Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Blodhemn – «Velg din Gift»

Ute nå via Dark Essence Records

Blodhemns andre singel fra ‘Sverger Hemn’ er et rødglødende sverd smidd i thrashmetallens og black’n’rollens brennhete smie. Åpningsriffets svansende gange utstyres med en Endezzma-aktig intensitet som følge av den skoldende og gnistrende produksjonen – en forbindelse som styrkes av «Invisus» sin hemningsløst brølende vokal. De byksende thrash-riffene bryter godt opp med den svingende rytmikken som regjerer på de fengende black’n’roll-partiene, men med tanke på hvor hinsides støyende og intens låta er kunne den kanskje vært tjent med å være redusert med en del eller to. Sånn som den står nå er «Velg din Gift» et tårnende og aggressivt monster av en låt, dog en låt som etterlater deg litt fortumlet og oppskaket ved enden av sin kompakte spilletid.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Tottal Tømming – «Krig etter Krig»

Ute nå via Kannibal Records

Slippet av Tottal Tømmings nyeste skive er rett rundt svingen (faktisk ble det sluppet i dag), men bandet ser likevel sitt snitt til å sende et siste vådeskudd i retning lyttere som ved et uhell har forvillet seg inn i deres lille hjørne av grindcore-verdenen. «Krig etter Krig» er en låt som balanserer bandets tradisjonelle grind-kunnskaper med de psykotiske vrangforestillingene som truet med å fullstendig overta fjorårets ‘Omgangsspsyke’, og det innenfor en låtform som er en liten balansekunst i seg selv. Her er både grindcorens maniske idemyldring og tradisjonell (ta det med en klype salt) låtskriving ivaretatt, og resultatet er en catchy liten ladning auditiv ødeleggelse.

Etter en forstyrrende og manisk kaklende åpning blir låtas blastende og hektiske hjemmebase etablert. Fra denne trygge holmen begir Tottal Tømming seg ut på det kvalmende oseanet av ledegitarer som preget ‘Omgangsspsyke’, fengende punk-refrenger, samt en psykotisk bro fylt av bandets armé av frivillige session-vokalister. Låta er som mye annet Tottal Tømming produserer forutsigbar i sin kaotiske fremtoning, men overraskende i sin utførelse. Alt i alt lover det svært godt for «tidenes sinteste plate», som uten at jeg skal spoile for mye faktisk kan vise seg å være tidenes sinteste plate. Hør på «Krig etter Krig», og så hører du på resten av ‘Om Hundre År er Allting Brennt!!!». Metallurgi befaler.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Kongen«

Ute nå via Season of Mist

Etter å ha blitt signert på selveste Season of Mist i vår, har post black metal-prosjektet Bizarrekult nå sluppet noen minutter fra sin kommende fullengder ‘Den Tapte Krigen’ i form av låta «Kongen». Her er det snakk om en låt som nok ikke lener i retning av de mange heseblesende øyeblikkene på debutplata ‘Vi Overlevde’, men som snarere preges av en seigere og treigere tilnærming. Svære, traskende gitarakkorder og et sant nikkeriff i låtas andre halvdel sørger like fullt for en god dose intensitet.

Skrevet av Alexander Lange

Mantric Momentum – «In the Heart of the Broken«

Ute nå via Frontiers Records

Mantric Momentum er det fortsatt ganske ferske power metal-prosjektet til Christer Harøy, tidligere kjent for sitt virke i det progressive metallbandet Divided Multitude. Etter to år med singelslipp er det omsider klart for slipp av debutalbum i november, og første smakebit er «In the Heart of the Broken» – en låt som nok kan blidgjøre den gjengse power metal-entusiast om den så ikke vil målbinde så mange andre.

Denne streite fireminutteren må nok sies å bevege seg i et hit or miss-territorium når det gjelder melodiene komposisjonen baserer seg på. Dessverre synes jeg ikke vokallinjene overbeviser helt, og den obligatoriske power metal-overtenningen og -overdådigheten her får ikke nok støtte av kvaliteten på melodiene. Det gitarbaserte hovedtemaet oser imidlertid av utsøkt, gøteborgsk melodisk death metal. Sånn sett peker «In the Heart of the Broken» mot et helt ålreit power metal-album fra Harøy og co. som kan inneha noen sterke høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange


Moor – «Lepers Among Us»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Enmanns-svartmetallbandet Moor har etter kun noen fåtalls demoer bestemt seg for å gi ut debutskive, en utgivelse som bærer navnet ‘Viper Kingdom’ og slippes i løpet av oktober. Denne avgjørelsen reiser noen spørsmål hos anmelder personlig, ettersom låtene jeg har hørt fra prosjektets hold tidligere har vært preget av ufullstendige låtstrukturer, til tross for at materialet stort sett var sterkt. «Lepers Among Us» fikser i stor grad på strukturproblemene fra tidligere av, selv om prosjektet fortsatt har mye å vokse på i den forstand.

Bølger av flerrende gitarer kaster oss inn i den hektiske formen for svartmetall som har kjennetegnet Moor til nå. De stadig rullende basstrommene gir låta en muskulær tyngde, der punkete akkordrekker bidrar til en heseblesende fremdrift. Det hele fremstår som en kombinasjon av Gjendøds melodiske invensjoner på ‘I Angrep’ og Mayhems mest krigerske tendenser. Moor har ennå ikke klart å finstemme låtstrukturen helt på «Lepers Among Us», men musikeren har forbedret seg såpass på denne fronten at forventningene er moderate til ‘Viper Kingdom’ i oktober. Lytt om du liker barsk og brutal svartmetall med melodiske tendenser.

Skrevet av Fredrik Schjerve 

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Terra Odium – Ne Plus Ultra

Ute nå via Frontiers Records

Etter 8 måneder med bloggskriving har det blitt tydelig for meg hvor lite oversikt jeg egentlig har over musikken som gis ut av norske metallgrupper til enhver tid. Ta for eksempel debutplaten til Terra Odium, ‘Ne Plus Ultra’. Man skulle kanskje tro at en supergruppe bestående av medlemmer fra Spiral Architect og Manitou med selveste Steve DiGiorgio på bass ikke ville gå meg hus forbi, spesielt med tanke på at både informasjon om prosjektet og ferdige låter begynte å sive ut på nettet for minst fem år siden. Dessverre er det nøyaktig dette som skjedde, så releaset av ‘Ne Plus Ultra’ kom som en gedigen overraskelse sist fredag. Den positive siden ved å være ute av stand til å finne frem til lett tilgjengelig informasjon på nett er at jeg fortsatt kan oppleve å bli fullstendig tatt på senga av en fantastisk utgivelse, og la det ikke råde tvil om at ‘Ne Plus Ultra’ er nettopp dette.

I tråd med bandets personale er Terra Odium et progressivt beist av en metallplate, fylt til randen av halsbrekkende instrumentalferdigheter og eventyrlystne teksturer. Progmetallen på ‘Ne Plus Ultra’ er dog av et mye mørkere slag enn vi finner på utgivelsene til Manitou og Spiral Architect, så mer passende sammenlikningsobjekter finner vi i band som NevermoreArch/Matheos og de dystre gråtonene som gjennomsyrer Dream Theaters ‘Train of Thought’. På sitt mørkeste befinner ‘Ne Plus Ultra’ seg faktisk i et territorie som grenser opp mot den progressive dødsmetallens klassiske hjørner, et område på metallens verdenskart som sjeldent besøkes av progmetall-band av Terra Odiums kaliber.

Plata starter sterkt med en av sine aller beste låter, «Crawling». Etter et frenetisk trommebrekk leder gitaristene Bollie Fredriksen og Øyvind Hægeland inn i en klassisk, vridende prog-korridor, før apokalyptiske orkesterteksturer blåser opp lydbildet betraktelig. Partier som sjokkerer med en uhemmet tyngde etterfølges av storslåtte akkordprogresjoner, og tilstede i miksens forgrunn til enhver tid finner vi de akrobatiske men smakfulle basslinjene til godeste DiGiorgio. Det var ikke så mye mer som krevdes enn «Crawling»s første par minutter for å overbevise undertegnede om at ‘Ne Plus Ultra’ kom til å falle i smak, og da de massive og bysantinske akkordene som avslutter låta veltet over meg og begravde meg fullstendig, ja da var jeg solgt. 

Reisen gjennom ‘Ne Plus Ultra’ er en begivenhetsrik opplevelse som uten betydelige vansker klarer å holde lytterens oppmerksomhet over sin snaue times spilletid. Fra «Crawling» går veien videre til «The Road Not Taken», en poetisk og dramatisk adapsjon av Robert Frosts velkjente dikt av samme navn. «Winter» toner ned intensiteten med versenes glassaktige Cynic-gitarer, før «The Shadow Lung» igjen blusser opp til det som ender opp med å være platas tyngste strekk. Svevende over det hyppig skiftende landskapet ser vi Øyvind Hægeland, som skviser absolutt alt han kan ut av sitt innebygde instrument, spesielt på den 11-minutter lange prog-monolitten «The Thorn». 

Det eneste ved ‘Ne Plus Ultra’ som fordrer kritikk er de tidvis noe uklare forbindelsene mellom enkelt-instrumentalister og låtenes harmoniske bakteppe. I enkelte strekk virker det som at det oppstår harmoniske uenigheter mellom medlemmer i bandet, og spesielt den tilslørte tonaliteten på «The Shadow Lung» byr på utfordringer for Øyvind Hægeland, som i fravær av en growlende andre-vokalist må forsøke å legge melodier over det kompliserte tonespråket. Utenom dette er det ikke mye behov for flisespikking; lydmiksen er helt forbilledlig, og de instrumentale prestasjonene er på det jevne med det beste sjangeren har å by på. 

‘Ne Plus Ultra’ kom fullstendig uforventet ut fra min egen blindsone og tok meg med storm. Det finnes jo ingen garanti for at sluttproduktet blir bra når etablerte musikere bestemmer seg for å danne en ny enhet, selv ikke når musikerne er av Terra Odiums kaliber, så at ‘Ne Plus Ultra’ er en så sterk utgivelse som den er fortjener en aldri så liten feiring. For en kar som var relativt ung og uinnvidd i de norske progmetall-sfærer da Spiral Architect og Manitou var aktive har plata for alvor vekket lysten i meg til å sjekke ut de andre utgivelsene medlemmene i Terra Odium har tatt del i, en liste som i Steve DiGiorgios tilfelle er temmelig lang. For godt erfarne progmetall-lyttere fremstår nok ‘Ne Plus Ultra’ som en betimelig gave ovenfra, en rik og innhyllende plateopplevelse som kan besøkes igjen og igjen i de kommende åra, uten å miste sinn opprinnelige glød. Sterkt anbefalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve