Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Tottal Tømming – Om Hundre År er Allting Brennt

Ute nå via Kannibal Records

Oslo-bandet Tottal Tømming har i løpet av kun noen år vist seg til å være et av de mest aktive grindcore-prosjektene i Norge; en ustoppelig bråtebrann i en sjanger som mest av alt tenderer til å produsere korte, eksplosive blaff av aktivitet. Om dette skyldes en stadig voksende kilde til samfunnsrelatert angst og sinne, eller en trang til å skvise ut hver bidige lille låt-idé som smelteost fra en tube, det vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at Morten Renvåg Müllers grindcore-signatur er en høyst velkommen balsam for den skrikende og blødende sjelen som ligger døende på bunnen av det moderne mennesket. 

For min egen del har det alltid vært naturlig å anse Tottal Tømming som et naturlig endepunkt for den norske punken eksemplifisert via band som Wannskrækk og Raga Rockers. Müllers satiriske og typifiserte norskbruk (se låttitlene «Gøggeræitrynet» og «En Grønn Ælva Schnørr») har alltid blitt brukt til å rette søkelyset mot samfunnsmessige onder, og er like spesifikt myntet på den norske lytter som de relaterbare tiradene til en viss Michael Crohn. På bandets nyeste skive er punkens kommunale aspekt desto mer vektlagt enn tidligere, som følge av en innspillingsprosess som så et titalls personer legge vokalspor på utestedet Vaterland i Oslo. 

Men «Om Hundre År er Allting Brennt» er først og fremst en grindcore-skive, og det av den sinteste sort. Musikken til Tottal Tømming har alltid vært preget av en radikal mangel på overtenking, og «Om Hundre År…» virker mest av alt som at den kom til via et uhemmet inntak av kreativt lakserende midler. De 15 låtene renner inn i hverandre som verdensomspennende krisesituasjoner i året 2020, et uoversiktlig og gnagende kaos som burde trigge PTSD-en til samtlige som var uheldige nok til å være et levende, tenkende vesen i det nevnte år. 

Skivas første halvdel brukes i hovedsak for å bygge momentum, i form av bandets sedvanlige kombinasjon av frenetisk grind, sjøsyke ledegitarer og paradoksalt allsang-verdige refrenger. Tempoet og fremdriften øker på svært lite bærekraftig vis, og bare halvveis gjennom skiva detter hele sulamitten sammen i form av «Pelle Ekje Plauæ»s meningsløse babling. Resten av skiva går med til et halvhjertet forsøk på å stable restene av en nedbrutt psyke på bena igjen, og det er i dette strekket at Tottal Tømming viser hva norsk grindcore virkelig er godt for. 

Høydepunktene kommer følgelig som perler på en snor. «En Grønn Ælva Schnørr» demonstrerer utfordringene ved å telle (og spille etter) 13 slag over illsint grind pyntet med uforskammede, chuggende slam-gitarer. «Tradisjonell Grind» dekonstruerer grindcore-sjangeren gjennom det Morten selv påstår er «en liten lort» av en låt, og «En Rasende Nevvrotisk Streitings Klagesang» utgjør selve støtten på graven til familie- og karrieremannen i det 21. århundre. Best av alle er kanskje tittelsporet, som på mirakuløst vis setter dommedags-støkken i anmelder via buldrende hardcore-riff og en seksjon som best kan oppsummeres som Brent Hinds med demens og perseverings-symptomer. 

‘Om Hundre År er Allting Brennt’ er en plate som virker lut lei av den menneskelige tilstand og dens utallige utfordringer. Skivas 15 spor er alle druknet i en desperasjon og en oppgitthet som vi kjenner fra skiver som fjorårets ‘Succession’ av She Said Destroy – skiver som stirrer inn i vårt uunngåelige, stusselige endelikt med fordømmende blikk. Til tross for at dette unektelig fremstår temmelig mørkt, finnes det krefter i det å godta at ting går til helvete. Tottal Tømming bruker disse kreftene som et våpen på ‘Om Hundre År er Allting Brennt’, en skive som med god grunn legger beslag på utnevnelsen «tidenes sinteste skive».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Blodhemn – «Velg din Gift»

Ute nå via Dark Essence Records

Blodhemns andre singel fra ‘Sverger Hemn’ er et rødglødende sverd smidd i thrashmetallens og black’n’rollens brennhete smie. Åpningsriffets svansende gange utstyres med en Endezzma-aktig intensitet som følge av den skoldende og gnistrende produksjonen – en forbindelse som styrkes av «Invisus» sin hemningsløst brølende vokal. De byksende thrash-riffene bryter godt opp med den svingende rytmikken som regjerer på de fengende black’n’roll-partiene, men med tanke på hvor hinsides støyende og intens låta er kunne den kanskje vært tjent med å være redusert med en del eller to. Sånn som den står nå er «Velg din Gift» et tårnende og aggressivt monster av en låt, dog en låt som etterlater deg litt fortumlet og oppskaket ved enden av sin kompakte spilletid.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Tottal Tømming – «Krig etter Krig»

Ute nå via Kannibal Records

Slippet av Tottal Tømmings nyeste skive er rett rundt svingen (faktisk ble det sluppet i dag), men bandet ser likevel sitt snitt til å sende et siste vådeskudd i retning lyttere som ved et uhell har forvillet seg inn i deres lille hjørne av grindcore-verdenen. «Krig etter Krig» er en låt som balanserer bandets tradisjonelle grind-kunnskaper med de psykotiske vrangforestillingene som truet med å fullstendig overta fjorårets ‘Omgangsspsyke’, og det innenfor en låtform som er en liten balansekunst i seg selv. Her er både grindcorens maniske idemyldring og tradisjonell (ta det med en klype salt) låtskriving ivaretatt, og resultatet er en catchy liten ladning auditiv ødeleggelse.

Etter en forstyrrende og manisk kaklende åpning blir låtas blastende og hektiske hjemmebase etablert. Fra denne trygge holmen begir Tottal Tømming seg ut på det kvalmende oseanet av ledegitarer som preget ‘Omgangsspsyke’, fengende punk-refrenger, samt en psykotisk bro fylt av bandets armé av frivillige session-vokalister. Låta er som mye annet Tottal Tømming produserer forutsigbar i sin kaotiske fremtoning, men overraskende i sin utførelse. Alt i alt lover det svært godt for «tidenes sinteste plate», som uten at jeg skal spoile for mye faktisk kan vise seg å være tidenes sinteste plate. Hør på «Krig etter Krig», og så hører du på resten av ‘Om Hundre År er Allting Brennt!!!». Metallurgi befaler.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Kongen«

Ute nå via Season of Mist

Etter å ha blitt signert på selveste Season of Mist i vår, har post black metal-prosjektet Bizarrekult nå sluppet noen minutter fra sin kommende fullengder ‘Den Tapte Krigen’ i form av låta «Kongen». Her er det snakk om en låt som nok ikke lener i retning av de mange heseblesende øyeblikkene på debutplata ‘Vi Overlevde’, men som snarere preges av en seigere og treigere tilnærming. Svære, traskende gitarakkorder og et sant nikkeriff i låtas andre halvdel sørger like fullt for en god dose intensitet.

Skrevet av Alexander Lange

Mantric Momentum – «In the Heart of the Broken«

Ute nå via Frontiers Records

Mantric Momentum er det fortsatt ganske ferske power metal-prosjektet til Christer Harøy, tidligere kjent for sitt virke i det progressive metallbandet Divided Multitude. Etter to år med singelslipp er det omsider klart for slipp av debutalbum i november, og første smakebit er «In the Heart of the Broken» – en låt som nok kan blidgjøre den gjengse power metal-entusiast om den så ikke vil målbinde så mange andre.

Denne streite fireminutteren må nok sies å bevege seg i et hit or miss-territorium når det gjelder melodiene komposisjonen baserer seg på. Dessverre synes jeg ikke vokallinjene overbeviser helt, og den obligatoriske power metal-overtenningen og -overdådigheten her får ikke nok støtte av kvaliteten på melodiene. Det gitarbaserte hovedtemaet oser imidlertid av utsøkt, gøteborgsk melodisk death metal. Sånn sett peker «In the Heart of the Broken» mot et helt ålreit power metal-album fra Harøy og co. som kan inneha noen sterke høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange


Moor – «Lepers Among Us»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Enmanns-svartmetallbandet Moor har etter kun noen fåtalls demoer bestemt seg for å gi ut debutskive, en utgivelse som bærer navnet ‘Viper Kingdom’ og slippes i løpet av oktober. Denne avgjørelsen reiser noen spørsmål hos anmelder personlig, ettersom låtene jeg har hørt fra prosjektets hold tidligere har vært preget av ufullstendige låtstrukturer, til tross for at materialet stort sett var sterkt. «Lepers Among Us» fikser i stor grad på strukturproblemene fra tidligere av, selv om prosjektet fortsatt har mye å vokse på i den forstand.

Bølger av flerrende gitarer kaster oss inn i den hektiske formen for svartmetall som har kjennetegnet Moor til nå. De stadig rullende basstrommene gir låta en muskulær tyngde, der punkete akkordrekker bidrar til en heseblesende fremdrift. Det hele fremstår som en kombinasjon av Gjendøds melodiske invensjoner på ‘I Angrep’ og Mayhems mest krigerske tendenser. Moor har ennå ikke klart å finstemme låtstrukturen helt på «Lepers Among Us», men musikeren har forbedret seg såpass på denne fronten at forventningene er moderate til ‘Viper Kingdom’ i oktober. Lytt om du liker barsk og brutal svartmetall med melodiske tendenser.

Skrevet av Fredrik Schjerve 

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Blodhemn – «Fraa Djupet…»

Ute nå via Dark Essence Records

Annonseringen av Blodhemns kommende skive ‘Sverger Hemn’ er svært gode nyheter for fans av melodisk men beinhard svartmetall. Skiva ‘Mot Ein Evig Ruin’ som ble utgitt i 2019 var en gnistrende og tuktende svartmetallutgivelse full av tumlende riff og rasende vokaler, og singelen «Fraa Djupet…» fra den nye skiva vitner om at dette er et utgangspunkt Blodhemn er fornøyde med å jobbe ut ifra. I denne omgang er dog produksjonen bedre tilpasset råskapen i bandets dystre melodikk, og låtmaterialet er sterkt nok til å gi følelsen av at bandet har hevet ambisjonsnivået enda et hakk siden deres siste utgivelse. 

De maniske skrikene og det golde hovedtemaet som åpner showet levner ingen tvil om at vi har å gjøre med et Blodhemn i full angrepsmodus. Akkurat som med Nattverds ‘Vandring’ fra fjoråret er det ikke snakk om melodisk svartmetall av en konvensjonelt vakker sort, men av en sort som er vakker i sin råskap og brutalitet. Dette fremheves av et hovedtema i Sargeistsk stil som hever sitt dystre hode over vannflaten ved sentrale punkter over låtas spilletid. «Fraa Djupet…» er noe av den mest instinktivt fengslende musikken jeg har hørt fra Blodhemns hold, så forventningene er store til slippet av ‘Sverger Hemn’ i begynnelsen av Oktober.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Brotthogg – «When the Curtain Falls»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Brotthogg er en – for meg – ukjent enhet innenfor den norske undergrunnen som i all stillhet har gitt ut tre strålende utgivelser i skjæringspunktet mellom progressiv metall, svartmetall og melodisk dødsmetall. Bandets nye singel «When the Curtain Falls» er faktisk mitt første møte med bandet, og basert på innholdet i denne låta må det være en av de største overseelsene jeg har begått når det kommer til den norske scenen i senere tid. «When the Curtain Falls» er såpass velkomponert, teknisk presist og profesjonelt utført at bandets navn burde vært på langt flere lepper enn det som foreløpig er tilfellet. 

Etter en dramatisk fade-in slippes lytteren rett ned i et sammensatt rytmisk og melodisk landskap som umiddelbart kunngjør Brotthogs erfaring som band. Det rifftunge uttrykket sender tankene i retning band som Emperor og Keep of Kalessin, band som injiserer sin svartmetalliske base med intens fremdrift og detaljerte storstrukturer. Man kan dog ikke slå seg til ro med så enkle sammenlikninger, ettersom Brotthogg mest av alt har hugget seg ut et eget hjørne i den massive steinrøysa som er norsk undergrunnsmetall. «When the Curtain Falls» er en av de mest rikholdige og spennende singlene jeg har hørt fra det norske metallmiljøet i 2022, selv om dette utsagnet bør balanseres av en innrømmelse om at denne formen for sjangerkryssende ekstremmetall er nøyaktig min kopp te. Anbefalt er den uansett!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Vorbid – «Derealization»

Ute nå via Indie Recordings

Det kan virkelig være duket for et høydepunkt i det norske metallåret 2022 når arendalskvartetten Vorbid slipper sin andreplate ‘A Swan by the Edge of Mandala’ i oktober. Etter slippene av to imponerende singler fra plata tidligere i år, «By the Edge of Mandala» og «Paradigm», innevarsler også låta «Derealization» en leken og spennende raffinering av uttrykket til dette progressive ekstremmetallbandet. I denne omgang snakker vi Vorbid på sitt kanskje mest teknisk avanserte og omskiftende, der spilletiden på drøye seks minutter rommer et flust av taktarter, vendinger og stemningsskifter.

Det er kanskje Vorbids evne til å holde et slikt sprakende lerret enhetlig som er det mest imponerende i denne sammenhengen. I dette ligger også det faktum at materialet i seg selv også er råsterkt. Det åpner med en teknisk finesse lik den man finner i musikken til band som Obscura og Vektor, før The Ocean-aktige clean-vokalrefrenger, en groovy og mer tilbakelent bridge og flotte klimaks drar lytteren videre gjennom det skiftende lydlandskapet. Et helt særegent take på sjangeren forsvinner muligens i Vorbids lek med ulike inspirasjonskilder, men det spiller ingen stor rolle når denne leken fremstår såpass proff og spennende som den gjør på «Derealization».

Skrevet av Alexander Lange



Funeral Harvest – «Fire Sermon»

Ute nå via Signal Rex

Funeral Harvests selvtitulerte EP fra 2020 var en av de første utgivelsene jeg omtalte som skribent hos den da ny-oppstartede bloggen Metallurgi. EP-en høstet lovord for sin mørkt dronende, ritualistiske svartmetall, og var en såpass skjellsettende opplevelse at tanken på en full-lengder hjemsøkte meg med jevne mellomrom gjennom året som var. Nå er endelig full-lengderen ‘Redemptio’ annonsert, men om singelen «Fire Sermon» er noen indikator så har vi med et ganske annet beist å gjøre i 2022 enn vi hadde på EP-en fra noen år tilbake.

Den bekmørke, okkulte atmosfæren som åpenbares i åpningsstrekket til «Fire Sermon» er forså vidt en side av bandet vi kjenner igjen fra ‘Funeral Harvest’. Fra dette Beyond Man-aktige utgangspunktet (passende nok, med tanke på at «Enstad» gjester på låta) kutter Funeral Harvest dog rett over i en piskende storm av svartmetall som er intens nok til å kunne sammenliknes med den pure faenskapen til band som Black Fucking Cancer. Skoldende gitarer deler rom med krigsmetalliske blastbeats, og den hemningsløse vokalen til «Nathas» skyver bandet stadig nærmere den fandenivoldske og flyktige sjangerbenevnelsen «Nidarosk svartmetall». Denne formen for brutal og fysisk avstraffende svartmetall kler Funeral Harvest helt utmerket, og sett i lys av skivas fantastiske platecover er det god grunn til å forvente store ting av slippet av ‘Redemptio’ i Oktober. Anbefales fans av Terratur Possessions og generelt mannevond undergrunns-metall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Tottal Tømming – «Om hundre år er allting brennt!!!«

Det er bare én uke til den definitivt Oslo-baserte grindcore-kaosenheten Tottal Tømming slipper ny plate, og for noen dager siden slapp bandet en Youtube-video prydet av bilder av brennende hus, schtøgg sangtekst og lyden av platas tittelspor. Denne grindcore-låta varer i hele fire minutter og innevarsler Tottal Tømming i kjent stil, der hemningsløs uhøytidelighet bankes sammen med skitten grindcore-musikk med kvalitetsstempel.

For dette er virkelig punksk, Napalm Death-aktig og kompromissløs musikk. Gitarene skifter nokså usystematisk mellom grom riffing og dissonante, skranglete arpeggio-nedganger, innimellom hviner de på Kerry Kingsk, og etter at frontfiguren Sigrid Vollgraven (Morten Müller) har raljert over dette i noen minutter får lytteren servert et dundrende tøft breakdown-riff før man plutselig etterlates i en sølepytt av en ustemt gitarmelodi. Det er som det skal være med Tottal Tømming, og vi gleder oss til femten låter til neste uke.

Skrevet av Alexander Lange



Phybia – «Ethos Unshared»

Usignert, ute nå på bandets Youtube

Phybia er det splitter nye, tilsynelatende instrumentale djent-prosjektet til gitaristen Christian Tjore fra Sande. Med unntak av noen svært meme-inspirerte lydsnutter på Soundcloud er «Ethos Unshared» den første ordentlige smakebiten vi har fått på prosjektets form for djent – en form som er tydelig inspirert av det mer melodiske materiale på skiver som Peripherys ‘II’ fra sjangerens oppstart tidlig på 2010-tallet.

Med andre ord er det snakk om melodisk og tilgjengelig instrumental-djent som ikke skyr unna et styggvakkert breakdown fra tid til annen. Produksjonen er klar og punchy uten å være smertelig overkomprimert, og dette støtter opp under gitarspill som er både dødstight, luftig og fengende. Det er definitivt plass til vokal i arrangementet, og låtformen også føles strukturert rundt en imaginær vokalstemme som i mitt eget hode alltid er fremført av Spencer Sotelo. Dette avslører kanskje et uttrykk som ligger temmelig tett opp mot Peripherys åndsverk, men dette balanseres av det faktum at denne typen djent er veldig dårlig representert i Norge. Det er alltid rom for velkomponert og kompetent djent-relatert musikk i mine spillelister, så jeg ser frem til hva enn Phybia koker i hop i tiden som kommer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas Singler





Gaia Epicus – Invisible Enemy

Ute nå via Epicus Records

«Invisible Enemy» er singel nummer to fra den kommende plata til det norske powermetal-bandet Gaia Epicus som bærer tittelen ‘Seventh Rising’. Det er snakk om umodifisert, klassisk powermetal, med Judas Priest-riffing, duellerende shredding og fengende refrenger. Med seg på singelen har han fått Mike Terrana, en legende innenfor power/tradmetall-sirklene som har spilt med bl.a. Gamma Ray og Axel Rudi Pell.

Med en tekst som tatt bokstavelig beskriver et snikangrep, men også kan tolkes som en metafor for koronaens flyktige offensiv har Gaia Epicus blandet fantasi og virkelighet på fint vis, noe som gir låta et ekstra tematisk lag å spille på. Hovedriffet er en slagkraftig tradmetall-hammer, og sammen med Terranas presise og kreative stikkeføring bak trommesettet koagulerer de ulike elementene til en ukomplisert dose moro. Refrenget setter seg fort i hjernebarken, og selv om koringa ligger noe høyt i miksen tilfredsstiller låta alle de viktigste kravene til en vellykket powermetal-singel. 

«Invisible Enemy» vil selvfølgelig ikke gjøre det døyt for folk som ikke vet å sette pris på den corny fargeeksplosjonen sjangeren powermetal er, men det er et faktum fans av uttrykket har forsonet seg med for lenge siden. For de innviede vil singelen være en gledes-fremkallende liten jam å spinne i påvente av den kommende fullengderen.


Tottal Tømming – Svett Knark

Ute nå via Kannibal Records

Det høyst elskverdige grindcore-bandet Tottal Tømming har sett ‘The Social Dilemma’ på Netflix, og dokumentaren har rystet grunnvollene deres. Nå ønsker de å melde sin avgang som passasjerer på teknologi-toget, og deres avsluttende twitter-melding har tatt form av en to-minutters kraftsalve av en grindcore-låt. 

«Svett Knark» kan best oppsummeres som en facebook-feed som løper løpsk, eller kanskje som en viral video av et brennende trappetroll som tumler nedover en mine-belagt skråning i ti-dobbel hastighet. Fort og gæli går det i alle fall, og for å kompensere for manglende forståelighet av vokalen har bandet i all sin nådighet publisert en tekst-video på deres sosiale medier(!). Videoen er høy-budsjett, kunstnerisk og smakfullt nyansert, og presenterer bandets argumenter på høyst veltalende vis. 

Nei, dette er selvfølgelig nok en frenetisk men fengende grindcore-fest fra de evig-skøyende duracell-kaninene i Tottal Tømming, så nyanse og smakfullhet skal du lete lenge etter. Bandet er som vanlig kun opptatt av å skape et stykke auditiv hærverk som vil få blodet til å bruse hos de moshende masser, og – til ingens overraskelse – de får det til. Tottal Tømming setter motorsagen til egen skjermtid på «Svett knark».



Skrevet av Fredrik Schjerve