Dødsengel – Bab Al On
Se ikke lenger enn til duoen Dødsengel for å få et inntrykk av hvordan ambisiøse svartmetallprosjekter ser ut. Her snakker vi gjennomførte, okkulte og satanistiske presentasjoner med et tydelig left hand path-preg, et bredt spekter av virkemidler for å realisere nettopp dette og stor størrelsesskala på det hele; bare se på plata ‘Imperator’ fra 2012, som varer i hele to og en halv time. Bandets nyeste fullengder ‘Bab Al On’ varer «bare» halvparten så lenge, men er en naturlig og tydelig forlengelse av Dødsengels virke i så måte – og det på godt og vondt.
For det er mye som fungerer, og ikke minst mye som er prisverdig, fryktinngytende og interessant, på ‘Bab Al On’. Denne plata er usedvanlig godt gjennomført med tanke på hva Dødsengel ønsker å kommunisere og presentere, og det er beundringsverdig hvor mye arbeid som åpenbart har gått i å raffinere og konstruere den pakka ‘Bab Al On’ tross alt er. Det flotte albumcoveret er kanskje det første som kan trekkes fram som effektivt i så måte, men ellers fungerer også tekstene, mange av stemningene Dødsengel maler på denne plata og særlig noen vokalprestasjonene helt i tråd med platas okkulte intensjon.
Så synes jeg også ‘Bab Al On’ i bunn og grunn fungerer godt som album. Introlåta «Ad Bablonis Amorem Do Dedico Omnio Nihilo» synes jeg er en noe tam introduksjon, men Dødsengel slår med ett på litt dristigere strenger i de påfølgende «In the Beginning» og «Annihilation Mantra». Disse karakteriseres særlig av lengre, atmosfæriske strekk og interessante påfunn av vokalist Kark, som i løpet av platas gang i det hele tatt demonsterer et bredt repertoar av stiler – alt fra typisk svartmetallskriking, nesten tradmetallsk melodisk vokal, Attila Csihar-aktig hyling og ritualistisk sang. Det er ganske varierende hvor godt han får de ulike tingene til, men i stor grad er det dette som bidrar til en nødvendig variasjon på plata som gjør helhetsopplevelsen rikere og lengden mer rettferdiggjort.
Strekket som følger «Annihilation Mantra» er også godt. «Waters of Unraveling» og «Bursting as Boils From the Backs of Slaves» er en kraftige og gode svartmetallåter av det mer tradisjonelle slaget, og den åtte minutter lange «The Lamb Speaks» er et høydepunkt i at den kombinerer slike tendenser med noen av Kraks mer vellykkede påfunn.
Etter dette får jeg et noe mer ambivalent forhold til det Dødsengel prøver på. «Agnus Dei» og «Hour of Contempt» synes jeg bærer for mye preg av krampeaktige repetisjoner av vokalfraser, og de siste tjue minuttene – særlig første halvdel av «Dies Irae» – synes jeg blir en for langtekkelig avslutning på plata. Imidlertid er «In the Heart of the World» et sant høydepunkt, der Dødsengel evner svært godt å få sine mer atmosfæriske strekk til å fungere i lag med svartmetallske gitarmelodier over.
Denne låta er også blant de få der jeg synes produksjonen fungerer godt. Ellers synes jeg det ofte låter i overkant spinkelt, diskantbefengt og mekanisk, og jeg tror en annerledes produksjon kunne tjent mange av låtene godt på ‘Bab Al On’. Mye av råmaterialet er nemlig utvilsomt godt, og det er en plate der jeg synes Dødsengel fullbyrdere mange av de ganske hårete ambisjonene sine til tider. At det er en ganske tungt fordøyelig plate med noen skavanker som tidvis blir litt for toneangivende, må imidlertid også nevnes før du kaster deg inn i dette okkulte, mørke eventyret av en utgivelse.
Skrevet av Alexander Lange
Conspectus – Grand Revelation
Med den nye fullengderen ‘Grand Revelation’ på plass, kan man trygt si at Conspectus fra Ålesund har opparbeidet en ganske habil mengde med materiale. Både debut-EP’en ‘The Clearer View’ fra 2014 og plata ‘Holocene’ fra 2018 var oppvisninger i en stilsikker og solid form for moderne progressiv metall, og om lite har endret seg stilistisk på veien for bandet, kan man med ‘Grand Revelation’ like fullt konstatere at Conspectus evner å forbedre og raffinere råmaterialet sitt. Både produksjons- og låtskrivermessig fremstår nemlig denne plata som bandets beste utgivelse til nå.
Conspectus‘ progressive metall bærer i mine ører særlig preg av et aldri så lite slektskap til en del elementer fra metalcore-sjangeren, noe som nok kan sies å forsterkes av det moderne fortegnet i bandets musikk. I forlengelsen av dette synes jeg den mest potente hovedingrediensen utvilsomt er det melodiske elementet, som Conspectus skyver i forgrunnen på mange av de svært gode refrengene på ‘Grand Revelation’. Dette gjør bandets musikk forholdsvis lettbeint og enkelt fordøyelig uten at det noen gang er tvil rundt bandmedlemmenes dyktighet og låtskriverteft.
Gode eksempler på sterke, melodiske høydepunkter finnes blant annet i platas åpningsstrekk, der jeg særlig synes låta «Confessional» peker seg ut. Og kvaliteten holder seg for så vidt også jevnt utover hele utgivelsen, noe som nok også er et resultat av at Conspectus i liten grad avviker fra sine grunnformler underveis. I så måte er det også snakk om et tveegget sverd; med en spilletid på én time burde bandet sannsynligvis supplert verktøykassa si ytterligere, og låtene blir etter hvert litt ensformige og forutsigbare i formen.
Det betyr ikke at det ikke skjer spesielle og interessante ting på veien. De mer bass-tunge temaene på «Dune» og «Press Any Button to Start» er et eksempel på et element man kanskje kunne ønsket seg mer av; det samme kan sies om det underlige, progga hovedtemaet i «Anomaly» og det usedvanlig energiske høydepunktet av et hardcore-refreng på «Randomized». Men det er altså litt lite av slike ting, særlig av det helt toneangivende slaget, på plata i forhold til hvor lenge Conspectus holder det gående.
Så består ‘Grand Revelation’ altså også først og fremst av materiale av høy kvalitet. Både melodier, riff og musikerprestasjoner holder et høyt nivå hele veien gjennom, og det sier kanskje sitt at det største ønsket jeg har er litt flere dristigheter; grunnmuren er nemlig så solid fra før av. Anbefales for konsumenter av solid og melodisk metallmusikk.
Skrevet av Alexander Lange
Vandaud – Vestland
Rene gitartoner henger som glitrende iskrystaller i nattelufta i det man trykker «spill» på «Vestland», åpningssporet på debut-EPen til Vandaud. Det er et slående vakkert og fredfullt landskap som ligger foran oss – litt som i den blåmettede illustrasjonen som pryder coveret – men vi får ikke tid til å dvele over dette i stor grad. Plutselig drar noen i volumknotten på gitaren, en vreng-dynket gitarakkord kløyver gjennom kveldsidyllen, og et storslått og majestetisk, melodisk svartmetall-sound velter ut av høyttalerne.
Vandaud spiller melodisk svartmetall av en dramatisk, stormende og tidvis blytung sort; en sort som ikke er så altfor enkel å oppdrive i Norge for tida. Stilistisk sett befinner duoen seg et stykke ut på den grenen av det metalliske slektstreet som har sin opprinnelse i band som Windir og Dissection, uten at de forøvrig låter i overkant likt hverken den ene eller den andre. Gitt EP-coverets dominerende blåtoner føyer bandet seg dog inn i den melodiske svartmetallens «blå-cover»-tradisjon, som foruten Dissection har blitt benyttet av band som Moonlight Sorcery og Stormkeep i senere tid.
Men av alle band ‘Vestland’ gir meg assosiasjoner til, så er det noe så spesifikt som Ungfell. Vandaud er åpenbart opptatt av norsk natur og folkekultur, men likevel er det slående likheter i hvordan den norske duoen og tyskerne i Ungfell bruker dramatiske harmoniske vendinger for å skape en følelse av retning. Dette gav struktur til det mørke folkeeventyret sistnevnte leverte på ‘Es Grauet’ i fjor, og på ‘Vestland’ fører det også til en opplevd, meningsfull struktur. ‘Vestland’ er således ikke noe konsept-album så vidt jeg vet, men det føles likevel ut som at man har vært vitne til en skjellsettende historie innen «Lady of Mist» sniker seg ut av stereo-feltet.
På sin Bandcamp-side advarer duoen om at ‘Vestland’ ikke er spilt inn i noe profesjonelt studio, men på soverommet til gitarist Tommy Kvammen. Til tross for dette låter EP-en generelt sett tålelig bra, og spesielt de mer tårnende og storslåtte seksjonene kommer godt ut i miksen til Kvammen. Man trenger ikke se lenger enn til de ruvende fjellsidene av melodisk svartmetall som reiser seg på tittelsporet for å finne eksempler på dette, selv om samtlige av låtene skjener inn i storslått lende på et eller annet tidspunkt i spilletiden. Som kontrast til dette har Vandaud vevd inn noen rolige akustiske mellomspill, hvilket gjør godt for den opplevde dynamikken til skiva.
Etter den spretne og fengende singelen «Sjøtroll» intensiveres bandets sound gradvis i påvente av klimakset på «Lady of Mist». «Sei∂r» introduserer bandets tyngre side via krokete steinurs-riff, og «Inferno Unleashed» eskalerer denne tendensen via en inspirert og heseblesende storm av instrumentale påfunn. Vokalist Mikael Alander gjør en god jobb med å matche musikkens lunefulle natur, og veksler mellom beske growls og majestetiske korsatser til stor effekt.
Jeg sitter ikke med følelsen av at jeg mottar den ultimate Vandaud-opplevelsen når jeg hører på ‘Vestland’, men EP-en er uansett langt sterkere enn en debut-utgivelse har rett til å være. Det virker definitivt som at Vandaud har talentet og visjonen til å utvikle sitt eget perspektiv på den melodiske svartmetall-sjangeren, så jeg håper vi får høre mer fra Vestlands-duoen i tiden som kommer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Maakeskit – Filthy Flying Feathery Fucks
Først hadde vi Slugdge, det britiske ekstremmetallbandet som dedikerte sine formidable låtskriveregenskaper til å skrive lange, utbroderte låter om sneglenes liv og virke. Deretter kom Shinda Saibo No Katamari, som via destruktive sykloner av brutal dødsmetall malte et skrekkinngytende bilde av et univers bestående utelukkende av struts. I år er det altså Norges tur til å entre kampen om den animalske metall-tronen, og vårt bidrag kommer i form av dødsmetallbandet Maakeskit fra Tønsberg.
Metallurgis leserskare er såpass oppegående og velutdannet at de trolig har klart å gjette seg til Maakeskits tematiske vinkling på ‘Filthy Flying Feathery Fucks’ allerede, men la oss heller risikere å nevne det én gang for mye enn én gang for lite. Maakeskits skyteskive er hele Norges mest forhatte fjærkre, nemlig måken – eller luftens rotte, om du vil. Måken har alltid vært en sjenerende skamplett i det ellers idylliske norske kystlandskapet; en skrikende, avførende og tyvaktig liten snik som for lengst burde ha vært målet for en landsomspennende og hel-års jakt uten lovpålegg og restriksjoner.
I og med at staten foreløpig ikke har fyrt av startskuddet i den store, norske måkekrigen, er det opp til Maakeskit å tilfredsstille våre dyriske drifter. ‘Filthy Flying Feathery Fucks’ vier mye av spilletiden sin til fantasier om å utøve vold på den norske måkebestanden, og dette over moderne dødsmetall som utviser en fullstendig forakt for musikalske normer og regler. Resultatet er en parodisk metallskive som byr på noen av de mest ubegripelige kombinasjonene av lyder du vil kunne finne i 2022.
Ta for eksempel «Pool of Blood», hvor et fuzz-belagt åpningsriff krydres med kaklende måkeskrik og en lydeffekt som best kan beskrives som en forhekset kirkeklokke fra Runescape. Eller hva med «Alphagod», hvor en lettere henslengt rocke-instrumental baner vei for en brutal dødsmetall-sekvens med klapping på to og fire? Og hvem kan vel glemme «Don’t You Walk Away», der dundrede groovemetall-riff møter entusiastiske vokal-samples fra en gudsforlatt Disclosure-låt. Ja, det finnes flust av mer typisk dødsmetalliske elementer på ‘Filthy Flying Feathery Fucks’, men disse utgjør unektelig et bakteppe for den sjangerblandende galskapen som utspiller seg i front.
Å være anmelder i møte med musikken til Maakeskit er å stå ansikt til ansikt med dine egne begrensninger. Som en skadeskutt måke flakser man desperat med vingene for å oppdrive en referanse, en rød tråd – hva som helst som kan begynne å forklare det uregjerlige og lovløse kaoset som kommer veltende ut av anlegget. Til syvende og sist er man nødt til å innse at ‘Filthy Flying Feathery Fucks’ er en utgivelse som er fullstendig immun mot kategorisering, og at alle forsøk på å forklare musikken i enkle trekk kun vil føre deg lengre vekk fra sannheten. ‘Filthy Flying Feathery Fucks’ er kødde-metallen sitt svar på Celtic Frosts ‘Into the Pandemonium’; en merkverdig og forunderlig ytterkant som får resten av metall-universet til å fremstå sjokkerende normalt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Powerdong – Powerdong
Powerdong er det satiriske sideprosjektet til gutta fra Omnus, som selv var aktuelle med debut-EPen sin ‘Stepping Stones’ rundt denne tiden i fjor. På ‘Stepping Stones’ krysset bandet moderne progmetall med klassisk komposisjon til interessant effekt, om så jeg mente bandet hadde en jobb å gjøre når det kom til å integrere disse elementene til et enhetlig sound. Resultatet av denne integreringen får vi forhåpentligvis høre om ikke altfor lenge, men før den tid kan vi nyte den noe mer lavterskel og humoristiske debut-EPen til Powerdong.
Det var én ting som først og fremst slo meg da jeg begynte å sjekke ut materialet på ‘Powerdong’, og det er at gutta ikke har satt seg på bakbeina selv om det dreier seg om et useriøst sideprosjekt. Det er ikke noe å si på hverken produksjon eller låtskriving; det låter mer eller mindre som et erfarent band med et selskap i ryggen. Det visuelle aspektet har åpenbart også blitt behandlet med omhu, og spesielt musikkvideoen til låta «Sanctuary» er beundringsverdig utført med tanke på at bandet trolig har fått den produsert på egen regning.
Alt i alt har Powerdong lagt inn en innsats som er smått uhørt med tanke på prosjektets status som satirisk band, og det må man bare ta av seg hatten for.
Det hjelper jo selvfølgelig at låtene er oppriktig morsomme også. Etter å ha blitt introdusert for prosjektets muskuløse maskot på «The Prophecy of the Dong», leverer «Tolkien and the Elf» en historie om en kar som fyllekjører seg i hjel for så å finne ut at himmelen består i å spille Dungeons & Dragons med Tolkien. Vi forblir i spillverdenen på høydepunktet «Sanctuary», men i denne gangen er det bandets kjærlighet til gaming som blir lovprist i sang. Musikkvideoen inneholder noen åpenlyse og meget prisverdige referanser til Infant Annihilators «Decapitation Fornication», og ender som flere musikkvideoer bør med at en kar blir drept med et Minecraft-sverd. Det er utvilsomt snakk om høy nerde-faktor på disse vitsene, men for en kar som ikke er fremmed for å kaste bort en time eller ti på videospill, så lander vitsene temmelig bra.
På «The Friar» har bandet vansker med å lage karakter i Dungeons & Dragons, og fraskriver seg ansvaret ved å la lytteren velge blant fire mildt sagt uortodokse alternativer (personlig stemmer jeg på trollmannen som elsker meth!). Det er rundt dette tidspunktet at bandets sliter med å tøyle sine ambisiøse instinkter, og «The Friar»s kammermusikalske elementer sklir raskt over i fullblåst instrumental-fyrverkeri på åpningen av «Mysterious Force». Bandets lyssky påstand om at de ble drept av en usynlig og «mystisk kraft» i et multiplayer-spill er solid grobunn for morsom satire, men for min egen del er det den illegale djent-utblåsningen ved veis ende som gjør meg mest gira (eller påfører meg flest anfall, ufrivillige ereksjoner og brekninger, per bandets disclaimer).
‘Powerdong’ er en sjeldenhet i den form at den er en satirisk metallskive hvor både musikken og vitsene har noe for seg. Dette fordrer selvfølgelig at du har et visst forhold til gaming eller DnD, men for de av oss som har viet noen timer til å bli fullstendig overkjørt av svette kids i diverse online-lobbyer, så er det flust av ting å kjenne seg igjen i mellom ‘Powerdong’s fire vegger. Til slutt gjenstår det bare å påpeke at bandets vokalist synger bjellene av seg på samtlige av låtene, og å ønske gutta riktig lykke til med CS-, Overwatch- eller LoL-spillinga, alt ettersom.
Skrevet av Fredrik Schjerve
![Suncraft - Flat Earth Rider [LTD LP] (Turqoise vinyl) - All Good Clean Records As](https://image.izettle.com/product/1600x1600/zrtdgMt0Eee1ffIwBc7jmw-yPEqM9kMEeuoyeivlXOTOw.jpeg)
Metallurgi 