Deception – The Mire
Einar Petersen, Sindre Wathne Johnsen og Hans Jakob Bjørnheims første full-lengder under navnet Deception er et eksempel på noe av det mest tilfredsstillende man kan oppleve som både musiker og lytter. Etter å ha jobbet under banneret Art of Deception siden 2012 – en periode som førte til utgivelsen av to albumer og en EP – byttet bandet navn til Deception i 2019 og ga ut EP-en ‘Epidemic’. EP-en var et solid steg opp fra bandets produksjon under sin tidligere tittel, en oppgradering i både produksjonsmessig profesjonalitet og låtskriver-presisjon. Til tross for denne utviklingen satt jeg igjen med en følelse av at bandet fortsatt hadde uforløst potensiale, et potensiale som nå endelig gir full avkastning på den mesterlige ‘The Mire’.
‘The Mire’ er en sammensatt plate hvor symfoniske, tekniske, melodiske og brutale retninger innenfor dødsmetall møtes og danner en tårnende helhet. Plata formelig svømmer over av skarpe riff, rike harmonier, klinikk-verdig trommespill og grunnvolls-ristende growling, samtidig som bandet er bevisste nok til å redusere tempo og massetettheten når intensiteten truer med å fullstendig overbemanne lytteren. Kunsten å balansere den sensoriske overbelastning med sårt tiltrengte pusterom er kanskje den viktigste faktoren som avgjør om et stykke ekstrem-metall vil være i stand til å grave seg opp fra undergrunnen til større scener, og på ‘The Mire’ har Deception såpass god kontroll på denne balansen at jeg forventer å se navnet deres på store line-ups dersom live-markedet makter å stable seg på bena igjen.
«Remission» kaster ikke bort tiden med unødvendigheter, men introduserer lytteren for Deceptions basale sound i løpet av tre korte minutter. Gorods tekniske finurligheter møter den majestetiske tyngden til band som Behemoth og Proscription, det hele ikledt en mer subtil variant av Lamentaris orkestrale pomp. Bandet er ikke redd for å gi seg i kast med mer direkte angrepsmetoder, og både byksende thrashmetall-riffing og hardcore-påvirkede, groove-baserte rytmer finner sinn plass i mylderet av ekstreme stiler som tilsammen utgjør ‘The Mire’s mektige reisverk. Innen vi når platas midtpunkt på «Internal Breeding» har selv den progressive dødsmetallen vist sin flerhodige form, og man blir nesten nødt til lure på om ikke Deception har fortjent en slags dødsmetall-bingo for sin uredde blanding av uttrykk.
Deception snubler heller ikke over egne ben når de sjonglerer disse utallige elementene; det er vanskelig å finne et øyeblikk på plata hvor en ide ikke oppnår sympatisk resonans med omgivelsene. «Institution Ablaze» åpner med en storm av teatralsk svartmetall før jagende leads og flerrende akkorder leder inn i et neoklassisk vev av arpeggioer. «Acid Reflux» åpner med en mammut av et pitch-shiftet, Gojira-aktig riff, før vi får en av de tidligere nevnte hardcore-påvirkede beatdownsene. Det ser jo selvsagt mye ut på papiret, men under lyttinga oppleves helheten rimelig sømløs; litt som å observere de svimlende men enhetlige detaljene på en katedralfasade.
Eksperimentene blir bare dristigere jo lenger ut i skiva man kommer, og til slutt sitter vi igjen med det 10 minutter lange avslutningssporet «Asphyxia». Låta er som et mikrokosmos av platas helhet, hvor ulike ideer kolliderer og danner nye forbindelser som grunnstoffer i en nøytron-stjerne, og det hele ender i en finale der blytung chugging, skjærende akkorder og vandrende bassganger pusher maskineriet fullstendig til bristepunktet. På dette tidspunktet sitter jeg som regel lettere fortumlet igjen i og lurer på hva i all verden jeg har blitt utsatt for de siste 47 minuttene. Svaret er selvfølgelig at jeg har blitt utsatt for en utrolig sterk plate fra et band som etter ti år med arbeid endelig har oppnådd fullstendig kontroll over sine mange styrker. ‘The Mire’ er rett og slett en skikkelig glede å sitte gjennom – en hardtslående og ambisiøs plate som jeg håper finner veien til et større, internasjonalt publikum. Anbefales på det høyeste.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 