Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



UMORAL – Der Sola Aldri Skinner

Ute nå via Duplicate Records

Mange sperrer nok øynene litt opp når åsynet av coveret på UMORALs debutplate ‘Der Sola Aldri Skinner’ kommer opp på skjermen. Her er det snakk om et svartmetallprosjekt der det hyperseksuelle får jobben å mane frem provokasjon og avsky, og kanskje er det et kvalitetstegn (eller ikke) at jeg selv i alle fall ikke helt vet hva jeg skal trekke ut av bandets uttrykk. Den sterke eimen av uhøytidelighet gjør det litt vanskelig å plassere det inn i en svartmetallkontekst, og assossiasjonene til visse punk- og grindcore-varianter er av naturlige grunner mer iøyenfallende. Mens tematikken innenfor for eksempel pornogrind går som en naturlig komponent i et tilsvarende uhøytidelig, kaotisk og usmakelig musikalsk enhet, er nemlig UMORALs bidrag integrert i et relativt polert svartmetalluttrykk. Det gjør ‘Der Sola Aldri Skinner’ interessant, men også til en utgivelse som for mange nok kan virke i overkant plump. Dette mener jeg man kan si i forlengelse av at det provokative elementet kan virke litt platt når det plasseres innenfor svartmetallens estetikk, som ellers preges av uttrykk som kanskje er vel så outrære, men som i mindre grad spiller på en såpass usminket shock rock-effekt som det UMORAL maner frem på denne plata.

Det går uansett desidert best på starten – åpningslåta «Du Som Skjender Hvert Kroppens Hulrom» baseres på et beintøft, men enkelt, riff og har en slags sjarm med den gaulende vokalen som tydelig får frem både tittellåta og andre voldsomme gloser i låtteksten. 

Sett bort i fra all staffasjen kan ‘Der Sola Aldri Skinner’ rent musikalsk videre betraktes som en nokså vanlig svartmetallutgivelse som også evner å imponere stort til tider. De sterkeste prestasjonene hører nok til gitaristen Teloch, som ellers er kjent for å spille i Mayhem, som både stiller med mer eller mindre klassisklydende metallriff, kule nikk til svartmetallens gamle skole og nærmest atmosfæriske, mollbefengte temaer som sender flere assossiasjoner til sistnevnte band – for eksempel på «Miracle» og høydepunktet «Characteristics Of A Tiny Soul». Riffene på «Shut Up And Worship My Cunt» er på sin side upåklagelige i sitt skjæringspunkt mellom gammel Enslaved og Darkthrone. På «Tnuc Eht Fo Tluc Eht Fo Tilc» (les det baklengs) spiller UMORAL videre på mange av de samme elementene, men får også dratt inn et overraskende storslått og atmosfærisk midt- og sluttparti på strålende vis. 

Vokalist Zweizz bidrar også med mye kvalitet videre på ‘Der Sola Aldri Skinner’, spesielt når vokalen hans forvrenges og dynkes i brutaliserende effekter. Produksjonsmessig forstår jeg imidlertid lite av innslaget av de lyse clean-vokal-tonene som stadig dukker opp – jeg er ikke så sikker på hva de føyer til i det hele tatt, og virker noe forstyrrende der de også ligger merkelig til i miksen. Det kan også være verdt å nevne at jeg synes plata nok taper seg litt mot slutten og at noen låter dras ut litt vel lenge. Likevel er ‘Der Sola Aldri Skinner’ definitivt en nokså sterk svartmetallplate – i all sin avskyelighet.



Hengestaur – Eldhug / Frostnid

Svartmetallduoen Hengestaur åpnet august måned med to forfriskende EP’er ved navn ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’, så vel som compilation-plata ‘Dødsveldet’. Hengestaur er selv på sin Bandcamp-side tydelige på at utgangspunktet er råskapen fra den norske svartmetallens tidlige dager, og samtidig som at musikken utvilsomt vitner om at dette stemmer, er det denne gangen også snakk om utgivelser som også signaliserer litt nye takter for sjangerlandskapet duoen vandrer i. 

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Både ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’ kan nemlig i utgangspunktet ses på som ganske vanlige tilskudd innenfor mer melodisk, folkemusikkinspirert og melankolsk svartmetall, samtidig som at Hengestaur gjør en del litt underlige – men like fullt velfungerende – valg innenfor produksjon og låtskriving. ‘Eldhug’ åpner for eksempel overraskende progressivt for en svartmetallplate med noen helt fantastiske, melodiske og vakre temaer i «Kniven», som kan minne om en slags krysning av KralliceKvelertak og Windir

‘Eldhug’ er nok i det hele tatt den sterkeste EP’en av de to det er snakk om her. Hengestaur følger opp den sterke åpningen med noen sterke, melankolske og en smule mer intense svartmetalltemaer i «Eld og Bryne» der melodiene komplementeres på uhyre fett vis av nokså groovy rocke-elementer. Den mer riffbaserte «Rotlaus» imponerer også, blant annet med en storslått outro der lead-gitarer skjærer nydelig gjennom lydbildene, og serverer attpåtil en litt mer tålmodig og mindre hektisk låtstruktur enn det man får på de fleste andre låtene på disse to EP’ene.

‘Frostnid’ er noe kortere og består bare av nesten tolv minutter med musikk. Det åpner hakket mer intenst enn ‘Eldhug’ og også litt merkelig ved at åpningslåta «…Der Gjekk Ein Kulde I Meg» på sett og vis er delt i to; en rask fade-out kommer allerede midt i låta. Det fungerer imidlertid overraskende bra, om enn ganske uelegant, og det rolige sluttpartiet kompenserer fint for den voldsomme intensiteten i første halvdel. Voldsomt blir det igjen på den vel så sterke «Brenn Di Sjel Til Jorda», før Hengestaur avslutter med ambient-stykket «Gje Taps For Galskapen» – tilsvarende avslutningen på ‘Eldhug’, «Stjernetåke». Dette er flotte segmenter i disse utgivelsene, men jeg kunne nok ønsket meg en bedre integrering av dem – nå høres de mest ut som interludes, og jeg har kost meg med dem når jeg har hørt på EP’ene rett etter hverandre, men som avslutninger synes jeg de etterlater seg et lite tomrom. Det er imidlertid nok en grunn til å ønske seg en større og mer ambisiøs utgivelse fra Hengestaur – dette er nemlig en duo som på disse to EP’ene tydeliggjør et stort potensial.

Skrevet av Alexander Lange



Øksehovud – Benighted in the Luminous Glow of Sin

Ute nå via Nithstang Productions/ASRAR

Etter forrige ukes kroning av den fenomenale skiva til Blutumhang må det nesten sies at Nithstang Productions kan vise seg å være årets plateselskaps-funn for Metallurgi. Erfarne lyttere har all grunn til å være skeptiske i møte med et selskap som utelukkende vier seg til rå og lavoppløst svartmetall, ettersom de finnes flust av eksempler på selskaper som pusher monotone og idéfattige svartmetallutgivelser i estetikkens navn. Nithstang fungerer som en god motpol til denne tendensen, ettersom selskapet har prestert å signere en lang liste med artister som alle tviholder på egen identitet til tross for sine klare forbindelser til rå svartmetall. 

Øksehovud var definitivt oppe og nippet i hælene på Blutumhang på demoen ‘Makt, Høyhet, Herredømme’  fra tidligere i år, en fabelaktig utgivelse som vevde episke melodiske tendenser inn i den nesten ugjennomtrengelige røykveggen som kjennetegner lo-fi svartmetall. Skiva var et tydelig bevis på de enorme fordelene sjangeren har å hente i god låtskriving, ettersom de syv låtene sammen dannet en logisk konstruksjon som gjorde det naturlig for meg å anse den som en full-lengder heller enn som en demo. På sin nye split med Crucifixion Bell tar Øksehovud dermed et skritt tilbake fra den mer kompositoriske stilen som preget ‘Makt, Høyhet, Herredømme’, og byr oss heller på tre låter av en mer hypnotisk og dvelende karakter. 

En bunnløs avgrunn av mørke frekvenser åpner seg opp idet man trykker play på den første låta på Øksehovuds side av splitten, «En Trollkjerrings Vrede». Illevarslende trommeslag stiger opp fra det svimlende mørket, og før du rekker å trekke deg tilbake griper den stormende svartmetallen tak i nakkeskinnet ditt og røsker deg over kanten. Låtas syv minutter oppleves som et fall gjennom en endeløs sjakt av melodisk og nesten episk svartmetall, et eksempel på lo-fi svartmetall som titter forbi de primitive progresjonene som vanligvis kjennetegner stilarten. «Våbønn av Bark og Blod» er en mer aggressiv affære, med gitarer som jager som vredens vinder rundt enn forstyrret grav. 

Den auditive tåken fortettes så til et nesten Vintlechkeit-aktig nivå på «Cloaked in Fiery Death», en suggererende og stormende låt som stadig kaster sitt blikk tilbake til den symfoniske svartmetallens spede begynnelse. ‘Benighted in the Luminous Glow of Sin’ når sitt ekstrempunkt på denne låta hva gjelder hypnotisk repetisjon, og monotonien truer med å kicke inn rundt fem minutters-merket. Utbetalingen kommer dog umiddelbart i form av et drivende og klimaktisk Darkthrone-riff, og dette trekket forvandler låta fra en noe langdryg meditasjon til splittens avsluttende høydepunkt. 

Til tross for at ‘Benighted in the Luminous Glow of Sin’ ikke klarer å overstige ‘Makt, Høyhet Herredømme’s tårnende fasade er det et sterkt og egenrådig tillegg til enmanns-bandets diskografi. Jeg foretrekker Øksehovuds side av splitten fremfor Crucifixion Bells mer forkullede og brutale side, mye grunnet den innhyllende andrebølges-atmosfæren mannen lokker ut av sine varmglødende gitarer. Øksehovud skriver lo-fi svartmetall som klinger autentisk og meningsfylt på ‘Benighted in the Luminous Glow of Sin’, og utmerker seg dermed som en av de mest lovende norske prospektene innenfor uttrykket for øyeblikket. Anbefales for samtlige fans av rå svartmetall og andrebølgens tidlige og mest støyende verker.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Neurotic Doom – Netherwards into Catacombs

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Rundt bloggens oppstart sist høst skrev jeg en omtale av debuten til soloprosjektet Neurotic Doom, ‘Where All Light Dies’. Plata imponerte meg med sin grundige sammensveising av funeral doom og dødsmetall, i tillegg til den sjelesvekkende atmosfæren som oste ut av musikken og tekstenes nihilisme og håpløshet. Nå er mannen bak prosjektet tilbake med demoen ‘Netherwards into Catacombs’, en utgivelse som ikke helt usannsynlig kan bli det første møtet med Neurotic Doom for et lite, internasjonalt publikum. Dette er ikke minst på grunn av en cover-illustrasjon som tar i bruk samme visuelle utforming som en mengde legendariske demoer innen for døds/doom, men også som følge av den høye presisjonen i utformingen av demoens uttrykk.

La meg spesifisere; den høye uttrykksmessige presisjonen innad i hver enkelte låt. Er det én ting som rettferdiggjør utgivelsens status som demo er det nemlig at de stilistiske skiftene fra låt til låt sår en viss tvil rundt hvilken retning Neurotic Doom akter å ta på sine fremtidige utgivelser. ‘Netherwards into Catacombs’ består henholdsvis av en tung og treskende døds/doom-bulldoser i form av åpningssporet «Abhorrent Wounds», en altoppslukende, røykfylt dødsmetall-katakombe ved navn «Assimilated by Shapeless Sentience», og en innhyllende og prektig funeral doom-koloss i sitt avsluttende nummer «The Eventide Gown». Samtlige av de tre stilistiske retningene kunne trolig vist seg å være levedyktige over tid, ettersom de alle er utført på strålende vis; likevel kaster denne utrykksmessige usikkerheten et noe ubestemmelig slør over demoen. 

Til tross for en god kvalitetsmessig standard over ‘Netherwards into Catacombs’ tre spor bor det ingen tvil i meg rundt hva som er demoens høydepunkt. Den ti minutter-lange «The Eventide Gown» byr på en uimotståelig atmosfære av nedslått melankoli, som etter betydelig med nedadgående kverning ender med en vital og håpefull syklisk melodi som lokaliserer og smadrer hjerteroten. Det er ingenting galt med «Abhorrent Wounds» og «Assimilated», – de er begge solide utløp for Halvorsens mer avstraffende og brutale rytmiske impulser – det er bare det at «The Eventide Gown» har en tekstlig-musikalsk synergi som setter langt dypere spor enn sine omgivelser.  

Halvorsen har på ‘Netherwards into Catacombs’ brukt demo-formatet til nettopp det det er lagd for: til å eksperimentere og peile ut alternative musikalske kurser for sitt enmanns-band. Demoen inneholder på sett og vis spirene til hele tre lovende ekstremmetall-prosjekter, så det er opp til Halvorsen å bestemme hvilket uttrykk han ønsker å basere Neurotic Dooms videre utvikling på. ‘Netherwards into Catacombs’ er uansett en givende og autentisk-klingende døds/doom-utgivelse som lever sin filosofi til det fulle, og dermed tilbyr verdifullt innsyn i Halvorsens stadig ekspanderende tankeprosesser rundt egen produksjon av ekstremmetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Seven Princes of Hell – Hellalujah

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Til slutt har vi ‘Hellalujah’, demoen til det nye solo-prosjektet til Skrymir Skogheim. Det ti minutter-lange trekløveret oppleves mer som et privat rituale enn en musikkutgivelse, med en indre logikk og flyt som trolig kun kan tydes av Skrymir selv. Den bassløse og hule miksen vil være et stort hinter for selv tilhengere av lo-fi svartmetall, og det hjelper ikke at trommene stadig vinner over gitarene i konkurransesprinten de utøver seg i mellom. Likevel finnes det positive sider ved demoen som er verdt å merke seg – noen små holdepunkter de mest værvante av oss svartmetall-lyttere kan klinge seg fast til. 

Disse holdepunktene er henholdsvis de Windir-liknende lyse og folketonale gitarlinjene som åpner «Daemon (Free Your Mind) og den stadige vekslingen mellom svingende svartmetall og tvistende, dødsmetalliske strofer som preger «Satan (Hail Satan)». Sistnevnte er den klart mest koherente av de tre låtene, med en andre halvdel som skjener inn i Isengardsk garasje-doom og svartflekket tradmetall. I liket med Skrymirs hovedprosjekt er dette dog for de færreste av oss, en idiosynkratisk febervisjon som fascinerer i sin ukonvensjonelle fremtoning. Sjekk det ut dersom du er velbefaren innenfor übersmale uttrykk; hvis du derimot synes at Fürze og Master’s Hammer blir i særeste laget kan Seven Princes of Hell trolig sende deg inn i permanent psykose. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Thyruz – Bauta

Ute nå via Hard & Heavy

Thyruz er et svartmetallband fra Eidsvoll med fire utgitte full-lengdere og en historie som strekker seg helt tilbake til 1999. Til tross for denne betydelige fartstiden har jeg altså ikke sjekket ut musikken deres før nå, trolig grunnet noe så overfladisk og grunt som at albumcovernes 2000-talls svartmetall-estetikk ikke appellerer til meg personlig. Som følge av bloggens målsetning om å dekke all ny, norsk metall har jeg nå endelig sett meg nødt til å konfrontere mine egne forutinntatte holdninger, og dermed fordype meg i plater jeg ikke nødvendigvis ville grepet etter ellers. Dette har bydd på mange positive overraskelser det siste halvåret, og Thyruz kan definitivt sies å være en av dem, ettersom deres fjerde full-lengder ‘Bauta’ byr moderne svartmetall som formelig sitrer av kreativ rastløshet. 

Som fan av ‘Rebel Extravaganza’ burde jeg ha visst bedre enn å forhåndsdømme en plate basert på sitt visuelle design, men mitt menneskelige sinn er nøyaktig like flyktig og irrasjonelt som hos øvrigheten. Passende nok viser Satyricons eksperimentelle opus seg å være en viktig ledetråd i søken etter å forstå ‘Bauta’, ettersom Thyruz har mye til felles med det legendariske andrebølges-bandet. Den kreative rastløsheten og idemessige variasjonen er jo en ting, men det er også elementer på bandets nye skive som kan virke direkte inspirert av Satyricons mangefasetterte diskografi. ‘Bauta’ byr nemlig på stampende og omtåkede riff som kan minne om de mer suggererende strekkene på plater som ‘Volcano’ og ‘Now, Diabolical’, i tillegg til rytmiske finurligheter og tekniske utbrudd som kan beskrives som en miks av nevnte ‘Rebel Extravaganza’ og Immortals mer aggressive materiale. Sleng med en liten dæsj melodisk storslåtthet ala Emperor, samt Mayhems flerrende mollakkorder, og du sitter igjen med et bilde som delvis beskriver innholdet på ‘Bauta’. 

Men det er ikke nødvendigvis rettferdig å oppsummere Thyruzs utelukkende via referanser, ettersom det er en viss ubestemmelighet ved musikken deres som både skiller bandet fra mengden og tilslører identiteten deres noe. Samtlige av låtene på ‘Bauta’ inneholder mengder av sterke ideer og ukonvensjonelle perspektiver på svartmetall-sjangeren; det er kun det at opplevelsen av plata domineres av en følelse av at det er et eller annet som hindrer kabalen i å gå opp fullstendig. Om det er den noe diffuse produksjonen eller mangel på en uttrykksmessig rød tråd som plager meg vet jeg ikke, jeg vet bare at det gjemmer seg en fantastisk plate i ‘Bauta’s indre som ikke helt kommer til uttrykk.

Det som for meg virker som en litt usammenhengende helhet kan jo for andre bare fremstå som en rikholdig variasjon, så på dette punktet oppfordrer jeg leserne til å forme sin egen mening. På ‘Bauta’s beste låter føler jeg også at sistnevnte synspunkt best skildrer virkeligheten, kanskje spesielt tittelsporet. Det gyngende og nesten arrogante riffet som åpner låta er et fantastisk hook, og det «Frost»-aktige og slagkraftige trommespillet til «Mjølner» bidrar til å klemme maksimalt med groove ut av låtas mer direkte partier. I tillegg har vi det episke og melodiske svartmetall-strekket som åpner seg rundt låtas midtpunkt, som etter å ha transportert sinnet til en frostklar og måne-opplyst natt kaster river oss rett tilbake til åpningsriffets svingende pendel. Denne låta er helt fabelaktig, og bør sjekkes ut sporenstreks av fans av tidlig 2000-talls svartmetall.

Som sagt er ikke helhetsinntrykket overbevisende nok til å virkelig selge ‘Bauta’ for meg personlig, men ikke la det stoppe deg fra å kaste deg hodestups ned i Thyruzs turbulente og mangefasetterte avgrunn. ‘Bauta’ er litt som et rammeløst men flott maleri: fylt til randen med detaljer, gripende motiver og utsøkt håndtverk, men uten det siste – dog ikke ubetydelige – avgrensende elementet som ferdigstiller og fullbyrder verket. Jeg har uansett hatt stor glede av tiden min med ‘Bauta’, og betviler ikke et sekund at Thyruz er i stand til å skrive en udødelig svartmetallskive dersom forholdene ligger til rette. ‘Bauta’ er et villrådig og uregjerlig beist som kaller tilbake til 2000-tallets eksentriske innovasjoner, og anbefales fans av modernisert og ukonvensjonell svartmetall som ikke skjuler sin kjærlighet for sjangerens fundamentale utgivelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Mortiferuz – Sjelferd

Sjelferd by Mortiferuz on Prime Music
Ute nå via 3070552 Records DK

Gode, velkjente svartmetallformler kastes i denne debutplata til Mortiferuz Dette er et enmannsprosjekt bestående av Ramnsvarturh – en skikkelse som har erfaring fra prosjekter som Nattkvad og Forlorn Silence under beltet. En del av låtene på ‘Sjelferd’ fikk vi allerede i november i fjor gjennom spliten ‘Mortification of the Human’, som Mortiferuz slapp med Unprocreation, og pakka vi får servert nå er en femti minutter lang plate på syv låter der Mortiferuz gjør det aller meste ganske riktig – om enn med noen skavanker underveis.

Mortiferuz‘ musikk plasseres kanskje best i et krysningspunkt mellom de mystiske og smått melankolske vibbene kjent fra folkemusikkinspirert svartmetall og black-thrashens hurtighet. ‘Sjelferd’ åpner i ambient-traktene i den lavmælte – og litt lange introen – på «Svunnen Tid», før lytteren kastes ut i et strekk av mørke, drivende svartmetallriff. «Svunnen Tid» er en helt grei åpning på plata, da på tross av et knippe litt uinteressante riff og en rolig outro der hvinende lead-gitarer kommer litt dårlig ut. Noen virkelige høydepunkter kommer imidlertid i låtene etterpå, der Mortiferuz koker opp bra pacing og noen særdeles gode akkordrekker i «Skoddelagt» og «Sorgtungt». Prestasjonene gjentas på «Untrodden Path-Kingdom of Sorrow», platas kanskje beste låt, litt senere, der man også får se litt flere sider av gitarspillet – både klassiske tremolo-drevne riff, frenetiske lead-gitar-sekvenser og noen særdeles velfungerende tyngre og mer melodiske partier.

Det mer negative ved ‘Sjelferd’ som helhet handler nok først og fremst om to ting. Det ene er vokalen, som jeg synes bærer preg av litt repeterende strofer og tidvis mangel på trøkk. Det andre er at plata – i forhold til lengden – nok er litt vel ensformig i bunn og har litt for få virkelig sterke øyeblikk. Noen hederlige forsøk på mer variasjon gjøres i den litt mer doom-befengte «Shades of Oblivion», men uten at jeg lar meg helt overbevise av kvaliteten. Bedre går det imidlertid når thrash-elementene får skinne mer i avslutningslåta «Trolldom» – og til syvende og sist er ‘Sjelferd’ en habil svartmetallplate som bør være verdt en lytt for alle som har sansen for sjangerens bestanddeler.

Skrevet av Alexander Lange



Kaos Manifest – The Illusion of Freedom

Ute nå via Stench From Below Records

Kaos Manifest er et splittert nytt dødsmetallband fra Sør-Norge som opererer med et tidsperspektiv splittet på midten mellom fortid og nåtid. Debut-EPen deres ‘The Illusion of Freedom’ har sitt utgangspunkt i 90-tallets svenske innovasjoner, men flere enkeltøyeblikk (samt produksjonen) argumenterer for at bandet ikke har valgt å sette strek ved millenniumskiftet hva angår egne influenser og påvirkninger. I det store bildet kan ‘The Illusion of Freedom’ ansees å være en oppdatert utgave av Dismembers yrende gitarer plassert i en rytmisk kontekst som ikke skyr unna en veivalsende groove eller to.

En av EP-ens høydepunkter får vi servert allerede etter startskuddet, nemlig den rullende og dødsthrash-berørte «The Inevitable». Etter en rytmisk skuddsalve av en åpning leverer bandets to gitarister en serie av heseblesende svenske dødsmetall-riff, samtlige spilt med frenetisk høyrehåndsteknikk eller over dobbel-bass som får det til å verke i både hender og føtter av rent empatiske årsaker. Refrenget åpenbarer en mot-melodi i ledegitaren som tilfører et hint av kommersiell dødsmetall, før låta ender med huggende gitarer og en neoklassisk solo som – garantert utiltenkt – vekker assosiasjoner til enkelte av ‘The Blackening’s instrumentale saltomortaler. Bandets tilnærming til struktur er svært overbevisende, og viser en vilje til å strekke seg forbi fete enkeltsegmenter i retning komplett låtskriving.

Den vridende, svenske dødsmetall-ormen viser sine gyselige hoder på «Sand Creek Massacre» også, denne gangen satt i kombinasjon med et riff som i sin stampende gange kan fremstå som en dødsmetallifisering av vikingmetallens krigsglade lynne. Singelen «Holodomor» endrer så kursen med en hardcore-relatert huleboer-åpning, før lydbildet blir overfalt av noen kolossale oktaver som hentet ut ifra Immolation og Niles mektigste øyeblikk. EP-en avsluttes så med sitt andre høydepunkt, det intense black/death-dragsuget «Greed». Den hektiske og uforutsigbare strukturen hinter om mulige utviklingsretninger for bandets videre utgivelser, før det My Dying Bride-aktige postludiet setter strek på overraskende melodisk og inderlig vis.

‘The Illusion of Freedom’ er en sterk førsteutgivelse for en gruppe musikere som hovedsakelig har vanket i svartmetallens dunkle skoger i sine tidligere år. Kaos Manifest vet hva som får den distinkte, svenske dødsmetall-riffinga til å hoppe ut av høyttaleren, og de vet også å balansere den med små pustepauser hvor andre stilistiske trekk får dominere. Det kan hende at den punchy og velpolerte miksen er nok til å få den mest forråtnede dødsmetall-eliten til å vende seg bort, men for fans av halvmoderne dødsmetall som går rett for strupen er ‘The Illusion of Freedom’ en strålende tillegg til platesamlingen. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Øksehovud – Makt, Høyhet, Herredømme

Ute nå via Nithstang Productions

Ny uke, ny (antatt) norsk utgivelse fra plateselskapet Nithstang Productions. Er det en ting som overrasker meg etter å ha hørt et par demoer fra det rå svartmetall-pushende plateselskapet, så er det hvor lett det er å skille mellom de ulike artistene lydmessig. Lo-fi svartmetall-selskaper har en tendens til å bestå av 20 artister av helt samme sort, men basert på de to artistene fra Nithstang vi har dekket her på bloggen er kvalitetskontrollen litt strengere der i gården. Vevstols ‘Nordvestpassasje’ var en fordervet og forpunket svartmetallskive med mengder av trøkk – om noe monoton i lengden -, og Øksehovud operer med en atmosfærisk og Sognametal-farget svartmetall som ikke er redd for å svinge innom mer direkte og Darkthrone-inspirerte territorier. 

Men heng deg for guds skyld ikke for mye opp i ordene «atmosfærisk» og «Sognametal»; det er først og fremst støyende og tinnitus-fremkallende, lo-fi svartmetall vi har med å gjøre her. Produksjonen låter som et kassett-opptak av en brennende stavkirke, og den anonyme vokalisten kan like så godt vise seg å være en hvileløs sjel som har vandret rundt i Nordmarka siden føydalperioden. Til tross for at ‘Makt, Høyhet, Herredømme’ bærer lo-fiens fiendtlige ytre, er musikken man finner under sløret av støy bemerkelsesverdig sofistikert. Låtene beveger seg fra del til del med selvfølge og indre logikk, og man finner få av de halvbakte ikke-ideene som hjemsøker brorparten av sjangerens mange praktikanter. 

I tillegg varierer terrenget såpass mye over platas spilletid at jeg faktisk er i stand til å plukke ut høydepunkter og favoritter! «Baptized in the Abysmal Tarn of the Vitriolic Sorcerer» demonstrerer Øksehovuds evne til å bevege seg under overflaten låtskrivermessig, med serier av mørkt folketonale melodier som veksler med bestialske utbrudd av rå svartmetall. «Kyrkjevegen til Huldreheimen» har sitt utgangspunkt i klassisk Darkthrone, før et overraskende sterkt akkordmotiv graver seg inn i hjernebarken med laserpresisjon. Til slutt har vi «Gamle Bukka Heve Harde Horn», som med sine eteriske og, skrekk og gru, vakre progresjoner(!) klarer å veve håpefullhet og undring inn i en sjanger som mest av alt er kjent for nihilisme og religions-rettet hat. ‘Makt, Høyhet, Herredømme’ kan, som følge av sine sterke låter og varierte terreng, med fordel omtales som en LP heller enn en demo, ettersom opplevelsen er fullkommen nok til å fortjene din fulle oppmerksomhet, heller en den halvhjertede interessen man vanligvis vier en demo. Øksehovud har på sin debut klarert noen av lo-fi svartmetallens mest effektive hindere, og er dermed en utgivelse seg vil anbefale både tilhengere av uttrykket, samt fans av andrebølgens mest støyete hjørner.

Skrevet av Fredrik Schjerve