Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Helheim – WoduridaR

På ‘WoduridaR’ treffer Helheim, som startet opp så tidlig som i 1992, stadig imponerende balanser mellom råskap og storslagenhet, mellom tilgjengelighet og dybde og mellom nostalgisk og nymotens svartmetall. I det ligger en usedvanlig forfriskende lytteropplevelse av den folkemusikk- og hedenskinspirerte svartmetallskolen, der jeg med blikk på en norsk sammenheng får vel så mange assossiasjoner til tidlig Ulver og Windir som til de moderne og proffe produksjonene til band som Borknagar og Enslaved. En bukett også av andre impulser melder seg imidlertid også underveis, og gir sitt bidrag til at ‘WoduridaR’ ender opp som et unikt og relevant tillegg til scenen i 2021.

Det starter for eksempel i Helheims mest frenetiske, kaotiske og franske hjørne, der det uhyre heseblesende introduksjonsverset flørter med dissonans og med en gang minner om Deathspell Omega og Blut Aus Nords eksperimentelle vendinger. Det tar imidlertid ikke lang tid før Helheim havner på sporet der de stort sett kommer til å befinne seg på resten av ‘WoduridaR’, der strålende gitarmelodier, eksemplariske og flotte clean-vokal-refrenger og fangende melankoli maler lydbildene.

Det er imidlertid først og fremst det velbalanserte drivet på denne plata som har imponert meg mest i gjennomlyttingene mine – i hvert fall når det gjelder platas første halvdel. De metalliske introgitarene i låt nummer to, «Forrang for fiende», er et flott, kort avbrekk før de komplementeres eksplosivt av hektisk trommespill og tåkete kompgitarer i det som må være et av platas vakreste og mest melankolske partier – det før clean-vokal nok en gang lyser opp lydbildet på strålende vis. Den påfølgende tittellåta etterspør mer tålmodighet enn denne raske og korte treminutteren, og finner – sakte, men sikkert etter et kraftig hovedtema anført av hylende, Drudkh-aktige tremolo-gitarer – en storslått og behagelig flyt i sine langstrakte repetisjoner av det nydelige, Moonsorrowske clean-vokal-refrenget som til slutt står støtt som låtas fundament.

«Åndsfilosofen» og «Ni s solu sot» tar stafettpinnen sterkt videre. Førstnevnte føles som en etterlengtet innsprøyting av ondskap, der den sammen med «Vilje av stål» fremstår som et av de mest rendyrkede svartmetallåtene på ‘WoduridaR’ – godt hjulpet blant annet av det seige, Enslaved-aktige verset som ligger i låtas sentrum. Etter flere litt tyngre og mid-tempo-befengte partier drar «Ni s solu sot» opp tempoet igjen med platas desidert mest catchy hovedriff, og på sine nesten syv minutter er også dette en velbalansert affære der mer langstrakte og saktegående atmosfæriske partier får bre seg ut i midten.

I den eksemplariske flyten og variasjonen Helheim oppnår og opprettholder på ‘WoduridaR’, fremstår den påfølgende rendyrkede svartmetallåta «Litil vis maðr» – som i seg selv er en mer enn habil nok låt, særlig i gitarsegmentet – muligens som det mest isolerte sporet på låtlista. En ny vending kommer imidlertid med unikumet «Tankesmeden», som byr på platas mest melankolske strekk, noe som særlig skyldes de post-metallske gitarene og de strålende bakgrunnskoringene i versene som legger mørke skygger over lydbildet. Låta gir et riktig inntrykk av at vi nærmer oss slutten, som deretter kommer i form av kjempen «Det kommer i bølger» på hele tolv minutter. Det vil si: Helt ferdig er man riktignok ikke heller etter dette, der et cover av Richard Marx’ «Hazard» ligger som en kuriositet helt på slutten av utgivelsen.

Om «Det kommer i bølger» er det største dyret på ‘WoduridaR’, er det også det snilleste. Tempoet går aldri over sine bredder, for å si det sånn, og låta anføres av sørgmodig, sympatisk og vestlandsk clean-vokal. Låta minner mye om materialet til amerikanske Agalloch, og i gitarsegmentet bys det blant annet på et fantastisk hovedtema og luftige harmonics. Så er nok også låta på en annen side av det som kanskje kan kalles Helheims lille svakhet, nemlig at låtstrukturene til tider kan fremstå litt udisiplinerte – langdryge partier i de lengste låtene på ‘WoduridaR’ kan nok sies å fremkalle noen ønsker om oppstrammere. Det skygger imidlertid ikke for de sterke partiene Helheim aldri går tom for på denne plata, den forfriskende og rå produksjonen og de storslåtte høydepunktene som stadig melder seg. ‘WoduridaR’ er en sann prestasjon innenfor norsk svartmetall i 2021, og etablerer en ny standard for Helheim etter snart 30 års virke.

Skrevet av Alexander Lange