Leprous – Aphelion
Som anmelder går mye av tiden med til å tvinge fram synspunkter rundt utgivelser som ikke inspirerer eller vekker tanker uten betydelig drahjelp fra mitt eget hold. Dette er skyggesiden ved den større gleden som er å dekke en nasjons metall-produksjon på helhetlig vis, men definitivt noe man klarer å jobbe seg gjennom dersom man holder fokus på det som inspirerte en til å plukke opp pennen til å begynne med. I blant får man nemlig gleden av å dekke en utgivelse som virkelig setter fart på tankene – som fører til så mange betraktninger og observasjoner at det tradisjonelle anmeldelsesformatet strever forgjeves med å finne plass til alt sammen. Leprous sin syvende plate ‘Aphelion’ er en slik utgivelse: en følelsesladet, detaljrik og oppslukende plateopplevelse som kan vise seg å være bandets beste til nå.
Dette utsagnet mangler ikke akkurat vekt i lys av bandets eksisterende diskografi. Leprous er av mange betraktet som et av Skandinavias fremste band, en moderne pop/prog-maskin som bruker sine formidable instrumentelle egenskaper til å skrive resonnerende låter om motgang og mental lidelse. Denne tematikken har bidratt sterkt til å bevare bandets identitet gjennom deres mange musikalske transformasjoner, et utviklingsforløp som på ‘Aphelion’ har tatt bandet nærmere den moderne pop-musikkens elegante kurver og skinnende overflater enn noensinne før.
For selv om ‘Pitfalls’ kanskje er «softere» i uttrykket tar ‘Aphelion’ i bruk langt klarere pop-manøvre enn sin forgjenger. Singelen «Running Low» vekker med sine perkussive pianolinjer assosiasjoner til band som Algiers, en forbindelse som forsterkes av Einar Solberg sine soul-fargede, riffende vokalstrofer. Elektroniske pulser og groover står for ryggraden til flere av platas låter, men ingen av dem tester grenser på lik linje med «Have You Ever?». Med sitt minimalistiske, kjølige og rytmisk sofistikerte R’n’B-sound er «Have You Ever?» en ordentlig utstikker i bandets låthistorikk, en låt som unektelig høres ut som Leprous til tross for et nesten fullstendig mangel på elementene som har kjennetegnet bandet i årevis.
Mye av årsaken til at ‘Aphelion’s største sjangereksperimenter fungerer så bra som de gjør er den utmerkede lydproduksjonen og miksingen. Miksen åpner et auditivt rom på størrelse med platecoverets svimlende landskap, et landskap Leprous fyller med nøyaktig plasserte og meningsfulle instrumentelle bidrag. I tillegg fremhever produksjonen samtlige av instrumentenes særegne kvaliteter – noe som ikke kan være lett med tanke på det yrende detaljnivået som opprettholdes fra låt til låt. For de av dere som er svake for knakende bunnfrekvenser og metallisk tyngde (som vil si de fleste, vi er jo tross alt en metallblogg) finnes det også mye å glede seg over på ‘Aphelion’, ettersom de fleste låtene inneholder et øyeblikk eller to hvor de utvidede strengeinstrumentene får hugge ut potente rytmiske spor i sitt mørkeste register.
Men den viktigste faktoren i ‘Aphelion’s suksess er – som på alle bandets plater – måten Einar Solberg og resten av Leprous tvinger deg til å føle på de vonde og dypt forankrede følelsene som kommuniseres via tekst og musikk. Låter som «Out of Here» og «All the Moments» finner veien direkte til følelsessenteret i hjernen via sine reflekterende bølgedaler og emosjonelle utbrudd, men stormens kjerne finner vi på «On Hold», der Solberg leter etter svar på livets vanskeligste spørsmål med en fortvilelse og en håpløshet som kjennes langt inn i beinmargen. At det først er i platas siste minutt vi får høre ham skrike ut sine frustrasjoner via rendyrket growling demonstrerer tydelig nivået av strukturell mestring Leprous har oppnådd på ‘Aphelion’ (i tillegg til fanbasens kreative instinkter, ettersom de fikk være med på å bestemme viktige aspekter ved låtas konstruksjon).
‘Aphelion’ er en utgivelse jeg har svært vanskelig for å rette tungtveiende kritikk mot, annet enn at «The Shadow Side» oppleves som litt overflødig, i alle fall musikalsk (tematisk sett er den et etterlengtet blaff av håpefullhet). Jeg har forståelse for at folk kan bli skuffet dersom de verdsetter bandets progressive fyrverkerier høyere enn deres pop-musikalske og mykere sider, men jeg mener personlig at dette aspektet ved soundet deres er godt representert på deres nyeste utgivelse, selv om man kanskje må vente litt mellom øyeblikkene det kommer til uttrykk. ‘Aphelion’ har fått meg til å glemme tid, sted og rom på en måte det er lenge siden jeg har opplevd i møte med en plate, og mang en gang har jeg lyttet med mål om å undersøke plata i et objektivt lys bare for å bli dratt hjelpeløst ned i låtenes følelsesmessige elveleier og stryk. For meg er dette et soleklart tegn på en utgivelse av sjeldent kaliber, og jeg kan vanskelig forestille meg at ‘Aphelion’ ikke vil være med å konkurrere om årets plate her på bloggen. Leprous overgår nok en gang alle forventninger på ‘Aphelion’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 