Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: She Said Destroy – Succession

She Said Destroys ‘Succession’ kan til tider føles litt som en kollasj. Med andre ord er det hørbart at albumet er bandets første utgivelse siden den over 26 minutter lange låta og EP’en ‘Bleeding Fiction’ så dagens lys i 2012, og at materialet skal være skrevet over så lenge som tolv år. Da jeg først hørte introduksjonslåta og singelen «To Us the World Entire» – for de to foregående singlene gikk meg hus forbi – tenkte jeg at denne måtte være en forholdsvis dekkende representasjon av hva jeg hadde i vente på plata. Helt feil tok jeg riktignok ikke, da She Said Destroy her på sett og vis etablerer grunnmuren i sitt uttrykk på ‘Succession’: En nokså postmetallsk post-hardcore-variant som får et virkelig rendyrket uttrykk litt utover i denne låta, der melankolske, bittersøte og smått triumferende vibber får leke seg under Rosetta– og ISIS-aktig vokal og en nokså frustrert, apokalyptisk og fandenivoldsk låttekst. Men det er først noen minutter etter math metal a la Dillinger Escape Plan har fått litt scenetid, og før vi får servert noen titalls minutter med flere overraskende og smakfulle varierte musikalske vendinger – all den tid She Said Destroy stort sett klarer å holde uttrykket sitt nokså fokusert om noen grunnleggende post-metallske formler.

Ganske andre takter får vi nemlig for eksempel servert så fort som i låt nummer to, «Eyes Go Pale». Her er flørten med moderne svartmetall åpenbar og høyst vellykket, der dissonante – ja, nesten litt Deathspell Omega-aktige! – gitarer og en helt fantastisk screamo-vokal maler stemninga svart, håpløs og styggvakker. Noen små lysninger som gjør det hele hakket mer post-hardcore-aktig kommer i noen vakre akkordskifter i refrenget(?), og det får en virkelig fin forløsning mot slutten – dette bidrar til å løfte låta til å bli et av albumets største høydepunkter.

Det er i grunnen leken med dissonans i gitarsegmentet som fremstår som et av de mest kontinuerlige elementene på ‘Succession’. «Our Will Be Done» tar i så måte stafettpinnen videre fra «Eyes Go Pale», der elementet ligger fast mens svartmetallpreget erstattes av et tydeligere groove- og death metal-preg, og tilsvarende takter er å finne på den påfølgende kruttønna «You Will End». At sistnevnte faller mer i smak enn førstnevnte hos undertegnede henger nok sammen med at «Our Will Be Done» eksponerer et litt gjennomgående problem på ‘Succession’ – nemlig at de dissonante gitar-melodiene til tider kan bli såpass lange og vandrende at det hele blir litt statisk og monotont. Den i utgangspunktet uimotståelige grooven som ligger i bunn på akkurat denne låta får ikke helt forløst sprengkraften sin, og alt blir veldig mye kulere på «You Will End», der gjørmete gitarer, et gjennomgående forrykende tempo og en helt, helt strålende opptakt til det flotte, triumferende refrenget gjør låta fortjent til et favorittstempel.

Litt langdryge og ensformige gitarpartier skaper noen problemer også for «At the King’s Horses» og «Collapse», all den tid mange kule – og ikke minst rytmiske – detaljer ligger innimellom og sistnevnte får en svært god forløsning mot slutten med et flott, progga riff.

Det er mulig at She Said Destroy her er på sitt beste når bandet rendyrker sitt utgangspunkt i post-hardcorens velkjente landskap. Da tenker jeg spesielt på «Not Only Bridges», som treffer fullstendig blink med låtteksten og det nydelige refrenget som stadig fremkaller tilfredsstillende doser dopamin. Mye av det samme kan sies om en annen svartmetallsk juvel på plata, «Sharpening the Blade», som muligens er min favorittlåt, som for øvrig får Deafheavens slektskap med post-hardcore-scenen på den amerikanske vestkysten til å gi mye mening. Her møtes det beste fra to verdener, og særlig den enkle, men dødelig effektive refrengmelodien og de urimelig flotte clean-gitarene i midtpartiet får meg til å bøye meg i støvet.

Så flørter altså She Said Destroy med andre sider av ekstremmetallen også på ‘Succession’, og death- og groove-metallen avlegges visitter også i «Greed Witches» og «Ruin». Førstnevnte henter nok mest styrke i å tilføye variasjon snarere enn å være en death metal-låt fra øverste hylle – til det er produksjonsdrakten på ‘Succession’ ikke helt egnet på denne komposisjonen, og variasjonens medalje får sånn sett en bakside. Men «Ruin» byr på noen fine, dissonante støy-effekter, albumets sinteste bass og – i forlengelse av det – et helt knusende avslutningsparti.

En veldig nerdete og kanskje litt urettferdig innvending mot ‘Succession’ er imidlertid en annen bakside ved variasjonen på plata – nemlig at en stor og fin bukett av ulike elementer brukes uten at den helhetlige egenarten blir helt åpenbar. Om utgivelsen i seg selv er et unikum, kan variasjonen i uttrykkets grunnvoller muligens har blitt litt ofret på veien. I mine øyne ville imidlertid den over åtte minutter lange avslutnings- og tittellåta (de andre låtene ligger stort sett rundt fire-fem-minuttersmerket) vært et modig og kult svar på en slik innvending.

(Låta) «Succession» synes jeg var en merkelig, langdryg og litt ubegripelig sak til å begynne med, men på en eller annen gjennomlytting sa det klikk. Her løfter She Said Destroy frem synthene som har ligget litt i bakgrunnen tidligere på plata frem på en utmerket måte i hver ende av låta, og i midten tyner bandet lytteren med et dødstungt, men melodisk tema som veksler tålmodig, men effektivt mellom to moduser. Det hele blir en mektig og fin avslutning på en fargerik og interessant plate som må lande som en av Norges sterkere metal-utgivelser i år – selv om det er mulig å peke ut noen klare skavanker. Det er i alle fall ikke minst et spennende tillegg i et undersjangerlandskap som egentlig ikke utforskes så mye her til lands.

Skrevet av Alexander Lange