nithstang productions

Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#35-#21)

#35: ILLT – Urhat

Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Black/thrash

Illts ‘Urhat’ er en skive som nesten sprekker av kreativt overskudd. Mannen bak prosjektet, Roy Westad, har selv uttalt at han har en «temmelig schizofren musikksmak», og at han anser sjangre for å være veiledende heller en retningsførende. Denne sjanger-agnostiske tilnærmingen er en av ‘Urhat’s definerende karakteristikker, og det er svært vanskelig å avgjøre om det er dødsmetallen, svartmetallen eller thrashen som kan sies å være grunnsteinen i uttrykket som følge. Låtas seks låter raser av gårde med en retningsfølelse og fremdrift som er helt ekstrem; et tunnelsyn som leder til en helt spesiell form for manisk ekstremmetall. I tillegg til denne hektiske energien senker Westad ofte tempoet for å levere en melankolsk og prektig melodi som slekter tungt på den norske svartmetallens majestetiske hjørner, hvilket bidrar til å balansere en skive som stadig truer med å gå fullstendig av hengslene. Lydproduksjonen og instrumentalsporene er presise og gjennomførte nok til å gi plata et kommersielt skjær, hvilket gjør Indie Recordings til en naturlig label-partner. ‘Urhat’ er en av årets mest umiddelbare og unektelige gleder innenfor norsk metall.

Beste låter: «Sons of the Northern Lights», «Scythian King», «Blood of the Unbeliever»

Link til omtale
Strømmelink

#34: Urdôl Ur – Seven Portals To The Arcane Realms

Plateselskap: Unborn Productions
Sjanger: Atmosfærisk black metal

Tittelen på Urdôl Urs debutplate fra i år er på sett og vis veldig treffende. Det denne duoen får til på ‘Seven Portals To The Arcane Realms’ er virkelig å fange lytteren i det Tolkien-inspirerte fantasy-universet som skildres så effektivt gjennom både lyd, albumcover og tekst. Så er det også snakk om et musikalsk sett svært solid håndverk. Tre svære, mektige låter komplementeres av smakfulle, stemningsfulle interludes, og over hele utgivelsen finner man en sterk atmosfære, velfungerende melodier og en produksjon som kler mystikken som ligger over utgivelsen. Om du er ute etter årets norske svar på Summoning og Caladon Brood, eller kanskje til og med på Wolves in the Throne Room, trenger du ikke se lenger.

Beste låt: «Visions Of Ancient Battles On The Plains Of Baergloire»

Link til omtale
Strømmelink

#33: Grotesque Hysterectomy – Dødsavantgard

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Dødsgrind

Fra den thrashende og sylskarpe åpningen på «Cranium Fear» til den gnissende og hvesende kimæren «Dødsavantgard»; Grotesque Hysterectomys tredjeskive er på konstant utkikk etter måter å tviste og vri ekstremmetallens rammer på. Bandet kan på sett og vis anses å være Beaten to Deaths nådeløse og psykopatiske bror, ettersom de angriper oppgaven med å utradere undergrunnenes trygge sjanger-søyler fra et liknende, grind-preget utgangspunkt. Den store forskjellen er at der Beaten to Death tar i bruk emoens tårevåte affekt for å hause opp elitistiske portvakter, har Grotesque Hysterectomy på sin side valgt skingrende dissonanser og hypnotiserende Virus-ismer som sin opprørsform. Dette betyr at ‘Dødsavantgard’ er en skive som virkelig lar lytteren gjennomgå over sine 33 minutter, men på et såpass variert og spenstig vis at man kommer til å be om å få mer juling når det hele er overstått. Jeg har personlig utsatt meg selv for ‘Dødsavantgard’s auditive pryl ofte nok til at «masokist»-termen har blitt luftet av mine nære og kjære, og jeg kommer neppe til å stoppe med det første.

Beste låter: «Half Life», «Sexual Patina», «Dødsavantgard»

Link til omtale
Strømmelink

#32: Lord Mortvm – Diabolical Omens of Hell

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Black/doom

Lord Mortvm forener svartmetall og doom-metall på strålende vis på ‘Diabolical Omens of Hell’. I et stilistisk perspektiv er denne plata et sant høydepunkt for norsk metall i år, der uhyre fuzzy gitarer, blytungt driv og en fryktinngytende, undertrykt skrikevokal aldri slutter å fascinere. Kombiner dette med det stilrene albumcoveret og den LaVeyske satanismen som slippes fullstendig løs og gjennomsyrer utgivelsen, blant annet gjennom en rekke båndopptak, så er det snakk om en plate som føles mer gjennomført og forfriskende enn mye annet som er lansert i år – all den tid mye av lyduttrykket sender assossiasjoner til en svunnen tid og Lord Mortvms verktøykasse kanskje kun inneholder det mest nødvendige. ‘Diabolical Omens of Hell’ er en forholdsvis enkel, men like fullt dødseffektiv og tilfredsstillende pakke.

Beste låter: «Altar Obscene», «Devil Doll»

Link til omtale
Strømmelink

#31: Dold Vorde Ens Navn – Mørkere

Plateselskap: Lupus Lounge
Sjanger: Svartmetall

‘Mørkere’ var en skive som brukte lang tid på å innynde seg hos Metallurgi-redaksjonen, ettersom den eksentriske og ravgale vokalen til «Vicotnik» krevde en del tilvenning før den åpenbarte sin særegne sjarm. Da den dog først kom seilende inn på lista vår, ja da kom den susende med en kraft og fart som gjør den fortjent til Metallurgis uoffisielle klatretrøye for året. Det hjelper selvfølgelig når musikken er så innbydende og uanstrengt affekterende som den er på ‘Mørkere’, fylt med melankolske svartmetall-melodier og rike stryke-arrangementer. Det hender jo fra tid til annen at elementer som til å begynne med ble nedlesset i hatefulle blikk og anklagende pekefingre ender opp med å bli en skives høyest verdsatte karakteristikk, og sannelig har ikke vokalen til «Vicotnik» blitt nettopp dette. Hans jamrende, brølende, forføreriske, avskyelige og uforglemmelige vokalprestasjon ender nemlig med å bli en integral bit av det nydelige puslespillet Dold Vorde Ens Navn har gitt oss på ‘Mørkere’, som er skiva som har vokst klart mest på meg av alle jeg har hørt i løpet av de siste tolv månedene.

Beste låter: «Jeg Vil Ha Det Mørkere», «Ensomhetens Rytter», «Er Det Måneskinn»

Link til omtale
Strømmelink

#30: Superlynx – Electric Temple

Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Stoner/doom

Superlynx har ikke ligget på latsiden i år, noe som kanskje gjøres tydelig av at EP’en deres ‘Solstice’ fullt fortjent klarte å snike seg inn på EP-lista vi postet for et par dager siden. Men det er ‘Electric Temple’ som er bandets store bank i bordet i år. Det er i all hovedsak en helt vidunderlig plate, der denne trioen kanskje imponerer aller mest gjennom det dynamiske og profesjonelle samspillet – tidvis har komposisjonene et dødskult jam-preg over seg. Sammen med de fangende, orientalske melodiene, de mange deilige riffene og den svært behagelige produksjonen ligger dette til grunn for et beundringsverdig og åpenbart fingerspitzgefühl i bandets tilnærming til stoner/doom-sjangeren. Og på toppen av det hele ligger altså Pia Isaksens strålende røst som løfter det hele enda et hakk. Sannsynligvis årets mest meditative og behagelige norske metal-utgivelse.

Beste låter: »Rising Flame», »Electric Temple»

Link til omtale
Strømmelink

#29: Doedsvangr – Serpents Ov Old

Plateselskap: Debemur Morti Productions
Sjanger: Svartmetall

Når man trykker play på Doedsvangrs ‘Serpents ov Old’ er det som at all røyk og os som helvete har produsert under årtusener med standhaftig plaging av verdslig avskum kommer veltende ut av høyttalerne. Låtene på ‘Serpents ov Old’ er bygget på trommesporene til den flittige norske undergrunnsmusikeren «Anti-Christian» (Beaten to Death, eks-Tsjuder), men de defineres av den sorte veggen av støvpartikler som piskes opp av produksjonen og gitarsporene til «Shatraug» (Sargeist, Horna) og «BST» (The Order of Apollyon).Doedsvangrs andreskive er en gjennomgående profesjonell affære, men det betyr ikke at den er i overkant strigla eller tappet for råskap og intensitet. Låter som tittelsporet og «Black Dragon Phoenix» er to av årets kraftigste helvetes-vinder – sydende svarte elver av pest-bærende svartmetall dirigert av «Doedsadmiral»s tordnende røst. Disse destruktive strekkene balanseres ut av en tendens til å bryte ut i drivende og fengende black’n’roll – selv om også disse strekkene er fremført med fullstendig forakt i blikket. Doedsvangrs ‘Serpents ov Old’ oser ondskap og blasfemi av en grad få andre kan skilte med i 2021.

Beste låter: «Serpents ov Old», «Black Dragon Phoenix», «Carrier of Heads»

Link til omtale
Strømmelink

#28: Suncraft – Flat Earth Rider

Suncraft - Flat Earth Rider [LTD LP] (Turqoise vinyl) - All Good Clean Records As

Plateselskap: All Good Clean Records
Sjanger: Stoner rock/metal

‘Flat Earth Rider’ er et litt spesielt tilfelle på denne lista, da den faktisk aldri før har vært omtalt her på Metallurgi. Det skyldes den enkle grunnen at vi fanget opp denne først lenge etter den var aktuell å anmelde. Det betyr imidlertid naturligvis ikke at vi kan tillate oss å unngå å trekke frem en av årets kuleste norske stoner-utgivelser når listesesongen omsider er her. Suncraft koker nemlig opp usedvanlig deilig, feit og tung stoner-rock og -metall på ‘Flat Earth Rider’, der bunnsolide riff, strålende refrenger og små drypp av spenstige overraskelser står i kø. «Space Buddha» og «Commie Cannibals» er noen årshøydepunkter av noen låter, og bandet skal også ha for å runde av på ambisiøst, men velfungerende vis med 10-minutteren «Bridges to Nowhere». Her er mye både for de som ønsker seg et litt mer laid-back alternativ til Bokassas ‘Molotov Rocktail’ fra i år, for de som ønsker mer av rocke-grepene Kvelertak gjorde på ‘Nattesferd’ for noen år siden, eller rett og slett de som synes det er fett å høre et fett, ungt norsk band sende assossiasjoner til storheter som Corrosion of Conformity. Men ta en lytt uansett.

Beste låter: «Space Buddha», «Commie Cannibals»

Strømmelink

#27: Darkthrone – Eternal Hails……

Plateselskap: Peaceville Records
Sjanger: Svart/tradmetall

Darkthrones ‘Eternal Hails……’ har gått gjennom en prosess som minner mye om den Dold Vorde Ens Navns ‘Mørkere’ måtte gjennom. Riffene til Nocturno Culto og Fenriz virket i overkant simple, og den disige produksjonen hjalp ikke akkurat med å etablere noen voldsom umiddelbar gjennomslagskraft. I etterkant av slippet har dog skivas meget spesifikke fokus på tidlige metalliske uttrykk brent seg fast i minnet, og nå står den som en tidløs og eventyrisk bauta i sentrum av et hendelsesrikt norsk metall-år. Darkthrones oversikt over klassiske uttrykk er helt uovertruffen selv fra et internasjonalt perspektiv, og på ‘Eternal Hails……’ plastrer de sammen lyder som individuelt sett er meget velkjente til fem fremmedartede og usammenliknbare oldtidskonstruksjoner. Skiva har en transporterende effekt som gjør den svært vanskelig å legge fra seg når man først har satt seg ned med den, en effekt som unektelig har det fantastiske albumcoveret å takke – i alle fall delvis. Darkthrone har lenge vært en av de mest konsistent givende gruppene å følge med på i det norske metall-landskapet, og dette har på ingen måte endret seg på ‘Eternal Hails……’.

Beste låter: «Wake of the Awakened», «Voyage to a Northpole Adrift»

Link til omtale
Strømmelink

#26: Messier 16 – iota

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Progressiv ekstremmetall

Når det gjelder ren låtskriving, kommer Messier 16 usedvanlig sterkt ut med sin debutplate ‘iota’ fra i år. Dette er bunnsolid, moderne progressiv ekstremmetall man nesten skulle tro at kom fra Notodden, der grunnformlene fra Ihsahns ‘The Adversary’ og Leprous-vokalist Einar Solberg er noe av det som se ut til å ha hatt en innflytelse på musikken. Men inspirasjonskildene holdes også på en armlengdes avstand, og Messier 16 koker langt på vei opp noe som fremstår egenartet, der klar, crispy skrikevokal, stødig lek med dissonans og lekre grooves er noe av det som får bre seg utover de ugjestmilde lydbildene. Låta «Omicron» – og mere til – er med andre ord utmerket terapi mot maktesløsheten de fleste føler på i møte med dagens nedslående corona-tilstander.

Beste låter: «Omicron», «iota», «Rho»

Link til omtale
Strømmelink

#25: Blutumhang – The Fires of Domination

Plateselskap: Nithstang Productions
Sjanger: Lo-fi svartmetall

Det er veldig sjeldent man som anmelder har skjellig grunnlag til å forvente sånn altfor mye av et anonymt Bandcamp-prosjekt, men denne holdningen har i 2021 måttet se seg utfordret av svartmetall-plateselskapet Nithstang Productions. Selskapet har vist seg å være utrolig flinke på å identifisere Bandcamp-artister som har noe mer å gi oss enn udifferensierte vegger av statisk støy og kvalte skrik, og ingen hadde mer på hjertet i 2021 i den forstand enn Blutumhang. ‘The Fires of Domination’ er en stormende og rasende skogbrann i lydform, en utrettelig skuddsalve av ulmende svartmetallgitarer og hjemsøkende skrik. De støy-druknede, folkemusikalske samplingene som fungerer som introduksjoner og mellomspill er utrolig effektive på å mane frem atmosfære, en atmosfære preget av tragedie, tapserfaringer og uanskuelige, destruktive krefter. ‘The Fires of Domination’ er en diamant fra undergrunnens dypeste avgrunn, en underdog-utgivelse som klarer å utkonkurrere noen av årets aller største aktører innenfor svartmetall-sjangeren.

Beste låter: «Dignities Denied», «Disgust & Dominance»

Link til omtale
Strømmelink

#24: Vanvidd – Under Ei Morken Rot

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Folk/black metal

Jeg får bare innrømme det med en gang: Låta «Fenalår» har jeg hørt på i såpass store mengder i år at den vel snart kvalifiserer seg til en guilty pleasure. Denne låta demonstrerer på utsøkt vis noe av det Vanvidd får til så utrolig bra på ‘Under Ei Morken Rot’, nemlig sansen de har for helt umåtelig fengende folkmetallmelodier, og høydepunktene er (heldigvis) også mange utenfor denne treminutteren. Refrenget på «Blodsjord» er blant annet helt utrolig, grooven som plutselig velter over «Nekroalkymi» er en sann fryd, og når Trollfest entrer scenen på «Storm» blir alt bare veldig moro. Så er det også snakk om en svært fargerik og treffende produksjon til usignert plate å være, og en rekke sterke, mangfoldige komposisjoner er også å finne i låtlista – dansbart og progressivt på en gang!

Beste låter: «Blodsjord», «Nekroalkymi», «Fenalår»

Link til omtale
Strømmelink

#23: Nattverd – Vandring

Plateselskap: Osmose Productions
Sjanger: Melodisk svartmetall

‘Vandring’ er en skive som kamuflerer sine enestående styrker bak en fasade som kan forveksles med mye annet som flyter rundt i den samtidige, melodiske svartmetallscenen. Om man klarer å lure seg rundt denne fasaden, blir man derimot møtt med en styggvakker, rå svartmetall-opplevelse som få andre utgivelser kan ta overtaket på i 2021. Nattverd har i likhet med Whoredom Rife tatt sjangerens fundamentale fonemer og satt de sammen til et språk som er distinkt deres, til tross for at det aldri er noen tvil om at musikken er ubønnhørlig knyttet til 90-tallets formative periode. ‘Vandring’ har noen slående vakre øyeblikk, noen sorgtunge og vonde øyeblikk, og en indre sammenheng som presenterer disse ekstremene ytterpunktene på en forteller-aktig, naturlig måte. Det finnes ikke noe bedre musikk å spille på hodetelefonene under en nattlig ekskursjon til utmarken enn Nattverds ‘Vandring’, en skive som har flakket rundt i sidesynet som et standhaftig gjenferd gjennom mesteparten av 2021.

Beste låter: «Det Bloer paa Alt Som Spirer», «Naar Taaken Fortaerer Alt», «Med Rive og Lime»

Link til omtale
Strømmelink

#22: Addiktio – Anthem for the Year 2020

Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Instrumental progressiv rock/metall

Med bare tre mann i bandbesetningen har Addiktio helt sikkert skvist ut et av årets feteste norske instrumentalplater. ‘Anthem for the Year 2020’ byr på noen vanvittig groovy, progga og høylytte riff der gitaren og bassen smelter sammen til en eneste stor kaosenhet mens trommene dundrer for livet i bakgrunnen, og det uten at Addiktio glemmer å utbalansere dette med noen strålende og roligere partier, små drypp av støyete effekter og ikke minst noen mesterlige oppbygninger. ‘Anthem for the Year 2020’ er en plate som føles like tilgjengelig som den er profesjonelt utført, og er en 40 minutters reise som aldri blir kjedelig der et nytt høydepunkt gjerne finnes rett rundt neste sving.

Beste låter: «Anthem for the Year 2020», «Dreadmill», «North»

Link til omtale
Strømmelink

#21: Rongeur – Glacier Tongue

Plateselskap: Fysisk Format
Sjanger: Sludge/post-metall

Misnøye og oppgitthet pulserer som sykt blod gjennom årene til Rongeur på andreskiva ‘Glacier Tongue’. Denne misnøyen blir uttrykt gjennom en sludge-variant som bærer et kraftig preg av post-hardcoren og støyrockens sviende samfunnskritikk, et uttrykksmessig isbad som reflekterer ubehagelige sannheter rett opp i fleisen på deg på nådeløst vis. Den nyeste skiva til Rongeur kan også oppleves som utrolig rensende, ettersom de kaster seg inn i musikkens turbulente strømmer med en overbevisning og en lidenskap som ikke kan annet enn å berøre og bevege lytteren gjennom høyttaleren. Bandets ekspressive kvaliteter når et ruvende toppunkt på avslutningssporet «Underachiever», der knusende sludgerytmer fungerer som forvarsel til et gradvis opptrappende svell av postmetalliske proporsjoner. Låta er en av årets aller beste, og setter et verdig punktum på den emosjonelle tour-de-forcen av en plate som er Rongeurs ‘Glacier Tongue’.

Beste låter: «Winning Days», «Years of Withering», «Underachiever»

Link til omtale
Strømmelink

Klikk her for plass #20-#11.

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

UMORAL – Der Sola Aldri Skinner

Mange sperrer nok øynene litt opp når åsynet av coveret på UMORALs debutplate ‘Der Sola Aldri Skinner’ kommer opp på skjermen. Her er det snakk om et svartmetallprosjekt der det hyperseksuelle får jobben å mane frem provokasjon og avsky, og kanskje er det et kvalitetstegn (eller ikke) at jeg selv i alle fall ikke helt vet hva jeg skal trekke ut av bandets uttrykk. Den sterke eimen av uhøytidelighet gjør det litt vanskelig å plassere det inn i en svartmetallkontekst, og assossiasjonene til visse punk- og grindcore-varianter er av naturlige grunner mer iøyenfallende. Mens tematikken innenfor for eksempel pornogrind går som en naturlig komponent i et tilsvarende uhøytidelig, kaotisk og usmakelig musikalsk enhet, er nemlig UMORALs bidrag integrert i et relativt polert svartmetalluttrykk. Det gjør ‘Der Sola Aldri Skinner’ interessant, men også til en utgivelse som for mange nok kan virke i overkant plump. Dette mener jeg man kan si i forlengelse av at det provokative elementet kan virke litt platt når det plasseres innenfor svartmetallens estetikk, som ellers preges av uttrykk som kanskje er vel så outrære, men som i mindre grad spiller på en såpass usminket shock rock-effekt som det UMORAL maner frem på denne plata.

Det går uansett desidert best på starten – åpningslåta «Du Som Skjender Hvert Kroppens Hulrom» baseres på et beintøft, men enkelt, riff og har en slags sjarm med den gaulende vokalen som tydelig får frem både tittellåta og andre voldsomme gloser i låtteksten.

Sett bort i fra all staffasjen kan ‘Der Sola Aldri Skinner’ rent musikalsk videre betraktes som en nokså vanlig svartmetallutgivelse som også evner å imponere stort til tider. De sterkeste prestasjonene hører nok til gitaristen Teloch, som ellers er kjent for å spille i Mayhem, som både stiller med mer eller mindre klassisklydende metallriff, kule nikk til svartmetallens gamle skole og nærmest atmosfæriske, mollbefengte temaer som sender flere assossiasjoner til sistnevnte band – for eksempel på «Miracle» og høydepunktet «Characteristics Of A Tiny Soul». Riffene på «Shut Up And Worship My Cunt» er på sin side upåklagelige i sitt skjæringspunkt mellom gammel Enslaved og Darkthrone. På «Tnuc Eht Fo Tluc Eht Fo Tilc» (les det baklengs) spiller UMORAL videre på mange av de samme elementene, men får også dratt inn et overraskende storslått og atmosfærisk midt- og sluttparti på strålende vis.

Vokalist Zweizz bidrar også med mye kvalitet videre på ‘Der Sola Aldri Skinner’, spesielt når vokalen hans forvrenges og dynkes i brutaliserende effekter. Produksjonsmessig forstår jeg imidlertid lite av innslaget av de lyse clean-vokal-tonene som stadig dukker opp – jeg er ikke så sikker på hva de føyer til i det hele tatt, og virker noe forstyrrende der de også ligger merkelig til i miksen. Det kan også være verdt å nevne at jeg synes plata nok taper seg litt mot slutten og at noen låter dras ut litt vel lenge. Likevel er ‘Der Sola Aldri Skinner’ definitivt en nokså sterk svartmetallplate – i all sin avskyelighet.

Hengestaur – Eldhug / Frostnid

Svartmetallduoen Hengestaur åpnet august måned med to forfriskende EP’er ved navn ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’, så vel som compilation-plata ‘Dødsveldet’. Hengestaur er selv på sin Bandcamp-side tydelige på at utgangspunktet er råskapen fra den norske svartmetallens tidlige dager, og samtidig som at musikken utvilsomt vitner om at dette stemmer, er det denne gangen også snakk om utgivelser som også signaliserer litt nye takter for sjangerlandskapet duoen vandrer i.

Både ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’ kan nemlig i utgangspunktet ses på som ganske vanlige tilskudd innenfor mer melodisk, folkemusikkinspirert og melankolsk svartmetall, samtidig som at Hengestaur gjør en del litt underlige – men like fullt velfungerende – valg innenfor produksjon og låtskriving. ‘Eldhug’ åpner for eksempel overraskende progressivt for en svartmetallplate med noen helt fantastiske, melodiske og vakre temaer i «Kniven», som kan minne om en slags krysning av Krallice, Kvelertak og Windir.

‘Eldhug’ er nok i det hele tatt den sterkeste EP’en av de to det er snakk om her. Hengestaur følger opp den sterke åpningen med noen sterke, melankolske og en smule mer intense svartmetalltemaer i «Eld og Bryne» der melodiene komplementeres på uhyre fett vis av nokså groovy rocke-elementer. Den mer riffbaserte «Rotlaus» imponerer også, blant annet med en storslått outro der lead-gitarer skjærer nydelig gjennom lydbildene, og serverer attpåtil en litt mer tålmodig og mindre hektisk låtstruktur enn det man får på de fleste andre låtene på disse to EP’ene.

‘Frostnid’ er noe kortere og består bare av nesten tolv minutter med musikk. Det åpner hakket mer intenst enn ‘Eldhug’ og også litt merkelig ved at åpningslåta «…Der Gjekk Ein Kulde I Meg» på sett og vis er delt i to; en rask fade-out kommer allerede midt i låta. Det fungerer imidlertid overraskende bra, om enn ganske uelegant, og det rolige sluttpartiet kompenserer fint for den voldsomme intensiteten i første halvdel. Voldsomt blir det igjen på den vel så sterke «Brenn Di Sjel Til Jorda», før Hengestaur avslutter med ambient-stykket «Gje Taps For Galskapen» – tilsvarende avslutningen på ‘Eldhug’, «Stjernetåke». Dette er flotte segmenter i disse utgivelsene, men jeg kunne nok ønsket meg en bedre integrering av dem – nå høres de mest ut som interludes, og jeg har kost meg med dem når jeg har hørt på EP’ene rett etter hverandre, men som avslutninger synes jeg de etterlater seg et lite tomrom. Det er imidlertid nok en grunn til å ønske seg en større og mer ambisiøs utgivelse fra Hengestaur – dette er nemlig en duo som på disse to EP’ene tydeliggjør et stort potensial.

Skrevet av Alexander Lange

Øksehovud – Benighted in the Luminous Glow of Sin

Etter forrige ukes kroning av den fenomenale skiva til Blutumhang må det nesten sies at Nithstang Productions kan vise seg å være årets plateselskaps-funn for Metallurgi. Erfarne lyttere har all grunn til å være skeptiske i møte med et selskap som utelukkende vier seg til rå og lavoppløst svartmetall, ettersom de finnes flust av eksempler på selskaper som pusher monotone og idéfattige svartmetallutgivelser i estetikkens navn. Nithstang fungerer som en god motpol til denne tendensen, ettersom selskapet har prestert å signere en lang liste med artister som alle tviholder på egen identitet til tross for sine klare forbindelser til rå svartmetall.

Øksehovud var definitivt oppe og nippet i hælene på Blutumhang på demoen ‘Makt, Høyhet, Herredømme’ fra tidligere i år, en fabelaktig utgivelse som vevde episke melodiske tendenser inn i den nesten ugjennomtrengelige røykveggen som kjennetegner lo-fi svartmetall. Skiva var et tydelig bevis på de enorme fordelene sjangeren har å hente i god låtskriving, ettersom de syv låtene sammen dannet en logisk konstruksjon som gjorde det naturlig for meg å anse den som en full-lengder heller enn som en demo. På sin nye split med Crucifixion Bell tar Øksehovud dermed et skritt tilbake fra den mer kompositoriske stilen som preget ‘Makt, Høyhet, Herredømme’, og byr oss heller på tre låter av en mer hypnotisk og dvelende karakter.

En bunnløs avgrunn av mørke frekvenser åpner seg opp idet man trykker play på den første låta på Øksehovuds side av splitten, «En Trollkjerrings Vrede». Illevarslende trommeslag stiger opp fra det svimlende mørket, og før du rekker å trekke deg tilbake griper den stormende svartmetallen tak i nakkeskinnet ditt og røsker deg over kanten. Låtas syv minutter oppleves som et fall gjennom en endeløs sjakt av melodisk og nesten episk svartmetall, et eksempel på lo-fi svartmetall som titter forbi de primitive progresjonene som vanligvis kjennetegner stilarten. «Våbønn av Bark og Blod» er en mer aggressiv affære, med gitarer som jager som vredens vinder rundt enn forstyrret grav.

Den auditive tåken fortettes så til et nesten Vintlechkeit-aktig nivå på «Cloaked in Fiery Death», en suggererende og stormende låt som stadig kaster sitt blikk tilbake til den symfoniske svartmetallens spede begynnelse. ‘Benighted in the Luminous Glow of Sin’ når sitt ekstrempunkt på denne låta hva gjelder hypnotisk repetisjon, og monotonien truer med å kicke inn rundt fem minutters-merket. Utbetalingen kommer dog umiddelbart i form av et drivende og klimaktisk Darkthrone-riff, og dette trekket forvandler låta fra en noe langdryg meditasjon til splittens avsluttende høydepunkt.

Til tross for at ‘Benighted in the Luminous Glow of Sin’ ikke klarer å overstige ‘Makt, Høyhet Herredømme’s tårnende fasade er det et sterkt og egenrådig tillegg til enmanns-bandets diskografi. Jeg foretrekker Øksehovuds side av splitten fremfor Crucifixion Bells mer forkullede og brutale side, mye grunnet den innhyllende andrebølges-atmosfæren mannen lokker ut av sine varmglødende gitarer. Øksehovud skriver lo-fi svartmetall som klinger autentisk og meningsfylt på ‘Benighted in the Luminous Glow of Sin’, og utmerker seg dermed som en av de mest lovende norske prospektene innenfor uttrykket for øyeblikket. Anbefales for samtlige fans av rå svartmetall og andrebølgens tidlige og mest støyende verker.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Neurotic Doom – Netherwards into Catacombs

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Rundt bloggens oppstart sist høst skrev jeg en omtale av debuten til soloprosjektet Neurotic Doom, ‘Where All Light Dies’. Plata imponerte meg med sin grundige sammensveising av funeral doom og dødsmetall, i tillegg til den sjelesvekkende atmosfæren som oste ut av musikken og tekstenes nihilisme og håpløshet. Nå er mannen bak prosjektet tilbake med demoen ‘Netherwards into Catacombs’, en utgivelse som ikke helt usannsynlig kan bli det første møtet med Neurotic Doom for et lite, internasjonalt publikum. Dette er ikke minst på grunn av en cover-illustrasjon som tar i bruk samme visuelle utforming som en mengde legendariske demoer innen for døds/doom, men også som følge av den høye presisjonen i utformingen av demoens uttrykk.

La meg spesifisere; den høye uttrykksmessige presisjonen innad i hver enkelte låt. Er det én ting som rettferdiggjør utgivelsens status som demo er det nemlig at de stilistiske skiftene fra låt til låt sår en viss tvil rundt hvilken retning Neurotic Doom akter å ta på sine fremtidige utgivelser. ‘Netherwards into Catacombs’ består henholdsvis av en tung og treskende døds/doom-bulldoser i form av åpningssporet «Abhorrent Wounds», en altoppslukende, røykfylt dødsmetall-katakombe ved navn «Assimilated by Shapeless Sentience», og en innhyllende og prektig funeral doom-koloss i sitt avsluttende nummer «The Eventide Gown». Samtlige av de tre stilistiske retningene kunne trolig vist seg å være levedyktige over tid, ettersom de alle er utført på strålende vis; likevel kaster denne utrykksmessige usikkerheten et noe ubestemmelig slør over demoen.

Til tross for en god kvalitetsmessig standard over ‘Netherwards into Catacombs’ tre spor bor det ingen tvil i meg rundt hva som er demoens høydepunkt. Den ti minutter-lange «The Eventide Gown» byr på en uimotståelig atmosfære av nedslått melankoli, som etter betydelig med nedadgående kverning ender med en vital og håpefull syklisk melodi som lokaliserer og smadrer hjerteroten. Det er ingenting galt med «Abhorrent Wounds» og «Assimilated», – de er begge solide utløp for Halvorsens mer avstraffende og brutale rytmiske impulser – det er bare det at «The Eventide Gown» har en tekstlig-musikalsk synergi som setter langt dypere spor enn sine omgivelser.

Halvorsen har på ‘Netherwards into Catacombs’ brukt demo-formatet til nettopp det det er lagd for: til å eksperimentere og peile ut alternative musikalske kurser for sitt enmanns-band. Demoen inneholder på sett og vis spirene til hele tre lovende ekstremmetall-prosjekter, så det er opp til Halvorsen å bestemme hvilket uttrykk han ønsker å basere Neurotic Dooms videre utvikling på. ‘Netherwards into Catacombs’ er uansett en givende og autentisk-klingende døds/doom-utgivelse som lever sin filosofi til det fulle, og dermed tilbyr verdifullt innsyn i Halvorsens stadig ekspanderende tankeprosesser rundt egen produksjon av ekstremmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Seven Princes of Hell – Hellalujah

Til slutt har vi ‘Hellalujah’, demoen til det nye solo-prosjektet til Skrymir Skogheim. Det ti minutter-lange trekløveret oppleves mer som et privat rituale enn en musikkutgivelse, med en indre logikk og flyt som trolig kun kan tydes av Skrymir selv. Den bassløse og hule miksen vil være et stort hinter for selv tilhengere av lo-fi svartmetall, og det hjelper ikke at trommene stadig vinner over gitarene i konkurransesprinten de utøver seg i mellom. Likevel finnes det positive sider ved demoen som er verdt å merke seg – noen små holdepunkter de mest værvante av oss svartmetall-lyttere kan klinge seg fast til.

Disse holdepunktene er henholdsvis de Windir-liknende lyse og folketonale gitarlinjene som åpner «Daemon (Free Your Mind) og den stadige vekslingen mellom svingende svartmetall og tvistende, dødsmetalliske strofer som preger «Satan (Hail Satan)». Sistnevnte er den klart mest koherente av de tre låtene, med en andre halvdel som skjener inn i Isengardsk garasje-doom og svartflekket tradmetall. I liket med Skrymirs hovedprosjekt er dette dog for de færreste av oss, en idiosynkratisk febervisjon som fascinerer i sin ukonvensjonelle fremtoning. Sjekk det ut dersom du er velbefaren innenfor übersmale uttrykk; hvis du derimot synes at Fürze og Master’s Hammer blir i særeste laget kan Seven Princes of Hell trolig sende deg inn i permanent psykose.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Thyruz – Bauta

Thyruz er et svartmetallband fra Eidsvoll med fire utgitte full-lengdere og en historie som strekker seg helt tilbake til 1999. Til tross for denne betydelige fartstiden har jeg altså ikke sjekket ut musikken deres før nå, trolig grunnet noe så overfladisk og grunt som at albumcovernes 2000-talls svartmetall-estetikk ikke appellerer til meg personlig. Som følge av bloggens målsetning om å dekke all ny, norsk metall har jeg nå endelig sett meg nødt til å konfrontere mine egne forutinntatte holdninger, og dermed fordype meg i plater jeg ikke nødvendigvis ville grepet etter ellers. Dette har bydd på mange positive overraskelser det siste halvåret, og Thyruz kan definitivt sies å være en av dem, ettersom deres fjerde full-lengder ‘Bauta’ byr moderne svartmetall som formelig sitrer av kreativ rastløshet.

Som fan av ‘Rebel Extravaganza’ burde jeg ha visst bedre enn å forhåndsdømme en plate basert på sitt visuelle design, men mitt menneskelige sinn er nøyaktig like flyktig og irrasjonelt som hos øvrigheten. Passende nok viser Satyricons eksperimentelle opus seg å være en viktig ledetråd i søken etter å forstå ‘Bauta’, ettersom Thyruz har mye til felles med det legendariske andrebølges-bandet. Den kreative rastløsheten og idemessige variasjonen er jo en ting, men det er også elementer på bandets nye skive som kan virke direkte inspirert av Satyricons mangefasetterte diskografi. ‘Bauta’ byr nemlig på stampende og omtåkede riff som kan minne om de mer suggererende strekkene på plater som ‘Volcano’ og ‘Now, Diabolical’, i tillegg til rytmiske finurligheter og tekniske utbrudd som kan beskrives som en miks av nevnte ‘Rebel Extravaganza’ og Immortals mer aggressive materiale. Sleng med en liten dæsj melodisk storslåtthet ala Emperor, samt Mayhems flerrende mollakkorder, og du sitter igjen med et bilde som delvis beskriver innholdet på ‘Bauta’.

Men det er ikke nødvendigvis rettferdig å oppsummere Thyruzs utelukkende via referanser, ettersom det er en viss ubestemmelighet ved musikken deres som både skiller bandet fra mengden og tilslører identiteten deres noe. Samtlige av låtene på ‘Bauta’ inneholder mengder av sterke ideer og ukonvensjonelle perspektiver på svartmetall-sjangeren; det er kun det at opplevelsen av plata domineres av en følelse av at det er et eller annet som hindrer kabalen i å gå opp fullstendig. Om det er den noe diffuse produksjonen eller mangel på en uttrykksmessig rød tråd som plager meg vet jeg ikke, jeg vet bare at det gjemmer seg en fantastisk plate i ‘Bauta’s indre som ikke helt kommer til uttrykk.

Det som for meg virker som en litt usammenhengende helhet kan jo for andre bare fremstå som en rikholdig variasjon, så på dette punktet oppfordrer jeg leserne til å forme sin egen mening. På ‘Bauta’s beste låter føler jeg også at sistnevnte synspunkt best skildrer virkeligheten, kanskje spesielt tittelsporet. Det gyngende og nesten arrogante riffet som åpner låta er et fantastisk hook, og det «Frost»-aktige og slagkraftige trommespillet til «Mjølner» bidrar til å klemme maksimalt med groove ut av låtas mer direkte partier. I tillegg har vi det episke og melodiske svartmetall-strekket som åpner seg rundt låtas midtpunkt, som etter å ha transportert sinnet til en frostklar og måne-opplyst natt kaster river oss rett tilbake til åpningsriffets svingende pendel. Denne låta er helt fabelaktig, og bør sjekkes ut sporenstreks av fans av tidlig 2000-talls svartmetall.

Som sagt er ikke helhetsinntrykket overbevisende nok til å virkelig selge ‘Bauta’ for meg personlig, men ikke la det stoppe deg fra å kaste deg hodestups ned i Thyruzs turbulente og mangefasetterte avgrunn. ‘Bauta’ er litt som et rammeløst men flott maleri: fylt til randen med detaljer, gripende motiver og utsøkt håndtverk, men uten det siste – dog ikke ubetydelige – avgrensende elementet som ferdigstiller og fullbyrder verket. Jeg har uansett hatt stor glede av tiden min med ‘Bauta’, og betviler ikke et sekund at Thyruz er i stand til å skrive en udødelig svartmetallskive dersom forholdene ligger til rette. ‘Bauta’ er et villrådig og uregjerlig beist som kaller tilbake til 2000-tallets eksentriske innovasjoner, og anbefales fans av modernisert og ukonvensjonell svartmetall som ikke skjuler sin kjærlighet for sjangerens fundamentale utgivelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mortiferuz – Sjelferd

Sjelferd by Mortiferuz on Prime Music — Ute nå via 3070552 Records DK

Gode, velkjente svartmetallformler kastes i denne debutplata til Mortiferuz Dette er et enmannsprosjekt bestående av Ramnsvarturh – en skikkelse som har erfaring fra prosjekter som Nattkvad og Forlorn Silence under beltet. En del av låtene på ‘Sjelferd’ fikk vi allerede i november i fjor gjennom spliten ‘Mortification of the Human’, som Mortiferuz slapp med Unprocreation, og pakka vi får servert nå er en femti minutter lang plate på syv låter der Mortiferuz gjør det aller meste ganske riktig – om enn med noen skavanker underveis.

Mortiferuz‘ musikk plasseres kanskje best i et krysningspunkt mellom de mystiske og smått melankolske vibbene kjent fra folkemusikkinspirert svartmetall og black-thrashens hurtighet. ‘Sjelferd’ åpner i ambient-traktene i den lavmælte – og litt lange introen – på «Svunnen Tid», før lytteren kastes ut i et strekk av mørke, drivende svartmetallriff. «Svunnen Tid» er en helt grei åpning på plata, da på tross av et knippe litt uinteressante riff og en rolig outro der hvinende lead-gitarer kommer litt dårlig ut. Noen virkelige høydepunkter kommer imidlertid i låtene etterpå, der Mortiferuz koker opp bra pacing og noen særdeles gode akkordrekker i «Skoddelagt» og «Sorgtungt». Prestasjonene gjentas på «Untrodden Path-Kingdom of Sorrow», platas kanskje beste låt, litt senere, der man også får se litt flere sider av gitarspillet – både klassiske tremolo-drevne riff, frenetiske lead-gitar-sekvenser og noen særdeles velfungerende tyngre og mer melodiske partier.

Det mer negative ved ‘Sjelferd’ som helhet handler nok først og fremst om to ting. Det ene er vokalen, som jeg synes bærer preg av litt repeterende strofer og tidvis mangel på trøkk. Det andre er at plata – i forhold til lengden – nok er litt vel ensformig i bunn og har litt for få virkelig sterke øyeblikk. Noen hederlige forsøk på mer variasjon gjøres i den litt mer doom-befengte «Shades of Oblivion», men uten at jeg lar meg helt overbevise av kvaliteten. Bedre går det imidlertid når thrash-elementene får skinne mer i avslutningslåta «Trolldom» – og til syvende og sist er ‘Sjelferd’ en habil svartmetallplate som bør være verdt en lytt for alle som har sansen for sjangerens bestanddeler.

Skrevet av Alexander Lange

Kaos Manifest – The Illusion of Freedom

Kaos Manifest er et splittert nytt dødsmetallband fra Sør-Norge som opererer med et tidsperspektiv splittet på midten mellom fortid og nåtid. Debut-EPen deres ‘The Illusion of Freedom’ har sitt utgangspunkt i 90-tallets svenske innovasjoner, men flere enkeltøyeblikk (samt produksjonen) argumenterer for at bandet ikke har valgt å sette strek ved millenniumskiftet hva angår egne influenser og påvirkninger. I det store bildet kan ‘The Illusion of Freedom’ ansees å være en oppdatert utgave av Dismembers yrende gitarer plassert i en rytmisk kontekst som ikke skyr unna en veivalsende groove eller to.

En av EP-ens høydepunkter får vi servert allerede etter startskuddet, nemlig den rullende og dødsthrash-berørte «The Inevitable». Etter en rytmisk skuddsalve av en åpning leverer bandets to gitarister en serie av heseblesende svenske dødsmetall-riff, samtlige spilt med frenetisk høyrehåndsteknikk eller over dobbel-bass som får det til å verke i både hender og føtter av rent empatiske årsaker. Refrenget åpenbarer en mot-melodi i ledegitaren som tilfører et hint av kommersiell dødsmetall, før låta ender med huggende gitarer og en neoklassisk solo som – garantert utiltenkt – vekker assosiasjoner til enkelte av ‘The Blackening’s instrumentale saltomortaler. Bandets tilnærming til struktur er svært overbevisende, og viser en vilje til å strekke seg forbi fete enkeltsegmenter i retning komplett låtskriving.

Den vridende, svenske dødsmetall-ormen viser sine gyselige hoder på «Sand Creek Massacre» også, denne gangen satt i kombinasjon med et riff som i sin stampende gange kan fremstå som en dødsmetallifisering av vikingmetallens krigsglade lynne. Singelen «Holodomor» endrer så kursen med en hardcore-relatert huleboer-åpning, før lydbildet blir overfalt av noen kolossale oktaver som hentet ut ifra Immolation og Niles mektigste øyeblikk. EP-en avsluttes så med sitt andre høydepunkt, det intense black/death-dragsuget «Greed». Den hektiske og uforutsigbare strukturen hinter om mulige utviklingsretninger for bandets videre utgivelser, før det My Dying Bride-aktige postludiet setter strek på overraskende melodisk og inderlig vis.

‘The Illusion of Freedom’ er en sterk førsteutgivelse for en gruppe musikere som hovedsakelig har vanket i svartmetallens dunkle skoger i sine tidligere år. Kaos Manifest vet hva som får den distinkte, svenske dødsmetall-riffinga til å hoppe ut av høyttaleren, og de vet også å balansere den med små pustepauser hvor andre stilistiske trekk får dominere. Det kan hende at den punchy og velpolerte miksen er nok til å få den mest forråtnede dødsmetall-eliten til å vende seg bort, men for fans av halvmoderne dødsmetall som går rett for strupen er ‘The Illusion of Freedom’ en strålende tillegg til platesamlingen. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Øksehovud – Makt, Høyhet, Herredømme

Ny uke, ny (antatt) norsk utgivelse fra plateselskapet Nithstang Productions. Er det en ting som overrasker meg etter å ha hørt et par demoer fra det rå svartmetall-pushende plateselskapet, så er det hvor lett det er å skille mellom de ulike artistene lydmessig. Lo-fi svartmetall-selskaper har en tendens til å bestå av 20 artister av helt samme sort, men basert på de to artistene fra Nithstang vi har dekket her på bloggen er kvalitetskontrollen litt strengere der i gården. Vevstols ‘Nordvestpassasje’ var en fordervet og forpunket svartmetallskive med mengder av trøkk – om noe monoton i lengden -, og Øksehovud operer med en atmosfærisk og Sognametal-farget svartmetall som ikke er redd for å svinge innom mer direkte og Darkthrone-inspirerte territorier.

Men heng deg for guds skyld ikke for mye opp i ordene «atmosfærisk» og «Sognametal»; det er først og fremst støyende og tinnitus-fremkallende, lo-fi svartmetall vi har med å gjøre her. Produksjonen låter som et kassett-opptak av en brennende stavkirke, og den anonyme vokalisten kan like så godt vise seg å være en hvileløs sjel som har vandret rundt i Nordmarka siden føydalperioden. Til tross for at ‘Makt, Høyhet, Herredømme’ bærer lo-fiens fiendtlige ytre, er musikken man finner under sløret av støy bemerkelsesverdig sofistikert. Låtene beveger seg fra del til del med selvfølge og indre logikk, og man finner få av de halvbakte ikke-ideene som hjemsøker brorparten av sjangerens mange praktikanter.

I tillegg varierer terrenget såpass mye over platas spilletid at jeg faktisk er i stand til å plukke ut høydepunkter og favoritter! «Baptized in the Abysmal Tarn of the Vitriolic Sorcerer» demonstrerer Øksehovuds evne til å bevege seg under overflaten låtskrivermessig, med serier av mørkt folketonale melodier som veksler med bestialske utbrudd av rå svartmetall. «Kyrkjevegen til Huldreheimen» har sitt utgangspunkt i klassisk Darkthrone, før et overraskende sterkt akkordmotiv graver seg inn i hjernebarken med laserpresisjon. Til slutt har vi «Gamle Bukka Heve Harde Horn», som med sine eteriske og, skrekk og gru, vakre progresjoner(!) klarer å veve håpefullhet og undring inn i en sjanger som mest av alt er kjent for nihilisme og religions-rettet hat. ‘Makt, Høyhet, Herredømme’ kan, som følge av sine sterke låter og varierte terreng, med fordel omtales som en LP heller enn en demo, ettersom opplevelsen er fullkommen nok til å fortjene din fulle oppmerksomhet, heller en den halvhjertede interessen man vanligvis vier en demo. Øksehovud har på sin debut klarert noen av lo-fi svartmetallens mest effektive hindere, og er dermed en utgivelse seg vil anbefale både tilhengere av uttrykket, samt fans av andrebølgens mest støyete hjørner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Psychonaut / Sâver – Emerald

Sâver er et prosjekt med medlemmer kjent fra Tombstones og Hymn. Det er nok også et prosjekt som kanaliserer de kreative kreftene bak stoner-, sludge- og doom-metallen i disse bandene til noe som i større grad ligger i et litt romsligere og teksturfokusert post-metal-landskap. Debutplata «They Came with Sunlight» kom for to år siden, og nå står en split med det belgiske pysch-metallbandet Psychonaut ved navn ‘Emerald’ for tur – en utgivelse der bandene egentlig utfyller hverandre såpass naturlig og godt at det nesten kan føles mest som én eneste EP fra ett band.

Jeg må, på tross av denne bloggens strenge fokus på norske band, åpne med å slå fast at Psychonauts «The Great Realisation», er en strålende åpning på ‘Emerald’. Låta varer i hele 16 minutter, og bandet plasserer suggererende, drømmende partier på helt utmerket vis i en struktur som føles ganske så progressiv.

Sâvers bidrag er de to påfølgende – og siste – låtene: «Dimensions Lost» og «Obscured by Aeons». Førstnevnte er en usedvanlig interessant, eksperimentell og elektronisk sak som plukker opp tråden fra den nærmest overveldende Psychonaut-låta, der Sâver leker med minimalistiske trekk og får frem en ganske guffen stemning i de lange, iskalde ambient-tonene. Metallen vender imidlertid tilbake når låta videre glir godt over i «Obscured by Aeons», der Sâver blander stoner-girarer, de metalliske teksturene jeg kjenner fra band som Lantlôs med beinhard og seig sludge-riffing a la Neurosis. Det gjøres på dynamisk vis i en lang og interessant låt, der Sâver evner å få svært mye ut av elementer og motiver som egentlig er ganske så monotone. Variert vokal, meditative og fantastisk tunge gitarsekvenser og tålmodig oppbygning gjør denne låta til en verdig avslutning på en split jeg har fått overraskende mye ut av – ‘Emerald’ anbefales på det varmeste.

Skrevet av Alexander Lange

Communion of Souls – Concept of Illusion

Communion of Souls er et tungmetall-band fra Ringsaker som lar seg inspirere av 70/80-tallets fundamentale dokumenter, spesielt klassikerne som ble produsert av den britiske ny-bølgen som kjennetegnet via bandene Iron Maiden, Judas Priest og et helt hav av mindre kjente entiteter. Til tross for at de virker å være relativt ukjente i både innland og utland har gruppen allerede skrevet og sluppet to plater og en EP, samtlige med et sound og en visuell utforming som taler om et band som vet nøyaktig hvor de vil med musikken sin. Nå i slutten av Mai ble tredjeplata ‘Concept of Illusion’ sluppet via Rocktower Records, en utgivelse som utgjør et logisk trinn videre for deres tilbakeskuende lydbilde.

Mitt førsteinntrykk av Communion of Souls da jeg trykket play på deres nyeste utgivelse var at det her måtte være snakk om musikere som var aktive, om ikke helt i begynnelsen, så i alle fall i kjølvannet av den britiske bølgens opprinnelse og ekspansjon. Musikerne synes å ha fullstendig oversikt over NWOBHM-inventaret og dets finurligheter, så jeg ble rimelig overrasket da jeg fant ut av Communion of Souls ble opprettet i 2012. Den uanstrengte måten de kombinerer særegenhetene til grupper som nevnte Maiden og Priest med de blankere overflatene til grupper som Queensrÿche og Dokken vitner om at banden mer eller mindre har levd hele sitt liv med NWOBHM-slagere på anlegget, og at de nå er klare for å jobbe i retning sitt eget take på uttrykket.

Plata kaster lytteren hodestups i en av bandets episke, harmoniserte åpninger på singelen «Master of Disaster», som etter litt gnissende gitar-harmonics bryter ut i et røft, Judas Priest-aktig riff. Før-refrenget og refrenget plasserer Maidens rolle som primær inspirasjonskilde i rampelyset via vokalmelodier som dobles av ledegitaren, samt et refreng som domineres av Johannes Hullebergs Dickinson-aktige belting. Førstesingelen «Abyss» introduserer oss derimot for de nevnte «blanke flatene» til Queensrÿche via versets renplukkede gitarer, samt et refreng som trolig er det sterkeste på hele plata. Så langt er alt vel i Communion of Souls‘ ærbødige univers, og den duellerende gitarbroen på «Abyss» sørger for å understreke dette på insisterende vis.

Både tempo og energinivå eskalerer så drastisk på de neste par sporene, den fartsglade hardråkk-kula «End of the World» og den nesten bøllete og uregjerlige «Mindless Mind». På dette tidspunktet har Communion of Souls demonstrert det samlede arsenalet som anvendes på resten av plata, og den videre spenningen stammer mest fra måten de varierer det musikalske landskapet heller enn de rå bestanddelene av landskapet i seg selv. «Time Has Come» er unntaket som bekrefter regelen, som med sine lekne gitarstemmer minner om de mer rampete kreative impulsene til band som Hell og Satan.

Så er det en gang slik med denne typen bombastisk og storskalert tungmetall at suksessen avhenger av bandets evne til å overbevise fullstendig i alt de gjør, fra hvert minste gitarlick til de mest stratosfæriske Halford-hyl. Til tross for sine mange år som musikere har ikke Communion of Souls klart å oppnå denne nesten overnaturlige selvfølgen i sitt mest tekniske spill, og som resten av oss dødelige strekker de som resultat ikke mye lenger opp en sokkelesten til sine gjeveste idoler. Dette utsagnet tror jeg nok at gutta i Communion vil innfinne seg i, ettersom at de mest sannsynlig kjenner de uoppnåelige høydene til sin utvalgte uttrykk enda bedre enn undertegnede. ‘Concept of Illusion’ er uansett et solid stykke klassisk metall som vil være som kattemynte for folk som vokste opp med sjangeren, samtidig som den etterlater enda litt rom for Communion of Souls å vokse inn i på sin neste utgivelse.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Filthdigger – Abysmal Demo

For de av oss som har latt seg bergta av de udødelige klassikerne fra 80/90-tallets dødsmetall-pionerer er det et utsagn som aldri kommer til å lyde falskt: vi kan aldri få nok dødsmetall. En kar som har tatt denne universelle sannheten til seg er «Nekromizör», som i 2012 opprettet sideprosjektet Filthdigger for å spille dødsmetall slik den var ment å spilles, nemlig «råttent, hardt og fort». Etter utgivelsen av mini-albumet ‘Damned by the Living Dead’ tok bandet en kortere pause, men returnerte sporenstreks med en advarsel om at «the chopping spree is on.»

Sist uke ble vi servert klassisk dødsthrash av Agders-bandet Nithe, og da er det vel bare på sin plass at Filthdigger representerer dødsmetallen seigere og sykeligere impulser med ‘Abysmal Demo’ denne uka. Demoen henter sine klareste trekk fra de tidlige utgivelsene til band som Autopsy og Grave, en kombinasjon av stampende riff, kravlende doom/døds, samt en og annen rabid spurt. Kledt i en produksjon som kombinerer den klassiske dødsmetallens obligatoriske råte med en hakket mer moderne klarhet og punch ligger forholdene til rette for en forjævlig og smektende dødsmetall-demo, forhold som gutta i Filthdigger vet å benytte seg av.

Åpningslåta ‘Abysmal Grave’ er med sine nesten ti minutter en soleklar hovedattraksjon. Ondskapsfulle kvintharmonier inspirerer de antatte døde til å lee på både lemmer og kistelokk, og innen den tikkende ride-klokken har rukket å telle ned til bandets fulle entré har en betydelig mengde av levende døde rukket å organisere seg i posisjon til det som kan se ut til å være en «Wall of death». Filthdigger bryter ut i et infernalsk og jagende riff, og de døde konsertgåerne detonerer i en eksplosjon av likrester, lemmer og blodsprengte øyne. Bandet setter deretter fyr på det som er igjen av likene, og iakttar det blussende bålet til lyden av en langstrakt og sakteflytende strøm av melodiske ledegitarer over hypnotiserende doom/death.

«Wrath (of the Dead)» springer så ut av krypten med en klassisk, huggende dødsmetall-fanfare, før et punkete, d-beat-akkompagnert hovedriff etablerer låtas gjennomgående høye tempo. Gitarene, – som låter som at de dekket av pels-aktig mugg – danner et robust underlag til «Violator»s intense og avsindige brøling, og det hele bygger til en adrenalin-injeksjon av et spurtende dødsthrash-parti som er verdt inngangsprisen i seg selv. Det avsluttende coveret av Autopsys «Ridden with Disease» kan virke overflødig for lyttere som er kjent med Filthdigger fra før og heller gjerne skulle hatt mer original-materiale, men for min egen del er inkluderingen av låta et logisk valg som demonstrerer hvor nære bandet er å fange den mytiske og flyktige «dødsmetall-ånden» som animerer de gamle klassikerne.

‘Abysmal Demo’ er en utgivelse som overbeviser i sin gjenreisning av gamle idealer, og som byr på akkurat nok av egne innfall og påfunn til å unngå status som ren hyllest. Den autentiske, kompakte råten som bandet farer med er virkelig ikke overbrukt blant de beskjedne, norske dødsmetall-legionene, så plassen er mer eller mindre reservert under Filthdiggers navn om de ønsker å legge beslag på den. Forhåpentligvis har de en oppfølger til ‘Damned by the Living Dead’ på vei, men imidlertid kan vi nyte den rike stanken av dødt vev som oser ut av ‘Abysmal Demo’, en obligatorisk lytt for norske fans av OSDM.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vandrer – Pilgrim of the Pineal Light

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Det er ikke mange i Norge som bryner seg på den spennende og risikable rariteten instrumental doom-metall. Kanskje er det trondheimske enmannsprosjektet Vandrer, med Ole Martin Hellesø bak spakene, det eneste som gjør nettopp det her til lands. Siden oppstarten i fjor har Hellesø i alle fall servert mangfoldige minutter med monumentale, seige og dystre dommedagstoner, først på den selvtitulerte debuten og deretter ‘In Search of the Path to Return’ i januar. Sistnevnte var en plate som imponerte meg med en del mektige riff og en helt fantastisk gitarlyd, men som – muligens i forlengelsen av sjangerens natur – ble noe ensformig i lengden der samtlige låter strakk seg over timinuttersmerket.

Den nye og litt kortere utgivelsen ‘Pilgrim of the Pineal Light’ følger i mye av det samme sporet, i alle fall i utgangspunktet. Tittellåta åpner ballet i klassisk stil med noen riff som føles større enn alt mellom himmel og jord, lavmælte leads og taktfaste trommer – og tonen for låta er dermed satt. «Pilgrim of the Pineal Light» durer og går i over 13 tunge minutter, der et lite avbrekk med clean-gitarer fungerer som et brudd mellom to hoveddeler som, med litt unntak underveis, baserer seg på det samme, meditative doom-riffet.

Igjen er det ikke riffet og lyden av det, men den ganske endeløse repetisjonen, som gjør at jeg holder hyllesten litt tilbake og savner at Vandrer får litt mer ut av tonene. Gitarlyden er som før helt i toppsjiktet av hva jeg har hørt av norsk metall de siste månedene, og får noe helt fantastisk grovkornet av det som åpenbart er en høylytt rørforsterker.

Og sånn sett forløses også et tidligere uforløst potensiale i andrelåta «Closing the Loop of Creation» – en sann drone metal-juvel. Kall Vandrer en Sunn O)))-klone på denne låta om du vil, men for en som meg, som alltid har satt pris på Stephen O’Malley og Greg Andersons evne til å finne den helt riktige gitartonen i verkene sine, synes jeg denne låta uansett er en strålende prestasjon av Vandrer. «Closing the Loop of Creation» er det desidert kuleste jeg har hørt fra dette prosjektet til nå, nettopp fordi Vandrers utmerkede forståelse og tilnærming til gitarlyd får så god og passende eksponering ved at ikke bare vokal, men også trommer, er fullstendig fraværende. For dette er ikke noe mindre ensformig enn alt det andre Vandrer har kokt opp, men rendyrker det Hellesø får til aller best på en svært appellerende måte og bringer lytteren til et litt annet sted. En ordentlig deprimerende lead og egentlig ganske vakre clean-gitarer mot slutten gir låta attpåtil litt variasjon.

Så er både tittellåta på denne EP’en(?) og, for den saks skyld, det meste av Vandrers tidligere materiale, spennende og mektige saker. ‘Pilgrim of the Pineal Light’ går inn i diskografien til et prosjekt jeg gleder meg mye til å følge med på videre fordi prosjektet holder en god, om enn noe ensporet, kvalitet ved like. Så er det altså det direkte nye ved denne utgivelsen som imponerer meg desidert mest.

Skrevet av Alexander Lange

Vevstol – Nordvestpassasjen

Nithstang Productions er et plateselskap som fra en ukjent lokasjon pumper ut mengder av anonym, rå svartmetall. Formatet er kassett, det visuelle begrenser seg til et pirrende fargespill av svart og hvitt, og innspillingene høres på det jevne ut som om de er spilt inn på en Fisher-Price Play Tape Recorder i forsetet på en Audi ’71-modell. Vevstol er en av mange artister som får pushe sin misantropiske elendighet ut til plateselskapets trolig dedikerte publikum, og deres sound er en forpunket og forbrent form for svartmetall som ikke har behov for fjærpenn-veivende tullinger som meg for å finne frem til de riktige lyttere.

Med låttitler som «Det Svingende Vannet» og «Bar Rognskjoldet» er i det hele tatt litt tvil rundt hvorvidt Vevstol er norske i det hele tatt, men jeg velger – som jeg alltid gjør – å blindt og totalt ukritisk stole på Metal-Archives sin informasjon. ‘Nordvestpassasje’ er i alle fall en liten perle av en lav-oppløst svartmetall-demo, befolket av åtte barbariske låter som tvinger deg i knestående med brysk og insisterende stahet. Samtlige låter bygger på en punkete two-step i trommene og ignorante power chords i gitarene, med en og annen omvei innom enten pur, stormende svartmetall eller tilslørte, melodiske lender. Det er egentlig ikke så jævlig mye mer å si enn at vi har med pur og no-nonsense svartpunk å gjøre, som til tross for sin repetitive natur griper tak i både hud og hår og truer med å fortære deg på like linje med de firbente drapsmaskinene på kassett-coveret. Lytt med omhu.

Skrevet av Fredrik Schjerve