Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt



Diskord – Degenerations 

Ute nå via Transcending Obscurity Records

I de senere årene har det virket som at det kollektive oppdraget om å innovere og skyve musikken videre i sitt naturlige utviklingsforløp har nådd et slags endepunkt. Det nye årtusenet har trolig ikke sett en eneste banebrytende innovasjon, kun betydelige videreformuleringer av allerede etablerte sjangere (som f.eks 2010-tallets omveltninger innenfor rap), samt en og annen uutforsket sidekorridor (som djent og PC Musics hyperpop). I tillegg til hybridisering kan det se ut som at den eneste gjenværende kilden til sann originalitet ligger i utrettelig raffinering av egen mikronisje; en prosess som krever enormt fokus, arbeidsvilje og ikke minst et overskudd av tid de færreste av oss kan smykke oss med i dagens prestasjonssamfunn. Når inspirasjonen driver noen til å trosse disse hindringene kan resultatene dog bli utrolige, og med disse ordene velger jeg å introdusere dere for ‘Degenerations’, den nye skiva til det norske, eksperimentelle dødsmetallbandet Diskord.

Sammen med band som ExecrationObliteration og Nekromantheon bidro Diskord til å gi den norske ekstremmetallbølgen dette tiåret et ansikt utad. Stikkordene var «old school-idealer» og «subtil videreutvikling», og blant de fire bandene var det Diskord som la størst fokus på sistnevnte. Til tross for at ‘Dystopics’ og EP-en ‘Oscillations’ bød på dødsmetalliske tvister og overraskelser i bøtter og spann var det dog lite de kunne gjøre for å forberede oss på den bioniske oppblomstringen bandet har foretatt på ‘Degenerations’, en av de klareste eksemplene på subtil innovasjon man kan finne i metallsjangeren i 2021. 

‘Degenerations’ er en sammensmelting av en hel drøss med disparate uttrykk som på en og samme tid virker grundig gjennomarbeidet, leken og uanstrengt. Fra et utgangspunkt i både tradisjonell dødsmetall og Atheists rekonfigurering av samme sjanger på ‘Unquestionable Presence’ strekker Diskord seg i et enormt antall retninger som er fristende for en anmelder å forsøke å oppsummere, men som utvilsomt vil distrahere lesere fra viktigere poenger. Om jeg likevel skal nevne noen sjangertrekk som har hjulpet meg i å finne veien gjennom ‘Degenerations’s yrende biosfære ville jeg fokusert på nevnte AtheistVoivods tilnærming til ledegitarer og ukonvensjonelle harmonier, samt en fleksibel og organisk tøying av det rytmiske rammeverket som flørter med fullstendig metrisk kollaps. Dette er dog kun en simplifisering, og Diskord er ikke sene med å kaste inn et jagende thrash-riff eller en brutal chug for å ytterligere forvirre og forlyste lytteren.

Det er likevel ikke sjangerblandingen som er det mest fremtredende aspektet ved ‘Degenerations’, men måten bandet bygger større strukturer ut av lokale teksturer. Hvert av platas øyeblikk er som et tomt rom som skal fylles med objekter og tingester, og Diskord møter denne utfordringen med perspektivet til en abstrakt kunstner (noe som gjør coveret desto mer passende). Åpningslåta «Loitering in the Portal» går på dette viset fra de skingrende gitarene og frenetiske rytmene til Atheists ‘Jupiter’ over til en eksponentiell, dødsmetallisk celledeling rundt låtas midtpunkt. Et enda bedre eksempel på bandets teksturbruk finner vi imidlertid på  «The Endless Spiral», som etter en intro fylt av skraping, seige alarmer og metalliske hugg akselerer inn i en hyperdrive av tappede gitarer og buet bass.

Det vil være et helt nytteløst prosjekt å forsøke å bane meg igjennom platas låtliste på utfyllende vis, men jeg kan i det minste dra frem et par låter som stikker lenger ut enn øvrigheten fra den biomekaniske, virvlende massen som er ‘Degenerations’. «Abnegations» er som om Undeath gikk seg vill i den radioaktive slummen på Expanders ‘Neuropunk Boostergang», toppet med en ekstatisk, Rush-aktig solo; «Raging Berzerker in the Universe Rigid» grenser opp mot fullstendig rytmisk oppløsning til slående effekt, og «Atoms Decay» er som en snublende, døddrukken Suffocation med hjerteflimmer og reflukssykdom. I tillegg har vi nevnte «The Endless Spiral», samt det kanskje største høydepunktet av dem alle, «Gnashing». Etter introduksjonens virvlende harmoniske gjørmepøl bryter bandet plutselig ut i et fengende crossover thrash/disco-riff som kunne fått selv den dystreste post-apokalyptiske festgjenger til å miste besinnelsen, før en eksplosjon av hyperaktiv svartmetall tilintetgjør de siste restene av menneskelig sivilisasjon på et blunk.

Som dere kan tyde ut ifra min uoversiktelige ordsalat er ‘Degenerations’ en plate det er umulig å oppsummere på hendig vis. Diskord har rett og slett gitt ut en plate som inneholder så mye informasjon, presentert på et såpass fremtredende vis at en som anmelder må anerkjenne at en tradisjonell omtale ikke rommer alle observasjonene man måtte ønske å inkludere. Det viktigste av alt er at ‘Degenerations’ er en av årets sterkeste norske utgivelser, og en plate som med iver og entusiasme setter dødsmetallen i et lys vi aldri helt tidligere har sett den i. Selvfølgelig vil skiva vise seg å være krevende for enkelte, men for de av oss som høster enorm glede av å se et band kaste seg inn i skapelsesprosessen med tøylesløst kreativt overskudd er ‘Degenerations’ et høydepunkt som kommer til å skape etterdønninger i lang tid fremover. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s