Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler



Mortemia – «Decadence Deepens Within»

Ute nå via Veland Music

På den fjerde låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Session’ har Morten Veland virkelig sørget for å matche stemme med låtmateriale. «Decadence Deepens Within» er nemlig sterkt inspirert av 90-tallets klassiske og gotiske dødsdoom, og hvem passer vel bedre enn en av Norges fremste praktikere av uttrykket til å stå for låtas fokalpunkt. Jeg snakker selvfølgelig om Liv Kristine fra Theatre of Tragedy og senere Leaves’ Eyes, en stemme som med sin eteriske og nesten sefyr-aktige tonekvalitet kan kaste et eventyr-aktig preg over selv den dystreste ekstremmetall. 

Selv om «Decadence Deepens Within» er en uttalt gjenmaterialisering av 90-tallets dødsdoom gjør den oppskalerte lydproduksjonen det mer naturlig å trekke tråder til Swallow the Sun‘s plater fra rundt 2010. Dette gjenspeiles i overgangen fra Velands growlede vers til Liv Kristines nedtonede refrenger, selv om dette også er en dynamikk som er lett å spore tilbake til sjangerens klassiske epoke. I og med at det er Morten Veland vi har med å gjøre er det ingen grunn til å forvente annet enn mesterlig bruk av melodikk, og både introens gitarer og refrenget byr på smektende melodier godt støttet opp av rytmeseksjonens robuste grunnvoller. 

Det som kanskje mest av alt skiller Mortemia fra Velands hovedprosjekt Sirenia er at førstnevnte åpner for sjangermessige bidrag som ikke blir naturlig innenfor sistnevntes strengere rammeverk. På «Decadence Deepens Within» opptrer bidraget i form av den Dimmu Borgir-aktige symfoniske svartmetallen som leder oss fra bro til siste refreng, en uhyre velfungerende digresjon som peker mot et annet viktig aspekt av Mortemias identitet sammenliknet med SireniaMortemia er nemlig tydeligere påvirket av ekstremmetall enn Sirenia, hvilket gjør at prosjektene kontrasterer hverandre på en god måte. En tydelig rollefordeling er essensiell når det kommer til å sjonglere flere prosjekter på en gang, et konsept som Veland virker å ha fått en naturlig forståelse av etter mange år i musikkbransjen. «Decadence Deepens Within» er nok en elegant sammensmeltning av to distinkte musikalske personligheter, noe som kan sies å være den sentrale visjonen bak den foreløpig plettfrie ‘The Pandemic Pandemonium Sessions».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Okkultokrati – «Candlemas Eve«

Maggot Heart
Ute nå via Rapid Eye Records

Førstesingelen fra Okkultokratis kommende split med Maggot Heart, «Wolfssegen», signaliserte en smakfull videreutvikling av black’n’roll-bandets allerede bunnsolide uttrykk. Taktfaste rockeriff med svartmetallsk eim om seg drev, som så ofte før, komposisjonen fremover, og en usedvanlig sterk innsprøytning av effektbelagt skrikevokal og gotiske synther sørget videre for et forfriskende og mektig lydbilde – også sammenlignet med tidligere materiale fra bandet.

«Candlemas Eve» lar disse elementene utfolde seg videre – og det mens Okkultokrati nok en gang evner å imponere. Her er nok rock-elementet enda mer i forgrunnen med et upåklagelig og nokså enkelt hovedriff, og et stort, vakkert refreng og et litt underlig clean vokal-parti er noe av det som løfter det til enda litt større høyder også – alt mens synthene fortsatt leverer en guffen og litt spesiell stemning. Som ved mange andre låter av bandet merker jeg at Okkultokrati kanskje kan bli en smule tålmodige med selve låtlengden. Når det gjelder å virkelig få mest mulig ut av musikkens atmosfæriske sider, tjener imidlertid de fem minuttene også et nyttig formål.

Skrevet av Alexander Lange

Dold Vorde Ens Navn – «Er det måneskinn«

DOLD VORDE ENS NAVN Release Video Single 'Er det måneskinn?' | Metal Shock  Finland (World Assault )
Ute nå via Lupus Lounge

«Er det måneskinn» fortoner seg som en aldri så liten overraskelse i opptakten til Dold Vorde Ens Navns (DVEN) kommende plate ‘Mørkere’. Mens den forrige singelen «Løgnens Abstinenser» var en nokså typisk svartmetallåt uten de helt oppsiktsvekkende grepene, er denne låta nemlig et ganske annet dyr, der symfoniske og filmmusikk-aktige elementer får tre frem og låtstrukturen fremstår litt luftigere og mer dynamisk.

Dimmu Borgir-sammenligningen er vanskelig å komme foruten, men det er vel så riktig å karakterisere «Er det måneskinn» ved at DVEN også klarer å koke opp noe litt særegent. Uttrykket er noe friskere, enklere og mer lavmælt enn det man vanligvis finner innenfor den symfoniske svartmetallen. I tillegg er det bare å slå fast at DVENs forsøk er av høy kvalitet. Den «Dovregubbens hall»-aktige melodien sitter som et skudd, de litt teatralske innslagene av vokal fungerer utmerket, og den melodiske oppbygningen fra intet og til en ganske storslått avslutning som starter midt i låta er et flott stykke arbeid. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Jointhugger – «Midnight»

Ute nå via Majestic Mountain Records

Jointhugger imponerte staben til Metallurgi voldsomt da de slapp «Reaper Season» tidligere i år, en atten minutter-lang mammut av en låt som kan være Norges beste bidrag til stonersjangeren per dags dato (i alle fall om du spør undertegnede). Nyheten om at gruppens andre plate slippes senere i høst har derfor vært kilde til ekstreme mengder hype her i gården – en hype som både kompliseres og tilspisses av den første singelen fra ‘Surrounded by Vultures’.

«Midnight» er nemlig ingen direkte videreføring av styrkene bandet demonstrerte tidligere i år, men et ganske annet beist som ikke nødvendigvis er betydelig svakere av den grunn. Åpningens knakende frekvenser skaper til å begynne med forventninger om en naturlig oppfølger til «Reaper Season», men riffet som til slutt kommer deisende ut av feedback-tåka er langt mer konsist og singel-verdig enn de massive bautaene som kastet sine skygger over forgjengeren. Koringene som støtter opp rundt Nico Munkvolds bluesy fraser på versene pusher «Midnight» enda lenger inn i singel-territoriet, og de effektbelagte sveipene som dukker opp fra tid til annen er prikken over i-en for et musikalsk strekk som kan være Jointhuggers mest fengende til nå.

Men som låtlengden på ti og et halvt minutt tilsier er ikke bandet fornøyd med å simpelthen skrive en solid fire-minutters singel og så bukke ut. Det som følger er en utstrakt og kreativ instrumentell eskapade, fylt av hurtige og dansbare groover, synkoperte hugg og en høytsvevende, avsluttende gitarsolo. En retur til det fengende singelmaterialet virker så og si uunngåelig, og slutter ikke Jointhugger sirkelen med dette velutprøvde men fortsatt tilfredsstillende trikset. «Midnight» overstiger ikke «Reaper Season» i kvalitet i mine øyne, men det har den heller ingen grunn til å gjøre ettersom den bare er en brikke i det større puslespillet som er ‘Surrounded by Vultures’. Det den er, er en låt som oppleves som uhyre kompakt sin lange spilletid tatt i betraktning, og som demonstrerer at Jointhugger er i stand til å skrive overbevisende musikk nesten uansett hvordan de velger å presentere den. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Phantom Fire – «Sweet Jezebel»

Ute nå via Edged Circle Productions

Fartsmetall/svartmetall-duoen Phantom Fire fortsetter å rulle ut promoen i forkant av sin kommende platedebut ‘The Bust of Beelzebub’, og denne uka har vi endelig fått bryne oss på debutens andre singel (tredje om man teller med EP-en ‘Return of the Goat’), «Sweet Jezebel». Låta bygger videre på «Feed on Fire»s fandenivoldske biker-identitet, samtidig som den åpenbarer nye sider ved det unge prosjektets fortsatt uavklarte helhetsuttrykk. 

Et slående og hardnakket åpningsriff leder oss inn i «Sweet Jezebel»s ulmende og røyklagte indre. Som tidligere er musikken preget av en utrettelig higen etter fart og spenning, hvilket i denne omgang er temperert via et gradvis oppbyggende mellomparti som fungerer organisk nok til å kunne være frem-jammet. Etter en klimaktisk og noe skjærende ledegitar brytes spenningen opp via trommebrekk og hengende akkorder, før hovedriffet returnerer med full styrke, denne gangen gitt ekstra momentum via dundrende d-beats og blast beats i trommene. Låtstrukturen fungerer utmerket, og koblet med styrken til de individuelle partiene er resultatet at «Sweet Jezebel» gjør enda større inntrykk enn «Feed on Fire», i hvertfall for mitt vedkommende. ‘The Bust of Beelzebub’ ser ut til å bli en minneverdig hendelse i årets norske undergrunns-tidslinje, en uregjerlig og autentisk kobling mellom farts- og svartmetall som velter som svart røyk ut av høyttalerne.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Martyra – «Maleficium«

Martyra - Maleficium
Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Til slutt tar vi for oss en mystisk, fire minutter lang sak som er sluppet av svartmetallprosjektet Martyra fra Trondheim. «Maleficium» er ingen svartmetallåt, men et småguffent ambient-stykke med ritualistiske, lavmælte trommeslag som ryggrad. Brølende bass ligger under, vakker vokal drukner i det dunkle lydbildet, og spinkle, men romslige gitartoner får lyse det opp ørlite grann. Det er i det hele tatt et flott stykke ambient og et effektiv stemningsbilde, like fullt som man får håpe på at det også blir del av noe litt større en gang i fremtiden.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Deathhammer – «Rapid Violence«

Ute nå via Hell’s Headbangers Records

«Rapid Violence» ble sluppet nå i august i forbindelse med en konsert med Deathhammer og Furze på Vaterland i Oslo, og er en thrash-offensiv av det voldsomme og skamløse slaget – tittelen passer låta, for å si det sånn. Det er nok heller ikke et uventet trekk fra bandet, snarere tvert i mot, der det har etablert seg som en respektert, hemningsløs og smått teatralsk stjerne på den norske thrash-himmelen de siste årene. På «Rapid Violence», som på mye annet av bandets materiale, sitter King Diamond-aktige falsettoer løst, tempoet er akkurat så raskt at instrumentene så vidt rekker å holde tritt, og det er rett og slett ganske moro å høre på hvor heseblesende thrash disse gutta evner å koke opp. I «Rapid Violence» ligger også mye kul dynamikk når bandet sørger for et litt dystert, om enn noe subtilt, stemningsskifte mot slutten av låta. Her melder også noen umenneskelig raske gitarleads sin ankomst før Deathhammer runder av de fem og et halvt minuttene med svettepåkallende thrash. 

Skrevet av Alexander Lange



Doedsvangr – «As the Rivers Bleed their Blessings»

Ute nå via Debemur Morti

Annonseringen av ‘Serpents ov Old’, Doedsvangrs nye skive under Debemur Morti er store nyheter i svartmetallverdenen. Med en medlemsrekke bestående av mesterhjernene bak Sargeist og The Order of Apollyon – i tillegg til våre landsmenn Doedsadmiral fra Nordjevel på vokal og den evig hardtarbeidende Anti-Christian på trommer – er Doedsvangr en supergruppe med høy stjernefaktor i undergrunnsmiljøet. At gruppen i tillegg har blitt plukket opp av Vindvals plateselskap Debemur Morti er nok til å eskalere hypen til usunne nivåer, og slippet av bandets nye singel «As the Rivers Bleed Their Blessings» hjelper ikke akkurat på saken. 

Doedsvangrs nye album er per plateselskapets nettsider komponert ved hjelp av en svært ukonvensjonell metode. Trommespor til samtlige av låtene ble spilt inn av Anti-Christian helt i begynnelsen av prosessen, hvilket deretter fungerte som grunnmuren resten av bandet reiste låtene på. På «As the Rivers Bleed their Blessings» kan resultatene av denne prosessen skimtes i trommebeatenes særegne sving, en tilsynelatende liten detalj som ender opp med å ha stor betydning for låtas karakter over flere lytt. 

«As the Rivers Bleed their Blessings» åpner med et beat som er så tungt i steget at det nesten minner om den industrielle vibben som gjennomsyret Vardes «Skuld» fra i fjor. Svellende bølger av kvelende svartmetall velter ut av gitarene til Shatraug og BTS, og Doedsadmiral maler apokalyptiske og dramatiske bilder med sin karakteristiske raspevokal. Det er noen vanvittige dimensjoner som finner sitt uttrykk i gitarenes massive akkorder, og både melodiske utsving og tordnende, Enslavedsk vikingmetall bidrar til å farge låtas hendelsesrike forløp. «As the Rivers Bleed their Blessings» er et utrettelig, fremrykkende flammehav av en singel, en låt som presterer å levere på alle forventningene man måtte ha til det fremragende mannskapet som utgjør Doedsvangr.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dold Vorde Ens Navn – «Løgnens abstinenser«

Ute nå via Lupus Lounge

Dold Vorde Ens Navn (DVEN) er et svartmetallband fra Oslo bestående av medlemmer som også har spilt i blant annet DødheimsgardSatyricon og det tidlige Ulver. Singelen «Løgnens abstinenser» er det første bandet har sluppet siden debut-EP’en ‘Gjengangere I Hjertets Mørke’ fra 2019, og mens produksjonskvaliteten er skrudd noen hakk opp på denne låta, når nok dessverre ikke kvaliteten på låtskrivingen helt opp til høydepunktene fra EP’en.

Det starter imidlertid svært bra. Hovedtemaet på «Løgnets abstinenser» er sterkt og gjør jobben utmerket som en storslått, melodisk gitarintro som får intensiteten opp raskt og selvsikkert. Med det holder DVEN koken oppe godt i låtas åpningsstrekk. Utover blir imidlertid gitarmelodiene i overkant langdryge og ensformige, trommene holder stadig den samme beaten uten å tilføre spesielt mye dynamikk og vokalen ligger i overkant langt fremme i lydbildet – da også med noen småsurheter i clean-vokal-segmentet. Bandet lander fint ved å la hovedtemaet også sette punktum, og lead-gitar-partiet mot slutten er også velkomment, men i alt sitter jeg igjen med et inntrykk av et band som ikke helt har nådd potensialet sitt på denne låta. I bunn ligger nemlig mye produksjonskvalitet og et sterkt utgangspunkt for god, melodisk svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange



Kite – «Turbulence»

Ute nå via Majestic Mountain Records

Med en line-up bestående av medlemmer fra band som SâverTombstones og Stonegard er det naturlig å forvente bunnskrapende tyngde i møte med sludgebandet Kite. På sin nye singel «Turbulence» demonstrerer bandet at de er i stand til å lage engasjerende musikk ut av det som i bunn og grunn er temmelig ordinær sludge – hardcore-svertet og badet i den kaldsvettende desperasjonen som definerte sjangeren i sin oppstart. 

Åpningens post-metalliske, luskende gitar narrer først lytteren til å tro at «Turbulence» kommer til å være en sakte oppbyggende affære, før de lidenskapelige hardcore-vokalene til Ronny Flissundet og rytmeseksjonens Kowloon Walled City-aktige tyngde tar tak i nakkeskinnet og river oss ned i gjørma. Til tross for at låta er rimelig streit etter sludge-standarder fungerer den veslende dynamikken godt, og det vel-skulpterte gitar-hooket som dukker opp fra tid til annen jobber overtid for å få festet låta til hjernebarken. Produksjonen makter å fremdrive den vektigheten som er essensiell for god sludge, men et mangel på rom mellom de ulike instrumentene gjør at deres respektive farger blandes på et litt uheldig vis. Til tross for dette er «Turbulence» en god førstesingel, et solid sludge-nummer som vet å veksle mellom spenningsfylt tilbakeholdenhet og eksplosive utbrudd.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Hex A.D. – «All the Rage«

Ute nå via Fresh Tea

Bedre sent enn aldri – Hex A.D. slapp singelen «All the Rage» allerede i juni, men når den har gått under radaren vår og låta enn så lenge er eneste smakebit på bandets kommende plate ‘Funeral Tango for Gods & Men’, tar vi sjansen på en liten omtale likevel. Hex A.D. er et doom metal-band som allerede har noen fullengdere under beltet, og som også på denne låta skaper et inntrykk av at doom-metal-merkelappen er litt utilstrekkelig for å beskrive bandets musikk. 

Her er nemlig prog-elementer og nikk til flere tradisjonelle metall-varianter så absolutt til stede, og det i en låt som føles like drivende og innholdsrik som den føles tung og mørk. Hammond-orgelet ligger stadig under de flotte, feite gitarriffene og droner, vokalen svinger mellom å hinte til britisk 70-talls-metall i versene til å minne om Neurosis og High on Fire i det knusende refrenget, og gitarene serverer mer enn nok krydder med et ordentlig progga hovedtema og noen svære gitarsoloer mot slutten. «All the Rage» er med det rett og slett en ganske interessant låt som viser overraskende mange sider av det som jo i bunn og grunn er ganske god og gammeldags doom-metall.

Skrevet av Alexander Lange



Relentless Aggression – «American Carnage»  

Ute nå via Indieco Records

Relentless Aggressions debutplate ‘A Shadow of All Things Broken’ viste et band som – hele 35 år etter sin oppstart – var i stand til å mane frem den bunnløse energien som man vanligvis finner i thrashmetallband i slutten av tenårene. Inspirert av tilbakemeldingene de fikk på sin autentisk-klingende thrash-debut returnerte duoen nesten umiddelbart til studioet, og resultatet er den tidsriktige tiraden i låtform, «American Carnage».

Bandet bruker lite tid på å demonstrere at energien fortsatt ikke har ebbet av, med et jagende mitraljøseriff som sender tankene i retning Deceaseds ‘Surreal Overdose’. Yngve Eide låter oppriktig sint der han står og skjeller ut amerikansk ukultur med sin høyst Araya-aktige røst, og musikken svarer med å pælme riff og trommebrekk rundt seg som om det var molotov-cocktailer under en gateprotest. Påvirkningen som klassisk thrash fikk fra punk er lett å spore i «American Carnage» sin krakilske fremdrift, og det hele eskalerer til en eksplosiv avslutning som slår hardere fra seg enn det meste på bandets debut. «American Carnage» viser et Relentless Aggression i full fyr og flamme, så vi får virkelig håpe at studiotilværelsen deres leder til flere thrash-perler i nær fremtid. Anbefalt for fans av klassisk, punk-påvirket thrash.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Ghetto Ghouls – Wolf Guy

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Da Ghetto Ghouls slapp EP’en ‘The Horror of Party Beach’ tidligere i år ble jeg frelst av bandets frenetiske, humoristiske og ikke minst velutførte lek med punken og thrash-metallens mest voldsomme sider. Nå har de fulgt opp denne lille storsuksessen med singelen «Wolf Guy», som på alle måter holder koken oppe. Musikalsk ligger låta nærme materialet på ‘The Horror of Party Beach’ – om noe ligger speed- og thrash-elementene mer i forgrunnen denne gangen. Ghetto Ghouls leverer et voldsomt tempo og høy energi som får god drahjelp av et bredt vokalrepertoar, sterke gitarriff og noen fantastisk høylytte basstrommer, og det eneste jeg stusser på er egentlig en litt merkelig balanse i lydbildet når en gitarsolo runder av låta. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Vald Heks – «Supernova»

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Tentativ gitarplukking og søkende stråler av synth skaper en atmosfære av naturmystikk på Vald Heks debut-singel, den elleve minutter-lange sjelevandringen «Supernova». Bandet skriver i sin bio at de ønsker å by på musikk med et bredt spekter, dybde og diversitet i en tid der metallen har blitt mer og mer ensartet (noe jeg ikke akkurat kan si meg enig i), og «Supernova» er sannelig et godt argument for bandets egenartede synspunkt på moderne metall.

Bandets utgangspunkt kan sies å være en form for progressiv sludge som henter mengder av inspirasjon fra Mastodons moderne klassiker ‘Crack the Skye’. Det romslige klangbildet som åpner «Supernova» er som en temperert utgave av «Crack the Skye»s vevende gitarer, og de hurtigere strekkene minner om «The Last Baron»s joggende midtparti. Bandet er dog ingen Mastodon-klone – elementer som utsvevende rytmikk og den Jonas Renske-aktige, rensungede vokalen hjelper til med å distansere gruppen fra sine idoler. 

I blant får jeg følelsen av at ambisjonsnivået overstiger bandets egenskaper noe, ettersom det rytmiske spillet tidvis er litt utight, samtidig som at enkelte overganger mangler presisjon nok til å overbevise. De røffere vokalene sliter også litt med å finne fotfeste i det kompliserte rytmiske landskapet, hvilket fremhever problemet ytterligere. Dette er skavanker som bandet trolig kommer til å jevne ut over tid, så for øyeblikket er det mer hensiktsmessig å fokusere på de positive faktorene som skiller bandet fra mengden. Jeg er personlig veldig interessert i å se hvor bandet kommer til å ta soundet de har jobbet seg frem til på «Supernova» hen, ettersom det er en lydsignatur som bugner av kreative rytmiske og atmosfæriske vinklinger. Du bør definitivt sjekke ut låta om du er fan av band som Mastodon eller norske Octohawk, men jeg også stor tro på at nysgjerrige nykommere kan finne litt av hvert å like på «Supernova».

Skrevet av Fredrik Schjerve