Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Athar Aghanon – Fidelitas

På årets første dag slapp det smått mystiske enmannsprosjektet Athar Aghanon fra Oslo ‘Fidelitas’ – en usedvanlig interessant, unik og god svartmetallplate. I tider der det nærmest kan virke som en naturlov at enmannsprosjekter innenfor svartmetall skal kopiere en eller flere av de norske annengenerasjonsvariantene fra 1990-tallet, fortoner nemlig dette prosjektet – som jeg for øvrig aldri hadde hørt om før og som ikke har sluppet noe siden den nå utilgjengelige(?) debuten i 2014 – seg som et overraskende friskt pust.

Dette gjelder både det musikalske og det tematiske. Det er nok av likheter med andre svartmetallband på denne utgivelsen, kanskje særlig utenlandske prosjekter av det litt nyere slaget, men Athar Aghanon evner likevel å stå for et ganske særegent sammensurium av ulike uttrykk. Det skjer blant annet gjennom en høyst appellerende, arkaisk og poetisk presentasjon, der vår ukjente utøver søker tematisk refleksjon, dybde og oppvåkning via en åpenbart middelaldersk setting med okkulte undertoner. Det vil si: I alle fall om jeg i forlengelse av albumets cover og esoteriske tekster får våge meg på en tolkning av det lille som står i Bandcamp-bio’en til prosjektet: «Not rebellion, but reflection. Not darkness, but depth. Not escapism, but awakening.» Her er det i alle fall tydelig at Athar Aghanon er ute etter å kommunisere noe litt annet enn den klassiske svartmetallen.

Sånn sett minner Athar Aghanon på ‘Fidelitas’ meg for så vidt litt om polske Batushka. Kirkevegger i et ortodoks-kristent Øst-Europa er sånn sett naturligvis byttet ut med iskalde steinvegger i et vest-europeisk, mørkt middelalderslott med dype skoger, utslitte slagmarker og landsbyer underkuet av inkvisisjonen på utsiden, men på samme måte makter Athar Aghanon å kommunisere det litt obskure og mytiske ved årtusengammel europeisk historie på engasjerende vis. Så er likheten for så vidt også musikalsk ved at Athar Aghanon fremfor å livnære svartmetallen sin gjennom iskalde moll-akkorder i stor grad lar dype, feite gitarer prege lydbildet.

Denne gitarlyden gjør imidlertid kanskje først og fremst at musikken føles som en litt mer eventyrlysten og teatralsk versjon av Aosoths – bare hør på det fantastiske første verset på «We Lie Alone», der man over noen Oranssi Pazuzuske, avant-gardiske og skjærende keyboard-toner får servert et regelrett jordskjelv av mørke gitarakkorder og illsint growling. Når jeg først er inne på denne låta, som for øvrig må kunne sies å være albumets kanskje aller beste innslag, er det også verdt å nevne det genialt implementerte prog-elementet her, som eksempelvis kommer til uttrykk på det storslåtte hovedriffet som også runder av låta med høy verdighet. Det aksentueres ytterligere av de gallopperende, melodiske gitarharmoniene i unikumet «Order Upon the Underworld», der Athar Aghanon plutselig minner masse om det tekniske dødsmetall-bandet Obscura.

I andre vendinger, særlig i den utsøkte gitarleken i åpningslåta «Purge of the Lawless», får jeg herlige assossiasjoner til progressive svartmetallband som Yellow Eyes og Krallice – da mens et subtilt, velkrydret neo-klassisk element ligger over det hele. Så har man også folk-metal-elementene som plutselig dukker opp her og der, eksempelvis på det helt umåtelig catchy riffet på giganten «Resanctified — Anteferrean Ghost Invocation» som, riktignok noe uelegant, bryter opp den strålende, om enn i lengden noe slitsomme, tekniske gitargalloppen som ellers durer på. Da kan man plutselig skimte en slags mørkere versjon av mye av Summonings materiale. Og bare for å ha sagt det: På ‘Fidelitas’ er det mange gode riff. Det allmektige doom-riffet som runder av sistnevnte låt er kanskje min personlige favoritt, særlig når rytmegitaren får fylle brorparten av lydbildet helt på slutten på egen hånd – en fantastisk detalj.

Jeg har imidlertid ennå knapt nevnt et høyst sentralt element på ‘Fidelitas’ – nemlig den utstrakte bruken av orgel, midi-lyder og andre keyboard-effekter, gjerne i ledtog med akustiske gitarer. Mer enn noe annet er det kanskje dette som skaper det arkaiske preget på plata, og det gir sterke assosiasjoner til høykvalitets spillmusikk så vel som at det effektivt kommuniserer en følelse av høytideligheten i middelalderens hoff og geistlighet. Plata åpner i stor stil med dette, da blant annet med bruk av midi-blåsere; på en merkelig måte minner det i det hele tatt mye om Liturgys tilsvarende grep på ‘The Ark Work’-slagere som «Kel Valhall».

Athar Aghanon er nok hakket mer stilsikker, og det går i alle fall riktig så bra for eksempel på den vakre outroen på «Purge of the Lawless», den påfølgende introen på «Resanctified…» og over doom-gitarene på den fem minutter lange interluden(?) «The Slaugther of the Child and the Demise of the Good». Like spennende er det ikke på den instrumentale avslutningslåta «Imperial Dusk, Feudal Dawn», som er platas desidert svakeste punkt ved at den fremstår litt uinspirert med sine åtte minutter.

Så kan man nok også nevne at noen av overgangene i komposisjonene, slik jeg kort nevnte i sammenheng med «Resanctified…», ikke er helt gode. Det kan nok også nevnes at de mørke gitarene nok blir litt vel muddy til tider og drukner litt for mye av det andre som skjer i lydbildet. Men først og fremst er ‘Fidelitas’ rett og slett litt av en Bandcamp-juvel og en skikkelig, skikkelig bra plate som gjør noe så sjeldent som å tilføye nye impulser innen dyster svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange