darkthrone – Metallurgi

Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#35-#21)

#35: Abyssic – Brought Forth in Iniquity

Plateselskap: Osmose Productions
Undersjanger: Symfonisk funeral doom metal

‘Brought Forth in Iniquity’ er intet mindre enn en særdeles storstilt produksjon. Når det gjelder å skape en effektiv, uhyggelig og nærmest overveldende atmosfære, består Abyssic med glans på denne plata og synes å få til akkurat det de prøver på. Om plata taper litt på noen usammenhengende låtstrukturer, er det nettopp som ofte klarer å veie opp, og med det er det også klart at Abyssic langt på vei mestrer et ambisiøst og krevende sjangerlandskap. Seig og tung funeral doom metal gjøres enda mer storslått av et velimplementert symfonisk element, og dette suppleres ytterligere med mange lekre detaljer i produksjonen. Et av årets desidert mektigste metallskiver fra dette kongeriket.

Beste låter: «Chronicle of the Dead», «Mirror of Sorrow»

Link til omtale
Strømmelink

#34: Impugner – Advent of the Wretched

Plateselskap: Sentient Ruin Laboratories
Undersjanger: Death metal

En hver eneste full-lengder innenfor OSDM-paradigmet som blir utgitt på norsk mark er god grunn til å feire. Sammenliknet med våre skandinaviske brødre i øst og sør har vi et skrekkelig labert produksjonstrykk når det kommer til dødsmetall her til lands, og et hvert forsøk på å endre på dette fortjener det vi kan avse av oppmuntring, blomsterkranser og statlige subsidier. Når en norsk dødsmetall-skive i tillegg ikke bare er ålreit men helt fantastisk, ja da burde samtlige metallfans samle seg og paradere rundt i gatene med bandet hevet på sine skuldre. Impugners ‘Advent of the Wretched’ er nettopp en sånn skive; en kjapp og dødelig dose med dødsmetall skrevet av en gruppe musikere som kjenner sjangerspråket vel så bra som sitt eget morsmål.

Beste låter: «Ostracized Vitality», «Morass»

Link til omtale
Strømmelink

#33: Darkthrone – Astral Fortress

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Heavy/doom/black metal

Man vet aldri helt hva man får når Darkthrone slipper ny plate, men like sikkert som at sola står opp om morgenen er det at man da får servert autentisk og solid kvalitetsmetall av et slag. Det gjelder naturligvis også årets bidrag, ‘Astral Fortress’, der duoen viser seg trofast mot velkjente elementer mens de fortsatt peker i en og annen ny og interessant retning. Særlig er et latent, men sentralt atmosfærisk element interessant å spore på ‘Astral Fortress’, da i en velfungerende forening med Darkthrones finfølelse for klassisk riffhåndverk. Det innebærer at Darkthrone fortsatt er og blir et interessant band å følge – hele 25 år og 20 fullengdere etter bandet så dagens lys.

Beste låter: «Caravan of Broken Ghosts», «The Sea Beneath the Seas of the Sea», «Eon 2»

Link til omtale
Strømmelink

#32: Sylvaine – Nova

Plateselskap: Season of Mist
Undersjanger: Post-metal/blackgaze

Sylvaines ‘Nova’ er så vakker at man nesten får vondt. Den Amerikansk-fødte sanger/gitaristen har aldri vært typen til å sky unna reverb-dynkede melodilinjer og eteriske harmonier, men på ‘Nova’ er estetisk skjønnhet tatt til svimlende høyder som nesten tar pusten fra en. Svartmetallens beske fjes er nesten fullstendig forvist fra Sylvaines musikk i denne omgang – kun tre av platas seks låter inneholder elementer fra sjangeren, og det i små doser. Likevel finner Sylvaine måter å gjøre musikkens kjølige og glitrende post-landskap like engasjerende som det er inviterende, hvilket er en aldri så liten bragd i en sjanger som vanligvis prioriterer sound over substans. ‘Nova’ unngår kanskje ikke denne beryktede fallemmen fullstendig, men dette oppleves ikke som noen stort problem når låter som «Nowhere, Still Somewhere» og «I Close My Eyes so I Can See» surrer sine forføreriske melodier rundt lytteren.

Beste låter: «Mono No Aware», «Nowhere, Still Somewhere», «I Close My Eyes so I Can See»

[ikke omtalt]
Strømmelink

#31: Istårn – Eschatology

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv/melodisk black metal

‘Eschatology’ står igjen som et av årets sterkeste norske bidrag til svartmetall av det mer progressive og melodiske slaget. På sin andreplate demonstrerer Istårn at de er i stand til å håndtere et bredt utvalg av virkemidler i den ekstremmetallske verktøykassa, og har på den måten endt opp med en uhyre solid utgivelse når det gjelder både atmosfære, melodisk teft og variasjon. ‘Eschatology’ er en type plate som fremstår som et aldri så lite gjennombrudd, og som demonstrerer et potensiale som både utnyttes og som fortsatt etterlater et inntrykk av at vi vil få enda større og fetere saker fra Istårn i fremtiden. En kruttsterk prestasjon fra bandet er det uansett.

Beste låter: «Void», «Cosmic Scar», «The Giant»

Link til omtale
Strømmelink

#30: Féleth – Divine Blight

Plateselskap: Rob Mules Records
Undersjanger: Death metal

Til å bestå av «fem glade, musikalske gutter», virker Féleth temmelig forbanna på andreskiva ‘Divine Blight’. Bevæpnet med finkalibrerte tekniske ferdigheter og et usedvanlig destruktivt, teknisk dødsmetall-formular, gir bandet seg i kast med noen av verdenssamfunnets største moderne onder, og det med et ektefølt raseri som burde sette støkken i selv den mest iskalde og samvittighetsløse autokrat. I tillegg har bandet et instinkt for fargerike, kreative instrumentalpartier som rivaliserer selve sjanger-høvdingene i Gorod, hvilket hindrer skiva fra å oppleves som en overveldende og håpløs dommedagsvisjon. Nei, tvert i mot er ‘Divine Blight’ en skive som burde inspirere til handling – en lysende fakkel kastet inn i det moderne samfunnets apatiske hule.

Beste låter: «Majesty», «The Serpent», «Casanova»

Link til omtale
Strømmelink

#29: Bolverk – Uaar

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv black metal

Det er nesten litt vanskelig å tro at ‘Uaar’ er en debutskive. Denne plata har nemlig en dristighet og en egenart som skiller den en del fra så å si alt annet på denne lista, og henter sin største styrke i at den er en nokså underlig plate som likevel aldri mister helt fotfeste i svartmetallens sjangerlandskap. Bolverk ruller ut den ene interessante og kule ideen etter den andre på ‘Uaar’, og gir plata si en type underholdningsverdi det ikke er så ofte man støtter på innenfor svartmetallen. Med det får vi servert et aldri så lite unikum som styrkes ytterligere av sterke musikerprestasjoner.

Beste låter: «Uaar», «Svovelpredikant»

[ikke omtalt]
Strømmelink

#28: Funeral Harvest – Redemptio

Plateselskap: Signal Rex
Undersjanger: Black metal

Da Trondheims-bandet Funeral harvest slapp sin selv-titulerte EP i 2020, var det nok de færreste av oss som forutså nettopp hvor nådeløs og brutal bandets debutskive kom til å bli. ‘Redemptio’ er en skive som formidler sitt satanistiske budskap med fullstendig overbevisning – en manisk, fremover-stormende jakt gjennom den okkulte filosofiens mørke haller. Funeral Harvests svartmetall er både hensynsløst aggressiv, hypnotiserende og repetitiv på én og samme tid, og gjennomfører sin musikalske voldshandling via ni kjappe dolkestikk. ‘Redemptio’ er et av årets mest øredøvende musikalske ritualer, og et prakteksempel på den kollektive, spirituelle psykosen som for øyeblikket herjer i Trondheims svartmetall-miljø.

Beste låter: «Fire Sermon», «Principum et Finis», «The Crimson Night Tide»

Link til omtale
Strømmelink

#27: Tottal Tømming – Om Hundre År Er Allting Brennt!!!

Plateselskap: Kannibal Records
Undersjanger: Grindcore

Oslos store grindcore-stolthet Tottal Tømming slo på stortromma i år med en fullengder etter fjorårets litt mindre ablegøyer. Dette ensemblet ledet av Morten «Sigrid Vollgraven» Müller leverer akkurat som det skal på ‘Om Hundre År Er Allting Brennt!!!’, med et ufyselig og frenetisk grindcore-uttrykk i bunn og humor og skråblikk mellom linjene. Blandingen av uhøytideligheten som gjennomsyrer alt dette bandet gjør og den høye kvaliteten på musikken er uhyre appellerende, og sånn sett er også denne plata en virkelig god videreformidler av grindcorens opprinnelige purpose. Så har vi den uforglemmelige opptellingen til 13 slag på låta «En Grønn Ælva Schnørr», som er av de mest spinnville øyeblikkene du vil høre om fra denne lista.

Beste låter: «En Grønn Ælva Schnørr», «Om Hundre År Er Allting Brent!!!»

Link til omtale
Strømmelink

#26: Reaping Flesh – Reaping Flesh

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Black/thrash/hardcore

Det er få skiver som vant så mange stilpoeng som Reaping Flesh sin selvtitulerte skive gjorde i 2022. Bodø-væringenes sammensmelting av crossover-thrash, døds- og svartmetallisk estetikk dukket opp fullstendig uannonsert i november, og ble en aldri så liten besettelse ut resten av kalenderåret. Det er sjeldent at et band nailer soundet sitt allerede på debuten, men de værvante medlemmene fra band som Kollwitz og Cold Mailman virker å ha visst nøyaktig hva de ønsket å få ut av studio-tiden de la ned i arbeidet med ‘Reaping Flesh’. Resultatet er en selvsikker debut som spurter gjennom en halvtime med uovertruffen, ekstremmetallisk hybridisering; og det med en energi og en rå kraft som er fullstendig avhengighetsskapende.

Beste låter: «Putrid Strife», «Dark Life»

Link til omtale
Strømmelink

#25: Once Awake – Once Awake

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Metalcore/groove metal

Nesten hele Once Awakes selvtitulerte skive fra i år ble sluppet i små drypp gjennom hele syv singelutgivelser fra 2021 og 2022. Med det fikk vi også gradvis servert et av årets desidert beste norske metalcore-prestasjoner, der Once Awake leverer råcatchy refrenger så vel som en brutal tyngde som tidvis gjør det fristende å omtale alt sammen som melodisk death metal. Det er ingen tvil om at vi har med et band å gjøre som har stålkontroll på håndverket de har finslipt siden debutskiva kom for fem år siden. Med det er det også regelrett uforståelig at Once Awake ikke ennå har blitt plukket opp av et plateselskap.

Beste låter: «My Deed», «Crown», «Sculpture»

Link til omtale
Strømmelink

#24: Blodhemn – Sverger hemn

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Black metal

Blodhemn har lenge vært en av de villeste og mest aggressivt riffende beistene innenfor norsk svartmetall. Denne siden av bandets sound er fortsatt god representert på ‘Sverger Hemn’ gjennom låter som «Vil Livet av Deg» og «Velg Din Gift», men i tillegg tar «Invisus» prosjektet sitt til noen nye og storslåtte, post-svartmetalliske høyder på sin skive fra 2022. Dette fører til noen soleklare høydepunkter i bandets diskografi til nå, som de svevende gitarlinjene og luftige blastbeatsene som fyker gjennom åpningen av «Farvel Feioey», og det nostalgiske, festivalklare refrenget som kroner avslutningssporet «Tid». ‘Sverger Hemn’ er en engasjerende, oppslukende og variert plateopplevelse som for alvor utpekte Blodhemn som en vital, kreativ kraft på den norske svartmetallscenen.

Beste låter: «Fra Djupet…», «Farvel Feioey» og «Tid»

Link til omtale
Strømmelink

#23: Askeregn – Brennende åkres grøde

Plateselskap: Terratur Possessions
Undersjanger: Black metal

Om plateselskapet Terratur Possessions ikke har hatt et like aktivt og sterkt år som i fjor, noe som godt skal gjøres uansett, har vi utvilsomt fått noe godt å bite i fra den kanten i 2022 også. Askeregns ‘Brennende åkres grøde’ er sannelig en godbit, om den så kommer med en intendert bismak av forbrente, svidde avlinger. Denne plata er et vidunderlig stykke moderne svartmetall, der det organiske går i en strålende forening med det mørke og obskure, og der produksjonen og presentasjonen gjør alt den skal for å frembringe det vederstyggelige Askeregn prøver å formidle. Platas oppbygging fortjener også særlig skryt, der bandet gjør en herlig innsats med å bygge opp til de to siste, svære låtene med et lite lass av kortere kraftplugger i første halvdel av skiva. Obligatorisk svartmetall for norske ører anno 2022!

Beste låter: «Under Dødens måne, under Djevelens sol», «I røyken fra brennende åkre», «Mitt hjerte er en navnløs grav»

Link til omtale
Strømmelink

#22: Devoid of Life – Embracing Emptiness

Plateselskap: Bringsli Productions
Undersjanger: Blackened death metal

En av årets absolutt tyngste plateopplevelser kom i form av Devoid of Lifes debutskive ‘Embracing Emptiness’. Bandets tilnærming til black/death er av de mest brutale den norske scenen har avlet frem noensinne, hvilket balanseres med en dyster melodikk og atmosfære som minner om den meditative destruksjonen til Ulcerates ‘Stare into Death and Be Still’. Bringsli Productions sin fabelaktige produksjonsjobb utstyrer bandet med kraften som trengs for å legge hele planeter i ruiner, og bandet responderer med å kverne ut noen av de mest monstrøse, dødsmetalliske formene som så dagens lys i 2022. ‘Embracing Emptiness’ er en skrekkinngytende kombinasjon av rå kraft og låtskriver-intelligens; en veritabel «apex predator» ved toppen av den metalliske rangstigen.

Beste låter: «Succumbed to Misanthrophy», «Deprivation of All», «The Grimness of Mortal Depravity»

[ikke omtalt]
Strømmelink

#21: Eternality – Deaþwyrd

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Melodisk black metal

Å høre på ‘Deaþwyrd’ er som å åpne et vindu mot det som er blitt Eternalitys mystiske og storslåtte univers. Dette er en svartmetallplate som leverer utrolig godt når det gjelder atmosfære og tematisk innretning, der tydelig inspirasjon fra band som Summoning og Wolves in the Throne Room håndteres på en måte som gjør at Eternality ender opp med å kunne vise til noe ganske egenartet. Enmannsprosjektets viktigste verktøy i så måte er utvilsomt de sterke, melankolske melodiene som gjennomgående har en skyhøy kvalitet, og som gir stemningene den siste finishen som gjør dem så dødseffektive som de er. Et av de aller beste utgivelsene fra den norske svartmetallundergrunnen i år.

Beste låter: «Towards Eternality», «Accursed Power of the Master I»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Siden vi ikke publiserte ukas favoritt i forrige uke har vi to favoritter denne gangen.

Darkthrone – Astral Fortress

Etter å ha lekt seg blant annet med crust punk-tendenser over flere utgivelser på det tidlige 2000-tall, har Darkthrone fra og med 2013s ‘The Underground Resistance’ i større grad beveget seg i krysningspunkter mellom sin klassiske svartmetall, tradisjonelle metall-uttrykk og endog litt doom metal. Sistnevnte tendens var nok aller tydeligst på fjorårets ‘Eternal Hails……’, der tidløs metallriffing ble svøpt inn i mørke, mystikk og en produksjon preget av bandets første inntreden i et tradisjonelt studio på flere år.

‘Astral Fortress’ tar stafettpinnen videre på naturlig vis i denne utviklingen, da særlig med tanke på det atmosfæriske elementet som blant annet ble introdusert gjennom synther. Forstå meg rett: Darkthrones hovedingrediens er fortsatt umiskjennelig metallriffing, enten av det mer traskende eller mer raske og thrashende slaget. Det er også låter på ‘Astral Fortress’ der man sånn sett også får servert Darkthrone på sitt mest basale, rendyrkede og «In the Shadow of the Horns»-aktige, nærmere bestemt på «Impeccable Caverns of Satan» og «Kevorkian Times».

Men som på fjorårets skive drister duoen seg også ut i mer stemningsfulle partier og strekk. Et eksempel kommer med en gang, der hovedtemaet i «Caravan of Broken Ghosts» gjør noe så sjeldent som å demonstrere et melankolsk Darkthrone før dette går i en velfungerende forening med både black og death metal-aktige partier. Denne låta peker seg ut som platas store høydepunkt sammen med ti-minutteren «The Sea Beneath the Seas of the Sea», som kanskje i enda større grad er en velbalansert demonstrasjon av alle verktøyene Darkthrone har til rådighet på ‘Astral Fortress’. Underlige, effektbelagte clean-gitarer åpner ballet før bandet ruller ut noen av platas sterkeste riff, og en smygende, guffen synth får stå i sentrum for en strålende oppbygning i låtas andre halvdel.

Og det er nok litt mer av dette jeg skulle ønsket meg på ‘Astral Fortress’. Det er ingen tvil om at Darkthrone treffer en nerve med hver gang de kjører ut et unektelig tøft og klassisk metallriff, men på ‘Astral Fortress’ er de på sitt aller beste når de balanserer dette med mer atmosfæriske påfunn i produksjonen. Det er riktignok flere høydepunkter i så måte på denne plata; de hylende synthene på «Stalagmite Necklace» er nok det mest nærliggende eksempelet. Men i stedet for å få ut sitt fulle potensiale virker Darkthrone litt nølende i møte med egen verktøykasse.

Litt nølende er også avslutningen på ‘Astral Fortress’. Etter den litt korte og uforløste, men like fullt interessante, interluden «Kolbotn, West of the Vast Forests», tyder mye på at avslutningssporet «Eon 2» («Eon (1)» er å finne på Darkthrones debutskive ‘The Soulside Journey’ fra 1991), skal stå for en virkelig sterk finale. Låta sparkes i gang på strålende vis og ledsager lytteren videre med noen utsøkte trad-melodier og -riff. Men så virker det nesten som om låta avslutter midt i seg selv når det plutselig er over etter fire og et halvt minutt.

Det blir som et bilde på at noe av det mest spennende som skjer på ‘Astral Fortress’ nok ender opp litt uforløst i det store og det hele. Jeg tror denne plata kunne blitt enda bedre dersom ambisjons- og dristighetsnivået ble skrudd opp noen hakk. At det sånn sett vitner om at Darkthrone demonstrerer et nytt og spennende potensiale på sin tjuende(!) fullengder, sier imidlertid sitt om verdien ‘Astral Fortress’ har som bidrag til den norske metallscenen i 2022. For dette er i all hovedsak en sterk plate fra et band som utvilsomt fortsatt er i utvikling.

Skrevet av Alexander Lange

Funeral Harvest – Redemptio

Funeral Harvest er et okkult svartmetallband bestående av et knippe musikere som er svært aktive i den trønderske metallscenen. Basert på hvor overbevisende prosjektets debutskive ‘Redemptio’ er, skulle man tro det var snakk om sjangerveteraner fra f.eks miljøet rundt selskapet Terratur Possessions som sto bak, men dette er altså ikke tilfellet. I stedet er det musikere fra band som Plog, Nathr, Keiser og Beyond Man som står bak dette bekmørke plateritualet, hvor kun Enstad fra sistnevnte kan sies å operere innenfor et tilsvarende uttrykk.

Derfor er det svært imponerende hvor naturlig denne formen for tradisjons-befestet svartmetall virker å komme til den sammensatte musikerbanden. Funeral Harvest harkommet et langt stykke på vei siden de gav ut den selvtitulerte EP-en deres i 2020, faktisk så langt at det er vanskelig å spore datidens mer atmosfæriske og sakteflytende uttrykk i dagens vare. På ‘Redemptio’ er nemlig Funeral Harvest et ganske annet beist; et brutalt svartmetallband som kombinerer hypnotisk repetisjon og nådeløs aggresjon på slående vis.

‘Redemptio’ har en størrelsesdimensjon som avgir en følelse av religiøs apokalypse; som en vegg av sort røyk som sluker hele horisonten. Denne følelsen fremmanes allerede på introduksjonssporet «Opus Cælestis», som setter stemningen via filmatiske droner og messende vokal. Singelen «Fire Sermon» åpenbarer dog Funeral Harvest sitt foretrukne angrepsmodus på ‘Redemptio’, en tilnærming preget av stormende blastbeats og svermende svartmetalliske gitarer. «Lord Nathas» utgjør en overbevisende seremoniell leder, og kauker over dommedagsvindende med en lidenskap vi finner igjen hos artister som «Luctus» fra Beyond Man og «Doedsadmiral» fra Nordjevel.

‘Redemptio’ er med sine tredve minutter en svært konsis affære. Likevel presterer bandet å skape både struktur og variasjon på plata; førstnevnte via de latinsk-titulerte mellomspillene, og sistnevnte via låter som andresingelen «Principum et Finis» og «The Crimson Night Tide». «Principum et Finis» baker black/death-sjangerens virvlende sot og røyk inn i bandets basale svartmetall-sound, og fronter en av «Lord Nathas» sine mest utøylede vokalprestasjoner på hele skiva. «The Crimson Night Tide» er for min egen del platas ubestridte høydepunkt, ettersom de instrumentale ideene endelig klarer å matche mesterligheten i bandets uttrykk.

Og det er kanskje på denne fronten at Funeral Harvest har mest å vinne dersom de velger å spinne videre på prosjektets svarte nøste. ‘Redemptio’ står nemlig ikke ut blant årets norske metallproduksjon i kraft av minneverdige instrumental-motiver, men på grunn av sin tøylesløse aggresjon og røyktunge, katastrofale atmosfære. Til å være en debut er ‘Redemptio’ dog et aldri så lite mørkt mirakel; en besk og primitiv svartmetallskive innhyllet i okkult symbolikk og rituell glød.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Darkthrone – «Caravan of Broken Ghosts»

Melankolsk gitarspill svøpt i mystikk inviterer oss inn i «Caravan of Broken Ghosts», Darkthrones første og eneste singel fra den kommende skiva ‘Astral Fortress’. Denne aldri så lille sjeldenheten i bandets diskografi faser snarlig over i en fullbands-versjon; stødig og langsomt traskende som tittelens skremmende tog av gjenferd. Atmosfæren er overjordisk og hjemsøkt, hvilket forsterkes av den lavoppløste og dumpe trommemiksen samt de brutte mollakkordene hvis kjølige klang synes å vitne om de dødes tilstedeværelse.

Dette åpningsstrekket er stemningsfullt på en måte som Darkthrones riffsentriske musikk sjelden tillater seg å være. Frosttåke og gjenferd må dog fort vike for broens dragkamp mellom gnistrende fartsmetall-riff og hedenske svartmetall-tendenser. «Nocturno Culto» hveser ut en kryptisk fortelling preget av udefinert okkultisme med en kosmologisk dimensjon, hvilket spiller inn i det allerede distinkte scenarioet som musikken maner frem via sin eksentriske tidløshet.

Til slutt blir den tålmodige lytter kastet et ben som trolig vil få de mest old school-fikserte av oss en aldri så liten aneurisme. En langstrakt folkemelodi åpner en flerre i musikkens til nå oppbyggende intensitet, før den gis en dødsmetallisk malingsjobb som er vanskelig å spore i Darkthrones diskografi utenom ‘Soulside Journey’ og ‘Goatlord’. Dette oppbruddet fungerer virkelig effektivt i samspill med låtas ellers lineære utviklingskurve, og resultatet er en singel som i mine øyne er en av Darkthrones klart beste i senere tid. Det er alltid spennende å se hvilke stilarter fra fortiden Darkthrone velger å aksentuere på sine utgivelser, og «Caravan of Broken Ghosts» peker mot nok en innholdsrik uttrykksmessig mosaikk å saumfare på ‘Astral Fortress’ – som slippes nå på fredag.

Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Moor – «The Black Foe»

I min omtale av Moors split med det kolombianske svartmetallbandet Perventor uttrykket jeg tvil over enmanns-prosjektets kommende plate-debut på bakgrunn av underutviklede låtstrukturer, sprikende uttrykk og kollisjoner mellom de ulike instrumentstemmene. Det kan dog hende at bekymringene mine er overdrevne, ettersom singlene fra skiva – «Lepers among Us» og nå «The Black Foe» – generelt sett har hatt sterkere strukturer og bedre sammenhengende instrumentaler enn Moors øvrige materiale. Dette synes å vitne om at enmannsmusikeren er klar over forventningene det er vanlig å stille til en debut-plate; nemlig at støttehjulene kastes til fordel for et definert uttrykk som står på egne ben.

Uttrykksmessig kan man fortsatt påstå at Moor er litt sprikende. Åpningens melodiske svartmetall-motiv bades i et 90-tallslys – som følge av spede spøkelsessynther-, før broen vandrer inn i et mer folkemetallisk lende preget av valsende riff og spartansk trommespill. Denne seksjonen er en aldri så liten skamplett på låtas ellers ganske sterke resymé, ettersom det malplasserte trommebeatet suger all intensitet og atmosfære ut av musikken. Dette er synd, ettersom den melodiske aggresjonen som preger låtas øvrige seksjoner fungerer langt bedre enn det meste Moor har klart å koke sammen til nå. Til slutt sitter vi igjen med en låt som føles langt på vei mer plateklar enn prosjektets tidligere låtslipp, selv om det foreløpig ikke er mye som tilsier at ‘Viper Kingdom’ kommer til å stå som noe definerende landemerke i Moors diskografi.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Gorr – «Raude Minner i Snøen»

«Raude Minner i Snøen» er det nyeste påfunnet til tomannsprosjektet Gorr, bestående av Gjøran «Skuggimaðr» Sæther og amerikanske Evan «Hateful Wind» Barton. Låta inngår i et nokså aktivt virke fra prosjektet som har pågått siden begynnelsen av 2020, men beskrives også som et aldri så lite livstegn da vi nå må tilbake til tampen av fjoråret for å finne siste utgivelse: Plata ‘Tolv I Talet’.

Sett i forhold til denne plata representerer «Raude Minner i Snøen» en kontinuitet, da i form av at bandet her går litt bort fra sitt tidlige svartmetallpreg til fordel for et større innpass av death metal- og doom metal-elementer. Låta starter ordentlig treigt og utarter seg videre som en pendelbevegelse mellom seige doom-deler og raskere og mer aggressive partier. Flere av temaene holder definitivt vann, og duoen lykkes ofte med å skape en potent intensitet i musikken. Likevel må jeg si at jeg synes låta strukturelt sett etter hvert fremstår litt retningsløs over sine syv minutter, og jeg lar meg heller ikke overbevise helt om at skrikevokalen er spesielt passende over doom-delene.

Skrevet av Alexander Lange

Ritual Death – «Lunae»

Trønderske Ritual Death er tilbake med sin mørke, Aosoth-aktige blanding av death metal og black metal på en ny, selvtitulert fullengder i desember, og bandet har nå sluppet låta «Lunae» for å gi en smak på hva vi har i vente.

Låta er en ganske kort og intuitiv sak som bare passerer treminuttersmerket, men inneholder like fullt en gjennomført og stort sett interessant komposisjon. «Lunae» starter nok noe svakt med en litt masete og underlig gitarmelodi og ganske anonym death metal-riffing, som riktignok veies opp av en sterk vokalprestasjon, men kommer seg raskt. Så snart noen synther legger seg over de mørke gitarene og riffinga suppleres med noen kalde, åpnere gitarakkorder blir låta straks en mer atmosfærisk og appellerede affære. Når det er sagt, håper jeg Ritual Death går enda lenger i denne retningen på fullengderen, da potensialet i bandets mørke uttrykk fremstår ganske stort – og ufullendt.

Skrevet av Alexander Lange

Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#35-#21)

Klikk her for plass #50-#36.

#35: ILLT – Urhat

Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Black/thrash

Illts ‘Urhat’ er en skive som nesten sprekker av kreativt overskudd. Mannen bak prosjektet, Roy Westad, har selv uttalt at han har en «temmelig schizofren musikksmak», og at han anser sjangre for å være veiledende heller en retningsførende. Denne sjanger-agnostiske tilnærmingen er en av ‘Urhat’s definerende karakteristikker, og det er svært vanskelig å avgjøre om det er dødsmetallen, svartmetallen eller thrashen som kan sies å være grunnsteinen i uttrykket som følge. Låtas seks låter raser av gårde med en retningsfølelse og fremdrift som er helt ekstrem; et tunnelsyn som leder til en helt spesiell form for manisk ekstremmetall. I tillegg til denne hektiske energien senker Westad ofte tempoet for å levere en melankolsk og prektig melodi som slekter tungt på den norske svartmetallens majestetiske hjørner, hvilket bidrar til å balansere en skive som stadig truer med å gå fullstendig av hengslene. Lydproduksjonen og instrumentalsporene er presise og gjennomførte nok til å gi plata et kommersielt skjær, hvilket gjør Indie Recordings til en naturlig label-partner. ‘Urhat’ er en av årets mest umiddelbare og unektelige gleder innenfor norsk metall.

Beste låter: «Sons of the Northern Lights», «Scythian King», «Blood of the Unbeliever»

Link til omtale
Strømmelink

#34: Urdôl Ur – Seven Portals To The Arcane Realms

Plateselskap: Unborn Productions
Sjanger: Atmosfærisk black metal

Tittelen på Urdôl Urs debutplate fra i år er på sett og vis veldig treffende. Det denne duoen får til på ‘Seven Portals To The Arcane Realms’ er virkelig å fange lytteren i det Tolkien-inspirerte fantasy-universet som skildres så effektivt gjennom både lyd, albumcover og tekst. Så er det også snakk om et musikalsk sett svært solid håndverk. Tre svære, mektige låter komplementeres av smakfulle, stemningsfulle interludes, og over hele utgivelsen finner man en sterk atmosfære, velfungerende melodier og en produksjon som kler mystikken som ligger over utgivelsen. Om du er ute etter årets norske svar på Summoning og Caladon Brood, eller kanskje til og med på Wolves in the Throne Room, trenger du ikke se lenger.

Beste låt: «Visions Of Ancient Battles On The Plains Of Baergloire»

Link til omtale
Strømmelink

#33: Grotesque Hysterectomy – Dødsavantgard

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Dødsgrind

Fra den thrashende og sylskarpe åpningen på «Cranium Fear» til den gnissende og hvesende kimæren «Dødsavantgard»; Grotesque Hysterectomys tredjeskive er på konstant utkikk etter måter å tviste og vri ekstremmetallens rammer på. Bandet kan på sett og vis anses å være Beaten to Deaths nådeløse og psykopatiske bror, ettersom de angriper oppgaven med å utradere undergrunnenes trygge sjanger-søyler fra et liknende, grind-preget utgangspunkt. Den store forskjellen er at der Beaten to Death tar i bruk emoens tårevåte affekt for å hause opp elitistiske portvakter, har Grotesque Hysterectomy på sin side valgt skingrende dissonanser og hypnotiserende Virus-ismer som sin opprørsform. Dette betyr at ‘Dødsavantgard’ er en skive som virkelig lar lytteren gjennomgå over sine 33 minutter, men på et såpass variert og spenstig vis at man kommer til å be om å få mer juling når det hele er overstått. Jeg har personlig utsatt meg selv for ‘Dødsavantgard’s auditive pryl ofte nok til at «masokist»-termen har blitt luftet av mine nære og kjære, og jeg kommer neppe til å stoppe med det første.

Beste låter: «Half Life», «Sexual Patina», «Dødsavantgard»

Link til omtale
Strømmelink

#32: Lord Mortvm – Diabolical Omens of Hell

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Black/doom

Lord Mortvm forener svartmetall og doom-metall på strålende vis på ‘Diabolical Omens of Hell’. I et stilistisk perspektiv er denne plata et sant høydepunkt for norsk metall i år, der uhyre fuzzy gitarer, blytungt driv og en fryktinngytende, undertrykt skrikevokal aldri slutter å fascinere. Kombiner dette med det stilrene albumcoveret og den LaVeyske satanismen som slippes fullstendig løs og gjennomsyrer utgivelsen, blant annet gjennom en rekke båndopptak, så er det snakk om en plate som føles mer gjennomført og forfriskende enn mye annet som er lansert i år – all den tid mye av lyduttrykket sender assossiasjoner til en svunnen tid og Lord Mortvms verktøykasse kanskje kun inneholder det mest nødvendige. ‘Diabolical Omens of Hell’ er en forholdsvis enkel, men like fullt dødseffektiv og tilfredsstillende pakke.

Beste låter: «Altar Obscene», «Devil Doll»

Link til omtale
Strømmelink

#31: Dold Vorde Ens Navn – Mørkere

Plateselskap: Lupus Lounge
Sjanger: Svartmetall

‘Mørkere’ var en skive som brukte lang tid på å innynde seg hos Metallurgi-redaksjonen, ettersom den eksentriske og ravgale vokalen til «Vicotnik» krevde en del tilvenning før den åpenbarte sin særegne sjarm. Da den dog først kom seilende inn på lista vår, ja da kom den susende med en kraft og fart som gjør den fortjent til Metallurgis uoffisielle klatretrøye for året. Det hjelper selvfølgelig når musikken er så innbydende og uanstrengt affekterende som den er på ‘Mørkere’, fylt med melankolske svartmetall-melodier og rike stryke-arrangementer. Det hender jo fra tid til annen at elementer som til å begynne med ble nedlesset i hatefulle blikk og anklagende pekefingre ender opp med å bli en skives høyest verdsatte karakteristikk, og sannelig har ikke vokalen til «Vicotnik» blitt nettopp dette. Hans jamrende, brølende, forføreriske, avskyelige og uforglemmelige vokalprestasjon ender nemlig med å bli en integral bit av det nydelige puslespillet Dold Vorde Ens Navn har gitt oss på ‘Mørkere’, som er skiva som har vokst klart mest på meg av alle jeg har hørt i løpet av de siste tolv månedene.

Beste låter: «Jeg Vil Ha Det Mørkere», «Ensomhetens Rytter», «Er Det Måneskinn»

Link til omtale
Strømmelink

#30: Superlynx – Electric Temple

Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Stoner/doom

Superlynx har ikke ligget på latsiden i år, noe som kanskje gjøres tydelig av at EP’en deres ‘Solstice’ fullt fortjent klarte å snike seg inn på EP-lista vi postet for et par dager siden. Men det er ‘Electric Temple’ som er bandets store bank i bordet i år. Det er i all hovedsak en helt vidunderlig plate, der denne trioen kanskje imponerer aller mest gjennom det dynamiske og profesjonelle samspillet – tidvis har komposisjonene et dødskult jam-preg over seg. Sammen med de fangende, orientalske melodiene, de mange deilige riffene og den svært behagelige produksjonen ligger dette til grunn for et beundringsverdig og åpenbart fingerspitzgefühl i bandets tilnærming til stoner/doom-sjangeren. Og på toppen av det hele ligger altså Pia Isaksens strålende røst som løfter det hele enda et hakk. Sannsynligvis årets mest meditative og behagelige norske metal-utgivelse.

Beste låter: »Rising Flame», »Electric Temple»

Link til omtale
Strømmelink

#29: Doedsvangr – Serpents Ov Old

Plateselskap: Debemur Morti Productions
Sjanger: Svartmetall

Når man trykker play på Doedsvangrs ‘Serpents ov Old’ er det som at all røyk og os som helvete har produsert under årtusener med standhaftig plaging av verdslig avskum kommer veltende ut av høyttalerne. Låtene på ‘Serpents ov Old’ er bygget på trommesporene til den flittige norske undergrunnsmusikeren «Anti-Christian» (Beaten to Death, eks-Tsjuder), men de defineres av den sorte veggen av støvpartikler som piskes opp av produksjonen og gitarsporene til «Shatraug» (Sargeist, Horna) og «BST» (The Order of Apollyon).Doedsvangrs andreskive er en gjennomgående profesjonell affære, men det betyr ikke at den er i overkant strigla eller tappet for råskap og intensitet. Låter som tittelsporet og «Black Dragon Phoenix» er to av årets kraftigste helvetes-vinder – sydende svarte elver av pest-bærende svartmetall dirigert av «Doedsadmiral»s tordnende røst. Disse destruktive strekkene balanseres ut av en tendens til å bryte ut i drivende og fengende black’n’roll – selv om også disse strekkene er fremført med fullstendig forakt i blikket. Doedsvangrs ‘Serpents ov Old’ oser ondskap og blasfemi av en grad få andre kan skilte med i 2021.

Beste låter: «Serpents ov Old», «Black Dragon Phoenix», «Carrier of Heads»

Link til omtale
Strømmelink

#28: Suncraft – Flat Earth Rider

Suncraft - Flat Earth Rider [LTD LP] (Turqoise vinyl) - All Good Clean Records As

Plateselskap: All Good Clean Records
Sjanger: Stoner rock/metal

‘Flat Earth Rider’ er et litt spesielt tilfelle på denne lista, da den faktisk aldri før har vært omtalt her på Metallurgi. Det skyldes den enkle grunnen at vi fanget opp denne først lenge etter den var aktuell å anmelde. Det betyr imidlertid naturligvis ikke at vi kan tillate oss å unngå å trekke frem en av årets kuleste norske stoner-utgivelser når listesesongen omsider er her. Suncraft koker nemlig opp usedvanlig deilig, feit og tung stoner-rock og -metall på ‘Flat Earth Rider’, der bunnsolide riff, strålende refrenger og små drypp av spenstige overraskelser står i kø. «Space Buddha» og «Commie Cannibals» er noen årshøydepunkter av noen låter, og bandet skal også ha for å runde av på ambisiøst, men velfungerende vis med 10-minutteren «Bridges to Nowhere». Her er mye både for de som ønsker seg et litt mer laid-back alternativ til Bokassas ‘Molotov Rocktail’ fra i år, for de som ønsker mer av rocke-grepene Kvelertak gjorde på ‘Nattesferd’ for noen år siden, eller rett og slett de som synes det er fett å høre et fett, ungt norsk band sende assossiasjoner til storheter som Corrosion of Conformity. Men ta en lytt uansett.

Beste låter: «Space Buddha», «Commie Cannibals»

Strømmelink

#27: Darkthrone – Eternal Hails……

Plateselskap: Peaceville Records
Sjanger: Svart/tradmetall

Darkthrones ‘Eternal Hails……’ har gått gjennom en prosess som minner mye om den Dold Vorde Ens Navns ‘Mørkere’ måtte gjennom. Riffene til Nocturno Culto og Fenriz virket i overkant simple, og den disige produksjonen hjalp ikke akkurat med å etablere noen voldsom umiddelbar gjennomslagskraft. I etterkant av slippet har dog skivas meget spesifikke fokus på tidlige metalliske uttrykk brent seg fast i minnet, og nå står den som en tidløs og eventyrisk bauta i sentrum av et hendelsesrikt norsk metall-år. Darkthrones oversikt over klassiske uttrykk er helt uovertruffen selv fra et internasjonalt perspektiv, og på ‘Eternal Hails……’ plastrer de sammen lyder som individuelt sett er meget velkjente til fem fremmedartede og usammenliknbare oldtidskonstruksjoner. Skiva har en transporterende effekt som gjør den svært vanskelig å legge fra seg når man først har satt seg ned med den, en effekt som unektelig har det fantastiske albumcoveret å takke – i alle fall delvis. Darkthrone har lenge vært en av de mest konsistent givende gruppene å følge med på i det norske metall-landskapet, og dette har på ingen måte endret seg på ‘Eternal Hails……’.

Beste låter: «Wake of the Awakened», «Voyage to a Northpole Adrift»

Link til omtale
Strømmelink

#26: Messier 16 – iota

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Progressiv ekstremmetall

Når det gjelder ren låtskriving, kommer Messier 16 usedvanlig sterkt ut med sin debutplate ‘iota’ fra i år. Dette er bunnsolid, moderne progressiv ekstremmetall man nesten skulle tro at kom fra Notodden, der grunnformlene fra Ihsahns ‘The Adversary’ og Leprous-vokalist Einar Solberg er noe av det som se ut til å ha hatt en innflytelse på musikken. Men inspirasjonskildene holdes også på en armlengdes avstand, og Messier 16 koker langt på vei opp noe som fremstår egenartet, der klar, crispy skrikevokal, stødig lek med dissonans og lekre grooves er noe av det som får bre seg utover de ugjestmilde lydbildene. Låta «Omicron» – og mere til – er med andre ord utmerket terapi mot maktesløsheten de fleste føler på i møte med dagens nedslående corona-tilstander.

Beste låter: «Omicron», «iota», «Rho»

Link til omtale
Strømmelink

#25: Blutumhang – The Fires of Domination

Plateselskap: Nithstang Productions
Sjanger: Lo-fi svartmetall

Det er veldig sjeldent man som anmelder har skjellig grunnlag til å forvente sånn altfor mye av et anonymt Bandcamp-prosjekt, men denne holdningen har i 2021 måttet se seg utfordret av svartmetall-plateselskapet Nithstang Productions. Selskapet har vist seg å være utrolig flinke på å identifisere Bandcamp-artister som har noe mer å gi oss enn udifferensierte vegger av statisk støy og kvalte skrik, og ingen hadde mer på hjertet i 2021 i den forstand enn Blutumhang. ‘The Fires of Domination’ er en stormende og rasende skogbrann i lydform, en utrettelig skuddsalve av ulmende svartmetallgitarer og hjemsøkende skrik. De støy-druknede, folkemusikalske samplingene som fungerer som introduksjoner og mellomspill er utrolig effektive på å mane frem atmosfære, en atmosfære preget av tragedie, tapserfaringer og uanskuelige, destruktive krefter. ‘The Fires of Domination’ er en diamant fra undergrunnens dypeste avgrunn, en underdog-utgivelse som klarer å utkonkurrere noen av årets aller største aktører innenfor svartmetall-sjangeren.

Beste låter: «Dignities Denied», «Disgust & Dominance»

Link til omtale
Strømmelink

#24: Vanvidd – Under Ei Morken Rot

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Folk/black metal

Jeg får bare innrømme det med en gang: Låta «Fenalår» har jeg hørt på i såpass store mengder i år at den vel snart kvalifiserer seg til en guilty pleasure. Denne låta demonstrerer på utsøkt vis noe av det Vanvidd får til så utrolig bra på ‘Under Ei Morken Rot’, nemlig sansen de har for helt umåtelig fengende folkmetallmelodier, og høydepunktene er (heldigvis) også mange utenfor denne treminutteren. Refrenget på «Blodsjord» er blant annet helt utrolig, grooven som plutselig velter over «Nekroalkymi» er en sann fryd, og når Trollfest entrer scenen på «Storm» blir alt bare veldig moro. Så er det også snakk om en svært fargerik og treffende produksjon til usignert plate å være, og en rekke sterke, mangfoldige komposisjoner er også å finne i låtlista – dansbart og progressivt på en gang!

Beste låter: «Blodsjord», «Nekroalkymi», «Fenalår»

Link til omtale
Strømmelink

#23: Nattverd – Vandring

Plateselskap: Osmose Productions
Sjanger: Melodisk svartmetall

‘Vandring’ er en skive som kamuflerer sine enestående styrker bak en fasade som kan forveksles med mye annet som flyter rundt i den samtidige, melodiske svartmetallscenen. Om man klarer å lure seg rundt denne fasaden, blir man derimot møtt med en styggvakker, rå svartmetall-opplevelse som få andre utgivelser kan ta overtaket på i 2021. Nattverd har i likhet med Whoredom Rife tatt sjangerens fundamentale fonemer og satt de sammen til et språk som er distinkt deres, til tross for at det aldri er noen tvil om at musikken er ubønnhørlig knyttet til 90-tallets formative periode. ‘Vandring’ har noen slående vakre øyeblikk, noen sorgtunge og vonde øyeblikk, og en indre sammenheng som presenterer disse ekstremene ytterpunktene på en forteller-aktig, naturlig måte. Det finnes ikke noe bedre musikk å spille på hodetelefonene under en nattlig ekskursjon til utmarken enn Nattverds ‘Vandring’, en skive som har flakket rundt i sidesynet som et standhaftig gjenferd gjennom mesteparten av 2021.

Beste låter: «Det Bloer paa Alt Som Spirer», «Naar Taaken Fortaerer Alt», «Med Rive og Lime»

Link til omtale
Strømmelink

#22: Addiktio – Anthem for the Year 2020

Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Instrumental progressiv rock/metall

Med bare tre mann i bandbesetningen har Addiktio helt sikkert skvist ut et av årets feteste norske instrumentalplater. ‘Anthem for the Year 2020’ byr på noen vanvittig groovy, progga og høylytte riff der gitaren og bassen smelter sammen til en eneste stor kaosenhet mens trommene dundrer for livet i bakgrunnen, og det uten at Addiktio glemmer å utbalansere dette med noen strålende og roligere partier, små drypp av støyete effekter og ikke minst noen mesterlige oppbygninger. ‘Anthem for the Year 2020’ er en plate som føles like tilgjengelig som den er profesjonelt utført, og er en 40 minutters reise som aldri blir kjedelig der et nytt høydepunkt gjerne finnes rett rundt neste sving.

Beste låter: «Anthem for the Year 2020», «Dreadmill», «North»

Link til omtale
Strømmelink

#21: Rongeur – Glacier Tongue

Plateselskap: Fysisk Format
Sjanger: Sludge/post-metall

Misnøye og oppgitthet pulserer som sykt blod gjennom årene til Rongeur på andreskiva ‘Glacier Tongue’. Denne misnøyen blir uttrykt gjennom en sludge-variant som bærer et kraftig preg av post-hardcoren og støyrockens sviende samfunnskritikk, et uttrykksmessig isbad som reflekterer ubehagelige sannheter rett opp i fleisen på deg på nådeløst vis. Den nyeste skiva til Rongeur kan også oppleves som utrolig rensende, ettersom de kaster seg inn i musikkens turbulente strømmer med en overbevisning og en lidenskap som ikke kan annet enn å berøre og bevege lytteren gjennom høyttaleren. Bandets ekspressive kvaliteter når et ruvende toppunkt på avslutningssporet «Underachiever», der knusende sludgerytmer fungerer som forvarsel til et gradvis opptrappende svell av postmetalliske proporsjoner. Låta er en av årets aller beste, og setter et verdig punktum på den emosjonelle tour-de-forcen av en plate som er Rongeurs ‘Glacier Tongue’.

Beste låter: «Winning Days», «Years of Withering», «Underachiever»

Link til omtale
Strømmelink

Klikk her for plass #20-#11.

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Mortemia – «Devastation Bound»

Når vi nå har ankommet midtveispunktet i Morten Velands utrulling av Mortemias andreplate har prosjektets natur virkelig begynt å komme i fokus. At ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ utarter seg mer som en samling singler enn en klassisk plateopplevelse vil neppe oppfattes som noe negativt blant musikerens mange fans, ettersom det er innenfor låtformatet Veland har utmerket seg mest over årenes løp. På platas femte singel har han med seg Melissa Bonny (Ad Infinitum), nok en stjerne i boka som rommer listen over mannens høyst vel-selekterte gjestevokalister.

«Devastation Bound» er like eventyr-aktig og minst like pop-metallisk som noe annet nummer fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ vi har hørt så langt. Tunge gitarer og glitrende orkestrering utgjør et effektivt underlag for Veland og Bonnys vekslende vokalbidrag, hvor spesielt sistnevnte gjør en utmerket jobb på det fengende refrenget. Det skal sies at jeg ikke lot meg overbevise like enkelt av denne låta som av prosjektets tidligere låter – kanskje på grunn av det litt uelegante breakdownet som åpner låtas midt-seksjon, kanskje på grunn av at den pop-metalliske vinklingen ikke oppleves som like uanstrengt som vanlig. Jeg lot meg likevel overbevise til slutt, og «Devastation Bound» er dermed nok en symfonisk metall-perle levert av Veland og hans armé av gjestevokalister – om kanskje ikke den mest blank-polerte av prosjektets fem perler til nå.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dold Vorde Ens Navn – «Syke hjerter«

Etter det jeg synes var en litt skuffende første singel, begynner ting virkelig å love godt for Dold Vorde Ens Navn (DVEN) kommende plate ‘Mørkere’ som kommer om en måned. Singel nummer to, «Er det måneskinn», viste noen interessante symfoniske elementer, og den nye låta «Syke hjerter» klarer også å imponere.

Utgangspunktet for låta er friskt, rått og enkelt, der en ukomplisert og taktfast trommerytme legger grunnen for det trege, klare og nærmest doom metal-aktige hovedriffet. Med vokalen over, som er forbausende tydelig til svartmetall å være og nesten er litt vel høy og klar, kan låtas innledende seksjoner minne mye om øyeblikk både på Satyricons ‘Deep Calleth Upon Deep’ og Ulvehyrdes ‘Englemakersken’. Det har samtidig en viss egenart, og denne egenarten styrkes nok også av det Ulver– og Opeth-aktige midtpartiet der vakre akustiske gitarer og sørgmodig clean-vokal får hjelp av symfoniske innskudd til å nå et virkelig flott klimaks. Når hovedtemaet deretter vender tilbake og synker ned i en akustisk versjon av seg selv, er det dermed snakk om en solid låt fra DVEN som får meg til å glede meg til den fulle albumopplevelsen – all den tid dette ikke er direkte overveldende saker.

Skrevet av Alexander Lange

Kite – «Currents»

Andre singel fra den kommende skiva til sludge-bandet Kite står og spinner hjula i den samme emosjonelle søla som sin forgjenger. Dundrende sludge-riff og spenningsfylte pusterom skaper vekslende dynamikk i kjent post-stil, og de hardcore-lenende skrikene til Ronny Flissundet krysser av det siste kriteriet som må til for gi gruppen status som sludge-utøvere av rang. Låtas fem minutter bygger seg opp til et desperat klimaks, et rensende instrumental- og vokalutbrudd som ebber ut i et skingrende og ensomt postludium.

Sludgens nødvendige tyngde og tragiske atmosfære er nok en gang på plass på «Currents», men produksjonen mangler fortsatt en viss dybde og presisjon for å virkelig konkurrere med sjangerens tungvektere i 2021. Det er likevel snakk om kompetent og effektiv sludge, hvilket naturligvis må forventes når man har med medlemmer av band som Sâver og Tombstones og gjøre – to band som på hvert sitt hvis har mestret musikkens lave frekvenser. «Currents» er en nedstemt og vektig affære, som et rustent og forlatt tankskip som ligger og dupper i svart hav.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Avertia – «Triumphant Gleam»

Det melodiske svartmetallbandet Avertia har tydeligvis vansker med å legge fra seg instrumentene og ta seg en velfortjent pause – selv etter å ha levert en av årets sterkeste norske svartmetallutgivelser i ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’. I bandets Spotify-bio står det nemlig at Vestlands-bandet er i full sving med sin neste skive, et prospekt som for min egen del får blodet til å bruse av forventning. Om Avertia ikke makter å ta seg en fullstendig ferie fra bandvirksomheten, så klarer de i alle fall å senke skuldrene og ha det litt moro, hvilket har resultert i et cover av Darkthrones «Triumphant Gleam» fra ‘Panzerfaust’.

«Triumphant Gleam» er en langt mer aggressiv og direkte låt enn noe av materialet som ga ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ sin lengselsfulle melodikk, og dermed er det også en effektiv ganerenser. Primitive og muskulære riff deler plass med byksende og punk-påvirkede fartsmetall-riff, og resultatet er en effektiv adrenalin-injeksjon, om kanskje ikke så fryktelig spektakulært. Produksjonen er temmelig tørr og moderne, og klarer dermed ikke å beholde den maniske råskapen som går som en djevel gjennom originalen. Avertias versjon av «Triumphant Gleam» utgjør en underholdende digresjon, men nærmer seg på ingen måte den glitrende tinden av melodisk svartmetall de trollbandt oss med tidligere i år.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Navian – «Apricity»

Navian er et instrumentalband med beina plantet i den moderne progmetallen, og har nå sluppet tredjesingelen «Apricity» fra deres kommende debutalbum ‘Cosmos’. Her får vi fra begynnelsen servert en salig blanding av kreative gitarleads, elektroniske elementer og bakenforliggende synther som sender assossiasjoner til djent-band som Periphery, men der innslagene av spretne, mørke gitartoner minner vel så mye om spenstighetene til Polyphia. Bandet drar lytteren gjennom flere lag og seksjoner på de fem minuttene låta varer, og krydrer det også med noen melankolske og roligere gitarpartier som kan minne om et eller annet John Petrucci-påfunn. Med det evner Navian å sprøyte inn mange kule og egentlig også ganske lett fordøyelige prog-elementer i en nokså tettpakket låt, selv om jeg definitivt savner mer originalitet og egenart og «Luna» nok fortsatt troner som bandets beste singel i denne omgang. Det er musikerprestasjonene som står igjen som det aller mest imponerende – for ikke å snakke om den flotte, avsluttende oppbygningen i låta.

Skrevet av Alexander Lange

Lysjakt – «Sonic the Hedgehog 3: Boss Act 2»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Til slutt har vi nok et kuriosa levert av en av årets sterkest album-debutanter, nemlig Lysjakt sitt metallcover av «Sonic the Hedgehog 3: Boss Act 2». Coveret er som de fleste spillmusikk-covere i metallisk stil både bombastisk, corny og gledesspredende som fy, så ta deg en lytt dersom du trenger en skikkelig energi-boost underveis i en ellers traust arbeidsdag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Darkthrone – Eternal Hails……

Eternal hails | Darkthrone CD | EMP — Ute nå via Peaceville Records Ltd

‘Eternal Hails……’ er et album som glir enkelt inn i det som har vært Darkthrones bidrag til både norsk og internasjonal metallscene de siste årene, og det som kanskje også har vært et hovedtrekk gjennom hele bandets nå nitten plater lange diskografi. Bandet er helt klart mest kjent for sitt pionérarbeid innenfor norsk svartmetall på 1990-tallet, særlig gjennom den fryktinngytende trilogien bestående av ‘A Blaze in the Northern Sky’, ‘Under a Funeral Moon’ og ‘Transilvanian Hunger’. Men etter at bandet på 2000-tallet blant annet lekte med litt uforutsette crust punk-tendenser, har man de siste årene sett at det mer åpenlyst, kanskje med unntak av den nokså rendyrkede svartmetallplata ‘Arctic Thunder’ fra 2017, utforsker ulike sider ved det som nok har vært en slags underliggende drivkraft hele veien for bandet – nemlig mye av den mer tradisjonelle metallen fra 70- og 80-tallet.

På ‘Eternal Hails……’ viser Darkthrone hvordan de med dette klarer å holde seg relevant – og vel så det. For i stedet for at en slik konservativ tilnærming til låtskriving og produksjon her blir gjentagende og litt bakstreversk, evner duoen å demonstrere hvordan tungmetallens bestanddeler fortsatt kan levere mørk og dyster musikk, og at det naturligvis finnes fordeler ved å unngå mer moderne produksjonstriks og sjangerblandinger.

‘Eternal Hails……’ gjentar ikke fullt og helt tendensene på ‘The Underground Resistance’ og ‘Old Star’. Denne plata bygger imidlertid videre på sistnevnte, og inneholder i større grad et tydelig element av doom-metall som balanseres opp mot litt færre raskere og mer speed- og thrash-pregede temaer. Den mørke stemninga på plata kommuniseres i det hele tatt på utmerket vis gjennom albumcoveret, og det åpner også ordentlig dystert gjennom de mørke, effektbelagte clean-gitarene i introduksjonen til åpningslåta «His Masters Voice». Hovedingrediensen er imidlertid tøffe og relativt enkle gitarriff og Nocturno Cultos velkjente, grovkornede og lavmælte vokal som høres ut som at kommer opp fra en dyp, mørk avgrunn. Gitarlyden er rund og mørk, en moog-synth dukker opp her og der og trommene leverer et usedvanlig flott trykk i bass- og skarptromme; produksjonen høster nok godt av at ‘Eternal Hails……’ visstnok er den første plata Darkthrone har spilt inn i et klassisk studio på en stund.

Åpningsstrekket, som består av «His Masters Voice» og den ni minutter lange «Hate Cloak», er sterkt, selv om jeg nok synes førstnevnte har en litt vel udefinert låtstruktur og sistnevnte med lengden sin nok viser den tørre baksiden av den ganske usminkede produksjonen. Upåklagelige, klassiske riff kommer imidlertid som perler på en snor, og det fortsetter godt med «Wake of the Awakened», der litt åpnere og videre akkordspill bidrar til å bygge opp under det jeg synes er et av albumets beste låter.

Litt mer lekent akkordspill styrker også den påfølgende og ti minutter lange «Voyage to the Northpole Adrift», der jeg synes Darkthrone utnytter lengden godt ved å tyne noen av albumets desidert mest storslåtte og melankolske temaer. «The Lost City of Uppakra» avslutter deretter plata godt, om enn med noen av de samme strukturelle problemene som åpningslåta; den smått eksperimentelle, synth-drevne og fantastiske(!) outroen føles rett og slett litt løsrevet fra låtas første, riffbaserte og vel så imponerende halvdel – og egentlig også plata i seg selv.

Og denne outroen illustrerer kanskje det negative og litt underlige ved denne plata, nemlig at jeg virkelig føler at Darkthrone kunne eksperimentert enda litt mer ut fra sine velfungerende grunnformler. Dette er altså særlig med blikk på synthen, som gjør seg veldig godt de få gangene den dukker opp, men som jo egentlig er en sjeldenhet. Samtidig er dette bare småplukk og kun en etterlysning av noe mer av noe veteranduoen gjør så bra. I alt er nemlig ‘Eternal Hails……’ et sterkt, dystert og egentlig også nokså unikt kapittel i Darkthrones nå ganske lange historie.

Skrevet av Alexander Lange