soulseller – Metallurgi

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (1/2)

Vulture Industries – «This Hell is Mine»

Det avant-gardistiske bandet Vulture Industries‘ femte album ‘Ghosts from the Past’, som slippes samme år som bandet fyller 20 år, er nå bare drøye tre uker unna. Før slippet har vi allerede fått høre de to første låtene, «New Lords of Light» og «Saturn Devouring His Young», og nå har bandet også sluppet den tredje: «This Hell is Mine».

Mens «New Lords of Light» var et sterkt avspark og «Saturn…» et ålreit, men ikke fullt så sterk oppfølger, er «This Hell is Mine» i mine ører den beste singelen så langt fra ‘Ghosts from the Past’. Dette er en melankolsk rockelåt med noen herlige lydbilder, og Vulture Industries gjør en strålende jobb med å bygge opp låta. I tillegg gir noen kule strykearrangement og en flott groove låta et herlig folkemusikalsk preg. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Nocturnal Breed – «Knights of Denim»

Nocturnal Breed er et band med beina godt planta i tradmetallsjangeren, men som består av en gjeng som ellers først og fremst har gjort seg bemerket innenfor svartmetallsjangeren. Fire år er gått siden bandet sist slapp en fullengder i form av ‘We Only Came for the Violence’, og nå står neste for tur: ‘Carry the Beast’. Første smakebit hefra er «Knights of Denim».

Et relativt uhøytidelig og rendyrket 80-tallspreg er på plass. En nokså overdrevet vokal i stil med Accept og AC/DC ligger i front, og et velkjent akkordrekkemotiv som ellers blant annet er kjent fra Iron Maidens «Children of the Damned» preger låtas første og siste minutter. Det er litt billig, men også kult nok, og denne åtte(!) minutter lange låta blir dessuten styrket av et strålende bridge-parti der særlig synthene utfordrer grensedragningene mot tidlig svartmetallmusikk.

Skrevet av Alexander Lange

Sworn – «Calamity Sea»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sworn er et melodisk svartmetallband fra Bergen som har levert fire strålende skiver siden sin oppstart i 2005. Bandets sound er gjennomsyret av melankoli og lengselsfull nostalgi – i det minste er det disse følelsene som grep tak i meg da jeg lyttet på den nyeste singelen deres for første gang.

«Calamity Sea» er høyst profesjonell affære, svøpt i en høyoppløst, punchy miks som gir bandets stoiske akkordprogresjoner og Insomnium-aktige ledegitarer en gedigen, ruvende størrelse. Låtas robuste låtlengde på seks og et halvt minutt hjelper også i denne forstand, og alt i alt kan det sies at Sworn har levert en av årets mest storslåtte singelopplevelser så langt innenfor norsk svartmetall. Spesielt verdt å nevne er øyeblikket da bandet trommis Tom Ian Klungland slår over i blast beats etter å ha marsjert taktfast og tålmodig gjennom låtas øvrige spilletid. Sworn kombinerer melodisk svartmetall-elegans med den massive fremtoningen til moderne melodeath-band som Be’Lakor og nevnte Insomnium, og resultatet er en låt som er mektig og gåsehud-fremkallende av det rent sjeldne.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattverd – «Det Stormer I Norge»‘

Mye tyder på at det er duket for et aldri så lite svartmetallhøydepunkt i år når Nattverds ‘I Helvetes Forakt’ kommer på fredag. Den forrige plata, ‘Vandring’, var en svært sterk prestasjon, og den første singelen fra den nye, «En Poesende Eim Vinden», vitnet om et band som er i ferd med å polere og raffinere uttrykket sitt. De sterke melodiene og aggresjonen fikk her ytterligere utløp via en noe feitere produksjon.

Dette preger også den siste singlen, «Det Stormer I Norge». Her spiller Nattverd på mange av de samme styrkene som på «En Poesende Eim I Vinden», men det er nok også snakk om en enda mer intens låt. Noen virkelig storslåtte melodier skyves i front og pares med brutale trommerytmer som kun kompenseres med to pusterom. Begge disse bygges opp raskt til stratosfæriske øyeblikk, og sånn sett evner bandet å by på noen ordentlig sterke, eksplosive øyeblikk innenfor kun noen få minutters spilletid.

Skrevet av Alexander Lange

Flight – «Echoes of Journeys Past»

Flight er et klassisk metal/hard rock-band bestående av medlemmer fra band som Nekromantheon, Purple Hill Witch, Mabuse og Avmakt. Bandets nye singel «Echoes of Journeys Past» er tittelsporet fra deres kommende tredjeskive, som etter denne låta å dømme kommer til å være en absolutt gedigen hendelse for fans av band som Hällas, Tanith og til en viss grad Wytch Hazel. Bandet virker fullstendig hjemme i denne tilbakeskuende formen for tradmetall, hvilket signaliseres av deres utsøkte riff-seleksjon, nydelige vokalharmonier og generelt sett plettfrie presentasjon – bare se på det jævla singelcoveret! Dette er ikke en stilistisk tilnærming til tradmetall vi ser så mye av her til lands, så det å finne ut at jeg har to skiver med bandets mesterlige håndverk å fordype meg i forkant av det kommende plateslippet oppleves som en seriøs gave. «Echoes of Journeys Past» er obligatorisk lytting for fans av røttene til vår elskede sjanger, og en låt som skal spilles utallige ganger på vors under den kommende festivalsesongen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ekrom – «The Black Flame of Seth»

Tordnende trommer og stormende isvinder ala den norske andrebølgen velter ut av høyttalerne i det man trykker «spill» på Ekroms nye singel «The Black Flame of Seth». De mest ivrige undergrunnshodene av dere husker kanskje at låta var én av tre vi fikk servert på bandets debut-demo ‘Ekrom’ i november i fjor – en demo som for øvrig har fått nytt navn og cover-design siden den gang. Låta nyter selvfølgelig godt av den oppjusterte produksjonen på bandets kommende skive ‘Uten Nådigst Formildelse’, og er nok strengt tatt den beste låta bandet har gitt ut til nå. Måten bandet bruker synthen for å blåse opp lydbildet på er meget effektivt, og den nesten dødsmetalliske strømmen av toner som renner ut av tåken rundt låtas midtpunkt er et beundringsverdig, destruktivt øyeblikk. Ekrom sitt sound er definert av sin episke størrelse og innhyllende, nattlige atmosfære, og er generelt sett en nydelig oppdatering og hyllest til svartmetallens norske røtter. Det skal bli spennende å bryne seg på den fulle plateopplevelsen om en halv måneds tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Fossekall»

«Kraftorkesteret» Slaamaskin fra Bergen er tilbake med nok et sjangerblandende stykke rock/metall, i dette tilfellet en låt som retter en dirrende pekefinger i retning senkapitalismens skamløse onder. Det er sjeldent denne gjengen skriver musikk fullstendig blottet for glimt i øyet, og linjen «Enig og tro til dovre legges ut for salg» sørger for å blåse opp det ektefølte budskapet til også denne låta til absurde proporsjoner. Det musikalske bakteppet er atter en gang en melange av elementer fra moderne rock og metall, med synkopert riffing, tumlende dobbelbass og en semi-operatisk ren-sang som spesielt noteringsverdige biter av puslespillet. «Fossekall» er definitivt en tidvis eksentrisk sak, men tett riffing og oppildnet gjengvokal sørger for å balansere dette med tilfredsstillende kraft og tyngde. Alt i alt er «Fossekall» en innholdsrik og smått fengende singel fra Vestlendingene i Slaamaskin.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mortemia – «The Hourglass»

Morten Velands Mortemia er i full gang med å rulle ut låter fra albumet ‘The Covid Aftermath Sessions’, og nå er tredje låt ute: «The Hourglass». Til nå har vi fått et Madonna-cover i form av «Frozen» og den egenkomponerte «The Endless Shore», som var habil, men som dessverre ikke imponerte meg fullt så mye Mortemias tidligere høydepunkter tatt i betraktning.

«The Hourglass» er bedre. Gjestevokalist Ambre Vourvahis, som ellers har sitt hovedvirke i tyske Xandria, gjør et strålende innslag som står i stil med låtas melodramatiske energi, og selv om komposisjonen er temmelig generisk, slår den an til en viss grad via en god produksjon, fengende melodier og sterke musikerprestasjoner. Den kunne sikkert gjort seg godt i en viss musikkonkurranse som går av stabelen i disse dager, og gir vann i munnen i påvente av de andre låtene fra prosjektet.

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Poison Pure»

Det er virkelig, virkelig duket for noe spennende når metalcore-kvartetten Atena skal slippe plata ‘Subway Anthem’ gjennom Indie Recordings i høst. Singlene derfra har til nå bydd på noen helt vanvittige høydepunkter, særlig i form av låta «Slip Away» og power-balladen «Oh My». Nå har bandet sluppet nok en singel: «Poison Pure».

«Poison Pure» er nok ikke det blant det aller beste i singelbunten. Men som du kanskje har skjønt, sier dette mest om de andre låtene enn denne. «Poison Pure» fremstår litt rotete og merkelig strukturelt sett, men byr også på noen herlige, breakdown-aktige vers og et – som vanlig – strålende refreng som også får en fin, om så litt lang, oppbygning mot slutten. I det hele tatt peker også denne låta mot en utgivelse som etter alt å dømme vil være et sterkt norsk statement i skjæringspunktet mellom metalcore og post-hardcore. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Hate Angel – Music of Torture

Hate Angel lanserte sitt debutalbum ‘Kill for Passion’ i forfjor, og er et band som i det hele tatt har vært spennende å følge med på. Med et knippe utgivelser, mange kule låter og nokså omfattende endringer i besetning, har de nemlig utviklet seg en hel del siden oppstarten. Den nye låta «Music of Torture» passer også inn i dette narrativet, om det så er snakk om små steg.

Stilistisk representerer «Music of Torture» en kontinuitet ved at bandets stilige blanding av thrash metal, black metal og death metal holdes ved like og raffineres. Både komposisjonsmessig, produksjonsmessig og prestasjonsmessig sitter det meste bedre enn på ‘Kill for Passion’, og Hate Angel byr på noen brutale virvelvinder av noen riff. Den merkelige og brå avslutningen trekker ned, men likevel er dette en sterk statusoppdatering fra bandet.

Skrevet av Alexander Lange

Nexorum – «The Pestilential Wind»

Vi har nå nådd tredje og trolig siste singel-slipp i forkant av Nexorums kommende andreskive ‘Tongue of Thorns’, og det er på høy tid at jeg kaster fra meg forventningene om at skiva kommer til å utgjøre en naturlig oppfølger til ‘Death Unchained’ fra 2020. Bandet har åpenbart gått videre fra det moderne, dødsmetalliske soundet som preget debutskiva, så det er på tide å vurdere den nye musikken på sine egne premisser fremfor mine egne. Tredjesingelen «The Pestilential Wind» gjør jobben enklere i så henseende, ettersom det er det mest overbevisende nummeret blant de tre vi har hørt så langt.

Et seigt og forvridd riff legger seg som en giftig dis over låtas åpningsparti, hvis sykdomsbærende bris komplimenteres av svartmetalliske akkorder og en illevarslende vokal-drone. Denne brisen tar seg tidlig opp i styrke, og allerede ved versets inntog har vi med en black/death-kuling av type sterk å deale med. Den rytmiske fremdriften, de mørke, gravende gitarene og den beske vokalen til Terje Olsen gir låta et ustoppelig preg, som en luftbåren pest som ikke lar seg bremse av lukkede vinduer og dører. Et ritualistisk refreng fortetter den dramatiske atmosfæren betraktelig, før bandets stormende black/death når orkanstyrke ved låtas utgang. Jeg savner kanskje en tydelig melodi eller et motiv som kunne ha gjort «The Pestilential Wind» til et umiskjennelig landemerke i skivas fulle låtliste, men det kan godt hende at låtas eskalerende og mannevonde natur fikser dette på egenhånd. Låta er uansett en sterk en, og en god grunn til å slutte å sutre over bandets uttrykksmessige utvikling i forkant av ‘Tongue of Thorns’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eternity – «Journey towards the Darkside»

Eternity er en kuriøs størrelse innenfor den norske ekstremmetallscenen, og i likhet med prosjekter som Kharon og Ildfar har det tross et langt virke først fått skikkelig liv i seg på utgivelsesfronten de siste årene etter en lang pause. I 2019 ble plata ‘To Become the Dark Beast’ sluppet, og nå står snart neste plate for tur i form av ‘Mundicide’. Første singel herfra er «Journey towards the Darkside».

På denne låta forener Eternity det rifftunge og atmosfæriske, og oppdriver først og fremst et svært sterkt riffarbeid som nyter godt av en produksjonsdrakt som er litt feitere enn den på ‘To Become…’. Jeg tror imidlertid komposisjonen kunne vært hakket mer disiplinert, og det hele hadde truffet noe bedre om låta var litt kortere. Men noen kruttsterke partier – ikke bare i form av riff, men også melodier – kan jeg love uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Bolverk – «Beastly Ways of Man»

Bolverk kom i fjor ut som fra ingensteds og blåste hatten ettertrykkelig av hodene på Metallurgi-redaksjonen med debutskiva ‘Uaar’. Denne landet på en respektabel 29. plass på fjorårets toppliste, så det er en glede å se at bandet allerede er tilbake med nytt stoff. Andreskiva ‘Svarte Sekunder’ består visstnok av materiale som er skrevet i samme tidsrom som materialet på ‘Uaar’, men utgjør i følge bandet og plateselskapet WormHoleDeath et logisk neste steg for Bolverks idiosynkratiske ekstremmetall.

Knusende akkorder og hylende ledegitar introduserer det som lover å være en brutal åpning på den kommende skiva, i det «Beastly Ways of Man» åpenbarer sitt mektige black/death-lydbilde. Noe av det som gjorde ‘Uaar’ så minneverdig, var den subtile men unektelige eksentrisiteten som pulserte gjennom bandets særegne ekstremmetall, og denne tendensen gjør seg fortsatt bemerket – kanskje aller mest via broens durstemte utskeielser. De uforutsigbare og innviklede låtstrukturene er tydeligvis også bevart fra forgjengeren, hvilket er et definitivt pluss for en kar med sans for nitidig detaljjakt som meg selv. Alt i alt er «Beastly Ways of Man» en appetittvekkende smakebit på den nye skiva, selv om jeg har nok erfaring med musikken til Bolverk til å ikke danne meg for rigide forventninger til totalen basert på en enkelt låt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jernlov – «The Final Prayer»

Jernlov er en svartmetallisk duo som slapp debutskiva si ‘Crucified’ på det norske selskapetNordic Mission. Duoen er blant de få norske bandene som kombinerer svartmetallisk estetikk med kristen tematikk, hvilket gjør «un-black metal»-scenen sentrert rundt figurer som den mytiske undergrunnskikkelsen Kenneth Nattesorg til et naturlig sammenlikningsobjekt. Musikalsk sett er det dog lite som knytter de to prosjektene sammen, hvilket blir klart og tydelig etter noen gjennomspillinger av Jernlovs nyeste singel «The Final Prayer».

«The Final Prayer» er første singel fra bandets kommende skive ‘Resurrection’, som også utgis via Nordic Mission. Bandet henter åpenbart inspirasjon fra den norske svartmetallscenen, men baker i tillegg inn byksende riff og tyngre rytmiske elementer fra henholdsvis thrash- og dødsmetallen. Det hele låter forholdsvis moderne som følge av den oppdaterte lydproduksjonen, samt det massive refrenget og dets moderne dødsmetall-konnotasjoner. Et tumlende og aggressivt lydbilde sørger for en brutal førstetitt på materialet på den kommende skiva, selv om den konstante strømmen av dobbelbass gjør at låta også fremstår litt enspore – til tross for det varierte gitararbeidet. Oppsummert er «The Final Prayer» en solid førstesingel, om kanskje ikke en spesielt oppsiktsvekkende en.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Viction – «The Enemy»

Viction er et ungt melodeath/thrash-band som har røtter i rock- og metall-linja på Buskerud Folkehøgskole. Av tidligere utgivelser har de bare et fåtall låter på nevnte folkehøyskole sin ‘Ungt Blod’-serie å skilte med, men til tross for dette har de allerede oppnådd forholdsvis mye. I fjor vant de den norske Metal 2 the Masses-konkurransen, og fikk dermed spille et sett på den enorme utendørsfestivalen Bloodstock i England. Nylig annonserte bandet også debutskiva ‘Darkness, We Are God’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Første smakebit på skiva har vi dog fått i form av singelen «The Enemy».

«The Enemy» befinner seg i skjæringspunktet mellom thrash og melodisk dødsmetall, med et moderne skjær som inntrer gjennom både produksjonsvalg og låtas riff-seleksjon. Et fellestrekk jeg har lagt merke til ved flere av bandene som har oppstått på metall-linja i Buskerud, er at det ofte er vanskelig å spore nettopp hvilken metalltradisjon bandene har latt seg inspirere av. Det gjør at musikken kan fremstå tidløs, men også litt rotløs. Viction er et godt eksempel på dette, ettersom de aldri står i fare for å kopiere tidligere helter, men heller ikke helt har funnet et sound som gjør at de skiller seg fra massene av andre unge, likesinnede ekstremmetallband verden over.

Det er dog ikke noe krav om at man skal gjenoppfinne hjulet på sin debutskive; det viktigste er at man leverer en solid plateopplevelse som fungerer som utgangspunkt for videre utvikling. Sånn sett varsler «The Enemy» om at ‘Darkness, We Are God’ kommer til å kunne være nettopp dette utgangspunktet for Viction. Låtskrivinga er generelt sett skarp, med minneverdige refrenger, chuggende, teutonisk riffing og heseblesende gitarsoloer rundt hvert hjørne. På tekst-fronten fremstår bandet fortsatt noenlunde grønne, hvor spesielt broens tirade gir en bismak av Robb Flynn sine banale kamprop i Machine Head. Det er likevel mye å sette pris på ved Victions ‘The Enemy’, og jeg ser frem til å høre bandet utforske soundet sitt på ‘Darkness, We Are God’, når enn den slippes.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eldkling – «Forever Changed»

Power metal-duoen i Eldkling har definitivt hatt et aktivt år til nå. I februar slapp de den habile debutskiva ‘The End of Eternity’, for noen uker siden slapp de et cover av Europe-låta «Ninja», og nå er de jammen også ute med en ny originallåt i form av «Forever Changed».

Eldkling er et band som jeg fra begynnelsen av synes hadde en viss sjarm gjennom noen sterke melodier, men som likevel ikke har nådd helt opp til noen nasjonale storheter som Mantric Momentum. «Forever Changed» styrker for så vidt dette inntrykket; faktisk er dette blant bandets aller beste låter, først og fremst på grunn av et hovedriff som sitter svært godt og noen gode overganger. Det blir imidlertid en litt lang låt, og jeg skulle ønske man fikk levert litt mer trøkk i produksjonen. Men dette utstråler en hel del potensiale. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Paracrona – «Carry the Cross»

Paracrona er et splittert nytt svartmetallband, hvis debutskive ‘Sun God’ kommer ut 24. mai. Stilistisk sett er det snakk om en episk form for progressiv svartmetall, som har et utpreget moderne sound som følge av en polert produksjonsjobb og en udiskriminerende tilnærming til sjangerblanding. Verdt å nevne er det at Baard Kolstad står for tromminga på skiva, til tross for at det ikke virker som han er en del av bandets faste line-up.

Den første singelen fra den kommende skiva, «Carry the Cross», er en låt som er så proppfull av musikalske hendelser at den fremstår som mye lenger enn den i realiteten er. Dundrende tammer og hese skrik leder oss inn i låtas ukjente farvann, før den ellers ordinære åpningssekvensen avbrytes av et skeivt rytmisk landskap preget av Kolstads umiskjennelige trommesignatur. Tårnende synther og snedige gitarløp blåser opp lydbildet ytterligere, før et strekk som kunne vært hentet fra Zustand Nulls ‘Existence Nihil’ leder rett inn i et riff som oser av svensk dødsmetall. På dette punktet i beskrivelsen har du som leser trolig fått et solid inntrykk av den svimlende variasjonen som er å finne på Paracronas debutsingel, selv om jeg må få understreke at det hele fungerer overraskende bra i praksis. Det skal bli spennende å høre hvordan resten av skiva fortoner seg, ettersom Paracrona fremstår som et dyktig band med en tydelig kreativ agenda for øye – selv om det er vanskelig å si nøyaktig hva denne agendaen går ut på basert på kun én låt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Gaahls WYRD – The Humming Mountain

EP’en ‘The Humming Mountain’, som med sin halvtimes spilletid nesten er som album å regne, er en oppsamling av låter som blant annet ikke skal ha passet helt inn på Gaahls WYRDs debutplate ‘Gastir – Ghosts Invited’. Likevel er det her snakk om en utgivelse som føles enhetlig, og den drar lytteren gjennom lydlandskap som føles vide, atmosfæriske og vakre.

‘The Humming Mountain’ har samtidig noen oppstartsproblemer. Den ni og et halvt minutt lange åpningen «The Seed» vandrer endeløst i enkle, minimalistiske temaer anført av vokal og akustiske gitarer, og selv om den mer folkemusikkinspirerte andredelen av komposisjonen løfter den noe, mangler temaene noe som rettferdiggjør en såpass seig introduksjon. Den påfølgende tittellåta blir imidlertid dermed en effektiv og nesten litt eksplosiv forløsning, der feite og tåkete vrenggitarer løfter musikken fra bakkenivå. Gaahls vokalmelodier er fortsatt nokså uinteressante, men også dette får en interessant vending når den langt raskere, mer brutale og mer svartmetallske «The Dwell» sparkes i gang. Her serveres aggressive og nesten 1349-aktige gitarer i det litt uoversiktlige åpningspartiet før et strålende mid-tempo-parti tar stafettpinnen videre. Her er melodiene og akkordrekkene sterke, og de akkopagneres ikke minst av godt vokalarbeid – både av Gaahl og bakgrunnskorister.

På den påfølgende «Awakening Remains – Before Leaving» blandes i og for seg det man har fått servert på tittellåta og «The Dwell», og manifesterer seg som EP’ens mektigste låt der vi får servert syv minutter med storslåtte og – kanskje litt vel – tålmodige svartmetallriff med tenner. Avslutningssporet «The Sleep» fortoner seg som et litt større mysterium, der den litt retningsløst følger noen av de samme formlene som «The Seed» og svinner hen etter å ha utrettet lite på tre minutter. Den føles i det hele tatt litt som en interlude, og må nok sies å være en skuffende avslutning på ‘The Humming Mountain’ som ellers byr på mange sterke øyeblikk, men som også tidvis går seg vill i egne stemninger.

Skrevet av Alexander Lange

Sarke – Allsighr

‘Allsighr’ er Sarkes syvende plate siden oppstarten i 2008, da bandet oppsto som et slags soloprosjekt for bassisten i Khold der Darkthrones Nocturno Culto sto for vokalen. Siden har disse to omgitt seg med en rekke medlemmer før dagens kvintett ble et faktum i fjor. Sarkes grunnuttrykk holdes det fortsatt fast ved på denne plata, der svartmetall preges tungt av mer tradisjonelle og rocke-aktige tilnærminger til metallsjangeren. Det er også bandets fremste innsalgspoeng, noen skavanker til tross, på ‘Allsighr’ – særlig når det krydres med litt eksperimentelle vendinger.

‘Allsighr’ halter nemlig tidvis når gitarene og riffene ligger usminket i front, da de i seg selv noen ganger kan fremstå litt platte og uinspirerte. Dette gjelder nok særlig åpningslåta «Bleak Reflections» og de to avsluttende sporene, der førstnevnte også preges av en litt merkelig låtstruktur som riktignok også reddes litt inn av en flott avslutning. Bedre temaer og riff dukker opp på låtene «Grim Awakening», som er platas desidert mest fengende sak, og «Beheading of the Sircus Director», men platas virkelige styrker ligger i «Funeral Fire», tittellåta og «Glacial Casket» der Sarke sper på med en bukett med lydeffekter. Synthene som får forville seg over det kraftfulle hovedtemaet og de beinharde skarptrommeslagene i «Funeral Fire» er et uhyre smakfullt tillegg i produksjonen, og denne låta går i en smått fryktinngytende og atmosfærisk enhet med tittellåta som kommer som en sømløs forlengelse. «Glacial Casket» er på sin side enda litt dystrere, og her hjelper effektiv korvokal og en djevelsk romklang over gitarene til å male et håpløst lydbilde.

Det er når de i utgangspunktet enkle gitarriffene komplementeres med slike effekter Sarke er på sitt mest unike og fremoverlente – et tilsvarende grep finner man også i noen merkelige, perkussive effekter i hovedtemaet på «Through the Thorns» som ellers er en flott, svartmetallsk produksjon. Det samme kan nok også sies om helheten i ‘Allsighr’, selv om noen låter – og spesielt avslutningssegmentet – ikke når potensialet helt og ender opp litt forglemmelig.

Skrevet av Alexander Lange

Unisex – Unholy Moly

Det meste bandet Unisex har kommunisert ut til omverdenen i form av både lyd, tekst og bilder vitner om et band som ikke tar seg selv så alt for seriøst – kanskje er også denne påpekningen et aldri så lite understatement. Facebook-siden er fylt med ironiske krumspring, bandmedlemmene går under pseudonymene Raging Rod, Proto Pick, Thunder Hammer, Max Confidence og Fredrik(?), og sistelåta på denne skiva, «License for Love», har fått en musikkvideo som nok kan sies å være den uhøytidelige tradmetallens svar på videoen til Immortals «Call of the Wintermoon». Bak alt dette og det mildt sagt underlige bandnavnet skjuler det seg en hyllest til klassisk tungmetall, særlig britenes 70-tallsvariant, og fungerer i det hele tatt som en prisverdig påminnelse om den ungdommelige fandenivoldskheten som ligger til grunn for mye av dette kulturuttrykket.

Materialet på ‘Unholy Moly’ er med det heller ikke spesielt oppsiktsvekkende, og i alle fall ikke originalt, musikalsk sett. Det er heller ikke alltid så veldig tight, rent og finslipt på en hvilken som helst måte, men er i og for seg en underholdende opplevelse – særlig om man lar låttekstene og alt annet av bandets staffasje telle i regnestykket. Den hyggelige, reklameaktige åpningen på 52 sekunder er en genistrek, og setter scenen fint for «Siblinghood of Unisex», der Unisex demonstrerer hva man har i vente med hurtige riff, koring av bandnavnet i refrenget, brask og bram.

Deretter får vi servert noen flotte riff i «Blood on Steel», platas mest melodiske, melankolske og sannsynligvis beste innslag i form av «Take the Devil by the Horns», og en lang og egentlig ganske så flott bygget opp låt i «Denim Heart». Det er midtdelen som består av disse tre låtene som nok er det sterkeste segmentet på ‘Unholy Moly’. Låta «Unholy Scriptures» har for min del en kortere vei til glemmeboka. Den nevnte «License to Love» er imidlertid også et friskt pust, og de skamløst overdrevne, skrekne falsettoene i refrenget er et fantastisk glimt i øyet. Så skal jeg også være den første til å innrømme at Unisex’ sjarm hadde vært sterkere om den hadde vært komplementert med et litt sterkere og mer originalt låtskriverteft, men man kan likevel snakke om en nokså unik og underholdende opplevelse. Skal vi tro epilogen kan vi ha både en julelåt og MGP-deltakelse i vente – så får vi se…

Skrevet av Alexander Lange

esben – SOLITUDO

Svartmetallprosjektet esben slapp den ti minutter lange demoen/EP’en ‘i am god’ for ikke lenge siden, og har nå kommet med utgivelse nummer to: ‘SOLITUDO’. EP’en er er bare to minutter lenger enn forgjengeren, og spiller for så vidt også på mange av de samme styrkene. Mannen bak slår til tider til med svært effektive og deprimerende temaer som utmerker prosjektet blant de mange tilsvarende svartmetallforsøkene ute på nettet. I denne omgang er det særlig «fracta» som imponerer meg med sitt mer saktegående preg, iskalde mollnedganger og illevarslende synth-effekter. Åpningen «döda mig II» henter mye av sin styrke i den forvrengte og kjente vokalen, men lar en akkordrekke som – på tross av et helt rått akkordskifte – ikke fanger meg helt dominere komposisjonen. «helt alene» følger på sin side opp kvaliteten til «fracta» med flotte, omtåkede melodier.

Avslutningen til EP’en i seg selv er imidlertid et lite mysterium, der to spor på henholdsvis 19 og 23 sekunder runder av utgivelsen med underlige lydeffekter og bråk. Bråk og effekter har jeg i utgangspunktet lite imot, faktisk er dette noe det ville vært kult om esben utbroderte litt mer i fremtidige prosjekter – nettopp derfor er det litt rart når disse sporene ender opp litt isolerte og avstumpede i avslutningssegmentet på ‘SOLITUDO’, som ellers byr på mye av de positive sidene vi har hørt tidligere fra esben.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

The Deviant – «Son of Dawn»

The Deviant er et dødsmetall-band fra Stavanger som ble stiftet av musikere fra gjeve band som 122 Stabwounds og Gehenna. De har til nå gitt ut to plater under sitt navn, ‘Ravenous Deathworship’ (2005) og ‘Lightning Bolts’ (2018), og den tredje er titulert ‘Rotting Dreams of Carrion’ og slippes neste uke via Soulseller Records. De første par platene inneholdt solid men lite oppsiktsvekkende dødsmetall som balanserte mellom gamle-skolen og et mer moderne uttrykk. Signeringen med Soulseller burde bety at The Deviant i 2020 strekker seg enda lengre mot 90-tallets idealer, noe de tre singlene fra plater bekrefter.

Produksjonen til The Deviant har i 2020 kuttet ned på de moderne, digitale kantene fra tidligere, og er erstattet med en varm og smussete kombinasjon av Bolt Throwers tyngde og svensk gromhet. «Son of Dawn» begynner med en dødsgalopp i bassen, før et kvernende Autopsy-riff skaper forbindelser med det klassiske Florida-uttrykket. Den veloljede krigsmaskinen durer gjennom en rekke liknende riff, før en plutselig blast beat signaliserer svartmetallens ankomst på den istykker-sprengte slagmarken. Kaotiske Hanneman-fraser og et harmonisk underlag hever de seirende sine storslåtte banner, før en retur inn i åpningsriffene fullbyrder sirkelen.

Soundet som blir presentert av The Deviant på «Son of Dawn» appellerer mye mer til meg enn den litt for ordinære stiliseringen vi ble møtt med på de første par platene, men likevel er det en del som mangler for at bandet skal kunne løsrive seg fra eksisterende uttrykk og skape sin egen nisje i dødsmetallens overfylte rekker. «Son of Dawn» føles også mer som en samling kule ideer enn et velformet narrativ, så retningen føles sprikende over låtas seks minutter. De to foregående singlene var dog mer fokuserte, så jeg er likevel positivt innstilt i påvente av plateslippet neste uke.

Ravn – «Evighet»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Ravn er et Trondhjems-band som benytter den velkjente kombinasjonen av melodisk doom og sirene-aktig kvinnevokal for å kaste en eventyr-aktig tåke over deres folketradisjons-inspirerte låttekster. Debutplata «I Mørke Natt» fra 2018 var et sterkt bidrag til Norges beskjedne melodiske doom-tradisjon, og burde ha skapt mer oppmerksomhet innenfor metallmiljøet enn den gjorde.

Et harmonisk gitar-kor hentet ut ifra My Dying Brides klassiske periode åpner bandets nyeste singel, «Evighet», før power chords og ren gitarplukking gir assosiasjoner til de mer kontemporære tilnærmingene til band som 11th Hour og Isole. Vokalen til Hildegunn Eggan er formet etter folkemusikkens idealer både i klang og måten hun bygger opp frasene sine, og gjør seg godt som fokuspunkt i lydbildet. Melodiene er sterke og minneverdige – spesielt i refrengene – og minner i kombinasjon med den tunge chuggingen mot slutten av låta om min personlige norske favoritt innenfor dette uttrykket, Lumsks ‘Troll’ fra 2005.

«Evighet» er en solid og fengende låt som med fordel kunne vært utvidet med en bro av noe slag, og som med en litt større produksjon hadde kunnet konkurrere godt med mer etablerte artister innenfor samme uttrykk. Jeg har foreløpig ikke hørt noe om plateplaner fra bandets hold, men jeg håper «Evighet» stimulerer til videre produksjon, ettersom tiden er moden for mer forhekset mytespinning fra Ravn.

Ingwaz – Insmouth

Nå som vi alle har forsøkt å leve et komplett og meningsfylt liv innenfor hjemmets fire vegger i noen måneders tid har det blitt smertelig klart at det er et dødfødt prosjekt. Våre kravstore psyker krever utepils, sosialt samvær og livemusikk for å fungere, og om ikke minst én av disse kriteriene overholdes til enhver tid legger den mentale tåken seg som på en vindstille november-dag. En ting som har gjort det mulig å holde seg noenlunde produktiv det siste halvåret har vært hyppige avbrekk i skog og mark, men selv denne salven har blitt nektet flere av oss i de verste smitte-periodene.

Til disse uheldige by-beboerne som ikke lever i gangavstand til norsk natur anbefaler jeg den siste singelen til enmanns-svartmetallbandet Ingwaz, «Insmouth». Her finner du gurglende elver av gitar, tornete vokal-kratt og steinurs-trommer som vil gi deg ditt etterlengtede avbrekk fra skjermtid og lesebriller. Er det tydelig hjemme-mekka, tidvis ute av sync og fullstendig blottet for instrumental-teknisk fyrverkeri? Absolutt. Er det et friskt blaff av utmark, piskende vind og syrlig regn som kan rive deg ut av den mentale tåka og blåse ild i den vaklende motivasjonen? Ja! Om du har fire minutter til gode og du behøver å tømme deg for litt overflødig energi, ta en snartur gjennom Ingwaz‘ «Insmouth».

Skrevet av Fredrik Schjerve