Stikkordsarkiver: stench

Doedsvangr – «Black Dragon Phoenix»

I min anmeldelse av «As the Rivers Bleed Their Blessings», den første singelen fra Doedsvangrs kommende plate ‘Serpents ov Old’, omtalte jeg låta som et «utrettelig, fremrykkende flammehav». Denne beskrivelsen ser ut til å kunne treffe den kommende plata i sin helhet, ettersom andresingelen «Black Dragon Phoenix» er minst like intens og kvelende som sin forgjenger. De samme enorme dimensjonene fra «As the Rivers…» er videreført via de tårnende gitarakkordene til Shatraug (Sargeist) og BST (The Order of Apollyon), men denne gangen filtrert gjennom en noe mer subtil prisme. 

Noe som ikke er subtilt, er det nesten krigsmetalliske og Of Feather and Bone-aktige riffet som kommer glefsende ut av dypet ved låtas start. Trymske stormer piskes opp av trommis Anti-Christian, hvis trommespor utgjør grunnvollen resten av instrumentalene ble reist på i etterkant. Med denne prosessen i bakhodet er det nesten merkelig at trommesporene er så lite ekstra som de er, men det rytmiske skiftet som forekommer i låtas refreng(?) vitner om at skriveprosessen har sitt utgangspunkt i Anti-Christians rytmiske sensibiliteter. 

Gjennom sin homogene miks av halsbrekkende aggresjon og symfoniske størrelse kan soundet til Doedsvangr i 2021 minne om et skjæringspunkt mellom midtperioden til Immortal og Emperors ‘Anthems to the Welkin at Dusk’, dersom man ønsker å se på prosjektet gjennom en norsk linse selvsagt. Det er nemlig kraftige impulser fra den videre, internasjonale svartmetallscenen å spore på «Black Dragon Phoenix», kokt sammen til et særegen og karakteristisk brygg av Doedsvangrs eminente medlemsrekke. ‘Serpents ov Old’ kommer unektelig til å bli en av årets store hendelser innenfor norsk-relatert svartmetall, et faktum «Black Dragon Phoenix» understreker ved å gi oss fem av årets mest inntrykksfulle minutter med ekstremmusikk. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Addiktio – «North«

«North» er singel nummer tre i opptakten til oppfølgeren til Addiktios debutalbum ‘Verraton’ fra 2018. Addiktio er en instrumental prog-trio som også beveger seg i andre musikalske landskap enn det rent metallske, og man får servert smakfulle innslag av både klassiske rocke-uttrykk og spenstige jazz-elementer i musikken. Bandets ganske profesjonelle sound følger nok ganske naturlig av de tre musikernes tidligere eskapader med flere kjente norske musikere – blant annet med Jørgen Munkeby i Shining.

«North» er en lett fordøyelig jam-aktig sak på fem minutter, og har et melodisk teft som blant annet sender ganske øyeblikkelige assossiasjoner til mye av Opeths nyere, progga materiale. Kulest blir det mot slutten av låta, når bassen fuzzes ordentlig opp og bandet med det også drar lytteren gjennom underholdende synkoper og andre rytmiske triks som piffer opp den i utgangspunktet ganske lettbeinte komposisjonen. «North» er nok ikke spesielt oppsiktsvekkende, men Addiktio lykkes sånn sett likevel med å gjøre låta minneverdig nok til at man må tro plata blir en interessant affære.

Skrevet av Alexander Lange


Sundrowned – «Levitating«

Post-metal-bandet Sundrowned har sluppet låta «Levitating». Det skjer i anledning av at det er tre måneder siden bandet slapp plata ‘Become Ethereal’, og er etter alt å dømme et resultat av den samme produksjonsprosessen som plata. Det signaliseres i og for seg tydelig nok av coveret, der blå, luftig abstraksjon blir en treffende innpakning for musikken.

Sundrowneds musikk beskrives nok best slik plateselskapet Fysisk Format gjør, som tidligere har sammenlignet bandet med Alcest og Rosetta. For meg hørtes Sundrowneds debutalbum sannelig ut som en krysning mellom førstnevntes vakre og lettbente shoegaze-metall og sistnevntes tålmodige postmetall, og attpåtil kan det nesten høres ut som Rosetta-vokalistens røst har sneket seg inn. En tilsvarende beskrivelse er også beskrivende for «Levitating».

Da jeg omtalte ‘Become Ethereal’ i sommer, uttrykte jeg begeistring for mange av grepene – og ikke minst atmosfæren – Sundrowned manet frem på plata. Så var det også slik at jeg syntes musikken til tider ble i overkant ensformig og noe tannløs, og at metal-elementene druknet litt i ambient-preget. Problemstillingen melder seg for så vidt også – ikke helt overraskende – på «Levitating», men også på en måte som frembringer litt mer ettertanke hos undertegnede. Det er nok et poeng at Sundrowned er litt vel forsiktige med produksjonen, der vakre, men ganske lavmælte gitarer, drives litt statisk fremover av et mer aktivt trommespill i bunn. Mot slutten, når låta på sett og vis eksploderer (litt forsiktig) i et klimaks, får plutselig bassen litt ekstra fuzz og kraft, og flere slike grep og dristigheter mener jeg hadde løftet bandets musikk til det litt mer spennende. Når jeg snakker om et ambient-preg merker jeg likevel at dette ikke nødvendigvis må være så negativt. «Levitating» frembringer noen av mer melankolske og dystre stemningene jeg har hørt fra Sundrowned, og selv om det et eller annet sted i midtpartiet blir litt vel repetativt, er bandet i denne låta – som ved mange andre anledninger – gode på å tyne gripende stemningsbilder og virkelig gi musikken en fin karakter. Derfor holder jeg ved at Sundrowned er et virkelig interessant metal-band her til lands.

Skrevet av Alexander Lange

Odrijk feat. Beis7 – «Svartsynt»

Odrijk er et enmannsband som i sin Spotify-bio omtaler seg selv som «True Norwegian Noise Metal». På sin andre singel «Svartsynt» utarter noise-elementet seg i form av industrielle effekter, samt en utleverende og uhemmet intensitet som ved første gjennomlytt kan oppfattes som noe hektisk og kaotisk. Etter flere lytt samler derimot den rasende skyen av metallisk støv seg til noe mer konkret og direkte – en desperat og depressiv tirade som bruker core-sjangrenes skamløse tyngde til å hamre sitt dystre budskap inn i lytterens skalle. 

Som en motvekt til de core-lenende aspektene finner vi også noen massive gitarvegger, orkestrale synther og lyse, svartmetall-aktige akkorder som til sammen gir låta en nesten symfonisk metall-kant. Dette forsterkes av de elektroniske pulsende som summer over låtas avsluttende breakdown, et særegent element jeg skulle ønske kom tydeligere frem i miksen. Det er likevel groove-tung core som ender opp med å komme seirende ut av den sjangermessige knivingen, der den avgjørende faktoren må sies å være det brutale, Code Orange-aktige sammenbruddet rundt låtas midtpunkt.

Den milde skepsisen jeg opplevde på mine tidlige gjennomlyttinger måtte tidlig vike for en voksende forståelse av Odrijks uttrykksmessige potensiale. Ja – enkelte av overgangene i første halvdel oppleves som litt rotete, og den konfronterende intensiteten til Beis7s (Villmark) vokal kan bli litt utmattende i lengden. Likevel bidrar det sistnevnte til at låta gjør følelsesmessig inntrykk, og kombinert med gitarene og trommenes presise sleggeslag er sluttresultatet temmelig interessant og rått. To låter inn i sin unge levetid demonstrerer Odrijk allerede et solid arsenal av verktøy og egenskaper, så jeg håper at prosjektet vil være aktivt lenge nok til å realisere det særegne soundet som ligger og ulmer i «Svartsynt»s indre. Anbefales fans av moderne, intens og core-agnostisk støymetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Blodkvalt – «Stench / Rotting Flesh«

De to låtene Blodkvalt slapp i en liten bunt forrige uke, «Stench» og «Rotting Flesh», er ordentlig stygge saker, og hemningsløs råskap og styggedom er også det som gjør det så kult. Dette er i grunnen noe av det nærmeste jeg har hørt et band være vibbene på Mayhems ‘Deathcrush’ på en god stund. Her får man servert enkle og ganske thrasha gitarriff som løper mer eller mindre løpsk, og viktigst av alt får en hylende, voldsom vokal forpeste det upolerte lydbildet. Dette er en type svartmetall som viser sjangerens forskrudde slektskap til punken samtidig som at det ikke etterlater noen tvil om at det også er noe helt annet.

De to låtene er også to litt ulike dyr. «Stench», som ble sluppet i juni, er nok hakket mer konvensjonell rent strukturmessig, og lar en liten, ukomplisert bukett med riff dundre i tur og orden mens trommer og vokal tilføyer det mest kaotiske elementet. «Rotting Flesh» er for meg en enda litt mer fascinerende sak, der den åpner med noen ordentlig skitne og nesten doom-aktige fuzz-gitarer og deretter lar det nærmest banale riffmotivet legge grunnlaget for resten av låta – da med noen fete rytmiske variasjoner og en frenetisk gitarsolo over, blant annet. Alt sammen tar ikke en gang syv minutter å komme seg gjennom, og anbefales for alle som har sansen for litt skruppelløs svartmetall.

Skrevet av Alexander LAnge