øvrige låter, der særlig tendensen til å bryte ut i sprakende og disig garasje-psychedelia farget av 70-tallet gjør seg bemerket. Et annet navn som ofte tvinger seg frem i bevisstheten under lyttinga er Darkthrone, ettersom deres stadige omveier innom Sabbath-sk doom-rock og støyende punk synes å ha satt sine spor på særlig «Morgensolens Rike» og «Kraken». I tillegg må det sies at produksjonen i seg selv er en viktig del av ‘Av Sublim Natur’s særegne uttrykk, ettersom den støyete og primitive miksen dynker plata i et organisk belegg av jord, kvist og bark, samtidig som det fremhever det lekne og kreativt overstrømmende trommespillet til session-trommis Nils Martin Haugfos.

Den samme produksjonen som fremhever Vetters egenart vil nok for mange være den største barrieren å bryte for at de virkelig skal kunne sette pris på utgivelsen. ‘Av Sublim Natur’s strukturelle finurligheter og harmoniske vendinger ligger ofte nedgravd under et tjukt lag av støy, og det krever en del fokus fra lytterens side for å få maksimalt utbytte av plata. Denne tåken letter heldigvis på seg jo lengre ut i plata man kommer, og på «Morgensolens Rike» har den fullstendig fordunstet så låtas rivende svartpunk-riffing får muligheten til vise seg frem i all sin dyriske prakt. 

Blant platas fem låter er det særlig de av psykedelisk temperament som ender opp med å imponere. «Skogene Baerer Vaare Arr» tilbringer mesteparten av tiden sin flakkende omkring på ørkenrockens åpne vidder, kun avbrutt av små pusterom badet i nordlysets stemningsfulle grønnskjær. «Tentakler» er kanskje den beste av dem alle, med sitt syrlige og skingrende hovedtema, sterke rytmiske underlag, samt Tveitos naturalistiske, seremonielle og rensungede vokal. «Av Sublim Natur» er til tross for sin noe ugjennomtrengelige miks også et høydepunkt; spesielt det stadig intensiverende strekket fra låtas midtseksjon til eksplosjonen av svermende gitarer som setter punktum står sterkt i minnet når plata er over. 

‘Av Sublim Natur’ er en givende plate å tilbringe tid med når du først har gjort deg til lags med den nådeløse miksen. Terrenget varierer overraskende mye fra et øyeblikk til et annet, og reisen byr på noen flotte utsiktspunkter underveis. Det er ikke til å unngå at de mange ulike uttrykkene kniver om plassen på stor-strukturens bekostning fra tid til annen, men dette er først og fremst et problem du støter på på dine første to-tre gjennomlyttinger. Etter hvert som du blir kjent med platas bestanddeler begynner de å komplimentere hverandre, og når jeg nå sitter og oppsummerer min egen opplevelse av plata etter 5-6 gjennomlyttinger har det blitt tydelig for meg at Vetters nyeste utgivelse er en karakterfull og sammensatt svartmetall-skive av høy kvalitet. ‘Av Sublim Natur’ er kanskje ikke for nyinvidde, men for erfarne svartmetall-fans på leting etter et utforskende og friskt take på sjangeren er den sterkt anbefalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Mork – «Svartmalt»

Ute nå via Peaceville

«Arv», den første singelen som ble presentert fra Morks kommende plate ‘Katedralen’ var en effektiv liten black’n’roll-låt som mer eller mindre fulgte sporet Halden-musikeren har tråkket opp på sine siste par utgivelser. Tre uker senere har vi enda et stykke musikk å bryne oss på, og vi kan med «Svartmalt» begynne å mistenke at ingen større mutasjoner har tatt plass i Mork sin genetiske make-up siden 2019s ‘Det Svarte Juv’. Dette er ingen betydelig skuffelse, ettersom Thomas Eriksen synes å foretrekke å utføre solid håndverk innenfor en etablert tradisjon heller enn å bane vei gjennom ukjent terreng, et valg som har fungert utmerket for ham til nå. 

Hovedsakelig er det produksjonen som har blitt noe justert siden sist. Det hule og sprakende lydbildet på ‘Det Svarte Juv’ har blitt klarere og mer punchy, noe som passer de svingende black’n’roll-riffene som bryter ut etter den erkesvarte åpningen til «Svartmalt». Den stampende basstrommen nesten forlanger at lytteren hever nevene i været, en kommando som garantert kommer til å bli lystret av de uvaskede masser når live-konserten gjør sin retur. Det er ikke så mye vits i å dykke dypere inn i singelen enn dette; folk som er tilhengere av Eriksens musikk vet hva det dreier seg om det øyeblikket de ser den skyggelagte pillaren på singel-coveret. Det er all mulig grunn til å tro at ‘Katedralen’ kommer til å føye seg greit inn i rekken med plater Mork har gitt ut tidligere, alle sammen solide svartmetall-plater som varmer med sin gjenkjennelighet heller enn å blende med vågale manøvrer. Jeg gleder meg i alle fall til å sprette en flaske Wongraven og traske gjennom ‘Katedralen’, hele veien fra forkammer til alter.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Nifrost – Eit siste Ynskje

Bilderesultater for nifrost eit siste ynskje
Ute nå via Dusktone.

Singelen «Eit siste Ynskje» bærer bud om både et steg opp og et steg videre for vestlendingene i Nifrost. Her raffineres nemlig soundet svartmetallbandet har bygget opp over flere års virke, der sjangerens rå og obskure sider ofte viker for mer storslåtte, melodiske og progressive uttrykk – ikke helt ulikt det man tidligere har fått servert av sognametallens ubestridte konger i Windir og Vreid.

«Eit siste Ynskje» byr på én side på en klar produksjonsmessig overhaling fra både 2019s ‘Blykrone’ og 2016s ‘Motvind’, noe som gir den bunnsolide låtskrivinga et kraftig og godt uttrykk. I fronten for låtas hovedtema ligger en melodisk og sterk gitarlinje som byr på både melankoli og drivkraft, og med ulike tromme- og akkordvariasjoner bak holder den komposisjonen gående på stødig vis i store deler av låta. Riffet som – når det kommer rundt treminuttersmerket – står for et aldri så lite oppbrudd er såpass kult at jeg nesten skulle ønsket meg at Nifrost bygde videre på det i stedet for å returnere til det velkjente hovedtemaet. Mangelen på et lite øyeblikks dristighet til tross, så evner bandet å holde et slående uttrykk ved like gjennom hele låta.

«Eit siste Ynskje» er nemlig et profesjonelt og solid stykke moderne svartmetall. Assossiasjonene mine går vel så mye, om ikke enda mer, til utenlandske undergrunnsstorheter som Wodensthrone, Mgla og Drudkh av denne låta som til Sogn og Fjordanes metal-stoltheter. Men Nifrost fortsetter kanskje først og fremst å fortsette å finne en egen liten vri på det hele.

Skrevet av Alexander Lange



Superlynx – Electric Temple

Ute nå via Dark Essence Records.

Rent overordnet kan historiefortellingen om Superlynx’ «Electric Temple» sikkert være ganske lik som for Nifrosts «Eit siste Ynskje»; her er det også snakk om et solid, friskt metallband som girer opp produksjonskvaliteten etter to plateutgivelser og dermed kommer enda nærmere sitt høye potensiale. Men likhetene stopper også der. Trioen Superlynx er nemlig et sant barn av stonerdoomen, og siden bandet ble til i 2013 har det servert fuzzy, dronete og psykedeliske uttrykk.

Og slik kan nok også «Electric Temple» fint beskrives. Dette er musikk som sender meg tilbake til dager da jeg har sittet utrettelig og hørt på Earths ørkenrock på album som ‘The Bees Made Honey in the Lion’s Skull’, mens de orientalske vibbene fra Sleep-søskenet OM også sniker seg inn blant assossiasjonene. Denne fem minutter lange låta går i sine fire første i et taktfast, sakte og sikkert tempo der romslige gitarriff får utfolde seg med et strålende innslag av melodi, og der Pia Isaksens hypnotiske vokal blir som den klare, men litt illevarslende flammen på coveret. Slutten er kanskje ikke helt som man forventer, der trommene løper løpsk over en wah-gitarsolo som umiddelbart minner om Matt Pikes lignende eskapader på Sleeps «Marijuanaut’s Theme». For meg er det ingen tvil om hvilket musikalsk landskap Superlynx stammer fra – men like fullt evner de å stå for et friskt pust.

Skrevet av Alexander Lange



Minneriket – «Hjemlengsel»

Ute nå via Akslen Black Art Records

Sjekk også ut «Hjemlengsel», en filmatisk liten kammer-komposisjon fra multi-instrumentalisten Stein Akslen under banneret til Minneriket. Musikken er kombinert med flotte naturbilder tatt fra lufta i en Youtube-video du kan se her, og jeg mener det lengtende teppet av strykere og piano bidrar til å skape en elegant og vinterlig atmosfære som smelter godt sammen med det visuelle. Dette føles for snaut ut til å være en one-and-done-situasjon, så jeg antar og håper at Akslen har planlagt noen ytterligere overraskelser utover året.     

Skrevet av Fredrik Schjerve