Rongeur – Glacier Tongue
To flerrende akkorder, dundrende trommespill og en usedvanlig grom basslinje er det første man møter idet man trykker play på den nye skiva til Oslo-bandet Rongeur. Deretter kommer et tungt riff som best kan beskrives som en forsludget utgave av KEN Modes ‘Entrench’ byksende ut av høyttalerne, og en røff og brølt oppfordring til å rive alt ned til grunnen gjør det tematiske alvoret klart fra første spilleminutt. ‘Glacier Tongue’, den beste av Rongeurs to skiver til nå, oppleves litt som en utblåsning som har vært i gjære over lengre tid; som et islagt fossefall som endelig må gi etter for det enorme trykket som har blitt bygget opp av de strie vannstrømmene.
Og briste gjør det. Åpningslåta «Nixonian Echoes» er en illsint tirade levert via hardcore-lenende og støyende sludge, en kjeftesmell hvis tematiske fokus på menneskenes motvilje mot å lære av egen historie blir tydeliggjort i låttittelen. «Winning Days» slår deretter over i et mye mer groovy og rockende spor, komplett med antemisk, halv-melodisk vokal og fengende gitarlicks. ‘Glacier Tongue’ er en skive som nekter å innrette seg etter strenge sjangerregler, men som stadig tilfører nye og spennende elementer etterhvert som den spiller. Denne eksperimentelle tendensen kan best oppleves på låter som «Years of Withering» og «Brace», der førstnevnte svinger innom både Opethske skogsklaringer og voldsomme post-crescendoer, og sistnevnte er prydet av semi-operatisk sang og dramatiske korinnslag.
Noe annet som bør rettes fokus på er måten Rongeur har valgt å strukturere skiva. De to mest eksperimentelle sporene er nemlig plassert rundt midten av plata, med to eksplosive og streitere låter i mellom for å balansere ut de særeste tendensene. Det fulle bildet blir endog ikke synliggjort før vi når avslutningsnummeret «Underachiever», den ruvende og storslåtte fjelltoppen hele reisen leder frem til. Åpningens hamrende rytmikk beveger seg som en ustanselig skjoldmur over en forkullet og blodmettet slagmark, før en bekjempet og melankolsk akkordrekke fullbyrdes av et magisk dryss av rensunget vokal. Naturligvis bygges det hele opp til en smektende og mektig finale, og «Underachiever» er som følge et av årets ubestridelige høydepunkter i det norske musikklandskapet.
‘Glacier Tongue’ er en plate som forsøker å kombinerer sludge og støyrock med noen svært uortodokse impulser hentet utenifra, og det meste fungerer overraskende godt. Totalt sett er det nok bare «Brace» som kommer litt uheldig ut, ettersom den operatiske broen og de korale elementene oppleves som klumsete der resten av platas fremmedelementer er bakt inn på sømløst vis. Dette er dog et enkelt fnugg av rusk på en ellers plettfri skive, og jeg har ingen problemer med å anbefale ‘Glacier Tongue’ til både sludge-agnostikere og ihuga fans av sjangeren. Rongeur leverer med ‘Glacier Tongue’ en andreskive som utvilsomt vil ryste et par lister over årets beste utgivelser helt på tampen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 