doedsvangr – Metallurgi

Årets edleste norske metaller 2022: EP’er og demoer

Med nok et innholdsrikt år i bakspeilet er det en glede å kunne ønske velkommen til årets listesesong hos Metallurgi! Da vi startet opp bloggen i 2020 hadde vi utvilsomt ambisjoner om å holde på en stund, men det er slettes ingen selvfølge at et frivillig prosjekt som Metallurgi kommer seg helskinnet over målstreken to år på rad. Vi har definitivt truffet en og annen fartsdump i løpet av 2022, og det har tidvis vært krevende å overholde vårt egenerklærte oppdrag om å dekke samtlige norske utgivelser fra uke til uke. Det førte til en pause i dekningen og skrivingen fra mars til september. Men i de periodene det var ekstra tungt å heve fjærpennen og skru lokket av blekkhuset, så sørget kvaliteten på den norske metallproduksjonen for å holde energinivået og motet vårt oppe. Takk for det!

Det er også kjekt å se hvor mange som velger å engasjere seg i arbeidet vårt ved å lese, kommentere på og dele postene våre til venner og bekjente. Til syvende sist skapte vi bloggen fordi vi har lyst til å bidra til å bevare og styrke den norske metallkulturen, og basert på trafikken og engasjementet på siden er det åpenbart at det er flere som deler dette ønsket. En blogg er ingenting uten sine lesere, så til dere som har klikket dere inn på siden vår i løpet av 2022: takk!

Vi kjører kliss likt opplegg i år som i fjor. Det vil si at dere i dag vil kunne lese om de 20 EP’ene og de fem demoene som har fått bloggens redaksjon til å vibrere av bunnløs vellyst og begjær, mens utrullingen av årets 50 beste skiver vil foregå fra tirsdag til fredag. Det bør nevnes at enkelte av utgivelsene på lista egentlig kom ut i 2021, men såpass sent i desember at det ikke var mulig å vurdere dem til fjorårets lister. Disse utgivelsene var såpass sterke at det hadde blitt feil å ikke nevne dem overhodet, så de har blitt slengt med på årets lass i stedet. Ellers har vi også mens vi har hatt pause fulgt med på alt av utgivelser, så håpet er at vi ikke har gått glipp av noe. De utgivelsene vi ikke har skrevet om er merket med en «[ikke omtalt]».

Så uten ytterligere om og men, snikksnakk, visvas og/eller pludring: her er den beste norske metallen som ble utgitt i 2022! Først: EP’er og demoer.

Fredrik Schjerve og Alexander Lange

Årets 20 beste norske metall-EP’er:

#20-#6 (i ubestemt rekkefølge):

Værbitt – Svartediket (Utløpet (eget plateselskap))
Råte – Where the Past and the Future Collide (FAJo Music)
Tonic Breed – Fuel the Fire (usignert)
Storm – Invincible (Indie Recordings)
Vathr – Dead & United (Edged Circle Productions)
Vandaud – Vestland (usignert)
Doedsvangr – Koinonia (Devilry Productions)
Orbiter – A Goddamn Classic (usignert)
Bailltak – Blodhevn (usignert)
Eluvian – Tales of Ymaarenth (usignert)
Enevelde – Gravgang (2021) (Terratur Productions)
I Swear Damnation – The Disobedient (usignert)
Haunted by Silhouettes – No Man Isle (Eclipse Records)
Faustian Dripfeed – G.O.D. (usignert)
Nidhög – Fjord (Whispering Voice Records)

#5: Kingseeker – Grief

Plateselskap: Bringsli Productions (eget plateselskap)
Undersjanger: Metalcore

Bare ni måneder etter lanseringen av debutplata ‘Daily Reminders’, slapp Kingseeker ‘Grief’. Dette er en EP som jeg synes bærer bud om et framoverlent band med evne og vilje til å raffinere uttrykket sitt. Her finner man solide og tilfredsstillende doser med potent metalcore, der bandet finner en god balanse mellom fengende, melankolske melodier og mer hardtslående partier og breakdowns. Vokalen fortsetter å imponere, produksjonen leverer et særdeles godt trøkk og konseptualiseringen av sorgens faser fungerer. Med det er det ingen tvil om at Kingseeker blir et interessant band å følge i årene fremover.

Link til omtale
Strømmelink

#4: She Said Destroy – Bleeding Fiction II: Child of Tomorrow

Plateselskap: Mas-Kina Productions (eget plateselskap)
Undersjanger: Post-metal

Med ‘Bleeding Fiction II: Child of Tomorrow’ har She Said Destroy levert en annerledes men vel så sterk oppfølger til deres post-metalliske landemerke fra 2012. De melodiske post-hardcore og emo-elementene som pyntet i kantene på fjorårets ‘Succession’ gjøres her til hovedattraksjoner, og stables sammen til en storstilt konstruksjon som er like overveldende som den er uendelig lyttbar. ‘Bleeding Fiction II’ er både nostalgisk, melankolsk, tung og vakker, og nok en inspirerende leveranse fra et band som virkelig synes å ha funnet sin kreative nerve.

Link til omtale
Strømmelink

#3: Våde – Spirals

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv death metal

‘Spirals’, som er debututgivelsen til Våde, oser av både tyngde og lekenhet, og syr sammen ulike tendenser fra ekstremmetallens underskog ved hjelp av sterke musikerprestasjoner. Her snakker vi en salig blanding av nærmest dansbare grooves, brutale, sterke riff og en velfungerende mørk estetikk over det hele. Om band som Meshuggah og Ulcerate er en del av ditt daglige brød og du vil høre et fett norsk bidrag til den typen metallmusikk de er fanebærere for, er du nesten nødt til å høre ‘Spirals’. Om Våde har noe å gå på for å definere en klar egenart, representerer denne EP’en i alle fall en bunnsolid grunnmur for nettopp det.

Link til omtale
Strømmelink

#2: Defect Designer – Neanderthal

Plateselskap: Transcending Obscurity Records
Undersjanger: Eksperimentell grindcore

Om du er av typen som livnærer din skrott med injeksjoner fulle av metall-universets særeste og mest besynderlige miksturer, så kan du forlenge levealderen din betydelig med en svipptur innom Defect Designers EP fra 2022. ‘Neanderthal’ er en EP som aktivt motsetter seg kategorisering ved hjelp av sjangerbenevnelser, og musikkens psykotiske, ravgale natur kan best beskrives ved å henvende til platens cover. Det eneste jeg egentlig kan bekrefte med sikkerhet, er at skiva synes å inneholde noe grindcore og dødsmetall. Dette, og at den er en av de mest maniske og fascinerende utgivelsene den norske metallscenen hostet opp i løpet av 2022.

[ikke omtalt]
Strømmelink

#1: Dødskvad – Krønike II

Plateselskap: Caligari Records
Undersjanger: Death metal

‘Krønike II’ er som et lydspor til blodsutgytelsen på middelalderens slagmarker. Det er en EP der Dødskvad demonstrerer hvordan death metal kan være utpreget atmosfærisk, og det uten at uttrykket mister tenner eller brutalitet – snarere tvert i mot. ‘Krønike II’ låter beinhardt og utilgivelig, og får ikke minst god hjelp av en produksjon som blant annet gir trommelyden en herlig råskap og vokalen en obskur og nærmest fryktinngytende karakter. Et av de beste norske death metal-prestasjonene i 2022.

Link til omtale
Strømmelink

Årets fem beste norske metall-demoer (i ubestemt rekkefølge):

Corroder – Tombs of Terror

Ekstremthrash-bandet Corroder landet allerede i fjor en plass på Metallurgis demo-liste på bakgrunnen av den dødspotente utgivelsen ‘Demo 2021’. På årets demo foretok bandet dog et sprang i utviklingen som etterlot forløperen – og mesteparten av konkurransen – fullstendig i støvet. ‘Tombs of Terror’ bevitner et band som formelig tørster etter blod, og som absorberer stadig mer mørk energi fra skjæringspunktet mellom thrash og dødsmetall.

Strømmelink

Avmakt – Demo 2021 (2021)

En av de absolutt flotteste pakkene som lå under juletreet 24. desember 2021, var den sydende, snerrende og støyende demoen til svartmetallbandet Avmakt. ‘Demo 2021’ er en gjennomgående ortodoks og tradisjonell affære, hvilket er nøyaktig det man burde ønske fra medlemmer av band som Abhorration, Dødskvad, Obliteration og Condor. Langstrakt, suggererende og likesåfullt aggressiv; ‘Demo 2021’ er en stilren utgivelse fra en gruppe musikere som er eksperter på sitt felt.

Strømmelink

Nattehimmel – The Night Sky Beckons

Nattehimmels ‘The Night Sky Beckons’ er også en stilren demoutgivelse; spørsmålet er bare nøyaktig hvilken stil det dreier seg om. Astronomisk svartmetall? Kopernikansk svartmetall? I realiteten kan nok bandet sies å ha funnet frem til en fruktbar overlapping mellom svartmetall og episk doom, men kombinert med demoens fullkomne visuelle utforming oppstår det et helhetsuttrykk som ikke med enkelthet lar seg redusere til sine bestanddeler. ‘The Night Sky Beckons’ er en skive som gjenskaper følelsen av å glane opp i et opplyst stjernehav, og byr på en opplevelse om går langt utover det en har grunn til å forvente fra en demo-utgivelse.

Strømmelink

Forbidden – Corroded Eye Sockets

Death metal-prosjektet Forbidden slapp hele tre demoer i perioden april-juni i år, men det er den første av disse, ‘Corroded Eye Sockets’, som imponerer mest. Her plukkes tråden opp fra den vel så gode selvtitulerte demoen fra i fjor, da i form av at man får en ganske kort og brutal dose med teknisk og uhyre obskur death metal. Her får de lave frekvensene regjere slik at de korte låtene får det til å høres ut som man opplever et jordskjelv i en tjukk, tjukk tåke – da med henvisning til at massetettheten i den feite lyden ofte gjør det vanskelig å høre alt sammen, på en fascinerende måte. Det er uhyre tungt, ordentlig brutalt og egentlig nokså unikt.

Strømmelink

Horrifier – Howl from the Grave Demo 2022

Litt som Abhorration, Filthdigger og Nithe gjorde i fjor, har Horrifier sluppet en demo i år der man simpelthen kan glede seg over umiskjennelig og upåklagelig death metal-håndverk. Her får man servert det ene hamrende, solide riffet etter det andre, og ikke minst gjøres det her klart at Horrifier har en sterk følelse for dødsmetallens groove-elementer og råskapen i gamle produksjoner innenfor sjangeren. Det er som en klar hyllest til death metal av den gamle skolen, og når det gjøres så godt trenger man heller ikke noe mer. Et innmari brutalt og fint kvarter enhver undergrunnsentusiast bør sjekke ut.

Strømmelink

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Doedsvangr – ‘Koinonia’

Den eminente svartmetallvokalisten Anders «Doedsadmiral» Hansen kan fremstå som en travel mann nå i oktober. Først ble han spydspiss for Nordjevels maktdemonstrasjon ‘Gnavhól’ på tampen av september, før han nå spytter stygge fraser på Doedsvangrs nye EP ‘Koinonia’. Sistnevnte, som vi altså skal ta for oss her, er imidlertid en kort sak, og fremstår med sine elleve minutter som en aldri så liten dessert etter bandets solide prestasjoner på plata ‘Serpents Ov Old’ i fjor.

Dermed er det ikke snakk om noen hjul som finnes opp på nytt på ‘Koinonia’. Jeg vil nok heller ikke si at noen av de tre låtene når helt opp til de største høydepunktene på fjorårets fullengder. Låtmaterialet er imidlertid like fullt imponerende og særdeles intenst. For eksempel rekker bandet fryktelig mye – alt fra svevende partier med dissonante gitarer, buldrende basstrommepartier og nærmest fengende mid-tempo-passasjer – uten å miste grepet i åpningen «Lord Ov Pits». Også tredjelåta «Breath of Rats» imponerer stort, og her ligger Doedsvangrs ess i ermet i de hypnotiske, dissonante off-beat-partiene som fungerer som låtas episenter.

EP’ens korte, to minutter lange midtpunkt, «The Drewl from Their Mouths», er også et sterkt ledd, og leverer både iskalde moll-melodier og fengende black’n’roll. Låtas plutselige avslutning blir jeg imidlertid lite klok på. ‘Koinonia’ er i det hele tatt en ganske knapp enhet som gjerne kunne vart enda litt lenger. Men når kort lengde er den største innvendingen jeg har mot denne utgivelsen, sier det kanskje sitt om at materialet i seg selv er sterkt. ‘Koinonia’ anbefales for alle svartmetallhoder som ønsker en solid utgivelse i ekspressfart.

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions

Jeg har allerede skrevet utallige ord om release-strategien i forbindelse med slippet av Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions, men i og med at jeg nå sitter med det fulle produktet foran meg ser jeg meg nødt til å diskutere den én siste gang. Mortemia er ikke det eneste norske bandet som i senere år har bestemt seg for å stykke opp og gi ut skiva si bit for bit. Beaten to Deaths segmenterte utgivelse av ‘Laat Maar…’ komplimenterte det eksperimentelle grindcore-bandets selvstendighet og industri-skepsis, og slippet av Kampfars ‘Til Klovers Takt’ har blitt opplevd som fortellingen av en episk saga kapittel for kapittel. Til tross for styrkene ved disse utrullingene er det ingen av dem som har føltes like naturlige som slippet av ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ – en låt-for-låt-behandling fra et band som allerede spesialiserer seg på singelmateriale.

Valget om å ha en ny gjestevokalist på hver låt er også et spennende kreativt utgangspunkt, og en flott medmenneskelig gest i det som ved innspillingstiden var et nedstengt samfunn. Flesteparten av de kvinnelige vokalistene har røttene sine i uttrykk som er beslektet med Mortemias, og det merkes gjennom den naturlige måten stemmene deres glir inn i Velands blytunge, symfoniske metall. Veland på sin side svarer ved å møte gjestemusikerne på midten, og låtmaterialet virker som oftest selektert for å fremheve styrkene hos de enkeltes stemmer. Denne fremgangsmåten har ført til en av de sterkere symfoniske metallskivene jeg har hørt i senere tid, samt et par av de absolutt beste kommersielle metallsinglene som har blitt gitt ut internasjonalt i 2022.

De to låtene det er snakk om finner vi helt i begynnelsen av plata, nemlig «The Enigmatic Sequel» og «The Hour of Wrath». Den 11th Hour-aktige, melodiske dødsdoomen til førstnevnte fungerer som en utmerket åpning på skiva, med nedstigende rekker av moll-akkorder som graver en sjakt ned til platas indre. «Death Turns a Blind Eye» er ingen lettvekter selv – med sine stampende vers og dødsfengende refreng – men de eventyriske piano-sveipene som åpner «The Hour of Wrath» leder inn i noen av de mest gledesfylte musikalske minuttene jeg har hatt så langt i år. Sånn sett starter ‘The Pandemic Pandemonium Sessions» sylskarpt, og det skal nok sies at få av låtene som følger etter klarer å nå helt opp til den samme høyden som åpningstrioen.

Men det betyr ikke all verdens når de gjenstående låtene når de høydene de gjør. «My Demons and I» avslutter platas første halvdel med en eksplosjon av symfonisk brutalitet (gjestet av en fabelaktig Brittney Slayes), før «Here Comes Winter» åpner et atmosfærisk og reflektert avlukke i en ellers ekstrovert utgivelse. «Forever and Beyond» benytter seg av de samme arena-klare Rammstein-riffene som prydet Sirenias fulltreffer fra fjoråret, før det bittersøte refrenget fyrer opp under drømmen min om en form for power metall som bedre balanserer cheese og seriøsitet. Til slutt har vi «Adrenalize», som med sitt bombastiske, avsluttende refreng utgjør en verdig avslutning på en lang symfonisk metall-seanse.

Selvfølgelig er det ikke slik at alle låtene får meg til å juble av begeistring – «Decadence Deepens» og «Devastation Bound» lider spesielt av å måtte følge platas sterkeste strekk – men dette skyldes mest at kvalitetsnivået på Velands kommersielle metall har nådd faretruende høyder på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Når det kommer til punchy og fengende symfonisk metall er det nemlig ingen andre i vårt langstrakte land som skriver helt som den tidligere Tristania-låtskriveren. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ holder trøkket oppe fra start til slutt i enda større grad enn Sirenias bunnsolide ‘Riddles, Ruins & Revelations’, og bør i likhet med denne gjøre en opptreden i topplister ved årets ende. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er definitivt sterk nok til å fortjene en ukas favoritt på bloggen, men siden vi har dekket den hver måned i et år ser vi det som rettferdig å gi utnevnelsen til en skive som fortjener den like mye. Veland leverer symfonisk metall-gull på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grums – Nordlyset

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Grums er et stoner/doom-band med sterke rocke-innflytelser som har gjestet norske scener fra sin base i Oslo i rundt fem år. Bandet har vært meg ukjent helt til nå, men basert på facebook-feeden deres har de frekventert et knippe festivaler og spilt flust av gigs i løpet av de siste åra. Dersom man tråler litt ekstra vil man også kunne finne ut at flere av låtene fra debut-skiva deres ‘Nordlyset’ har sin opprinnelse flere år tilbake i tid. Dette vil si at Grums har tatt seg god tid til å ferdigstille låtene på sin plate-debut, trolig med respons fra live-konserter som viktig feedback i prosessen.

Måker og bølgeskvulp transporterer lytteren til Nordlands Trollfjord, stedet for den historiske kampen mellom fiskerne og rederstanden i 1890. Åpningssporet på ‘Nordlyset’ er en svært passende introduksjon til Grums sitt uttrykk; en kombinasjon av dundrende stoner og norsk rock som eksemplifisert via den Per Øivind «Prepple» Houmb-aktige vokalen til bandets vokalist. Bandets svansende rocke-fot får komme enda tydeligere til uttrykk på låter som «Svovelpredikanten», «Anna Colbjørnsdatter» og «Galgeberg», hvor spesielt førstnevnte overbeviser med sin gnistrende, Lord Mortvm-aktige stoner/doom-bro. Låttekstenes historiske innhold er en stor bidragsyter når det kommer til å ilegge musikken substans, og er generelt en viktig særegenhet ved musikken til kvartetten fra Oslo.

Men for min egen del er det de seigere stoner/doom-låtene som når de største høydene. «Slaget om Trollfjorden» er som nevnt et høydepunkt på skiva; en kraftpakke utstyrt med bunntunge riff og et dødstøft og minneverdig refreng. Tittelsporet går seg litt vill på sine egne, knusende stoner/doom-vidder, men henter seg godt igjen med det avsluttende refrengets oppskalerte tyngde. Det er nok dog «Jostedalsrypa» som tårner høyest blant nettopp denne låt-trioen, mye takket være det dynamiske rommet som åpnes av refrengets nordlys-aktige gitarkor.

Bandet tasser så ut i et mer pyskedelisk lende på det instrumentelle avslutningssporet «Fram», som setter punktum ved skiva på en atmosfærisk og innhyllende, om noe langtekkelig vis. Grums har levert en bunnsolid og veloverveid debut med ‘Nordlyset’, selv om det er et par punkter jeg føler bandet har forbedringspotensial på. Trommespillet på skiva er generelt sett stivt og rudimentært, og mer dynamisk, aktivt spill kunne hjulpet til å gjøre gjennomslagskraften til låter som «Jostedalsrypa» og «Galgeberg» betydelig større. I tillegg skal det sies at uttrykket deres er ganske lite oppsiktsvekkende når det kommer til stoner/doom, og et større fokus på det som skiller dem fra øvrigheten – som den utvidede instrumenteringen på «Jostedalsrypa» og den historiske tematikken – kunne hjulpet bandet med å stå tydeligere frem blant de riffglade masser. ‘Nordlyset’ er dog en god førsteutgivelse for Grums; en rifftung stoner-skive med forfriskende tematisk dybde.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Moor – Scapegoat

De færreste band ville valgt å følge opp annonseringen av sin kommende debut-skive med én eller flere split-utgivelser, men det norske enmanns-svartmetallbandet Moor har siden oppstarten virket agnostisk til en del etablerte konvensjoner innenfor metall-universet. Prosjektets tidlige utgivelser bestod hovedsakelig av korte og ufullstendige låtskisser, en form for digital dumping av materiale som man ikke finner så mye av selv i svartmetallens Bandcamp-undergrunn. Det kan i det hele tatt virke som at «learning by doing» er musikeren bak Moor sin foretrukne arbeidsmetode, selv om beslutningen om å presentere disse tidlige eksperimentene som fullverdige utgivelser bør stilles i kritisk lys.

‘Scapegoat’ er en fire-låters EP som originalt ble utgitt på en splitt med det kolombianske svartmetallbandet Perventor av Masters of Kaos Productions. På denne utgivelsen begynner låtene – i likhet med platesingelen «Lepers Among Us» – å nå fullverdige låtlengder, selv om strukturene fortsatt strever med å danne en meningsfull enhet. Den største styrken til Moor har tidligere vært det kreative og melodiske gitararbeidet, og på ‘Scapegoat’ er det fortsatt dette aspektet ved musikken som taler sterkest i utgivelsens favør. Disse melodiske perlene er vel verdt en liten leterunde for melodiske svartmetallfans, selv om strømmen som skjuler dem er grumsete og tidvis vanskelig å navigere.

Tittelsporet åpner med et diskordant gitarteppe; et trekk som muligens kunne signalisert en eksperimentell tilnærming til svartmetall. Det tar dog ikke lange tiden før den tradisjonelle svartmetallens piskende isvinder stormer gjennom høyttalerne, og åpningens eksperimentelle karakter etterlates i bakspeilet for godt. «Halfden Svarti»s vokaler minner på mange måter om den svenske undergrunns-eremitten Wagner Ödegård, og hjelper til med å fylle ut lydbildet uten å nødvendigvis utmerke seg. «Nobles of the Black» byr så på noe av det mest kaotiske og formløse materialet på utgivelsen, før de siste par låtene korrigerer kursen noenlunde med sine melodiske lyspunkter. «Of Pines & Rotten Branches» kombinerer kjølig svartmetall med golde mot-melodier, og «Native Terror Tribe» glimter til med et lengtende avslutningstema som sender tankene tilbake til ‘Worthless Abomination’-demoen fra begynnelsen av 2022.

Det gjenstår fortsatt å se om Moor klarer å dra i havn debutskiva på en god måte. Basert på materialet på ‘Scapegoat’ er jeg fremdeles usikker på om uttrykket og låtskrivingen er ferdigutviklet nok til å stilles i det definitive lyset av en debut-plate. Låtformene er sporadiske og uttrykksmessig sprikende, trommene og gitarene virker ofte uenig i hva som er det underliggende rytmiske rammeverket, og produksjonsverdiene svever i et udefinerbart rom mellom 90-tallets lav-oppløsthet og moderne separasjon mellom instrumentene. Med tanke på «Halvden»s rolle som eneste låtskriver i både Moor og Phantom Castle tviler jeg ikke på at en lavere produksjonsrate med fokus på raffinering ville kunne være en fordel fremfor å pumpe på med nye og ambisiøse utgivelser. Moor har plenty av styrker som fortjener å undersøkes nøyere, men foreløpig er musikken beklageligvis for lite gjennomarbeidet til å kunne anbefales.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eternality – ‘Deaþwyrd’

‘Deaþwyrd’ er debutplata til det ferske enmannsprosjektet Eternality, der prosjektets anonyme utøver Austherion ruller ut litt over en halvtime med storslått, melodisk og ambisiøs svartmetall. Her ligger et uttrykk som oser av mystikk og fantasy-tematikk. Samtidig ivaretar det en ganske voldsom svartmetallsk aggresjon. Tennene i mye av musikken til band som Emperor og Immortal glaseres med estetikk a la Bathory og Summoning, og gir en opplevelse som kanskje minner meg aller mest om storslagenhetene i mye av materialet til Wolves in the Throne Room. Her har vi å gjøre med en prestasjon som langt på vei lykkes i å levere en potent, atmosfærisk og heftig lytteropplevelse.

Åpningen «Towards Eternality» byr med en gang på en av platas sterkeste melodier, og sender lytteren gjennom et storslått og skiftende strekk på seks og et halvt minutt. Den gir en god forsmak på hvordan også de andre låtene på ‘Deaþwyrd’ utarter seg, der Austherion med sin passende, Abbath-aktige røst på toppen lykkes særdeles godt i å variere mellom vakre, melodiske partier og mer jordnære, hurtige og drivende passasjer.

Komposisjonene er nokså tettpakka, og de kan derfor kreve noen gjennomlytt for å gjøre seg fullstendig forstått. Kompleksiteten og tempoet som ligger i mange av dem er prisverdig og gjør stort sett bare ‘Deaþwyrd’ mer interessant, men jeg undrer meg også litt over hvorfor Austherion kan synes å ha litt dårlig tid i noen av dem. For eksempel skulle jeg ønske at den nydelige melodien som bryter opp «No Mercy Shall Be Given», og ikke minst den voldsomme eksplosjonen av korvokal i «Harbringer of Destiny», hadde blitt tynt skikkelig fremfor å bli forlatt såpass raskt. Drivet i mange av versene har et større potensiale for lengre og mer storslåtte partier.

Om de så kan fremstå litt vel skiftende og andpustne, er låtene på ‘Deaþwyrd’ likevel stort sett imponerende og dynamiske saker, og låtskrivingen er på et høyt nivå. Særlig kvaliteten på melodiene er såpass høy og gjennomgående at en gjennomlytting aldri blir kjedelig, og mektige akkordrekker og voldsomme gitarsoloer spes stadig på med stor suksess. Særlig «Hymn (Undying Desolation)» synes jeg fungerer utmerket strukturelt sett.

Når ‘Deaþwyrd’ går inn i sluttfasen og den todelte «Accursed Power of The Master» settes i gang, må jeg likevel konstatere at sporene på plata fremstår litt vel like hverandre. At melodiene til tider kan drukne litt i en ganske voldsom miks av romklang og hektiske trommerytmer, på tross av at produksjonen i utgangspunktet fungerer svært godt i samråd med komposisjonene, er også mulig å innvende. Dette står ikke i veien for å slå fast at Eternality etablerer, finsliper og mestrer et høyst interessant uttrykk på ‘Deaþwyrd’. Avslutningen synes jeg også er et høydepunkt, der en melodi av det litt treigere slaget får spillerom – endog supplert med mørke fraser fra E.R. i Dødskvad oppå. Det bærer et passende bud om at det ligger mye potensiale for nye, friske pust i det allerede veletablerte musikalsk håndverket til Eternality.

Skrevet av Alexander Lange

Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#35-#21)

Klikk her for plass #50-#36.

#35: ILLT – Urhat

Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Black/thrash

Illts ‘Urhat’ er en skive som nesten sprekker av kreativt overskudd. Mannen bak prosjektet, Roy Westad, har selv uttalt at han har en «temmelig schizofren musikksmak», og at han anser sjangre for å være veiledende heller en retningsførende. Denne sjanger-agnostiske tilnærmingen er en av ‘Urhat’s definerende karakteristikker, og det er svært vanskelig å avgjøre om det er dødsmetallen, svartmetallen eller thrashen som kan sies å være grunnsteinen i uttrykket som følge. Låtas seks låter raser av gårde med en retningsfølelse og fremdrift som er helt ekstrem; et tunnelsyn som leder til en helt spesiell form for manisk ekstremmetall. I tillegg til denne hektiske energien senker Westad ofte tempoet for å levere en melankolsk og prektig melodi som slekter tungt på den norske svartmetallens majestetiske hjørner, hvilket bidrar til å balansere en skive som stadig truer med å gå fullstendig av hengslene. Lydproduksjonen og instrumentalsporene er presise og gjennomførte nok til å gi plata et kommersielt skjær, hvilket gjør Indie Recordings til en naturlig label-partner. ‘Urhat’ er en av årets mest umiddelbare og unektelige gleder innenfor norsk metall.

Beste låter: «Sons of the Northern Lights», «Scythian King», «Blood of the Unbeliever»

Link til omtale
Strømmelink

#34: Urdôl Ur – Seven Portals To The Arcane Realms

Plateselskap: Unborn Productions
Sjanger: Atmosfærisk black metal

Tittelen på Urdôl Urs debutplate fra i år er på sett og vis veldig treffende. Det denne duoen får til på ‘Seven Portals To The Arcane Realms’ er virkelig å fange lytteren i det Tolkien-inspirerte fantasy-universet som skildres så effektivt gjennom både lyd, albumcover og tekst. Så er det også snakk om et musikalsk sett svært solid håndverk. Tre svære, mektige låter komplementeres av smakfulle, stemningsfulle interludes, og over hele utgivelsen finner man en sterk atmosfære, velfungerende melodier og en produksjon som kler mystikken som ligger over utgivelsen. Om du er ute etter årets norske svar på Summoning og Caladon Brood, eller kanskje til og med på Wolves in the Throne Room, trenger du ikke se lenger.

Beste låt: «Visions Of Ancient Battles On The Plains Of Baergloire»

Link til omtale
Strømmelink

#33: Grotesque Hysterectomy – Dødsavantgard

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Dødsgrind

Fra den thrashende og sylskarpe åpningen på «Cranium Fear» til den gnissende og hvesende kimæren «Dødsavantgard»; Grotesque Hysterectomys tredjeskive er på konstant utkikk etter måter å tviste og vri ekstremmetallens rammer på. Bandet kan på sett og vis anses å være Beaten to Deaths nådeløse og psykopatiske bror, ettersom de angriper oppgaven med å utradere undergrunnenes trygge sjanger-søyler fra et liknende, grind-preget utgangspunkt. Den store forskjellen er at der Beaten to Death tar i bruk emoens tårevåte affekt for å hause opp elitistiske portvakter, har Grotesque Hysterectomy på sin side valgt skingrende dissonanser og hypnotiserende Virus-ismer som sin opprørsform. Dette betyr at ‘Dødsavantgard’ er en skive som virkelig lar lytteren gjennomgå over sine 33 minutter, men på et såpass variert og spenstig vis at man kommer til å be om å få mer juling når det hele er overstått. Jeg har personlig utsatt meg selv for ‘Dødsavantgard’s auditive pryl ofte nok til at «masokist»-termen har blitt luftet av mine nære og kjære, og jeg kommer neppe til å stoppe med det første.

Beste låter: «Half Life», «Sexual Patina», «Dødsavantgard»

Link til omtale
Strømmelink

#32: Lord Mortvm – Diabolical Omens of Hell

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Black/doom

Lord Mortvm forener svartmetall og doom-metall på strålende vis på ‘Diabolical Omens of Hell’. I et stilistisk perspektiv er denne plata et sant høydepunkt for norsk metall i år, der uhyre fuzzy gitarer, blytungt driv og en fryktinngytende, undertrykt skrikevokal aldri slutter å fascinere. Kombiner dette med det stilrene albumcoveret og den LaVeyske satanismen som slippes fullstendig løs og gjennomsyrer utgivelsen, blant annet gjennom en rekke båndopptak, så er det snakk om en plate som føles mer gjennomført og forfriskende enn mye annet som er lansert i år – all den tid mye av lyduttrykket sender assossiasjoner til en svunnen tid og Lord Mortvms verktøykasse kanskje kun inneholder det mest nødvendige. ‘Diabolical Omens of Hell’ er en forholdsvis enkel, men like fullt dødseffektiv og tilfredsstillende pakke.

Beste låter: «Altar Obscene», «Devil Doll»

Link til omtale
Strømmelink

#31: Dold Vorde Ens Navn – Mørkere

Plateselskap: Lupus Lounge
Sjanger: Svartmetall

‘Mørkere’ var en skive som brukte lang tid på å innynde seg hos Metallurgi-redaksjonen, ettersom den eksentriske og ravgale vokalen til «Vicotnik» krevde en del tilvenning før den åpenbarte sin særegne sjarm. Da den dog først kom seilende inn på lista vår, ja da kom den susende med en kraft og fart som gjør den fortjent til Metallurgis uoffisielle klatretrøye for året. Det hjelper selvfølgelig når musikken er så innbydende og uanstrengt affekterende som den er på ‘Mørkere’, fylt med melankolske svartmetall-melodier og rike stryke-arrangementer. Det hender jo fra tid til annen at elementer som til å begynne med ble nedlesset i hatefulle blikk og anklagende pekefingre ender opp med å bli en skives høyest verdsatte karakteristikk, og sannelig har ikke vokalen til «Vicotnik» blitt nettopp dette. Hans jamrende, brølende, forføreriske, avskyelige og uforglemmelige vokalprestasjon ender nemlig med å bli en integral bit av det nydelige puslespillet Dold Vorde Ens Navn har gitt oss på ‘Mørkere’, som er skiva som har vokst klart mest på meg av alle jeg har hørt i løpet av de siste tolv månedene.

Beste låter: «Jeg Vil Ha Det Mørkere», «Ensomhetens Rytter», «Er Det Måneskinn»

Link til omtale
Strømmelink

#30: Superlynx – Electric Temple

Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Stoner/doom

Superlynx har ikke ligget på latsiden i år, noe som kanskje gjøres tydelig av at EP’en deres ‘Solstice’ fullt fortjent klarte å snike seg inn på EP-lista vi postet for et par dager siden. Men det er ‘Electric Temple’ som er bandets store bank i bordet i år. Det er i all hovedsak en helt vidunderlig plate, der denne trioen kanskje imponerer aller mest gjennom det dynamiske og profesjonelle samspillet – tidvis har komposisjonene et dødskult jam-preg over seg. Sammen med de fangende, orientalske melodiene, de mange deilige riffene og den svært behagelige produksjonen ligger dette til grunn for et beundringsverdig og åpenbart fingerspitzgefühl i bandets tilnærming til stoner/doom-sjangeren. Og på toppen av det hele ligger altså Pia Isaksens strålende røst som løfter det hele enda et hakk. Sannsynligvis årets mest meditative og behagelige norske metal-utgivelse.

Beste låter: »Rising Flame», »Electric Temple»

Link til omtale
Strømmelink

#29: Doedsvangr – Serpents Ov Old

Plateselskap: Debemur Morti Productions
Sjanger: Svartmetall

Når man trykker play på Doedsvangrs ‘Serpents ov Old’ er det som at all røyk og os som helvete har produsert under årtusener med standhaftig plaging av verdslig avskum kommer veltende ut av høyttalerne. Låtene på ‘Serpents ov Old’ er bygget på trommesporene til den flittige norske undergrunnsmusikeren «Anti-Christian» (Beaten to Death, eks-Tsjuder), men de defineres av den sorte veggen av støvpartikler som piskes opp av produksjonen og gitarsporene til «Shatraug» (Sargeist, Horna) og «BST» (The Order of Apollyon).Doedsvangrs andreskive er en gjennomgående profesjonell affære, men det betyr ikke at den er i overkant strigla eller tappet for råskap og intensitet. Låter som tittelsporet og «Black Dragon Phoenix» er to av årets kraftigste helvetes-vinder – sydende svarte elver av pest-bærende svartmetall dirigert av «Doedsadmiral»s tordnende røst. Disse destruktive strekkene balanseres ut av en tendens til å bryte ut i drivende og fengende black’n’roll – selv om også disse strekkene er fremført med fullstendig forakt i blikket. Doedsvangrs ‘Serpents ov Old’ oser ondskap og blasfemi av en grad få andre kan skilte med i 2021.

Beste låter: «Serpents ov Old», «Black Dragon Phoenix», «Carrier of Heads»

Link til omtale
Strømmelink

#28: Suncraft – Flat Earth Rider

Suncraft - Flat Earth Rider [LTD LP] (Turqoise vinyl) - All Good Clean Records As

Plateselskap: All Good Clean Records
Sjanger: Stoner rock/metal

‘Flat Earth Rider’ er et litt spesielt tilfelle på denne lista, da den faktisk aldri før har vært omtalt her på Metallurgi. Det skyldes den enkle grunnen at vi fanget opp denne først lenge etter den var aktuell å anmelde. Det betyr imidlertid naturligvis ikke at vi kan tillate oss å unngå å trekke frem en av årets kuleste norske stoner-utgivelser når listesesongen omsider er her. Suncraft koker nemlig opp usedvanlig deilig, feit og tung stoner-rock og -metall på ‘Flat Earth Rider’, der bunnsolide riff, strålende refrenger og små drypp av spenstige overraskelser står i kø. «Space Buddha» og «Commie Cannibals» er noen årshøydepunkter av noen låter, og bandet skal også ha for å runde av på ambisiøst, men velfungerende vis med 10-minutteren «Bridges to Nowhere». Her er mye både for de som ønsker seg et litt mer laid-back alternativ til Bokassas ‘Molotov Rocktail’ fra i år, for de som ønsker mer av rocke-grepene Kvelertak gjorde på ‘Nattesferd’ for noen år siden, eller rett og slett de som synes det er fett å høre et fett, ungt norsk band sende assossiasjoner til storheter som Corrosion of Conformity. Men ta en lytt uansett.

Beste låter: «Space Buddha», «Commie Cannibals»

Strømmelink

#27: Darkthrone – Eternal Hails……

Plateselskap: Peaceville Records
Sjanger: Svart/tradmetall

Darkthrones ‘Eternal Hails……’ har gått gjennom en prosess som minner mye om den Dold Vorde Ens Navns ‘Mørkere’ måtte gjennom. Riffene til Nocturno Culto og Fenriz virket i overkant simple, og den disige produksjonen hjalp ikke akkurat med å etablere noen voldsom umiddelbar gjennomslagskraft. I etterkant av slippet har dog skivas meget spesifikke fokus på tidlige metalliske uttrykk brent seg fast i minnet, og nå står den som en tidløs og eventyrisk bauta i sentrum av et hendelsesrikt norsk metall-år. Darkthrones oversikt over klassiske uttrykk er helt uovertruffen selv fra et internasjonalt perspektiv, og på ‘Eternal Hails……’ plastrer de sammen lyder som individuelt sett er meget velkjente til fem fremmedartede og usammenliknbare oldtidskonstruksjoner. Skiva har en transporterende effekt som gjør den svært vanskelig å legge fra seg når man først har satt seg ned med den, en effekt som unektelig har det fantastiske albumcoveret å takke – i alle fall delvis. Darkthrone har lenge vært en av de mest konsistent givende gruppene å følge med på i det norske metall-landskapet, og dette har på ingen måte endret seg på ‘Eternal Hails……’.

Beste låter: «Wake of the Awakened», «Voyage to a Northpole Adrift»

Link til omtale
Strømmelink

#26: Messier 16 – iota

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Progressiv ekstremmetall

Når det gjelder ren låtskriving, kommer Messier 16 usedvanlig sterkt ut med sin debutplate ‘iota’ fra i år. Dette er bunnsolid, moderne progressiv ekstremmetall man nesten skulle tro at kom fra Notodden, der grunnformlene fra Ihsahns ‘The Adversary’ og Leprous-vokalist Einar Solberg er noe av det som se ut til å ha hatt en innflytelse på musikken. Men inspirasjonskildene holdes også på en armlengdes avstand, og Messier 16 koker langt på vei opp noe som fremstår egenartet, der klar, crispy skrikevokal, stødig lek med dissonans og lekre grooves er noe av det som får bre seg utover de ugjestmilde lydbildene. Låta «Omicron» – og mere til – er med andre ord utmerket terapi mot maktesløsheten de fleste føler på i møte med dagens nedslående corona-tilstander.

Beste låter: «Omicron», «iota», «Rho»

Link til omtale
Strømmelink

#25: Blutumhang – The Fires of Domination

Plateselskap: Nithstang Productions
Sjanger: Lo-fi svartmetall

Det er veldig sjeldent man som anmelder har skjellig grunnlag til å forvente sånn altfor mye av et anonymt Bandcamp-prosjekt, men denne holdningen har i 2021 måttet se seg utfordret av svartmetall-plateselskapet Nithstang Productions. Selskapet har vist seg å være utrolig flinke på å identifisere Bandcamp-artister som har noe mer å gi oss enn udifferensierte vegger av statisk støy og kvalte skrik, og ingen hadde mer på hjertet i 2021 i den forstand enn Blutumhang. ‘The Fires of Domination’ er en stormende og rasende skogbrann i lydform, en utrettelig skuddsalve av ulmende svartmetallgitarer og hjemsøkende skrik. De støy-druknede, folkemusikalske samplingene som fungerer som introduksjoner og mellomspill er utrolig effektive på å mane frem atmosfære, en atmosfære preget av tragedie, tapserfaringer og uanskuelige, destruktive krefter. ‘The Fires of Domination’ er en diamant fra undergrunnens dypeste avgrunn, en underdog-utgivelse som klarer å utkonkurrere noen av årets aller største aktører innenfor svartmetall-sjangeren.

Beste låter: «Dignities Denied», «Disgust & Dominance»

Link til omtale
Strømmelink

#24: Vanvidd – Under Ei Morken Rot

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Folk/black metal

Jeg får bare innrømme det med en gang: Låta «Fenalår» har jeg hørt på i såpass store mengder i år at den vel snart kvalifiserer seg til en guilty pleasure. Denne låta demonstrerer på utsøkt vis noe av det Vanvidd får til så utrolig bra på ‘Under Ei Morken Rot’, nemlig sansen de har for helt umåtelig fengende folkmetallmelodier, og høydepunktene er (heldigvis) også mange utenfor denne treminutteren. Refrenget på «Blodsjord» er blant annet helt utrolig, grooven som plutselig velter over «Nekroalkymi» er en sann fryd, og når Trollfest entrer scenen på «Storm» blir alt bare veldig moro. Så er det også snakk om en svært fargerik og treffende produksjon til usignert plate å være, og en rekke sterke, mangfoldige komposisjoner er også å finne i låtlista – dansbart og progressivt på en gang!

Beste låter: «Blodsjord», «Nekroalkymi», «Fenalår»

Link til omtale
Strømmelink

#23: Nattverd – Vandring

Plateselskap: Osmose Productions
Sjanger: Melodisk svartmetall

‘Vandring’ er en skive som kamuflerer sine enestående styrker bak en fasade som kan forveksles med mye annet som flyter rundt i den samtidige, melodiske svartmetallscenen. Om man klarer å lure seg rundt denne fasaden, blir man derimot møtt med en styggvakker, rå svartmetall-opplevelse som få andre utgivelser kan ta overtaket på i 2021. Nattverd har i likhet med Whoredom Rife tatt sjangerens fundamentale fonemer og satt de sammen til et språk som er distinkt deres, til tross for at det aldri er noen tvil om at musikken er ubønnhørlig knyttet til 90-tallets formative periode. ‘Vandring’ har noen slående vakre øyeblikk, noen sorgtunge og vonde øyeblikk, og en indre sammenheng som presenterer disse ekstremene ytterpunktene på en forteller-aktig, naturlig måte. Det finnes ikke noe bedre musikk å spille på hodetelefonene under en nattlig ekskursjon til utmarken enn Nattverds ‘Vandring’, en skive som har flakket rundt i sidesynet som et standhaftig gjenferd gjennom mesteparten av 2021.

Beste låter: «Det Bloer paa Alt Som Spirer», «Naar Taaken Fortaerer Alt», «Med Rive og Lime»

Link til omtale
Strømmelink

#22: Addiktio – Anthem for the Year 2020

Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Instrumental progressiv rock/metall

Med bare tre mann i bandbesetningen har Addiktio helt sikkert skvist ut et av årets feteste norske instrumentalplater. ‘Anthem for the Year 2020’ byr på noen vanvittig groovy, progga og høylytte riff der gitaren og bassen smelter sammen til en eneste stor kaosenhet mens trommene dundrer for livet i bakgrunnen, og det uten at Addiktio glemmer å utbalansere dette med noen strålende og roligere partier, små drypp av støyete effekter og ikke minst noen mesterlige oppbygninger. ‘Anthem for the Year 2020’ er en plate som føles like tilgjengelig som den er profesjonelt utført, og er en 40 minutters reise som aldri blir kjedelig der et nytt høydepunkt gjerne finnes rett rundt neste sving.

Beste låter: «Anthem for the Year 2020», «Dreadmill», «North»

Link til omtale
Strømmelink

#21: Rongeur – Glacier Tongue

Plateselskap: Fysisk Format
Sjanger: Sludge/post-metall

Misnøye og oppgitthet pulserer som sykt blod gjennom årene til Rongeur på andreskiva ‘Glacier Tongue’. Denne misnøyen blir uttrykt gjennom en sludge-variant som bærer et kraftig preg av post-hardcoren og støyrockens sviende samfunnskritikk, et uttrykksmessig isbad som reflekterer ubehagelige sannheter rett opp i fleisen på deg på nådeløst vis. Den nyeste skiva til Rongeur kan også oppleves som utrolig rensende, ettersom de kaster seg inn i musikkens turbulente strømmer med en overbevisning og en lidenskap som ikke kan annet enn å berøre og bevege lytteren gjennom høyttaleren. Bandets ekspressive kvaliteter når et ruvende toppunkt på avslutningssporet «Underachiever», der knusende sludgerytmer fungerer som forvarsel til et gradvis opptrappende svell av postmetalliske proporsjoner. Låta er en av årets aller beste, og setter et verdig punktum på den emosjonelle tour-de-forcen av en plate som er Rongeurs ‘Glacier Tongue’.

Beste låter: «Winning Days», «Years of Withering», «Underachiever»

Link til omtale
Strømmelink

Klikk her for plass #20-#11.

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Doedsvangr – Serpents ov Old

Doedsvangrs besetning er så stjernespekket fra et undergrunns-perspektiv at det er tilnærmet umulig å ikke ha skyhøye forventninger til materialet de gir ut. «Doedsadmiral» (Nordjevel), «Shatraug» (Sargeist, Horna), «BST» (The Order of Apollyon, eks-Aosoth) og «AntiChristian» (Beaten to Death, eks-Tsjuder) har gitt ut så mye ekstremmusikk av rang at man egentlig ikke har rett til å kreve så mye mer av gjengen, men selvfølgelig vil det være umulig for en iherdig svartmetall-fan å forvente noe annet enn svart gull når disse musikerne samles under ett og samme studiotak. På sin andre plate som Doedsvangr svarer veteranene i stor grad på forventningene, selv om det skal nevnes at ‘Serpents ov Old’ ikke er i nærheten av å true firkløverens sterkeste plateutgivelser.

I det øyeblikket man spiller av åpningssporet «Serpents ov Old» vil Doedsvangrs sterkeste kort allerede være avslørt. Gruppens svartmetall er av en støymettet, mektig og kvelende sort – sammenliknbart med sort og svovelholdig røyk som velter opp fra dype flenger i jordskorpen. Ruvende mollakkorder og ulmende leads fyller røyken med aktivitet og bevegelse, og produksjonen forener røykskyens ugjennomtrengelighet og de skarpere detaljer på ypperlig vis. Disse elementene rekonfigureres og varieres subtilt over platas ni låter, og helhetsinntrykket er at ‘Serpents ov Old’ er en usedvanlig konsistent og enhetlig plate med et auditivt fotavtrykk som er sitt eget.

Noe av skivas distinkte personlighet stammer uten tvil fra komposisjonsprosessen, som besto av at «AntiChristian» skrev seg frem til noen basale trommespor som resten av bandet deretter reiste låtenes strukturer oppå. Trommenes sentrale rolle gjør seg bemerket i noen av skivas sterkeste øyeblikk, som for eksempel den nonchalante og groovy beaten som åpner «As the Rivers Bleed their Blessings», eller den metriske modulasjonen som snur «Black Dragon Phoenix»s svingende tretakt på hodet. «AntiChristian» er jo selvfølgelig ikke den eneste musikeren i flokken som er utslagsgivende for plata; «Shatraug» og «BST»s respektive streng-signaturer er lett gjenkjennelig i ‘Serpents ov Old’s rike gitarteksturer, og «Doedsadmiral» er uforglemmelig i sin rolle som teatralsk blasfemiker – en vokalprestasjon som kan fremkalle spørsmål rundt hvorvidt mannen er besatt av en eller annen ugudelig åndeskapning.

Tidvis virker det som at Doedsvangr i sin leting etter et komplett og innhyllende lydbilde har nedprioritert materialets egenverdi noe. Flere av skivas partier er preget av rikholdige men anonyme transportetapper, spesielt på de lengre låtene som «White Finger» og «Poisonous Tides». Dette sverter ikke lytteropplevelsen nevneverdig, men det er ingen tvil om at de skarpe og fremtredende riffene på låter som «Black Dragon Phoenix» og «Carrier of Heads» utgjør klare høydepunkter på ‘Serpents ov Old’. Til tross for disse skavankene er ‘Serpents ov Old’ en av årets sterkere norske undergrunns-utgivelser, og en klar anbefaling går ut til de av dere som interesserer dere for mørk, okkult og symboltung svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Doedsvangr – «Black Dragon Phoenix»

I min anmeldelse av «As the Rivers Bleed Their Blessings», den første singelen fra Doedsvangrs kommende plate ‘Serpents ov Old’, omtalte jeg låta som et «utrettelig, fremrykkende flammehav». Denne beskrivelsen ser ut til å kunne treffe den kommende plata i sin helhet, ettersom andresingelen «Black Dragon Phoenix» er minst like intens og kvelende som sin forgjenger. De samme enorme dimensjonene fra «As the Rivers…» er videreført via de tårnende gitarakkordene til Shatraug (Sargeist) og BST (The Order of Apollyon), men denne gangen filtrert gjennom en noe mer subtil prisme.

Noe som ikke er subtilt, er det nesten krigsmetalliske og Of Feather and Bone-aktige riffet som kommer glefsende ut av dypet ved låtas start. Trymske stormer piskes opp av trommis Anti-Christian, hvis trommespor utgjør grunnvollen resten av instrumentalene ble reist på i etterkant. Med denne prosessen i bakhodet er det nesten merkelig at trommesporene er så lite ekstra som de er, men det rytmiske skiftet som forekommer i låtas refreng(?) vitner om at skriveprosessen har sitt utgangspunkt i Anti-Christians rytmiske sensibiliteter.

Gjennom sin homogene miks av halsbrekkende aggresjon og symfoniske størrelse kan soundet til Doedsvangr i 2021 minne om et skjæringspunkt mellom midtperioden til Immortal og Emperors ‘Anthems to the Welkin at Dusk’, dersom man ønsker å se på prosjektet gjennom en norsk linse selvsagt. Det er nemlig kraftige impulser fra den videre, internasjonale svartmetallscenen å spore på «Black Dragon Phoenix», kokt sammen til et særegen og karakteristisk brygg av Doedsvangrs eminente medlemsrekke. ‘Serpents ov Old’ kommer unektelig til å bli en av årets store hendelser innenfor norsk-relatert svartmetall, et faktum «Black Dragon Phoenix» understreker ved å gi oss fem av årets mest inntrykksfulle minutter med ekstremmusikk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Addiktio – «North«

Ingen beskrivelse er tilgjengelig. — Ute nå via Indie Recordings

«North» er singel nummer tre i opptakten til oppfølgeren til Addiktios debutalbum ‘Verraton’ fra 2018. Addiktio er en instrumental prog-trio som også beveger seg i andre musikalske landskap enn det rent metallske, og man får servert smakfulle innslag av både klassiske rocke-uttrykk og spenstige jazz-elementer i musikken. Bandets ganske profesjonelle sound følger nok ganske naturlig av de tre musikernes tidligere eskapader med flere kjente norske musikere – blant annet med Jørgen Munkeby i Shining.

«North» er en lett fordøyelig jam-aktig sak på fem minutter, og har et melodisk teft som blant annet sender ganske øyeblikkelige assossiasjoner til mye av Opeths nyere, progga materiale. Kulest blir det mot slutten av låta, når bassen fuzzes ordentlig opp og bandet med det også drar lytteren gjennom underholdende synkoper og andre rytmiske triks som piffer opp den i utgangspunktet ganske lettbeinte komposisjonen. «North» er nok ikke spesielt oppsiktsvekkende, men Addiktio lykkes sånn sett likevel med å gjøre låta minneverdig nok til at man må tro plata blir en interessant affære.

Skrevet av Alexander Lange

Sundrowned – «Levitating«

Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig. — Ute nå via Fysisk Format

Post-metal-bandet Sundrowned har sluppet låta «Levitating». Det skjer i anledning av at det er tre måneder siden bandet slapp plata ‘Become Ethereal’, og er etter alt å dømme et resultat av den samme produksjonsprosessen som plata. Det signaliseres i og for seg tydelig nok av coveret, der blå, luftig abstraksjon blir en treffende innpakning for musikken.

Sundrowneds musikk beskrives nok best slik plateselskapet Fysisk Format gjør, som tidligere har sammenlignet bandet med Alcest og Rosetta. For meg hørtes Sundrowneds debutalbum sannelig ut som en krysning mellom førstnevntes vakre og lettbente shoegaze-metall og sistnevntes tålmodige postmetall, og attpåtil kan det nesten høres ut som Rosetta-vokalistens røst har sneket seg inn. En tilsvarende beskrivelse er også beskrivende for «Levitating».

Da jeg omtalte ‘Become Ethereal’ i sommer, uttrykte jeg begeistring for mange av grepene – og ikke minst atmosfæren – Sundrowned manet frem på plata. Så var det også slik at jeg syntes musikken til tider ble i overkant ensformig og noe tannløs, og at metal-elementene druknet litt i ambient-preget. Problemstillingen melder seg for så vidt også – ikke helt overraskende – på «Levitating», men også på en måte som frembringer litt mer ettertanke hos undertegnede. Det er nok et poeng at Sundrowned er litt vel forsiktige med produksjonen, der vakre, men ganske lavmælte gitarer, drives litt statisk fremover av et mer aktivt trommespill i bunn. Mot slutten, når låta på sett og vis eksploderer (litt forsiktig) i et klimaks, får plutselig bassen litt ekstra fuzz og kraft, og flere slike grep og dristigheter mener jeg hadde løftet bandets musikk til det litt mer spennende. Når jeg snakker om et ambient-preg merker jeg likevel at dette ikke nødvendigvis må være så negativt. «Levitating» frembringer noen av mer melankolske og dystre stemningene jeg har hørt fra Sundrowned, og selv om det et eller annet sted i midtpartiet blir litt vel repetativt, er bandet i denne låta – som ved mange andre anledninger – gode på å tyne gripende stemningsbilder og virkelig gi musikken en fin karakter. Derfor holder jeg ved at Sundrowned er et virkelig interessant metal-band her til lands.

Skrevet av Alexander Lange

Odrijk feat. Beis7 – «Svartsynt»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Odrijk er et enmannsband som i sin Spotify-bio omtaler seg selv som «True Norwegian Noise Metal». På sin andre singel «Svartsynt» utarter noise-elementet seg i form av industrielle effekter, samt en utleverende og uhemmet intensitet som ved første gjennomlytt kan oppfattes som noe hektisk og kaotisk. Etter flere lytt samler derimot den rasende skyen av metallisk støv seg til noe mer konkret og direkte – en desperat og depressiv tirade som bruker core-sjangrenes skamløse tyngde til å hamre sitt dystre budskap inn i lytterens skalle.

Som en motvekt til de core-lenende aspektene finner vi også noen massive gitarvegger, orkestrale synther og lyse, svartmetall-aktige akkorder som til sammen gir låta en nesten symfonisk metall-kant. Dette forsterkes av de elektroniske pulsende som summer over låtas avsluttende breakdown, et særegent element jeg skulle ønske kom tydeligere frem i miksen. Det er likevel groove-tung core som ender opp med å komme seirende ut av den sjangermessige knivingen, der den avgjørende faktoren må sies å være det brutale, Code Orange-aktige sammenbruddet rundt låtas midtpunkt.

Den milde skepsisen jeg opplevde på mine tidlige gjennomlyttinger måtte tidlig vike for en voksende forståelse av Odrijks uttrykksmessige potensiale. Ja – enkelte av overgangene i første halvdel oppleves som litt rotete, og den konfronterende intensiteten til Beis7s (Villmark) vokal kan bli litt utmattende i lengden. Likevel bidrar det sistnevnte til at låta gjør følelsesmessig inntrykk, og kombinert med gitarene og trommenes presise sleggeslag er sluttresultatet temmelig interessant og rått. To låter inn i sin unge levetid demonstrerer Odrijk allerede et solid arsenal av verktøy og egenskaper, så jeg håper at prosjektet vil være aktivt lenge nok til å realisere det særegne soundet som ligger og ulmer i «Svartsynt»s indre. Anbefales fans av moderne, intens og core-agnostisk støymetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Blodkvalt – «Stench / Rotting Flesh«

De to låtene Blodkvalt slapp i en liten bunt forrige uke, «Stench» og «Rotting Flesh», er ordentlig stygge saker, og hemningsløs råskap og styggedom er også det som gjør det så kult. Dette er i grunnen noe av det nærmeste jeg har hørt et band være vibbene på Mayhems ‘Deathcrush’ på en god stund. Her får man servert enkle og ganske thrasha gitarriff som løper mer eller mindre løpsk, og viktigst av alt får en hylende, voldsom vokal forpeste det upolerte lydbildet. Dette er en type svartmetall som viser sjangerens forskrudde slektskap til punken samtidig som at det ikke etterlater noen tvil om at det også er noe helt annet.

De to låtene er også to litt ulike dyr. «Stench», som ble sluppet i juni, er nok hakket mer konvensjonell rent strukturmessig, og lar en liten, ukomplisert bukett med riff dundre i tur og orden mens trommer og vokal tilføyer det mest kaotiske elementet. «Rotting Flesh» er for meg en enda litt mer fascinerende sak, der den åpner med noen ordentlig skitne og nesten doom-aktige fuzz-gitarer og deretter lar det nærmest banale riffmotivet legge grunnlaget for resten av låta – da med noen fete rytmiske variasjoner og en frenetisk gitarsolo over, blant annet. Alt sammen tar ikke en gang syv minutter å komme seg gjennom, og anbefales for alle som har sansen for litt skruppelløs svartmetall.

Skrevet av Alexander LAnge

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Deathhammer – «Rapid Violence«

«Rapid Violence» ble sluppet nå i august i forbindelse med en konsert med Deathhammer og Furze på Vaterland i Oslo, og er en thrash-offensiv av det voldsomme og skamløse slaget – tittelen passer låta, for å si det sånn. Det er nok heller ikke et uventet trekk fra bandet, snarere tvert i mot, der det har etablert seg som en respektert, hemningsløs og smått teatralsk stjerne på den norske thrash-himmelen de siste årene. På «Rapid Violence», som på mye annet av bandets materiale, sitter King Diamond-aktige falsettoer løst, tempoet er akkurat så raskt at instrumentene så vidt rekker å holde tritt, og det er rett og slett ganske moro å høre på hvor heseblesende thrash disse gutta evner å koke opp. I «Rapid Violence» ligger også mye kul dynamikk når bandet sørger for et litt dystert, om enn noe subtilt, stemningsskifte mot slutten av låta. Her melder også noen umenneskelig raske gitarleads sin ankomst før Deathhammer runder av de fem og et halvt minuttene med svettepåkallende thrash.

Skrevet av Alexander Lange

Doedsvangr – «As the Rivers Bleed their Blessings»

Annonseringen av ‘Serpents ov Old’, Doedsvangrs nye skive under Debemur Morti er store nyheter i svartmetallverdenen. Med en medlemsrekke bestående av mesterhjernene bak Sargeist og The Order of Apollyon – i tillegg til våre landsmenn Doedsadmiral fra Nordjevel på vokal og den evig hardtarbeidende Anti-Christian på trommer – er Doedsvangr en supergruppe med høy stjernefaktor i undergrunnsmiljøet. At gruppen i tillegg har blitt plukket opp av Vindvals plateselskap Debemur Morti er nok til å eskalere hypen til usunne nivåer, og slippet av bandets nye singel «As the Rivers Bleed Their Blessings» hjelper ikke akkurat på saken.

Doedsvangrs nye album er per plateselskapets nettsider komponert ved hjelp av en svært ukonvensjonell metode. Trommespor til samtlige av låtene ble spilt inn av Anti-Christian helt i begynnelsen av prosessen, hvilket deretter fungerte som grunnmuren resten av bandet reiste låtene på. På «As the Rivers Bleed their Blessings» kan resultatene av denne prosessen skimtes i trommebeatenes særegne sving, en tilsynelatende liten detalj som ender opp med å ha stor betydning for låtas karakter over flere lytt.

«As the Rivers Bleed their Blessings» åpner med et beat som er så tungt i steget at det nesten minner om den industrielle vibben som gjennomsyret Vardes «Skuld» fra i fjor. Svellende bølger av kvelende svartmetall velter ut av gitarene til Shatraug og BTS, og Doedsadmiral maler apokalyptiske og dramatiske bilder med sin karakteristiske raspevokal. Det er noen vanvittige dimensjoner som finner sitt uttrykk i gitarenes massive akkorder, og både melodiske utsving og tordnende, Enslavedsk vikingmetall bidrar til å farge låtas hendelsesrike forløp. «As the Rivers Bleed their Blessings» er et utrettelig, fremrykkende flammehav av en singel, en låt som presterer å levere på alle forventningene man måtte ha til det fremragende mannskapet som utgjør Doedsvangr.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dold Vorde Ens Navn – «Løgnens abstinenser«

Dold Vorde Ens Navn (DVEN) er et svartmetallband fra Oslo bestående av medlemmer som også har spilt i blant annet Dødheimsgard, Satyricon og det tidlige Ulver. Singelen «Løgnens abstinenser» er det første bandet har sluppet siden debut-EP’en ‘Gjengangere I Hjertets Mørke’ fra 2019, og mens produksjonskvaliteten er skrudd noen hakk opp på denne låta, når nok dessverre ikke kvaliteten på låtskrivingen helt opp til høydepunktene fra EP’en.

Det starter imidlertid svært bra. Hovedtemaet på «Løgnets abstinenser» er sterkt og gjør jobben utmerket som en storslått, melodisk gitarintro som får intensiteten opp raskt og selvsikkert. Med det holder DVEN koken oppe godt i låtas åpningsstrekk. Utover blir imidlertid gitarmelodiene i overkant langdryge og ensformige, trommene holder stadig den samme beaten uten å tilføre spesielt mye dynamikk og vokalen ligger i overkant langt fremme i lydbildet – da også med noen småsurheter i clean-vokal-segmentet. Bandet lander fint ved å la hovedtemaet også sette punktum, og lead-gitar-partiet mot slutten er også velkomment, men i alt sitter jeg igjen med et inntrykk av et band som ikke helt har nådd potensialet sitt på denne låta. I bunn ligger nemlig mye produksjonskvalitet og et sterkt utgangspunkt for god, melodisk svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Kite – «Turbulence»

Med en line-up bestående av medlemmer fra band som Sâver, Tombstones og Stonegard er det naturlig å forvente bunnskrapende tyngde i møte med sludgebandet Kite. På sin nye singel «Turbulence» demonstrerer bandet at de er i stand til å lage engasjerende musikk ut av det som i bunn og grunn er temmelig ordinær sludge – hardcore-svertet og badet i den kaldsvettende desperasjonen som definerte sjangeren i sin oppstart.

Åpningens post-metalliske, luskende gitar narrer først lytteren til å tro at «Turbulence» kommer til å være en sakte oppbyggende affære, før de lidenskapelige hardcore-vokalene til Ronny Flissundet og rytmeseksjonens Kowloon Walled City-aktige tyngde tar tak i nakkeskinnet og river oss ned i gjørma. Til tross for at låta er rimelig streit etter sludge-standarder fungerer den veslende dynamikken godt, og det vel-skulpterte gitar-hooket som dukker opp fra tid til annen jobber overtid for å få festet låta til hjernebarken. Produksjonen makter å fremdrive den vektigheten som er essensiell for god sludge, men et mangel på rom mellom de ulike instrumentene gjør at deres respektive farger blandes på et litt uheldig vis. Til tross for dette er «Turbulence» en god førstesingel, et solid sludge-nummer som vet å veksle mellom spenningsfylt tilbakeholdenhet og eksplosive utbrudd.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hex A.D. – «All the Rage«

Bedre sent enn aldri – Hex A.D. slapp singelen «All the Rage» allerede i juni, men når den har gått under radaren vår og låta enn så lenge er eneste smakebit på bandets kommende plate ‘Funeral Tango for Gods & Men’, tar vi sjansen på en liten omtale likevel. Hex A.D. er et doom metal-band som allerede har noen fullengdere under beltet, og som også på denne låta skaper et inntrykk av at doom-metal-merkelappen er litt utilstrekkelig for å beskrive bandets musikk.

Her er nemlig prog-elementer og nikk til flere tradisjonelle metall-varianter så absolutt til stede, og det i en låt som føles like drivende og innholdsrik som den føles tung og mørk. Hammond-orgelet ligger stadig under de flotte, feite gitarriffene og droner, vokalen svinger mellom å hinte til britisk 70-talls-metall i versene til å minne om Neurosis og High on Fire i det knusende refrenget, og gitarene serverer mer enn nok krydder med et ordentlig progga hovedtema og noen svære gitarsoloer mot slutten. «All the Rage» er med det rett og slett en ganske interessant låt som viser overraskende mange sider av det som jo i bunn og grunn er ganske god og gammeldags doom-metall.

Skrevet av Alexander Lange

Relentless Aggression – «American Carnage»

Relentless Aggressions debutplate ‘A Shadow of All Things Broken’ viste et band som – hele 35 år etter sin oppstart – var i stand til å mane frem den bunnløse energien som man vanligvis finner i thrashmetallband i slutten av tenårene. Inspirert av tilbakemeldingene de fikk på sin autentisk-klingende thrash-debut returnerte duoen nesten umiddelbart til studioet, og resultatet er den tidsriktige tiraden i låtform, «American Carnage».

Bandet bruker lite tid på å demonstrere at energien fortsatt ikke har ebbet av, med et jagende mitraljøseriff som sender tankene i retning Deceaseds ‘Surreal Overdose’. Yngve Eide låter oppriktig sint der han står og skjeller ut amerikansk ukultur med sin høyst Araya-aktige røst, og musikken svarer med å pælme riff og trommebrekk rundt seg som om det var molotov-cocktailer under en gateprotest. Påvirkningen som klassisk thrash fikk fra punk er lett å spore i «American Carnage» sin krakilske fremdrift, og det hele eskalerer til en eksplosiv avslutning som slår hardere fra seg enn det meste på bandets debut. «American Carnage» viser et Relentless Aggression i full fyr og flamme, så vi får virkelig håpe at studiotilværelsen deres leder til flere thrash-perler i nær fremtid. Anbefalt for fans av klassisk, punk-påvirket thrash.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ghetto Ghouls – Wolf Guy

Da Ghetto Ghouls slapp EP’en ‘The Horror of Party Beach’ tidligere i år ble jeg frelst av bandets frenetiske, humoristiske og ikke minst velutførte lek med punken og thrash-metallens mest voldsomme sider. Nå har de fulgt opp denne lille storsuksessen med singelen «Wolf Guy», som på alle måter holder koken oppe. Musikalsk ligger låta nærme materialet på ‘The Horror of Party Beach’ – om noe ligger speed- og thrash-elementene mer i forgrunnen denne gangen. Ghetto Ghouls leverer et voldsomt tempo og høy energi som får god drahjelp av et bredt vokalrepertoar, sterke gitarriff og noen fantastisk høylytte basstrommer, og det eneste jeg stusser på er egentlig en litt merkelig balanse i lydbildet når en gitarsolo runder av låta. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Vald Heks – «Supernova»

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Tentativ gitarplukking og søkende stråler av synth skaper en atmosfære av naturmystikk på Vald Heks debut-singel, den elleve minutter-lange sjelevandringen «Supernova». Bandet skriver i sin bio at de ønsker å by på musikk med et bredt spekter, dybde og diversitet i en tid der metallen har blitt mer og mer ensartet (noe jeg ikke akkurat kan si meg enig i), og «Supernova» er sannelig et godt argument for bandets egenartede synspunkt på moderne metall.

Bandets utgangspunkt kan sies å være en form for progressiv sludge som henter mengder av inspirasjon fra Mastodons moderne klassiker ‘Crack the Skye’. Det romslige klangbildet som åpner «Supernova» er som en temperert utgave av «Crack the Skye»s vevende gitarer, og de hurtigere strekkene minner om «The Last Baron»s joggende midtparti. Bandet er dog ingen Mastodon-klone – elementer som utsvevende rytmikk og den Jonas Renske-aktige, rensungede vokalen hjelper til med å distansere gruppen fra sine idoler.

I blant får jeg følelsen av at ambisjonsnivået overstiger bandets egenskaper noe, ettersom det rytmiske spillet tidvis er litt utight, samtidig som at enkelte overganger mangler presisjon nok til å overbevise. De røffere vokalene sliter også litt med å finne fotfeste i det kompliserte rytmiske landskapet, hvilket fremhever problemet ytterligere. Dette er skavanker som bandet trolig kommer til å jevne ut over tid, så for øyeblikket er det mer hensiktsmessig å fokusere på de positive faktorene som skiller bandet fra mengden. Jeg er personlig veldig interessert i å se hvor bandet kommer til å ta soundet de har jobbet seg frem til på «Supernova» hen, ettersom det er en lydsignatur som bugner av kreative rytmiske og atmosfæriske vinklinger. Du bør definitivt sjekke ut låta om du er fan av band som Mastodon eller norske Octohawk, men jeg også stor tro på at nysgjerrige nykommere kan finne litt av hvert å like på «Supernova».

Skrevet av Fredrik Schjerve