Stikkordsarkiver: progressiv black/thrash

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Zustand Null – Beyond the Limit of Sanity

Ute nå via Dusktone

Svartmetallbandet Zustand Null har vært en spennende størrelse i Oslos underskog av ekstremmetallband en stund, og debuterte på sterkt vis med EP’en ‘At the Limit of Sanity’ i 2017. Seks år senere har bandet omsider kommet med sin første fullengder, da med det sagnomsuste italienske plateselskapet Dusktone i ryggen og et par spennende singler å vise til.

Ganske så like titler og en ganske åpenbar psykologisk tematisk innretning er ikke de eneste tingene denne debutskiva og 2017-EP’en har til felles. Oppmerksomme sjeler vil nemlig også kunne notere seg at tre låter ligger begge steder, riktignok med en betydelig forskjell i produksjonskvalitet. Låtene, som altså er «Existence Nihil», «Walls of Life» og «At the Limit of Sanity», låter – kanskje ikke så overraskende – ryddigere og klarere på plata.

Med tanke på at svartmetall ofte kommer godt ut av bråkete og tåkete lydbilder, finnes det helt klart argumenter for påstanden om at Zustand Null sånn sett løper en liten risiko. Og hovedtemaet på «Existence Nihil» var kanskje et enda kulere og mer brutalt virvelvindskaos før. Men ellers kommer Zustand Null egentlig veldig godt ut av det, særlig med tanke på at vokalen kommer tydeligere frem og blir en mer naturlig spydspiss i musikken.

Det må også sies at de tre nevnte låtene har tålt tidens tann særdeles godt. Åpningslåta «Existence Nihil» er et særdeles sterkt bank i bordet og en klar favoritt hos undertegnede, og byr i sin nye drakt på riff og partier som også fremstår ganske representative for det som skjer på resten av ‘Beyond the Limit of Sanity’. For det er nesten litt rart å tenke på at denne plata er blitt til over så lang tid med tanke på hvor konsist og sammenhengende uttrykket fremstår her. Zustand Null byr på en salig og brutal blanding av Mayhemsk mollakkord-ondskap og jevnlige thrash-referanser, da med et vel så gjennomgående preg av dissonans. Særlig det sistnevnte bidrar til det nærmeste man kommer et slags signatur-sound.

Oppskriften fungerer vel så bra på «Wall of Life» og «At the Limit of Sanity», der sistnevnte også byr på et mer atmosfærisk og melankolsk strekk på slutten før det minneverdige hovedtemaet strammer det til igjen på strålende vis.

Men vi har heldigvis først og fremst fått servert ferskt materiale, der Zustand Null i stor grad også imponerer stort. At litt nye uttrykksmessige stier har blitt tråkket opp siden 2017, er kanskje tydeligst gjennom låta «The Mirror Maze», som er et av platas mest dynamiske og spennende låter med sine vellykkede og gode overganger mellom et flust av ulike deler og variasjoner. På grunn av god pacing ender denne låta opp som en sterk prestasjon strukturelt sett. At kvaliteten særlig på gitararbeidet også er så høyt her, bidrar naturligvis også til at låta ender opp såpass godt.

Sånn sett får i og for seg Zustand Null til noe på denne låta som nok kunne blitt mestret enda bedre på resten av ‘Beyond the Limit of Sanity’. For eksempel er de fire første minuttene av «An Ocean of Nightmares» blant de beste på plata, særlig fordi refrenget er så upåklagelig, men etter dette renner momentumet bandet har bygget opp ut i sanden på grunn av at repetisjonene av temaer er for mange og retningsløse. Den ambisiøse åtteminutteren «I Will Be Your Eyes» lider noe av den samme skjebnen, selv om jeg synes strukturen totalt sett virker litt mer gjennomtenkt her.

«Stranger than Myself» er også en litt vel lang og repetativ låt, og for meg er det klart at det er i det strukturelle forbedringspotensiale til Zustand Null ligger. Men misforstå meg rett: Det overskygger ikke det faktum at låtskrivinga ellers og idéene som utforskes på denne plata holder en svært høy kvalitet. Jeg synes også det er kult at bandet evner å formidle tematikken rundt psykologiske problemstillinger såpass gjennomgående og effektivt. Det bidrat også til at Zustand Null oppdriver en aldri så liten egenart. På ‘Beyond the Limit of Sanity’ befester de sin posisjon som et spennende og femoverlent undergrunnsband.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Diskord – «The Endless Spiral»

Ute nå via Transcending Obscurity Records

Diskords tredje singel fra deres kommende utgivelse ‘Degenerations’ åpner med øregangs-tirrende streng-skraping, som skroget til en gedigen tanker mot havbunnen. Alarmerende dissonanser og mekaniske hugg smyger seg etter hvert inn i lydbildet, støttet oppunder av en basslinje som ikke hadde følt seg ubekvem på en brutalistisk støyrock-plate. Kroppstunge og organiske trommer leder oss gjennom en serie med kantete dødsmetall-korridorer, samtlige dekket fra tak til gulv med tepper av skingrende ekstrem-psykedelia. Er det forresten strykere jeg hører? 

Å høre på den tekniske, eksperimentelle dødsmetallen til Diskord er litt som å sitte i en støvete kjeller og lure på om du har feildosert mens kaldsvetten renner. Til tross for at det basale uttrykket inneholder tydelige og lett gjenkjennelige elementer fra klassiske, ekstreme stilarter er det hele satt sammen på en måte som fremstår som svært ubundet og forankret. Enkeltelementene reagerer som stoffer i et reagensrør, og strukturen som følger er på en og samme tid organisk, livaktig og en smule urovekkende. Om jeg skulle forsøke å oppsummere opplevelsen i en eneste setning, ville jeg sagt at Diskord er som at Atheist vokste opp på gata utenfor et kunstgalleri. Abstrakte kunstmalerier som albumcover blander seg med et uttrykk som til tross for sin tekniske fremtoning også er primitivt og brutalt, en likning det ikke er mange andre enn Diskord som makter å balansere. Singel nummer tre fra ‘Degenerations’ er altså blinkskudd nummer tre av tre mulige, så det er bare å opprettholde forventningene som ble vekket av «Bionic Tomb Eternal» og «Abnegations» tidligere i vår. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

ILLT – Millennial Judas

Ute nå via Indie Recordings

Roy Westads ILLT imponerte meg for en to måneders tid siden med singelen «Sons of the Northern Lights», og «Millennial Judas» tar opp tråden etter denne i det som til nå har vært en lang og voldsom opptakt til prosjektets debutplate ‘Urhat’. Nå er faktisk alle låter unntatt to sluppet, og med det er nok også ILLTs musikalske uttrykk for lengst etablert; her er det snakk om en smeltedigel av ulike elementer innenfor ekstrem-metallen plassert innenfor lange og nokså komplekse låtstrukturer.

ILLT befinner seg i mine ører først og fremst i skjæringspunktet mellom svartmetall, thrash metal og progressiv metall. Med sin hypermoderne produksjon og hyperaktive uttrykk finner jeg også likheter med grind- og industrial-elementene som finnes i musikken til for eksempel Anaal Nathrakh. Dette er nok også en treffende beskrivelse for «Millennial Judas», der man etter en lang og rolig, men ganske svartmetallaktig intro kastes inn i en virvelvind av heseblesende riff. Riffene står støtt både sammen og på egne ben, og som før evner Westad å håndtere komplekse låtkonstruksjoner godt. På «Millennial Judas» irriterer jeg meg imidlertid noe over den ganske komprimerte og hardcore-aktige vokalen – en type vokal jeg heller ikke synes gjør seg like godt over musikken som ellers. Kanskje er det et bilde på risikoen som ligger i å mikse og trikse med mange ulike typer undersjangre av metall. Like fullt er det dette, mer enn nyvinninger i seg selv, som er det mest interessante med Westads prosjekt.

Skrevet av Alexander Lange

Conception – Cry (live)

Ute nå via Conception Sound Factory

Hardrock-bandet Conception har som første steg i en crowdfunding-kampanje sluppet en live-versjon av låta «Cry» – en låt som, så vidt jeg har forstått, ikke er sluppet før. Dette er en habil liten sak på drøye seks minutter som nok først og fremst vil treffe fansen av bandet, og som i mine øyne ikke kan beskrives som verken uinspirert eller spesielt overveldende. Her bruker bandet de første minuttene på en ganske omhyggelig og god oppbygging til låtas første refreng, og særlig bruken av bassgitaren er her spenstig. Jeg synes imidlertid refrenget, der kompgitaren ligger ganske lavmælt i høyre øre, mangler litt kraft – særlig i lys av at dette er en live-versjon. I tillegg synes jeg ikke gitarsoloen mot slutten er spennende nok til at jeg unngår å føle at låta går litt på tomgang uten mye mål og mening etter hvert. «Cry» er nok imidlertid bra kost for de som allerede er investert i Conceptions progressive hardrock-univers.

Skrevet av Alexander Lange