#35: ILLT – Urhat
Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Black/thrash
Illts ‘Urhat’ er en skive som nesten sprekker av kreativt overskudd. Mannen bak prosjektet, Roy Westad, har selv uttalt at han har en «temmelig schizofren musikksmak», og at han anser sjangre for å være veiledende heller en retningsførende. Denne sjanger-agnostiske tilnærmingen er en av ‘Urhat’s definerende karakteristikker, og det er svært vanskelig å avgjøre om det er dødsmetallen, svartmetallen eller thrashen som kan sies å være grunnsteinen i uttrykket som følge. Låtas seks låter raser av gårde med en retningsfølelse og fremdrift som er helt ekstrem; et tunnelsyn som leder til en helt spesiell form for manisk ekstremmetall. I tillegg til denne hektiske energien senker Westad ofte tempoet for å levere en melankolsk og prektig melodi som slekter tungt på den norske svartmetallens majestetiske hjørner, hvilket bidrar til å balansere en skive som stadig truer med å gå fullstendig av hengslene. Lydproduksjonen og instrumentalsporene er presise og gjennomførte nok til å gi plata et kommersielt skjær, hvilket gjør Indie Recordings til en naturlig label-partner. ‘Urhat’ er en av årets mest umiddelbare og unektelige gleder innenfor norsk metall.
Beste låter: «Sons of the Northern Lights», «Scythian King», «Blood of the Unbeliever»
#34: Urdôl Ur – Seven Portals To The Arcane Realms
Plateselskap: Unborn Productions
Sjanger: Atmosfærisk black metal
Tittelen på Urdôl Urs debutplate fra i år er på sett og vis veldig treffende. Det denne duoen får til på ‘Seven Portals To The Arcane Realms’ er virkelig å fange lytteren i det Tolkien-inspirerte fantasy-universet som skildres så effektivt gjennom både lyd, albumcover og tekst. Så er det også snakk om et musikalsk sett svært solid håndverk. Tre svære, mektige låter komplementeres av smakfulle, stemningsfulle interludes, og over hele utgivelsen finner man en sterk atmosfære, velfungerende melodier og en produksjon som kler mystikken som ligger over utgivelsen. Om du er ute etter årets norske svar på Summoning og Caladon Brood, eller kanskje til og med på Wolves in the Throne Room, trenger du ikke se lenger.
Beste låt: «Visions Of Ancient Battles On The Plains Of Baergloire»
#33: Grotesque Hysterectomy – Dødsavantgard
Plateselskap: Usignert
Sjanger: Dødsgrind
Fra den thrashende og sylskarpe åpningen på «Cranium Fear» til den gnissende og hvesende kimæren «Dødsavantgard»; Grotesque Hysterectomys tredjeskive er på konstant utkikk etter måter å tviste og vri ekstremmetallens rammer på. Bandet kan på sett og vis anses å være Beaten to Deaths nådeløse og psykopatiske bror, ettersom de angriper oppgaven med å utradere undergrunnenes trygge sjanger-søyler fra et liknende, grind-preget utgangspunkt. Den store forskjellen er at der Beaten to Death tar i bruk emoens tårevåte affekt for å hause opp elitistiske portvakter, har Grotesque Hysterectomy på sin side valgt skingrende dissonanser og hypnotiserende Virus-ismer som sin opprørsform. Dette betyr at ‘Dødsavantgard’ er en skive som virkelig lar lytteren gjennomgå over sine 33 minutter, men på et såpass variert og spenstig vis at man kommer til å be om å få mer juling når det hele er overstått. Jeg har personlig utsatt meg selv for ‘Dødsavantgard’s auditive pryl ofte nok til at «masokist»-termen har blitt luftet av mine nære og kjære, og jeg kommer neppe til å stoppe med det første.
Beste låter: «Half Life», «Sexual Patina», «Dødsavantgard»
#32: Lord Mortvm – Diabolical Omens of Hell
Plateselskap: Usignert
Sjanger: Black/doom
Lord Mortvm forener svartmetall og doom-metall på strålende vis på ‘Diabolical Omens of Hell’. I et stilistisk perspektiv er denne plata et sant høydepunkt for norsk metall i år, der uhyre fuzzy gitarer, blytungt driv og en fryktinngytende, undertrykt skrikevokal aldri slutter å fascinere. Kombiner dette med det stilrene albumcoveret og den LaVeyske satanismen som slippes fullstendig løs og gjennomsyrer utgivelsen, blant annet gjennom en rekke båndopptak, så er det snakk om en plate som føles mer gjennomført og forfriskende enn mye annet som er lansert i år – all den tid mye av lyduttrykket sender assossiasjoner til en svunnen tid og Lord Mortvms verktøykasse kanskje kun inneholder det mest nødvendige. ‘Diabolical Omens of Hell’ er en forholdsvis enkel, men like fullt dødseffektiv og tilfredsstillende pakke.
Beste låter: «Altar Obscene», «Devil Doll»
#31: Dold Vorde Ens Navn – Mørkere
Plateselskap: Lupus Lounge
Sjanger: Svartmetall
‘Mørkere’ var en skive som brukte lang tid på å innynde seg hos Metallurgi-redaksjonen, ettersom den eksentriske og ravgale vokalen til «Vicotnik» krevde en del tilvenning før den åpenbarte sin særegne sjarm. Da den dog først kom seilende inn på lista vår, ja da kom den susende med en kraft og fart som gjør den fortjent til Metallurgis uoffisielle klatretrøye for året. Det hjelper selvfølgelig når musikken er så innbydende og uanstrengt affekterende som den er på ‘Mørkere’, fylt med melankolske svartmetall-melodier og rike stryke-arrangementer. Det hender jo fra tid til annen at elementer som til å begynne med ble nedlesset i hatefulle blikk og anklagende pekefingre ender opp med å bli en skives høyest verdsatte karakteristikk, og sannelig har ikke vokalen til «Vicotnik» blitt nettopp dette. Hans jamrende, brølende, forføreriske, avskyelige og uforglemmelige vokalprestasjon ender nemlig med å bli en integral bit av det nydelige puslespillet Dold Vorde Ens Navn har gitt oss på ‘Mørkere’, som er skiva som har vokst klart mest på meg av alle jeg har hørt i løpet av de siste tolv månedene.
Beste låter: «Jeg Vil Ha Det Mørkere», «Ensomhetens Rytter», «Er Det Måneskinn»
#30: Superlynx – Electric Temple
Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Stoner/doom
Superlynx har ikke ligget på latsiden i år, noe som kanskje gjøres tydelig av at EP’en deres ‘Solstice’ fullt fortjent klarte å snike seg inn på EP-lista vi postet for et par dager siden. Men det er ‘Electric Temple’ som er bandets store bank i bordet i år. Det er i all hovedsak en helt vidunderlig plate, der denne trioen kanskje imponerer aller mest gjennom det dynamiske og profesjonelle samspillet – tidvis har komposisjonene et dødskult jam-preg over seg. Sammen med de fangende, orientalske melodiene, de mange deilige riffene og den svært behagelige produksjonen ligger dette til grunn for et beundringsverdig og åpenbart fingerspitzgefühl i bandets tilnærming til stoner/doom-sjangeren. Og på toppen av det hele ligger altså Pia Isaksens strålende røst som løfter det hele enda et hakk. Sannsynligvis årets mest meditative og behagelige norske metal-utgivelse.
Beste låter: »Rising Flame», »Electric Temple»
#29: Doedsvangr – Serpents Ov Old
Plateselskap: Debemur Morti Productions
Sjanger: Svartmetall
Når man trykker play på Doedsvangrs ‘Serpents ov Old’ er det som at all røyk og os som helvete har produsert under årtusener med standhaftig plaging av verdslig avskum kommer veltende ut av høyttalerne. Låtene på ‘Serpents ov Old’ er bygget på trommesporene til den flittige norske undergrunnsmusikeren «Anti-Christian» (Beaten to Death, eks-Tsjuder), men de defineres av den sorte veggen av støvpartikler som piskes opp av produksjonen og gitarsporene til «Shatraug» (Sargeist, Horna) og «BST» (The Order of Apollyon).Doedsvangrs andreskive er en gjennomgående profesjonell affære, men det betyr ikke at den er i overkant strigla eller tappet for råskap og intensitet. Låter som tittelsporet og «Black Dragon Phoenix» er to av årets kraftigste helvetes-vinder – sydende svarte elver av pest-bærende svartmetall dirigert av «Doedsadmiral»s tordnende røst. Disse destruktive strekkene balanseres ut av en tendens til å bryte ut i drivende og fengende black’n’roll – selv om også disse strekkene er fremført med fullstendig forakt i blikket. Doedsvangrs ‘Serpents ov Old’ oser ondskap og blasfemi av en grad få andre kan skilte med i 2021.
Beste låter: «Serpents ov Old», «Black Dragon Phoenix», «Carrier of Heads»
#28: Suncraft – Flat Earth Rider
![Suncraft - Flat Earth Rider [LTD LP] (Turqoise vinyl) - All Good Clean Records As](https://image.izettle.com/product/1600x1600/zrtdgMt0Eee1ffIwBc7jmw-yPEqM9kMEeuoyeivlXOTOw.jpeg)
Plateselskap: All Good Clean Records
Sjanger: Stoner rock/metal
‘Flat Earth Rider’ er et litt spesielt tilfelle på denne lista, da den faktisk aldri før har vært omtalt her på Metallurgi. Det skyldes den enkle grunnen at vi fanget opp denne først lenge etter den var aktuell å anmelde. Det betyr imidlertid naturligvis ikke at vi kan tillate oss å unngå å trekke frem en av årets kuleste norske stoner-utgivelser når listesesongen omsider er her. Suncraft koker nemlig opp usedvanlig deilig, feit og tung stoner-rock og -metall på ‘Flat Earth Rider’, der bunnsolide riff, strålende refrenger og små drypp av spenstige overraskelser står i kø. «Space Buddha» og «Commie Cannibals» er noen årshøydepunkter av noen låter, og bandet skal også ha for å runde av på ambisiøst, men velfungerende vis med 10-minutteren «Bridges to Nowhere». Her er mye både for de som ønsker seg et litt mer laid-back alternativ til Bokassas ‘Molotov Rocktail’ fra i år, for de som ønsker mer av rocke-grepene Kvelertak gjorde på ‘Nattesferd’ for noen år siden, eller rett og slett de som synes det er fett å høre et fett, ungt norsk band sende assossiasjoner til storheter som Corrosion of Conformity. Men ta en lytt uansett.
Beste låter: «Space Buddha», «Commie Cannibals»
#27: Darkthrone – Eternal Hails……
Plateselskap: Peaceville Records
Sjanger: Svart/tradmetall
Darkthrones ‘Eternal Hails……’ har gått gjennom en prosess som minner mye om den Dold Vorde Ens Navns ‘Mørkere’ måtte gjennom. Riffene til Nocturno Culto og Fenriz virket i overkant simple, og den disige produksjonen hjalp ikke akkurat med å etablere noen voldsom umiddelbar gjennomslagskraft. I etterkant av slippet har dog skivas meget spesifikke fokus på tidlige metalliske uttrykk brent seg fast i minnet, og nå står den som en tidløs og eventyrisk bauta i sentrum av et hendelsesrikt norsk metall-år. Darkthrones oversikt over klassiske uttrykk er helt uovertruffen selv fra et internasjonalt perspektiv, og på ‘Eternal Hails……’ plastrer de sammen lyder som individuelt sett er meget velkjente til fem fremmedartede og usammenliknbare oldtidskonstruksjoner. Skiva har en transporterende effekt som gjør den svært vanskelig å legge fra seg når man først har satt seg ned med den, en effekt som unektelig har det fantastiske albumcoveret å takke – i alle fall delvis. Darkthrone har lenge vært en av de mest konsistent givende gruppene å følge med på i det norske metall-landskapet, og dette har på ingen måte endret seg på ‘Eternal Hails……’.
Beste låter: «Wake of the Awakened», «Voyage to a Northpole Adrift»
#26: Messier 16 – iota
Plateselskap: Usignert
Sjanger: Progressiv ekstremmetall
Når det gjelder ren låtskriving, kommer Messier 16 usedvanlig sterkt ut med sin debutplate ‘iota’ fra i år. Dette er bunnsolid, moderne progressiv ekstremmetall man nesten skulle tro at kom fra Notodden, der grunnformlene fra Ihsahns ‘The Adversary’ og Leprous-vokalist Einar Solberg er noe av det som se ut til å ha hatt en innflytelse på musikken. Men inspirasjonskildene holdes også på en armlengdes avstand, og Messier 16 koker langt på vei opp noe som fremstår egenartet, der klar, crispy skrikevokal, stødig lek med dissonans og lekre grooves er noe av det som får bre seg utover de ugjestmilde lydbildene. Låta «Omicron» – og mere til – er med andre ord utmerket terapi mot maktesløsheten de fleste føler på i møte med dagens nedslående corona-tilstander.
Beste låter: «Omicron», «iota», «Rho»
#25: Blutumhang – The Fires of Domination
Plateselskap: Nithstang Productions
Sjanger: Lo-fi svartmetall
Det er veldig sjeldent man som anmelder har skjellig grunnlag til å forvente sånn altfor mye av et anonymt Bandcamp-prosjekt, men denne holdningen har i 2021 måttet se seg utfordret av svartmetall-plateselskapet Nithstang Productions. Selskapet har vist seg å være utrolig flinke på å identifisere Bandcamp-artister som har noe mer å gi oss enn udifferensierte vegger av statisk støy og kvalte skrik, og ingen hadde mer på hjertet i 2021 i den forstand enn Blutumhang. ‘The Fires of Domination’ er en stormende og rasende skogbrann i lydform, en utrettelig skuddsalve av ulmende svartmetallgitarer og hjemsøkende skrik. De støy-druknede, folkemusikalske samplingene som fungerer som introduksjoner og mellomspill er utrolig effektive på å mane frem atmosfære, en atmosfære preget av tragedie, tapserfaringer og uanskuelige, destruktive krefter. ‘The Fires of Domination’ er en diamant fra undergrunnens dypeste avgrunn, en underdog-utgivelse som klarer å utkonkurrere noen av årets aller største aktører innenfor svartmetall-sjangeren.
Beste låter: «Dignities Denied», «Disgust & Dominance»
#24: Vanvidd – Under Ei Morken Rot
Plateselskap: Usignert
Sjanger: Folk/black metal
Jeg får bare innrømme det med en gang: Låta «Fenalår» har jeg hørt på i såpass store mengder i år at den vel snart kvalifiserer seg til en guilty pleasure. Denne låta demonstrerer på utsøkt vis noe av det Vanvidd får til så utrolig bra på ‘Under Ei Morken Rot’, nemlig sansen de har for helt umåtelig fengende folkmetallmelodier, og høydepunktene er (heldigvis) også mange utenfor denne treminutteren. Refrenget på «Blodsjord» er blant annet helt utrolig, grooven som plutselig velter over «Nekroalkymi» er en sann fryd, og når Trollfest entrer scenen på «Storm» blir alt bare veldig moro. Så er det også snakk om en svært fargerik og treffende produksjon til usignert plate å være, og en rekke sterke, mangfoldige komposisjoner er også å finne i låtlista – dansbart og progressivt på en gang!
Beste låter: «Blodsjord», «Nekroalkymi», «Fenalår»
#23: Nattverd – Vandring
Plateselskap: Osmose Productions
Sjanger: Melodisk svartmetall
‘Vandring’ er en skive som kamuflerer sine enestående styrker bak en fasade som kan forveksles med mye annet som flyter rundt i den samtidige, melodiske svartmetallscenen. Om man klarer å lure seg rundt denne fasaden, blir man derimot møtt med en styggvakker, rå svartmetall-opplevelse som få andre utgivelser kan ta overtaket på i 2021. Nattverd har i likhet med Whoredom Rife tatt sjangerens fundamentale fonemer og satt de sammen til et språk som er distinkt deres, til tross for at det aldri er noen tvil om at musikken er ubønnhørlig knyttet til 90-tallets formative periode. ‘Vandring’ har noen slående vakre øyeblikk, noen sorgtunge og vonde øyeblikk, og en indre sammenheng som presenterer disse ekstremene ytterpunktene på en forteller-aktig, naturlig måte. Det finnes ikke noe bedre musikk å spille på hodetelefonene under en nattlig ekskursjon til utmarken enn Nattverds ‘Vandring’, en skive som har flakket rundt i sidesynet som et standhaftig gjenferd gjennom mesteparten av 2021.
Beste låter: «Det Bloer paa Alt Som Spirer», «Naar Taaken Fortaerer Alt», «Med Rive og Lime»
#22: Addiktio – Anthem for the Year 2020
Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Instrumental progressiv rock/metall
Med bare tre mann i bandbesetningen har Addiktio helt sikkert skvist ut et av årets feteste norske instrumentalplater. ‘Anthem for the Year 2020’ byr på noen vanvittig groovy, progga og høylytte riff der gitaren og bassen smelter sammen til en eneste stor kaosenhet mens trommene dundrer for livet i bakgrunnen, og det uten at Addiktio glemmer å utbalansere dette med noen strålende og roligere partier, små drypp av støyete effekter og ikke minst noen mesterlige oppbygninger. ‘Anthem for the Year 2020’ er en plate som føles like tilgjengelig som den er profesjonelt utført, og er en 40 minutters reise som aldri blir kjedelig der et nytt høydepunkt gjerne finnes rett rundt neste sving.
Beste låter: «Anthem for the Year 2020», «Dreadmill», «North»
#21: Rongeur – Glacier Tongue
Plateselskap: Fysisk Format
Sjanger: Sludge/post-metall
Misnøye og oppgitthet pulserer som sykt blod gjennom årene til Rongeur på andreskiva ‘Glacier Tongue’. Denne misnøyen blir uttrykt gjennom en sludge-variant som bærer et kraftig preg av post-hardcoren og støyrockens sviende samfunnskritikk, et uttrykksmessig isbad som reflekterer ubehagelige sannheter rett opp i fleisen på deg på nådeløst vis. Den nyeste skiva til Rongeur kan også oppleves som utrolig rensende, ettersom de kaster seg inn i musikkens turbulente strømmer med en overbevisning og en lidenskap som ikke kan annet enn å berøre og bevege lytteren gjennom høyttaleren. Bandets ekspressive kvaliteter når et ruvende toppunkt på avslutningssporet «Underachiever», der knusende sludgerytmer fungerer som forvarsel til et gradvis opptrappende svell av postmetalliske proporsjoner. Låta er en av årets aller beste, og setter et verdig punktum på den emosjonelle tour-de-forcen av en plate som er Rongeurs ‘Glacier Tongue’.
Beste låter: «Winning Days», «Years of Withering», «Underachiever»
Metallurgi 