Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Warzaw – Black Magic Satellite

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Trondheimsbandet Warzaw imponerte Metallurgi-redaksjonen grovt med den fartsglade og selvsikre biker-tradmetallen som utgjorde debuten ‘Werewolves on Wheels’. De uanstrengte, antemiske refrengene og drivende riffene var sterke nok til å sikre utgivelsen en plass i det nedre sjiktet av vår topp 50 fra 2021, og syntes å varsle om større ting i fremtiden. Fremtiden er tydeligvis nå – i det minste en liten del av fremtiden – ettersom oppfølgeren ‘Black Magic Satellite’ allerede ble sluppet på det norske markedet nå i desember. Spørsmålet er om Warzaw har oppfylt forventningene om noe større, eller om de har spredt seg selv for tynt ved å slippe sine to første plater i samme kalenderår. 

Svaret er muligens noe såpass uhendig og komplisert som begge to, ettersom ‘Black Magic Satellite’ ekspanderer på uttrykket som debuten la til grunn, på samme tid som den ikke helt klarer å overgå høydepunktene til sin forgjenger. Warzaws driftige, synkoperte tradmetall er like gledesspredende og fengende som før, hvilket den glitrende, NWOBHM-fargede åpningslåta kommuniserer klart og tydelig. Singlene «Fierce Attitude» og «Send My Regards» forsterker dette inntrykket ved å levere noen av skivas skarpeste vokal-hooks og feteste riff, krydret med bugnende tvilling-harmonier og rått solospill. «Lightning from the Clear Sky» er derimot en mindre overbevisende affære, ettersom den utbroderte og flotte instrumental-åpningen ikke klarer å redde det noe ubemerkelsesverdige refrenget. 

Denne jojo-tendensen strekker seg videre inn i plata, ettersom den uimotståelige trad-bomben «Circular Talk» gir vei til et par avmålte og noe energifattige låter i form av «Machine Gun Fire» og «Where the Bodies are Buried». Bandet kaster noen skruballer i lytterens retning i form av den nesten doom-aktige og seige «Shot of Poison», samt «Sabres of Flesh and Blood», som med sine growlede vokaler og blytunge gitarer nesten tar steget over i en form for ekstrem tradmetall. På den andre siden føles låter som den relativt streite «Pistols at Dawn» også overflødige ut i et år som har gitt oss hele 22 Warzaw-låter, hvorav mange har benyttet seg av de samme drivende beatsene og riffene til langt større effekt. 

Isolert sett er det ingen av låtene på ‘Black Magic Satellite’ som er spesielt svake. Ja, noen av låtene gjør sterkere og mer uslettelig inntrykk enn de andre, men de er alle velskrevne og entusiastiske oder til et metall-uttrykk som ikke er så spesielt godt representert på den norske scenen. Sett i lys av den korte tiden mellom debuten og ‘Black Magic Satellite’ blir historien likevel en annen, ettersom bandet måtte ha dratt hardere til med enten eksperimenteringen eller idé-utviklingen for å gjøre et tilsvarende sterkt inntrykk som ‘Werewolves on Wheels’ med sin nye plate. ‘Black Magic Satellite’ er uansett en bunnsolid trad-utgivelse som fans av sjangeren kommer til å ha lite å utsette på, selv om det gjenstår å se om den vokser nok på redaksjonen vår til å bli en sentral begivenhet i det nye utgivelsesåret 2022. Warzaw forsterker rollen sin som sentrale, norske trad-ambassadører på ‘Black Magic Satellite’.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Avmakt – Demo 2021

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Avmakt er et svartmetallband basert i Tårnåsen bestående av medlemmer fra band som AbhorrationDødskvad og Obliteration. Som man skulle forvente basert på disse navnene er det snakk om ekstremmetall med sterk tilknytning til sjangerens årelange tradisjoner, men med en kreativ brodd og vitalitet som hever musikken over rendyrket hyllest. På sin første demo – som ble sluppet helt på tampen av 2021 – kamuflerer Avmakt sin smått distinkte svartmetall-visjon bak en fasade av formalitet og tilsynelatende kalkulert lofi-het. Dersom man tar seg tid til å dykke dypt ned i de fire konstruksjonene som utgjør ‘Demo 2021’, vil man fort gjenkjenne det gode håndverket og det omfattende kunnskapsnivået som man burde kunne forvente av livstids-praktiserende ekstremmetall-musikere som de som fyller Avmakts rekker. 

«Sharpening the Blades of Cynicism» vender umiddelbart tilbake til tiden før svartmetallen ble formalisert og dominert av tremulerende gitarer og blast beats. Infernalske, Darktroneske riff leder inn i sydende elver av isnende svartmetall, før stavrende, suggererende rytmikk går til angrep på viljestyrken i den utstrakte avslutnings-sekvensen. Andreas Hagen er en sentral bidragsyter på denne låta og demoen som helhet, med sine fandenivoldske, kommanderende røst og vandrende basslinjer. En krokete og djevelsk progresjon introduserer så demoens ubestridte høydepunkt, «Towing Oblivion». Her kommer den nevnte kreative vitaliteten virkelig til uttrykk, ettersom det ellers ortodokse andrebølges-soundet levendegjøres og sprites opp av gitarenes rytmiske krumspring. 

«Soulclad Assassin» utvider så tonespråket via åpningens seige og traskende doom-parti. Gnistrende ledegitar og piskende, isnende svartmetall-vinder råder over låtas midtseksjon, før et strekk med intensiverende og ukuelig fremdrift får sitt klimaks i et majestetisk avslutningsriff. Avslutningssporet «Relics of the Will» byr så på skivas mest substansielle utfordring, ettersom store deler av spilletiden på ni minutter vies til en standhaftig og insisterende, svingende rytmikk. Også her gir dog tålmodigheten avkastning, i denne omgang i form av den interdimensjonale riften som de flerrende gitarene åpner i det torturerte doom-strekket. 

Fans av uanstrengt, tradisjonsrik ekstremmetall vil finne lite å klage på når det kommer til Avmakts første demo. Bandet utsondrer den samme autentiske råskapen som river gjennom musikken til band som AbhorrationNekromantheon og Beyond Man, samtidig som de nekter å lene seg på denne råskapen på bekostning av de musikalske ideene og låtskrivingen. Resultatet er en demo som med fordel kunne vært lagt til vår liste over 2021s sterkeste demoer, og en utgivelse som virkelig burde appellere til tilhengere av tradisjonsbevisst men egenrådig andrebølges-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Gran – Instrumentalsykehus 

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Drammensbandet Gran er et vaskeekte Bandcamp-mysterium. I løpet av de siste par åra har solomusikeren bak prosjektet gitt ut en tre-fire miniutgivelser preget av en søkende og distinkt form for post-dødsmetall, alle utstyrt med identiske album-covere. Etter et år med signal-stillhet har mannen kommet ut av skalkeskjulet sitt med enda en kort utgivelse, nemlig den tredelte EP-en ‘Instrumentalsykehus’. Over utgivelsens tre spor blir vi nok en gang introdusert for en nesten udefinerbar form for mangefasettert, instrumentell dødsmetall, preget av både tvistede oldschool-karakteristikker, melodisk dødsdoom-gotikk og foruroligende atmosfærer. 

«Instrumentalsykehus Del 1» fremhever umiddelbart Grans mangfoldige tilnærming til dødsmetallisk sjangerblanding. Robuste rytmer og klatrende gitarer skaper et sludgy utgangspunkt som nesten minner om seksjoner fra Octohawks ‘Animist’ fra i fjor, før den lineære komposisjonen kompliserer uttrykket med sine stadig endrende panoramaer. «Del 2» skaper et tydeligere og mer umiddelbart inntrykk, med sine synth-strykere, trippende piano og et svært velfungerende innslag av saksofon. Denne særegne vinkelen på post-dødsmetall imponerer; ikke via flashy og brautende teknisk overskudd, men via en kjølig og fascinerende atmosfære.

Idet man når «Del 3» vil de fleste trolig oppleve at det er lett å la seg henføre av den distinkte, tonale og atmosfæriske verdenen som Gran har manet frem på sin nyeste utgivelse. Det er i det hele tatt den subtile innoveringen og de sterke enkeltideene som gjør at ‘Instrumentalsykehus’ utmerker seg, der både låtformer og EP-ens storform oppleves som noe sporadisk og lite substansiell. Det er likevel såpass mye spennende som foregår over EP-ens tre spor at jeg håper at Gran vil finne på å slippe en full-lengder etter hvert, ettersom en ferdigstilling av det musikalske råmaterialet på ‘Instrumentalsykehus’ ville vært et unikt og enestående beist i den norske metallscenen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Addiktio – Anthem for the Year 2020

Ute nå via Indie Recordings

Instrumental metall kan se ut til stadig å møte på et trangt nåløye for min del. Det er i alle fall en sjeldenhet at jeg lar meg helt overbevise av utgivelser som drister seg ut på markedet uten vokal, og årsakene er ofte de samme og kanskje ikke helt overraskende, der det kan fremstå som en krevende kunst å fylle et tomrom som ellers kanskje ville vært fylt av strukturen og variasjonen som gjerne følger med en vokal. En mistanke om at jeg har urimelige krav til hard instrumentalmusikk svekkes imidlertid – og heldigvis – av trioen Addiktios ‘Anthem for the Year 2020’, der et arsenal av dynamisme og stilige lydteksturer holder interessen oppe gjennom en slags mini-odyssé på 40 minutter.

‘Anthem for the Year 2020’ kom ut allerede i slutten av oktober, og følger opp Addiktios debutalbum ‘Verraton’ fra 2018. Trioen er en velrennomert gjeng som tidligere blant annet har jobbet med en bukett kjente norske pop-artister og vært Jørgen Munkebys medsammensvorne i Shining, noe som innevarsler profesjonaliteten som gjennomsyrer ‘Anthem for the Year 2020’. Stilen har et utvilsomt fundament i et ganske jazz-inspirert prog-uttrykk, der bølgetoppene i stor grad henter sin intensitet fra spretne, høylytte og synkoperte temaer der fuzza gitarer og bass smelter sammen i nydelig forening. Så kan nok ikke denne plata kalles en rendyrket metallplate heller, der innflytelsen fra litt lettere rockeuttrykk er vel så – om ikke mer – toneangivende som metallpreget.

Åpnings- og tittellåta er en strålende introduksjon til det man har i vente, og lar gitarene hvine hemningsløst over en rask, smittsom groove i bunn før bandet åpner døren før de nevnte progga, jazza og egentlig ganske djent-aktige bølgetoppene som man etter hvert skal bli godt kjent med. Avslutningen er blant platas mest voldsomme og er et vidunderlig, dissonant kokepunkt som gir plass til den roligere, traskende introduksjonen i den påfølgende «Genetic Sircus». Denne låta er platas lengste og består av to deler, der den første sirkler rundt et spent, lyst gitartema før en roligere bro åpner for en strålende oppbygning til platas mest stratosfæriske klimaks.

Etter en forholdsvis voldsom og variert åpning på plata legger Addiktio seg herfra rundt fire-fem-minuttersmerket på de resterende seks låtene, som stort sett treffer godt. ‘Anthem for the Year 2020’ durer godt videre med den Dream Theater-aktige «The Grand Farewell», og imponerer stort særlig med «Dreadmill» som byr på et helt vanvittig catchy hovedriff. Platas svakeste ledd er nok midtpunktet, der det rolige altrock-temaet i «Spectacle» ikke sys så godt sammen med resten av låta, og «Epidemic Orchestra» for meg rett og slett ender opp som en aldri så liten kjedsomhet som kan vitne om at Addiktio har litt mer å gå på når det gjelder litt mer lavmælte komposisjoner.

Men ‘Anthem for the Year 2020’ rundes av godt. På «North» legges seige og deilige gitarleads over en sommerlig rockejam som får meg til å tro at jeg er på biltur før illusjonen brytes av voldsomme synkoper, og avslutningssporet «An Ode to the End» er utvilsomt platas vakreste. Her mestres et litt roligere preg og drømmende rock komplementeres av nydelige, Polyphia-aktige klimaks.

Addiktio holder seg til et ganske trygt prog-lingo på ‘Anthem for the Year 2020’, og jeg tror noen grenser kunne blitt yppet mer med. Men på tross av dette og noen litt svakere låter er denne plata et aldri så lite høydepunkt i norsk progrock og -metall i år, og man kan nok også konstatere at Addiktio lykkes godt med det bandet prøver på.

Skrevet av Alexander Lange