Vanvidd – Under Ei Morken Rot
Vanvidds nyeste plate, ‘Under Ei Morken Rot’, er ikke bare prydet med et cover som oser av farger, eventyrlighet og en nordisk råskap, men er virkelig også et musikalsk håndverk som reflekterer dette visuelle uttrykket. Dette sørlandske folk-metal-bandets andreplate er nemlig en aldri så liten bombe av det storslåtte, melodiske og fengende slaget, og det er en plate der Vanvidd evner å gjøre mye ut av det som i utgangspunktet litt banale og velkjente folk-metal-elementer. For joda, her finnes både typiske folkemelodiske motiver og et flust av synkoperte, enkle og raske rytmer, men det akkompagneres gjerne av en kreativ bruk av voldsom mengde instrumenter, komplekse låtstrukturer og et ganske symfonisk preg. Til tider minner musikken minst like mye om de progressive påfunnene til Emperor-frontmann Ihsahn og Dimmu Borgirs teatralske, georgianske synther, koringer og strykere.
Ta «Havtrollet» for eksempel, som sparker i gang plata for alvor etter et instrumentalt forspill og som har endt opp som et av mine favoritter. Her får vi først servert en ordentlig progga intromelodi, før et umåtelig catchy vers driver låta videre i stram takt og et virkelig storslått refreng åpner slusene deretter. Et bridge-parti med mange segmenter understreker videre at ‘Under Ei Morken Rot’ er like mye prog-plate som folk-plate. Et annet høydepunkt som gir meg dette inntrykket er «Nekroalkymi», der Vanvidd gjør en utmerket jobb med å inkludere mange ulike elementer – både dyster, effektbelagt svartmetallvokal, lystige folkmelodier og et virkelig orkestralt lydbilde med både blåsere og strykere – med stor suksess og lekenhet.
For dette er ofte også fryktelig morsom musikk å høre. Åpningsstrekket er en sann fest med den store variasjonen og den gode komposisjonen, der sterke melodier og refrenger – særlig i «Blodsjord»! – holder det hele interessant. I dette ligger også Vanvidds maksimalisme; jeg får inntrykk av at dette er et band som heller legger på ett instrument, ett minutt og ett riff for mye enn for lite. Dette gir i dette tilfellet mye underholdningsfaktor og sunne og spennende ambisjoner til musikken, men er også et tveegget sverd. For eksempel fremstår det fire minutter lange forspillet som en litt oppblåst sak der det fungerer i to seksjoner, og på niminutteren «Fjellheim» repeteres de (sterke!) melodiene i overkant mange ganger uten at jeg helt ser poenget.
Etter «Fjellheim» kommer også det jeg anser som platas svakeste punkt, nemlig et innslag av Vinje/Grieg-klassikeren «Ved Rundarne». Det er i utgangspunktet en utrolig vakker sak som attpåtil får en litt ny og kul vri ved at den svøpes mer og mer inn i romklang. Problemet er at den rett og slett føles litt utilpass i en albumsammenheng som høres ganske så annerledes ut og dermed blir stående alene. Den går imidlertid overraskende greit inn i den hurtige «Storm» der de festglade gutta i Trollfest er med, og faktisk er det i forlengelsen av denne vi får de mest sømløse låtovergangene; skiftet til interluden «Om Å Drikke Tvimenning» er så å si umerkbar, og det resulterer i en fantastisk opptakt til høydepunktet «Fenalår», der Vanvidd virkelig skviser ut det de kan av melodibanken.
Avslutningssegmentet på ‘Under Ei Morken Rot’ synes jeg var interessant i form av at jeg egentlig tolket meg frem til at jeg likte det. På nest siste låt ut, «Orm», resirkulerer Vanvidd først mange av grepene fra platas første halvdel, men gis en fantastisk avslutning i form av at vi får servert platas desidert sterkeste klimaks. Så kommer tittellåta som, hvis man forventer noe konkluderende, føles litt overflødig i forlengelsen av «Orm». Men så tenkte jeg at dette fungerte aller best som en slags epilog, der Vanvidd varsler om at ‘Under Ei Morken Rot’ en dag følges opp av noe minst like storslått og voldsomt som seg selv. Enten jeg tolker det i retning bandets hensikter eller ikke, får jeg avslutte med å skrive at jeg uansett nyter godt av åsynet mot neste kapittel; all den tid ‘Under Ei Morken Rot’ kan drukne litt i egne ambisjoner og ikke treffe blink i alle steg, er det nemlig en svært sterk og underholdende prestasjon.
Alexander Lange
Ildfar – Som vinden farer vil
Ildfar er et enmannsprosjekt i svartmetallens rike bestående av Favn – en mann som har hatt en fot innenfor sjangeren helt siden det mørke 1990-tall og sånn sett nok kan betegnes som et av sjangerens vise menn. Den nye plata hans, ‘Som vinden farer vil’, lanseres etter slippene av noen høyst lovende singler, og er et vitnesbyrd på den kjennskapen til svartmetallens elementer og grep som bor i prosjektet Ildfar.
Samtidig er dette langt fra den hardeste, ondeste og ekleste svartmetallen som finnes der ute. Om Ildfars musikk minner meg om noe, er det sannsynligvis først og fremst Ulvers ‘Bergtatt’, der melodier, melankoli og en åpenbar, men langt fra altoverskyggende, inspirasjon fra folkemusikken får skinne. Med sin ganske rå, gammeldagse og behagelige produksjon minner den også mye om den moderne klassikeren ‘Marrow of the Spirit’ av Agalloch. Så vil jeg imidlertid også påstå at Ildfar samtidig har en litt røffere brodd på musikken sin enn disse to bandene; til tider er det langt mer Immortal enn Ulver, og i denne dualiteten ligger mye av Ildfars unike bidrag.
‘Som vinden farer vil’ åpner med den Burzumske ambient-snutten «Taakeheimen», som baner vei for et hektisk timinuttersstrekk bestående av «Under Sorte Vinger» og «The Last Dawn». Mens Ildfar på førstnevnte ender opp med å resirkulere litt vel mye av de svært gode riffene låta innledes med, er «The Last Dawn» en mer dynamisk sak og et av albumets sterkeste låter. Den glir også fint inn i «Den Gamle Mannen Hvisker Mitt Navn», som sammen med tittellåta og interluden «Vandring» konstituerer platas litt roligere og mer lavmælte midtparti, der man særlig med de akustiske segmentene og strukturen på «Som Vinden Farer Vil» får de virkelig vakreste øyeblikkene på plata.
Musikken får flere tenner igjen på «Under the Graves (of 1994)» og «Pesten», der melodiene komplementeres med noen virkelig ondskapsfulle riff, før det mer melankolske får skinne igjen på «Behold the Throne» og høydepunktet «Lyset I Skumringen» og «Norges Haller» setter siste spiker i kista med et brak.
Som du kanskje forstår synes jeg ‘Som vinden farer vil’ fremstår litt som en pendelbevegelse mellom et hardere svartmetalluttrykk med nokså skarpe kanter og en litt mer forsiktig utgave av Ildfars musikk. I det synes jeg i alle fall det ligger en svært god evne til å strukturere denne plata, og det er i det hele tatt lite vondt å si om denne utgivelsen. Likevel er det klart hva man må være ute etter, nemlig et ganske klassisk svartmetalluttrykk – om enn med en litt egen tilnærming til utnyttelsen av en rekke tradisjonelle elementer innenfor sjangeren.
Skrevet av Alexander Lange
Nithe – Cemetery Fever Demo
Nithe er et kirkegårds-orkester fra det norske «bibelbeltet», som med sin tradisjonelle og skremmende autentisk-lydende dødsmetall ønsker å stikke kjepper i hjula på lokale, religiøse autoriteter. På deres første demo er dødsmetallens opprinnelse i brutal thrash enkel å spore, og hyppige sideturer innom dødsdoomens hjemsøkende ledegitarer og okkulte atmosfære runder ut lydbildet på det som er en overraskende velformulert første-utgivelse for et så ferskt band å være.
I og med at samtlige medlemmer opererer under fremmede initialer er det umulig å finne ut hvorvidt kvartetten har fartstid hos andre dødsmetall-grensende prosjekter, men med tanke på kvaliteten vi konfronteres med på ‘Cemetery Fever’ er det nærliggende å tro at Nithe neppe er første metallbandet gutta har involvert seg i. Åpningslåta «K.R.Y.P.T» er fylt til randen av riff som er så klassiske i soundet at de kunne ha blitt funnet innrisset i en steintavle under en arkeologisk utgravning av en kjellerlokale fra det sene 80-tall, og tittelsporet har en glefsende dødspønk-fremtoning som er så energisk og full av driv at den kunne ha forsynt en bydel i Kristiansand med strøm en hel vinter.
Av de fire låtene som til sammen utgjør ‘Cemetery Fever’ er det ingen som sleper på bakbena eller bader seg ufortjent i glansen til sine naboer. Hver eneste låt har et øyeblikk eller to som får anmelder til å gripe etter kvalitetsstempelet, og ingen strekk er uinspirerte nok til å kunne stilles i et negativt lys. Dette er mye takket være bandets evne til å variere, vri og vende på et temmelig enkelt og velkjent formular, for ikke å nevne produksjonens evne til å opprettholde både strukturell klarhet og dødsmetallens obligatoriske eim av død og råte.
Nithes ‘Cemetery Fever’ er OSDM av en pur og rendyrket sort vi ikke ser så mye av i Norge. Den helhetlige kvaliteten på det musikalske materialet, samt den tidløse logoen gjør det vanskelig for meg personlig å se på utgivelsen som en demo, ettersom pakka er så komplett at den føles mer ut som en fullverdig EP av et mer eller mindre etablert band. Fra dette punktet skal det bli veldig spennende å se hva Nithe gjør med soundet, ettersom det virkelig er plass i Norge til et band som vet å gjøre dødsmetall av gammel sort spennende og frisk i 2021. ‘Cemetery Fever’ er en must-hear for norske fans av OSDM, og en høy anbefaling for de av dere som er interesserte i å snuse på sjangeren for første gang.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Truckerfucker – Man’en med Ljaa1
Om du har brukt nevneverdig tid i det siste på å forestille deg hvordan livet til en trailersjåfør utarter seg, så har jeg gode nyheter til deg. Om du i tillegg mener at den beste måten å tilegne deg kunnskap på er å få den servert via beinhard og festklar metall, så har du dess større grunn til å feire budskapet jeg bringer i denne ukas utgave av «Ukas Plater». Truckerfuckers ‘Man’en med Ljaa1’ er en halvtimelang eksplosjon av lavterskel-metall og humoristiske tekster sentrert rundt det fiktive(?) livet til en trailersjåfør, og du må tro meg på mitt ord når jeg insisterer på at opplevelsen plata utgjør er både berikende og utrolig rørende.
I løpet av ‘Man’en med Ljaa1’s tredve minutter får vi delta i en omfattende rundtur i en navnløs truckers liv, fra introduksjonssporet «Revansj» hvor han våkner opp i et hav av pantbart materiell, til hans frigjørende tilståelse om egen hyper-spesifikke seksualitet på avslutningslåta «Ode til E6». I mellom venter klagesanger om vasking av førerhus og en koneløs tilværelse, klagesanger om korona-relaterte økonomiske problemer, og klagesanger om uaktsomme og usympatiske bobil-sjåfører. Hele det tematiske spektrumet er dekket, og for de av oss som ikke var over de mange ondene som til en hver tid tærer på våre stakkars truckere er platen intet mindre enn en åpenbaring.
For å tilføre denne historien en dæsj velfortjent patos har kvartetten kokt i hop et mangefasettert musikalsk uttrykk de kaller for «Truckermetall», som egentlig bare betyr at de skjener vilt mellom ulike former for ekstremmetall ettersom behovet oppstår. Oftest opptrer truckermetallen i en slags blandingsform mellom melodisk svart- og dødsmetall, men det er også øyeblikk der gasspedalen trøkkes i bånn av enten en blå-semsket rocke-fot eller Snaggletooth’s nagle-kledte hov. Felles for alt materialet er at det er hardnakket og fengende, og at det best nytes på høyt volum med en øl i neven og en Jack Daniels i den andre neven.
Selv om dette åpenbart er en konseptplate av parodisk natur som ble skrevet og produsert av gode venner på pur faen, er det ikke til å legge skjul på at mye av materialet hever seg godt over sitt lettvinte og humoristiske utgangspunkt. «Koronass» har et sterkt åpningsmotiv som vever seg gjennom låtas heseblesende og drivende tungmetall, black’n’roll-riffene på «Min Klage» er for gode til å ikke bli gjenbrukt i en hakket mer seriøs setting, og «Ode til E6» er rett og slett så forbanna fengende at den burde tvinges inn på spillelistene til våre største nasjonale radiokanaler, om vi så må samles i hopetall foran P3s kontorer med fakler og høygafler høyt hevet. Det at musikken er mulig å lytte til separert fra sin humoristiske funksjon er en stor pluss, og mye av grunnen til at jeg har hatt det moro med min tid med ‘Man’en med Ljaa1’. Truckerfucker serverer heftige riff og fabelaktig, idiotisk humor på sin nyeste utgivelse, en skive som utretter mer enn en køddeplate om sinte trailersjåfører ærlig talt burde være i stand til.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 