vanvidd – Metallurgi

Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#35-#21)

#35: ILLT – Urhat

Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Black/thrash

Illts ‘Urhat’ er en skive som nesten sprekker av kreativt overskudd. Mannen bak prosjektet, Roy Westad, har selv uttalt at han har en «temmelig schizofren musikksmak», og at han anser sjangre for å være veiledende heller en retningsførende. Denne sjanger-agnostiske tilnærmingen er en av ‘Urhat’s definerende karakteristikker, og det er svært vanskelig å avgjøre om det er dødsmetallen, svartmetallen eller thrashen som kan sies å være grunnsteinen i uttrykket som følge. Låtas seks låter raser av gårde med en retningsfølelse og fremdrift som er helt ekstrem; et tunnelsyn som leder til en helt spesiell form for manisk ekstremmetall. I tillegg til denne hektiske energien senker Westad ofte tempoet for å levere en melankolsk og prektig melodi som slekter tungt på den norske svartmetallens majestetiske hjørner, hvilket bidrar til å balansere en skive som stadig truer med å gå fullstendig av hengslene. Lydproduksjonen og instrumentalsporene er presise og gjennomførte nok til å gi plata et kommersielt skjær, hvilket gjør Indie Recordings til en naturlig label-partner. ‘Urhat’ er en av årets mest umiddelbare og unektelige gleder innenfor norsk metall.

Beste låter: «Sons of the Northern Lights», «Scythian King», «Blood of the Unbeliever»

Link til omtale
Strømmelink

#34: Urdôl Ur – Seven Portals To The Arcane Realms

Plateselskap: Unborn Productions
Sjanger: Atmosfærisk black metal

Tittelen på Urdôl Urs debutplate fra i år er på sett og vis veldig treffende. Det denne duoen får til på ‘Seven Portals To The Arcane Realms’ er virkelig å fange lytteren i det Tolkien-inspirerte fantasy-universet som skildres så effektivt gjennom både lyd, albumcover og tekst. Så er det også snakk om et musikalsk sett svært solid håndverk. Tre svære, mektige låter komplementeres av smakfulle, stemningsfulle interludes, og over hele utgivelsen finner man en sterk atmosfære, velfungerende melodier og en produksjon som kler mystikken som ligger over utgivelsen. Om du er ute etter årets norske svar på Summoning og Caladon Brood, eller kanskje til og med på Wolves in the Throne Room, trenger du ikke se lenger.

Beste låt: «Visions Of Ancient Battles On The Plains Of Baergloire»

Link til omtale
Strømmelink

#33: Grotesque Hysterectomy – Dødsavantgard

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Dødsgrind

Fra den thrashende og sylskarpe åpningen på «Cranium Fear» til den gnissende og hvesende kimæren «Dødsavantgard»; Grotesque Hysterectomys tredjeskive er på konstant utkikk etter måter å tviste og vri ekstremmetallens rammer på. Bandet kan på sett og vis anses å være Beaten to Deaths nådeløse og psykopatiske bror, ettersom de angriper oppgaven med å utradere undergrunnenes trygge sjanger-søyler fra et liknende, grind-preget utgangspunkt. Den store forskjellen er at der Beaten to Death tar i bruk emoens tårevåte affekt for å hause opp elitistiske portvakter, har Grotesque Hysterectomy på sin side valgt skingrende dissonanser og hypnotiserende Virus-ismer som sin opprørsform. Dette betyr at ‘Dødsavantgard’ er en skive som virkelig lar lytteren gjennomgå over sine 33 minutter, men på et såpass variert og spenstig vis at man kommer til å be om å få mer juling når det hele er overstått. Jeg har personlig utsatt meg selv for ‘Dødsavantgard’s auditive pryl ofte nok til at «masokist»-termen har blitt luftet av mine nære og kjære, og jeg kommer neppe til å stoppe med det første.

Beste låter: «Half Life», «Sexual Patina», «Dødsavantgard»

Link til omtale
Strømmelink

#32: Lord Mortvm – Diabolical Omens of Hell

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Black/doom

Lord Mortvm forener svartmetall og doom-metall på strålende vis på ‘Diabolical Omens of Hell’. I et stilistisk perspektiv er denne plata et sant høydepunkt for norsk metall i år, der uhyre fuzzy gitarer, blytungt driv og en fryktinngytende, undertrykt skrikevokal aldri slutter å fascinere. Kombiner dette med det stilrene albumcoveret og den LaVeyske satanismen som slippes fullstendig løs og gjennomsyrer utgivelsen, blant annet gjennom en rekke båndopptak, så er det snakk om en plate som føles mer gjennomført og forfriskende enn mye annet som er lansert i år – all den tid mye av lyduttrykket sender assossiasjoner til en svunnen tid og Lord Mortvms verktøykasse kanskje kun inneholder det mest nødvendige. ‘Diabolical Omens of Hell’ er en forholdsvis enkel, men like fullt dødseffektiv og tilfredsstillende pakke.

Beste låter: «Altar Obscene», «Devil Doll»

Link til omtale
Strømmelink

#31: Dold Vorde Ens Navn – Mørkere

Plateselskap: Lupus Lounge
Sjanger: Svartmetall

‘Mørkere’ var en skive som brukte lang tid på å innynde seg hos Metallurgi-redaksjonen, ettersom den eksentriske og ravgale vokalen til «Vicotnik» krevde en del tilvenning før den åpenbarte sin særegne sjarm. Da den dog først kom seilende inn på lista vår, ja da kom den susende med en kraft og fart som gjør den fortjent til Metallurgis uoffisielle klatretrøye for året. Det hjelper selvfølgelig når musikken er så innbydende og uanstrengt affekterende som den er på ‘Mørkere’, fylt med melankolske svartmetall-melodier og rike stryke-arrangementer. Det hender jo fra tid til annen at elementer som til å begynne med ble nedlesset i hatefulle blikk og anklagende pekefingre ender opp med å bli en skives høyest verdsatte karakteristikk, og sannelig har ikke vokalen til «Vicotnik» blitt nettopp dette. Hans jamrende, brølende, forføreriske, avskyelige og uforglemmelige vokalprestasjon ender nemlig med å bli en integral bit av det nydelige puslespillet Dold Vorde Ens Navn har gitt oss på ‘Mørkere’, som er skiva som har vokst klart mest på meg av alle jeg har hørt i løpet av de siste tolv månedene.

Beste låter: «Jeg Vil Ha Det Mørkere», «Ensomhetens Rytter», «Er Det Måneskinn»

Link til omtale
Strømmelink

#30: Superlynx – Electric Temple

Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Stoner/doom

Superlynx har ikke ligget på latsiden i år, noe som kanskje gjøres tydelig av at EP’en deres ‘Solstice’ fullt fortjent klarte å snike seg inn på EP-lista vi postet for et par dager siden. Men det er ‘Electric Temple’ som er bandets store bank i bordet i år. Det er i all hovedsak en helt vidunderlig plate, der denne trioen kanskje imponerer aller mest gjennom det dynamiske og profesjonelle samspillet – tidvis har komposisjonene et dødskult jam-preg over seg. Sammen med de fangende, orientalske melodiene, de mange deilige riffene og den svært behagelige produksjonen ligger dette til grunn for et beundringsverdig og åpenbart fingerspitzgefühl i bandets tilnærming til stoner/doom-sjangeren. Og på toppen av det hele ligger altså Pia Isaksens strålende røst som løfter det hele enda et hakk. Sannsynligvis årets mest meditative og behagelige norske metal-utgivelse.

Beste låter: »Rising Flame», »Electric Temple»

Link til omtale
Strømmelink

#29: Doedsvangr – Serpents Ov Old

Plateselskap: Debemur Morti Productions
Sjanger: Svartmetall

Når man trykker play på Doedsvangrs ‘Serpents ov Old’ er det som at all røyk og os som helvete har produsert under årtusener med standhaftig plaging av verdslig avskum kommer veltende ut av høyttalerne. Låtene på ‘Serpents ov Old’ er bygget på trommesporene til den flittige norske undergrunnsmusikeren «Anti-Christian» (Beaten to Death, eks-Tsjuder), men de defineres av den sorte veggen av støvpartikler som piskes opp av produksjonen og gitarsporene til «Shatraug» (Sargeist, Horna) og «BST» (The Order of Apollyon).Doedsvangrs andreskive er en gjennomgående profesjonell affære, men det betyr ikke at den er i overkant strigla eller tappet for råskap og intensitet. Låter som tittelsporet og «Black Dragon Phoenix» er to av årets kraftigste helvetes-vinder – sydende svarte elver av pest-bærende svartmetall dirigert av «Doedsadmiral»s tordnende røst. Disse destruktive strekkene balanseres ut av en tendens til å bryte ut i drivende og fengende black’n’roll – selv om også disse strekkene er fremført med fullstendig forakt i blikket. Doedsvangrs ‘Serpents ov Old’ oser ondskap og blasfemi av en grad få andre kan skilte med i 2021.

Beste låter: «Serpents ov Old», «Black Dragon Phoenix», «Carrier of Heads»

Link til omtale
Strømmelink

#28: Suncraft – Flat Earth Rider

Suncraft - Flat Earth Rider [LTD LP] (Turqoise vinyl) - All Good Clean Records As

Plateselskap: All Good Clean Records
Sjanger: Stoner rock/metal

‘Flat Earth Rider’ er et litt spesielt tilfelle på denne lista, da den faktisk aldri før har vært omtalt her på Metallurgi. Det skyldes den enkle grunnen at vi fanget opp denne først lenge etter den var aktuell å anmelde. Det betyr imidlertid naturligvis ikke at vi kan tillate oss å unngå å trekke frem en av årets kuleste norske stoner-utgivelser når listesesongen omsider er her. Suncraft koker nemlig opp usedvanlig deilig, feit og tung stoner-rock og -metall på ‘Flat Earth Rider’, der bunnsolide riff, strålende refrenger og små drypp av spenstige overraskelser står i kø. «Space Buddha» og «Commie Cannibals» er noen årshøydepunkter av noen låter, og bandet skal også ha for å runde av på ambisiøst, men velfungerende vis med 10-minutteren «Bridges to Nowhere». Her er mye både for de som ønsker seg et litt mer laid-back alternativ til Bokassas ‘Molotov Rocktail’ fra i år, for de som ønsker mer av rocke-grepene Kvelertak gjorde på ‘Nattesferd’ for noen år siden, eller rett og slett de som synes det er fett å høre et fett, ungt norsk band sende assossiasjoner til storheter som Corrosion of Conformity. Men ta en lytt uansett.

Beste låter: «Space Buddha», «Commie Cannibals»

Strømmelink

#27: Darkthrone – Eternal Hails……

Plateselskap: Peaceville Records
Sjanger: Svart/tradmetall

Darkthrones ‘Eternal Hails……’ har gått gjennom en prosess som minner mye om den Dold Vorde Ens Navns ‘Mørkere’ måtte gjennom. Riffene til Nocturno Culto og Fenriz virket i overkant simple, og den disige produksjonen hjalp ikke akkurat med å etablere noen voldsom umiddelbar gjennomslagskraft. I etterkant av slippet har dog skivas meget spesifikke fokus på tidlige metalliske uttrykk brent seg fast i minnet, og nå står den som en tidløs og eventyrisk bauta i sentrum av et hendelsesrikt norsk metall-år. Darkthrones oversikt over klassiske uttrykk er helt uovertruffen selv fra et internasjonalt perspektiv, og på ‘Eternal Hails……’ plastrer de sammen lyder som individuelt sett er meget velkjente til fem fremmedartede og usammenliknbare oldtidskonstruksjoner. Skiva har en transporterende effekt som gjør den svært vanskelig å legge fra seg når man først har satt seg ned med den, en effekt som unektelig har det fantastiske albumcoveret å takke – i alle fall delvis. Darkthrone har lenge vært en av de mest konsistent givende gruppene å følge med på i det norske metall-landskapet, og dette har på ingen måte endret seg på ‘Eternal Hails……’.

Beste låter: «Wake of the Awakened», «Voyage to a Northpole Adrift»

Link til omtale
Strømmelink

#26: Messier 16 – iota

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Progressiv ekstremmetall

Når det gjelder ren låtskriving, kommer Messier 16 usedvanlig sterkt ut med sin debutplate ‘iota’ fra i år. Dette er bunnsolid, moderne progressiv ekstremmetall man nesten skulle tro at kom fra Notodden, der grunnformlene fra Ihsahns ‘The Adversary’ og Leprous-vokalist Einar Solberg er noe av det som se ut til å ha hatt en innflytelse på musikken. Men inspirasjonskildene holdes også på en armlengdes avstand, og Messier 16 koker langt på vei opp noe som fremstår egenartet, der klar, crispy skrikevokal, stødig lek med dissonans og lekre grooves er noe av det som får bre seg utover de ugjestmilde lydbildene. Låta «Omicron» – og mere til – er med andre ord utmerket terapi mot maktesløsheten de fleste føler på i møte med dagens nedslående corona-tilstander.

Beste låter: «Omicron», «iota», «Rho»

Link til omtale
Strømmelink

#25: Blutumhang – The Fires of Domination

Plateselskap: Nithstang Productions
Sjanger: Lo-fi svartmetall

Det er veldig sjeldent man som anmelder har skjellig grunnlag til å forvente sånn altfor mye av et anonymt Bandcamp-prosjekt, men denne holdningen har i 2021 måttet se seg utfordret av svartmetall-plateselskapet Nithstang Productions. Selskapet har vist seg å være utrolig flinke på å identifisere Bandcamp-artister som har noe mer å gi oss enn udifferensierte vegger av statisk støy og kvalte skrik, og ingen hadde mer på hjertet i 2021 i den forstand enn Blutumhang. ‘The Fires of Domination’ er en stormende og rasende skogbrann i lydform, en utrettelig skuddsalve av ulmende svartmetallgitarer og hjemsøkende skrik. De støy-druknede, folkemusikalske samplingene som fungerer som introduksjoner og mellomspill er utrolig effektive på å mane frem atmosfære, en atmosfære preget av tragedie, tapserfaringer og uanskuelige, destruktive krefter. ‘The Fires of Domination’ er en diamant fra undergrunnens dypeste avgrunn, en underdog-utgivelse som klarer å utkonkurrere noen av årets aller største aktører innenfor svartmetall-sjangeren.

Beste låter: «Dignities Denied», «Disgust & Dominance»

Link til omtale
Strømmelink

#24: Vanvidd – Under Ei Morken Rot

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Folk/black metal

Jeg får bare innrømme det med en gang: Låta «Fenalår» har jeg hørt på i såpass store mengder i år at den vel snart kvalifiserer seg til en guilty pleasure. Denne låta demonstrerer på utsøkt vis noe av det Vanvidd får til så utrolig bra på ‘Under Ei Morken Rot’, nemlig sansen de har for helt umåtelig fengende folkmetallmelodier, og høydepunktene er (heldigvis) også mange utenfor denne treminutteren. Refrenget på «Blodsjord» er blant annet helt utrolig, grooven som plutselig velter over «Nekroalkymi» er en sann fryd, og når Trollfest entrer scenen på «Storm» blir alt bare veldig moro. Så er det også snakk om en svært fargerik og treffende produksjon til usignert plate å være, og en rekke sterke, mangfoldige komposisjoner er også å finne i låtlista – dansbart og progressivt på en gang!

Beste låter: «Blodsjord», «Nekroalkymi», «Fenalår»

Link til omtale
Strømmelink

#23: Nattverd – Vandring

Plateselskap: Osmose Productions
Sjanger: Melodisk svartmetall

‘Vandring’ er en skive som kamuflerer sine enestående styrker bak en fasade som kan forveksles med mye annet som flyter rundt i den samtidige, melodiske svartmetallscenen. Om man klarer å lure seg rundt denne fasaden, blir man derimot møtt med en styggvakker, rå svartmetall-opplevelse som få andre utgivelser kan ta overtaket på i 2021. Nattverd har i likhet med Whoredom Rife tatt sjangerens fundamentale fonemer og satt de sammen til et språk som er distinkt deres, til tross for at det aldri er noen tvil om at musikken er ubønnhørlig knyttet til 90-tallets formative periode. ‘Vandring’ har noen slående vakre øyeblikk, noen sorgtunge og vonde øyeblikk, og en indre sammenheng som presenterer disse ekstremene ytterpunktene på en forteller-aktig, naturlig måte. Det finnes ikke noe bedre musikk å spille på hodetelefonene under en nattlig ekskursjon til utmarken enn Nattverds ‘Vandring’, en skive som har flakket rundt i sidesynet som et standhaftig gjenferd gjennom mesteparten av 2021.

Beste låter: «Det Bloer paa Alt Som Spirer», «Naar Taaken Fortaerer Alt», «Med Rive og Lime»

Link til omtale
Strømmelink

#22: Addiktio – Anthem for the Year 2020

Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Instrumental progressiv rock/metall

Med bare tre mann i bandbesetningen har Addiktio helt sikkert skvist ut et av årets feteste norske instrumentalplater. ‘Anthem for the Year 2020’ byr på noen vanvittig groovy, progga og høylytte riff der gitaren og bassen smelter sammen til en eneste stor kaosenhet mens trommene dundrer for livet i bakgrunnen, og det uten at Addiktio glemmer å utbalansere dette med noen strålende og roligere partier, små drypp av støyete effekter og ikke minst noen mesterlige oppbygninger. ‘Anthem for the Year 2020’ er en plate som føles like tilgjengelig som den er profesjonelt utført, og er en 40 minutters reise som aldri blir kjedelig der et nytt høydepunkt gjerne finnes rett rundt neste sving.

Beste låter: «Anthem for the Year 2020», «Dreadmill», «North»

Link til omtale
Strømmelink

#21: Rongeur – Glacier Tongue

Plateselskap: Fysisk Format
Sjanger: Sludge/post-metall

Misnøye og oppgitthet pulserer som sykt blod gjennom årene til Rongeur på andreskiva ‘Glacier Tongue’. Denne misnøyen blir uttrykt gjennom en sludge-variant som bærer et kraftig preg av post-hardcoren og støyrockens sviende samfunnskritikk, et uttrykksmessig isbad som reflekterer ubehagelige sannheter rett opp i fleisen på deg på nådeløst vis. Den nyeste skiva til Rongeur kan også oppleves som utrolig rensende, ettersom de kaster seg inn i musikkens turbulente strømmer med en overbevisning og en lidenskap som ikke kan annet enn å berøre og bevege lytteren gjennom høyttaleren. Bandets ekspressive kvaliteter når et ruvende toppunkt på avslutningssporet «Underachiever», der knusende sludgerytmer fungerer som forvarsel til et gradvis opptrappende svell av postmetalliske proporsjoner. Låta er en av årets aller beste, og setter et verdig punktum på den emosjonelle tour-de-forcen av en plate som er Rongeurs ‘Glacier Tongue’.

Beste låter: «Winning Days», «Years of Withering», «Underachiever»

Link til omtale
Strømmelink

Klikk her for plass #20-#11.

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Vanvidd – Under Ei Morken Rot

Usignert, ute via Bandcamp og strømmetjenester.

Vanvidds nyeste plate, ‘Under Ei Morken Rot’, er ikke bare prydet med et cover som oser av farger, eventyrlighet og en nordisk råskap, men er virkelig også et musikalsk håndverk som reflekterer dette visuelle uttrykket. Dette sørlandske folk-metal-bandets andreplate er nemlig en aldri så liten bombe av det storslåtte, melodiske og fengende slaget, og det er en plate der Vanvidd evner å gjøre mye ut av det som i utgangspunktet litt banale og velkjente folk-metal-elementer. For joda, her finnes både typiske folkemelodiske motiver og et flust av synkoperte, enkle og raske rytmer, men det akkompagneres gjerne av en kreativ bruk av voldsom mengde instrumenter, komplekse låtstrukturer og et ganske symfonisk preg. Til tider minner musikken minst like mye om de progressive påfunnene til Emperor-frontmann Ihsahn og Dimmu Borgirs teatralske, georgianske synther, koringer og strykere.

Ta «Havtrollet» for eksempel, som sparker i gang plata for alvor etter et instrumentalt forspill og som har endt opp som et av mine favoritter. Her får vi først servert en ordentlig progga intromelodi, før et umåtelig catchy vers driver låta videre i stram takt og et virkelig storslått refreng åpner slusene deretter. Et bridge-parti med mange segmenter understreker videre at ‘Under Ei Morken Rot’ er like mye prog-plate som folk-plate. Et annet høydepunkt som gir meg dette inntrykket er «Nekroalkymi», der Vanvidd gjør en utmerket jobb med å inkludere mange ulike elementer – både dyster, effektbelagt svartmetallvokal, lystige folkmelodier og et virkelig orkestralt lydbilde med både blåsere og strykere – med stor suksess og lekenhet.

For dette er ofte også fryktelig morsom musikk å høre. Åpningsstrekket er en sann fest med den store variasjonen og den gode komposisjonen, der sterke melodier og refrenger – særlig i «Blodsjord»! – holder det hele interessant. I dette ligger også Vanvidds maksimalisme; jeg får inntrykk av at dette er et band som heller legger på ett instrument, ett minutt og ett riff for mye enn for lite. Dette gir i dette tilfellet mye underholdningsfaktor og sunne og spennende ambisjoner til musikken, men er også et tveegget sverd. For eksempel fremstår det fire minutter lange forspillet som en litt oppblåst sak der det fungerer i to seksjoner, og på niminutteren «Fjellheim» repeteres de (sterke!) melodiene i overkant mange ganger uten at jeg helt ser poenget.

Etter «Fjellheim» kommer også det jeg anser som platas svakeste punkt, nemlig et innslag av Vinje/Grieg-klassikeren «Ved Rundarne». Det er i utgangspunktet en utrolig vakker sak som attpåtil får en litt ny og kul vri ved at den svøpes mer og mer inn i romklang. Problemet er at den rett og slett føles litt utilpass i en albumsammenheng som høres ganske så annerledes ut og dermed blir stående alene. Den går imidlertid overraskende greit inn i den hurtige «Storm» der de festglade gutta i Trollfest er med, og faktisk er det i forlengelsen av denne vi får de mest sømløse låtovergangene; skiftet til interluden «Om Å Drikke Tvimenning» er så å si umerkbar, og det resulterer i en fantastisk opptakt til høydepunktet «Fenalår», der Vanvidd virkelig skviser ut det de kan av melodibanken.

Avslutningssegmentet på ‘Under Ei Morken Rot’ synes jeg var interessant i form av at jeg egentlig tolket meg frem til at jeg likte det. På nest siste låt ut, «Orm», resirkulerer Vanvidd først mange av grepene fra platas første halvdel, men gis en fantastisk avslutning i form av at vi får servert platas desidert sterkeste klimaks. Så kommer tittellåta som, hvis man forventer noe konkluderende, føles litt overflødig i forlengelsen av «Orm». Men så tenkte jeg at dette fungerte aller best som en slags epilog, der Vanvidd varsler om at ‘Under Ei Morken Rot’ en dag følges opp av noe minst like storslått og voldsomt som seg selv. Enten jeg tolker det i retning bandets hensikter eller ikke, får jeg avslutte med å skrive at jeg uansett nyter godt av åsynet mot neste kapittel; all den tid ‘Under Ei Morken Rot’ kan drukne litt i egne ambisjoner og ikke treffe blink i alle steg, er det nemlig en svært sterk og underholdende prestasjon.

Alexander Lange

Ildfar – Som vinden farer vil

Ute nå via Northern Silence Productions.

Ildfar er et enmannsprosjekt i svartmetallens rike bestående av Favn – en mann som har hatt en fot innenfor sjangeren helt siden det mørke 1990-tall og sånn sett nok kan betegnes som et av sjangerens vise menn. Den nye plata hans, ‘Som vinden farer vil’, lanseres etter slippene av noen høyst lovende singler, og er et vitnesbyrd på den kjennskapen til svartmetallens elementer og grep som bor i prosjektet Ildfar.

Samtidig er dette langt fra den hardeste, ondeste og ekleste svartmetallen som finnes der ute. Om Ildfars musikk minner meg om noe, er det sannsynligvis først og fremst Ulvers ‘Bergtatt’, der melodier, melankoli og en åpenbar, men langt fra altoverskyggende, inspirasjon fra folkemusikken får skinne. Med sin ganske rå, gammeldagse og behagelige produksjon minner den også mye om den moderne klassikeren ‘Marrow of the Spirit’ av Agalloch. Så vil jeg imidlertid også påstå at Ildfar samtidig har en litt røffere brodd på musikken sin enn disse to bandene; til tider er det langt mer Immortal enn Ulver, og i denne dualiteten ligger mye av Ildfars unike bidrag.

‘Som vinden farer vil’ åpner med den Burzumske ambient-snutten «Taakeheimen», som baner vei for et hektisk timinuttersstrekk bestående av «Under Sorte Vinger» og «The Last Dawn». Mens Ildfar på førstnevnte ender opp med å resirkulere litt vel mye av de svært gode riffene låta innledes med, er «The Last Dawn» en mer dynamisk sak og et av albumets sterkeste låter. Den glir også fint inn i «Den Gamle Mannen Hvisker Mitt Navn», som sammen med tittellåta og interluden «Vandring» konstituerer platas litt roligere og mer lavmælte midtparti, der man særlig med de akustiske segmentene og strukturen på «Som Vinden Farer Vil» får de virkelig vakreste øyeblikkene på plata.

Musikken får flere tenner igjen på «Under the Graves (of 1994)» og «Pesten», der melodiene komplementeres med noen virkelig ondskapsfulle riff, før det mer melankolske får skinne igjen på «Behold the Throne» og høydepunktet «Lyset I Skumringen» og «Norges Haller» setter siste spiker i kista med et brak.

Som du kanskje forstår synes jeg ‘Som vinden farer vil’ fremstår litt som en pendelbevegelse mellom et hardere svartmetalluttrykk med nokså skarpe kanter og en litt mer forsiktig utgave av Ildfars musikk. I det synes jeg i alle fall det ligger en svært god evne til å strukturere denne plata, og det er i det hele tatt lite vondt å si om denne utgivelsen. Likevel er det klart hva man må være ute etter, nemlig et ganske klassisk svartmetalluttrykk – om enn med en litt egen tilnærming til utnyttelsen av en rekke tradisjonelle elementer innenfor sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange

Nithe – Cemetery Fever Demo

Nithe er et kirkegårds-orkester fra det norske «bibelbeltet», som med sin tradisjonelle og skremmende autentisk-lydende dødsmetall ønsker å stikke kjepper i hjula på lokale, religiøse autoriteter. På deres første demo er dødsmetallens opprinnelse i brutal thrash enkel å spore, og hyppige sideturer innom dødsdoomens hjemsøkende ledegitarer og okkulte atmosfære runder ut lydbildet på det som er en overraskende velformulert første-utgivelse for et så ferskt band å være.

I og med at samtlige medlemmer opererer under fremmede initialer er det umulig å finne ut hvorvidt kvartetten har fartstid hos andre dødsmetall-grensende prosjekter, men med tanke på kvaliteten vi konfronteres med på ‘Cemetery Fever’ er det nærliggende å tro at Nithe neppe er første metallbandet gutta har involvert seg i. Åpningslåta «K.R.Y.P.T» er fylt til randen av riff som er så klassiske i soundet at de kunne ha blitt funnet innrisset i en steintavle under en arkeologisk utgravning av en kjellerlokale fra det sene 80-tall, og tittelsporet har en glefsende dødspønk-fremtoning som er så energisk og full av driv at den kunne ha forsynt en bydel i Kristiansand med strøm en hel vinter.

Av de fire låtene som til sammen utgjør ‘Cemetery Fever’ er det ingen som sleper på bakbena eller bader seg ufortjent i glansen til sine naboer. Hver eneste låt har et øyeblikk eller to som får anmelder til å gripe etter kvalitetsstempelet, og ingen strekk er uinspirerte nok til å kunne stilles i et negativt lys. Dette er mye takket være bandets evne til å variere, vri og vende på et temmelig enkelt og velkjent formular, for ikke å nevne produksjonens evne til å opprettholde både strukturell klarhet og dødsmetallens obligatoriske eim av død og råte.

Nithes ‘Cemetery Fever’ er OSDM av en pur og rendyrket sort vi ikke ser så mye av i Norge. Den helhetlige kvaliteten på det musikalske materialet, samt den tidløse logoen gjør det vanskelig for meg personlig å se på utgivelsen som en demo, ettersom pakka er så komplett at den føles mer ut som en fullverdig EP av et mer eller mindre etablert band. Fra dette punktet skal det bli veldig spennende å se hva Nithe gjør med soundet, ettersom det virkelig er plass i Norge til et band som vet å gjøre dødsmetall av gammel sort spennende og frisk i 2021. ‘Cemetery Fever’ er en must-hear for norske fans av OSDM, og en høy anbefaling for de av dere som er interesserte i å snuse på sjangeren for første gang.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Truckerfucker – Man’en med Ljaa1

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Om du har brukt nevneverdig tid i det siste på å forestille deg hvordan livet til en trailersjåfør utarter seg, så har jeg gode nyheter til deg. Om du i tillegg mener at den beste måten å tilegne deg kunnskap på er å få den servert via beinhard og festklar metall, så har du dess større grunn til å feire budskapet jeg bringer i denne ukas utgave av «Ukas Plater». Truckerfuckers ‘Man’en med Ljaa1’ er en halvtimelang eksplosjon av lavterskel-metall og humoristiske tekster sentrert rundt det fiktive(?) livet til en trailersjåfør, og du må tro meg på mitt ord når jeg insisterer på at opplevelsen plata utgjør er både berikende og utrolig rørende.

I løpet av ‘Man’en med Ljaa1’s tredve minutter får vi delta i en omfattende rundtur i en navnløs truckers liv, fra introduksjonssporet «Revansj» hvor han våkner opp i et hav av pantbart materiell, til hans frigjørende tilståelse om egen hyper-spesifikke seksualitet på avslutningslåta «Ode til E6». I mellom venter klagesanger om vasking av førerhus og en koneløs tilværelse, klagesanger om korona-relaterte økonomiske problemer, og klagesanger om uaktsomme og usympatiske bobil-sjåfører. Hele det tematiske spektrumet er dekket, og for de av oss som ikke var over de mange ondene som til en hver tid tærer på våre stakkars truckere er platen intet mindre enn en åpenbaring.

For å tilføre denne historien en dæsj velfortjent patos har kvartetten kokt i hop et mangefasettert musikalsk uttrykk de kaller for «Truckermetall», som egentlig bare betyr at de skjener vilt mellom ulike former for ekstremmetall ettersom behovet oppstår. Oftest opptrer truckermetallen i en slags blandingsform mellom melodisk svart- og dødsmetall, men det er også øyeblikk der gasspedalen trøkkes i bånn av enten en blå-semsket rocke-fot eller Snaggletooth’s nagle-kledte hov. Felles for alt materialet er at det er hardnakket og fengende, og at det best nytes på høyt volum med en øl i neven og en Jack Daniels i den andre neven.

Selv om dette åpenbart er en konseptplate av parodisk natur som ble skrevet og produsert av gode venner på pur faen, er det ikke til å legge skjul på at mye av materialet hever seg godt over sitt lettvinte og humoristiske utgangspunkt. «Koronass» har et sterkt åpningsmotiv som vever seg gjennom låtas heseblesende og drivende tungmetall, black’n’roll-riffene på «Min Klage» er for gode til å ikke bli gjenbrukt i en hakket mer seriøs setting, og «Ode til E6» er rett og slett så forbanna fengende at den burde tvinges inn på spillelistene til våre største nasjonale radiokanaler, om vi så må samles i hopetall foran P3s kontorer med fakler og høygafler høyt hevet. Det at musikken er mulig å lytte til separert fra sin humoristiske funksjon er en stor pluss, og mye av grunnen til at jeg har hatt det moro med min tid med ‘Man’en med Ljaa1’. Truckerfucker serverer heftige riff og fabelaktig, idiotisk humor på sin nyeste utgivelse, en skive som utretter mer enn en køddeplate om sinte trailersjåfører ærlig talt burde være i stand til.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Djevel – «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid»

Med to singler med en samlet spilletid på 20 minutter har Djevel allerede avslørt en betydelig del av sin kommende utgivelse ‘Tanker som Rir Natten’ i forkant av slippet. Der «Englene som falt ned i min seng,..» bød på bandets mer tradisjonelle, konfronterende og andrebølge-inspirerte side, byr «Maanen skal være mine øine,..» på en mer utpreget melankolsk og storslått affære. De ti turbulente minuttene som utgjør låta er så mettet av stormende gitarer og atmosfære at det blir naturlig å anslå den til å være platas høydepunkt, men en kjapp konsultasjon med platas låtliste vil avsløre at «Maanen…» befinner seg nesten helt i begynnelsen av reisen. Dette hinter om at ‘Tanker som Rir Natten’ neppe blir noen lavmælt reise gjennom standardisert svartmetall, og jeg er spent på hvordan Djevel har balansert det svevende og det jordnære på det ferdige produktet.

Som enkeltspor er i alle fall ingen tvil om at «Maanen…» er et fengslende stykke svartmetall. Den mørke gotikken som pulserer gjennom låtas rensungede partier minner om Sivert Høyem i et usedvanlig dystert lynne, og de eteriske gitarene skjuler en underliggende dyriskhet som hindrer dem i å fullstendig miste kontakt med bakken. Gitarenes detaljarbeid blir slukt av den ruvende veggen av rik og mettet lyd som dominerer uttrykket, men i dette tilfellet er det et offer som gir avkastning i form av en følelse av universell skala. Atmosfæren er voldsomt potent, og platas cover tatt i betraktning er det nok grunn til å forvente at dette elementet kommer til å være avgjørende for totalopplevelsen av ‘Tankene som Rir Natten’. «Maanen…» er en låt for folk som ønsker seg en lavere konsentrasjon av sødme i blackgazen sin, samt fans av nattlig og harmonisk rik svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vulture Lord – «Bloodbound Militia»

Vulture Lord fra Hønefoss har lenge vært et standhaftig geist innenfor norsk metall; et ekstremmetall-fenomen med ufattelig lang fartstid, men kun et enkelt album å vise til. Dette endrer seg dog i 2021, ettersom bandet nylig har annonsert slippet av andreplata ‘Desecration Rite’ under Odium Records 20. Juni. Dette burde være gode nyheter for både fans av døds-, svart- og thrashmetall, ettersom Vulture Lord demonstrerte hvordan de tre uttrykkene kan danne uhellig treenighet på sin debutplate ‘Profane Prayer’ fra 2003.

Andreplatas første singel «Bloodbound Militia» viser til en rimelig naturlig progresjon for gruppen, sett ut ifra de nesten tjue årene det har tatt å produsere en oppfølger til ‘Profane Prayer’. Produksjonen låter både kraftigere og mer moderne, samtidig som den ikke skyver bandet unødvendig langt fra sine røtter i undergrunnen. Bandet svarer med en låt som er ukomplisert men hensynsløs i sin utsteding av auditiv straff; tjåk full av hvinende gitarer, rasende blast beats og thrashende momentum. Det drillende dødsmetall-riffet som dukker opp i låtas siste minutt er et klart høydepunkt, og det samme er det evig rastløse og tordnende trommespillet til trommis «Uruz». Alt i alt er «Bloodbound Militia» lav på overraskelsesfronten men tilsvarende høy på trøkk, og fungerer som et effektivt forvarsel om blodbadet som vil finne sted når ‘Desecration Rite’ treffer markedet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vanvidd – Storm feat. Trollfest

«Storm» er kanskje akkurat det jeg hadde forventet av et samarbeid mellom Vanvidd og Trollfest. Førstnevnte slapp for noen uker siden den første smakebiten på sitt kommende album, låta «Blodsjord», som var seks minutter med storslått folk-metal med kruttsterke melodier og tydelige svartmetallelementer. At «Storm» med Trollfests bidrag er en hakket mer direkte, oppstemt og gøyal affære er videre ingen stor overraskelse, og at de to bandene på denne låta også evner å komplementere hverandre svært godt er helt klart – all den tid de naturligvis har mange likheter som folk-metal-band i ekstrem-metal-land.

«Storm» er nemlig i utgangspunktet en ganske lettfordøyelig fire/fem-minutter sterkt preget av begge bandenes melodiske teft, Vanvidds evne til å ta lydbildet til stratosfæriske høyder og Trollfests uhøytidelige og festglade fremtoning. Hurtige, taktfaste folkerytmer preger versene, men vi får også servert melankolske melodier og smak av virkelig store lydbilder. Jeg nøt det mer atmosfæriske og tålmodige i «Blodsjord», men ved hjelp av Trollfest svarer Vanvidd like fullt til andre behov man er ute etter å tilfredsstille gjennom folk-metal med «Storm» – og det uten å være endimensjonal.

Skrevet av Alexander Lange

Bizarrekult – «Ut i Skogen»

Ute nå via Petrichor/Hammerheart Records

Bizarrekult er et enmannsband med røtter i både Russland og Norge som på sin kommende debutplate søker etter å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt», per bandets Spotify-bio. Etter noen introduserende lytt på prosjektets nye singel «Ut I Skogen» blir det tydelig at det kunstneriske målet har satt sine spor på samtlige av låtas elementer, ettersom både musikk, tekst og visuell utforming bærer preg av en viss dualitet. Resultatet er et sammensatt og særegent uttrykk som ser ut til å nyte kampen av motkrefter som spilles ut mellom to poler.

I likhet med tekstens karakter foretar det musikalske en reise lengre og lengre ut i ødemarken over sin spilletid. Det som i begynnelsen fremtoner seg som en slags synergi mellom norsk svartmetall og bryske basstoner fra post-hardcorens tyngre hjørner utvikler seg sakte men sikkert i en mer atmosfærisk og introvert retning. Romslige strekk av meditativ, postrock-berørt gitar åpner seg mellom krystallinske og glitrende svartmetall-teksturer, og på dette punktet er lett å forestille seg den Sibirske tundraens påvirkning på artisten. Dersom jeg hadde sett på musikken isolert fra tekst og tematikk hadde jeg nok ønsket meg en reprise av det presise og hardtslående materialet som åpner låta på et eller annet punkt, men sett fra et helhetlig perspektiv er det ingen tvil om at Bizarrekults tematiske visjon har endt opp med å forme musikken på hensiktsfult vis. «Ut i Skogen» byr på både umiddelbart fengslende og sakte-ebbende materiale i en og samme låt, og er dermed en strålende introduksjon til Bizarrekults mangefasetterte post-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

DRITTMASKIN – Al Namrood

Kan være en tegneserie — Usignert, ute via strømmetjenester.

Etter den overraskende rolige og progressive «Limi» er vestlandske DRITTMASKIN tilbake i sitt vante, kompromissløse hjørne med singelen «Al Namrood». Denne låta er bandets tredje i opptakten til lanseringen av ‘Svartpönk’, som blir deres andre album når det lanseres senere i år.

«Al Namrood» befinner seg i DRITTMASKINs kjente krysningspunkt mellom black metal, thrash metal og punk, og viser i mine øyne bandet på sitt aller mest voldsomme. Låta åpner med noen dissonante gitarer som fungerer akkurat passe desorienterende før hamrende crust-punk-takter kverner versene gjennom høyttalerne, og thrash-elementene får virkelig utfolde seg i et krigersk hovedriff som sørger for å holde det hele variert nok. Låtas sterkeste side synes jeg imidlertid kommer gjennom det blytunge hooket. Her blir alle instrumenter og en vokalist som åpenbart utfordrer lungekapasiteten med på noen fantastisk harde slag, og man får inntrykk av at bandet virkelig drar uttrykket sitt til det helt ytterste. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Vanvidd – Blodsjord

Blodsjord | Vanvidd — Usignert, ute på strømmetjenester.

Vanvidds kommende album ‘Under ei morken rot’ nærmer seg med stormskritt, og låta «Blodsjord» er servert som smakebit. Bandet er et folk-metal-band fra sørlandet med en fot godt plantet i svartmetallens rike, og de leker seg i det kjente og litt krevende motsetningsforholdet mellom svartmetallens voldsomme ugjestmildhet og folkemusikkens melodiske teft og oppstemthet.

Balansen mellom de ulike uttrykkene er ikke alltid like lett å finne; noen ganger synes jeg særlig folkelementene blir liggende litt påklistret og unaturlig til når svartmetallband velger å utnytte dem så mye som Vanvidd gjør. Likevel har dette aldri vært noe Vanvidd har hatt store problemer med i mine øyne, og selv om det nærmest litt gotiske preget i strykerne over hovedtemaet i «Blodsjord» i utgangspunktet kan virke litt voldsomt og merkelig, evner bandet først og fremst å la dette skape en god, dramatisk og filmatisk effekt. De hurtige versene balanseres videre godt mot den helt uimotståelige melodien i refrenget og det litt lenger bridge-temaet utover i låta som også får ned pulsen litt. Kombinert med kraftig, god produksjon etterlater «Blodsjord» meg med ganske høye forventninger til ‘Under ei morken rot’.

Skrevet av Alexander Lange

ILLT – Sons of the Northern Lights

ILLT Release New Single “Sons Of The Northern Lights” – Indie Recordings Shop — Ute via Indie Recordings.

ILLT er det ferske metallprosjektet til filmmusikkomponist Roy Westad, som med hjelp av et knippe andre musikere (Westad spiller selv gitar og bass) nå bygger opp til prosjektets første utgivelse: ‘Urhat’. «Sons of the Northern Lights» er singel nummer tre i denne opptakten, og kan i form av å være en ganske lang, progressiv og kompleks låt med mange seksjoner tenkes å demonstrere Westads ambisjonsnivå.

«Sons of the Northern Lights» er et stykke moderne, riffbasert ekstremmetall som i liten grad finner opp et hvilket som helst hjul på nytt, men som gjennom svært høy produksjonskvalitet og bunnsolide riff gjør svært mye ut av verktøyene som er til rådighet. Mest av alt minner det nok om Dimmu Borgir, og da ikke på grunn av et fremtredende symfonisk element, men først og fremst på grunn av sammensveisingen av elementer fra både moderne thrash og svartmetall – iskalde moll-akkorder og en helt kompromissløs kraft bakes inn i hurtige, taktfaste riff.

ILLT evner også å blande inn et svært velfungerende melodisk element, så vel som et ganske rolig midtparti som fremhever prosjektets progressive art. De mange partiene gjør at låta føles en smule usammenhengende, noe som ikke er helt overraskende med tanke på at Westad har uttalt at låtskrivingen hans er litt instinktdrevet. Og som sagt er det først og fremst velkjente sjangerkonvensjoner i spill. Men like fullt er «Sons of the Northern Lights» en låt av svært høy kvalitet som bør være lett å like for enhver moderne ekstremmetallfan.

Skrevet av Alexander Lange