helheim – Metallurgi

Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#10-#1)

Klikk her for plass #50-#36.
Klikk her for plass #35-#21.
Klikk her for plass #20-#11.

#10: She Said Destroy – Succession

She Said Destroy | Succession | Norway Rock Magazine

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Sjanger: Post-metal/post-hardcore

‘Succession’ er sannsynligvis en av årets mest varierte norske metallopplevelser. Med bein som for så vidt alltid er stødig plantet i et slags løst definert post-hardcore-landskap, tjener de mange sidesporene She Said Destroy også våger seg utpå som bevis i seg selv på at denne plata har blitt til over lang tid – sannsynligvis med mange impulser på veien. Så er dette også et av platas store styrker, der bandet i stedet for å gå seg vill i et litt udefinerbart helhetsuttrykk tilfredsstiller stort med sitt store, fargesprakende lerret. Noe er de fortsatt aller best på, som post-hardcoren som rendyrkes i låter som «You Will End» og «Not Only Bridges» og post-black-metal-flørt i «Sharpening the Blade», men andre høydepunkter finnes mer uventede steder – som i avslutnings- og tittellåta som fortsatt fremstår som et sant unikum. ‘Succession’ er en sann fryd å høre på, og en av platene på lista her med desidert størst pur underholdningsverdi.

Beste låter: «Sharpening the Blade», «Not Only Bridges», «Succession»

Link til omtale
Strømmelink

#9: Athar Aghanon – Fidelitas

Plateselskap: Ixiol Productions
Sjanger: Progressiv black metal

En av årets første utkårede favoritter hos Metallurgi har også vist seg å være en av de mest slitesterke. Identiteten til den mystiske skikkelsen bak Bandcamp-svartmetallbandet Athar Aghanon er og forblir et mysterium; et mysterium som dog trumfes av spørsmålene rundt hvordan musikeren kom frem til det eksentriske og unike soundet som definerer skiva ‘Fidelitas’. ‘Fidelitas’ tar utgangspunkt i svartmetallens svermende intensitet, men utvider uttrykket med progressive lystflukter, syntetisk middelalder-instrumentering og en krokete og forfallen atmosfære som er helt umulig å riste av seg så lenge skiva ljomer ut av anlegget. Athar Aghanon har et enestående talent for å identifisere uutforskede kreative lommer innenfor svartmetallsjangeren, og ‘Fidelitas’ er fylt fra ende til annen med kunstneriske valg som får velreiste svartmetallfans som undertegnede til å gape av vantro og beundring. At en såpass særegen og komplett musikalsk pakke ble sluppet av et ukjent prosjekt på Bandcamp er nesten ikke til å tro, og man begynner nesten å lure på om mannen bak Athar Aghanon er en veteran innenfor scenen som har bestemt seg for å spille metall-Norge et puss. Det spiller dog ingen rolle hvordan ‘Fidelitas’ kom til verden; det viktigste er at den gjorde det, og at vi dermed kan lytte på den og minnes alle de mange ubrukte ideene som fremdeles ligger og venter i tilsynelatende ferdig-utforskede sjangre og uttrykk. Athar Aghanon leverer en av årets mest originale metalliske visjoner på ‘Fidelitas’.

Beste låter: «Purge of the Lawless», «Resanctified (Anteferean Ghost Invocation)», «We Lie Alone»

Link til omtale
Strømmelink

#8: Whoredom Rife – Winds of Wrath

Winds of Wrath | Whoredom Rife | TERRATUR POSSESSIONS

Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Black metal

Årets desidert mest massive svartmetallplate må nok være ‘Winds of Wrath’, der Whoredom Rife lykkes bedre enn de fleste har gjort før med å skildre det som føles som de flammende og brutale forholdene som omgir Helvetes porter. Det skjer både gjennom et av årets heftigste albumcovre og et usedvanlig raffinert, målrettet og velprodusert svartmetalluttrykk, som byr på soniske orkaner av ondskap så vel som hardtslående riff og noen av årets mest minneverdige melodier (bare hør på «Curse of the Moon»!). Musikken føles hele tiden hemningsløs mektig og fantastisk overveldende som lite annet, og slår et av årets mest overbevisende slag for den norske svartmetallens fortsatte relevans. Dette er nemlig høyst tradisjonstro samtidig som det føles udiskutabelt moderne.

Beste låter: «Curse of the Moon», «A thousand Graves Endured», «Einride»

Link til omtale
Strømmelink

#7: Helheim – WoduridaR

Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Viking/black metal

Til tross for at Helheim var der nesten helt fra starten av den store, norske svartmetallrevolusjonen på 90-tallet, blir de av mange sett på som en fotnote i forhold til de større navnene som satte sitt preg på perioden. Som følge har jeg personlig – som mange andre, vil jeg tro – et mye svakere forhold til bandets diskografi enn deres historiske betydning kanskje skulle tilsi. ‘Woduridar’ har dermed fungert som en irettesettelse, og en påminnelse om at den kollektive tenketanken ofte begår grove overseelser i jakten på å systematisere og forstå fortiden. ‘Woduridar’ vitner om et band som har brukt årevis på å utforske og utvikle sitt eget perspektiv på svartmetallsjangeren; et perspektiv hvis tilknytning til norrøn arv strekker seg dypere enn overfladiske sjangertrekk og bruk av tidsriktige instrumenter. Der mange vikingmetall-band lar lyden av vrinskende hester og klingende sverdkamp transportere lytteren til en nordisk slagmark ca. år 950, oppleves ‘Woduridar’ mer som en rekke personlige sagaer hentet fra menneskene som faktisk levde den historien vi lar oss fascinere av i våre dager. Bandets karakteristiske, organiske svartmetall utgjør et smektende og rikt bakteppe for disse sagaene å utspille seg foran, et bakteppe som er like detaljrikt og fylt av liv som naturen den forsøker og emulere. Helheim har for alvor åpnet øynene mine for sin egne musikalske visjon på ‘Woduridar’, en av årets sterkeste musikalske/tematiske forbindelser.

Beste låter: «Vilje Av Stål», «Forrang for Fiende», «Ni s Solu Sot»

Link til omtale
Strømmelink

#6: Endezzma – The Archer, Fjord and the Thunder

ENDEZZMA - The Archer, Fjord and the Thunder CD – Katakomben

Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Black metal

Det føles på en måte fryktelig feil å karakterisere en svartmetallplate på denne måten, men jeg gjør det likevel: Endezzmas ‘The Archer, Fjord and the Thunder’ er en eneste stor fest. Denne plata er så utrettelig og proppet med energi, så hamrende, thrashende og black’n’rollende, og så ofte så melodisk tilfredsstillende at lyttere kan advares mot å føle seg både strålende fornøyd og på grensen til overdosert etter de knappe førti minuttene denne plata varer. Virkelig minneverdige øyeblikk kommer som perler som en snor – alt fra de stratosfæriske melodiene som nås i åpningslåta til thrash-juvelen «Anomalious Abomination» og maktdemonstrasjonene «Wild Glorior Death» og «Open Your Eyes and Stab the Sight». Feiltrinnene er vanskelige å identifisere, og Endezzma farter av gårde i en naturlig forlengelse av den norske svartmetallens bestanddeler samtidig som at bandet pensler ut noe eget med stor selvsikkerhet og suksess.

Beste låter: «Anomalious Abomination», «Wild Glorior Death», «Open Your Eyes and Stab the Sight»

Link til omtale
Strømmelink

#5: Misotheist – For the Glory of Your Redeemer

For the Glory of your Redeemer | Misotheist | TERRATUR POSSESSIONS

Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Eksperimentell black metal

I et år hvor Terratur Possessions har jobbet overtid for å sikre seg MVP-tittelen innenfor svartmetallisk plateselskapsdrift, har det aller sterkeste kortet deres vært utgivelsen av Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’ i februar. Bandets eksperimentelle, post-Deathspellske mesterverk av en andreskive har fungert som standarden alle andre okkulte svartmetall-utgivelser ble målt opp mot i 2021, og det råder stor tvil rundt hvorvidt noen andre til syvende og sist faktisk klarte å nå opp. ‘For the Glory of Your Redeemer’ lander ikke blant toppen av årets plateopplevelser fordi den tilbyr en ny og flashy kombinasjon av stilarter, men fordi den mestrer sitt utvalgte uttrykk ned til hver minste detalj og skaper et uforglemmelig stykke musikk i prosessen. Svermende gitarer og støyende trommer pisker opp skyer av støv og aske, som deretter legger seg for å åpenbare ulmende lommer av meditativ atmosfære. På en klippe over det turbulente kaoset står B. Kråbøl og brøler som en besatt mann; en glinsende knivsegg rettet mot alskens manipulative dogmer og doktriner. Ingen annen plate fra norsk sokkel opplevdes som så autentisk ekstrem som ‘For the Glory of Your Redeemer’ i 2021, og for det fortjener den en plass helt oppe i toppsjiktet blant årets utgivelser.

Beste låter: «Rope and Hammer», «Benefactor of Wounds», «Acts of the Flesh»

Link til omtale
Strømmelink

#4: Leprous – Aphelion

Plateselskap: InsideOut Music
Sjanger: Progressiv rock/metall

Litt som bidraget til bandet som kapret denne listas ellevteplass, Vestindien, er et av Leprous’ viktigste bidrag i år å få usannsynlige kombinasjoner mellom metall og andre sjangere til å virke som det mest naturlige i hele verden. ‘Aphelion’ kan utvilsomt omtales som en metallplate og ikke minst et umiskjennelig stykke moderne prog-metallhåndverk, men er det mens metallelementene er i en slags opplysende, grenseløs og befriende dialog med andre musikalske uttrykk som kun løfter bandets musikk opp i stadig høyere enheter. Denne plata tar oss med gjennom soul-befengte, Algiers-aktige øyeblikk i åpningslåta, en blomsterbukett av poppa refrenger som lukter både gledestårer og hjertesmerte, plutselige r’n’b-vibber – og mye mer. Så er det så utrolig sofistikert og profesjonelt utført samtidig som at musikken alltid føles innbydende og tilgjengelig. Et av årets kuleste øyeblikk kommer når vokalist Einar Solberg for første og eneste gang growler på slutten av avslutningslåta «Nighttime Disguise», men det skjer altså først etter at lista med høydepunkter allerede er blitt lang. Et av årets virkelig store prog-metall-prestasjoner.

Beste låter: «Running Low», «All the Moments», «Nighttime Disguise»

Link til omtale
Strømmelink

#3: Nekromantheon – The Visions of Trismegistos

Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Ekstrem thrash metal

Helt siden ‘Rise, Vulcan Spectre’ blåste buksene av tenårings-Fredrik har jeg ventet utålmodig på en oppfølger thrash-yndlingene i Kolbotns Nekromantheon. Det ekstreme thrash-bandet var utslagsgivende når det kom til å gi den norske undergrunnsscenen en egen identitet på det tidlige 2010-tall, en identitet som var bygget på å dynke alle former for ekstreme uttrykk i uforlignelige nivåer av primal råskap. Lite kunne dog ha forberedt meg på årets ‘The Visions of Trismegistos’, som høyner både ekstremiteten, intensiteten og råskapen i Nekromantheons musikk til kritiske nivåer. ‘The Visions of Trismegistos’ er den sinteste og mest hektiske riff-festen thrash-sjangeren har klart å hoste opp på år og dag, en uhelbredelig fartsbølle som nekter å ta foten av gasspedalen i et eneste sekund i løpet av sin halvtimes spilletid. Det nytter heller ikke å prate om skiva uten å nevne den strålende visuelle utformingen, ettersom albumcoverets blodrøde og askegrå farger utgjør en ypperlig analog til det infernalske kaoset som utspiller seg på innsiden. Nekromantheon har gitt ut sin beste skive – og muligens den beste norske thrashmetallskiva gjennom tidene – med ‘The Visions of Trismegistos’, en essensiell spillebrikke i et sterkt år for norsk metall.

Beste låter: Jeg vetta faen, ikke still så vanskelige spørsmål. Hør på alle.

Link til omtale
Strømmelink

#2: Diskord – Degenerations

Plateselskap: Transcending Obscurity Records
Sjanger: Teknisk/eksperimentell death metal

‘Degenerations’ gjør så fryktelig mye på en gang. Den er proppet med musikk som føles så udiskutabelt naturlig og organisk, samtidig som at låtlista er som tolv soniske, mekaniske monstre i en dystopi menneskesansene ikke har grepet om. De vidunderlig kaotiske komposisjonene, som man noen ganger nærmest føler at ikke bør fungere, speiler alltid den abstraksjonen som får en til å klø seg i hodebunnen over albumcoveret, samtidig som at de organiske og beundringsverdige musikerprestasjonene like fullt tilføyer en råskap, friskhet og håndgripelighet man sjelden kommer borti i metallmusikk. Og det er et av årets mest krevende lytteropplevelser samtidig som den hele tiden innbyr til en avvæpnende lekenhet, noe som gjør at man koser seg mens man prøver å dekonstruere de voldsomme og tungt fordøyelige teksturene i den vel så romslige og behagelige produksjonen. ‘Degenerations’ er et råsterkt norsk bidrag i den stadig fascinerende eksperimentelle og tekniske moderne dødsmetallskolen, og befester Diskords rolle som en naturlig spiller i en spennende internasjonal utviklingsbane innenfor metall som ellers er befolket av storheter som Gorguts og Ad Nauseam. Storveis!

Beste låter: «The Endless Spiral», «Gnashing», «Beyond the Grime»

Link til omtale
Strømmelink

#1: Deception – The Mire

Plateselskap: Rob Mules Records
Sjanger: Symfonisk death metal

På førsteplass har vi en skive som jeg tviler på at de fleste er godt kjent med, men som virkelig fortjener å bli verdsatt av et langt større publikum enn den har hatt til nå. Deceptions ‘The Mire’ er en moderne dødsmetall-skive som blander inn elementer av symfonisk svartmetall og thrash på ypperlig vis, og som i tillegg innehar en brutal tyngde og en mektighetsdimensjon som rivaliserer den keiserlige fremtoningen til band som Behemoth. Der mange av skivene mot toppen av lista vår er definert av et eller annet element som skiller dem fra og utmerker dem blant sine samtidige utøvere, er ‘The Mire’ mest av alt definert av styrken på låtmaterialet sitt. Det finnes ikke så mye objektivt særegent å sette fingeren på ved musikken til Deception, annet enn at den har en nesten overmenneskelig evne til å fange og beholde lytterens oppmerksomhet. Mang en gang har jeg trykket «play» på åpningssporet «Remission» kun for å høre et vers eller to, for deretter å bli sugd inn i en spontan gjennomlytting av skiva – om ikke flere. Det er ingen annen skive jeg har hatt en mer konstant trang til å høre på enn ‘The Mire’ i 2021, som i tillegg ikke har mistet et fnugg av magien den kom flyvende inn på i første omgang. Deception er et kriminelt oversett band i den internasjonale metallscenen for øyeblikket, og det minste vi kan gjøre som blogg er å anvende vår egen beskjedne innflytelse i et forsøk på å rette opp i dette. Så der har dere det: Deceptions ‘The Mire’ er årets skive hos Metallurgi. Spre nyheten, og enda viktigere: lytt til krampen tar deg!

Beste låter: «Remission», «Return of the Baphomet», «Internal Breeding», «Asphyxia»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Helheim – WoduridaR

Woduridar - Limited Edition — Ute nå via Dark Essence Records

På ‘WoduridaR’ treffer Helheim, som startet opp så tidlig som i 1992, stadig imponerende balanser mellom råskap og storslagenhet, mellom tilgjengelighet og dybde og mellom nostalgisk og nymotens svartmetall. I det ligger en usedvanlig forfriskende lytteropplevelse av den folkemusikk- og hedenskinspirerte svartmetallskolen, der jeg med blikk på en norsk sammenheng får vel så mange assossiasjoner til tidlig Ulver og Windir som til de moderne og proffe produksjonene til band som Borknagar og Enslaved. En bukett også av andre impulser melder seg imidlertid også underveis, og gir sitt bidrag til at ‘WoduridaR’ ender opp som et unikt og relevant tillegg til scenen i 2021.

Det starter for eksempel i Helheims mest frenetiske, kaotiske og franske hjørne, der det uhyre heseblesende introduksjonsverset flørter med dissonans og med en gang minner om Deathspell Omega og Blut Aus Nords eksperimentelle vendinger. Det tar imidlertid ikke lang tid før Helheim havner på sporet der de stort sett kommer til å befinne seg på resten av ‘WoduridaR’, der strålende gitarmelodier, eksemplariske og flotte clean-vokal-refrenger og fangende melankoli maler lydbildene.

Det er imidlertid først og fremst det velbalanserte drivet på denne plata som har imponert meg mest i gjennomlyttingene mine – i hvert fall når det gjelder platas første halvdel. De metalliske introgitarene i låt nummer to, «Forrang for fiende», er et flott, kort avbrekk før de komplementeres eksplosivt av hektisk trommespill og tåkete kompgitarer i det som må være et av platas vakreste og mest melankolske partier – det før clean-vokal nok en gang lyser opp lydbildet på strålende vis. Den påfølgende tittellåta etterspør mer tålmodighet enn denne raske og korte treminutteren, og finner – sakte, men sikkert etter et kraftig hovedtema anført av hylende, Drudkh-aktige tremolo-gitarer – en storslått og behagelig flyt i sine langstrakte repetisjoner av det nydelige, Moonsorrowske clean-vokal-refrenget som til slutt står støtt som låtas fundament.

«Åndsfilosofen» og «Ni s solu sot» tar stafettpinnen sterkt videre. Førstnevnte føles som en etterlengtet innsprøyting av ondskap, der den sammen med «Vilje av stål» fremstår som et av de mest rendyrkede svartmetallåtene på ‘WoduridaR’ – godt hjulpet blant annet av det seige, Enslaved-aktige verset som ligger i låtas sentrum. Etter flere litt tyngre og mid-tempo-befengte partier drar «Ni s solu sot» opp tempoet igjen med platas desidert mest catchy hovedriff, og på sine nesten syv minutter er også dette en velbalansert affære der mer langstrakte og saktegående atmosfæriske partier får bre seg ut i midten.

I den eksemplariske flyten og variasjonen Helheim oppnår og opprettholder på ‘WoduridaR’, fremstår den påfølgende rendyrkede svartmetallåta «Litil vis maðr» – som i seg selv er en mer enn habil nok låt, særlig i gitarsegmentet – muligens som det mest isolerte sporet på låtlista. En ny vending kommer imidlertid med unikumet «Tankesmeden», som byr på platas mest melankolske strekk, noe som særlig skyldes de post-metallske gitarene og de strålende bakgrunnskoringene i versene som legger mørke skygger over lydbildet. Låta gir et riktig inntrykk av at vi nærmer oss slutten, som deretter kommer i form av kjempen «Det kommer i bølger» på hele tolv minutter. Det vil si: Helt ferdig er man riktignok ikke heller etter dette, der et cover av Richard Marx’ «Hazard» ligger som en kuriositet helt på slutten av utgivelsen.

Om «Det kommer i bølger» er det største dyret på ‘WoduridaR’, er det også det snilleste. Tempoet går aldri over sine bredder, for å si det sånn, og låta anføres av sørgmodig, sympatisk og vestlandsk clean-vokal. Låta minner mye om materialet til amerikanske Agalloch, og i gitarsegmentet bys det blant annet på et fantastisk hovedtema og luftige harmonics. Så er nok også låta på en annen side av det som kanskje kan kalles Helheims lille svakhet, nemlig at låtstrukturene til tider kan fremstå litt udisiplinerte – langdryge partier i de lengste låtene på ‘WoduridaR’ kan nok sies å fremkalle noen ønsker om oppstrammere. Det skygger imidlertid ikke for de sterke partiene Helheim aldri går tom for på denne plata, den forfriskende og rå produksjonen og de storslåtte høydepunktene som stadig melder seg. ‘WoduridaR’ er en sann prestasjon innenfor norsk svartmetall i 2021, og etablerer en ny standard for Helheim etter snart 30 års virke.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Blood Red Throne – «6: 7»

Det begynner å se riktig så bra ut for lanseringen av det neste albumet til death metal-ringrevene i Blood Red Throne, ‘Imperial Congregation’. «6: 7» følger opp to tidligere singler på fantastisk vis og fullbyrder en uhyre solid trekløver av mesterlig death metal. Blood Red Throne er i et noe mer groovy hjørne denne gangen, og sparer sånn sett ikke på kruttet der aggressive, selvsikre chuggeriff bærer komposisjonen – blant annet i spedd noen urimelig tøffe innslag av harmonics som føles som blendende lysglimt i det ellers dystre lydbildet. Mer ukompliserte riff i grenselandet mellom death- og thrash-metall er også på plass, og mot slutten får man også et kult, om enn litt mindre oppsiktsvekkende, solo-parti. Når dette er partiet som nok faller lengst unna Blood Red Thrones death metal-stamme vender det ondskapsfulle hovedtemaet også tilbake med voldsom kraft, og det levnes ingen tvil om hvor landet ligger all den tid Blood Red Throne (heldigvis) også gjør noen sidesprang fra den helt konvensjonelle dødsmetallen.

Skrevet av Alexander Lange

Helheim – «Forrang for fiende«

Det melodiske svartmetallbandet Helheims kommende plate ‘WoduridaR’ nærmer seg, og «Forrang for fiende» er andre smakebit ut. Dette er en kortere og mer direkte sak enn tittellåta som ble sluppet for noen uker siden, og Helheim lar et helt strålende hovedtema stå som utgangspunkt for låta der melodiske, crunchy gitarer tilføyer en forfriskende råskap til melankolien som brer seg utover musikken. Helheim får også mye ut av sin konsise innretning med et godt driv i hele komposisjonen og en storslått clean-vokal som sørger for akkurat nok variasjon. Det spørs til og med om bandet kunne utnyttet det korte formatet enda bedre, da jeg synes jobben allerede er gjort når låttittelen er blitt sunget gjentatte ganger på slutten av bridgen. Repetisjonen av de sterke hovedpartiene mot slutten, der refrenget også utvides med noen flotte leads over, er imidlertid heller ingen kjip affære – anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Sarke – «Bleak Reflections«

«Bleak Reflections» er første låt ut fra Sarkes kommende plate ‘Allsighr’, og kan nok trygt sies å videreføre dette bandets særegne og nesten litt merkelige uttrykk. Et mer eller mindre svartmetallsk utgangspunkt, som jeg riktignok føler at jeg først og fremst innbiller meg til tider på grunn av den øvrige bakgrunnen til flere av bandmedlemmene, suppleres rikt med elementer særlig fra progrocken og doom-metallen.

«Bleak Reflections» henter mye av sin styrke særlig i de gufne stemningene bandet klarer å koke opp, noe som særlig eksponeres gjennom god bruk av synther og den velkjente røsten til Nocturno Culto, som ellers er kjent som vokalisten i Darkthrone – særlig er den kul i versene som gir en slags følelse av Enslaveds prog-ablegøyer på plata ‘Vertebrae’. Bandet setter også tonen bra med et dundrende introriff og når noen flotte, stratosfæriske høyder mot slutten. Likevel er jeg ikke helt solgt; noe av hovedproblemet er at jeg synes flesteparten av riffene er i overkant simple, og det går i en uheldig forening med at jeg ikke blir helt klok på låtstrukturen. Bandet bygger opp et godt momentum til og med andre vers, men etter dette gjør Sarke noen grep, for eksempel med et litt plutselig og isolert breakdown-aktig parti, jeg ikke får spesielt mye ut av. Da føles veien mot den ellers sterke avslutningen litt humpete.

Skrevet av Alexander Lange

Hate Angel – «Death Awaken»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

«Death Awaken», den andre singelen fra Hate Angels kommende utgivelse ‘Kill for Passion’, utarter seg som en drakamp mellom bandets ulike uttrykksmessige bestanddeler. I det ene hjørnet har vi thrashen – som på bandets nyeste låter har tatt på seg et skjær av dødsmetall – , og i det andre hjørnet har vi en virvlende og destruktiv form for dissonant black/death som skyver musikken deres i en mørkere og mer foruroligende retning. Når disse to kreftene møtes på «Death Awaken» oppleves resultatet som noe fragmentert, men ikke uten at potensialet en fullstendig sammensmelting av uttrykkene ville utgjort gjør seg smertelig tydelig.

Akkurat som på bandets forrige singel «God Is Gone» er det lite å si på ideene som animerer «Death Awaken». Åpningens dødsthrash er av en høyoktan og kraftig sort, og de kantete og eksentriske thrash-riffene som følger gitarsoloen fungerer like godt som de gjorde på «God Is Gone». Jeg forholder meg dog litt spørrende til låtas gitarsolo, ettersom den skeier inn i et ukarakteristisk bruk av dur-skala etter en sterkere åpning. Til tross for dette er «Death Awaken» er bunnsolid låt, en singel som gjør meg enda nysgjerrig på hva vi har i vente på bandets kommende andreskive ‘Kill For Passion’. Som en liten bonus har bandet lagt ved en live-utgave av Mayhems klassiske «Deathcrush», et klart signal om hvor Hate Angel henter mye av svartmetall-influensene sine fra.

Skrevet av Fredrik Schjerve

She Said Destroy – «To Ourselves the World Entire»

Dersom man skumleser over tekstene til singlene fra den kommende plata til She Said Destroy, blir det fort tydelig at ‘Succession’ har mer til felles med hardcore-sjangeren enn bare et knippe delte musikalske elementer. «Succession», «Not Only Bridges» og nå «To Ourselves the World Entire» er nemlig alle nedsenket i en desperat pessimisme rundt planetens tilstand, til forveksling lik den som alltid har fungert som bensin på bålet til punkens musikalske lillebror (og som også gjorde spillefilmen Last Reformed til en usedvanlig inntrykksfull opplevelse). På «To Ourselves the World Entire» strever bandet med å beholde det siste lille glimtet av håp de besitter, samtidig som de kommer med en ektefølt bønn om at egoismen og griskhetens krefter over menneskelige avgjørelser skal svinne.

Disse tematiske trådene rettferdiggjør de sentimentale postrock-dimensjonene som truer med å svelge bandets nyeste singel hel. Etter låtas tvistende og matterock-aktige åpningsminutter tar det nemlig ikke lange tiden før bandet lar andre følelser enn frustrasjonen slippe til, og det rike musikalske landskapet som følger har trekk av både melodisk post-hardcore, emo og nevnte postrock. Elementer som strummet kassegitar, harmoniserte vib-arm-ledegitarer og bittersøte basslinjer fyller lydbildet med liv og bevegelse, og produksjonen binder det hele sammen i rommet på sømløst vis.

Men til tross for alle de musikalske severdighetene er det tekst og tematikk som ender opp med å gjøre sterkest inntrykk på «To Ourselves the World Entire». Det er alltid en glede når band tør å angripe alt som er vanskelig og jævlig ved tilværelsen vår, og den bøtta med isvann som She Said Destroy kaster over lytteren på sin siste singel er en høyst nødvendig en, uansett om du tar budskapet til hjertet eller ei. Spørsmålet rundt hvorvidt musikken er bra eller ikke blir litt overdøvet av det eksistensielle nødsignalet som ljomer ut av «To Ourselves the World Entire», men det hersker ingen tvil om at She Said Destroy er i ferd med å gi ut en betydningsfull plate i ‘Succession’. Sjekk ut «To Ourselves the World Entire», og la deg riste ut av all paralyserende apati.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dark Delirium – «Bottled Anger»

På sin nye låt fortsetter det melodiske dødsmetallbandet Dark Delirium å jobbe med grunnelementene som har vært til stede helt siden deres tidligste singler. Et mørkt og melodisk musikalsk rom fylles av svære akkorder og drivende trommebeats, og over det hele skriker David Jakob Ekse med en intensitet hentet ut av hardcore-påvirket metall. Det tekstlige dreier seg nok en gang om indre følelsesliv – i denne omgang et følelsesliv som er preget av enorme mengder av oppbygget frustrasjon og sinne.

For folk som har vært borti Dark Delirium tidligere er det ingenting som kommer til å overraske ved «Bottled Anger». Mest av alt er låta et eksempel på et ungt band som velger å finjustere låtskriveregenskapene sine heller enn å ta et stort skritt inn i uutforsket territorie. Sånn sett vil der dermed være lite grunn til å mislike «Bottled Anger» dersom du har satt pris på bandets tidligere låtmateriale, ettersom singelen oser av de kommersielle og polerte dimensjonene som har preget trioens produksjon til nå. Etter at jeg satte meg ned for å skrive denne omtalen så jeg også at bandet har lagt til to medlemmer på henholdsvis bass og perkusjon, så det er ikke umulig at vi har større musikalske krumspring å vente fra dette hold i fremtiden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Caravans to the Outer Worlds»

Midt oppe i det forrykende og kaotiske gildet som er slippet av Enslaveds fire streamede konserter fra korona-perioden er det lett å glemme at det nærmer seg et år siden slippet av bandets 15. studioplate ‘Utgard’. Plata – som bød på en tematisk reise inn i underbevissthetens ukjente farvann inspirert av psykoanalytikeren Carl Jung – var på mange måter et stilistisk veikryss for bandet, og et av spørsmålene jeg har stilt meg selv oftest i etterkant av slippet er hvorvidt bandet tenker å fortsette ut i det psykedeliske og post-punkete universet de manet frem på plata, eller om de kommer til å snu skipet tilbake til tryggere havner. «Caravans to the Outer Worlds», tittelsporet fra bandets kommende EP, deklamerer med både tittel og innhold at Enslaved ikke er ferdige med å høste visdom fra Utgards disige og langstrakte vidder helt ennå.

Vindene som blafret i seilene på skipet som fraktet Enslaved gjennom ‘Utgard’ uler fremdeles på åpningen til «Caravans to the Outer Worlds», men en rytmisk ambiguøs basslinje varsler tidlig om kursendring for den rastløse musikerbanden. En diffus og psykedelisk atmosfære etableres, før et frenetisk parti vender blikket tilbake til ‘RIITIIR’s mer kaotiske øyeblikk. En ting som blir klinkende klart over «Caravans…» drøye seks minutter er at Enslaved har fullstendig oversikt over styrkene til sine respektive medlemmer, og de får alle muligheten til å flekse sine musikalske muskler innen vinden loser oss ut på slutten av låta. Isdal pisker opp en stjernestorm med sine flerrende gitarlinjer, Vinje lokker noen kosmiske 70-talls-teksturer ut av keyboardet sitt, Sandøy fungerer som en rytmisk hyperdrive for bandets rom-farkost, og Kjellson er den bryske barden som returnerer for å fortelle om de utrolige tingene som eksisterer ute i den kaotiske eteren.

Og så har vi selvfølgelig Bjørnson, mannen som skriver brorparten av bandets låtmateriale og tekster. Det er ingen tvil om at Bjørnson har mye av æren for at bandet har beholdt en lett gjenkjennelig identitet gjennom mengdevis av stilistiske skifter og utviklinger, men intervjuer rundt slippet av ‘Utgard’ og de fire streaming-konsertene ga meg inntrykket av at den nye medlemsbestanden har blitt et stadig mer integrert beist. «Caravans to the Outer Worlds» sine lydmalende kvaliteter og yrende musikalske liv vitner om et mulig frem-jammet aspekt, og bandets uttalelse i forbindelse med EP-annonseringen hinter også til en slags uunngåelig kollektiv transformasjon. Som blodfan av Enslaved kan jeg ikke annet enn å omfavne bandets nyfunnede retning og progresjon, ettersom ‘In Times’ og ‘E’ bar tegn til stagnering til tross for sine utallige styrker. Enslaved er nok en gang en uforutsigelig kreativ naturkraft på «Caravans to the Outer Worlds».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Blood Red Throne – Conquered Malevolence

Blood Red Throne - Imperial Congregation — Ute nå via Nuclear Blast Records

«Conquered Malevolence» er den andre singelen som slippes i forkant av death-metal-yndlingene Blood Red Thrones plate nummer ti, ‘Imperial Congregation’. Stafettpinnen tas i og for seg modig videre fra førstesingelen «Itika», som slo lyttere i bakken med en ubestridelig death metal-soliditet da den ble sluppet for noen uker siden. «Conquered Malevolence» er imidlertid en vel så god, om ikke bedre, prestasjon fra bandet.

Igjen er det snakk om en låt der grunnformlene i death metal-skolen mestres på ypperlig vis – produksjonen er tung, kraftig og klar der en bukett av upåklagelige riff driver låta fremover. Musikken er på mange måter et ganske typisk death metal-uttrykk, og byr i alle fall ikke på store særegenheter eller dristigheter, men henter mye styrke særlig i et gitarspill som for meg fremstår noe mer dynamisk enn det man finner i et hvilket som helst typisk death-metal-band. Dette gjelder særlig bridge-partiet, der Blood Red Throne byr på mørke, hissige harmonier og et soloparti som åpner låta på strålende vis. Dette er i alle fall aspekter som gjør meg mer nysgjerrig på ‘Imperial Congregation’ og bærer bud om en plate som kommer til å levere varer av særlig høy kvalitet når den slippes i oktober.

Skrevet av Alexander Lange

Helheim – WoduridaR

Tittellåta på det bergenske svartmetallbandet Helheims neste plate er sluppet. Gjennom sitt nesten 20 år lange virke har dette bandet hentet inspirasjon fra den norrøne mytologien og derav etablert seg som en viktig aktør innenfor melodisk svartmetall, og om «WoduridaR» ikke serverer øregangene noen spesielt store overraskelser i så måte, vitner låta like fullt om en solid neste steg for Helheim.

Gjennom sitt melankolske og storslåtte preg er Helheims svartmetall her egentlig nokså vakker – særlig når den spinkle intro-melodien på «WoduridaR» vokser seg til å bli et sterkt, blendende akkordspill i versene. De neste seks minuttene sirkler mye rundt det flotte og folkemusikkinspirerte gitarspillet der Helheim også evner å by på noen hissigere variasjoner av verstemaet, og dette komplementeres av et storslått refreng der clean-vokalen sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ulvers ‘Bergtatt’ – med Helheims egenart i god behold. Til syvende og sist er nok «WoduridaR» en litt i overkant ensformig og repetitiv låt der dette repeteres mange ganger – likevel skygger ikke dette over at bandet har stålkontroll på selve materialet, der balansen mellom råskap og melankoli mestres uhyrlig godt.

Skrevet av Alexander Lange

Kal-El – «Mica»

Det nærmer seg slippet av det norske «Astrodoom»-bandet Kal-El sin femte full-lengder ‘Dark Majesty’, og i den forbindelse slapp gruppen nylig en stoner-koloss av en singel ved navn «Mica». Kal-El har i lengre tid jobbet med å perfeksjonere sitt enkle men effektive sound, og bandets senere singler har virket farlig nærme å lokalisere uttrykkets kilde og essens. I kombinasjon med albumets fantastiske illustrasjon kan dette tyde på en helhetlig oppgradering av både ambisjon og musikalsk presisjon for rogalendingene, og singelen «Mica» bekrefter dette med et buldrende stoner-vogntog som vil kunne høste bifallende nikk fra selv de mest kresne stoner/doom-fanatikere.

For folk som har fulgt bandet over en lengre periode er det lite nytt å melde på «Mica». Gitarene flytter fremdeles tektoniske plater med sine dundrende fuzz-bomber, og «Cpt Ulven» trenger fremdeles gjennom veggen av lyd med sin messingblanke og kraftige røst. Det er altså lite som har endret seg ved Kal-Els beine og tilfredsstillende stoner annet en kvaliteten på materialet og låtskrivinga, men disse har til gjengjeld blitt raffinert til et nesten uangripelig nivå. Riffene kaprer lytterens musikalske minne med en uimotståelig enkelhet, og refrengene fester seg til hjernebarken som om de skulle vært brent inn med et merkejern. ‘Dark Majesty’ ser ut til å bli årets norske event hva gjelder tung men tilgjengelig stoner/doom, så om du har sansen for B-filmer, romferdsel og armerte oppdateringer av ‘Master of Reality’s tårnende riff burde du notere ned 27. august i kalenderen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Phantom Fire – «Feed on Fire»

Den scene- og studiovandte duoen som utgjør Phantom Fire høstet i mai lovord hos Metallurgi for sin inspirerte og potente sammensveising av farts- og svartmetall på EP-en ‘Return of the Goat’. Nå har vi fått enda en smakebit på bandets kommende debut ‘The Bust of Beelzebub’, og sannelig svarer ikke «Feed on Fire» på forventningene, om ikke de kanskje til og med tilspisser dem en smule.

«Feed on Fire» tar sitt eget imperativ på alvor. Låta er som en flammedrevet doning som gradvis trapper opp fart og intensitet, for så å detonere i et selvoppslukende flammehav ved veis ende. Låta veksler hovedsakelig mellom to moduser over sin spilletid: et ondskapsfullt og trillende d-beat-parti, og et eskalerende strekk med intens og svermende svartmetall. Galskapen begrenser seg ikke utelukkende til disse to seksjonene endog, og lydbildet kompliseres med en elegant rekontekstualisering av åpningstemaet via bassakkorder, samt en ledegitar som minner om en slags djevelsk utgave av surf-maestroen Dick Dale. De akustiske gitarene vi så vidt skimter ved låtas ende er et solid hint om at Phantom Fire ikke ønsker å spille safe eller streit på sin kommende debut, så hold øynene oppe for et potensielt ekstremmetall-høydepunkt på senåret. Phantom Fire annonserer sin ankomst på den norske metallscenen med ildfull overbevisning på «Feed on Fire».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Taake / Helheim – Henholdsvis

‘Henholdsvis’ er den tredje i rekken av korte spliter Taake har sluppet det siste året. I fjor serverte de ‘Ubeseiret’ med Whoredom Rife og ‘Jærtegn’ med Deathcult, og denne gangen er det bergensbandet Helheim som stiller opp sammen med det veletablerte svartmetallbandet fra samme by. ‘Henholdsvis’ er som sine to forgjengere en nokså kort sak, og består av to låter av Taake, som denne gangen henter inspirasjon fra ingen ringere enn Arne Garborg, og to coverlåter av Helheim.

«Brotne Bein og Mannefall» åpner ballet sterkt med solid, drivende gitar-riffing med folk-tendensene vi kjenner fra tidligere Taake-utgivelser. På dette bandets side av splitten er det imidlertid «Ein Baat i Foss» som imponerer meg mest. Det saktegående, tålmodige partiet som åpner og avslutter låta høres ut som ventemusikken over menneskenes kø mot Helvetes porter, og midt i lar jeg meg blant annet rive med av et rått riff som først tilfører en mer groovy dynamikk etter det første, hektiske verset og deretter kommer tilbake i litt ulike former. Mot slutten får man også servert litt spenstigere, merkeligere gitartoner over trommenes driv, som nok kanskje er det friskeste pustet vi får i det som til syvende og sist er en utgivelse som resirkulerer velkjente elementer fra Taakes tidligere spetakkel – riktignok med mye hell.

Helheims første låt ut er en cover-versjon av låta «Orkan» fra Taakes egen ‘Noregs Vaapen’, der bandet drar det i en vesentlig mer rock- og folk-inspirert retning ikledd sørgmodig clean-vokal, avslappede trommegrooves og gitarer som fremhever den melodiske siden av låta fremfor den intense og obskure. Jeg synes i grunnen denne cover-versjonen fort er noe av det mest interessante som skjer på ‘Henholdsvis’, og det er i alle fall et litt mer spennende tilskudd enn den reviderte versjonen av bandets cover av Emperor-låta «Witches’ Sabbath» (som Helheim døper «Heksesabbat») fra 2012. Personlig har jeg lite imot av å høre Emperor-komposisjoner på nytt, men det er altså noe vi i bunn og grunn har hørt før. Så er det altså lite annet på ‘Henholdsvis’ som demonstrerer noe helt nytt for noen av bandene, men solid er den like fullt, og den fortjener en lytt eller flere for alle med et øre for dem.

Skrevet av Alexander Lange

Trollfest – Happy Heroes

Er det en ting man ikke kan anklage de fest- og drikkeglade folkemetallistene i Trollfest for, så er det å gjøre ting halvveis. Deres livlige kombinasjon av tunge metaller, Nordøst-europeisk folkemusikk og Gogol Bordello-apende galskap sørger alltid for et liveshow uten sidestykke – et alt-eller-ingenting-spetakkel som utmatter like effektivt som det forlyster. Bandets nye EP ‘Happy Heroes’ vegrer seg heller ikke for å kaste seg hodestups inn i egen tematikk, ettersom to av fire låter har ordet «Heroes» i tittelen, og hele tre av dem «Happy». Til tross for denne tematiske insisteringen på at våre helter i Trollfest har spasert lykkelige og glisende gjennom pandemiåret 2020, er det ikke mye i musikken som støtter opp om rundt dette; i alle fall ikke på overbevisende vis.

Trollfests metalliske kjerne er sitt sedvanlige selv på ‘Happy Heroes’, som vil si hardtslående, presis og hemningsløst energisk. Det som imidlertid har endret seg noe siden sist gang vi hørte fra bandet er den folkemusikalske instrumenteringen, som via sin frenetiske og schizofrene fremtoning avslører spenningen som har sneket seg under huden på enhver optimistisk jypling i løpet av de siste 12 månedene. Som demonstrert av deres cover av Bobby McFerrins «Don’t Worry Be Happy» morer Trollfest seg godt med å male denne optimismen i et ytterst ironisk lys, og resultatet er et stykke galgenhumor som virker befriende og edruelig på en og samme tid.

Sett bort ifra tematikkens sarkastiske ablegøyer er det mye annet godt å nyte på Trollfests siste EP. Tittelsporet er et tegneserie-aktig stykke folkemetall fylt med hylende saksofon, fengende refrenger og bandets patenterte, dansbare rytmikk (musikkvideoen er også verdt en visitt). «Cartoon Heroes», med gjestevokalist Miriam Renvåg Müller fra Ram-Zet bak mikrofonen, viser Trollfest på sitt mest kommersielle (les: jææævlig catchy) på en låt som på mange måter kan oppfattes som en metallifisert utgave av jingelen til en japansk manga. Til slutt har vi coverlåtene «Don’t Worry Be Happy» og «Happy» (Pharell Williams), som begge kommer drapert i den samme kognitive dissonansen mellom optimistisk tematikk og ekstremt maniske metall-uttrykk.

Trollfests nyeste utgivelse har mest sannsynlig ikke en så eksakt agenda som jeg har prestert å tilskrive den i min omtale av den. ‘Happy Heroes’ kan nok med fordel heller beskrives som et kvarter med ufarlig og fengende moro levert av noen av Norges fremste musikalske gledesspredere – en utgivelse som bør lyttes til for sitt effektive tilskudd av energi, fremfor sin sardoniske kommentar på en nasjonalt sviktende mental helse. Jeg har i alle fall hatt stor glede av å suse gjennom EP-ens fire spor hver morgen den siste uka, hvorav de to originalsporene har vært mest instrumentale i å heve motet i møte med nok en dag mellom hjemmets fire vegger. Trollfest er fortsatt kongene av eksentrisk festmusikk på sin siste EP ‘Happy Heroes’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ungrateful – Souls of Sin

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Groovemetal-bandet Ungrateful har eksistert helt siden begynnelsen av 2010-tallet, men gir først nå i 2021 ut debutskiva ‘Souls of Sin’. Deres musikalske reisverk er bygget på grunnlaget som Lamb of God la med sine tidlige utgivelser innenfor den noe omdiskuterte sjangerbetegnelsen NWOAHM (New Wave of American Heavy Metal), ispedd mengder av den tyngde-baserte grooven amerikanerne tilføyde musikken sin rundt ‘Ashes of the Wake’ og ‘Sacrament’. Riffene er jevnt over sterke, låtformene velfriserte, og vokalen til Øystein Larsen er like konfronterende og rettmessig sint som vokalen til den antatte inspirasjonskilden Randy Blythe (i tillegg til å være ganske så lik i soundet).

Det største hinderet i møte med debutplata til Ungrateful vil nok for de fleste være produksjonen. Åpningssporet «Fallout» begynner så plutselig og uventet at man får følelsen av at bandet selv ble overrasket over at record-knappen var påskrudd, og denne følelsen av ubalanse vedvarer gjennom platas spilletid. Produksjonslyden fra låt til låt svinger noe voldsomt, og den eneste karakteristikken som deles av samtlige låter er en viss inn-bokset, digital flathet. Dette smerter av mange ulike grunner, men mest av alt fordi bandet åpenbart er i stand til å skrive solide og engasjerende låter innenfor sitt utvalgte format. Groove Metal er dessverre en sjanger som avhenger av produksjonens slagkraft og presisjon for å fungere, hvilket gir et uheldig utslag for debuten til Ungrateful.

Det er likevel ikke tvil om at de fire musikerne fra Høyanger har funnet et musikalsk fellesskap som fungerer over sine ti-år som band, og gitt en bedre miksejobb vil nok musikken deres kunne nå gode høyder innenfor lokal og internasjonal groovemetall-kultur. Slik som den står i dag oppleves debuten til Ungrateful litt som om Lamb of God hadde gitt ut en lavoppløst demo fra ‘As the Palaces Burn’-epoken; en litt ugjennomtrengelig vegg av lyd som kamuflerer et ellers unektelig potensiale.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mjerim – Despair

DSBM-enmannsbandet Mjerim har over tre utgivelser foretatt et dypdykk inn i det grenseløse og altoppslukende mørket som kjennetegner de mest bortgjemte hjørnene av det menneskelige sinn. Musikken slekter først og fremst på Xasthurs tidlige innovasjoner innenfor enmanns-svartmetall, men utvikler soundet i en enda mer kaotisk, psykedelisk og overveldende retning. Av denne årsaken kan det være hensiktsfult å sammenlikne prosjektet med den mer fritt-flytende og diffuse siden av Islandsk svartmetall, der grupper som Wormlust og Andavald hersker ubestridt.

I tråd med tematikken som utforskes er Mjerims fjerde skive under navnet en opplevelse som byr på rikelig med utfordringer for den gjengse lytter. Sprakende og støyende teksturer, utsvevende låtformer og en spilletid på rundt 75 minutter vil utgjøre hindere som kun de mest hardbarka selv-prylerne blant undergrunns-fansen vil være interesserte i å overstige. Dersom du klarer å bryte deg gjennom ‘Despair’s urokkelige fasade vil du derimot bli møtt med en omhyllende, stemningsmettet og opplysende tur gjennom sinnet til et plaget individ. Når man har gjort seg kjent med de ulike bestanddelene av Mjerims sound er det nemlig masse å huke tak i; en musikalsk tankestrøm som byr på røyktjukke atmosfærer så vel som konkrete musikalske ideer (se åpningen på «Tales of Torment»).

Alt i alt er ‘Despair’ en reise jeg er glad for at jeg har vært igjennom, samtidig som at det er et såpass krevende stykke musikk at man helst bør ta seg god tid mellom lyttene. Jeg kan anbefale utgivelsen til folk som foretrekker at musikken svir ved berøring, samt turgåere med tidligere erfaring fra de skyggelagte dalstrøkene som utgjør den dypeste undergrunnen av støyete og lav-oppløst enmanns-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Saprophage – Demo 2021

Jeg har ikke klart å finne mye ut av om Saprophage, annet enn at prosjektet er norsk, slapp en demo i 2019 og tidligere har eksistert som svartmetallprosjektet Void Eater. ‘Demo 2021’ er sånn sett prosjektets andre utgivelse, og fremstår minst like obskurt som Saprophage i seg selv. I forlengelse av det har musikken også noen sterke og svært interessante sider. Den er som hentet fra de dypeste avgrunner, veksler mellom desorienterende, doom-aktige partier og langt mer intense svartmetallpartier, alt med en ganske så fryktinngytende skrikevokal over som er svøpt inn i romklang- og ekko-effekter. Det hele fremstår i det hele tatt som en krysning mellom de litt mer dynamiske låtene til Sunn O))), prestasjonene til Maniac på Mayhems «Deathcrush» og Ihsahn på Emperors aller tidligste utgivelser – samt litt obskur death metal-estetikk.

Det er på sitt mest kaotiske og ustrukturerte ‘Demo 2021’ er aller best. De første minuttene på både «Formless Mouth of Death» og «Scepter» føles som nærmest evigvarende jammer på akkurat riktig måte, mens det mellom disse og de mer intense delene også dukker opp noen fantastisk kaotiske crescendoer der trommene egentlig løper helt løpsk og tilfører en overraskende appellerende følelse av kaos. I metal-sammenheng er disse tendensene ellers stort sett kun noe jeg kjenner igjen fra tekniske death metal-band som Gorguts og Ingurgiating Oblivion. Når dette glir inn i mer rendyrkede svartmetallpartier synes jeg ikke Saprophage er like god, men likevel vil jeg anbefale en lytt på denne korte demoen – for det skjer definitivt ganske så interessante ting.

Skrevet av Alexander Lange