Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#20-#11)



Klikk her for å se plass #50-#36
Klikk her for å se plass #35-#21


#20: Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions

Plateselskap: Veland Music (eget plateselskap)
Undersjanger: Symfonisk metal

Når det kommer til å skrive metallsingler i verdensklasse, er det nok ingen i vår ringe nasjon som kan legge beslag på kronen til Mortemias Morten Veland. Som primær låtskriver i både Sirenia og Mortemia har mannen pumpet ut en enorm mengde hitsingler over årenes løp; en prestasjon som kan sies å være metall-verdenens utgave av Nile Rodgers legendariske hit-parade på 70-tallet. Til tross for mannens imponerende utgivelseshistorikk, kan man finne gode argumenter for at ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er Velands definerende utgivelse til nå. Mortemias pandemi-plate – som ble utgitt låt for låt over et helt år – kombinerte Velands umiskjennelige låtskriver-signatur med de eksepsjonelle bidragene til tolv grådig talentfulle sangere. Resultatet ble selvfølgelig en heidundrendes metallfest uten sidestykke, og en av de mest gledesfremkallende utgivelsene som kom ut i 2022.

Beste låter: «Death Turns a Blind Eye», «The Hour of Wrath», «My demons and I», «Forever and Beyond»

Link til omtale
Strømmelink


#19: Kryptograf – The Eldorado Spell

Plateselskap: Apollon Records
Undersjanger: Proto-doom/stoner rock

Gode, gamle og klassiske rocketendenser går i skjønn forening med en forfriskende tilnærming til stoner og doom metal på ‘The Eldorado Spell’. Dette er en plate som låter uhyre behagelig med sin deilige produksjonskvalitet og strålende musikerprestasjoner, og Kryptograf pakker det også inn i en presentasjon og en tematikk som gir det hele en herlig innlevelse. Fra den herlig skiftende åpningslåta til den stemningsfulle avslutningen ‘The Well’ leverer dette bergensbandet rett og slett særdeles godt håndverk.

Beste låter: «Asphodel», «The Eldorado Spell», «The Well»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#18: Blodkvalt – Algor Mortis

Plateselskap: Fysisk Format
Undersjanger: Black metal/grindcore

Det var få – rettere sagt ingen – metallband som fremkalte like mye hype i den norske musikkindustrien som Blodkvalt i 2022. Denne hypen oppsto på bakgrunn av noen legendariske live-opptredener på blant annet by:Larm og Øya, og denne hypen var nok også i stor grad fortjent. Hype behøver ikke nødvendigvis å være noen god prediktor på kvaliteten et band er i stand til å levere på plate, men i Blodkvalts tilfelle lever debuten opp til den. ‘Algor Mortis’ er en skive som overfører Blodkvalts styrker som live-band til plateformatet, og er en av de mest ektefølt ekstreme utgivelsene som ble utgitt på norsk jord i 2022. Støy-druknet svartmetall møter grindcore- og punk-sjangerens frenetiske fremdrift, det hele toppet med tøylesløs vræling som gir blodsmak i kjeften på vokalistens vegne. Blodkvalts kaotiske eksplosivitet var et friskt pust på den norske live-scenen i 2022, og det samme var ‘Algor Mortis’ på utgivelsesfronten.

Beste låter: «Decapitation», «Murk», «41:10»

Link til omtale
Strømmelink


#17: Brotthogg – Epicinium

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv ekstrem-metall

‘Epicinium’ er et av årets fremste norske eksempler på hvor profesjonelt og spennende metall kan låte også utafor plateselskapenes grind, selv om det først og fremst bare blir mer og mer ubegripelig at Brotthogg fortsatt må styre egen sjappe etter flere sterke utgivelser de siste årene. Denne plata er bandets tredje, og er en kruttønne av kreativitet og spennende ideer som samler seg rundt flere av ekstremmetallens forgreininger. Brotthogg har her funnet en strålende balanse mellom intrikate låtskrivingsgrep og tilgjengelighet, noe som gjør plata til noe som vokser på lytteren etter flere runder selv om de klareste kvalitetskonturene blir tydelige mer eller mindre umiddelbart. Særlig er det melodihåndverket og vokalprestasjonene som løfter det et siste hakk.

Beste låter: «When the Curtain Falls», «Epicinium», «Possessed»

Link til omtale
Strømmelink


#16: Astrosaur – Portals

Plateselskap: Pelagic Records
Undersjanger: Instrumental rock/metal

Gode instrumental-plater kan ta mange former. De kan ta form som en serie distinkte og innbydende vignetter, hvilket var tilfellet på Simen Jakobsen Harstads ‘Stallo’, en nydelig skive du kan finne lengre ned på lista. De kan også ta form som en sammenhengende reise gjennom et rikt og levende musikalsk landskap, hvor enkelt-låter knyttes sammen til en større helhet som reduserer deg til en bablende og måpende bylt av pur beundring. Dette er tilfellet på Astrosaurs ‘Portals’, en av de beste metal-relaterte instrumentalskivene som har blitt utgitt i Norge i senere tid. På ‘Portals’ utvikler Oslo-trioens dynamiske post-rock/metal seg i organiske, dynamiske kurver, som når sitt naturlige klimaks med den 24 minutter-lange monolitten «Eternal Return». ‘Portals’ er en enestående bragd innenfor norsk instrumentalrock, og hadde det ikke vært for at bloggen oppdaget den litt sent, så hadde den muligens klatret enda høyere opp på lista. Sjekk den ut!

Beste låter: «Black Hole Earth», «Eternal Return»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#15: Mantric Momentum – Trial by Fire

Plateselskap: Frontiers Records
Undersjanger: Power metal

Debutskiva til brødreparet i Mantric Momentum, ‘Trial By Fire’, er rett og slett obligatorisk for enhver power metal-entusiast. Det er knapt mer å be om når denne plata er på sitt beste, da denne duoen evner å koke opp noen helt vanvittige refrenger og endog leverer noen uimotståelige melodiske grep i gitarsegmentet. Så må det også nevnes at Mantric Momentum lykkes svært godt med å supplere alle de gode melodiene og storslagenheten med en tyngde som nok egentlig er ganske uvanlig innenfor power metal, og som gir musikken et særdeles godt trøkk.

Beste låter: «Fighter», «Trial by Fire», «In the Eye of the Hurricane»

Link til omtale
Strømmelink


#14: Decipher – Breed of an Obsolete Kind

Plateselskap: Rockaway Records
Undersjanger: Death/thrash

Dødsthrash – den grenen av det metalliske slektstreet som knytter sammen dødsmetallens tyngde og thrashmetallens riff-håndverk – er en grufullt underutforsket undersjanger på den norske scenen. Derfor kom slippet av Deciphers mesterlige ‘Breed of an Obsolete Kind’ dernest som et komplett sjokk; en eksplosjon av mekanisk riffing og brutalt trommespill som fremdeles kan spores på jordskjelvmålinger over hele landet. Om du leter etter årets beste riff av norsk herkomst, så se ikke lenger enn de ti låtene du finner på Deciphers fremragende debut. Min personlige favoritt er det jagende dødsmetallriffet som stormer gjennom versene på tittelsporet. Eller er det kanskje de rytmiske salvene med mitraljøse-gitar på «Beyond Comprehension»? Hva med det nesten smertefullt fete thrash-riffet som tordner gjennom «Necessary Evil»? Slik kommer du også utvilsomt til å holde på dersom du sjekker ut ‘Breed of an Obsolete Kind’, en plate som med enkelhet legger beslag på tittelen «årets riffbombe» hos Metallurgi.

Beste låter: «Breed of an Obsolete Kind», «Beyond Comprehension», «Necessary Evil»

Link til omtale
Strømmelink


#13: Darvaza – Ascending into Perdition

Plateselskap: Terratur Possessions/Vàn Records
Undersjanger: Black metal

Den norsk-italienske duoen Darvaza har med sin debutplate stått for enda en stjerne i boka for plateselskapet Terratur Possessions’ plass i Metallurgis listevirksomhet. ‘Ascending into Perdition’ er ikke nødvendigvis en spesielt innovativ eller egenartet svartmetall, men imponerer på den måten at den rett og slett holder en høy, internasjonal standard hva gjelder moderne, atmosfærisk svartmetall. Darvaza evner kontinuerlig å pakke musikken på denne plata i en okkult, uhyggelig atmosfære, der svartmetallske snøstormer, flotte riff og suggererende partier står i kø for å mate kvaliteten på denne skiva.

Beste låter: «The Spear and the Tumult», «The Second Woe»

Link til omtale
Strømmelink


#12: Ruun – Impermanence

Plateselskap: Ruun Records (eget plateselskap)
Undersjanger: Death metal

En av de absolutt kuleste fenomenene vi har blitt gjort oppmerksomme på siden bloggen ble opprettet i 2020, er den fremadstormende bølgen av unge talenter på den norske metallscenen. Norske tenåringer har hatt en stor påvirkning på den norske musikkproduksjonen i år, og vi har allerede viet oppmerksomhet til Golden Core-gitarist Simen Jakobsen Harstad og metalcore-talentet Storm sine bidrag så langt i årets liste-sesong. Vinnerne av bloggens uoffisielle ungdomskategori må dog sies å være Ruun, som med ‘Impermanence’ leverte en plateopplevelse på høyde med det aller beste Norge hadde å by på i 2022. Bandets vagt progressive og svartmetall-påvirkede dødsmetall er rett og slett rivende original, og mitt håp er at Ruun kan være et av bandene som lokker flere av landets aspirerende låtskrivere over til dødsmetallens forråtnede rike i kommende år. Å høre på ‘Impermanence’ er som å kaste et nølende blikk inn en hittil uåpnet, dødsmetallisk portal, kun for å bli fullstendig trollbundet av synet som venter på den andre siden.

Beste låter: «Tendency to Decompose», «The Capability to Endure Suffering», «These Futile Acts of Kindness»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#11: Maktkamp – I Affekt

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Melodisk hardcore

‘I Affekt’ er denne listas største energiske fargebombe. Maktkamps Kvelertak-aktige, catchy og melodiske hardcore-metall slår ut i full blomst på denne plata, og bandet evner både å levere noen helt strålende partier og refrenger så vel som en sterk plateopplevelse. Det er nok også et av de mest tilgjengelige platene på denne lista, der Maktkamp med sitt låtskriverteft leverer et kruttsterkt underholdningsprodukt som undertegnede også kan bekrefte at livnærer et forrykende live-show. Så må singelen «Fyr Av Alt!» bare nevnes spesifikt fordi den er så innmari bra.

Beste låter: «Fyr Av Alt!», «Kvakksalveriets Prester», «Homo Elektrus»

Link til omtale
Strømmelink

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Féleth – Divine Blight

Ute nå via Rob Mules Records

Féleth er et moderne dødsmetallband bestående av fire «glade, musikalske gutter» fra Alta, per bandets Spotify-bio. Kvartetten fra nord har all mulig grunn til å være glade og fornøyde i år, etter sin opptreden på gigantfestivalen Tons of Rock i juni, og slippet av andreskiva ‘Divine Blight’ nå sist uke. Musikken på ‘Divine Blight’ er på sin side alt annet en glad og fornøyd, men oser av rettmessig sinne rettet mot maktpersoner som søker å misbruke samfunns- og politiske systemer til egen vinning. 

Uttrykksmessig kan Féleth sies å være et moderne, melodisk dødsmetallband med sterke tekniske tendenser. Bandet er heller ikke fremmed for å bake inn core- eller thrashmetalliske elementer i musikken, hvilket gir ‘Divine Blight’ en hel haug av ulike kort å spille på. Blant referansene som popper opp i bevissthetene i løpet av skivas 40 minutter finner vi blant andre GorodAll Shall PerishSylosis og Gojira. I tillegg ville bandet fint ha kunne opptrådd på line-ups med norske band som Deception og Vorbid, hvilket burde si noe om hvor fleksibel og mangefasettert soundet til Féleth er på ‘Divine Blight’. 

Likevel er ikke dette nødvendigvis noe man reagerer på underveis i lyttinga. Gutta evner definitivt å skrive en effektiv låt, og de ulike sidene ved bandets lydbilde er integrert i låtene på en måte som gjør at man unngår nakkesleng. Åpningslåt og singel «Majesty» introduserer bandets tekniske men melodiske dødsmetall på effektivt vis, før den klinker til med et stort og bombastisk refreng som ikke hadde vært malplassert på Cattle Decapitations ‘Death Atlas’. «Caretaker» gjør så ære på bandets halvseriøse sjangerbenevnelse «teknisk dødsrock» via åpningens drivende rocke-beat, før låta svinger over i et stampende og Gojira-aktig vers.

Låtstrekket som åpner ‘Divine Blight’ er gjennomgående solid, men det er rundt platas midtparti at bandet virkelig finner flyten. «The Serpent» snakker et teknisk dødsmetallspråk som virker modellert etter Gorods ‘A Perfect Absolution’, men bryter opp den hektiske tonestrømmen med et massivt og majestetisk refreng. «Casanova» grenser tidvis til en form for dødsthrash som sender tankene i retning band som Sylosis og norske Decipher, men med en rytmisk friskhet og kreativitet som bunner ut i bandets egen identitet. Innen vi når «Deadlands» har bandet opparbeidet seg et helvetes momentum, og det blir en glede å overvære den detaljrike og presise brutaliteten som produseres av den sammensveisede metall-kvartetten. 

Plata sliter dog litt med å opprettholde denne kreative energien hele veien til målstreken, og ebber litt ut på de to avsluttende singlene. Bandets avhandling om USAs samfunnsmessige utfordringer på «USA» hemmes av et lite overbevisende, softere åpningsparti, og den avsluttende soloen på den ellers kruttsterke «Avarice» setter ikke det høyverdige punktumet plata krever. Til tross for disse skavankene er Féleths ‘Divine Blight’ en fabelaktig og kreativt inspirert skive, og en av de klart beste moderne dødsmetallskivene Norge har levert i 2022. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve


Mantric Momentum – Trial by Fire

Ute nå via Frontiers Records

Mantric Momentum er et samarbeid mellom Christer og Terje Harøy, der førstnevnte, kjent fra blant annet prog-metal-bandet Divided Multitude, står for all spillinga og sistnevnte synger med erfaring fra blant annet Pyramaze i bagasjen. ‘Trial by Fire’ er denne power metal-duoens debutplate, og kommer etter at de i to år har sluppet en rekke singler – blant annet fra plata selv.

De to singlene som har blitt sluppet i forkant av plata, «In the Heart of the Broken» og «New Horizon» innevarslet på alle måter en nokså typisk, velprodusert og profesjonelt utført power metal-utgivelse. Det er utvilsomt også det vi har fått, og etter den orkestrale introduksjonen «Tabula Rasa» trykker Mantric Momentum med full kraft på gasspedalen gjennom å levere det ene stratosfæriske refrenget etter det andre, klar vokal i høyt register og riff som stadig beveger seg i skjæringspunktet mellom det storslagne og melankolske.

Og i stor grad fungerer dette ganske godt, i alle fall til å begynne med. Særlig har jeg sansen for en del av gitarmelodiene som gir bandets uttrykk et hint av melodisk death metal, der hovedtemaene på «In the Heart of the Broken» og tittellåta nok peker seg ut som de fremste eksemplene. Det skulle naturligvis også bare mangle at noen av de storslagne refrengene ender opp som høydepunkter. Her stiller «Course of Fate» sterkt, så vel som det fullstendig avhengighetsskapende refrenget i «In the Eye of the Hurricane», som står for en tiltrengt vitamininnsprøyting mot slutten av plata.

Jeg synes nemlig Mantric Momentum snakker samme språk litt for mye og for lenge på ‘Trial by Fire’. Power-balladen «Fighter» er et av platas desidert beste låter og sørger for et sterkt taktskifte med sin roligere fremtoning, men etter at tittellåta deretter har gjort sin del av jobben, blir platas andre halvdel for lik det som har skjedd tidligere på plata. Det skal sies at den åtte minutter lange avslutningslåta «Diamond» er et hederlig forsøk på å krydre det hele litt med en lengre, omhyggelig og ganske vellykket oppbygning, men da er det allerede litt for sent. Med spilletid på nesten én time (og vel så det om du regner med bonuslåta «(I’ll Never be) Maria Magdalena»), tror jeg ‘Trial by Fire’ kunne vært en bedre og mer fokusert affære; i stedet går elva litt over sine bredder med noen låter mot slutten som i liten grad skiller seg ut fra resten.

Det er definitivt det største ankepunktet ved denne plata. Ellers kommer Mantric Momentum godt ut med denne debuten. Med få dristigheter å by på vil de nok ikke trollbinde så mange sjeler utenfor sjangerens fanbase, men til gjengjeld er mange av låtene svært godt håndverk. ‘Trial by Fire’ imponerer med noen sterke og melodiske høydepunkter, og da særlig i første halvdel, som fungerer utmerket som en utrettelig leveranse av power-metallsk energi. Når det utvilsomt er det bandet prøver på, er det i det hele tatt lite å klage på.

Skrevet av Alexander Lange


Reaping Flesh – Reaping Flesh

Usignert, ute på Bandcamp

Reaping Flesh er et flunkende nytt band fra Bodø med medlemmer som tidligere har vært å finne i en rekke forrykende, pønka undergrunnsband fra nord. Med det er det nok heller ingen overraskelse at bandets selvtitulerte debututgivelse oser av skitten og kompromissløs profesjonalitet. ‘Reaping Flesh’ er en bunnsolid oppvisning i hardcore-sjangerens potensiale innenfor metalliske rammer, og smir sammen hardcore punk-, svartmetall- og thrash metal-elementer på sømløst og brutalt vis.

De åtte låtene på ‘Reaping Flesh’ er for så vidt alle av samme ulla, og ruller stort sett ut det som er bandets klare hovedingredienser: Gitarriff som stadig beveger seg i skjæringspunktet mellom sjangrene de lar seg inspirere av, hurtige, hurtige d-beats, og en skrikevokal som flørter med hva innspillingsutstyret tåler av volum. Allerede i løpet av de første sekundene på åpningslåta «Nailed to the Cross» demonstrerer også Reaping Flesh det jeg kanskje synes fungerer aller best på plata, nemlig den velfungerende, og litt særegne, sammenblandingen av pønka thrash-partier og mer svartmetallsk, dissonant og svevende gitarspill. Det skaper en heldig dynamikk der atmosfære og melodi får et forskrudd lite innpass i bandets uttrykk, og står for noen av platas høydepunkter – eksempelvis i det strålende hovedtemaet i «Putrid Strife».

Men Reaping Flesh gjør også sitt for å gi andre elementer innpass, og i løpet av plata finner man små grep som alle gir mange av låtene en liten dose særegenhet. De dissonante gitarene og orgelet som maler en slags guffen, ritualistisk stemning på slutten av «Deceiver» er ett eksempel; den fantastiske blast-beat-eksplosjonen på «Bludgeoned and Faceless» et annet. Også «Ingrained in Death» sørger for litt tiltrengt variasjon mot slutten av utgivelsen med sin groovy og mer tilbakelente andre halvdel.

Platas største høydepunkt er sannsynligvis «Dark Life», der et strålende verstema oppgraderes til et nærmest melankolsk refreng gjennom en lys, fjern og skjærende gitarlead. Det fungerer som en passende oppvisning i Reaping Fleshs gode evne til å smelte sammen hardcore- og svartmetallelementer, og gjør dem til et obligatorisk band å sjekke ut for alle som ellers for eksempel har hatt glede av Okkultokratis utgivelser de siste årene. Til neste gang kunne man kanskje ønsket seg noen flere sidesprang fra bandets klare, d-beat-baserte hardcore-kjerne. Men som debututgivelse er ‘Reaping Flesh’ et utmerket og kruttsterkt bank i bordet.

Skrevet av Alexander Lange



Solus Grief – With a Last Exhale

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Skiver som Solus Grief sin debutskive ‘With a Last Exhale’ er et sjeldent fenomen. Ikke fordi det er en DSBM-skive skrevet og gitt ut på Bandcamp av én enkelt musiker – det fenomenet er det stikk motsatte av sjeldent. ‘With a Last Exhale’ er sjelden i den forstand at den er et komplett og fullverdig kunstnerisk produkt, hvilke er få og langt i mellom i Bandcamps DSBM-sfære. Ja, ‘With a Last Exhale’ kan faktisk sies å være DSBM-ens svar på Burzums ‘Hvis Lyset Tar Oss’, med sin firedelte struktur, lange låter og fokus på innhyllende, tålmodig stemningsdannelse. 

Svartmetallen til Solus Grief er langstrakt og atmosfærisk oftere enn den er blastende og aggressiv. Uttrykket henter vel så mye fra Norges originale svartmetallbølge på 90-tallet som fra syndikatet av enmanns-band på Bandcamp, i tillegg til å spe på med noen impulser som er langt vanskeligere å plassere. Resultatet er en skive som har et langt rikere teknisk og tonalt språk enn noen lav-terskel Bandcamp-utgivelse har rett på, samt en virkelig absorberende, magnetisk og nedslående plateopplevelse. 

Skiva starter likeså godt med et av sine mest turbulente strekk, i det «Under Choking White Veils» åpenbarer sine stormende trommer og sørgmodig dansende gitarstemmer. Vokalen til den anonyme musikeren bak prosjektet er innpakket i et vognlass av støyende effekter – litt som hos landsmennene i Kvad – og er som et plaget gjenferd fanget i en musikalsk snøstorm. Mørke og katastrofale svartmetallgitarer borer i vei i bakgrunnen, og en gammel og sliten norsk folkesjel gjør seg til kjenne via nedslåtte, folkemusikalske melodistemmer.

For min egen del når skivas sorgtunge introspeksjon sine høyeste punkter over platas andre og tredje spor, henholdsvis «Life Has Left This Place» og «With a Last Exhale». Førstnevnte bruker et twangy og ståltråd-aktig gitar-sound til å fremheve noen virkelig nydelige melodier, og trår tidvis inn i sludge-lenende landskaper som kan minne om en svartmetallisk utgave av The Atlas Moth. Tittelsporet på sin side, dveler ved en enkel serie atmosfæriske svartmetall-progresjoner, som med sin angerfulle, håpløse og nostalgiske affekt gjør voldsomt inntrykk. 

Til slutt har vi «Yearning of the Soul Damned», som med sine sakte dønninger frakter barken stadig lenger ut i sitt mørke hav, før den drar lytteren fullstendig under ved hjelp av en strøm av svermende, dissonant black/death. Hamrende bass og vevende gitarstemmer sender tankene i retning Deathspell Omegas mer suggererende materiale, før bassens dommedagsklokke ringer oss ut i nattemørket for å finne veien hjem på egenhånd.

‘With a Last Exhale’ er – paradoksalt nok, platas depressive kvaliteter tatt i betraktning – en sann glede å overvære som en fan av langtrukket og atmosfærisk svartmetall. Til tross for at mye av skiva ligger og vaker i et middels tempo, varieres teksturene og ideene såpass mye at landskapet aldri mister sin nattlige magi. Når låtene i tillegg danner meningsfulle og avrundede helheter; ja da kan man ikke annet en å beundre hva Solus Grief har fått til på sin debutskive. Anbefales fans av stemningsladet og velkomponert DSBM.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Rockhard – Hard Rock

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Dersom jeg skulle ha forsøkt å gjette meg frem til forhistorien til det nye norske metallbandet Rockhard, så hadde jeg tippet at de oppsto under et forskningsprosjekt på 80-tallet, der et knippe ravgale vitenskapsmenn fryste ned kroppene til tre musikere fra henholdsvis et thrash- et trad- og et dødsmetallband, for deretter å tine dem opp i 2022. Det er vanskelig å understreke nøyaktig hvor mye av 80-tallets undergrunn de unge gutta har klart å stappe inn i en 22-minutters demo, men et kjapt blikk på coveret eller bandets instagram burde gi en viss pekepinn. ‘Hard Rock’ er en demo som puster, blør og gråter 80-tallsmetall, til den grad at den til og med ser ut til å være spilt inn live på øvingsrommet. 

Et seigt og luskende riff toppet med små-sure ledegitarer høres fra den andre siden av døren inn til Rockhards kjellerlokale, før «Dead in a Ditch»s energiske konglomerat av punkete metall og thrash blåser døren ettertrykkelig av hengslene. Bandets musikk har et tydelig preg av førstebølgens rennesteins-mentalitet, hvilket fremheves av den brautende og snerrende vokalen. Noen plutselige innslag av blastbeats avslører bandets ekstremmetalliske side; en side som kommer til å komme tydeligere til uttrykk jo lenger inn i demoen vi kommer.

Men først tar Rockhard en omvei innom krysningspunktet mellom hardråkk og tidlig tradmetall. Både «Overlords» og «Supercell» pumper ut nostalgiske riff med mengder av entusiasme og driv, hvor sistnevnte spesielt utmerker seg med sin Midnight-aktige røffhet og de deilige harmoniene som oppstår ved låtas slutt. Det er ikke til å komme fra at både lydkvalitet og vokalprestasjoner vil (og bør) være et hinder for mange som sneier innom Rockhards førsteutgivelse, men for de av oss som har sansen for 80-tallets undergrunns-demoer er disse skavankene nettopp de tegnene på amatørmessig lidenskap og entusiasme vi ser etter i en formativ demo-utgivelse.

Til slutt har vi den 11 minutter-lange «Jesus is a Wizard», som beveger seg fra åpningens dødsmetalliske sump-lende til en sjokkerende ballade-aktig bro, og tilbake igjen. Broen stikker litt i overkant ut i forhold til omgivelsene, men det vitner om en ambisjon som muligens kan hjelpe bandet fra å bli fanget i 80-talls-pastisj på sikt. Dessuten er låtas øvrige minutter fylt med så mye ekstremmetallisk gull at alle eventuelle synder er glemt innen låta rundes av.

Det må sies at ‘Rock Hard’ er et ganske så stort uttrykksmessig rot. Spennet fra klassisk tradmetall til buldrende dødsmetall er stort, og bandet holder disse uttrykkene foreløpig fraskilt, heller enn å integrere dem på noe vis. Dette er dog kun en demo; og det en demo som er fylt til randen av fremragende ideer og riff levert med bunnløs entusiasme og kjærlighet for sjangeren.

Rockhard har kanskje ikke ennå klart å raffinere råmetallet sitt til en skarp sverdspiss som kan penetrere rustningen til den erfarne anmelder. Det de derimot har gjort, er å forme det til en butt jævla klubbe som bulker og slår i stykker rustningen min med rå kraft og viljestyrke. Jeg anser dette som en suksess fra perspektivet til et ungt og uerfarent band, og anbefaler derfor ‘Hard Rock’ til fans av 80-tallets ekstrem- og tradmetalliske undergrunn.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Blodkvalt – “Murk”

Ute via Fysisk Format

En av høstens mest lovende svartmetallskiver, Blodkvalts ‘Algor Mortis’, er nå bare en måned unna, og i dag slipper bandet nok en låt derfra: “Murk”. Denne låta skal ifølge bandet selv være en slags oppsummering av elementene som vil vise seg på fullengderen, noe som (heldigvis) også innebærer at håndverket fremstår ganske velkjent.

«Murk» er nemlig definitivt et sammensurium av Blodkvalts karakteristiske, pønka og grindcore-inspirerte svartmetall. Den er muligens noe mer drivende og riffbasert enn bandets tidligere påfunn, men her leveres nok en gang en dødelig cocktail av trebly, illsint gitar, fuzzy bass, voldsomme trommetakter – og ikke minst en manisk skrikevokal som stadig står i fare for å sprenge lydbildet. Som ved mange tidligere anledninger er det nok det sistnevnte som imponerer meg aller mest. Det er også vokalen som først og fremst bidrar til Blodkvalts egenart. Men det er nok uansett bare å glede seg til hvordan kompromissløsheten, styggedommen og demofølelsen i dette bandets helhetsuttrykk gjør seg på fullengderen i november. Den kan fort vise seg å bli en av årets mest voldsomme og unike norske metal-affærer.

Skrevet av Alexander Lange



Pitch Black Mentality – “Fortress”

Ute nå via PBM Records

Thrash metal-bandet Pitch Black Mentality er snart klare med sin første plate på nesten ti år, ‘World Final Wake’, og har starta oppvarmingen med slippet av låta “Fortress”. Dette er en låt på litt over seks minutter der bandet demonstrerer en god del variasjon, og musikken fremstår som en slags blanding av thrash metal, melodisk death metal og groove metal. 

Der utgangspunktet er godt, fanger ikke utførelsen meg helt. Melodiene i begynnelsen treffer ikke så mange nerver hos meg, og de Pantera-aktige versene fremstår litt uinspirerte og tannløse. Melodiene har imidlertid mer å by på mot slutten av låta, noe som peker mot noen gode høydepunkter på plata som kommer.

Skrevet av Alexander Lange



Funeral Harvest – «Principum et Finis»

Ute nå via Signal Rex

Med slippet av singelen «Principium et Finis» blir det tydelig at Funeral Harvest mer eller mindre har endret fullstendig på tilnærmingen sin til svartmetall siden den selvtitulerte EP-en fra 2020. Borte er de ominøse atmosfærene og de langsomt drivende skyene av okkult svartmetall, som må se seg erstattet av en krigersk form for black/death som formelig oser av fandenivoldskhet og rituell intensitet. På «Principium et Finis» pendles det mellom de to uttrykkene fra seksjon til seksjon, men den støyende og kvelende produksjonsjobben sørger for å samle spriket under et felles teppe av røyk og kullos. «Lord Nathas» er som vanlig en overbevisende seremoniell leder, der han kauker og brøler på lidenskapelig vis over de forræderske, svarte strømmene av svart- og dødsmetall. Ut ifra de senere singlene å dømme blir nok ‘Redemptio’ (som gis ut i slutten av måneden) en svært eksplosiv og konsis plateopplevelse, hvilket ikke er meg i mot basert på hvor naturlig denne formen for tuktende aggresjon virker å være for bandet. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Féleth  – «USA»

Ute nå via Rob Mules Records

Det moderne dødsmetall-bandet Féleth fra Alta imponerte med slippet av «Avarice» for noen uker siden; en teknisk men kompakt singel som ikke ofret låtskriving for individuelle musikerprestasjoner. Nå er nordlendingene tilbake med nok en singel, en langt mer ambivalent og mangefasettert låt ved navn «USA». 

Låtas tekst synes å angripe de mange utfordringene som våre brødre på andre siden av Atlanterhavet har basket med i senere tid, hvilket gjenspeiles i musikkens svingninger mellom sorgtunge bølgedaler og eksplosive topper. Det rolige strekket som åpner låta fremstår noe kaotisk, med elleville bassløp og utallige vokalspor (spilt inn av Petter Carlsen) som ikke helt smelter sammen til en større helhet. De metalliske seksjonene fungerer mer effektivt, der de veksler mellom hyperaktiv brutalitet og mer melodiske terreng på flott vis. Som singel må det sies at låta mangler den store forløsningen på slutten av sin utviklingskurve, og den klarer dermed ikke å nå helt opp til sin forgjenger. Det er dog ingen tvil om at Féleth er en dyktig gjeng, så forventningene til slippet av ‘Divine Blight’ i november er uavtagende høye.     

Skrevet av Fredrik Schjerve



Mantric Momentum – “New Horizon” 

Ute nå via Frontiers Records

Power metal-duoen Mantric Momentum slipper sin debutplate om noen få uker og følger opp førstesingelen herfra, “In the Heart of the Broken”, med “New Horizon”. Sånn sett får også dette bandets nokså trygge, tradisjonelle og velproduserte tilnærming til undersjangeren komme til uttrykk nok en gang, og det er lite egenart å spore også i denne nye låta. 

Dessverre får heller ikke Mantric Momentum hostet opp spesielt minneverdige melodier og hooks all den tid refrenget fortjener et godkjent-stempel, og “New Horizon” blir med det en litt tannløs og anonym affære tross svære lydbilder og gode musikerprestasjoner. Mer tyder dermed på at plata først og fremst blir mat for de største power metal-entusiastene blant oss.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Blodhemn – «Velg din Gift»

Ute nå via Dark Essence Records

Blodhemns andre singel fra ‘Sverger Hemn’ er et rødglødende sverd smidd i thrashmetallens og black’n’rollens brennhete smie. Åpningsriffets svansende gange utstyres med en Endezzma-aktig intensitet som følge av den skoldende og gnistrende produksjonen – en forbindelse som styrkes av «Invisus» sin hemningsløst brølende vokal. De byksende thrash-riffene bryter godt opp med den svingende rytmikken som regjerer på de fengende black’n’roll-partiene, men med tanke på hvor hinsides støyende og intens låta er kunne den kanskje vært tjent med å være redusert med en del eller to. Sånn som den står nå er «Velg din Gift» et tårnende og aggressivt monster av en låt, dog en låt som etterlater deg litt fortumlet og oppskaket ved enden av sin kompakte spilletid.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Tottal Tømming – «Krig etter Krig»

Ute nå via Kannibal Records

Slippet av Tottal Tømmings nyeste skive er rett rundt svingen (faktisk ble det sluppet i dag), men bandet ser likevel sitt snitt til å sende et siste vådeskudd i retning lyttere som ved et uhell har forvillet seg inn i deres lille hjørne av grindcore-verdenen. «Krig etter Krig» er en låt som balanserer bandets tradisjonelle grind-kunnskaper med de psykotiske vrangforestillingene som truet med å fullstendig overta fjorårets ‘Omgangsspsyke’, og det innenfor en låtform som er en liten balansekunst i seg selv. Her er både grindcorens maniske idemyldring og tradisjonell (ta det med en klype salt) låtskriving ivaretatt, og resultatet er en catchy liten ladning auditiv ødeleggelse.

Etter en forstyrrende og manisk kaklende åpning blir låtas blastende og hektiske hjemmebase etablert. Fra denne trygge holmen begir Tottal Tømming seg ut på det kvalmende oseanet av ledegitarer som preget ‘Omgangsspsyke’, fengende punk-refrenger, samt en psykotisk bro fylt av bandets armé av frivillige session-vokalister. Låta er som mye annet Tottal Tømming produserer forutsigbar i sin kaotiske fremtoning, men overraskende i sin utførelse. Alt i alt lover det svært godt for «tidenes sinteste plate», som uten at jeg skal spoile for mye faktisk kan vise seg å være tidenes sinteste plate. Hør på «Krig etter Krig», og så hører du på resten av ‘Om Hundre År er Allting Brennt!!!». Metallurgi befaler.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Kongen«

Ute nå via Season of Mist

Etter å ha blitt signert på selveste Season of Mist i vår, har post black metal-prosjektet Bizarrekult nå sluppet noen minutter fra sin kommende fullengder ‘Den Tapte Krigen’ i form av låta «Kongen». Her er det snakk om en låt som nok ikke lener i retning av de mange heseblesende øyeblikkene på debutplata ‘Vi Overlevde’, men som snarere preges av en seigere og treigere tilnærming. Svære, traskende gitarakkorder og et sant nikkeriff i låtas andre halvdel sørger like fullt for en god dose intensitet.

Skrevet av Alexander Lange

Mantric Momentum – «In the Heart of the Broken«

Ute nå via Frontiers Records

Mantric Momentum er det fortsatt ganske ferske power metal-prosjektet til Christer Harøy, tidligere kjent for sitt virke i det progressive metallbandet Divided Multitude. Etter to år med singelslipp er det omsider klart for slipp av debutalbum i november, og første smakebit er «In the Heart of the Broken» – en låt som nok kan blidgjøre den gjengse power metal-entusiast om den så ikke vil målbinde så mange andre.

Denne streite fireminutteren må nok sies å bevege seg i et hit or miss-territorium når det gjelder melodiene komposisjonen baserer seg på. Dessverre synes jeg ikke vokallinjene overbeviser helt, og den obligatoriske power metal-overtenningen og -overdådigheten her får ikke nok støtte av kvaliteten på melodiene. Det gitarbaserte hovedtemaet oser imidlertid av utsøkt, gøteborgsk melodisk death metal. Sånn sett peker «In the Heart of the Broken» mot et helt ålreit power metal-album fra Harøy og co. som kan inneha noen sterke høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange


Moor – «Lepers Among Us»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Enmanns-svartmetallbandet Moor har etter kun noen fåtalls demoer bestemt seg for å gi ut debutskive, en utgivelse som bærer navnet ‘Viper Kingdom’ og slippes i løpet av oktober. Denne avgjørelsen reiser noen spørsmål hos anmelder personlig, ettersom låtene jeg har hørt fra prosjektets hold tidligere har vært preget av ufullstendige låtstrukturer, til tross for at materialet stort sett var sterkt. «Lepers Among Us» fikser i stor grad på strukturproblemene fra tidligere av, selv om prosjektet fortsatt har mye å vokse på i den forstand.

Bølger av flerrende gitarer kaster oss inn i den hektiske formen for svartmetall som har kjennetegnet Moor til nå. De stadig rullende basstrommene gir låta en muskulær tyngde, der punkete akkordrekker bidrar til en heseblesende fremdrift. Det hele fremstår som en kombinasjon av Gjendøds melodiske invensjoner på ‘I Angrep’ og Mayhems mest krigerske tendenser. Moor har ennå ikke klart å finstemme låtstrukturen helt på «Lepers Among Us», men musikeren har forbedret seg såpass på denne fronten at forventningene er moderate til ‘Viper Kingdom’ i oktober. Lytt om du liker barsk og brutal svartmetall med melodiske tendenser.

Skrevet av Fredrik Schjerve 

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Terra Odium – Ne Plus Ultra

Ute nå via Frontiers Records

Etter 8 måneder med bloggskriving har det blitt tydelig for meg hvor lite oversikt jeg egentlig har over musikken som gis ut av norske metallgrupper til enhver tid. Ta for eksempel debutplaten til Terra Odium, ‘Ne Plus Ultra’. Man skulle kanskje tro at en supergruppe bestående av medlemmer fra Spiral Architect og Manitou med selveste Steve DiGiorgio på bass ikke ville gå meg hus forbi, spesielt med tanke på at både informasjon om prosjektet og ferdige låter begynte å sive ut på nettet for minst fem år siden. Dessverre er det nøyaktig dette som skjedde, så releaset av ‘Ne Plus Ultra’ kom som en gedigen overraskelse sist fredag. Den positive siden ved å være ute av stand til å finne frem til lett tilgjengelig informasjon på nett er at jeg fortsatt kan oppleve å bli fullstendig tatt på senga av en fantastisk utgivelse, og la det ikke råde tvil om at ‘Ne Plus Ultra’ er nettopp dette.

I tråd med bandets personale er Terra Odium et progressivt beist av en metallplate, fylt til randen av halsbrekkende instrumentalferdigheter og eventyrlystne teksturer. Progmetallen på ‘Ne Plus Ultra’ er dog av et mye mørkere slag enn vi finner på utgivelsene til Manitou og Spiral Architect, så mer passende sammenlikningsobjekter finner vi i band som NevermoreArch/Matheos og de dystre gråtonene som gjennomsyrer Dream Theaters ‘Train of Thought’. På sitt mørkeste befinner ‘Ne Plus Ultra’ seg faktisk i et territorie som grenser opp mot den progressive dødsmetallens klassiske hjørner, et område på metallens verdenskart som sjeldent besøkes av progmetall-band av Terra Odiums kaliber.

Plata starter sterkt med en av sine aller beste låter, «Crawling». Etter et frenetisk trommebrekk leder gitaristene Bollie Fredriksen og Øyvind Hægeland inn i en klassisk, vridende prog-korridor, før apokalyptiske orkesterteksturer blåser opp lydbildet betraktelig. Partier som sjokkerer med en uhemmet tyngde etterfølges av storslåtte akkordprogresjoner, og tilstede i miksens forgrunn til enhver tid finner vi de akrobatiske men smakfulle basslinjene til godeste DiGiorgio. Det var ikke så mye mer som krevdes enn «Crawling»s første par minutter for å overbevise undertegnede om at ‘Ne Plus Ultra’ kom til å falle i smak, og da de massive og bysantinske akkordene som avslutter låta veltet over meg og begravde meg fullstendig, ja da var jeg solgt. 

Reisen gjennom ‘Ne Plus Ultra’ er en begivenhetsrik opplevelse som uten betydelige vansker klarer å holde lytterens oppmerksomhet over sin snaue times spilletid. Fra «Crawling» går veien videre til «The Road Not Taken», en poetisk og dramatisk adapsjon av Robert Frosts velkjente dikt av samme navn. «Winter» toner ned intensiteten med versenes glassaktige Cynic-gitarer, før «The Shadow Lung» igjen blusser opp til det som ender opp med å være platas tyngste strekk. Svevende over det hyppig skiftende landskapet ser vi Øyvind Hægeland, som skviser absolutt alt han kan ut av sitt innebygde instrument, spesielt på den 11-minutter lange prog-monolitten «The Thorn». 

Det eneste ved ‘Ne Plus Ultra’ som fordrer kritikk er de tidvis noe uklare forbindelsene mellom enkelt-instrumentalister og låtenes harmoniske bakteppe. I enkelte strekk virker det som at det oppstår harmoniske uenigheter mellom medlemmer i bandet, og spesielt den tilslørte tonaliteten på «The Shadow Lung» byr på utfordringer for Øyvind Hægeland, som i fravær av en growlende andre-vokalist må forsøke å legge melodier over det kompliserte tonespråket. Utenom dette er det ikke mye behov for flisespikking; lydmiksen er helt forbilledlig, og de instrumentale prestasjonene er på det jevne med det beste sjangeren har å by på. 

‘Ne Plus Ultra’ kom fullstendig uforventet ut fra min egen blindsone og tok meg med storm. Det finnes jo ingen garanti for at sluttproduktet blir bra når etablerte musikere bestemmer seg for å danne en ny enhet, selv ikke når musikerne er av Terra Odiums kaliber, så at ‘Ne Plus Ultra’ er en så sterk utgivelse som den er fortjener en aldri så liten feiring. For en kar som var relativt ung og uinnvidd i de norske progmetall-sfærer da Spiral Architect og Manitou var aktive har plata for alvor vekket lysten i meg til å sjekke ut de andre utgivelsene medlemmene i Terra Odium har tatt del i, en liste som i Steve DiGiorgios tilfelle er temmelig lang. For godt erfarne progmetall-lyttere fremstår nok ‘Ne Plus Ultra’ som en betimelig gave ovenfra, en rik og innhyllende plateopplevelse som kan besøkes igjen og igjen i de kommende åra, uten å miste sinn opprinnelige glød. Sterkt anbefalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve