Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Lord Mortvm – Diabolical Omen of Hell

Ute nå via Helter Skelter Productions / Regain Records.

Mange lar sjangermerkelappen black/doom være ensbetydende med bølgen av depressiv, suicidal svartmetall (DSBM). På ‘Diabolical Omen of Hell’ presenterer Lord Mortvm imidlertid en type hybrid mellom doom metal og svartmetall som enkelt og greit benytter seg av disse undersjangrenes klassiske bestanddeler. Her er det snakk om seig, taktfast musikk med grovkornede fuzz-gitarer i sentrum som sender assossiasjoner både til Black Sabbaths proto-doom, doom-klassikerne til band som Candlemass og Cathedral så vel som riffingen til stonerdoom-kongene og dronningene i band som Electric Wizard og Sleep. Svartmetallelementene er vel så dominerende, særlig i form en fantastisk kraftig skrikevokal som på treffende vis undertrykkes av vekta til de treige gitarriffene og isoleres av en akkurat passe mengde kvelende effekter. Så er det selvsagt den åpenlyse, ukompliserte og LaVey-aktige no-bullshit-satanismen som i grunnen gjør Lord Mortvms fremtoning likere «klassiske» svartmetallband som Venom enn seneregenerasjons svartmetall.

‘Diabolical Omen of Hell’ åpner helt fantastisk med «Altar Obscene», som for så vidt setter tonen ganske så perfekt for det man har i vente. I syv og et halvt minutt får man slengt et blytungt riff i trynet mens vokalen maler grufullhetene i lydbildet, og man får liksom ikke nok av det. Åpningslåta demonstrerer også et annet kult element Lord Mortvm har i verktøykassa si som også gjør musikken ganske så unik, nemlig bruken av båndopptak, som i et ganske hektisk midtparti også bidrar vesentlig til den litt ugne følelsen man får av musikken.

Albumets sannsynligvis største høydepunkt kommer rett etterpå med «Devil Doll», der Lord Mortvm skrur opp turboen litt med et helt uimotståelig tøft hovedriff som passer minst like godt under den fantastiske vokalen som de seigere, øvrige temaene på plata. En strålende gitarsolo melder seg også her. Vokalen får skinne med et litt ekstra desperat uttrykk på den påfølgende «Omega XII» før andre halvdel av plata ror det hele i land med det ene feite riffet etter det andre. Her er det særlig «Sodomizing with Satan» som slår an hos meg med absurde båndopptak, et (som vanlig…) fett riff og ondt orgelspill mot slutten.

Jeg må imidlertid innrømme at jeg mot slutten av plata også merker baksidene ved at Lord Mortvm stiller med et ganske begrenset antall virkemidler og riff, og at lufta for meg har gått litt ut av ballongen når jeg står midt i avslutningslåta «Merciful Lord», som varer i ti minutter. Elementene og låtene i seg selv er det imidlertid lite i veien med, og Lord Mortvms minimalisme er først og fremst noe svært appellerende. Den minner om hvorfor bestanddelene i doom-metal og svartmetall er så grunnleggende sterke i utgangspunktet.

Skrevet av Alexander Lange